1. Sammendrag

1.1 Innledning

       I proposisjonen bes det om Stortingets samtykke til at Norge tiltrer Den internasjonale konvensjonen om berging av 1989, og det fremmes forslag om endringer i sjøloven for gjennomføring av konvensjonens regler. Bl.a. fremmes det forslag om at man ved bergingsaksjoner åpner for mulighet til å gi en berger erstatning selv om skipet og lasten har gått tapt hvis aksjonen ellers har avverget en forurensningsulykke.

       Det foreslås videre at de ansvarsfritakene transportører har i dag for tap som skyldes nautisk feil eller brann ved innenriks stykkgodstransport til sjøs skal oppheves, og de beløpsmessige grenser for transportørens ansvar skal være lik de grenser som gjelder ved vei- og jernbanetransport.

1.2 Lovforslagets bakgrunn

       Bergingskonvensjonen av 1989 skal avløse gjeldende konvensjon om bistand og berging til sjøs av 1910. Norge har undertegnet konvensjonen. Bakgrunnen for endringen er ønsket om å belønne bergere som har forhindret miljøskader selv om ikke skip eller last blir berget. Konvensjonen av 1910 bygger på det prinsipp at bergelønn bare kan utbetales dersom berging av skip eller last helt eller delvis har lykkes. Den nye konvensjonen modifiserer dette prinsippet og gir bergeren rett til erstatning dersom ulykken har truet med å medføre miljøskade, selv om han ikke får bergelønn.

       I NOU 1993:36 om godsbefordring til sjøs foreslo Sjølovkomiteen enkelte endringer i reglene for innenriks stykkgodstransport. Komiteen uttalte bl.a. at transportansvaret i hovedsak bør være det samme ved innenriks stykkgodstransport som ved innenriks vei- og jernbanetransport. Etter sjølovens regler er ansvarsgrunnlaget lempeligere mot transportøren og de beløpsmessige ansvarsgrenser er vesentlig lavere. Høringsinstansene var delt i synet på saken, mens Justisdepartementet i utgangspunktet var enig i forslaget. Når dette ikke ble fulgt opp i Ot.prp. nr. 55 (1993-1994) om sjøloven var grunnen hovedsakelig at man ønsket å utrede de økonomiske konsekvensene av ansvarsutvidelsen. Næringskomiteen uttalte i Innst.O.nr.50 (1993-1994) bl.a. at

« Komiteen ser det som viktig at det er størst mogleg samvar mellom reglar for all innanlands transport og reknar med at departementet kjem tilbake til saka ved eit seinare høve. »

       Departementet tok deretter opp saken på ny og forslaget ble sendt på ny høring.

1.3 Berging

       Reglene om berging i sjøloven kap. 16 gir den som har berget materielle verdier for en annen rett til bergelønn. Sjølovkomiteen viser til at den nye konvensjonen av 1989 inneholder enkelte vesentlige nydannelser i forhold til 1910-konvensjonen. For det første gis en egen lovvalgsregel. Domstoler i en konvensjonsstat skal anvende reglene i alle bergingssaker uten hensyn til hvor i verden bergingen har funnet sted og hvilken nasjonalitet det bergede og det bergende skip har. Den nye konvensjonen har også et videre virkeområde enn gjeldende regler med hensyn til hva som kan være gjenstand for berging. Konvensjonen fastsetter at partene ikke i noe tilfelle kan avtale seg bort fra plikten til å forhindre eller begrense miljøskade, og inneholder også en uttrykkelig regulering av pliktene til partene som er involvert i en bergingsoperasjon. Den viktigste endringen er som nevnt at selv om bergingen ikke har vært vellykket, kan bergeren i visse tilfeller tilkjennes et særlig vederlag, der bl.a. bergerens dyktighet og innsats for å forhindre eller begrense miljøskade tillegges vekt. Konvensjonen inneholder også enkelte andre bestemmelser som skal styrke bergerens stilling.

