Søk
Søk i saker og publikasjoner fra Stortinget og regjeringen og redaksjonelle artikler tilbake til 1996. For historiske saker, se eget søk.
4.4 Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet
Ved utgangen av 1998 var den bokførte verdien av Statens petroleumsfond, fratrukket en mellomregning med statskassen, 164 626 mill. kroner, jf. St.meld. nr. 3 (1998-99) Statsrekneskapen 1998. Dette svarer til egenkapitalen i fondet. Mellomregningen på 3 018 mill. kroner mellom fondet og statskassen skyldes at fondet i 1998 ble tilført mer midler enn netto avsetningen til Petroleumsfondet etter statsregnskapet skulle tilsi. Den bokførte verdien av fondets portefølje av utenlandske verdipapirer var derfor 3 018 mill. kroner høyere enn fondets egenkapital ved årsskiftet.
For nærmere omtale av forvaltningen av Statens petroleumsfond samt retningslinjene for fondet vises til meldingen avsnitt 3.4.1.1-3.4.1.4.
Når det gjelder spørsmålet om supplerende retningslinjer for petroleumsfondet med hensyn til menneskerettigheter, etikk og miljø, skrev Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett 1998:
«Når det gjelder retningslinjer for etikk og menneskerettigheter, har Regjeringen vurdert flere alternativer. Så langt har en ikke funnet måter å gjøre dette på som oppfyller de krav som må stilles til klarhet, konsistens og praktiserbarhet, og som således kan anbefales for Stortinget. Regjeringen vil arbeide videre med en løsning der en legger miljøhensyn til grunn ved investeringene, eventuelt ved å skille ut en mindre del av fondets portefølje og legge særskilte restriksjoner på investeringsvalgene innenfor denne delporteføljen, med utgangspunkt i nærmere definerte miljøkriterier. Slike kriterier må bygge på objektive, lett identifiserbare forhold.»
Det er en vanskelig oppgave å finne fram til praktisk gjennomførbare retningslinjer som både kan forventes å lede til reelle framskritt på det miljømessige området og som er forenlige med de kravene som må stilles når det gjelder avkastning og risiko for petroleumsfondets portefølje og et akseptabelt nivå på forvaltningskostnadene. På bakgrunn av det arbeidet som er gjort, har Regjeringen kommet fram til tre tiltak som etter Regjeringens mening representerer den beste avveiningen mellom disse hensynene. På denne måten kan en gjennom forvaltningen av Statens petroleumsfond i større grad bidra til å fremme hensyn knyttet til etikk og miljø:
– Det skilles ut en mindre del av fondet som forvaltes etter særskilte miljøkriterier.
– Det åpnes for aktiv bruk av stemmerettene knyttet til fondets aksjer for å fremme hensynet til menneskerettigheter og miljø.
– Hele fondet forbys å investere i selskaper som har produksjon av tobakksprodukter som sin hovedaktivitet.
Regjeringen legger vekt på at en ved å stille krav til investeringene vil kunne virke som en pådriver når det gjelder å bidra til forbedring av den offentlig tilgjengelige virksomhet, blant annet gjennom å gi oppdrag til de fagmiljøene som har spesialisert seg på dette. Det vises til nærmere omtale av de enkelte tiltakene i meldingen avsnitt 3.4.1.5.
Finansdepartementet har samarbeidet med Norges Bank når det gjelder utredning av spørsmålet om nye retningslinjer. Det har vært foretatt et omfattende arbeid som har bygget videre på de konklusjonene Regjeringen la fram i Revidert nasjonalbudsjett 1998. Både Norges Bank og departementet har benyttet en rekke eksterne rådgivere både i Norge og utlandet for å samle informasjon om bl.a. hvordan miljøkriteriene kan utformes, hva slags informasjon som er nødvendig miljøinformasjon om selskapene er tilgjengelig. De rådgiverne en har hatt kontakt med omfatter bl.a. andre store fond, herunder en del som driver forvaltning etter etiske kriterier, interesseorganisasjoner og flere informasjonskonsulenter som holder kontinuerlig oversikt over miljøforhold knyttet til enkeltselskaper.
Til tross for de problemene som er nevnt i meldingen avsnitt 3.4.1.5, har Regjeringen kommet til at de positive effektene av å innføre supplerende retningslinjer for forvaltningen av petroleumsfondet mer enn overveier ulempene. Ved å stille krav til investeringene vil en kunne virke som en pådriver når det gjelder å bidra til å bedre offentlig tilgjengelig informasjon om miljøforhold ved enkeltselskapers virksomhet, blant annet gjennom å gi oppdrag til de fagmiljøene som har spesialisert seg på dette. Dessuten vil slike tiltak være et signal til omverden om at en tar slike problemer på alvor. Dette gir håp om at andre investorer etter hvert vil stille tilsvarende krav til sine investeringer, noe som forsterker effekten av de retningslinjene som er valgt for petroleumsfondet.
Regjeringen tar sikte på at den delen av fondet som skal forvaltes etter særskilte miljøretningslinjer ("miljøfondet") ved opprettelsen tildeles en kapital på 1 mrd. kroner, og at framtidig avkastning og tap på denne kapitalen tilfaller eller belaster denne delen av fondet. En portefølje på 1 mrd. kroner tilsvarer om lag 1,5 pst. av fondets nåværende aksjeplasseringer. Det legges vekt på at miljøfondets størrelse ikke angis som en fast prosentsats av det samlede fondet, ettersom dette ville kreve overføringer mellom miljøfondet og resten av fondet i perioder der verdiutviklingen for de to delene er ulik. Dette ville gi vesentlig større transaksjonskostnader og mer komplisert resultatmåling for begge delene av fondet.
Størrelsen på miljøfondet vil bli vurdert på nytt om tre år, med tanke på en eventuell økning av den innskutte kapitalen. Før en utvider kapitalen må det imidlertid foretas en grundig evaluering av de økonomiske og miljømessige resultatene. Regjeringen anser 1 mrd. kroner i startkapital for å utgjøre en passende størrelse på fondet i denne første fasen.
