3.1 Generelle merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke betydningen av å få en lov som peker på de grunnleggende rettigheter, og som begrenser bruk av tvang og makt overfor enkelte mennesker med psykisk utviklingshemming. Flertallet mener at dagens situasjon på ingen måte er tilfredsstillende, hverken for de mennesker som blir utsatt for bruk av tvang, eller for de som utfører tvangshandlingene. Flertallet har merket seg at Regjeringen vil rydde opp i denne uverdige situasjonen for både tjenestemottakere og -ytere.

       Lovutkastet har vær gjenstand for lang og omfattende offentlig debatt, og innholdet har vært drøftet grundig. Dette har vært nødvendig fordi loven berører mange dilemmaer og etiske vurderinger i forhold til en liten, men svak gruppe i samfunnet. For flertallet er det avgjørende målet å sørge for rettssikkerhet til de som loven berører. Bruk av makt og tvang overfor psykisk utviklingshemmede reiser en rekke prinsipielle, faglige og etiske spørsmål. Det er er derfor viktig å slå fast at hovedhensikten med den nye loven er å styrke rettssikkerheten og å unngå bruk av makt og tvang overfor psykisk utviklingshemmede. Flertallet vil understreke at loven er et utrykk for at tvang ikke er en generell akseptabel handling overfor mennesker med psykisk utviklingshemming.

       Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

« I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester skal overskriften i nytt kapittel 6A lyde:

Kapittel 6A. Rettigheter for og begrensning og kontroll med bruk av tvang og makt m.v. overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. »

       Flertallet vil vise til at HVPU-reformen har ført til at de fleste psykisk utviklingshemmede har flyttet ut av institusjon og nå bor i egne boliger. Dette har medført at visse former for makt og tvang nyttes uten at det i dag er en lovhjemmel for dette. Omfanget av slik tvang er vanskelig å fastslå eksakt.

       Flertallet vil peke på at Institutt for Menneskerettigheter bl.a. har reist tvil om hvorvidt Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) var i strid med internasjonale konvensjoner. Sosialkomiteen så svært alvorlig på dette, utsatte behandlingen av saken og ba om at departementet utarbeidet en tilleggsproposisjon der disse problemstillingene ble grundig belyst.

       Selv om Regjeringen i Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) har foretatt en rekke viktige endringer som følge av den kritikk som var framkommet, mener flertallet at lovforslaget fremdeles har behov for forbedringer som er nødvendige for å få en lov med klare avgrensninger, og der viktige rettigheter blir slått fast.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at dette var bakgrunnen for at Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti arrangerte en åpen høring om Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) og Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) . På høringen kom det fram et entydig ønske om at dette området bør lovreguleres. En slik regulering er nødvendig for å styrke rettssikkerheten til de psykisk utviklingshemmede samt hindre at tjenesteytere må foreta ulovlige handlinger i sitt daglige arbeid.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil framholde at forslaget om en egen lov er i tråd med « Røkke-utvalgets » anbefalinger i NOU 1991:20 om Rettssikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemming. Regjeringen har i hovedtrekk fulgt opp utvalgets ønske, men flertallet mener det er nødvendig å styrke rettssikkerheten til de psykisk utviklingshemmede utover det framlagte lovforslaget.

       Innføring av en egen formålsparagraf som lovfester respekt for den enkeltes menneskeverd og fysiske og psykiske integritet, rett for den psykisk utviklingshemmede til kvalifisert personale og rett til to tjenesteutøvere når tiltak etter § 6A-4 iverksettes, er avgjørende for å styrke rettssikkerheten.

       En åpning for bruk av tvangstiltak i private boliger mener flertallet forutsetter at grunnleggende rettigheter for tjenestemottaker og pårørende slås klart fast i selve loven. Det er videre av avgjørende betydning at det presiseres under hvilke vilkår tvangstiltak kan anvendes og hvilke klage- og saksbehandlingsregler som skal gjelde.

       Flertallet ser nødvendigheten av å styrke lovforslaget på disse områdene.

       Flertallet er kjent med at de metoder som blir anvendt i opplegg der bruk av makt og tvang inngår, er svært omdiskutert. En viktig del av den offentlige debatten har handlet nettopp om dette.

       Flertallet ser derfor behovet for å se nærmere på de hovedavveininger som blir lagt til grunn i forskriftene, slik at en avklaring av hvilke metoder som ikke kan anvendes, klargjøres før loven trer i kraft.

       Flertallet mener at mennesker med psykisk utviklingshemming har krav på de samme rettigheter til omsorgstjenester som alle andre som kommer i en situasjon hvor en er avhengig av det offentliges eller andres hjelp til å mestre hverdagen. Etter flertallets oppfatning er denne selvfølgelige retten til hjelp og bistand nedfelt i andre deler av vårt lovverk. Flertallet mener derfor at det ikke er riktig å vedta en egen rettighetslov for mennesker med psykisk utviklingshemming. Lovutkastet som nå er til behandling, dreier seg om å lovregulere og begrense tvang og maktbruk.

       Flertallet kan ikke akseptere at det offentlige fraskriver seg ansvar for å sikre mennesker med sterk psykisk utviklingshemming muligheter til en verdig livssituasjon. Flertallet erkjenner imidlertid at det er stor uenighet om hvilke metoder som er etisk og moralsk forsvarlig å benytte i en situasjon hvor bruk av tvang og makt er nødvendig. Dette vil bli regulert gjennom forskrifter. Loven vil ikke gjelde før disse er iverksatt. Det er en fordel med en offentlig debatt rundt disse metodene. Imidlertid vil flertallet vise til at nedverdigende straffe- og behandlingsmetoder vil være forbudt, og at dette innarbeides i lovteksten. Tiltakene må vurderes individuelt overfor det enkelte individ.

       Flertallet vil fremme forslag om at Regjeringen utarbeider en stortingsmelding som omhandler nærmere retningslinjer for praktiseringen av loven. Slik kan Stortinget bli gjort kjent med hovedinnholdet i forskriftene og de metoder departementet anser som akseptable når vedtak om tvangstiltak fattes. Det forutsettes at dette arbeidet kommer i gang umiddelbart slik at loven senest kan tre i kraft fra 1. juli 1997.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem en stortingsmelding om nærmere retningslinjer for praktisering av lov om rettigheter for og begrensning og kontroll med bruk av tvang og makt m.v. overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming, og for hovedinnhold i forskriftene til denne, før loven trer i kraft. »

       Flertallet mener at tilleggsproposisjonens innskjerpinger og presiseringer er nødvendige. Etter flertallets oppfatninger er det spesielt viktig at det ikke kan reises tvil om at loven er i samsvar med den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) artikler. Flertallet vil derfor foreslå at loven gjøres midlertidig, og at den skal gjelde i 3 år fra ikrafttredelsestidspunktet. Dette sikrer en grundig evaluering av loven og gir Stortinget mulighet til en ny vurdering av lovens funksjon og virkning.

       Flertallet er i likhet med mange andre usikre på hvordan denne loven vil bli praktisert. En lov som har så store og vidtrekkende konsekvenser for den det gjelder, mener flertallet krever en ekstra oppmerksomhet og forsiktiget fra lovgivers side. På denne bakgrunn er en evaluering av loven påkrevet.

       Flertallet mener det er viktig å gå fram med varsomhet, men fastholder at:

-	det ikke skal åpnes for bruk av tvang før alle andre alternativer er vurdert/prøvd

-	nedverdigende og/eller integritetskrenkende straffe- og behandlingsmetoder skal være forbudt

-	alle vedtak må være faglig og etisk forsvarlig

-	det må stilles særlig strenge krav til saksbehandling

-	det nå forslås å utvide klageadgangen

-	man lovfester etablering av en sentral rådgivende gruppe

-	den pyskisk utviklingshemmede får fastslått klare rettigheter i en egen formålsparagraf.

       Flertallet vil for øvrig vise til merknader og forslag under merknadene til de enkelte paragrafer.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil peke på at det i lovforslaget presiseres at tvang og makt bare kan iverksettes når det er nødvendig for å forhindre eller begrense vesentlig fare i en konkret situasjon og som ledd i skadeavvergende eller atferdsendrende tiltak, og i omsorgstiltak dersom adferdsendrende tiltak ikke har ført fram eller bedømmes som åpenbart uhensiktsmessige. Etter disse medlemmers oppfatning har tjenesteytere en plikt til å gripe inn med tiltak i ovennevnte situasjoner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har mottatt Regjeringens tilleggsproposisjon Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) som ble behandlet i Statsråd 3. mai i år.

       Disse medlemmer registrerer at departementet nå har gjennomgått lovforslaget som ble framlagt i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) i forhold til de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene og gitt en vurdering av dette slik disse medlemmer ba om.