       Bergingskonvensjonen er i dag tiltrådt av 20 stater og vil tre i kraft i juli d.å. Departementet går, i likhet med Sjølovkomiteen, inn for at Norge bør ratifisere konvensjonen. Stort sett alle høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet slutter seg til dette.

       Etter artikkel 30 kan statene ta enkelte forbehold i forbindelse med tiltredelse til konvensjonen. Statene er gitt rett til ikke å anvende konvensjonens regler når bergingsoperasjonen foregår på indre vannveier og de involverte fartøyer ikke er havgående, eller der ingen fartøyer er involvert. Det samme gjelder når alle interesserte parter er hjemmehørende i staten, og videre når den berørte eiendom har forhistorisk eller arkeologisk interesse og ligger på havbunnen. Sjølovkomiteen mener det bare er behov for å ta forbehold etter det siste alternativet. Departementet slutter seg til dette.

       Miljøverndepartementet mener at definisjonen av begrepet miljøskade synes for snever og vag. Justisdepartementet er enig i at konvensjonen ikke er fullt ut tilfredsstillende idet den ikke omfatter det frie hav. I proposisjonen drøftes det om sjøloven likevel bør gi adgang til å anvende konvensjonens regler også ved ulykker med konsekvenser for disse havområder. Bl.a. pga usikkerhet om hvilken folkerettslig adgang det er til å utvide definisjonen av miljøskade i nasjonal lovgivning, går imidlertid departementet ikke inn for en slik utvidelse. Konvensjonen vil få anvendelse i den norske økonomiske sonen.

       Norsk Taubåtforening er uenig i bestemmelsen om at eierne av de bergede verdier skal svare for hver sin andel av bergelønnen. Foreningen mener man bør vurdere en regel der eieren av skipet kan holdes ansvarlig for hele bergelønnen, med krav på regress fra øvrige interessenter. Justisdepartementet går inn for å opprettholde gjeldende rett og er ikke kjent med at reglene har skapt problemer.

       I enkelte bestemmelser har Sjølovkomiteen benyttet uttrykket « bergelønn » uten at det er klarlagt om bestemmelsen skal omfatte særlig vederlag eller ikke. Departementet har foretatt en presisering i flere av lovbestemmelsene slik at dette går uttrykkelig fram av loven. I Sjølovkomiteens forslag var det ikke tatt inn regler som ville gi mannskapet rett til en andel av det særlige vederlaget slik tilfellet er for bergelønn. Etter departementets syn er det vanskelig å se noen grunn til at skipets mannskap ikke skal gis en slik rett. Dette foreslås likevel ikke i proposisjonen i det man har lagt vekt på at spørsmålet ikke har vært på høring. Mannskapet vil eventuelt gjennom tariffavtaler kunne inngå avtaler som gir rett til en andel som nevnt.

       Forslaget til nye bergingsregler antas ikke å innebære administrative eller økonomiske konsekvenser for det offentlige. Forslaget vil heller ikke ha nevneverdige økonomiske konsekvenser for private.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at forslaget om endring av reglene om berging tar sikte på å ivareta miljøvernhensyn ved ulykker til sjøs, ved at bergeren kan tilkjennes et vederlag selv om skipet og lasten går tapt dersom bergingsaksjonen f.eks. har avverget en forurensningsulykke. Komiteen ser det som positivt at man på denne måten har fått internasjonale regler som vil kunne bidra til en bedre redningsberedskap, og dermed øke mulighetene for å avverge miljøkatastrofer ved skipshavari. Komiteen viser til at det har vært flere omfattende oljekatastrofer som følge av skipsforlis de senere årene, og ser et klart behov for en styrking av ulike tiltak som kan bedre mulighetene for å begrense eller avverge slike miljøødeleggelser.

       Komiteen har merket seg at konvensjonen vil få anvendelse i den norske økonomiske sonen, men at det er en svakhet ved konvensjonen at de nye bergingsreglene ikke omfatter de frie havområder. Komiteen har forståelse for departementets synspunkter når det gjelder spørsmålet om ensidige norske regler for disse havområdene, og er enig i at det ikke foreslås slike regler. Komiteen mener imidlertid det må være et mål å arbeide for en utvidelse av konvensjonens virkeområde på internasjonal basis, for å oppnå et bedre vern mot miljøødeleggelser.

