I proposisjonen foreslås enkelte endringer i rettsgebyrloven som tar sikte på å gjøre reglene mer oversiktlige og enhetlige, og å bedre domstolenes muligheter til en effektiv saksavvikling. Det foreslås bl.a. endringer i reglene om gebyr i forliksrådssaker, øket gebyr for behandling av kjæremål og innføring av gebyr for private straffesaker og for behandling av klage over avgjørelser som tas under lensmannsskjønn.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, merker seg at hensikten med endringene i lov om rettsgebyr er dels å gjøre reglene mer oversiktlige og enhetlige, og dels å bedre mulighetene til en effektiv avvikling av sakene ved domstolene. Flertallet ser positivt på det. Reglene blir mer publikumsvennlig og sannsynligvis lettere å administrere ved at de er mer enhetlige og konsekvente. På den måten framtrer reglene både mer rettferdige og mer oversiktlige. Med det presset vi har på domstolene i dag, mener flertallet at man også kan bruke rettsgebyr som et virkemiddel for å oppnå en mer effektiv avvikling av sakene.
2.1 Forslag som vedrører forliksrådet
Plikten til å betale gebyr påløper idet en forliksklage føres inn i forliksrådets saksliste. Dersom saken er sendt feil forliksråd og dette oppdages på et senere tidspunkt, er det praksis mange steder at gebyret beholdes av det første forliksrådet. Andre steder returneres både sak og gebyr til klageren.
Departementet har fastsatt i rundskriv at saker som kommer inn til feil domstol skal overføres til riktig domstol sammen med det innbetalte gebyr. Disse reglene gjelder i utgangspunktet også forliksrådet, men departementet mener det er behov for mer uttrykkelige regler for forliksrådene.
Det foreslås at dersom forliksrådet oppdager at klagen er feilsendt før saksforberedelsene er startet, skal den returneres til klager og gebyr påløper ikke. Dersom feilen først oppdages etter at forberedelsene av saken er i gang, returneres klagen og halvt gebyr påløper. Forliksrådet kan i begge tilfeller i stedet velge å sende klagen sammen med gebyret direkte til det riktige forliksrådet, der det er hensiktsmessig. Det presiseres at det er klagers ansvar å sørge for at alle nødvendige opplysninger er med i klagen.
I de tilfeller saken trekkes rett etter innføring i sakslisten, foreslås det at gebyret reduseres fra 1 til ½ rettsgebyr.
Det betales i dag ikke rettsgebyr for oppfriskningsbegjæringer (begjæring om ny behandling av saken etter en uteblivelsesdom) til forliksrådene og antallet slike begjæringer har de siste årene vært økende. Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner i byene foreslår at det innføres gebyr også i disse sakene. Departementet slutter seg til dette, og foreslår at gebyret settes til en gang rettsgebyret.
Det fremgår ikke direkte av rettsgebyrloven om det skal betales gebyr for behandling av anke til byretten og herredsretten over dom eller rettsforlik inngått i forliksrådet. Departementet foreslår at det tas inn regler om dette i § 8. Det foreslås at gebyret settes likt vanlig gebyr for søksmål ved herreds- og byretten, dvs. 6 ganger rettsgebyret.
Komiteens merknader
Komiteen merker seg at det er ulik praksis for kreving av rettsgebyr når forliksklage sendes feil forliksråd. Det medfører at noen betaler dobbelt gebyr, mens andre slipper unna med å betale ett rettsgebyr. Komiteen er enig at det må klare regler til, slik at en slik ulik praksis ikke finner sted. Komiteen slutter seg til forslaget om at det ikke skal betales gebyr dersom feilsendelsen oppdages før saksforberedelsene har begynt, og at det betales halvt gebyr dersom forliksrådet har hatt arbeid med saken gjennom å begynne på saksforberedelsene. Komiteen kan imidlertid ikke se at det er hensiktsmessig å sette som vilkår at klageren formelt må trekke saken fra forliksrådet for å få gebyrfritak, og komiteen har derfor endret utkast til § 7 første ledd i tråd med dette. For enkelthets skyld må forliksrådet kunne returnere eller videresende en feilsendt forliksklage uten at klageren uttrykkelig trekker klagen. Endringen vil også gi bedre sammenheng mellom reglene i første og andre ledd i § 7.