       Disse medlemmer merker seg at det er gjort enkelte endringer og justeringer som er positive. Blant annet gjelder dette i lovens overskrift der det nå er tatt inn en ønsket presisering av at loven skal gjelde « begrensning og kontroll med bruk av tvang og makt m.v. overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming ». Det samme gjelder også spørsmålet om overvåking, presiseringen om at også andre pårørende enn ektefelle kan reise sak i tillegg til verge eller hjelpeverge, og en noe nærmere presisering av statusen til en sentral rådgivende gruppe. Men også i forhold til de nevnte områder burde presiseringene vært mer konkrete og tatt inn i lovteksten.

       Disse medlemmer vil spesielt peke på at begrepet makt og tvang fortsatt er definert svært vidt og at § 6A-3 siste ledd åpner for fravik som skaper ytterligere usikkerhet og gir et svært uryddig presisjonsnivå i lovsammenheng.

       Etter første behandlingsrunde av denne saken og Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) er det fremkommet mange synspunkt på lovforslaget spesielt og bruk av makt og tvang generelt. Det er gjort mange henvendelser til komiteen og dens medlemmer og det er avholdt høringer med ulike høringsinstanser.

       Disse medlemmer vil bemerke at denne saken blant annet har avdekket et stort behov for en grunnleggende debatt om omsorgsetikk generelt, og spesielt i forhold til de som har et avvikende adferdsmønster. Holdninger til omsorgsyting, retten til å være annerledes og forholdet til metoder og terapiformer i arbeidet overfor atferdsavvik er av de områder som bør tas opp på både prinsipielt og praktisk grunnlag.

       I forbindelse med lovforslagene i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) og Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) har menneskerettighetene blitt satt i fokus.

       Disse medlemmer vil minne om Grunnlovens § 110 c der det heter

« Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.

Nærmere Bestemmelser om Gjennomførelsen af Traktater herom fastsættes ved Lov. ».

       Det påhviler oss som lovgivere et spesielt ansvar for å sikre enkeltmennesket sine rettigheter og gi enkeltindividet den integritet det har rett på.

       Disse medlemmer mener at foreliggende lovforslag i for stor grad preges av fullmaktslovgivning og at tilleggsproposisjonen Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) ikke svekker dette inntrykket da den fortsatt åpner for vide tolkninger, og er sterkt avhengig av forskrifter og tolkninger av blant annet hva som er faglig og etisk forsvarlig.

       Disse medlemmer ser behovet for en lov som kan kontrollere og begrense eventuell bruk av makt og tvang overfor enkelt personer med psykisk utviklingshemming som har sterkt avvikende adferd til fare for seg selv eller andre. Men disse medlemmer mener at en slik lov må utformes på en slik måte at disse personers rettssikkerhet, samt deres omgivelsers rettssikkerhet, er utgangspunktet for lovgivningen. Rettsbegrepet må ha utgangspunkt i den svakest parts situasjon. Med den usikkerhet en fullmaktslov gir i forhold til dette, ønsker disse medlemmer at Stortinget som ansvarlig for lovgivningen skal ta utgangspunkt i rettighetsprinsippet ved lovutformingen. Det betinger at Regjeringen legger fram et lovutkast som tar utgangspunkt i rettighetene for enkeltpersoner med psykisk utviklingshemming med hensyn til begrensning og kontroll ved bruk av tvang og makt.

       Disse medlemmer er klar over at dette vil bety noe mer tid på lovarbeidet, men det er grunn til å minne om at også forskriftsarbeidet samt det departementet omtaler som nødvendig arbeid før loven kan settes i verk blant annet gjennom kursvirksomhet, vil kreve mye tid før også foreliggende lovforslag kan tre i kraft.

       Loven må ta utgangspunkt i enkeltmenneskets rettsvern og ut fra det regulere eventuell bruk av tvang og makt ut fra behovet den enkelte har for egen sikkerhet og vern i forhold til blant annet helse og sosial status.

       Hovedbegrunnelsen for at disse medlemmer avviser lovforslaget om bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemming i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) og i tilleggsproposisjon, Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) , er at disse medlemmer ut fra forarbeidet til loven og slik loven er utformet, ikke føler seg trygge på at lovforslaget i stor nok grad ivaretar den enkeltes grunnleggende rettigheter, og om loven som helhet er i tråd med internasjonale menneskerettslige konvensjoner.

       Disse medlemmer viser i denne forbindelse til brev fra det norske medlem av den europeiske menneskerettighetskommisjon, advokat Gro Hillestad Thune, datert 7. mai 1996 til sosialkomiteens leder, hvor det bl.a. anføres:

« Forholdene til menneskerettighetene kan ikke vurderes bare ved å sammenligne lovteksten. Den relevante problemstilling knytter seg til lovens praktisering i forhold til den enkelte utviklingshemmede og dennes pårørende. Foreliggende lovutkast legaliserer og legitimerer uakseptabel mellommenneskelig atferd i offentlig regi mot en gruppe som i realiteten er helt forsvarsløs. Dette er et meget alvorlig inngrep som krever at de ansvarlige myndigheter samtidig etablerer rammebetingelser som rent faktisk og praktisk vil gi den enkelte et reelt vern mot uforsvarlig tvangsbruk i strid med menneskerettslige prinsipper.

Foreliggende forslag er etter mitt syn i dette perspektiv ikke tilfredsstillende under henvisning til følgende:

1.

Forslaget opprettholder faglig forsvarlighet som vilkår for tvang. Departementet påpeker selv på side 6 i proposisjonen at det ikke innenfor fagmiljøene er noe system som fastsetter faglige normer. Det er videre stor faglig strid om nettopp forsvarligheten og berettigelsen av systematisk opplæring med hjelp av fysisk makt og tvang. Det skaper i seg selv et stort rettssikkerhetsproblem å gi et fagmiljø av denne type en generalfullmakt til selv å avgjøre den enkelte skjebne i form av hvilke tvangstiltak som til enhver tid skal anvendes uten noen form for demokratisk kontroll. For å sikre den nødvendige forutberegnelighet og likhet til behandling rundt i de enkelte kommuner, må det anses å ligge under Stortingets ansvar å sikre respekt for menneskerettighetene og ta konkret stilling til i hvert fall en del av de mest inngripende metoder, enten i selve lovteksten eller i merknadene. Hvis loven må vedtas uten noen form for avgrensning av landets øverste myndighet vil situasjonen fortsatt være like usikker og ingen vil vite hvor grensene går.

2.

Tilfredsstillende kontroll og klagemuligheter i forbindelse med selve gjennomføringen av tvangsbehandlingen er ikke etablert. Som det fremgår av mitt notat mener jeg dette kreves, og jeg viser her spesielt til departementets egne opplysninger om at man har fått innrapportert et stort antall saker hvor det har vært anvendt uforsvarlig tvang. Disse har altså ikke latt seg stoppe hverken av fylkesmann, fylkeslege, helsetilsyn eller departement, til tross for at man har kjent til disse overgrepene. Det departementet nå gjør er å utvide fagmiljøenes rett til å anvende tvang. Både faktisk og juridisk betyr det en vesentlig svekkelse av de funksjonshemmedes stilling i forhold til før, idet tvang som kjent ikke har vært tillatt i henhold til norsk lov. Hverken den enkelte funksjonshemmede eller dennes pårørende vil ha noen mulighet til å forsvare seg mot overgrep hvis de ikke samtidig gis konkrete rettigheter, herunder rett til å klage til et uavhengig organ med lovfestet ansvar og myndighet til å gripe inn, også etter at gyldig tvangstiltak foreligger. Fylkesmannen kan ikke anses uavhengig i denne sammenheng. »

       Disse medlemmer vil særlig understreke det som påpekes av Gro Hillestad Thune at departementet i lovproposisjonen setter som vilkår for bruk av tvang, såkalt etisk faglig forsvarlighet. Disse medlemmer vil her peke på at « etisk faglig forsvarlighet » ikke på noen måte gir god nok rettssikkerhet for klienten. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at det er stor uenighet i fagmiljøene, og at en rekke av de tvangstiltak og den maktutøvelse som gjennomføres i dag, er instituert nettopp av faglig ekspertise.

       Denne usikkerheten disse medlemmer føler med lovforslaget i forhold til rettssikkerheten for den enkelte er også understreket i brev til sosialkomiteen, datert 3. mai 1996, fra Institutt for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, hvor det bl.a. anføres:

« I en menneskerettslig sammenheng er det to problemstillinger som er fremtredende.

Det ene kravet om at selv den tvangen og makten m.v. som utøves er i harmoni med menneskerettighetsbestemmelsene, og da særlig artiklene 3 og 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det betyr i hovedsak at aktiviteten ikke må være umenneskelig og nedverdigende, og at den ikke utgjør et inngrep i det private familielivet som ikke lar seg forsvare etter artikkel 8 annet ledd. En nærmere vurdering av dette kan ikke foretas før det konkrete innholdet presiseres gjennom forskrifter, det er uheldig at kun vage rammer oppstilles i lovforslaget i så måte. Ved utforming av forskriften er det viktig at disse konkret oppstiller hva som er tillatt og ikke begrenses til en oppramsing av hva som ikke tillates. Store krav vil da måtte stilles til løsningen på de etiske problemene slik tvangsbruk reiser.