       Komiteen har merket seg at Sjøfartsdirektoratet vurderer regler om transport av godsbiler og farlig last på passasjerskip, og viser til at Norsk Sjømannsforbund etterlyser slike regler. Komiteen registrerer at spørsmålet ligger utenfor de forhold som tas opp i denne proposisjonen, men er enig i behovet for å vurdere regulering av slik frakt, og forutsetter at saken følges opp i Regjeringen.

       Komiteen vil ellers be departementet vurdere behovet for å gi regler om mannskapets rett til en andel i det særskilte vederlaget ved bergingsaksjoner, på tilsvarende måte som det som gjelder for bergelønn.

       Komiteen viser for øvrig til at lov av 17. mars 1995 om endringer i sjøloven vil ha trådt i kraft innen denne proposisjonen behandles i Odelstinget, og endringene under forslag til lovvedtak pkt. II er derfor tatt inn i pkt. I. Komiteen har dessuten i samråd med departementet rettet en trykkfeil i utkastet til § 454 første ledd andre punktum der det skal henvises til det bergende - ikke det bergede - skips hjemsted. Komiteen viser i den forbindelse til Sjølovkomiteens forutsetning i NOU 1994:23 om at gjeldende regel i sjøloven § 448 på dette punkt forutsettes videreført. Denne forutsetning er ikke endret i proposisjonen.

1.4 Særregler for innenriks stykkgodstransport

       Forslaget i høringsbrevet gikk ut på at ansvarsfritak for tap som skyldes nautiske feil og brann ikke skal gjelde ved innenriks stykkgodstransport og at grensene for transportørens ansvar skulle heves til de grenser som gjelder ved vei- og jernbanetransport. Høringsinstansene er delt i synet på forslaget. Transportørene og deres forsikringsgivere går sterkt imot. De motargumenter som går igjen er at forslaget vil føre til økte forsikringskostnader for rederiene uten at dette nødvendigvis vil føre til en tilsvarende besparelse for eierne, og hensynet til international rettsenhet. Assuranseforeningen GARD uttaler blant annet at i sin ytterste konsekvens kan forslaget bidra til en markedsmessig vridning bort fra sjøtransport og over til landtransport. GARD mener videre at det bør skilles mellom ulike former for innenlands sjøtransport avhengig av om transporten går gjennom flere land og om det er ett eller flere transportmidler involvert. Assuranseforeningen SKULD fremhever at det er vanskelig å tallfeste de økonomiske konsekvensene av forslaget, men antar at det ikke er urealistisk at man vil få en fordobling av forsikringspremien med de nye reglene.

       De høringsinstanser som støtter forslaget fremhever særlig fordelene ved at man får sammenfallende ansvarsregler for de forskjellige transportformene og hensynet til forbrukerne. Forbrukerrådet er uenig i at det overhodet skal være noen ansvarsbegrensning og ville prinsipalt ønsket strengere ansvarsregler for transportøren. Også Forbrukerombudet viser til at man i andre sammenhenger har innført et såkalt kontrollansvar som pålegger tjenesteyter et strengere ansvar enn det som følger av vanlig skyldansvar. Forbrukerombudet er imidlertid positiv til at man forsøker å harmonisere ansvarsgrensene.

       Departementet mener det vil gi store fordeler om man har like ansvarsregler og ansvarsgrenser uavhengig av transportmiddel. Hensynet til international rettsenhet er ikke et avgjørende argument mot en slik harmonisering. Det er heller ikke det forhold at gods ombord i skip kan være underlagt ulike ansvarsregler alt etter som det dreier seg om last til eller fra utenlandske havner eller en ren innenrikslast. Forslaget er begrenset til stykkgodstransport etter sjøloven kap. 13. Det avgjørende for ansvarsgrensen vil være om det avtalte leveringssted og utleveringssted for godssendingen ligger i Norge. Skjer transporten fra eller til riket, er hele transporten international transport, også den innenrikske delen.