Regjeringen legger i utgangspunktet opp til å fastsette mest mulig detaljerte miljøkriterier og å benytte eksterne konsulenter til å vurdere hvilke bedrifter som oppfyller dem. Listen over godkjente bedrifter gis til Norges Bank, som selv kan kjøpe og forvalte de aktuelle aksjene. Det må gis nærmere retningslinjer for dette. I første omgang bør en antakelig sikte mot at banken fordeler investeringene mellom de aktuelle selskapene i forhold til selskapenes markedsverdi.
Det må være en forutsetning at kriteriene som brukes er mest mulig objektive og etterprøvbare. En aktuell ordning kan være å basere kriteriene på de ordningene som er under etablering i enkelte land og som omtales som såkalt miljøsertifisering eller krav til miljørapportering. Eksempler på miljøsertifikater kan være ISO14001, EMAS eller CERES. Dette er positive kriterier i den forstand at man inkluderer alle selskaper som oppfyller kriterier. Disse kriteriene har den fordelen at de oppmuntrer bedriftene til åpenhet om miljøforhold og oppslutning om internasjonale standarder på området. Foreløpig ser det imidlertid ut til at data om sertifisering og rapportering bare er tilgjengelig for Nord-Amerika og enkelte land i Europa. Det kan derfor bli nødvendig å avgrense miljøfondets investeringer til disse regionene. En vil også vurdere å benytte miljøeffektivitet som kriterium, blant annet basert på kriterier utarbeidet av World Business Council for Sustainable Development. Konkrete kriterier for miljøeffektivitet kan baseres på f.eks. forurensningsnivå, energibruk eller ressursbruk pr. produsert enhet. Foreløpig synes det imidlertid vanskelig å skaffe det datagrunnlag som er nødvendig for å kunne legge disse kriteriene til grunn. Det vises for øvrig til omtalen av spørsmålet om utvidelse av petroleumsfondets landliste i meldingen avsnitt 3.4.1.6. Dersom listen over land fondet investeres i blir utvidet, anses det som urealistisk å få tilstrekkelig informasjon til å anvende miljøkriterier for plasseringer i de nye landene.
Regjeringen mener det må ligge fast at både hovedfondet og det utskilte miljøfondet skal ha lave eierandeler i enkeltselskaper, jf. at petroleumsfondet i dag har en eierandelsbegrensning på 1 pst. i hvert enkelt selskap. Det legges opp til at en tilsvarende ramme bør gjelde for fondets samlede investeringer, dvs. for miljøfondet og resten av fondet under ett.
Regjeringen tar sikte på at det første innskuddet i miljøfondet skal skje så snart det er praktisk mulig i løpet av år 2000. Innskuddet vil i utgangspunktet skje i forbindelse med en av de kvartalsvise overføringene til petroleumsfondet.
Regjeringen vil legge opp til at en skal søke å fremme hensyn knyttet til menneskerettigheter og miljø gjennom å benytte seg av stemmeretten knyttet til petroleumsfondets aksjer. Dette vil kreve en endring av § 10 i forskrift for forvaltning av petroleumsfondet av 3. oktober 1997 der det bl.a. heter: "Norges Bank skal ikke utøve eierrettigheter knyttet til aksjer med mindre det er nødvendig for å sikre fondets finansielle interesser". Ved vurdering av bruk av stemmerett til å fremme hensyn til menneskerettigheter og miljø, har en bl.a. lagt vekt på at en slik ordning ikke vil påvirke porteføljens sammensetning.
Det vil i første omgang bli lagt opp til at stemmerettighetene benyttes i de tilfeller der det er fremmet forslag i forbindelse med selskapenes årsmøter knyttet til menneskerettigheter og miljø. En vil måtte skaffe seg erfaring med de praktiske sidene ved gjennomføring av dette før det eventuelt blir aktuelt å vurdere om det på vegne av fondet skal fremmes egne forslag til vedtak på slike områder. Det vil ikke være mulig eller hensiktsmessig for departementet å være i direkte dialog med enkeltselskaper om slike spørsmål på andre måter enn dette. Det vil heller ikke være mulig å ta stilling til eventuelle spørsmål som måtte tas opp på selskapenes årsmøter uten å ha vært sendt ut til aksjonærene på forhånd. Dette må bl.a. ses i lys av at fondet for tiden er investert i over 2 000 selskaper, og at antallet selskaper i porteføljen må forventes å øke i tiden framover. En tilfredsstillende oppfølging av bruk av stemmeretter etter opplegget som er skissert her vil derfor i seg selv være en svært krevende oppgave.
Antall forslag av denne karakter varierer fra land til land. Dette har bl.a. sammenheng med lovreglene i de enkelte land når det gjelder f.eks. antall aksjer som kreves for å fremme egne forslag. Videre er det ulikheter mellom land når det gjelder tradisjoner for at eiere forsøker å påvirke bedriftene aktivt på denne måten. En vil derfor i første omgang prioritere arbeidet med å etablere tilfredsstillende systemer for å håndtere stemmegivning i USA og enkelte vest-europeiske land. Departementet anslår på usikkert grunnlag at det for petroleumsfondets portefølje samlet vil være fra 100 til 300 slike forslag i året som det skal tas stilling til. Utviklingen internasjonalt synes å gå i retning av at flere investorer benytter stemmerettene knyttet til sine aksjer for å fremme sosiale og etiske hensyn. Antallet forslag en må ta hensyn til vil i så fall måtte antas å øke over tid.
Regjeringen legger opp til at det utarbeides et sett med retningslinjer for hvordan en skal utøve stemmeretten knyttet til fondets aksjer. Slike stemmeregler vil forankres i Stortinget ved at de legges fram i meldings form. Regjeringen legger opp til at det ikke skal stemmes dersom det blir framsatt forslag som ikke dekkes av de reglene som er satt opp på forhånd. Det vil hvert år bli lagt fram en oversikt over hvordan stemmeretten til aksjene har blitt brukt i ulike saker.
De praktiske sidene ved å utøve eierrettigheter vil bli nærmere vurdert. Det finnes egne selskaper som har spesialisert seg på å utøve stemmerett på vegne av investorer etter kriterier som investorene selv setter opp, og å håndtere de praktiske spørsmålene knyttet til dette. Det vil være aktuelt å gi et slikt selskap fullmakt til å utøve fondets eierrettigheter etter bestemte retningslinjer, så langt disse selskapene kan tilrettelegge for stemmegivning i de selskapene petroleumsfondet er investert i. Et annet alternativ vil være at stemmeretten utøves av fondets globale depotinstitusjon, dvs. den institusjonen som på vegne av Norges Bank bl.a. deponerer verdipapirer og registrerer eierrettigheter. I så fall må det gis konkrete anvisninger for hvordan depotbanken skal stemme på petroleumsfondets vegne i det enkelte tilfelle. Norges Bank vil ikke være involvert i skjønnsmessige vurderinger når det gjelder stemmegivningen.
