Forslag til nytt kapittel i adopsjonsloven om adopsjonsformidling
og godkjenning av adoptivhjem inneholder bestemmelser som både
regulerer innenlands- og utenlandsadopsjonene. I § 16
a foreslås det en bestemmelse som definerer hva som ligger
i begrepet adopsjonsformidling. I § 16 b foreslås
det et generelt forbud for privatpersoner og organisasjoner mot å formidle
barn med sikte på adopsjon. § 16 c omhandler adopsjonsformidlingen
av norske barn. §§ 16 d, 16 e og 16 f
inneholder nærmere bestemmelser om adopsjon av utenlandske
barn.
NOU 1976:55 Adopsjon og adopsjonsformidling definerer begrepet
på denne måten:
«Adopsjonsformidling i vid forstand må kunne sies å være
en flerleddet affære: fremskaffing av barn for adopsjon,
godkjenning av adoptivsøkere, «matching»,
d.v.s. å finne fram til den familie som passer best for
det konkrete barn, og eventuelt oppfølging i den tiden
barnet er plassert i familien før adopsjonen er gjennomført.»
Departementet la i høringsnotatet til grunn at det ikke
er ønskelig å definere adopsjonsformidling så vidt
som det er gjort i ovennevnte NOU.
Departementet foreslo at følgende momenter bør gå inn
i en definisjon av adopsjonsformidling:
Registrering og utredning av adoptivsøker,
registrering av barn som skal adopteres,
utvelgelse av foreldre til det enkelte barn (matching) og
formidling av kontakt mellom barn og adoptivforeldre.
Utenfor en slik definisjon faller godkjenning av adoptivsøkere.
Ifølge dagens adopsjonslov er dette en oppgave for myndighetene,
jf. adopsjonsloven § 22 som sier at en ikke kan
adoptere i utlandet uten samtykke fra departementet. Når
det gjelder adopsjon av norske barn er det i dag fylkesmannen som
har ansvaret for formidlingen. Fylkesmannen skal finne fram til foreldre
som kan gi det konkrete barn best mulige oppvekstkår slik
at adopsjonen blir til gagn for barnet, jf. adopsjonsloven § 2.
Sammenlignet med definisjonen i NOU 1976:55, faller oppfølgingen
av barnet etter plassering i adoptivfamilien utenom den foreslåtte
definisjonen. Andre oppgaver som kan knyttes til begrepet adopsjonsformidling,
er råd og veiledning til biologiske foreldre eller adoptivsøkere.
Det er heller ikke hensiktsmessig at disse oppgavene faller inn
under definisjonen. At råd og veiledning ikke tas med i
definisjonen, henger sammen med forbudsbestemmelsen og betyr ikke
at departementet anser disse oppgavene som lite viktige. Tvert imot
har adopsjonsmyndighetene og de organisasjonene som er gitt formidlingstillatelse,
en viktig oppgave med å gi råd og veiledning.
Det forutsettes i høringsnotatet at dette er oppgaver som
må prioriteres og videreutvikles av adopsjonsmyndighetene
blant annet i samarbeid med de godkjente adopsjonsorganisasjonene.
Det redegjøres for høringsinstansenes syn på s.
17 i proposisjonen.
Barne- og familiedepartementet opprettholder forslaget til definisjon
slik det går fram av høringsutkastet. Vi har imidlertid
kommet til at «og» byttes ut med «eller» slik
at teksten blir: «herunder registrering eller utredning
av adoptivsøkere, registrering av barn som kan adopteres
eller utvelgelse av foreldre til det enkelte barn». Denne
endringen henger sammen med definisjonens betydning for anvendelsen
av forbudsbestemmelsen i § 16 b. Departementet ønsker
med endringen å presisere at det er nok å foreta
et av alternativene for å bli rammet av forbudet mot adopsjonsformidling.
Bestemmelsen tar ikke mål av seg til å beskrive alle
oppgaver som de tre godkjente organisasjonene utfører i
sin formidlingsvirksomhet. Den er således ikke ment som
en uttømmende definisjon av hvilke oppgaver foreningene
har når det gjelder å bistå søkerne
i deres adopsjonsprosess. Som fremhevet i pkt. 2.2.2 henger dette
ikke sammen med at departementet definerer oppgavene som lite viktige,
men med hva som faller inn under forbudsbestemmelsen.