       Departementet har forsøkt å tallfeste hvilke økonomiske konsekvenser skjerpingen av transportørens ansvar vil få. Beregningen har imidlertid vært vanskelig å foreta. For innenriks ferjetransport antas det at forslaget vil medføre en økning i forsikringskostnadene på maksimalt 5 mill. kroner, noe som er en dobling av forsikringspremiene. Det er ikke fremkommet konkrete tall for den øvrige innenriks sjøtransporten. Departementet fremhever at forslaget inneholder et preventivt element ved at ansvaret plasseres på det leddet som lettest kan redusere risikoen for tap. Det pekes på at det fortsatt vil være enkelte ansvarsbegrensninger både etter reglene i sjøloven kap. 13 og etter globalbegrensningsreglene i sjølovens kap. 10. Departementet vil følge utviklingen på området nøye, særlig med henblikk på de økonomiske konsekvensene av forslaget.

Komiteens merknader

       Komiteen støtter departementets forslag til endring av ansvarsreglene for transportører ved innenriks stykkgodstransport. Komiteen har merket seg at det er delte meninger om forslaget. På den ene side ventes forsikringspremiene å øke, med påfølgende prisøkning på denne type transport. På den annen side ønsker forbrukerinstansene å gå lenger enn det departementet foreslår i å skjerpe transportørenes ansvar, og det vises til at andre næringer, f.eks. håndverkere, har et mer omfattende ansvar for skader.

       Komiteen legger for sin del vekt på at forslaget vil bety en klar forbedring av forbrukerenes stilling, og ser det også som positivt at man får sammenfallende regler for alle typer innenriks transport. Komiteen er også enig i at det er formålstjenlig å plassere ansvaret for tap på det leddet som lettest kan redusere risikoen. Komiteen har merket seg at beregningene av de økonomiske konsekvensene av forslaget er svært usikre, og at departementet vil følge utviklingen nøye etter lovendringen, særlig med sikte på de økonomiske forholdene. Komiteen forutsetter at departementet foretar en ny vurdering av reglene dersom det skulle vise seg at forslaget får utilsiktede eller uønskede økonomiske konsekvenser.

2. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende

vedtak til lov om endringer i sjøloven m.m. (berging og særregler for innenriks stykkgodstransport).

I.

I lov av 24 juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven) gjøres følgende endringer:

§ 41 annet ledd nr. 1 skal lyde:

       Som skip regnes:

1)	skip som skal eller kan innføres i skipsregisteret, jf § 11;

§ 173 nr. 1 skal lyde:

       Retten til ansvarsbegrensning gjelder ikke:

1)	krav på bergelønn, herunder særlig vederlag etter § 449, felleshavaribidrag eller vederlag i henhold til kontrakt vedrørende tiltak som nevnt i § 172 første ledd nr 4, 5 eller 6;

§ 207 første ledd annet punktum skal lyde:

       For skip som nevnt i § 206 tredje ledd gjelder det samme også for skade her i riket eller i norsk økonomisk sone.

§ 207 annet ledd første punktum skal lyde:

       Ansvar etter første ledd er begrenset etter reglene i § 194 første ledd.

§ 276 nytt tredje ledd skal lyde:

       Paragrafen her gjelder ikke ved avtale om sjøtransport i innenriks fart i Norge.

§ 280 nytt annet ledd skal lyde:

       Ved avtale om sjøtransport i innenriks fart i Norge er transportørens ansvar begrenset til 17 SDR for hvert kilogram av bruttovekten av det gods som er tapt eller skadet. Ansvaret for forsinkelse skal ikke overstige den samlede frakt etter transportavtalen.

§ 347 første ledd skal lyde:

       Reisebortfrakteren er ansvarlig etter reglene i §§ 274 til 285 og §§ 287 til 289 for tap som følge av at gods går tapt, kommer til skade eller blir forsinket mens det er i reisebortfrakterens varetekt. Bestemmelsene for innenriks fart i Norge i § 276 tredje ledd og § 280 annet ledd gjelder ikke. Reglene i § 286 gjelder tilsvarende.