Regjeringen vil videre gå inn for at Statens petroleumsfond ikke skal tillates å investere i selskaper som har produksjon av tobakksprodukter som sin hovedaktivitet. Det vises i denne forbindelse særlig til at Verdens Helseorganisasjon (WHO) har gjort kampen mot tobakk til et hovedsatsningsområde på grunn av de alvorlige helsefarene knyttet til tobakksbruk. Regjeringen legger også vekt på at det å utelukke slik virksomhet vil være relativt enkelt å håndtere i praksis, i motsetning til en rekke andre mulige utelukkelseskriterier.
Det kan tenkes ulike måter å skille ut tobakksprodusenter på, ettersom mange av de aktuelle selskapene også har betydelige aktiviteter innenfor andre sektorer. Som nevnt ovenfor, vil det være av avgjørende betydning for både avkastningsmåling og risikostyring at tilpasningen skjer på en slik måte at fondet fortsatt vil ha en representativ referanseportefølje. En tilpasning av referanseporteføljen som innebærer at en utelukker selskaper på tvers av den sektorinndelingen som gjelder for de etablerte indeksene, ville medføre store praktiske problemer og kostnader til vedlikehold av referanseporteføljen. Den eneste løsning Regjeringen anser som aktuell i praksis er således at klassifiseringen følger den sektorinndelingen som brukes i aksjeindeksene som inngår i fondets referanseportefølje.
Restriksjoner på petroleumsfondets muligheter til å investere i tobakksselskaper betyr at fondet må avhende de eksisterende aksjene i disse selskapene. Disse investeringene utgjorde ved utgangen av 1998 til sammen vel 500 mill. kroner eller vel 0,7 pst. av fondets samlede aksjeinvesteringer, fordelt på 12 selskaper i ulike deler av verden. Det vil bare være tobakksselskaper i de indeksene som inngår i refe-ranseporteføljen som vil bli utelukket. Av hensyn til faren for markedspåvirkning i forbindelse med avhending av de eksisterende aksjene i disse selskapene, vil en gi Norges Bank en viss tid til å avhende aksjene. En legger imidlertid til grunn at aksjene vil være avhendet innen utgangen av inneværende år.
I Revidert nasjonalbudsjett 1998 omtalte Regjeringen også spørsmålet om eventuell utvidelse av listen over land som fondet i henhold til § 6 i forvaltningsforskriften kan investeres i.
Norges Bank har i brev til Finansdepartementet av 16. mars 1999 gitt en vurdering av framvoksende markeder som investeringsalternativ for petroleumsfondet. Brevet følger meldingen som vedlegg.
Vurderingen tar utgangspunkt i målet for forvaltningen av fondet, som er å sikre en størst mulig internasjonal kjøpekraft i den fasen da det blir nødvendig å trekke på fondet. Dette tilsier at forvaltningen må innrettes mot å skape en høyest mulig avkastning samtidig som det stilles betryggende krav til risikoen, og at midlene må investeres ut fra et langsiktig perspektiv.
Norges Bank tar blant annet opp hvilke hovedhensyn som må vektlegges når en vurderer hvilke land som eventuelt kan inkluderes i landlisten. I brevet skriver Norges Bank følgende:
«Tre forhold er særlig viktige ved en vurdering av en utvidelse av landlisten:
– Markedene må være åpne for utlendinger og tilfredsstille visse minstekrav til oppgjørssystemer, størrelse, likviditet og regulering.
– Det må forutsettes en viss grad av politisk og makroøkonomisk stabilitet i de landene en investerer i for å begrense landrisikoen.
– En må også vurdere virkningen av å inkludere nye land på Petroleumsfondets avkastning og risiko.»
Det kan tenkes ulike måter å avgrense de landene som må vurderes når en tar sikte på å inkludere enkelte framvoksende økonomier i fondets landliste. Norges Bank skriver følgende:
«Det eksisterer ikke et entydig sett av kriterier som definerer framvoksende markeder. International Finan-ce Corporation (IFC), som er en organisatorisk enhet underlagt Verdensbanken, nytter et generelt økonomisk kriterium: gjennomsnittsinntekten i landet (målt ved bruttonasjonalprodukt per innbygger). Dersom landets gjennomsnittsinntekt ikke overstiger Verdensbankens grense for høyinntektsland, defineres landet som en framvoksende økonomi. Dette er en vanlig måte å definere framvoksende økonomier på.»
Banken gir i brevet en oversikt over i hvilken grad disse landene, ifølge Norges Banks foreløpige undersøkelser, oppfyller kriteriene ovenfor.
Norges Banks undersøkelser hittil tyder på at graden av åpenhet er akseptabel for de fleste av de undersøkte landene. Når det gjelder oppgjørssystemer, regulering og tilsyn, er dette generelt mindre utviklet i framvoksende markeder, og er derfor en kilde til risiko. Den finnes imidlertid indikatorer som kan brukes for å undersøke hvor stor denne risikoen er i det enkelte land.
Markedets størrelse og likviditet er av betydning for kostnadene ved kjøp og salg av aksjer. Norges Bank gir i brevet en oversikt over hvordan de ulike landene vurderes i forhold til et sett av kriterier for størrelse, likviditet og operasjonell risiko.
Landrisiko er knyttet til politisk og makroøkonomisk stabilitet. Det førstnevnte omfatter særlig risiko for ekspropriasjon av eiendom, innføring av valuta- eller handelsrestriksjoner eller endringer i skattelovgivning eller andre viktige reguleringer som påvirker avkastningen eller verdien av investeringene. Makroøkonomisk stabilitet er særlig knyttet til finans- og pengepolitikk og utsatthet for økonomiske forstyrrelser. Landrisikoen er vesentlig høyere ved investeringer i framvoksende enn i velutviklede markeder. Det finnes imidlertid også metoder for å vurdere den relative land-risikoen mellom land.