Komiteen ser det som rimelig at anker over dom i forliksrådet, gebyrlegges på samme måte som vanlig søksmål ved herreds- og byretten.
Komiteens flertall, alle unntatt Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, har merket seg at begjæring om oppfrisking av en sak til forliksrådene har økt de siste årene, og at svært mange skyldnere benytter denne muligheten for å få « slettet » en uteblivelsesdom etter å ha gjort opp gjelden. Flertallet er enige i at den innklagede da bør betale for oppfriskingen, og slutter seg til forslaget om at det for oppfriskningsbegjæring betales ett rettsgebyr.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet er innforstått med at det i dag ikke betales rettsgebyr for oppfriskningsbegjæringer. Den som begjærer oppfriskning, må imidlertid legge det saksomkostningsbeløp han er idømt, på bordet til saksøkte som vilkår for å få oppfriskning. Oppfriskning begjæres gjerne når det har vært sykdom e.l. Disse medlemmer er imot forslaget som vil gjøre det enda dyrere å få prøvet sin sak og vil derfor stemme imot forslaget til nytt tredje ledd i § 7.
2.2 Rettsgebyr ved avvisning, heving, forlik m.v.
Etter rettsgebyrloven § 8 betales to ganger rettsgebyret dersom et søksmål blir avvist, nektet fremmet, hevet, trukket tilbake eller forlik blir inngått før hovedforhandlingen. Dersom saken trekkes tilbake eller forlik inngås under hovedforhandling eller uteblivelsesdom avsies, skal det betales tre ganger rettsgebyret. Når saker forlikes og faller bort rett før hovedforhandling er berammet, forhindrer det en effektiv saksavvikling i domstolene. Etter forslag fra Eidsivating lagmannsrett foreslås å innføre en frist i forhold til gebyrreglene som skal oppmuntre partene til en tidligere avklaring med hensyn til forlik. Det foreslås at for saker som blir trukket tilbake eller hvor forlik inngås senest fire uker før hovedforhandling, skal to ganger rettsgebyret betales. For saker som trekkes tilbake på et senere tidspunkt eller under hovedforhandling betales tre ganger rettsgebyret, som i dag.
De fleste høringsinstanser er positive til forslaget. Enkelte instanser stiller imidlertid spørsmål ved hvor mye det er mulig å påvirke forliksviljen med slike tiltak, og noen har forslag til andre fristregler. Den norske Advokatforening går mot forslaget, fordi man mener at bestemmelsen blir vanskelig å praktisere og at den bare vil ha en helt marginal effekt.
Departementet ser det som viktig at saksavviklingen ved domstolene er mest mulig effektiv. En endring som foreslått vil etter departementets mening kunne bidra til dette.
Komiteens merknader
Komiteen har merket seg at det er et problem når en sak trekkes eller forlikes, så skjer dette ofte så tett opp til hovedforhandlingene at retten ikke rekker å beramme forhandlinger for en annen sak på det tidspunktet som da blir ledig. Dermed blir ikke kapasiteten ved domstolen utnyttet så maksimalt som den kunne ha vært. Komiteen er enig i at grensen for når det skal betales tre ganger rettsgebyret istedenfor to ganger rettsgebyret fordi saken trekkes eller forlikes, forskyves fra rett før hovedforhandling, til senest fire uker før hovedforhandling. En slik økonomisk følge for partene vil forhåpentlig være med på å stimulere dem til å inngå forlik så tidlig som mulig. Det er det samme prinsippet vi ofte møter i det private hverdagslivet, f.eks. når vi må betale for en tannlegetime dersom den avbestilles for sent.
2.3 Gebyr for private straffesaker
Hjemmelen for å innkreve gebyr i private straffesaker er uklar, og departementet har i rundskriv uttalt at det ikke skal kreves gebyr i slike saker. Private straffesaker er imidlertid like arbeidskrevende for domstolene som sivile saker, og Justisdepartementet mener det vil være naturlig om disse sakene gebyrlegges tilsvarende sivile saker, dvs. seks ganger rettsgebyret. Forslaget støttes av alle høringsinstanser som har uttalt seg om dette. Enkelte høringsinstanser har i tillegg foreslått at saksøkere i private straffesaker også skal betale for meddommerne. Departementet er enig i at utgifter til meddommere i private straffesaker skal dekkes som sideutgifter, og en presisering om dette foreslås også tatt inn i loven.