§ 351 nytt annet punktum skal lyde:

       Bestemmelsen for innenriks fart i Norge i § 276 tredje ledd gjelder ikke.

§ 383 første ledd skal lyde:

       Tidsbortfrakteren er overfor tidsbefrakteren ansvarlig etter reglene i §§ 274 til 285 og §§ 287 til 289 for tap som følge av at gods går tapt, kommer til skade eller blir forsinket mens det er i tidsbortfrakterens varetekt. Bestemmelsene for innenriks fart i Norge i § 276 tredje ledd og § 280 annet ledd gjelder ikke. Reglene i § 286 gjelder tilsvarende.

§ 386 annet ledd skal lyde:

       Tidsbortfrakteren kan uten samtykke fra tidsbefrakteren redde personer. Tidsbortfrakteren kan også berge skip eller annen eiendom når dette ikke vil virke urimelig overfor tidsbefrakteren. Av tidsbortfrakterens part av nettobergelønnen eller netto særlig vederlag, jf § 451 annet ledd, tilfaller en tredel tidsbefrakteren.

Kapittel 16 skal lyde:

Kapittel 16 Berging

§ 441. Definisjoner

       I dette kapitlet betyr:

a)	berging; enhver handling som har til formål å yte hjelp til et skip eller annen gjenstand som er forulykket eller i fare i hvilket som helst farvann;

b)	skip; ethvert skip og fartøy, samt annen innretning som kan navigeres;

c)	gjenstand; enhver gjenstand som ikke er permanent festet til kystlinjen;

d)	miljøskade; vesentlig fysisk skade på menneskelig helse, eller på liv eller ressurser i vassdrag eller kystfarvann med tilstøtende områder, eller i norsk økonomisk sone, som er følge av forurensning, brann, eksplosjoner eller lignende alvorlige hendelser.

§ 442. Virkeområde

       Bestemmelsene i dette kapitlet skal anvendes når en sak om berging bringes inn for en norsk domstol eller voldgiftsrett.

       Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder selv om det bergede skip og det skip som utførte bergingen tilhører samme eier. Bestemmelsene gjelder også når det skip som utførte bergingen er statsskip.

       Bestemmelsene i dette kapitlet gjør ingen innskrenkning i ellers gjeldende regler om bergingsoperasjoner utført av eller under kontroll av offentlige myndigheter. Bergere som har deltatt i slike bergingsoperasjoner har rett til bergelønn eller særlig vederlag etter bestemmelsene i dette kapitlet.

       Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder ikke faste innretninger og rørledninger for petroleumsvirksomhet, eller skip eller gjenstander som er omfattet av lov 9 juni 1978 nr 50 om kulturminner § 14 .

§ 443. Fravikelighet, skipsførerens fullmakt, lemping av avtaler m.m

       Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder ikke for så vidt annet følger av avtale. Det kan ikke avtales innskrenkninger i plikten til å forhindre eller begrense miljøskade.

       Skipsføreren har fullmakt til å slutte avtale om berging på vegne av skipets eier. Skipets eier, reder og skipsfører har hver for seg fullmakt til å slutte avtale om berging på vegne av eierne av de gjenstander som er eller har vært om bord på skipet.

       En bergingsavtale kan helt eller delvis settes til side eller endres hvis avtalen er inngått under utilbørlig påvirkning eller under innflytelse av fare, og det ville virke urimelig å gjøre den gjeldende. Avtale om bergelønnens eller det særlige vederlagets størrelse kan settes til side eller endres hvis kravet ikke står i rimelig forhold til det utførte bergingsarbeidet.