Når det gjelder utredning av søkere kreves
det at utredningen er foretatt før det gis forhåndssamtykke til
adopsjon av utenlandsk barn, jf. § 16 e, og før
en plassering vurderes i forhold til et norsk barn, jf. § 16 c.
Utredning av søkere forutsettes å være
en offentlig oppgave. Departementet ønsker imidlertid å ramme de
mellommenn som omtales i bestemmelsen og som utreder søkere
som en del av det å koble personer som ønsker å adoptere
med barn som kan adopteres.
Departementet ønsker ikke å ta inn i loven
en definisjon av adopsjon eller en utvidet formålsbestemmelse.
Etter departementets oppfatning fremgår det allerede av
loven hva formålet med adopsjon er. Loven slår
i § 2 fast det helt grunnleggende vilkåret
om at adopsjon skal være til gagn for barnet samtidig som rettsvirkningene
av en adopsjon omtales i flere av lovens bestemmelser. Departementet
viser også til at spørsmålet om en utvidet
formålsbestemmelse ble vurdert i forbindelse med gjennomgangen
av adopsjonsloven i 1986, men en fant det heller ikke den gang nødvendig å ta
inn en egen bestemmelse under henvisning til lovens § 2.
Etter barnevernloven § 4-23 er det forbudt
for privatpersoner å drive formidlingsvirksomhet med eller uten
adopsjon for øye. Heller ikke organisasjoner kan drive
slik formidlingsvirksomhet uten bevilling fra departementet. Der
det er gitt bevilling, fører departementet tilsyn med virksomheten.
Det er ifølge gjeldende praksis fastsatt vilkår
for organisasjonenes formidlingsarbeid.
Departementet foreslo i høringsnotatet at det tas inn
en forbudsbestemmelse i adopsjonsloven der den har sin berettigelse
og hører naturlig hjemme. Forslaget som forbyr privatpersoner
og organisasjoner å drive formidlingsvirksomhet for plassering
av barn for adopsjon, må sees i sammenheng med § 16
d som åpner for at organisasjoner på nærmere
vilkår kan gis tillatelse til å formidle barn
fra utlandet.
Utvelgelse av foreldre til barn som skal adopteres er en svært
ansvarsfull og viktig oppgave. Konsekvensene av en adopsjon er store
både for barnet, de opprinnelige foreldrene og adoptivforeldrene;
båndene til den opprinnelige familien brytes ved adopsjonen og
det skapes en ny familie. Myndighetene må så langt
det lar seg gjøre, sikre at barnet får et trygt
og godt hjem i den nye familien.
Departementet foreslo i høringsnotatet at forbudsbestemmelsen
ikke skulle ramme de tilfeller hvor barnets foreldre og de som ønsker å adoptere,
selv setter seg i forbindelse med hverandre. Det ble lagt til grunn at
det heller ikke er ønskelig med en bestemmelse som inkluderer
de foreldre som plasserer sitt barn til oppfostring hos andre, selv
om oppfostringen skulle resultere i adopsjon på et senere
tidspunkt. Det som bestemmelsen tok sikte på å ramme,
var bare de tilfeller der organisasjoner som ikke har tillatelse
eller enkeltpersoner, opptrer som mellommenn i den hensikt å skape
kontakt mellom barn og adoptivsøkere.
Siden 1953 har forbudsbestemmelsen i barnevernloven vært
ledsaget av en straffebestemmelse. Departementet foreslo derfor å ta
inn en tilsvarende bestemmelse i adopsjonsloven slik at forsettlig
overtredelse av forbudet eller medvirkning til det, straffes med
bøter eller fengselsstraff inntil 3 måneder. Bestemmelsen
om at også forsøk er straffbart og straffes på lik
linje med fullbyrdet overtredelse, ble foreslått videreført.
Det redegjøres for høringsinstansenes syn på s. 18-19
i proposisjonen.
Departementet opprettholder forslaget om forbud og strafflegging
av formidlingsvirksomhet slik det går fram av høringsnotatets
forslag.
All virksomhet som faller inn under definisjonen av adopsjonsformidling
i § 16 a vil være forbudt for privatpersoner.
