1. Sammendrag

       Representantene Bondevik og Sollie foreslår i dokumentet at lov av 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap skal oppheves. Forslaget begrunnes bl.a. med at ekteskapet er en viktig grunncelle i samfunnet og er den samlivsform som må prioriteres i lovgivningen.

       Forslagsstillerne peker på at mennesker som lever sammen innenfor en annen ramme enn det heterofile ekteskapet, også har krav på vern og rettigheter og nevner at loven om husstandsfellesskap kan bygges ut til å ivareta denne funksjonen.

2. Komiteens merknader

       Komiteen viser til at forslagsstillerne, representantene Kjell Magne Bondevik og Solveig Sollie, foreslår at lov av 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap oppheves. Forslagsstillerne mener partnerskapsloven innebærer et grunnleggende skille i norsk lovgivning og er et brudd med tidligere lovtradisjon og at det heterofile ekteskapet må ha en særstilling i lovverket. Komiteen har merket seg at forslagsstillerne mener at de homofile par som har inngått partnerskap etter at loven trådte i kraft, skal få beholde de rettigheter og plikter som loven har gitt dem, etter en opphevelse av loven. Forslagsstillerne mener loven om husstandsfellesskap kan bygges ut til å ivareta interessene til de mennesker som lever sammen innenfor en annen ramme enn det heterofile ekteskapet.

       Komiteen viser til behandlingen av lov om registrert partnerskap i Odelsting og Lagting våren 1993, der et flertall gikk inn for loven. Loven åpner for at alle ekteskapets rettsvirkninger også skal gjelde for homofile par som har registrert sitt forhold, med unntak av adopsjon og vielse. Flertallets begrunnelse var bl.a. at

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, medlemmet fra Høyre, Kjellaug Nakkim, og Sosialistisk Venstreparti, viser til de respektive partiers syn under behandlingen av lov av 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap, der flertallet ga sin tilslutning til loven. Flertallet viser til begrunnelsene som ble fremført i merknadene i Innst.O.nr.70 (1992-1993) og i debatten om loven. Flertallet kan ikke se at forslagsstillerne anfører nye argumenter i forhold til det som forelå under behandlingen av loven. Flertallet viser til at etter at Norge vedtok loven om registrert partnerskap, har også Grønland, Sverige og Island fått partnerskapslover og flere andre land vurderer tilsvarende lovgivning. Utviklingen går i retning av større anerkjennelse av homofilt samliv og dermed deres behov for lovregulering. Flertallet er positive til en slik utvikling og kan ikke se at partnerskapsloven på noen måte svekker ekteskapet. Oppløsning av ekteskap må finne sin forklaring i langt andre forhold enn eksistensen av homofile parforhold enten de er regulerte eller ikke. Flertallet avviser forslaget fra representantene Kjell Magne Bondevik og Solveig Sollie.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til behandling av Innst.O.nr.70 (1992-1993) der Senterpartiets stortingsgruppe gikk imot forslaget til partnerskapslov. Under debatten ble det lagt vekt på at en utvidelse av lov om husstandsfellesskap fra 1991, kunne ivareta partene i et homofilt samliv ved et eventuelt samlivsbrudd.

       Disse medlemmer registrerer imidlertid at siden loven ble vedtatt i 1993, er flere enn 500 partnerskap registrert. Dersom partnerskapsloven skulle oppheves, ville det føre til at en gruppe mennesker mister en rettighet som de fikk så sent som i 1993. Disse medlemmer mener det kan virke uheldig inn på allmennhetens syn på Stortinget som lovgivende makt, loven oppheves uten at det er framkommet opplysninger som påviser negative eller skadelige effekter. Disse medlemmer er også i prinsippet imot at en lov skal få tilbakevirkende kraft. Det innebærer i tilfelle at noen forblir registrerte i partnerskap, mens nye registreringer ikke tillates.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn ikke støtte forslaget om at partnerskapsloven skal oppheves. Disse medlemmer vil også understreke at det er ulik oppfatning i stortingsgruppen, og at representantene vil bli stilt fritt under voteringen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kjellaug Nakkim og Hallgrim Berg, viser til Innst.O.nr.70 (1992-1993) hvor Høyres medlemmer lederen og Erna Solberg anfører « Det er ulike syn på lovforslaget i Høyres stortingsgruppe fordi en konservativ livsholdning kan gi holdepunkter både for mostand og støtte til lovforslaget ».

       Disse medlemmer viser til at det fortsatt er ulikt syn på den vedtatte partnerskapslov i Høyres stortingsgruppe og at også disse medlemmer har ulike syn på partnerskapsloven.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti og representanten Hallgrim Berg vil understreke at partnerskapsloven gir homofile som inngår partnerskap de samme rettigheter som gifte. Det er bare på to områder homofile ikke likestilles med ektepar. Det gjelder retten til vigsel og retten til å adoptere barn. Dette innebærer i realiteten at ekteskapet ikke lenger har en særstilling i forhold til andre samlivsformer i lovverket, men at homofilt samliv er likestilt.