§ 444. Bergerens, eierens og skipsførerens plikter m.v

       Bergeren har overfor eieren og rederen av skipet, samt eierne av andre gjenstander som bergingen gjelder, plikt til å:

a)	utføre bergingsarbeidet med tilbørlig aktsomhet;

b)	vise tilbørlig aktsomhet under bergingsarbeidet for å forhindre eller begrense miljøskade;

c)	søke bistand fra andre bergere, når dette etter forholdene er rimelig; og

d)	godta at også andre bergere yter hjelp, når dette med rimelighet kreves av rederen, skipsføreren eller eieren av andre gjenstander som er i fare; bergelønnens størrelse skal likevel ikke reduseres hvis kravet var urimelig.

       Skipets eier, reder og skipsfører, samt eierne av andre gjenstander som bergingen gjelder, har overfor bergeren plikt til å:

a)	samarbeide fullt ut med bergeren;

b)	vise tilbørlig aktsomhet under bergingsarbeidet for å forhindre eller begrense miljøskade; og

c)	godta tilbakelevering, når dette med rimelighet kreves av bergeren etter at det som er berget er blitt brakt i sikkerhet.

§ 445. Betingelser for bergelønn

       Bergeren har bare rett til bergelønn hvis bergingen har ført til et nyttig resultat. Bergelønn, uten tillegg for renter og saksomkostninger, kan aldri settes høyere enn det bergedes verdi.

       Berging av menneskeliv gir i seg selv ikke rett til bergelønn. Den som under berging har reddet menneskeliv har rett til en rimelig andel av bergelønn eller særlige vederlag.

       Bestemmelsen i første ledd er ikke til hinder for at det kreves særlig vederlag etter § 449.

§ 446. Utmåling av bergelønn

       Bergelønn skal fastsettes med sikte på å oppmuntre til berging. Ved utmålingen skal følgende forhold tillegges vekt:

a)	det bergedes verdi;

b)	bergernes dyktighet og innsats for å berge skipet, andre gjenstander og menneskeliv;

c)	bergernes dyktighet og innsats for å forhindre eller begrense miljøskade;

d)	i hvilken grad bergeren har lykkes;

e)	arten av faren og faregraden;

f)	den tid bergerne har brukt, samt hvilke utgifter og tap de er påført;

g)	hvor raskt hjelpen ble ytet;

h)	risikoen for at bergerne pådrar seg erstatningsansvar, samt annen risiko som bergerne eller deres utstyr ble utsatt for;

i)	at skip og annet utstyr har vært brukt eller holdt tilgjengelig under bergingen;

j)	graden av beredskap og effektivitet ved bergernes utstyr, samt verdien av utstyret.

§ 447. Ansvar for bergelønn

       Bergelønn svares av skipets eier og eieren av andre gjenstander i forhold til de bergede verdier for hver og en av dem.

§ 448. Flere bergere

       Ved fordelingen av bergelønn mellom flere bergere skal hensyn tas til de forhold som er nevnt i § 446.

§ 449. Særlig vederlag

       Hvis bergeren har utført bergingsarbeid for et skip som alene eller sammen med lasten medførte risiko for miljøskade, kan bergeren kreve at skipets eier og reder betaler et særlig vederlag som skal svare til bergerens omkostninger ved arbeidet. Slikt særlig vederlag kan bare kreves for så vidt dette overstiger bergelønn fastsatt etter § 446.

       Hvis bergeren har forhindret eller begrenset miljøskade, kan det særlige vederlaget forhøyes med inntil 30 prosent av bergerens omkostninger. Når det finnes rimelig kan vederlaget likevel forhøyes med inntil 100 prosent av bergerens omkostninger, idet hensyn tas til forhold som nevnt i § 446.

       Med bergerens omkostninger forstås her de utgifter bergeren med rimelighet har pådratt seg under bergingsarbeidet, med tillegg av rimelig godtgjørelse for utstyr og mannskap benyttet under arbeidet. Ved fastsettelsen av slik godtgjørelse skal det legges vekt på de forhold som nevnt i § 446 bokstavene g, i og j.

       Hvis bergeren på grunn av uaktsomhet har forsømt å forhindre eller begrense miljøskade, kan det særlige vederlaget settes ned eller falle bort.