Den andre grunnleggende problemstilling er at det stilles krav om rettssikkerhetsprosedyrer i de tilfeller der tvang og makt m.v. skal benyttes. Den ene siden av dette er kompetansekravet til de som fatter vedtak om slik aktivitet og tilsvarende til de som gjennomfører tiltakene. Den andre siden av rettssikkerheten er kravene til gjennomføring av tvangsbruk til prosedyre for overprøving av vedtak om tvangsbruk. Disse mekanismene må være i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper.

Instituttet vil også påpeke at opprettelse av en sentralt rådgivende gruppe alene vanskelig vil kunne fylle disse kravene fullt ut slik gruppen framstår gjennom tilleggsnotatet. Det er lite opplysning om denne gruppen, men navnet sentral rådgivningsgruppe leder tanken i en annen retning enn hva som følger av de kravene som stilles rettssikkerhetsmessig. Ett er at gruppen ikke foreslås lovfestet, men kun finnes som hjemmelsgrunnlag i departementets alminnelige bemerkninger. Noe annet er at gruppens funksjoner bør beskrives mer utfyllende.

I hvilken grad lovverket vil harmonisere med internasjonale menneskerettigheter vil ut fra det ovenstående i stor grad avhenge av hvilken myndighet og hvilke ressurser det foreslåtte sentrale utvalget tilstås.

Det er i tillegg et problem at det konkrete regelverket ikke foreligger ved Stortingets eventuelle vedtakelse av loven, men er ment fylt ut gjennom etterfølgende forskrifter. De problemer som reiser seg omkring tvangsbruk og maktutøvelse kan ikke løses før man avklarer det nærmere innholdet av den praksis som foregår i dag og presisere hva man ønsker å videreføre av dette. »

       Disse medlemmer deler de synspunkter som her er gitt uttrykk for fra Institutt for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, og disse medlemmer kan derfor ikke gi sin tilslutning til en rammelov/fullmaktslov hvor det i lovteksten og i forarbeidet til loven ikke presiseres hva som i fremtiden skal være tillatt når det gjelder bruk av metoder for utførelse av makt og tvang overfor en svak menneskegruppe.

       Når ulovlig makt og tvang i dag utføres mot de psykisk utviklingshemmede, må det etter disse medlemmers skjønn være grunn til å stille spørsmål ved tilsynsapparatet, nemlig om fylkesmennene har tilstrekkelig med ressurser for å gjøre en god nok jobb i forhold til å slå ned på ulovlig bruk av tvang og makt.

       Disse medlemmer mener at en bedre ville ha kunnet forhindre unødig og ulovlig bruk av makt og tvang overfor psykisk utviklingshemmede og andre tilsvarende grupper ved å fremme forslag om en rettighetslov for disse gruppene; en rettighetslov som etter disse medlemmers mening må ta utgangspunkt i et samfunnssyn og et menneskesyn der alle er like verdifulle, der mennesker med avvikende atferd gis respekt, og der retten til et meningsfylt liv på egne premisser også for disse sterkt presiseres. En rettighetslov må, slik disse medlemmer ser det, ikke tillate bruk av makt og tvang som såkalt atferdsendrende behandlingsterapi. Det bør etter disse medlemmers mening ikke tillates noen annen form for maktbruk overfor psykisk utviklingshemmede enn det som generelt gjelder i samfunnet hvor maktutøvelse kun kan benyttes som nødrett og nødverge. Disse medlemmer er selvfølgelig oppmerksom på at enkelte også innen gruppen psykisk utviklingshemmede med sterk selvskadende atferd og voldelig atferd må kunne hjelpes, men dette skal være en omsorgsrett og ikke en lovhjemmel for bruk av tvang og makt.

       En rettighetslov vil i utgangspunktet ikke virke stigmatiserende på gruppen psykisk utviklingshemmede og andre tilhørende grupper, men tvert om virke positiv både i forhold til de psykisk utviklingshemmede selv, deres familie og pårørende. I en rettighetslov mener også disse medlemmer at nettopp familie og pårørende må få større medbestemmelsesrett og myndighet i forhold til forslag om bruk av makt som et omsorgstiltak.

       Disse medlemmer var ved behandlingen av Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) opptatt av å presisere hva et eventuelt lovforslag konkret skulle kontrollere og begrense. Det ble fra saksordfører fremmet forslag om endringer som både skulle gi forutsetninger og premisser for at loven skulle bli en kontroll- og begrensningslov. Dette var spesielt viktig da det første lovutkastet ikke hadde noe i sin overskrift som presiserte at denne loven hadde til formål å kontrollere og begrense bruken av makt og tvang.

       Disse medlemmers prinsipale standpunkt er å få dette lovverket utformet som en rettighetslov. Disse medlemmer har gjennom lovarbeidet fremmet mange forslag som etter disse medlemmers mening fortsatt har betydning for lovarbeidet. Disse medlemmer vil derfor i det følgende komme med merknader i tråd med dette, når det nå ser ut til å bli et flertall for kun en justering av Regjeringens lovforslag. Disse medlemmer mener at merknadene bør gi klare signaler om holdningene til en slik lov, og ha betydning for hvordan lovforarbeidene skal tolkes bl.a. i forbindelse med det arbeidet som skal gjøres med forskriftene. Disse medlemmer har også sett behovet for en snarlig og grundig evaluering av en lov som denne. Disse medlemmer ser det derfor som positivt at de som nå stiller seg bak en fullmaktslov, ihvertfall ser ut til å ville gjøre denne til en midlertidig lov.

       Loven må ta utgangspunkt i enkeltmenneskets rettigheter og menneskeverd, og ut fra dette vurdere de behov det enkelte individ også har for rettledning og korrigering ut fra behov som gjelder bl.a. helse, hygiene og fare for selvskading eller skading av andre. Lovens andre intensjon må så være å gi klare retningslinjer for hvilke tiltak tjenesteyterne kan tillate i sin tjenesteyting.

       Disse medlemmer mener det er viktig at vi som lovgivere og ansvarlige for tjenestetilbudet har en meget restriktiv holdning til bruk av makt og tvang. Bruk av makt og tvang i adferdsterapitiltak, som ikke er et ledd i å bedre tjenestemottakerens situasjon i forhold til f.eks. selvskading og skadelig adferd overfor andre, bør forbys.

       Det er også viktig å understreke at alternative tiltak må være prøvd før eventuell tvang og makt kan benyttes. Disse medlemmer mener det fortsatt er grunn til å understreke at dårlig økonomi ikke må være årsak til bruk av tvang. Det må være en hovedoppgave for kommunen å legge tjenestetilbudet til rette slik at det i størst mulig grad unngås bruk av tvang eller makt. Disse medlemmer vil peke på at de viktigste tiltakene i så måte vil være å sørge for at tjenesteyterne har nødvendig kompetanse for å tilrettelegge boligen og tjenesten på best mulig måte for hver enkelt tjenestemottaker. Disse medlemmer vil understreke betydningen av at det utdannes tilstrekkelig personell med kompetanse for å tilrettelegge tjenestene for psykisk utviklingshemmede. Det er viktig at både de som er ansvarlige for saksbehandling, og de som skal utføre eventuelle tvangstiltak, har kompetanse og kvalifikasjoner som gjør at det ikke skjer feilgrep. Disse medlemmer mener at de som fatter eventuelle vedtak om bruk av tvang og makt, bør ha minst treårig relevant helse- og sosialfaglig utdanning.

       Disse medlemmer vil understreke at psykisk utviklingshemming ikke er en entydig benevnelse, og mener derfor at hvem som defineres inn under loven, burde framkomme på en bedre måte gjennom en rettighetslov. Disse medlemmer viser til at en forventer en målgruppe på ca 540 mennesker på landsbasis som følge av en åpen, erkjent og registrert bruk av tvang. Disse medlemmer gjør imidlertid, som departementet, regning med at det er en underrapportering av bruken av tvang og makt i dag blant annet som følge av manglende lovregulering.

       Disse medlemmer viser til at det også overfor andre grupper, bl.a. aldersdemente, kan være behov for et regelverk som regulerer bruk av tvang og makt for å bedre rettssikkerheten. Det er viktig at det ved utarbeiding av lovverket for andre aktuelle grupper tas utgangspunkt i den enkelte gruppes særegne situasjon.