Private straffesaker som på grunn av strafferammen går direkte for lagmannsrett skal gebyrlegges som anker, dvs. 25 ganger rettsgebyret. Dersom en slik sak blir avvist, nektet fremmet, hevet, trukket tilbake eller forlik inngått senest fire uker før hovedforhandling, skal det etter forslaget betales seks ganger rettsgebyret.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at private straffesaker er saker hvor borgere krever straff og/eller mortifikasjon, gjerne kombinert med fremme av borgerlig rettskrav, dvs. krav om erstatning for lidt tap og/eller oppreisning for ikke-økonomisk skade. En stor gruppe private straffesaker gjelder personvernsaker mot massemedia. Alminnelig praksis i påtalemyndigheten går ut på at politianmeldelser for ærekrenkelser regelmessig henlegges, slik at uthengte personer så å si utelukkende er henvist til å anlegge privat straffesak. Flertallet mener derfor at innføring av gebyr vil svekke muligheten for oppreisning for personer som kan være utsatt for overgrep. I motsetning til mer ressurssterke organisasjoner og foreninger, vil økonomien ofte forhindre enkeltpersoner fra å utnytte sin rett.
Flertallet viser også til at adgangen til å reise privat straffesak alltid har vært regnet som borgernes sikkerhetsventil og rettssikkerhetsgaranti, beregnet på de tilfeller der påtalemyndigheten eksempelvis henlegger anmeldt, straffbart forhold av prosessøkonomiske grunner, eller fordi man ikke har etterforskningskapasitet. Eksempelvis kan det dreie seg om hverdagskriminalitet, herunder volds- og vinningskriminalitet. Skal en fornærmet i tillegg i fremtiden måtte betale når staten ikke hjelper til, kan dette oppfattes urimelig.
Flertallet viser til at forslaget om gebyr for private straffesaker synes begrunnet med hensyn til å « begrense antallet urealistiske søksmål ». Det finnes sikkert eksempler på slike søksmål, men det finnes så langt flertallet kan registrere, ikke statistisk grunnlag for en slik generell betraktning.
Flertallet viser til at tvistemålslovens alminnelige saksomkostningsregler gjelder for private straffesaker. Flertallet viser også til at någjeldende lovgivning allerede har en effektiv sperre mot urealistiske søksmål, idet det fremgår av straffeprosesslovens § 413 at en saksøker vil kunne pålegges å stille bankgaranti eller annen sikkerhet for saksomkostninger, dersom søksmålet er urealistisk, saksøkeren ligger an til å tape eller fordi det er en nærliggende mulighet for at det ikke vil være dekning for saksomkostningene. Regelen kan i dag anvendes på et meget tidlig stadium i saken, før det er pådratt nevneverdige omkostninger. Stilles ikke sikkerhet etter rettens pålegg, vil saken bli avvist. Særregelen hindrer med andre ord allerede den type søksmål som er nevnt.
Flertallet viser videre til at forslaget synes begrunnet med at private straffesaker er « like arbeidskrevende for domstolene som sivile saker ». Da det imidlertid som nevnt dreier seg om straffesaker, og ikke sivile saker, mener flertallet at sammenlikningen ikke er relevant.
Flertallet konstaterer at forslaget etter det opplyste støttes av alle høringsinstanser. Det finnes imidlertid ingen høringsinstans som ivaretar interessene til mediaofre eller privatpersoner som er utsatt for hverdagskriminalitet. Eventuell høringsinstans som burde kunnet ivareta de nevntes synspunkter, kan ha oversett hva forslaget i realiteten innebærer.