§ 450. Særlige unntak

       Den som utfører arbeid etter en avtale inngått før faren oppsto, har ikke rett til bergelønn eller særlig vederlag, med mindre arbeidet går utover det som må anses som normal oppfyllelse av avtalen.

       Den som tross uttrykkelig og berettiget forbud fra skipets eier, reder eller skipsfører utfører bergingsarbeid, har ikke rett til bergelønn eller særlig vederlag. Det samme gjelder i tilfelle av forbud fra eieren av andre gjenstander i fare som verken er eller har vært ombord i skip.

       Bergelønn eller særlige vederlag kan settes ned eller falle bort hvis bergingen er blitt nødvendig eller vanskeligere som følge av bergerens feil eller forsømmelser, eller hvis bergeren har gjort seg skyldig i bedrageri eller annen uredelig opptreden.

§ 451. Fordeling av bergelønn mellom skipets reder og mannskap

       Har et norskregistrert skip berget noe på reisen, skal av bergelønnen først godtgjøres den skade som ved bergingen måtte være påført skip, last eller annen eiendom om bord, samt utlegg til brensel og til hyre og kost til skipsfører og mannskap som er påløpt i anledning av bergingen.

       Resten, nettobergelønnen, fordeles etter følgende regler:

1)

3/5 tilfaller rederiet. Resten fordeles med 1/3 til skipsføreren og 2/3 til det egentlige skipsmannskapet. Mannskapets part fordeles i forhold til den enkeltes hyre. Skipsførerens part skal likevel alltid utgjøre minst det dobbelte av den høyest avlønnede sjømanns andel. Los om bord på det bergende skipet deltar i fordelingen av mannskapets part, selv om losen ikke er ansatt i rederiets tjeneste, og gis i så fall en andel som svarer til høyeste styrmanns hyre.

2)

Er bergingen utført av et fiske- eller fangstskip i bruk som sådant, fordeles 4/15 likt mellom mannskapets medlemmer, herunder los om bord, jf nr 1 femte punktum. Av den resterende del tilkommer notbasen ytterligere en enkelt mannskapsandel, og skipsføreren i alt to enkelte mannskapsandeler, likevel minst 2/15 av nettobergelønnen. Resten tilfaller rederiet. Reglene i dette nummer gjelder ikke skip som brukes i pelagisk hvalfangst.

3)	Er bergingen utført av norsk statsskip som brukes til formål av offentligrettslig art, tilkommer staten 3/5. Resten fordeles mellom de ombordværende etter regler fastsatt av Kongen. Staten kan uten ansvar overfor de ombordværende unnlate å fremsette krav på bergelønn.

4)	Når helt spesielle grunner taler for en annen fordeling, kan det gjøres unntak fra fordelingsreglene i nr 1, 2 og 3.

       Skipsfører eller medlem av mannskapet kan ikke fraskrive seg sine rettigheter etter denne paragraf, med mindre de er forhyrt på et skip som skal drive bergingsvirksomhet og er særlig utrustet for dette, eller fraskrivelsen er skjedd i forbindelse med forhyringen og gjelder et bestemt bergingsforetak. For de tilfeller som er nevnt under annet ledd nr 2, kan avvikende bestemmelser om fordelingen treffes ved tariffavtale.

       Så snart bergelønn er fastsatt ved avtale eller endelig dom, sender rederen til enhver andelsberettiget underretning om bergelønnens størrelse med plan for fordelingen. Krav etter annet ledd nr 4 eller annen innsigelse mot fordelingen må være kommet frem til rederen innen tre måneder etter at underretningen ble sendt.

       Dersom skipet ikke er registrert i Norge, gjelder lovgivningen i den stat hvor skipet er registrert.

§ 452. Sikkerhetsstillelse

       Når bergeren krever det skal den som hefter for kravet på bergelønn eller særlig vederlag, stille sikkerhet for betalingen. Sikkerheten skal også dekke renter og omkostninger for kravet. Når slik sikkerhet er stilt, kan bergeren ikke gjøre gjeldende sjøpant for bergelønnskravet.

