Forslagsstillerne viser til Stortingets behandling av Innst.
162 S (2015–2016), jf. Dokument 12:1 og 12:1B (2011–2012). Ved Stortingets
behandling oppnådde ikke forslaget om å utelukke at stortingsrepresentanter
kan utnevnes som statssekretærer det nødvendige antall stemmer for
å bli vedtatt.
Forslagsstillerne mener forslaget som ble fremmet av representanter
for alle daværende partier representert på Stortinget, var godt
begrunnet og vil derfor fremme forslaget på nytt. Forslagsstillerne
vil sitere fra Dokument 12:1 (2011–2012):
«Etter at ordningen med statssekretærer hadde vokst frem
i praksis, fikk den uttrykkelig grunnlovsforankring gjennom § 14,
som ble vedtatt i 1976. Samtidig ble § 62 endret for å gjøre det
klart at statssekretærer – på samme måte som statsråder – ikke samtidig
kan fungere som stortingsrepresentanter.
I de senere år har stortingsrepresentanter flere ganger blitt
beskikket som statssekretærer. Eksempler finnes fra regjeringer
med ulik politisk farge.
Den som tiltrer som statssekretær, må automatisk tre ut av Stortinget
og kan først gjeninntre dersom han eller hun får avskjed i løpet
av valgperioden. På begge punkter innebærer ordningen at en annen
statsmakt (regjeringen) får direkte innflytelse på Stortingets sammensetning.
Dermed blir den kontrollerte instans med på å bestemme hvordan kontrollinstansen skal
settes sammen, og kan hypotetisk sørge for å få «opposisjonelle»
elementer ut av Stortinget og inn i mer kontrollerte omgivelser
i et departement.
Ordningen innebærer også et praktisk sett ikke uvesentlig avvik
fra den grunnlovsfestede og prinsipielt sett grunnleggende ordning
at det er velgerne, og ikke den utøvende makt, som skal bestemme
Stortingets sammensetning.
Det samme problemet er selvfølgelig ikke til stede når en stortingsrepresentant
blir utnevnt til statsråd. Her er vi på en helt annen måte i kjernen
av det konstitusjonelle systemet, noe som ikke minst kommer til
uttrykk ved at statsrådene siden 1884 har rett (og – i praksis –
langt på vei plikt) til å møte i Stortinget og ved deres konstitusjonelle
og parlamentariske ansvar for regjeringens og departementenes virksomhet.
På bakgrunn av den gjeldende ordningens betenkelighet i et demokratiperspektiv,
tar forslaget sikte på å stenge den mulighet som i dag finnes for
å hente statssekretærer fra Stortinget. Ettersom endringer ikke
er tilsiktet på noe annet punkt, vil bl.a. reglene om valgbarhet
(§ 62) bli stående urørt. Formålet realiseres enklest ved å endre
Grunnloven § 14 om Kongens kompetanse til å beskikke statssekretærer (§ 14).
(…)
Regjeringen bør ikke ha større frihet til å gripe direkte inn
i Stortingets sammensetning ved å tilsette rådgivere enn ved å beskikke
statssekretærer.
Fast møtende vararepresentant regnes i denne sammenheng som «stortingsrepresentant»
og vil dermed være uaktuell som statssekretær. Det samme gjelder
for vararepresentanter som er innkalt til Stortinget under den faste
representantens sykdom mv.
Forslaget vil derimot ikke stenge for at vararepresentanter kan
beskikkes i perioder da de ikke er innkalt til Stortinget. Men så
lenge de gjør tjeneste som statssekretær, vil den neste på listen
over vararepresentanter måtte innkalles i stedet, jf. Grunnloven
§ 62 annet ledd. På samme måte vil vararepresentant måtte innkalles
for statssekretær som blir innvalgt på Stortinget, men som ikke
har tatt avskjed før den nyvalgte forsamlingen har trådt sammen.»
Forslagsstillerne fremmer på dette grunnlag grunnlovsforslag
om å utelukke at stortingsrepresentanter kan utnevnes til statssekretærer,
i to alternativer. Alternativ 2 omfatter i tillegg til statssekretærer også
politiske rådgivere ved statsrådets kontorer. Det vises ellers til
begrunnelsen for dette gjengitt ovenfor fra Dokument 12 (2011–2012).