       I lovforslaget er bruk av tvang og makt knyttet opp mot tjenesteutførelsen. Tvang og makt kan anvendes uavhengig av om brukeren bor i egen bolig og mottar tjenester der, har bo- og tjenestetilbudet i bolig med heldøgns omsorgstjenester etter sosialtjenesteloven eller bor i sykehjem eller boform med heldøgns omsorg og pleie etter kommunehelsetjenesteloven. Disse medlemmer viser til at det ikke stilles krav til døgnkontinuerlige tjenester for å anvende tvang, men at departementet legger til grunn at dette neppe vil være aktuelt for andre grupper enn dem som mottar døgnkontinuerlige tjenester. Dette burde etter disse medlemmers mening legges til grunn for forslaget til lov. Det vises i denne sammenheng til usikkerheten omkring det opprinnelige lovforslagets § 6A-3, fjerde ledd, og at dette nå også er tatt ut av Regjeringens tilleggsproposisjon.

       Disse medlemmer mener at behovet for omsorg, pleie og behandling må være avgjørende for hvilket botilbud den psykisk utviklingshemmede skal ha. Disse medlemmer viser til at bruk av tvang i stor grad kan innebære at det private hjem blir omgjort til en institusjonslignende bolig. Disse medlemmer vil peke på at det i enkelte tilfeller kan være bedre for tjenestemottakeren å bo i bofellesskap eller mindre institusjon. Ved behov for bruk av tvang i særlig grad mener disse medlemmer at tjenestemottakerens boligtilbud må vurderes.

       Disse medlemmer vil understreke at det ikke må benyttes noen form for utgangshindring uten at det er tjenesteyter til stede. Bruk av slike virkemidler er etisk meget betenkelig.

       Disse medlemmer mener at dersom det er behov for bruk av tvang når tjenestemottaker oppholder seg og gis aktivitetstilbud i andre sektorer, som i barnehage, på skole eller arbeid, må det alltid følge med en tjenesteyter som har mandat til å utføre tvang. Dette vil nødvendigvis bety at tjenestemottaker har en person hos seg som er kjent, og som dermed kan representere trygghet og stabilitet.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet har etter en grundig og inngående behandling i partiets stortingsgruppe kommet til den konklusjon at lovforslaget om bruk av tvang overfor psykisk utviklingshemmede, slik det fremkommer i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) og tilleggsproposisjon, Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) , avvises og tilbakesendes Regjeringen.

       Dette medlem fremmer imidlertid forslag om å be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til rettighetslov for psykisk utviklingshemmede og andre grupper som trenger spesiell oppmerksomhet fra samfunnets side for å få en best mulig livskvalitet ut fra egne forutsetninger og premisser.

       Dette medlem vil bemerke at Fremskrittspartiet stilte seg positiv til HVPU-reformen, og har siden reformen ble påbegynt, vært en pådriver i alle budsjettbehandlinger for å tilføre kommunene tilstrekkelige merressurser for gjennomføring av reformen, slik at ikke reformen skulle gå på bekostning av andre omsorgsoppgaver i kommunene. Dette medlem vil imidlertid her bemerke at Fremskrittspartiet var meget skeptisk til at også de svakest fungerende psykisk utviklingshemmede skulle rives opp fra sine miljøer og plasseres enkeltvis i kommunene. Dette medlem mener at om så ikke hadde skjedd, og om disse klientene hadde blitt plassert i mindre bokollektiver eller kommunale institusjoner, ville de kunne fungert langt bedre enn tilfellet er i dag. Dette medlem mener således at de problemene en nå har fått i kommunene, med selvskading og voldelig atferd i frittstående boliger som vanskelig lar seg takle, fra et lite mindretall av de svakest fungerende psykisk utviklingshemmede, burde vært forutsatt og forebygget før reformen ble gjennomført.

       Hovedbegrunnelsen for at dette medlem avviser lovforslaget om bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemming i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) og i tilleggsproposisjon, Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) , er at dette medlem ut fra forarbeidet til loven og slik loven er utformet, ikke føler seg trygg på at lovforslaget i stor nok grad ivaretar den enkeltes grunnleggende rettigheter, og om loven som helhet er i tråd med internasjonale menneskerettslige konvensjoner.

       Dette medlem viser i denne forbindelse til brev fra det norske medlem av den europeiske menneskerettighetskommisjon, advokat Gro Hillestad Thune, datert 7. mai 1996 til sosialkomiteens leder, hvor det bl.a. anføres:

« Forholdene til menneskerettighetene kan ikke vurderes bare ved å sammenligne lovteksten. Den relevante problemstilling knytter seg til lovens praktisering i forhold til den enkelte utviklingshemmede og dennes pårørende. Foreliggende lovutkast legaliserer og legitimerer uakseptabel mellommenneskelig atferd i offentlig regi mot en gruppe som i realiteten er helt forsvarsløse. Dette er et meget alvorlig inngrep som krever at de ansvarlige myndigheter samtidig etablerer rammebetingelser som rent faktisk og praktisk vil gi den enkelte et reelt vern mot uforsvarlig tvangsbruk i strid med menneskerettslige prinsipper.

Foreliggende forslag er etter mitt syn i dette perspektiv ikke tilfredsstillende under henvisning til følgende:

1.

Forslaget opprettholder faglig forsvarlighet som vilkår for tvang. Departementet påpeker selv på side 6 i proposisjonen at det ikke innenfor fagmiljøene er noe system som fastsetter faglige normer. Det er videre stor faglig strid om nettopp forsvarligheten og berettigelsen av systematisk opplæring med hjelp av fysisk makt og tvang. Det skaper i seg selv et stort rettssikkerhetsproblem å gi et fagmiljø av denne type en generalfullmakt til selv å avgjøre den enkelte skjebne i form av hvilke tvangstiltak som til enhver tid skal anvendes uten noen form for demokratisk kontroll. For å sikre den nødvendige forutberegnelighet og likhet til behandling rundt i de enkelte kommuner, må det anses å ligge under Stortingets ansvar å sikre respekt for menneskerettighetene og ta konkret stilling til i hvert fall en del av de mest inngripende metoder, enten i selve lovteksten eller i merknadene. Hvis loven må vedtas uten noen form for avgrensning av landets øverste myndighet vil situasjonen fortsatt være like usikker og ingen vil vite hvor grensene går.

2.

Tilfredsstillende kontroll og klagemuligheter i forbindelse med selve gjennomføringen av tvangsbehandlingen er ikke etablert. Som det fremgår av mitt notat mener jeg dette kreves, og jeg viser her spesielt til departementets egne opplysninger om at man har fått innrapportert et stort antall saker hvor det har vært anvendt uforsvarlig tvang. Disse har altså ikke latt seg stoppe hverken av fylkesmann, fylkeslege, helsetilsyn eller departement, til tross for at man har kjent til disse overgrepene. Det departementet nå gjør er å utvide fagmiljøenes rett til å anvende tvang. Både faktisk og juridisk betyr det en vesentlig svekkelse av de funksjonshemmedes stilling i forhold til før, idet tvang som kjent ikke har vært tillatt i henhold til norsk lov. Hverken den enkelte funksjonshemmede eller dennes pårørende vil ha noen mulighet til å forsvare seg mot overgrep hvis de ikke samtidig gis konkrete rettigheter, herunder rett til å klage til et uavhengig organ med lovfestet ansvar og myndighet til å gripe inn, også etter at gyldig tvangstiltak foreligger. Fylkesmannen kan ikke anses uavhengig i denne sammenheng. »

       Dette medlem vil særlig understreke det som påpekes av Gro Hillestad Thune at departementet i lovproposisjonen setter som vilkår for bruk av tvang, såkalt etisk faglig forsvarlighet. Dette medlem vil her peke på at « etisk faglig forsvarlighet » ikke på noen måte gir god nok rettssikkerhet for klienten. Dette medlem viser i denne sammenheng til at det er stor uenighet i fagmiljøene, og at en rekke av de tvangstiltak og den maktutøvelse som gjennomføres i dag, er instituert nettopp av faglig ekspertise, som eksempelvis psykologer. Dette medlem tillater seg i denne sammenheng å vise til en del av de konkrete tvangstiltak som i dag benyttes og som er instituert og lagt opp av den såkalte fagekspertise: Blending med hette over hodet flere ganger daglig, vannsprut mot ansiktet også flere ganger i døgnet, kroppsbending, innestengning i mørke kott, nedlegging på gulv med fastbundne hender på ryggen. Dette medlem vil mene at samtlige av de her nevnte praktiske tvangstiltak i henhold til gjeldende lovgivning er forbudt, men like fullt brukes etter opplegg og pålegg fra fagekspertisen.

       Det synes for dette medlem å være en feilvurdering å tro at en kan stoppe ovenfornevnte tvangstiltak ved å vedta en lov som legaliserer nettopp bruk av tvang overfor en svak menneskegruppe.