       Eieren og rederen av det bergede skip skal gjøre det de kan for at lasteeiere stiller sikkerhet for ansvaret overfor bergere før lasten blir frigitt.

       Før det er stilt sikkerhet etter første ledd, kan det bergede skip eller de bergede gjenstander ikke uten bergerens samtykke flyttes fra det sted hvor det bergede ble ført etter at bergingen var avsluttet.

§ 453. Forskudd på bergelønn eller særlig vederlag

       Domstol eller voldgiftsrett som skal pådømme bergerens krav, kan ved midlertidig avgjørelse bestemme at det skal betales et rimelig forskudd på bergelønn eller særlig vederlag. Hvis sakens forhold krever det, skal slikt forskudd gjøres betinget av at bergeren stiller sikkerhet eller lignende.

§ 454. Prosessuelle regler

       Søksmål om fastsettelse eller fordeling av bergelønn eller særlig vederlag kan anlegges på det sted der bergingen er foretatt eller der det bergede er brakt i land. Søksmål om fordeling etter § 451 må reises i den rettskrets der det bergende skipet har sitt hjemsted, eller der søksmål om fastsettelse av bergelønn eller særlig vederlag eller om fordeling etter § 448 i tilfelle er reist.

       Den som reiser sak om fordeling av bergelønn eller særlig vederlag, må saksøke under ett alle som kravet er rettet mot. Er det reist slik sak, må andre saker om fordelingen reises ved det verneting hvor det første søksmålet ble reist. Retten skal forene sakene til felles behandling og avgjørelse i den utstrekning det er adgang til det, jf tvistemålsloven § 98.

§ 455. Statseiendom. Last til humanitært formål

       Bestemmelsene i dette kapitlet gir ikke grunnlag for arrest eller annen midlertidig forføyning mot statseid last som ikke er av forretningsmesssig art. Dette gjelder ikke dersom slik arrest eller annen midlertidig forføyning er i samsvar med folkeretten.

       Om arrest eller annen midlertidig forføyning mot statsskip gjelder bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven § 1-6.

       Bestemmelsene i dette kapitlet gir ikke grunnlag for arrest eller annen midlertidig forføyning mot last bestemt for humanitært formål, hvis den stat som har gitt lasten påtar seg å betale bergelønn eller særlig vederlag for slik last.

§ 461 skal lyde:

York-Antwerpen-reglene

       Når ikke annet er avtalt, gjelder York-Antwerpen-reglene 1994 for hvilke skader, tap og kostnader som skal henføres til felleshavari, og for havarifordelingen. Dersom York-Antwerpen-reglene 1994 endres, kan Kongen fastsette at det er de endrede reglene som gjelder. Reglene kunngjøres av Kongen i sin engelske tekst og norsk oversettelse.

§ 501 første ledd nr 1 og 2 skal lyde:

1)	for fordring på bergelønn og særlig vederlag, to år fra den dag bergingsforetaket ble avsluttet;

2)	for fordring på andel av bergelønn eller særlig vederlag etter § 451 annet ledd, ett år fra den dag underretning ble sendt etter § 451 fjerde ledd;

II.

       Stortinget samtykker i ratifikasjon av Den internasjonale bergingskonvensjon, 1989.

       Ved tilslutningen kan det tas følgende forbehold:

       I medhold av konvensjonen artikkel 30 nr 1 bokstav d forbeholder Kongeriket Norge seg retten til ikke å anvende konvensjonens bestemmelser på skip og gjenstander som ligger på havbunnen og som har sjøfartskulturell verdi av førhistorisk, arkeologisk eller historisk interesse.

III.

1)	Avsnitt I trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan fastette at de enkelte bestemmelser i avsnitt I skal tre i kraft til ulik tid. Kongen kan gi overgangsregler.

2)	Avsnitt II trer i kraft straks.

Oslo, i justiskomiteen, den 30. mai 1996.

Lisbeth Holand,	Olav Akselsen,
leder og ordfører.	sekretær.