Dersom sak etter gjeldende regler anlegges direkte for lagmannsretten, er det foreslått gebyr på kr 11.875 etter dagens satser, tilsvarende 25 ganger rettsgebyret. Flertallet kan ikke se at et slikt forslag er godt nok begrunnet. Tvert imot virker det etter flertallets vurdering merkelig at de mest alvorlige private straffesaker skal koste mange ganger så mye som de minst alvorlige. Uansett om sak anlegges for byrett/herredsrett eller lagmannsrett, dreier det seg om behandling i første instans. Subsidiært mener derfor flertallet at sakene i alle fall må behandles likt, gebyrmessig sett.
Det synes etter flertallets vurdering heller ikke tilfredsstillende begrunnet hvorfor det skal koste seks ganger rettsgebyret å få sak avvist, nektet fremmet, hevet, trukket tilbake eller løst ved forlik. Regelen for sivile saker er at det skal betales to ganger rettsgebyret. Hvis poenget er å få like regler som for sivile saker, er forslaget i så fall ulogisk.
Flertallet vil med disse begrunnelsene gå imot å innføre rettsgebyr for private straffesaker.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at det i dag ikke kreves gebyr for private straffesaker fordi hjemmelen for det har vært noe tvilsom. Disse medlemmer viser til at private straffesaker er like arbeidskrevende som sivile saker, og mener derfor at disse bør likestilles gebyrmessig. Disse medlemmer peker på at utgangspunktet er at politiet og påtalemyndigheten er den instans som skal reise straffesaker. Domstolene har stor arbeidsbyrde og det fremgår av proposisjonen at endel av de private straffesakene som blir reist, er åpenbart grunnløse. Å innføre gebyrbelastning kan være et virkemiddel til å få vekk disse urealistiske sakene som belaster domstolene unødvendig.
Disse medlemmer minner om at samtlige høringsinstanser har gått inn for forslaget. Bl.a. Oslo byrett er meget fornøyd med forslaget og uttaler f.eks.:
|
« Jeg nevner at tallene tilsa at pr. 1. oktober 1992 var byrettens beholdning av private straffesaker under behandling omkring 60, med en gjennomsnittlig behandlingstid for de til da avviklede private straffesaker i det året på nær 600 dager. » |
Disse medlemmer mener det er all grunn til å legge vesentlig vekt på høringsinstansenes syn, som bygger på konkret erfaring fra behandling av private straffesaker.
Når det gjelder privatpersoners forhold til massemedia, var dette gjenstand for en bred drøfting i St.meld. nr. 32 (1992-1993), Media i tiden, våren 1993. Da ble det forslått at kompetanseområdet til pressens faglige utvalg skulle utvides, blant annet slik at dette utvalget skulle få iniativrett i saker der presseetiske prinsipper synes å være satt til side. Det ble også bestemt at fellessekretariatet for pressens faglige utvalg og klagenemnder for kringkastingsprogram skal kunne virke som rådgivningskontor for personer som mener seg urettferdig behandlet av media.
På oppfordring fra Stortinget foregår det også en vurdering nå om det bør opprettes en ordning med medieombud. Etter disse medlemmers oppfatning er derfor personvernhensynet i forhold til massemedia gjenstand for stor oppmerksomhet på annet hold, og bør ikke være til hinder for å innføre gebyr på private straffesaker. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn forslag om at private straffesaker skal gebyrbelastes på lik linje med sivile saker.
2.4 Justering av gebyrene for anke og kjæremål m.m.
På bakgrunn av en stigende tendens i antallet kjæremålssaker, foreslo departementet i et høringsnotat en økning av gebyret fra to til fire ganger rettsgebyret. Samtidig ble gebyret for ankesaker foreslått redusert fra 25 til 24 ganger rettsgebyret. Høringsinstansene har noe ulik oppfatning om hvor høyt gebyret bør være, og flere påpeker at økningen bør være større ut fra den arbeidsbelastning sakene representerer. Departementet foreslår i proposisjonen en økning av kjæremålsgebyret til lagmannsrett og Høyesterett fra to til seks ganger rettsgebyret. Gebyret for kjæremål fra forliksråd til herreds- og byrett foreslås ikke endret. Forslaget om å senke gebyret for anke opprettholdes ikke.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, har merket seg at det har vært en stor økning i antall kjæremålssaker de siste årene, og at disse sakene er arbeidskrevende. Flertallet støtter derfor forslaget om å øke gebyret til 6 ganger rettsgebyret for kjæremålssaker til lagmannsretten og Høyesterett.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet registrerer at kjæremålsgebyret er foreslått øket fra to til seks ganger rettsgebyret. Dette innebærer at det vil være like dyrt å påkjære som å anlegge sak. Dette medlem finner et slikt forslag grovt urimelig. Noen kjæremål er riktignok arbeidsbelastende, men gjennomgående dreier det seg om behov for prosessuelle avklaringer underveis, som sett med et rettssøkende publikums øyne vanskelig vil bli oppfattet som annet enn unødvendige tilleggsutgifter. Dette medlem mener derfor at dette gebyret bør holdes på dagens nivå, og vil stemme imot forslaget til endring av § 8 femte ledd.