Forbudet gjelder også organisasjoner, med mindre departementet
jf. § 16 d har gitt tillatelse til å formidle
barn fra utlandet. Begrepet «organisasjoner» må forstås
vidt og uavhengig av virksomhetens rettslige grunnlag. For eksempel
vil foreninger, stiftelser, selskaper og andre sammenslutninger
omfattes av forbudet. Dette innebærer således
at all adopsjonsformidling som ikke har tillatelse fra departementet
er forbudt. Når det gjelder hvilke vilkår en organisasjon
må oppfylle for at myndighetene skal kunne gi formidlingstillatelse,
viser vi til merknadene under pkt. 2.5.5.
Departementet har på bakgrunn av uttalelsene fra de
tre adopsjonsforeningene vurdert hvorvidt straffebestemmelsen bør
utvides til også å gjelde personer som adopterer
i fremmed stat eller bringer barn til Norge med sikte på adopsjon
her i landet, uten å ha innhentet norske myndigheters samtykke
på forhånd.
Forslaget om å straffe dem som adopterer i fremmed stat
uten å ha innhentet norske myndigheters samtykke på forhånd,
må imidlertid sees i sammenheng med straffeloven § 12
som i nr. 3 har regler om norsk straffelovs anvendelse på handlinger
foretatt i utlandet av norsk statsborger eller person bosatt i Norge.
I bokstav a er det regnet opp en del konkrete strafferegler som
gjelder også for disse tilfellene. I bokstav c heter det
at straffeloven gjelder når handlingen er straffbar også etter
loven i det landet der handlingen er foretatt. Dersom det ble innført
en strafferegel som ovenfor nevnt, ville den ramme adopsjoner som
er lovlige og godkjente i landet der de ble foretatt og som ville
kunne bli anerkjent av norske myndigheter i ettertid. Slike tilfeller
er ikke omfattet av straffeloven § 12 nr. 3 bokstav
c og departementet vil etter anbefaling fra Justisdepartementet
heller ikke foreslå at det tas inn en slik særregel
i bokstav a. Som det fremgår, vil en strafferegel mot adopsjoner
som er lovlige der de ble foretatt, men der forhåndssamtykke
fra norske myndigheter ikke er innhentet, skape atskillige rettstekniske
problemer.
Det som da gjenstår som en mulighet, er å ta
inn en bestemmelse om straff for den som uten forhåndssamtykke
bringer et barn til Norge med sikte på adopsjon her i landet.
Departementet vil imidlertid ikke foreslå en slik bestemmelse.
Den ville innebære en tilfeldig forskjellsbehandling av
personer avhengig av om barnet kommer fra et opprinnelsesland der
selve adopsjonen foregår i landet, eller om barnet kommer fra
et opprinnelsesland som frigir barnet for adopsjon, men der den
formelle adopsjonen foregår i Norge.
Departementet vil på denne bakgrunn ikke foreslå noen
bestemmelse som straffer den som adopterer uten samtykke. Selv om
handlingen ikke straffelegges, vil departementet understreke at
det følger av adopsjonsloven at den som er bosatt i Norge
ikke må adoptere uten norske myndigheters forhåndssamtykke.
Den fremgangsmåte som Verdens Barn omtaler i sin høringsuttalelse,
er således i strid med adopsjonsloven og er dermed ulovlig.
Det er grunn til å fremheve at en slik adopsjon heller
ikke automatisk vil være gyldig i Norge. I slike tilfeller
må det søkes særskilt om at adopsjonen
skal gjelde i Norge.
For utenlandsadopsjonene gjelder også Haagkonvensjonen
om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner. Artikkel
29 bestemmer at det ikke skal være noen kontakt mellom
adoptivsøkere og barnets foreldre, eventuelt andre personer
som har omsorgen for barnet, før kravene i artikkel 4 bokstavene a-c
og artikkel 5 bokstav a er oppfylt, med mindre adopsjonen finner
sted innenfor en familie (slekt) eller kontakten er i samsvar med
vilkårene fastsatt av vedkommende myndighet i opprinnelsesstaten.
Målet er å hindre direkte eller indirekte kontakt
med personer og institusjoner som har myndighet til å treffe
beslutninger på barnets vegne, før de nødvendige
samtykkene og tillatelsene er gitt. Det legges til grunn at en på denne
måten oppnår størst mulig sikkerhet for
at det ikke øves press på dem som har anledning
til å samtykke i adopsjonen og at det ikke finner sted
kjøp og salg av barn.