Investeringer i framvoksende økonomier er isolert sett mer risikable enn investeringer i utviklede økonomier. Slike investeringer kan likevel bidra til en lavere risiko eller høyere avkastning for fondet samlet sett dersom avkastningen i disse markedene har lav samvariasjon med avkastningen på fondets øvrige investeringer. Norges Bank skriver i sitt brev at framvoksende markeder i perioder har hatt langt høyere avkastning enn utviklede markeder.
Som en oppsummering skriver Norges Bank følgende om hvordan en bør gå fram for å velge ut hvilke land det vil være aktuelt å inkludere i fondets landliste:
«En vurdering av aktuelle land bør ta utgangspunkt i IFCs definisjon og avgrensning av framvoksende markeder. Disse markedene må deretter vurderes ut fra de krav som bør stilles til oppgjørssystemer, størrelse og likviditet. Noen relevante kriterier er skissert foran i brevet, og markeder som tilfredsstiller visse minimumskrav er framhevet. Det generelle inntrykket er at risikoen er større enn ved investeringer i utviklede markeder.
Etter å ha innskrenket mulighetsområdet basert på en vurdering av de ulike markedenes åpenhet, oppgjørsrisiko, lovgivning og likviditet, anbefaler Norges Bank å vurdere gjenværende land ut fra krav til politisk og økonomisk stabilitet. Slike vurderinger kan baseres på landrisikoindekser, som beskrevet tidligere i brevet.
For å sikre konsistens med gjeldende portefølje, bør gjenværende kandidater deretter vurderes ut fra landenes bidrag til Petroleumsfondets avkastning og risiko.»
Regjeringen er enig i denne vektleggingen av de ulike kriteriene.
Et selvstendig spørsmål i forbindelse med utvidelse av landlisten er hvorvidt Finansdepartementet også skal inkludere de nye landene i referanseporteføljen for fondet. Eksempler på investeringsmuligheter som i dag ligger utenfor referanseporteføljen, men innenfor retningslinjene, er obligasjoner fra tre av landene på landlisten og private obligasjoner. Bakgrunnen for at disse ikke er tatt med i referanseporteføljen har blant annet sammenheng med tilgjengeligheten av etablerte og representative indekser. Det må også vurderes hvilken ramme en skal sette for hvor stor del av fondet som kan investeres i framvoksende markeder. Norges Bank anbefalte i sitt brev av 22. august 1997 om retningslinjer for fondet at inntil 5 pst. av fondet skulle kunne investeres i framvoksende markeder. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget i Nasjonalbudsjettet 2000 med en orientering om hvilke konkrete land som skal inkluderes i landlisten for fondet. En tar sikte på at endringen av landlisten vil kunne gjøres gjeldende fra 1. januar 2000. Norges Bank skriver i sitt brev av 16. mars:
«Før Norges Bank kan plassere midler i nye land må systemer tilpasses og kompetanse må bygges opp. Investeringer i framvoksende markeder stiller større krav til kontinuerlig vurdering av om aktuelle land på et hvert tidspunkt oppfyller de ulike kriteriene. Det vil derfor kunne ta noe tid før Norges Bank operasjonelt kan gjennomføre investeringer i framvoksende markeder. Dersom det fattes en beslutning om å utvide landlisten, vil det kunne medføre at Norges Bank må prioritere noe lavere enkelte andre områder i den operative forvaltningen. Dette kan tilsi at en i prinsippet burde se en eventuell utvidelse av landlisten i sammenheng med andre viktige oppgaver i forvaltningen av fondet.»
Selv om endringer i retningslinjene trer i kraft fra begynnelsen av 2000, vil det kunne ta noe lengre tid før Norges Bank har fullført oppbyggingen av de operasjonelle systemene som er nødvendige for å kunne gjennomføre investeringer i framvoksende markeder.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at Petroleumsfondet etter Stortingets vedtak har to formål: Å være en buffer som gir større handlefrihet i den økonomiske politikken dersom oljeprisen eller aktiviteten i fastlandsøkonomien svikter, og å være et redskap for å håndtere de finansielle utfordringene knyttet til bl.a. en aldrende befolkning og samtidig avtakende oljeinntekter. Petroleumsfondet er en særskilt finansformue på statens hånd som reflekterer nedbyggingen av oljeformuen, og som det kan tæres på når oljeinntektene etter hvert reduseres. I denne sammenheng er altså Petroleumsfondet et meget sentralt verktøy for å kunne møte de betydelige langsiktige utfordringer norsk økonomi står overfor.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, viser til at regjeringen Jagland i Revidert nasjonalbudsjett 1997 gikk inn for at Petroleumsfondet skal være et rendyrket redskap for finansiell sparing. Flertallet vil advare mot en utvikling der det legges føringer på Petroleumsfondet som kan gjøre det til en form for strategisk investor for å oppnå andre mål enn å sikre statens og fellesskapets finansielle sparing.
Flertallet viser til at det i Regjeringens Voksen-åsenerklæring heter følgende om Petroleumsfondet:
«En sentrumsregjering vil utarbeide retningslinjer for plassering av oljefondet som sikrer at hensyn til menneskerettigheter og miljø blir lagt til grunn for investeringsvalg.»
I oppfølgingen av dette, gjennom Regjeringens forslag om supplerende retningslinjer for Petroleumsfondet, er det imidlertid bare forslaget om 1 mrd. kroner til miljøfond og nedsalg av 500 mill. kroner i tobakksindustri som gjelder investeringsvalg. Flertallet konstaterer at dette utgjør en meget liten andel av fondets samlede portefølje, som anslås til om lag 200 mrd. kroner ved utgangen av året.