       Dette medlem vil bemerke at lovproposisjonen ikke omtaler forholdet til tjenesteyterne, nemlig helsepersonellet, som etter en eventuell lovregulering av tvang skal måtte forholde seg til bruk av tvang som for mange kan være et samvittighetsspørsmål, og som dette medlem vil tro en stor del av helsepersonellet vil reservere seg mot, en reservasjonsrett som må være lovhjemlet. Dette medlem viser i denne sammenheng til en situasjon som oppsto i Haugesund for en tid tilbake der to ansatte miljøarbeidere ble fjernet fra sine stillinger fordi de nektet å utføre fysiske tvangstiltak overfor en autistisk klient, tvangstiltak som var forordnet av fagfolk.

       En annen side ved rettssikkerheten overfor de psykisk funksjonshemmede og de tilhørende grupper er den daglige forvaltning og styring av eiendeler og penger, som så langt dette medlem vet, ikke er regulert hverken i kommunehelseloven eller i lov om sosiale tjenester.

       Denne usikkerheten dette medlem føler med lovforslaget i forhold til rettssikkerheten for den enkelte er også understreket i brev til sosialkomiteen, datert 3. mai 1996, fra Institutt for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, hvor det bl.a. anføres:

« I en menneskerettslig sammenheng er det to problemstillinger som er fremtredende.

Det ene kravet om at selv den tvangen og makten m.v. som utøves er i harmoni med menneskerettighetsbestemmelsene, og da særlig artiklene 3 og 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det betyr i hovedsak at aktiviteten ikke må være umenneskelig og nedverdigende, og at den ikke utgjør et inngrep i det private familielivet som ikke lar seg forsvare etter artikkel 8 annet ledd. En nærmere vurdering av dette kan ikke foretas før det konkrete innholdet presiseres gjennom forskrifter, det er uheldig at kun vage rammer oppstilles i lovforslaget i så måte. Ved utforming av forskriften er det viktig at disse konkret oppstiller hva som er tillatt og ikke begrenses til en oppramsing av hva som ikke tillates. Store krav vil da måtte stilles til løsningen på de etiske problemene slik tvangsbruk reiser.

Den andre grunnleggende problemstilling er at det stilles krav om rettssikkerhetsprosedyrer i de tilfeller der tvang og makt m.v. skal benyttes. Den ene siden av dette er kompetansekravet til de som fatter vedtak om slik aktivitet og tilsvarende til de som gjennomfører tiltakene. Den andre siden av rettssikkerheten er kravene til gjennomføring av tvangsbruk til prosedyre for overprøving av vedtak om tvangsbruk. Disse mekanismene må være i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper.

Instituttet vil også påpeke at opprettelse av en sentralt rådgivende gruppe alene vanskelig vil kunne fylle disse kravene fullt ut slik gruppen framstår gjennom tilleggsnotatet. Det er lite opplysning om denne gruppen, men navnet sentral rådgivningsgruppe leder tanken i en annen retning enn hva som følger av de kravene som stilles rettssikkerhetsmessig. Ett er at gruppen ikke foreslås lovfestet, men kun finnes som hjemmelsgrunnlag i departementets alminnelige bemerkninger. Noe annet er at gruppens funksjoner bør beskrives mer utfyllende.

I hvilken grad lovverket vil harmonisere med internasjonale menneskerettigheter vil ut fra det ovenstående i stor grad avhenge av hvilken myndighet og hvilke ressurser det foreslåtte sentrale utvalget tilstås.

Det er i tillegg et problem at det konkrete regelverket ikke foreligger ved Stortingets eventuelle vedtakelse av loven, men er ment fylt ut gjennom etterfølgende forskrifter. De problemer som reiser seg omkring tvangsbruk og maktutøvelse kan ikke løses før man avklarer det nærmere innholdet av den praksis som foregår i dag og presiserer hva man ønsker å videreføre av dette. »

       Dette medlem deler de synspunkter som her er gitt uttrykk for fra Institutt for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, og dette medlem kan derfor ikke gi sin tilslutning til en rammelov/fullmaktslov hvor det i lovteksten og i forarbeidet til loven ikke presiseres hva som i fremtiden skal være tillatt når det gjelder bruk av metoder for utførelse av makt og tvang overfor en svak menneskegruppe.

       Når ulovlig makt og tvang i dag utføres mot de psykisk utviklingshemmede, må det etter dette medlems skjønn være grunn til å stille spørsmål ved tilsynsapparatet, nemlig om fylkesmennene har tilstrekkelig med ressurser for å gjøre en god nok jobb i forhold til å slå ned på ulovlig bruk av tvang og makt. Så langt dette medlem kan forstå, vil noe av den tvang og maktutøvelse som i dag foregår ulovlig, heller ikke være tillatt etter det nye lovforslaget. Dette medlem stiller derfor spørsmålstegn ved nødvendigheten av å vedta en særskilt tvangslov for å eliminere ulovlig tvangsbruk. Dette medlem kan ikke se at en ved å legalisere bruk av makt og tvang kan stoppe den ulovlige bruk av makt og tvang som i dag foregår. Her er det etter dette medlems skjønn tilsynsapparatet som må utbygges og styrkes eller evt. omlegges.

       Dette medlem vil hevde at en egen tvangslov overfor psykisk utviklingshemmede virker stigmatiserende på hele gruppen, selv om problemene utgjøres av et svært lite mindretall av de psykisk funksjonshemmede. Dette medlem er kjent med at det også finnes andre til dels større grupper med en « unormal og vanskelig atferd » som krever spesielle omsorgstiltak. Dette medlem tenker her på autister og senil demente. Dette medlem stiller i denne sammenheng spørsmål om en også kan forvente et lovforslag om bruk av makt og tvang også overfor disse gruppene slik som bebudet i proposisjonen.

       Dette medlem viser til at Regjeringen i sin lovproposisjon sterkt understreker at bruk av tvang ikke under noen omstendighet skal være motivert pga økonomi. Dette medlem er selvfølgelig enig i en slik understrekning, men vil likevel peke på at med den spredte beboelsen mange av de svakest fungerende utviklingshemmede har i dag i kommunene, vil en forsvarlig omsorg av denne mindre gruppen være betydelig ressurskrevende. En kan etter dette medlems skjønn således ikke utelukke at om vi får en legalisering av maktbruk overfor psykisk utviklingshemmede, kan dette i seg selv i enkelttilfeller medføre mer bruk av såkalt atferdsendrende tvangsbehandling som også kan være økonomisk motivert. Dette medlem avviser bruk av makt og tvang som atferdsendrende behandlingsform.

       Dette medlem vil sterkt understreke og gi sin fulle støtte til departementets målsetning med lovforslaget i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) , nemlig å redusere og regulere fremtidig uønsket tvangsbehandling og å trekke opp grensene mellom akseptabel og uakseptabel behandling av psykisk utviklingshemmede. Dette medlem mener imidlertid at den høyverdige målsetningen departementet har satt seg, ikke kan oppnås ved det forslag til tvangsregulering som ligger i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) . Innvendingene fra dette medlem mot lovforslaget er at loven legitimerer bruk av tvang, at de tvangstiltak som vil være tillatt, ikke er spesifisert og begrenset til nødverge, at tilsynsordningen ikke er god nok sett fra et rettssikkerhetsmessig synspunkt, at de pårørende og pasientenes verge ikke har fått tilstrekkelig avgjørende myndighet i forhold til iverksettelse av vedtak, og at klageadgangen er utilfredsstillende.

       Dette medlem mener at en bedre ville ha kunnet forhindre unødig og ulovlig bruk av makt og tvang overfor psykisk utviklingshemmede og andre tilsvarende grupper ved å fremme forslag om en rettighetslov for disse gruppene; en rettighetslov som etter dette medlems mening må ta utgangspunkt i et samfunnssyn og et menneskesyn der alle er like verdifulle, der mennesker med avvikende atferd gis respekt, og der retten til et meningsfylt liv på egne premisser også for disse sterkt presiseres. En rettighetslov må, slik dette medlem ser det, ikke tillate bruk av makt og tvang som såkalt atferdsendrende behandlingsterapi. Det bør etter dette medlems mening ikke tillates noen annen form for maktbruk overfor psykisk utviklingshemmede enn det som generelt gjelder i samfunnet hvor maktutøvelse kun kan benyttes som nødrett og nødverge. Dette medlem er selvfølgelig oppmerksom på at enkelte også innen gruppen psykisk utviklingshemmede med sterk selvskadende atferd og voldelig atferd må kunne hjelpes, men dette skal være en omsorgsrett og ikke en lovhjemmel for bruk av tvang og makt.

       En rettighetslov vil i utgangspunktet ikke virke stigmatiserende på gruppen psykisk utviklingshemmede og andre tilhørende grupper, men tvert om virke positiv både i forhold til de psykisk utviklingshemmede selv, deres familie og pårørende. I en rettighetslov mener også dette medlem at nettopp familie og pårørende må få større medbestemmelsesrett og myndighet i forhold til forslag om bruk av makt som et omsorgstiltak.