Det er myndighetenes erfaring at de aller fleste som ønsker å adoptere
barn fra utlandet er opptatt av at dette skal skje i ryddige og
ordnede forhold - slik at adopsjonen på ingen måte
skal kunne kobles til noen form for kjøp og salg av barn.
På bakgrunn av at det innføres et forbud mot adopsjonsformidling
i adopsjonsloven, finner vi det hensiktsmessig å endre
barnevernloven § 4-23 slik at den ikke lenger
regulerer formidling for plassering av barn med adopsjon for øye.
Det innføres videre et nytt ledd i § 4-23
som henviser til kapittel 3A i adopsjonsloven.
Det følger av gjeldende rundskriv at fylkesmennene inntil
annet er bestemt, har ansvaret for formidlingen av norske barn der
foreldrene samtykker. Etter adopsjonsloven § 1
er det departementet som skal gi adopsjonsbevillingen. Bevillingskompetansen
er imidlertid delegert til fylkesmannen, slik at fylkesmannen i
dag har begge oppgaver. Dette innebærer at fylkesmannen
både skal finne fram til egnede foreldre til det aktuelle
barnet (formidlingen), og deretter foreta den handlingen som innebærer
at foreldreansvaret overføres til adoptivforeldrene og
at barnet får samme rettsstilling som om det hadde vært
adoptivforeldrenes egenfødte barn (gi bevillingen).
For å formidle de norske adopsjonene foreslo departementet
i høringsnotatet at det skulle opprettes et adopsjonsformidlingsutvalg
med et sekretariat knyttet til Fylkesmannen i Oslo og Akershus.
Denne løsningen ble vurdert opp mot eksisterende lokale,
regionale og sentrale løsninger.
Det ble i høringsnotatet lagt til grunn at dagens ordning
med at samtlige fylkesmenn har ansvaret for formidling av norske
barn, har en del uheldige konsekvenser. Fordi det er så få saker
kan det gå år mellom hver gang enkelte av fylkesmennene
har en formidlingssak til behandling. Dette fører til at
fylkesmannsembetenes erfaring og kompetanse til å løse formidlingsoppgaven,
er varierende.
Kommunene som formidlingsorgan ble vurdert fordi de allerede
har andre oppgaver knyttet til en adopsjonssak, for eksempel utredning
av søkerne i utenlandsadopsjonssakene. Sentralt er også kommunenes
erfaring med å plassere barn i fosterhjem etter barnevernloven
og med å føre tilsyn med barn i fosterhjem.
Et viktig argument mot kommunal adopsjonsformidling er hensynet
til anonymitet.
Departementet vurderte også hvorvidt fylkeskommunen
bør overta adopsjonsformidlingen av de norske barna. Et
argument for å legge formidlingsvirksomheten til fylkeskommunen,
er i første rekke at da vil en og samme instans ha ansvaret
for mange av tiltakene som kan iverksettes fra fødsel og
fram til adopsjonen. Fylkeskommunen har ansvaret for fødeklinikkene
og det er det fylkeskommunale barnevernet som har ansvaret for barnehjemmene
og rekrutteringen av fosterhjemmene. Det kan imidlertid være
uheldig at samme organ har to oppgaver som på mange måter
er beslektet, men likevel så ulike.
Det ble i høringsnotatet også vurdert å overlate
sakene til færre enheter med større geografisk
virkefelt enn dagens fylkeskommuner. En inndeling av landet i for
eksempel 4-5 regioner enten knyttet til fylkesmannen eller fylkeskommunen,
ville føre til at hver enhet får flere saker å arbeide
med og dermed økt mulighet for oppbygging og vedlikehold
av kompetanse. Det ble imidlertid lagt avgjørende vekt
på at adopsjonsformidlingen fortsatt vil være
en oppgave som skiller seg fra disse forvaltningsorganenes øvrige
oppgaver, og denne løsningen ble heller ikke ansett som
tilfredsstillende.
Departementet la i høringsnotatet til grunn at en sentralisert
behandling vil være best for disse relativt få sakene.