2.5 Fritak for saker som behandles etter husleieloven
Bestemmelsen i rettsgebyrloven § 10 nr. 14 gir fritak for gebyr for saker som behandles etter husleieloven. Justisdepartementet har tidligere foreslått en innskrenking av denne bestemmelsen.
Husleielovutvalget har avgitt en innstilling til ny husleielov tidligere dette år. Utvalget foreslår bl.a. at rettsgebyrreglene endres slik at gebyrfriheten begrenses til å gjelde ved saker om leie av bolig. Justisdepartementet vil etter dette vente med en endring av gebyrreglene til Husleielovutvalgets innstilling har vært på høring, og gebyrreglene kan vurderes sammen med de øvrige endringer i loven.
Komiteens merknader
Komiteen er enig i at flere grunner taler for at det er riktig å innskrenke bestemmelsen om fritak for rettsgebyr ved alle husleieforhold, men ser det mest hensiktmessig å avvente en eventuell endring til Husleielovutvalgets innstilling har vært til høring.
2.6 Gebyr for klage over avgjørelser under lensmannsskjønn m.m.
Rettsgebyrloven inneholder i dag ingen regler om gebyr for klager til herreds-/byretten over avgjørelser som fattes under lensmannsskjønn. Departementet mener at hensynet til helheten i loven taler for å gebyrbelegge også slike saker, og foreslår regler om dette i § 11. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget. Departementet foreslår videre at det tas inn en presisering i rettsgebyrloven § 11 om at overskjønn/takster etter naturskadeloven er gebyrbelagt.
Det foreslås ellers at gebyrer som ender på desimaler skal avrundes nedover til nærmeste hele krone. Endringen gjelder alle sakstyper.
Komiteens merknader
Komiteen er enig i at av hensyn til helhet i loven og likhet mellom ulike typer saker, bør også klager til herreds- og byretten over avgjørelser som fattes ved lensmannsskjønn være gebyrbelagt.
2.7 Økonomiske og administrative konsekvenser
Forslaget om innføring av gebyr for oppfriskningsbegjæringer til forliksrådet vil medføre en økning av kommunenes gebyrinntekter med ca 2,6 mill. kroner. Innføring av gebyr for private straffesaker vil føre til en inntektsøkning for staten, men formålet er i første rekke å forsøke å begrense antallet urealistiske søksmål. Forslaget om å heve gebyret for sivile kjæremål antas å føre til en inntektsøkning på ca 3 mill. kroner pr. år. Avrundingsregelen vil gi et inntektstap på ca 400.000-500.000 kroner. De øvrige forslag i proposisjonen antas ikke å ha økonomiske konsekvenser.
Komiteens merknader
Komiteen har merket seg at de økonomiske konsekvensene av de foreslåtte endringene er relativt små. Komiteen bemerker at det er i tråd med at hensikten med endringene ikke er å justere prisen på de rettsgebyrbelagte tjenestene, men å få et mest mulig enhetlig og effektivt system.