       Dette medlem vil påpeke at tilsynsmyndigheten i dag ikke synes å fungere tilfredsstillende og av den grunn må styrkes. Dette medlem vil fremme forslag i så måte.

       Dette medlem mener også at det bør vurderes å flytte sammen de svakeste pasientene med de største atferdsproblemene til mindre bokollektiv eller kommunale institusjoner med heldøgnsomsorg og -pleie. Dette medlem mener at en endring av bosituasjonen for enkelte vil gjøre behovet for makt og tvang langt mindre enn det synes å være i frittstående boliger.

       Dette medlem er kjent med at mange kommuner har relativt mange meget svakt fungerende psykisk utviklingshemmede i sin omsorg, og at dette krever relativt store ressurser som kommunene ikke synes å ha fått dekket opp gjennom de offentlige rammeoverføringene til kommunene. Det synes derfor etter dette medlems skjønn fortsatt å være behov for øremerkede midler til disse kommunene fordelt etter skjønn fra fylkesmennene som også har tilsynsfunksjonen. Dette medlem er kjent med at spesielt Kristiansund kommune både har et relativt stort antall psykisk utviklingshemmede og relativt mange svakt fungerende og derfor er en sterk belastning på kommunens budsjett, så sterk belastning at det går ut over andre omsorgs- og helsetilbud i kommunen. Dette medlem vil i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett fremme forslag om en øremerket bevilgning på 100 mill. kroner til disse kommunene som skal fordeles av fylkesmennene skjønnsmessig.

       Dette medlem har registrert at det er kommet kritikk mot at kommunene i dag i for stor grad bruker såkalt ukvalifisert hjelp i HVPU-omsorgen. Dette medlem kan ikke dele denne kritikken, idet dette medlem ikke føler seg trygg på at deler av den såkalte fagekspertisen er best til å fremme medmenneskelige relasjoner i forhold til de psykisk utviklingshemmede og gi nødvendig trygghet og omsorg til klientene. Dette medlem vil peke på at de psykisk utviklingshemmede ikke er pasienter, men medmennesker som ofte er avhengig av trygghet, forståelse og kjærlighet for å kunne få den best mulige livskvaliteten. De såkalte fagekspertenes inntog i HVPU-omsorgen i kommunene har så langt etter dette medlems skjønn ikke gitt særlige positive resultater i forhold til å gi trygghet og trivsel for de psykisk funksjonshemmede.

       Dette medlem viser til flertallets merknader og til den utviklingen som har skjedd i saken de siste dagene, og hvor det fremmes forslag om vesentlige endringer i forhold til Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) og Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) . Dette medlem finner det vanskelig å forholde seg til de endringer i loven som er foreslått av flertallet, og kan med den korte tiden en har hatt til rådighet, ikke forutsi konsekvensene av lovendringsforslagene i forhold til dette medlems utgangspunkt om å be Regjeringen fremme forslag om en rettighetslov.

       Dette medlem vil dog bemerke at endringsforslagene et stykke på vei oppfyller dette medlems intensjoner og forslag om å få en rettighetslov overfor psykisk utviklingshemmede i stedet for en tvangslov. Særlig mener dette medlem at dette kommer til uttrykk i flertallets merknader når det gjelder formålet med loven.

       Dette medlem mener imidlertid at det er uforsvarlig saksbehandling av Stortinget å gjøre så vesentlige endringer i lovproposisjonen under sterk tidsnød. Av denne grunn kan dette medlem prinsipalt ikke støtte flertallets forslag, men vil subsidiært støtte endringsforslagene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

       « Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) og tilleggsproposisjon, Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) , avvises og tilbakesendes Regjeringen. »

       « Stortinget ber Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med forslag til en rettighetslov for enkeltpersoner med psykisk utviklingshemming og eventuelt andre som dette kan gjelde for med hensyn til begrensning og kontroll av bruk av tvang og makt. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere nødvendigheten av å tilbakeflytte et mindre antall av de svakest fungerende psykisk funksjonshemmede med selvskadende og voldelig atferd til mindre kommunale eller interkommunale institusjoner eller bokollektiv med heldøgns tilsyn og omsorg. »

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med forslag til Statsbudsjett for 1997 fremme forslag om hvordan fylkesmennenes tilsynsoppgave konkret og praktisk kan styrkes i henhold til nåværende lovgivning. »

       « Fylkesmennenes tilsynsmyndighet utvides til også å omfatte psykisk utviklingshemmede i private boliger som mottar hjelpetiltak og omsorg av kommunen. »

3.2 Merknader til de enkelte paragrafer

3.2.1 Ny § 6A-1 Formål

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke nødvendigheten av en egen formålsparagraf i loven som lovfester respekt for den enkeltes menneskeverd og fysiske og psykiske integritet. Mennesker er født forskjellige, men er likeverdige og har derfor de samme fundamentale rettigheter. Disse rettigheter blir uten mening hvis de ikke ledsages av en plikt til å respektere dem. Selv om disse rettigheter gjelder alle mennesker, mener flertallet det er et viktig signal overfor de berørte og allmennheten, at rett til respekt for den enkeltes menneskeverd og fysiske og psykiske integritet nedfelles i denne loven.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. skal § 6A-1 lyde:

§ 6A-1. Formål

       Tjenestetilbudet til personer med psykisk utviklingshemming skal utformes med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig i overenstemmelse med tjenestemottagerens selvbestemmelsesrett. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at Regjeringens lovforslag i for stor grad overlater til forskrifter og tolkninger hva som er lovens virkeområde. Det er ikke godt nok å vise til at et tiltak skal være faglig og etisk forsvarlig, når vi vet at det også blant tjenesteytere og fagfolk er uenighet både når det gjelder etikk og hva som er faglig forsvarlig. Når et flertall i komiteen nå ønsker å sette inn en form for formålsparagraf i lovens § 6A-1, er dette en forbedring, men disse medlemmer vil understreke at rettighetslovgivningsintensjonen ikke oppfylles på reell måte bare ved å sette inn en slik formulering av formål samt å justere deler av påfølgende paragrafer i den form som det nå foreslås.

3.2.2 Ny § 6A-3 Grunnvilkår - faglig og etisk forsvarlighet (lovforslagets § 6A-2)

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at lovforslaget ikke trekker klare grenser for hva slags tvangstiltak som skal kunne brukes overfor enkelte psykisk utviklingshemmede, og hva som ikke vil være akseptabelt. Flertallet er innforstått med at det ikke vil være mulig med en konkret opplisting av tillatte og ikke-tillatte metoder i lovteksten. Det vil i stedet måtte framkomme av forskriftene og veiledende rundskriv.

       Flertallet vil peke på at Røkke-utvalget flere steder i utredningen gjennomgikk forskjellige former for tvangsmidler og foreslo inntatt i sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven et forbud mot bruk av fysisk refselse, isolering, mekaniske tvangsmidler og farmakologiske tvangsmidler. Denne type tvangsmetoder bør etter flertallets oppfatning forbys.

       Flertallet vil påpeke at kritikken og usikkerheten spesielt dreier seg om tvang og straff som behandling i atferdsendrende hensikt. Det er stor uenighet blant fagfolk om dette. Mange mener straff og fysisk refselse som behandlingstiltak er uttrykk for at en ikke har tatt seg god nok tid til å gå inn i hvorfor den psykisk utviklingshemmede har en aggressiv eller voldelig adferd. Flertallet vil understreke at det alltid må være et utgangspunkt at psykisk utviklingshemmede er annerledes og har rett til å forbli det. Det er derfor et spørsmål hvor langt en skal eller kan gå i atferdsendrende tiltak uten å krenke individets integritet og annerledeshet.

       Flertallet mener det bør framkomme noe klarere av lovteksten hva slags type tvangstiltak som ikke må brukes. Det foreslås derfor en tilføyelse til lovteksten slik at nedverdigende og/eller integritetskrenkende straffe- og behandlingsmetoder skal være forbudt.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

« I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. skal § 6A-3 tredje ledd lyde:

       Bruk av nedverdigende og integritetskrenkende straffe- og behandlingsmetoder er ikke tillatt. »

3.2.3 Ny § 6A-4 Særlige vilkår for bruk av tvang og makt (lovforslagets § 6A-3)

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, ønsker å styrke rettssikkerheten til de psykisk utviklingshemmede, ved at de som omfattes av loven, skal ha rett til kvalifisert personale under gjennomføring av tiltak etter § 6A-4. De skal videre ha rett til to tjenesteutøvere der dette ikke er til skade for tjenestemottaker.