En slik løsning har klare fordeler når det gjelder å samle
erfaring og bygge opp kompetanse. Dette gir videre muligheten for
utvikling og praktisering av gode rutiner for ivaretakelse av biologiske
foreldre. For alle parter i adopsjonssaken innebærer en sentralisert
løsning den fordel at sakene blir likt behandlet i hele
landet. En sentral instans med et landsdekkende og oppdatert register
over aktuelle hjem for plassering, gir enda bedre mulighet til å finne
fram til og velge adoptivforeldre som passer spesielt godt til det
enkelte barn. Jo flere hjem formidlingsinstansen har å velge
mellom, jo lettere vil det dessuten være å følge
de biologiske foreldres eventuelle ønsker om hjemmet som
barnet skal bli en del av. En sentralisert løsning vil
videre sikre hensynet til anonymitet. Et sentralt organ vil være
bedre egnet til å ta seg av de sakene der organet først
får beskjed om barnet etter at det er født. I
slike tilfeller vil det kunne bygge opp og ha i beredskap ordninger
som gjør det mulig å handle raskt, og samtidig
gjøre et godt og grundig formidlingsarbeid.
Statens ungdoms- og adopsjonskontor ble ikke ansett som et aktuelt
alternativ. Det ble vist til at departementets forslag om å legge
bevillingsmyndigheten til Statens ungdoms- og adopsjonskontor, kunne reise
enkelte habilitetsspørsmål. Dersom Statens ungdoms-
og adopsjonskontor får ansvaret for både adopsjonsformidlingen
og adopsjonsbevillingene i de norske adopsjonene, vil kontoret ikke
bare ha ansvaret for selve utvelgelsen av hjemmet til barnet, men
også for å vurdere om lovens vilkår for å gi
bevilling er tilstede. Dette ville reise de samme innvendinger som
har vært rettet mot fylkesmannen som etter dagens ordning
har begge oppgaver.
Departementet foreslo å opprette et sentralt adopsjonsformidlingsutvalg
til å forestå selve utvelgelsen av adoptivforeldre
til barnet og at det knyttes et sekretariat til dette utvalget.
Forslaget innebærer at sekretariatet får ansvaret
for å opplyse og forberede saken for utvalget, foreta registrering
av barn og biologiske foreldre, og opprette og vedlikeholde et sentralt
register over adoptivsøkere. Ved å knytte sekretariatet
og adopsjonsformidlingsutvalget til fylkesmannen i Oslo og Akershus
som er den største formidler av norske barn, vil svært
mange foreldre ha tilbudet innenfor samme fylke som tidligere, i
nabofylket eller i hvert fall i samme landsdel. Det ble lagt til
grunn at instansen skal kunne oppsøke foreldrene for samtale,
informasjon om hva adopsjonen innebærer og for innhenting
av nødvendige opplysninger, dersom foreldrene på grunn
av avstanden til organet eller andre årsaker ønsker
slike besøk.
Departementet foreslo at ektepar som ønsker å adoptere
et norsk barn, bør utredes på samme måte som
de som ønsker å adoptere fra utlandet. Det forutsettes
derfor at det er kommunen som har denne oppgaven, jf. pkt. 2.6.4.
Utredningen vil som ved utenlandsadopsjonene, inneholde en vurdering
av søkerne og deres motivasjon for å adoptere
samt en konklusjon om hvorvidt kommunen anbefaler adopsjon. Forslaget
forutsetter at det ikke er nødvendig med et forhåndssamtykke
tilsvarende det som kreves ved utenlandsadopsjon. Til det er sakene
for ulike; ved utenlandsadopsjon gis det samtykke til adopsjon av
et for norske myndigheter ukjent barn, mens ved de norske samtykkeadopsjonene
foretas det en konkret vurdering av søkerne opp mot et
barn myndighetene har opplysninger om. En ordning med forhåndsgodkjenning
av søkere til norske barn ville uansett være lite hensiktsmessig.
Det synes unødvendig med et slikt system på et
område der det er så få barn som adopteres årlig
og der ytterst få søkere vil få tildelt
et barn for adopsjon.
Det redegjøres for høringsinstansenes syn på s. 22-23
i proposisjonen.
Etter departementets oppfatning er det vanskelig å finne
en optimal løsning for håndteringen av disse få sakene.
Det er imidlertid bred og solid støtte blant høringsinstansene
for en sentralisert behandling av sakene. Departementet fastholder
derfor at sakene bør underlegges en sentral løsning.
Departementet har etter høringen imidlertid kommet til
at sakene bør organiseres på en annen måte
enn lagt til grunn i høringsnotatet. Departementet foreslår
at sakene i stedet legges til det eksisterende Faglig utvalg og
at sekretariatsfunksjonen legges til Statens ungdoms- og adopsjonskontor.
