4.1 Sammendrag

4.1.1 Bakgrunn

       Regjeringen fremmet i november 1996 St.prp. nr. 23 (1996-1997) om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 42/96 av 28. juni 1996 om endringer av vedlegg XVIII i EØS-avtalen. Direktivet ble 18. desember 1996 i samsvar med Innst.S.nr.90 (1996-1997) av 12. desember 1996 besluttet innlemmet i EØS-avtalen.

       Rådsdirektivet 93/104/EF inneholder minimumsregler som har til formål å forbedre arbeidstakernes arbeidsvilkår. For å verne arbeidstakernes helse og sikkerhet fastsetter direktivet visse minimumskrav i forbindelse med organisering av arbeidstiden. Direktivet henviser til EUs rammedirektiv på arbeidsmiljøområdet, direktiv 89/391/EØF som inngår i EØS-avtalen, samt til ILOs prinsipper for organisering av arbeidstiden, herunder prinsippene om nattarbeid.

       Direktivets bestemmelser får i utgangspunktet anvendelse på alle typer virksomheter, både private og offentlige virksomheter, men enkelte sektorer er unntatt på grunn av at det utføres arbeid av særlig art.

       Det er særskilt presisert at direktivets bestemmelser ikke kan gi et medlemsland gyldig grunn til å fastsette regler eller tillate inngåelse av avtaler som innebærer en senking av gjeldende nasjonale vernebestemmelser. Direktivet inneholder imidlertid bestemmelser som i stor grad åpner for at det på visse vilkår kan tillates avvik fra direktivets bestemmelser.

       Departementet legger til grunn at gjeldende grunnrammer i arbeidsmiljølovens arbeidskapittel er strengere enn EUs rådsdirektiv 93/104/EF , men at loven på visse punkter gir større mulighet til unntak fra hovedreglene enn direktivet. Direktivet går på enkelte punkter også lengre enn de norske reglene og gir i denne sammenheng arbeidstakerne et bedre vern. Siktemålet med endringsforslagene er å foreta de tilpasninger som er nødvendige for å gjennomføre direktivet i norsk rett.

       Departementet sendte 8. juli 1996 på høring et forslag til endringer i arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid på bakgrunn av rådsdirektiv 93/104/EF .

       De fleste høringsinstansene uttrykker seg i hovedsak positivt til endringsforslagene. Arbeidstakerorganisasjonene er positive til endringene på grunn av at disse vil gi arbeidstakerne et bedre arbeidsrettslig vern enn gjeldende bestemmelser i arbeidsmiljøloven. Arbeidsgiverorganisasjonene støtter departementets endringsforslag under henvisning til at dette er tilpasninger som er nødvendige for å gjennomføre direktivets krav i norsk rett.

       Enkelte høringsinstanser bemerker at de ikke anser det hensiktsmessig å innføre en bestemmelse om helsekontroll før arbeidstaker tiltrer en stilling som medfører nattarbeid, blant annet fordi legen/helsepersonellet er pålagt taushetsplikt i forhold til arbeidsgiver.

4.1.2 Virkeområde

       Når det gjelder arbeidsmiljølovens virkeområde tar ikke forslaget sikte på å medføre noen realitetsendringer. Det vises i denne sammenheng til at enkelte arbeidstakere som er unntatt fra direktivet er omfattet av arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel.

4.1.3 Retten til daglig fritid - arbeidsmiljøloven § 51

       Departementet foreslår at hovedregelen i § 51 nr. 2 om rett til en arbeidsfri periode mellom to arbeidsøkter i samsvar med direktivets krav økes fra 10 til 11 timer. Det foreslås ikke noen endring i adgangen for partene eller for Arbeidstilsynet til å gi samtykke til at den arbeidsfrie perioden gjøres kortere enn lovens hovedregel, jf. § 51 nr. 2 annet, tredje og fjerde ledd.

