1. Sammendrag

       I proposisjonen foreslås en begrenset forsøksordning med utvidet mekling i sivile saker som er brakt inn for herreds- og byrett eller lagmannsrett, såkalt rettsmekling. Ordningen innebærer at domstolen vil kunne gå lenger i å søke og forlike partene enn det er adgang til i dag. Blant annet kan det åpnes for meklingsdrøftelser med partene enkeltvis, og for at en person utenfor domstolen kan forestå meklingen.

       Forslaget bygger på et notat som ble fremlagt i 1993 hvor spørsmålet om å innføre rettsmekling som et alternativt konfliktløsningstilbud drøftes. I notatet redegjøres det for alternativ konfliktløsning i USA og Norge, både i og utenfor domstolene. Man anbefalte at rettsmekling ble innført som en prøveordning ved noen av de større kollegiale førsteinstanser og ved lagmannsretten. Notatet ble sendt på høring til en rekke høringsinstanser.

       Departementet tok i høringsbrevet til orde for å innføre en prøveordning som nevnt. Det ble fremhevet at rettsmekling ville være en mer effektiv og kostnadsbesparende løsning der partene kommer fram til et forlik. Ordningen ville også effektivisere saksforberedelsen der forlik ikke ble oppnådd. Videre ville partene unngå publisitet, og meklingsprosessen ville kunne bedre kommunikasjonen mellom partene.

       Et flertall av høringsinstansene var positive til en forsøksordning. Flere av instansene hadde imidlertid merknader til den nærmere utformingen av ordningen. Forbrukerrådet fremhevet bl.a. at rettsmekling burde begrenses til saker der partene er noenlunde likestilt ressursmessig, og at det ikke burde foretas rettsmekling på områder undergitt preseptorisk (dvs. ufravikelig) lovgivning. Eidsivating lagmannsrett uttalte bl.a. at det måtte være opp til dommeren å vurdere om rettsmekling skulle foretas i den enkelte sak, og at rettsmekling ikke burde være obligatorisk for visse sakstyper. I forskriftene ble det lagt opp til at der dommeren har vært rettsmekler, må han normalt anses som inhabil dersom forlik ikke kommer i stand. Lagmannsretten mente dette var unødvendig og dessuten prinsipielt betenkelig.

       En del høringsinstanser var negative til forslaget. Det ble bl.a. fremholdt at ordningen neppe ville effektivisere saksforberedelsen, og at de hjemlene man i dag har for bl.a. muntlig saksforberedelse er tilstrekkelige. Rettsmekling ville dessuten kunne bli kostbart for partene dersom forlik ikke kom i stand, og domstolens rolle ville bli uklar. Habilitetsproblemene og omfordeling av sakene mellom dommerne ville også være uheldig og redusere partenes tillit til domstolen.

       Departementet går inn for at det innføres en forsøksordning med rettsmekling ved noen få herreds- og byretter og lagmannsretter. Det foreslås en ny § 99a i tvistemålsloven som hjemler en slik ordning, mens den nærmere utforming av forsøksordningen forutsettes gjort i forskrift.

       Utkast til forskrift er utformet slik at den enkelte dommer vil avgjøre om det skal besluttes rettsmekling i en bestemt sak. Det viktigste momentet ved avgjørelsen vil trolig være om mekling vil føre til en bedre, hurtigere eller rimeligere løsning enn ordinær rettsbehandling. Rettsmekling skal avgrenses til saker hvor partene har fri rådighet over sakens gjenstand, (dvs. saker hvor partene bestemmer over sakens form og innhold og hvor domstolene er bundet av partenes påstander). Ytterligere avgrensning mot saker om kontraktsforhold som er underlagt preseptorisk lovgivning, bør imidlertid unngås. Departementet er enig i at det kan være betenkelig med rettsmekling i en sak der en svak part står overfor en vesentlig sterkere part, og mener dette er et moment dommeren bør ta i betraktning ved sin vurdering. I større tvister med kompliserte saksforhold kan det være verdifullt å få en rettsmekler utenfor domstolene med særskilt innsikt i de spørsmål tvisten gjelder. I småsaker bør domstolene være tilbakeholdende med å velge en utenforstående rettsmekler av hensyn til kostnadene, som skal dekkes av partene.

       Dommeren vil få en langt friere og mer aktiv rolle enn innenfor dagens ordning. Saken bør derfor overføres til en annen dommer dersom meklingen ikke fører fram. Andelen rettsforlik er i dag betydelig, og en stor del av sakene blir forlikt like før hovedforhandling. Dette indikerer at en rekke saker ville kunne vært løst på et tidligere stadium, noe som ville redusere partenes kostnader. Departementet mener at en langvarig domstolsprosess kan tilspisse eller ødelegge forholdene mellom partene, mens en meklingsløsning i større grad vil kunne legge forholdene til rette for et samarbeid.

       For domstolene kan det føre til en viss grad av dobbeltarbeid dersom forlik ikke inngås og saken blir overført til en annen dommer, men domstolenes arbeidsbyrde vil samlet sett trolig bli redusert. Et tilbud om rettsmekling vil kunne redusere betydningen av alternative konfliktløsningsordninger, f.eks. voldgift, og vil på den måten kunne medføre at domstolene får flere saker til behandling.

       Dommere ved prøveembetene vil få tilbud om opplæring. Det samme gjelder utenforstående tredjepersoner som ønsker å påta seg rollen som rettsmekler. Det antas at utgiftene til forsøksordningen over et par år trolig vil beløpe seg til omkring 1 mill. kroner som forutsettes dekket innenfor gjeldende budsjettrammer.

2. Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, støtter departementets forslag om at det i tvistemålsloven inntas en hjemmel for en begrenset forsøksordning med utvidet mekling i sivile saker som er brakt inn for herreds- og byrett eller lagmannsrett (såkalt « rettsmekling »).

       Flertallet ser det som en fordel at i saker som faller inn under forsøksordningen vil domstolen kunne gå lenger i å søke å forlike partene enn domstolen har adgang til etter dagens regler. Flertallet støtter departementet i at en tar sikte på en forsøksordning med rettsmekling ved et relativt begrenset antall domstoler over en periode på et par år.

       De erfaringer som en vinner med rettsmekling i løpet av denne perioden vil etter flertallets mening være et godt grunnlag for en vurdering av i hvilken utstrekning rettsmekling bør innføres som et permanent og generelt alternativ til ordinær saksforberedelse med sikte på hovedforhandling og domsavsigelse. Flertallet har merket seg at departementet er av den oppfatning at rettsmekling innebærer en fordel ved at det er en mer effektiv og kostnadsbesparende løsning der partene kommer fram til et forlik. Flertallet legger vekt på at et flertall av høringsinstansene har vært positive til den foreslåtte forsøksordning. Flertallet ser positivt på at dommeren vil få en friere og mer aktiv rolle enn innenfor dagens ordning. Flertallet forutsetter at dommere ved prøveembetene og utenforstående tredjeperson som ønsker å påta seg rollen som rettsmekler, får tilbud om adekvat opplæring.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet ser at ordningen med rettsmegling kan ha flere positive sider. Ordningen kan spare samfunnet og partene for kostnader som domstolsbehandling medfører. Disse medlemmer er derfor enig i at det bør iverksettes forsøksordninger med rettsmegling i sivile saker.

       Disse medlemmer mener det er viktig at partenes prosessuelle rettigheter og plikter klart fremgår av loven selv. Prosessuelle regler kan komme til å avgjøre hvorvidt personer som har rett også får rett ved en dom. Det er derfor viktig at reglene er så lett tilgjengelige som mulig.

       Disse medlemmer er enig i at det i en rekke tilfeller er nødvendig at Regjeringen har fullmakt til å regulere detaljspørsmål. Disse medlemmer mener imidlertid at det foreliggende forslaget gir for vide fullmakter til Regjeringen.

       Disse medlemmer vil derfor anmode om at Regjeringen fremmer forslag til en egen midlertidig lov om den foreslåtte ordningen. Disse medlemmer mener det bør være tilstrekkelig at Regjeringen får fullmakt til å regulere ved hvilke domstoler ordningen med rettsmegling skal prøves ut.

       Disse medlemmer vil derfor stemme imot det foreliggende forslag.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at domstolenes funksjon som samfunnets sentrale konfliktløsningsorganer krever at dommerne må ha partenes fulle tillit mht. upartiskhet og nøytralitet. Dette helt sentrale prinsippet må legges til grunn når man vurderer prosessreglene og retningslinjene for hvordan dommerne skal håndtere de enkelte saker. Dette medlem mener det er grunn til å være tilbakeholdende med endringer som kan føre til tvil om dommernes upartiskhet av hensyn til tilliten til hele domstolssystemet.

       Dette medlem vil peke på at de nye reglene vil medføre at en dommer blir inhabil i en sak som er tatt under behandling dersom rettsmekling er forsøkt uten hell. Ordningen krever m.a.o. et engasjement fra dommernes side på vegne av partene som ikke er forenlig med kravet til uavhengighet. Rettsmeklingsinstituttet fratar således dommeren den distanse til partene som ligger i systemet i dag. Dette medlem ser store betenkeligheter med en slik ordning, ikke minst på små steder der samme dommer bl.a. vil kunne møte partene igjen i en senere rettssak. Dette medlem mener det vil kunne være vanskelig for en part å ha den nødvendige tillit til en dommer som i en tidligere sammenheng har engasjert seg til fordel for vedkommendes daværende motpart.

       Departementets hovedargument for ordningen er å få en raskere og rimeligere konfliktløsning. Dette medlem stiller seg tvilende til om ordningen vil få en slik effekt - særlig i saker der mekling ikke fører fram, og viser til høringsuttalelsen fra Nord-Troms herredsrett som dette medlem i det vesentlige kan tiltre. Dette medlem er naturligvis positiv til mekling mellom partene underveis i saken for å finne fram til raskere og rimeligere løsninger, men mener denne oppgaven bør utføres av partenes advokater.

       Dette medlem vil etter dette stemme imot forslaget.

3. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende

       I lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) gjøres følgende endring:

Ny § 99a skal lyde:

       Kongen kan gi forskrift om en forsøksordning ved enkelte herreds- og byretter og lagmannsretter om utvidet mekling i saker som er brakt inn for domstolen (rettsmekling).

       I forskriften kan det gis regler om hvilke sakstyper som skal være omfattet av forsøksordningen og i hvilke saker det skal vurderes om rettsmekling skal foretas, om hvem som kan forestå rettsmekling, om taushetsplikt og vitneforbud for rettsmekleren og partene, om partenes ansvar for kostnadene ved rettsmeklingen og om gjennomføringen av rettsmeklingen for øvrig m.m.

       Loven trer i kraft straks.