Flertallet mener det er betenkelig at det foreslås innført egne retningslinjer for forvaltningen av statens formue gjennom Petroleumsfondet i utlandet, mens det gjelder andre retningslinjer for forvaltningen av statens formue i form av for eksempel direkte eierskap og Folketrygdfondet innenlands. Gjennom statens direkte eierskap innenlands vil en fra tid til annen stå overfor avveininger mellom etiske og miljømessige hensyn på den ene siden og hensynet til avkastning og risiko på den annen. Ettersom dette også kan gjelde norske (statseide) selskapers engasjement i utlandet, er det ikke opplagt at det kan trekkes presise skillelinjer mellom direkte eierskap innenlands, og eierskap gjennom Petroleumsfondet. En vesentlig forskjell mellom Petroleumsfondets eierskap og statens direkte eierskap, er at Petroleumsfondet skal være rendyrket finansiell sparing og maksimalt kan eie 1 pst. av et selskap. Dette innebærer samtidig tilsvarende mindre innflytelse for eieren og dermed mindre effekt på de mål man ønsker å oppnå gjennom slike etiske retningslinjer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Høyre er enig i at en begrenset del av fondet skilles ut og at denne skal forvaltes etter særskilte miljøretningslinjer. En slik prøveordning vil kunne gi mer innsikt i hvorvidt finansiell forvaltning etter slike retningslinjer gir ulik avkastning og hvilke miljøeffekter som kan oppnås av denne form for plassering. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen legger opp til å fastsette mest mulig detaljerte miljøkriterier og at listen over godkjente bedrifter skal gis til Norges Bank som selv kan kjøpe og forvalte de aktuelle aksjene. Disse medlemmer mener at det ved utvelgelsen av bedriftene også skal legges til grunn en årvåkenhet med hensyn til at grunnleggende arbeidstakerrettigheter er oppfylt i de aktuelle bedriftene.
Komtieens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at forslaget om 1 mrd. kroner til et "miljøfond" kan være utilstrekkelig til å oppnå det ønskede grunnlag for vurderinger av effekten av forslaget. På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer at det avsettes 2 mrd. kroner til den delen av fondet som skal forvaltes etter særskilte miljøkriterier.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen sette av 2 mrd. kroner til den delen av petroleumsfondet som skal forvaltes etter særskilte miljøkriterier.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, går mot Regjeringens forslag om å bruke stemmeretten knyttet til Petroleumsfondets aksjer for å fremme hensynet til miljø og menneskerettigheter. Med maksimalt 1 pst. eierandel i selskapene fondet investerer i, anser flertallet at dette forslaget vil ha mer symbolsk enn reell betydning. Forslaget innebærer også at det må settes i gang et omfattende arbeid med å skaffe seg oversikt over forslag på årsmøter i et stort og økende antall selskaper som fondet investerer i. Det legges opp til at det skal utarbeides et sett med retningslinjer for hvordan en skal utøve stemmeretten knyttet til fondets aksjer, som igjen skal behandles av Stortinget. En slik framgangsmåte vil da synliggjøre den ulike praksis det legges opp til for statlig eierskap i utlandet gjennom fondet og det innenlandske eierskapet, som indirekte også er eierskap i utlandet. Flertallet kan ikke se at det er en så prinsipiell forskjell mellom slikt eierskap at det skulle foranledige egne retningslinjer for fondets stemmerettigheter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, mener at Norge bør fortsette å arbeide gjennom internasjonale organisasjoner som WTO for å oppnå våre målsetninger for miljø og menneskerettigheter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, går mot Regjeringens forslag om at Statens petroleumsfond ikke skal tillates å investere i selskaper som har produksjon av tobakk som sin hovedaktivitet. Flertallet vil understreke at Petroleumsfondet skal være et redskap for rendyrket finansiell sparing. Dersom man først åpner for å begrense investeringsvalgene for fondet, vil flere andre begrensninger kunne komme, og fondet vil da få dårligere spredning av investeringene. Dette vil øke risikoen og resultatet kan lett bli at fondet får mer karakter av strategisk investor og mindre karakter av statsfinansiell sparing. Flertallet mener at det kan argumenteres for at en rekke andre typer produksjon som er helsefarlig og som kan ha skadevirkninger for miljøet i så fall også burde utelukkes. Forslaget innebærer videre at dersom tobakksproduksjon utgjør en mindre andel av en bedrifts produksjonsvirksomhet, men ikke er hovedvirksomheten, vil fondet fortsatt kunne investere i selskapet. Dette illustrerer hvor vanskelig det er å legge føringer på fondets investeringsvalg.
Flertallet viser til Regjeringens opplegg for utvidet landliste for Petroleumsfondet, og legger til grunn at en gjennomarbeidet plan for utvidet landliste forelegges Stortinget på et senere tidspunkt. Det skal legges vekt på de faglige råd som Norges Bank gir som fondsforvalter.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre sluttar seg til Regjeringa sitt opplegg for utvida landliste og supplerande retningsliner for forvaltninga av Statens petroleumsfond.
Desse medlemene ser positivt på at Regjeringa vil arbeide vidare med å utvide retningslinene til fondet slik at det blir teke betre omsyn til etikk og menneskerettar, samt arbeide med ei løysing der miljøomsyn blir lagt til grunn for investeringane.
Desse medlemene ser det som viktig at Regjeringa har gjort framlegg om å styrkje omsynet til etikk og miljø ved at ein mindre del av fondet skal bli forvalta etter særskilde miljøkriterium, at det vert opna for aktiv bruk av stemmerettane knytta til aksjane i fondet for å fremje omsynet til menneskerettar og miljø, og at det blir forbode for heile fondet å investere i selskap som har produksjon av tobakk som sin hovudaktivitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser positivt på muligheten for investeringer i miljørelatert virksomhet under forutsetning av at det ikke er miljøhensyn, men avkastning, som er retningsgivende for fondsforvalternes investeringsvurderinger.
Disse medlemmer vil gå mot Regjeringens forslag.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sentrumsregjeringa både i sitt eget grunnlagsdokument, Voksenåsen-erklæringa, og også i ulike budsjettinnstillinger har understreket at de ønsker at menneskeretter og miljø skal legges til grunn for de investeringsvalg Petroleumsfondet skal foreta seg. Etter to års arbeid har Regjeringa klart å komme opp med et lite miljøfond på 1 mrd. kroner (uten retningslinjer så langt), at fondet som helhet ikke skal investere i tobakksselskaper og at man skal kunne stemmeretten i selskap fondet har investert i, hvis andre foreslår noe som kan peke i retning av miljø og menneskerettigheter. I sannhet berget som fødte en mus.