       Disse medlemmer viser til at partnerskapsloven innebærer et klart brudd med de grunnleggende prinsipper og den lovtradisjon samfunnet tidligere har lagt til grunn. Ekteskapets særstilling som fellesskapsfundament og som basis for barns oppvekst tilsidesettes.

       Disse medlemmer mener ekteskapet mellom mann og kvinne fortsatt må være den prioriterte samlivsform. Det heterofile ekteskapet er den beste ramme rundt barns oppvekst, og også rundt den slekt som skal føres videre. Det er først og fremst hensynet til trygge og gode oppvekstvilkår for barn i stabile familieforhold som er utgangspunktet i den samfunnsmessige begrunnelsen for ekteskapslovgivningen.

       Disse medlemmer vil understreke at det forhold at andre land har fått en lignende lovgivning som Norge vedrørende homofilt samliv, ikke endrer de grunnleggende prinsipper som bør være basisen for samfunnets prioritering av ekteskapet som samlivsform i lovgivningen.

       Disse medlemmer vil peke på at lovregler som skal ivareta rettigheter og plikter for personer som lever i andre samlivsformer enn ekteskapet, kan fastsettes gjennom en utbygging av loven om husstandsfellesskap.

       Disse medlemmer viser for øvrig til dokumentet og er enig i de vurderinger som der er gjort vedrørende partnerskapsloven. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn støtte forslaget i dokumentet om opphevelse av partnerskapsloven.

       Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad mener alle bør stå friest mulig i valg av samlivsform. Det beste ville være om det lovverket som regulerer samlivsforhold var nøytralt i forhold til seksuell legning. Hvis Kirken samtidig fikk retten til selv å avgjøre forutsetningene som skal gjelde for inngåelse av et kristent ekteskap, ville de viktigste frihetshensyn vært ivaretatt for alle grupper. Dette medlem innser imidlertid at tiden ikke er moden for å oppnå politisk oppslutning om at homofile skal få rett til å inngå ordinære borgerlige ekteskap.

       Med partnerskapsloven gikk man så langt det var politisk mulig å komme i retning av å gi homofile tilnærmet like samlivsrettigheter som heterofile. De homofile er gitt en noe lettere samlivsstatus, hvor rett til vielse og adopsjon er holdt utenfor. Det viktigste man oppnår med loven om partnerskap er at man får et regulert samboerforhold for dem som ønsker det. Hensynet til f.eks. skatt, trygdeforhold og arv blir ivaretatt på samme måte som for ektepar. Den nye urimeligheten som har oppstått er imidlertid at ugifte heterofile partnere/samboere som har de samme økonomiske og sosiale ønsker og behov ikke får mulighet til likebehandling.

       Samboerskap er den samlivsform som har økt mest de siste årene. I mange av disse forholdene er det barn. Det er vanskelig å fastslå hvorfor stadig flere velger å leve sammen utenfor ekteskap, men motstand mot vielsesritualene kan være en viktig årsak. Det er grunn til å tro at bare en liten del av samboerne har inngått juridisk bindende avtaler. Mange har trolig begrenset kunnskap om hvilke juridiske og økonomiske bestemmelser som gjelder ved samlivsbrudd eller død. Det bør legges til rette for at samboere som ønsker det på en enkel måte kan tilbys å bli omfattet av de samme juridiske og økonomiske betingelser som ektepar. Dette kan gjøres ved å underskrive en standard samboererklæring. En slik avtale må kunne sies opp med umiddelbar virkning av en av partene. På denne måten kan samfunnet tilby en trygg ramme som mange ventelig ønsker å ha, men det må selvsagt også respekteres at en god del fremdeles vil velge å leve i uregulerte forhold. For å ivareta de nevnte hensyn kan partnerskapsloven omgjøres til en lov om registrerte samboere, som gjøres nøytral i forhold til seksuell legning. Det må også forutsettes at lovens någjeldende bestemmelse om adopsjon blir opphevet.

       Dette medlem vil på et senere tidspunkt vurdere å fremme et mer omfattende forslag for å følge opp de merknadene som er gitt ovenfor. I denne omgang nøyer dette medlem seg med å gå inn for at forslaget om opphevelse av partnerskapsloven avvises.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Kristelig Folkeparti og representanten Hallgrim Berg:

       Lov av 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap oppheves.

       Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

4. Komiteens tilrådning

       Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Odelstinget til å gjøre slikt

       Dok.nr.8:106 (1995-1996) - forslag fra stortingsrepresentantene Kjell Magne Bondevik og Solveig Sollie om opphevelse av lov av 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap - avvises.