       Departementet viser til at den generelle adgangen for partene til å avtale kortere friperiode etter § 51 nr. 2 tredje ledd fortsatt vil kunne imøtekomme behovet for kortere daglig fritid når særlige behov gjør dette nødvendig, blant annet i tilknytning til skiftarbeid og turnusarbeid.

       Etter hovedregelen i direktivets artikkel 6 skal den ukentlige arbeidstiden ikke overstige 48 timer pr. uke i gjennomsnitt, inkludert overtid. Beregningsperioden for den gjennomsnittlige arbeidstiden kan ifølge artikkel 16.2 være høyst 4 måneder. Intensjonen bak bestemmelsen er den samme som for arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser, å sette grenser for arbeidstidens lengde av hensyn til arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd.

       Etter direktivets artikkel 17 kan det på visse vilkår gjøres unntak fra bestemmelsen om beregningsperiodens lengde. Direktivet gir på dette punktet partene i arbeidslivet en videre unntaksmulighet sammenlignet med adgangen til å gjøre unntak ved lov eller forskrift.

       Departementet foreslås visse begrensninger i Arbeidstilsynets adgang til å gi dispensasjon fra lovens arbeidstidsbestemmelser. Direktoratet for arbeidstilsynets generelle dispensasjonsadgang for arbeid av særegen art etter § 41 fjerde ledd foreslås begrenset slik at beregningsperioden for dispensasjon til alternative arbeidstidsordninger settes til seks måneder. Videre foreslås perioden Arbeidstilsynet kan tillate gjennomsnittsberegning av arbeidstiden, i tilfeller der en uregelmessig fordeling av arbeidstiden er nødvendig, endret fra ett år til seks måneder, jf. § 47 nr. 3. Arbeidstilsynets adgang til gi samtykke til utvidet bruk av overtid etter § 50 nr. 3 foreslås begrenset slik at tillatelse kan gis for inntil 200 timer overtidsarbeid over en periode på høyst seks måneder.

       De foreslåtte endringer i Arbeidstilsynets kompetanse medfører ikke noen endring i den adgang fagforeninger med innstillingsrett har til å inngå tariffavtaler om arbeidstidsordninger som avviker fra lovens regler etter § 41 femte ledd.

       Departementets forslag til endringer i Arbeidstilsynets dispensasjonsadgang i § 41 fjerde ledd, 47 nr. 3 og 50 nr. 3 innebærer ikke endringer i gjeldende kompetanseforhold mellom Direktoratet for arbeidstilsynets og Arbeidstilsynets distriktskontorer. Det foreslås heller ingen endringer i bruken av disse begrepene i arbeidstidskapitlet.

4.1.4 Helsekontroll av nattarbeidere, arbeidsmiljøloven § 14

       Arbeidsmiljøloven har i dag ikke regler som direkte pålegger arbeidsgiver å gi nattarbeidere et tilbud om gratis helsekontroll. Departementet foreslår på dette grunnlag å innføre en plikt for arbeidsgiver om å tilby gratis helsekontroll til arbeidstakere som hovedsakelig utfører arbeid om natten. I samsvar med direktivets krav skal tilbudet i første omgang gis før arbeidstakerne settes til nattarbeid og skal deretter følges opp med tilbud om nye helsekontroller med jevne mellomrom.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til at lovendringene som omhandles under dette tema, er en følge av EØS-avtalen og en implementering av Rådsdirektiv 93/104/EF av 23. november 1993. Også for disse lovendringer som angår kapittel X i arbeidsmiljøloven ligger Stortingets behandling av St.meld. nr. 23 (1996-1997) til grunn.