Dette medlem viser til at det er mulig hvis man ønsker det å utarbeide retningslinjer både for miljø og menneskerettigheter for oljefondet, som er praktikable og ubyråkratiske, hvis man ønsker. Sannheten er imidlertid den at man ikke ønsker det, og at troen på at grønne og etiske kriterier vil begrense avkastninga er det som tillegges vekt. Nå er det ingen grunn til å tro at slike retningslinjer vil begrense avkastning, tvert imot viser det seg at bedrifter som tar denne type hensyn gjennomgående har vel så stor avkastning som de som ikke har det.
Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utforme retningslinjer for Statens Petroleumsfond som sikrer at investeringene i fondet ikke investeres i selskaper som bryter med elementære menneskerettslige, miljømessige og faglige rettigheter.»
Dette medlem vil nedenfor vise til hvordan slike kriterier kan utformes:
Petroleumsfondet representerer det oppsamlede overskudd av norsk petroleumsvirksomhet. Fondet har vært utsatt for kritikk fordi det har blitt avslørt at det lider av en rekke etiske mangler, primært fordi det ikke inneholder noen kriterier for verken miljøvennlighet eller menneskerettigheter. Kritikken har vært imøtegått fra representanter for Regjeringen med at det er umulig å komme opp med slike kriterier, det vil redusere lønnsomheten og være umulig å styre.
Det finnes flere eksempler på at alle disse motforestillingene er faktisk feil. For det første finnes det flere eksempler på at slike kriterier ikke bare er definert, men også ligger til grunn for investeringsprofiler for flere fond både i Norge og i andre land. For det andre viser det seg at de fond som benytter slike kriterier som grunnlag for sine investeringer ikke gjør det verre enn andre, bare profittstyrte aksjefond, snarere tvert imot. For det tredje er det å evaluere bedrifter og investeringsobjekter etter miljø- og menneskerettighetskriterier en voksende virksomhet for bedrifter og stiftelser som fra før av driver med kvalitetssikring. Det Norske Veritas er et godt eksempel på dette.
Det kan argumenteres med at å begrense investeringer til de bedrifter som opererer med en anstendig miljø- og menneskerettighetsprofil vil begrense antall mulige investeringsobjekter. Dette er innlysende - i det øyeblikket man legger et hvilket som helst krav til grunn reduseres antall mulig investeringsobjekter. Imidlertid er det heller ingen tvil om at det er etisk problematisk for Norge som nasjon at vi både har tjent oss rike på produksjon og salg av et produkt som har skapt det største og vanskeligste miljøproblem verden noensinne har stått overfor, og investerer overskuddet i Union Carbide og andre bedrifter med et frynset etisk rykte.
Det må være et mål at hele fondet er underlagt miljø- og menneskerettigheter innen 3 år.
En god innvending mot å legge for sterke føringer på hva og hvordan det skal investeres er den praktiske gjennomføringen. Det vil være både upraktisk og dyrt dersom aksjeforvalterne skulle gjennomføre en miljø og menneskerettighetsrevisjon av hver enkelt bedrift man vurderte å investere penger i. De forvalterne Norges Bank bruker har i dag ikke slik kompetanse. Dette er da også påpekt som et av de store hindrene for at petroleumsfondet skal operere med klare verdikriterier. Men dette problemet lar seg i realiteten lett løse, og uten at det behøver å koste forvalteren noe ekstra.
Når Norges Bank plasserer midler hos en forvalter for investeringer på vegne av den norske stat, er det allerede i dag sterke føringer på hvordan det skal investeres. I forskrift av 3. oktober 1997 har Finansdepartementet bl.a. fastslått at mellom 30-50 pst. av midlene skal plasseres i aksjer, at investeringene skal skje i 21 utvalgte land og at fondet ikke skal investere i mer enn 1 pst. av aksjekapitalen i ett enkelt selskap. Videre har Norges Bank gitt mandater til hver forvalter med klart definerte restriksjoner på hvor stor risiko de kan ta. Innenfor disse begrensninger skal forvalterne søke å oppnå en høyest mulig avkastning på porteføljen. Miljø- og menneskerettighetskrav vil representere en ytterligere begrensning i forvalternes mandater.
Det Norges Bank kan gjøre er å legge et helt konkret krav til forvalterne om å avkreve investeringsobjektene en egenerklæring knyttet til miljø og menneskerettigheter. Egenerklæringen skal inneholde konkrete kriterier og krav, og være en betingelse for at bedriften er interessant for Norges Bank å investere i. Det skal gjøres helt klart at bedriften både kan og vil bli evaluert i forhold til denne egenmeldingen, på en "stikkprøve" basis, og dersom virkeligheten er i strid med erklæringens innhold, vil investeringene bli trukket ut.
Bedrifter som opplyser at de ikke kan oppfylle alle delene av egenerklæringen kan likevel være interessante for investeringer. Poenget er jo ikke bare å belønne etisk forsvarlige bedrifter, men også å oppmuntre til forandringer hos mer kritikkverdige konkurrenter. Realiteten er jo dessuten at mange bedrifter er positive til forandringer, men kanskje bare trenger en kraftig oppfordring. Her kan man gi bedriften en ett års frist til å oppfylle manglene, og hvis de ikke blir rettet opp, trekkes investeringene ut. I slike situasjoner vil det norske petroleumsfondet kunne ha konkrete positive følger på miljø- og menneskerettighetssiden.
Kriteriene er knyttet til miljø- og menneskerettigheter. Det er ikke snakk om ekstreme eller uoppnåelige krav - poenget er å sende helt klare signaler til bedrifter om at det lønner seg å drive miljøvennlig og å ta vare på helt grunnleggende menneskerettigheter. I realiteten er det et krav til bedriftene om å oppføre seg etisk forsvarlig, og å vise at Norge som nasjon ønsker å belønne slik oppførsel. Kriteriene bør dessuten i høyest mulig grad knytte seg til etablerte, internasjonale standarder, slik at det blir mulig for en uavhengig instans å kontrollere bedriftene på like fot.