       Disse medlemmer mener tilsyns- og godkjenningsmyndighetene har et særskilt ansvar for å se til at dette blir fulgt opp. Kravet om at to tjenesteutøvere skal være til stede i opplegg der bruk av makt og tvang etter § 6A-4 inngår, skal bare unntaksvis fravikes.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

« I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. skal § 6A-4 fjerde ledd lyde:

       Tjenestemottakeren skal ha rett til kvalifisert personale ved gjennomføringen av tiltak etter annet ledd bokstav b og c og tredje ledd. Ved gjennomføringen av disse tiltakene skal det være to tjenesteytere til stede dersom dette ikke er til skade for tjenestemottakeren. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er opptatt av at det ved all bruk av tvang og makt skal foretas detaljert skriftlig rapportering til faglig ansvarlig. Pårørende og verge eller hjelpeverge skal ha innsyn i rapportene. Disse medlemmer mener det som hovedregel må være to til stede når bruk av tvang overfor psykisk utviklingshemmede tas i bruk.

       Disse medlemmer beklager at det i denne paragraf åpnes for stor usikkerhet omkring lovens begrensende og kontrollerende virkning, i og med at paragrafens siste ledd lyder:

« For adferdsendrende tiltak og omsorgstiltak som er nødvendige ledd i daglige omsorgsrutiner, kan vilkåret i første ledd om en konkret faresituasjon fravikes. »

3.2.4 Ny § 6A-5 Særlige vilkår for bruk av tekniske innretninger for varsling (lovforslagets § 6A-4)

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, slutter seg til de presiseringer og innskjerpinger Regjeringen har foretatt i Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) om bruk av tekniske innretninger for varsling. Flertallet vil sterkt understreke at økonomiske hensyn eller effektivitetshensyn ikke skal ha innvirkning på hva som er faglig og etisk forsvarlig i forhold til tjenestemottakeren. Det er viktig at departementet gir nærmere veiledning til kommunene om hva slags alarm- og varslingssystemer som kan tillates, og hva som ikke kan tillates.

       Flertallet vil peke på at ved behov for bruk av omfattende varslings- og alarmsystemer må det vurderes om tjenestemottakeren kan ha behov for et annet botilbud, som bedre ivaretar tjenestemottakerens pleie- og omsorgsbehov. Ved vurdering av bruk av tekniske varslings- og alarmsystemer må det legges til grunn at det i enkelte tilfeller kan være vel så provoserende og krenkende med tett personaloppfølging.

3.2.5 Ny § 6A-6 Kommunenes saksbehandling ved vedtak om bruk av tvang og makt (lovforslagets § 6A-5)

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener det er av overordnet betydning at vedtak om bruk av tvang skjer etter en grundig saksbehandling av hvert enkelt tilfelle. Dette er påkrevet for å sikre at vedtak om bruk av tvang og makt ikke skjer annet enn i situasjoner som er hjemlet i lovens § 6A-4 og for å ivareta rettssikkerheten til de som blir utsatt for bruk av tvang og makt.

       Lovforslaget er etter flertallets oppfatning klart og tydelig når det gjelder de administrative krav som settes til kommunens saksbehandling i lovens § 6A-6. Flertallet mener det er spesielt viktig at tjenestemottakeren, vergen eller hjelpevergen og pårørende skal høres før det treffes vedtak om bruk av tvang og makt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er viktig at faglig ansvarlig har minst treårig relevant helse- og sosialfaglig høgskoleutdanning. Vedkommende bør ikke være en av tjenesteutøverne som daglig arbeider med å utføre omsorgstjenester for tjenestemottaker. Fylkeskommunens spesialisttjeneste skal bistå både ved utformingen og gjennomføringen av tiltak. Ved behov kan spesialisthelsetjenesten også bistå i evaluering av tiltaket. Disse medlemmer viser til at det i proposisjonen legges til grunn at bistandens omfang vil avhenge av kommunenes egen kompetanse. Disse medlemmer vil imidlertid understreke betydningen av en bred faglig diskusjon ved vurdering av eventuelle tvangstiltak. Disse medlemmer mener derfor at det uansett kompetanse i kommunen er viktig med en vurdering av spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer mener videre at spesialisthelsetjenestens vurdering skal fremkomme i kommunens vedtak. Etter disse medlemmers mening er det spesielt viktig at det er stilt krav om beskrivelse av tjenestemottakerens situasjon, slik at det fremkommer hvilke andre tiltak som ikke har ført fram.

       Disse medlemmer mener det er viktig at det settes tidsramme for et eventuelt tiltak, og at denne tiden er kortest mulig. Det må videre være adgang til å klage på måten et tiltak blir gjennomført på, slik at tiltaket kan bli stoppet. Denne adgangen må gjelde for alle involverte parter i en sak som gjelder bruk av tvang og makt. Det er spesielt viktig at tjenestemottakers pårørende og hjelpeverge, eventuelt verge, gjøres oppmerksom på denne klageretten. Disse medlemmer er enig i at det må settes en tidsramme for tiltaket, men det skal allikevel foretas en kontinuerlig vurdering av tiltakene.

       Disse medlemmer mener at det skal skje en umiddelbar registrering av all bruk av tvang og makt. Registreringen må inneholde situasjonsbeskrivelse og foranledning for iverksetting av tiltak. Alle tiltak skal rapporteres til faglig ansvarlig. Pårørende, verge eller hjelpeverge skal ha rett til innsyn i rapporten og skal ha tilsendt evalueringen etter at tiltaket er avsluttet. Når det fattes vedtak om bruk av tvang og makt etter § 6A-4 bokstav a, skal faglig ansvarlig, fylkesmannen, pårørende og verge eller hjelpeverge underrettes så snart som mulig. Skriftlig rapport skal forelegges de samme instanser innen en uke.

       Disse medlemmer viser til at i de fleste familieforhold er det knyttet sterke bånd mellom den psykisk utviklingshemmede og de pårørende. Selv om store omsorgsbehov blir dekket av det offentlige, mener disse medlemmer at det er viktig å ha med de pårørende som en positiv ressurs. Disse medlemmer mener at de pårørende og verge/hjelpeverge i større grad enn det legges opp til i forslaget til lov, må trekkes med i vurderingene ved forberedelsen av eventuelle tiltak. Dersom det er aktuelt med tvangsvedtak ut over vanlig barneoppdragelse og grensesetting overfor mindreårige psykisk utviklingshemmede, mener disse medlemmer det må legges særlig stor vekt på foreldrenes meninger.

       Ved all bruk av tvang og makt overfor psykisk utviklingshemmede er det viktig at rettssikkerheten ivaretas på en betryggende måte. Disse medlemmer mener at dette best kan skje ved at pårørende og verge/hjelpeverge ikke bare skal høres, men også tas med på råd under kommunens utarbeiding av vedtaket. Disse medlemmer mener videre at pårørende og verge/hjelpeverge må gis rett til innsyn i de journaler der tvangsbruken nedtegnes.

       Disse medlemmer mener også det burde presiseres i loven hvem som regnes som pårørende, og at tjenestemottakeren, vergen eller hjelpevergen og pårørende skal tas med på råd og høres før det treffes vedtak om bruk av tvang eller makt, og gis opplysninger om fylkesmannens overprøvings- og tilsynsmyndighet. Videre bør det opprettes en egen uavhengig klageinstans som ikke på annen måte har befatning med de konkrete saker. Med pårørende bør man i slik lovsammenheng forstå ektefelle, myndige barn, foreldre eller den som ellers har foreldreansvaret, myndige søsken eller besteforeldre, forutsatt at vedkommende har varig kontakt med tjenestemottaker. Den rekkefølge som her er angitt, bør gjelde, med mindre særlige grunner foreligger.

       Mange foreldre ønsker hjelpeverge for sine barn, spesielt for å ivareta de juridiske rettigheter. Disse medlemmer viser til at obligatorisk oppnevnelse av hjelpeverge vil være en sikkerhet for tjenestemottakeren spesielt i de tilfeller der det er liten kontakt med, eller liten mulighet for oppfølging fra foreldrene og andre pårørende. Disse medlemmer mener at kommunene må pålegges opplysningsplikt overfor foreldre og eventuelt andre foresatte til psykisk utviklingshemmede vedrørende ordningen med hjelpeverge.

       Disse medlemmer viser til at det i loven foreslås oppnevnelse av hjelpeverge ved tiltak etter § 6A-4 bokstav b og c, men ikke ved tiltak etter bokstav a. Disse medlemmer mener at dersom det ikke tidligere er oppnevnt hjelpeverge for tjenestemottaker, i de tilfeller der det er fattet vedtak om bruk av tvang etter § 6A-4 bokstav a, skal dette skje umiddelbart etterpå. Disse medlemmer mener dette er viktig for å ivareta tjenestemottakers rettssikkerhet, ikke minst på bakgrunn av at et vedtak om bruk av tvang og makt grunnet skadeavvergende tiltak sannsynligvis ikke vil være et enkeltstående vedtak.