       Komiteen konstaterer at direktivet som følges opp, i hovedsak er i samsvar med gjeldende norske regler, men direktivet går på enkelte punkter lenger enn arbeidsmiljøloven i å legge restriksjoner på arbeidstiden, og gir på noen områder arbeidstakerne utvidede rettigheter. Det foreslås at retten til daglige fritid økes fra 10 til 11 timer. Perioden for gjennomsnittsberegning av arbeidstid i tilfeller der uregelmessig fordeling av arbeidstiden er nødvendig, foreslås endret fra ett år til 6 måneder. Det foreslås en ny bestemmelse om helsekontroll ved nattarbeid. Videre foreslås visse begrensninger i Arbeidstilsynets dispensasjonsadgang.

       Komiteen har merket seg at det er knyttet vide dispensasjonsadganger til de fleste av de bestemmelser som nå blir skjerpet, og at slike unntak kan gis ved tariffavtale, avtale med tillitsvalgte eller med individuell avtale. Der slike dispensasjonsadganger ikke finnes, mener departementet at de nye reglene er i samsvar med dagens dispensasjonspraksis, f.eks. når det gjelder Arbeidstilsynets adgang til å tillate utvidet overtid som nå begrenses til maks. 200 timer i løpet av 6 måneder.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at arbeidstakerorganisasjonene i sine høringsuttalelser har sagt seg fornøyd med de strengere bestemmelsene som oppfattes som en forbedring av arbeidsmiljøloven, mens arbeidsgiverorganisasjonene har bedt om at endringsforslagene ikke går lenger enn direktivets krav. Flertallet anser at lovendringsforslagene er i samsvar med disse hovedsynspunkt og vil på det grunnlag støtte de foreslåtte endringer.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til Høyres merknad i Innst.S.nr.90 (1995-1996) hvor det skrives:

       Disse medlemmer mener reglene bør praktiseres i tråd med dette.

       Disse medlemmer viser til at det i Dok.nr.8:11 (1997-1998) foreslås en liberalisering av dagens overtidsregler. Disse medlemmer mener EUs regler for overtid bidrar til et for lite fleksibelt arbeidsmarked og nok er tilpasset en situasjon med mindre press i arbeidsmarked. Disse medlemmer konstaterer at i et internasjonalt samarbeid som EØS vil det være regler som må aksepteres selv om de ikke er i tråd med våre politiske synspunkt. Disse medlemmer vil derfor ikke gå imot regelendringen. Disse medlemmer vil for øvrig komme tilbake til spørsmålet ved behandling av Dok.nr.8:11.

       Komiteens medlem fra Senterpartiet vil peke på at det i andre sammenhenger er sterke ønsker fra arbeidsgiversiden om lovendringer som går i motsatt retning enn de som nå foreslås. Også fra arbeidstakerorganisasjoner merkes en økt interesse for å inngå avtaler om å gjennomsnittsberegne arbeidstiden der dette er nødvendig ut fra virksomhetens spesielle situasjon, men også for å få lengre sammenhengende fritid. Dette medlem mener det er viktig å beholde strenge regler for overtidsarbeid, men mener de foreliggende lovforslag ikke vil bidra til mindre overtid, men snarere til økt ulovlig overtidsbruk eller økt press på å innvilge dispensasjon fra et strengere lovverk.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har merket seg at endringene i arbeidsmiljøloven § 47 nr. 3 er i tråd med rådsdirektivet, mens § 47 nr. 1 står uendret. Dette medlem vil vise til høringsuttalelsen fra LO til departementet som peker på inkonsekvensen i å ikke endre § 47 nr. 1 på samme måte, slik at referanseperioden for gjennomsnittsberegninger også blir 6 måneder i de tilfeller det gjelder en individuell avtale.

       Art. 17.4 annet ledd i direktivet hjemler bare en referanseperiode på 12 mnd. der det foreligger en tariffavtale eller avtale inngått mellom partene i arbeidslivet. Unntakshjemmelen kan derfor ikke komme til anvendelse der gjennomsnittsberegninger gjelder enkeltstående arbeidstakere uten tariffavtale.

       Dette medlem forutsetter at Regjeringen følger dette opp.