Dette er noe vanskeligere når det gjelder miljø enn når det gjelder menneskerettigheter. Det er en realitet at det eksisterer en standard som dokumenterer et etisk grunnlag for produksjon av varer og tjenester (SA 8 000), men at en tilsvarende standard ikke finnes for miljøproblemer, særlig ikke av global karakter (drivhuseffekten for eksempel). Imidlertid finnes det en standard som stiller krav til miljøriktig produksjon, ISO 14 000. I tillegg til at sertifisering i henhold til denne standarden gir et viktig signal om bedriften tenker miljø i sin virksomhet, gir det også en mulighet til å evaluere bedriftens virksomhet:
a) Miljøkriterier Miljøkriteriene bør ha tre elementer ved seg:
1. Bedriften skal ha en miljøstrategi, og at denne skal være tilgjengelig.
2. Bedriften skal være sertifisert i henhold til den internasjonale miljøstandarden ISO 14 000.
3. Bedriften eller noen av dets datterselskaper skal ikke være involvert i noen av de følgende fem aktiviteter:
– produksjon, distribusjon og salg av land-
miner,
– kjernekraftindustrien,
– produksjon av genmanipulerte produkter
som er i strid med genteknologiloven, samt
produksjon av kjøtt med bruk av veksthor-
moner,
– tobakksselskaper, og
– rydding av tropisk regnskog.
Man må også kunne kreve at bedriften heller ikke produserer varer som er i konflikt med internasjonale miljøavtaler (som for eksempel karbonfluorkarboner, eller KFK). Alternativt kan man kreve at den retter seg etter internasjonale miljøavtaler. Man kan også vurdere om man skal kreve at bedriften ikke er involvert i paraplyorganisasjoner som aktivt arbeider mot Kyoto-protokollen og tiltak for å redusere utslipp av CO2 (som Global Climate Coalition).
b) Menneskerettigheter
Bedriften må forplikte seg til å holde seg innenfor kravene til den internasjonale standarden SA 8 000. Det må kreves at bedriften ikke har vært dømt for grove overgrep på menneskerettigheter verken på sine ansatte eller andre, og at den ikke befinner seg i konflikt med urbefolkninger i forbindelse med sin virksomhet. Det må videre kreves at bedriften kan erklære at den ikke er involvert i overgrep på menneskerettigheter i henhold til menneskerettighetskonvensjonen, og at den heller ikke driver virksomhet i konflikt med internasjonale menneskerettighetsavtaler.
Elementer av kriteriene fra SA 8 000:
– Forbud mot barnearbeid.
– Forbud mot tvangsarbeid.
– Standarder for helse og sikkerhet.
– Rett til fri organisering.
– Ingen diskriminering på bakgrunn av rase, kaste, nasjonal tilhørighet, religion, handikap, kjønn, seksuell legning, fagforenings tilhørighet eller politisk tilknytning.
– Forbud mot fysisk avstraffelse og annen mishandling.
– Begrensninger i arbeidstid.
– Krav om minimumslønn.
– Prosedyrer for effektiv ledelse.
Et grunnleggende element i dette systemet er en grundig og uavhengig etterprøving og oppfølging av bedriftens egenmelding. Poenget er at kontroll skal foregå etter stikkprøve-prinsippet, og dermed unngå en stor, tung og dyr vurdering av alle bedrifter petroleumsfondet er investert i.
Kontroll av bedriftene i henhold til kriteriene i egenmeldingen må utføres av en uavhengig instans med erfaring i kvalitetskontroll basert på egenkontroll. Som kjent utføres mye kvalitetskontroll av produksjon ved at bedriften selv er ansvarlig for kontrollen, og så kontrolleres bedriftens systemer ved stikkprøver av en uavhengig instans, som for eksempel Det Norske Veritas. DnV er akkreditert av Council of Economic Priorities(CEP) til å foreta SA 8 000 revisjoner. Tilsvarende ekspertise finnes for revisjoner av ISO 14 000 og andre miljøkriterier.
Poenget med kontrollen er å etterprøve bedriftens egenerklæring, og å følge opp eventuelle mangler fra tidligere inspeksjoner.
Det må utarbeides regler for brudd på kriteriene. Det kan være at det fornuftigste er å gi bedriften en viss periode (for eksempel et år) på å rydde opp - dersom dette ikke skjer vil man trekke investeringene tilbake.
Dette medlem viser til de konkrete endringene i forvaltningen av fondet som Regjeringen foreslår. Dette medlem vil subsidiært støtte disse.
Folketrygdfondet kan i henhold til retningslinjene gitt av Stortinget plassere sine midler i aksjer m.v., obligasjoner og sertifikater, kontolån til statskassen og som bankinnskudd. I medhold av § 9 i retningslinjene kan Kongen gi nærmere regler om fondsforvaltningen. Denne adgangen er ved kgl. resolusjon av 17. januar 1992 delegert til Finansdepartementet. For 1999 har Finansdepartementet fastsatt en øvre ramme på 1,5 mrd. kroner for Folketrygdfondets samlede beholdningsøkning av private og kommunale obligasjoner og sertifikater (uten statsgaranti), bankinnskudd og aksjer m.v. I 1998 hadde Folketrygdfondet en tilsvarende ramme på 2,0 mrd. kroner. Øvrig plasseringsøkning skal skje i stats- eller statsgaranterte papirer eller som kontolån i statskassen.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, tek utgreiinga om Folketrygdfondet til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er nødvendig å gi Folketrygdfondet plasseringsadgang i utlandet slik styret i fondet har bedt om for å sikre rimelig balanse og risikoavlastning i aksjeporteføljen. Ved å tillate at Folketrygdfondet også får anledning til å kjøpe utenlandske aksjer må man samtidig akseptere at det vil ta noe tid å bygge kompetanse i utenlandske markeder.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Regjeringen bes utrede og legge frem forslag om utvidet adgang til investeringer i utenlandske aksjer for Folketrygdfondet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at Regjeringen er mer ivrig til å tilrettelegge for gode rammebetingelser for statlig virksomhet og deres konkurranseevne enn for det private næringsliv.
Disse medlemmer mener at så lenge vi har statlig eierskap må dette tilrettelegges slik at eierskapet profesjonaliseres og utøves best mulig, men vil understreke at det samtidig må gjennomføres omfattende deregulering av lovverket for private finansinstitusjoner slik at man ikke opplever en konkurransevridning til fordel for offentlig eid virksomhet.