3.2.6 Ny § 6A-7 Fylkesmannens overprøving (lovforslagets § 6A-6)

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at det er en klar styrking av rettssikkerheten til tjenestemottakeren at alle tiltak etter lovens § 6A-4 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og lovforslagets § 6A-5 skal sendes fylkesmannen til overprøving. Fylkesmannen kan prøve alle sider av saken fullt ut. Fylkesmannen skal også gi pårørende og vergen/hjelpevergen opplysning om adgangen til å påklage vedtaket til fylkesnemnda og til å bringe vedtaket inn for herreds- og byretten. Flertallet vil sterkt understreke at det er viktig at fylkesmannen både blir tilført de nødvendige ressurser og den kompetanse som kreves, for å utføre de oppgaver som loven fastsetter.

       Flertallet vil med henvisning til merknad til Ny § 6A-8 fremme følgende forslag:

« I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. skal § 6A-7 tredje ledd lyde:

       Fylkesmannen skal gi pårørende, vergen eller hjelpevergen opplysning om klageadgangen etter § 6A-8 tredje ledd og adgangen til å bringe vedtaket inn for herreds- eller byretten etter § 6A-9. »

3.2.7 Ny § 6A-8 Klage (lovforslagets § 6A-7)

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil styrke pårørende/vergens rett til å klage utover fylkesmannen før en rettslig prøving. Klageorganet bør være uavhengig av fagmiljøet og fylkesmannen.

       Flertallet mener det er behov for å styrke de pårørendes og vergens/hjelpevergens klagemuligheter i forhold til vedtak om tvang. Det er ikke tilstrekkelig at det kan avgis uttalelse om vedtak om bruk av tvang og makt i forbindelse med adferdsendrende tiltak, omsorgstiltak og bruk av tekniske innretninger for varsling til fylkesmannen før denne eventuelt godkjenner vedtaket.

       Flertallet vil derfor foreslå at vedtak om tvangsbruk etter lovens § 6A-4 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og § 6A-5, kan påklages videre etter fylkesmannens godkjenning til et uavhengig organ med avgjørelsesmyndighet. Organet må være uavhengig både av fagmiljø og av fylkesmannen.

       Flertallet mener en ukes uttalefrist, for siden ikke å ha noen annen mulighet til å få omgjort vedtaket, enn ved rettslig prøving, gir pårørende og verge/ hjelpeverge for dårlig klagemulighet. Flertallet foreslår derfor å styrke de pårørendes og vergens/hjelpevergens klagemuligheter ved at vedtaket kan påklages til fylkesnemnda for sosiale saker. Flertallet viser til at varigheten av vedtaket kan virke i hele 12 måneder, og ser det derfor nødvendig at det foretas jevnlige evalueringer av effekten av tiltakene underveis i behandlingen. Like viktig som å klage over vedtak om tiltak, er det å kunne klage over måten vedtaket gjennomføres på.

       Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

« I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. skal § 6A-8 tredje ledd lyde:

       Vedtak om tiltak etter § 6A-4 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og § 6A-5 kan påklages av tjenestemottakeren, vergen eller hjelpevergen og pårørende til fylkesnemnda for sosiale saker. Det kan også klages over måten et vedtak gjennomføres på. Det kan oppnevnes et eget utvalg av sakkyndige for saker som etter dette kapitlet skal behandles av fylkesnemnda. For øvrig gjelder reglene i denne lovens §§ 9-2 til 9-9 og 9-11. Kongen kan gi særskilte regler om i hvilken grad lovens §§ 9-2 til 9-9 og 9-11 skal gjelde helt eller delvis. »

3.2.8 Ny § 6A-9 Overprøving i herreds- og byretten (lovforslagets § 6A-8)

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er positivt at Regjeringen har endret lovforslaget slik at også pårørende utover ektefelle nå gis adgang til å anke et vedtak om tvang og makt inn for herreds- eller byretten. Disse medlemmer mener videre at herreds- eller byretten skal settes med en lekdommer og en fagkyndig. Disse medlemmer vil understreke betydningen av at det fremkommer både lekmannsyn og faglige synspunkter i rettsbehandlingen av slike saker. Dommeren vil da få et bredere grunnlag å fatte sitt vedtak på; samtidig vil dommeren være avgjørende i domsavsigelsen, dersom det er uenighet mellom meddommerne.

3.2.9 Ny § 6A-11 Kommunens plikter (lovforslagets § 6A-10)

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet understreker kommunens plikt til å legge forholdene til rette slik at det blir minst mulig bruk av tvangstiltak. Disse medlemmer vil videre understreke kommunens plikter til å sørge for tilstrekkelig opplæring og faglig veiledning av personalet.

3.2.10 Ny § 6A-12 Fylkeskommunens plikter (lovforslagets § 6A-11)

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet understreker behovet for høy kompetanse og tilstrekkelig bemanning innen fylkeskommunens spesialisthelsetjeneste. Det er også viktig at spesialisthelsetjenesten kan drive utadrettet virksomhet utover det som kreves i loven, for å gi kommunene økt kompetanse og innsikt i arbeidet med psykisk utviklingshemmede.

3.2.11 Ny § 6A-13 Fylkeskommunens spesialisttjeneste (lovforslagets § 6A-12)

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader vedrørende fylkeskommunens plikter. Videre vil disse medlemmer sterkt understreke at bruk av tvang og makt i fylkeskommunal tjenestesammenheng vil kunne bety spesiell oppmerksomhet overfor og kontakt med tjenestemottakerens pårørende og verge eller hjelpeverge.

       Disse medlemmer viser til at den økte arbeidsmengden til spesialisthelsetjenesten foreslås dekket innenfor fylkeskommunens rammer. Disse medlemmer er redd for at dersom det ikke kompenseres for merutgifter, kan det gå utover allerede eksisterende oppgaver i fylkeskommunens spesialisthelsetjeneste. Disse medlemmer mener derfor at også fylkeskommunens spesialisthelsetjeneste må få kompensert for merutgiftene ved bistand til kommunene i forberedelse og gjennomføring av tvangstiltak. Disse medlemmer mener det må foretas en vurdering av dette forholdet i samarbeid med fylkeskommunene, og at nødvendige ekstrabevilgninger blir gjort gjeldende også for dette området.

       Videre mener disse medlemmer at de økonomiske konsekvensene av dette lovverket må følges nøye og eventuelt justeres i forhold til reelt behov, slik at ikke andre forvaltningsnivåer får utilsiktede økonomiske belastninger. Dette kan gjelde i forhold til bemanningsbehovet i tjenesten der det settes klare krav til faglig kvalitet og tilstrekkelig kvantitet. Ut fra intensjonene om minimal bruk av tvang og makt må også eventuelle endringer og forbedringer i forhold til tjenestemottakerens behov for boligstandard og omgivelser vurderes i økonomisk sammenheng.

3.2.12 Ny § 6A-14 Rådgivende gruppe

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil lovfeste forslaget fra Regjeringen om en rådgivende gruppe som skal vurdere hvordan loven blir praktisert og sikre en ensartet praktisering av reglene om tvangsbruk, både i kommunene og ved fylkesmannsembetene.

       Flertallet viser til departementets forslag om at det opprettes en sentral rådgivende gruppe som skal ha som oppgave å følge med hvordan loven praktiseres, og vurdere praksis i forhold til rettssikkerhetsspørsmål og den faglige utvikling. Flertallet mener en slik gruppe vil ha en viktig funksjon som faglig veileder for myndighetene, og som oppfølger av rettssikkerhetsspørsmål. Gruppen vil også ha en viktig funksjon ved å fange opp henvendelser fra enkeltindivider og bidra til en løsning for disse. Flertallet ønsker at en slik rådgivende gruppe lovfestes.

       Flertallet viser til forslaget om å lovfeste en rådgivende gruppe som bl.a. skal ha som oppgave å følge med i praksis, og følge opp henvendelser og kritikk vedrørende praktiseringen av loven. Hvordan den sentrale rådgivende gruppen vil fungere, vil i stor grad være avhengig av de personer som oppnevnes. Flertallet anser det som meget viktig at gruppen sammensettes av personer som har tillit og rettsikkerhetsmessig innsikt på området. Spesialister i psykiatri og menneskerettigheter kan være særlig aktuelle til å delta i et slikt arbeid. Representanter fra bruker/pårørendes organisasjoner skal være representert.

       På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

« I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. skal § 6A-14 lyde:

§ 6A-14. Rådgivende gruppe

       En rådgivende gruppe skal følge med i hvordan loven praktiseres og vurdere praksis i forhold til rettssikkerhetsspørsmål og den faglige utviklingen. Departementet skal oppnevne medlemmer til gruppen og gi nærmere retningslinjer for gruppens arbeid. »

3.2.13 Ny § 6A-16 Tidsavgrenset varighet

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ønsker at loven blir gjort midlertidig, og at erfaringer og praktisering av loven evalueres etter 3 år. Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«I	lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. skal § 6A-16 lyde:

§ 6A-16. Tidsavgrenset varighet

       Dette kapitlet gjelder i 3 år fra ikrafttredelsen.»