2.8 Rettelser
Komiteen har, i tillegg til den endring som er nevnt under pkt. 2.1, også rettet opp enkelte trykkfeil i proposisjonens lovutkast, og foretatt en omformulering av teknisk art i § 8 fjerde ledd siste punktum.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
I lov av 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr skal § 8 nytt siste ledd lyde:
For private straffesaker betales 6 ganger rettsgebyret for behandling ved herreds- eller byretten. For behandling av ankesak til lagmannsrett eller Høyesterett og for behandling av privat straffesak som på grunn av strafferammen føres direkte for lagmannsrett, betales 25 ganger rettsgebyret. For øvrig gjelder reglene i tredje og fjerde ledd tilsvarende, dog slik at det for privat straffesak som føres direkte for lagmannsrett og som blir avvist, nektet fremmet, hevet, trukket tilbake eller der forlik blir inngått senest fire uker før hovedforhandling, betales 6 ganger rettsgebyret. Utgifter til meddommere dekkes av rekvirenten som sideutgift etter § 2.
Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov:
om endringer i lov av 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr.
I.
I lov av 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr gjøres følgende endringer:
Ny § 6 a skal lyde:
I de tilfeller hvor gebyret for et rettergangsskritt ender med desimaler, skal gebyret rundes nedover til nærmeste krone.
§ 7 skal lyde:
For behandling av en sak ved forliksrådet betales rettsgebyret. Betalingen tilfaller kommunekassen. Dersom saken er ført inn i sakslisten, men det oppdages at saken hører inn under et annet forliksråd eller saken trekkes før saksbehandlingen er startet, returneres klagen til klager, uten at gebyr påløper. Dersom feilen oppdages eller saken trekkes etter at det er sendt ut pålegg om tilsvar, innkalling er skjedd eller man har mottatt forkynning i retur uten svar, returneres klagen. Det påløper i disse tilfellene 1/2 rettsgebyr.
Forliksrådet kan i den utstrekning det finner det hensiktsmessig og med orientering til klager, sende klagen direkte til korrekt forliksråd. I saker som ikke omfattes av første ledd fjerde punktum påløper bare ett gebyr.
For behandling av en oppfriskningsbegjæring ved forliksrådet betales rettsgebyret. Betalingen tilfaller kommunekassen.
§ 8 første ledd skal lyde:
Det skal betales 6 ganger rettsgebyret for søksmål ved herreds- eller byrett. Det samme gjelder behandling av tvist som foretas i søksmåls former for herreds- eller byrett i egenskap av skifterett eller namsrett. Det skal betales 6 ganger rettsgebyret for behandling av anke over dom avsagt i forliksrådet, jf. tvml. § 296 og for anke over rettsforlik inngått i forliksrådet jf. tvml. § 286. For behandling av ankesak som tillates fremmet, betales ved lagmannsrett og ved Høyesterett 25 ganger rettsgebyret. Avgjøres anken uten at ankeforhandling blir holdt, betales halvparten av fullt gebyr.
§ 8 fjerde ledd skal lyde:
Blir søksmålet eller anken avvist, nektet fremmet eller hevet betales 2 ganger rettsgebyret. Det samme gjelder dersom saken trekkes eller forlik inngås senest 4 uker før hovedforhandling.
Trekkes saken tilbake eller forlik inngås på et senere tidspunkt eller under hovedforhandling, eller uteblivelsesdom avsies, betales halvparten av fullt gebyr. Bestemmelsen i annet og tredje punktum gjelder tilsvarende dersom dom blir avsagt på grunnlag av partenes enighet. For beregning av 4 ukersfristen gjelder reglene i domstolsloven § 146 annet ledd tilsvarende.
§ 8 femte ledd skal lyde:
For behandling av kjæremål, motkjæremål og krav om gjenopptagelse betales 6 ganger rettsgebyret. For kjæremål til herreds- og byrett over avgjørelser tatt i forliksrådet betales 2 ganger rettsgebyret.
§ 11 tredje ledd skal lyde:
For klage over avgjørelser under lensmannsskjønn, jf. skjønnsprosesslovens § 31, betales rettsgebyret.
§ 11 nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd første punktum.
§ 11 fjerde ledd nytt annet punktum skal lyde:
For overskjønn og takster som behandles etter naturskadeloven betales gebyr etter denne paragrafs første ledd.
II.
Denne lov trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.
|
Oslo, i justiskomiteen, den 3. desember 1993.
|
| Anders C Sjaastad, |
Ane Sofie Tømmerås, |
Olav Akselsen, |
| fung. leder. |
ordfører. |
sekretær. |