Disse medlemmer viser til Regjeringens omtale av utviklingen i generasjonsregnskapet. Etter disse medlemmers oppfatning er det svært vesentlig at politiske myndigheter har en klar oppfatning av hvordan vi skal løse våre fremtidige pensjonsforpliktelser uten at dette medfører økning i det totale skatte- og avgiftstrykk i Norge. Disse medlemmer mener det er nødvendig å omorganisere statens eierskap og kapitalforvaltning på en slik måte at dette i størst mulig grad kommer norske skattebetalere til gode og på en slik måte at uheldig sammenblanding av roller fra statlige myndigheters side unngås.
En betydelig del av aksjekapitalen på bedrifter notert på Oslo Børs er statseid og disponert av Regjeringen via statsråder som generalforsamlinger eller som representant for staten som mindretallseier. Den makt som dermed er sikret Regjeringen via eierskapsrollen, er meget betydelig. Muligheten for sammenblanding av roller og avveininger mellom samfunnsøkonomiske og bedriftsøkonomiske interesser er betydelig. Disse medlemmer mener at det for alle statlig eide bedrifter må klargjøres om eierskapet har et styringsformål eller et finansielt avkastningsformål. Enhver kombinasjon av disse to formål avvises idet den ene eller den andre må velges etter en reell og konkret begrunnelse. Der eneste begrunnelse er såkalt nasjonalt eierskap for å bevare tilknytningen til Norge og eventuelt hovedkontor i Norge, mener disse medlemmer at selskapets vedtekter må endres slik at en såkalt gylden aksje eiet av staten sikres veto i de spørsmål som faller innenfor slike begrunnelser. Deretter defineres det statlige eierskapet som et finansielt eierskap. Salg av alle statens eierandeler i alle selskaper med finansielle avkastningsformål som begrunnelse, vil neppe ha norske kjøpere da omfanget er for stort og det er stor mangel på norske finansielle investorer i og med at de store pensjonsordninger er i statens hånd gjennom Folketrygden. I tillegg har staten enorme pensjonsforpliktelser gjennom Folketrygden som ikke er fondsbasert. Derfor mener disse medlemmer at statens pensjonsforpliktelser og finansielle eierposisjon i norske bedrifter kan kombineres ved å overføre statlige aksjer i bedrifter hvor finansiell avkastning er formålet til Folketrygdfondet. Samtidig gis dette fondet gradvis en mer normal fondsrolle overfor pensjonsutbetalingene i folketrygdsystemet. Når slike aksjer er overført Folketrygdfondet vil muligheten for misbruk av statens eiermakt fra politiske myndigheters side være bortfalt og maktspredning vil være oppfylt. Ytterligere maktspredning kan oppnås ved å dele opp Folketrygdfondet i flere separate og selvstendige fond med egne styrer, administrasjoner og eierporteføljer, men med samme forhold til at Folketrygden disponerer avkastningen.
For å styrke Folketrygdfondets disposisjon som reelt fond for folketrygdens pensjonsforpliktelser kan også SDØE-eierandeler overføres til Folketrygdfondet.
De nåværende statlige eierandeler er betalt av norske skattebetalere og aksjene er derfor skattebetalernes eller befolkningens eiendom som disponeres av landets myndigheter. Det er befolkningen som gjennom staten eier selskaper som Telenor, Statoil, Statkorn, Statsbygg, Statskraft og Postbanken, samt store eierandeler i Hydro, DNL, DnB, Fokus, Kreditkassen osv. I forbindelse med en omorganisering av disponeringen av det nåværende eierskapet av flere selskaper vil disse medlemmer også at en del av aksjene i slike selskaper skal kunne overføres direkte til norske borgere uten vederlag, slik at de reelle eierne selv kan disponere sine eierandeler. Det vil også føre til en gigantisk voksenopplæring av den norske befolkning i det å være aksjonær og eier.
Disse medlemmer vil hevde at det ikke er statlig eie av næringslivet i seg selv som kan være negativt, men muligheten for maktmisbruk og dårlig utøvelse av eierskapet som er det farlige. Med overføring av eierskapet til befolkningen og til et uavhengig Folketrygdfond, som igjen er oppdelt i flere fond, vil hovedproblemene være løst. Det forutsettes at styrene i fondene under Folketrygdfondet oppnevnes av ulike organisasjoner for hvert enkelt fonds vedkommende. Samtidig forutsettes det at hvert fond har en entydig bestemmelse om at de investeringer som skal foretas skal sikre en rimelig avkastning og en rimelig risikoprofil. De vil da i praksis virke som institusjonelle og profesjonelle investorer på lik linje med forsikringsselskaper, investeringsfond, pensjonskasser og banker basert på forskjellige miljøer og forskjellige vurderinger av de enkelte aksjeselskapene fondene har eierinteresser i. For øvrig forutsettes det også en betydelig grad av frihet når det gjelder valg av investeringer i norske og utenlandske selskaper og fonds fra folketrygdfondenes side.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utrede ulike modeller for omorganisering av Folketrygdfondet med sikte på en endring av statens eierskapshåndtering og forvaltning av kapital og med sikte på å løse de fremtidige pensjonsforpliktelser.»
Disse medlemmer mener videre det er naturlig at Regjeringen ser hen til den næringspolitiske utvikling som har funnet sted i land det er naturlig å sammenligne seg med. Tendensen går mot mer næringsnøytrale ordninger og virkemidler som stimulerer innovasjon og nyetableringer. Mange land har også forsterket den offentlige innsatsen for å fremskaffe investeringskapital for næringslivet. Subsidienivået reduseres over tid i flere nordiske land. Internasjonalisering og eksport ser ut til å være sentralt.
Det er tendenser i det norske markedet til at markedssvikten i kapitalmarkedene øker. Det er nærliggende å knytte dette blant annet til nytt og strengere regelverk overfor banker, fusjonsbølgen i norsk finansnæring men også til det sett av rammebetingelser i Norge som ikke samsvarer med land vi naturlig sammenligner oss med og som vårt næringsliv konkurrerer med. Disse medlemmer viser til at Regjeringen har varslet at det skal nedsettes et ekspertutvalg for å se på rammebetingelsene for norsk finansnæring. Dette er svært nødvendig og disse medlemmer finner det gledelig at Regjeringen tar dette initiativ, men det er også nødvendig å se på tilsvarende forhold for en rekke andre næringer.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen redegjøre for på hvilke områder norsk lovgivning og norske rammebetingelser divergerer vesentlig fra og dermed er et hinder for næringsutvikling i forhold til EU.»