Som påpekt av enkelte høringsinstanser, ser
departementet problemer med en løsning der sekretariatsfunksjonen
er knyttet til ett fylkesmannsembete. Etterhvert som oppgaver vedrørende
adopsjon flyttes ut fra fylkesmannen, kan det med større
tyngde argumenteres mot høringsnotatets forslag om å legge
sekretariatet til denne instansen. Fylkesmannen kan heller ikke
sies å ha andre direkte beslektede oppgaver. Vesentlig
for departementet er også at Fylkesmannen i Oslo og Akershus
i høringsuttalelsen har kommet til at embetet ikke ser
hensiktsmessigheten i forslaget. Dertil kommer at embetet vanskelig
ser seg i stand til å ivareta sekretariatsfunksjonen.
Sekretariatsfunksjonen kan etter departementets oppfatning i
stedet legges til Statens ungdoms- og adopsjonskontor. Innlemmelsen
av Statens adopsjonskontor i det nyopprettede Statens ungdoms- og adopsjonskontor
har ført til at adopsjonssakene nå behandles av
et forvaltningsorgan med en bredere saksportefølje. Det
skulle således være mulig å organisere
sekretariatsoppgavene på en slik måte at det ikke
reises tvil om organets habilitet i samtykkeadopsjonene.
Forslaget innebærer at sekretariatets funksjon blir å opplyse
og forberede saken for utvalget, samt å ha ansvaret for:
å foreta registrering av
barn og biologiske foreldre,
opprette og vedlikeholde et sentralt register over adoptivsøkere,
og
ta kontakt med fylkeskommunen der barnet er født
for å sørge for at barnet blir ivaretatt inntil adopsjon
kan gjennomføres.
Departementets forslag innebærer videre at barnets biologiske
mor/foreldre eller for eksempel jordmor, lege eller fødeklinikk,
tar kontakt med sekretariatet slik at barnet kan bli registrert
som et mulig adoptivbarn. Sekretariatet må sørge
for å innhente de nødvendige opplysninger om barnet.
Departementet legger til grunn at sekretariatet må være
fleksibelt med hensyn til hvordan dette skal foregå. Sekretariatet
får et viktig ansvar når det gjelder å ivareta
biologiske foreldre, barnet og adoptivsøkerne. Det kan
i denne sammenheng være aktuelt å samarbeide med andre
instanser, for eksempel når det gjelder midlertidig plassering
av barnet. Ansvaret innebærer også å gi nødvendig
informasjon til biologiske foreldre og adoptivsøkere.
Høringsuttalelsene fra fylkesmennene kan tyde på at
det dreier seg om noe færre saker i året enn de
25 til 30 adopsjonene som departementet har lagt til grunn. Registreringsoppgaven
i forhold til barn og biologiske foreldre kan således bli
noe mindre enn antatt. Samtykkeadopsjonene er imidlertid et uforutsigbart
arbeidsområde. I tillegg til at antall saker varierer fra år til år,
har adopsjonssakene svært ulike årsaksforhold
- noe som bidrar til at den faglige bistanden og tidsbruken i den
enkelte sak varierer. Som påpekt av enkelte høringsinstanser,
er det viktig at søkerne er klar over at en del av barna
kan ha særlige omsorgs- eller behandlingsbehov.
Departementet foreslår at Faglig utvalg som i dag er
et rådgivende organ for Statens ungdoms- og adopsjonskontor
skal foreta utvelgelsen av foreldre til det enkelte barn. Utvalget
har etter dagens sammensetning medisinsk, psykologisk og sosialfaglig
kompetanse og representerer etter departementets oppfatning en tverrfaglighet
som gjør utvalget særlig egnet til oppgaven med å velge
ut foreldre til barnet. Som det går fram av merknadene
under punkt 2.6.4 skal Faglig utvalg i utenlandsadopsjonene velge
ut foreldre til barn med særlige behov. Dette innebærer
at Faglig utvalg vil få samme type oppgaver i innenlands-
og utenlandsadopsjonene. Noen av vurderingene vil i tillegg være
sammenfallende i og med at det norske barnet kan være av
utenlandsk opprinnelse. Departementet vil vurdere hvorvidt utvalgets
nye oppgaver tilsier en ytterligere styrking av den kompetansen
et slikt utvalg bør ha.
Utvalget må være fleksibelt med hensyn til
møtehyppighet og må kunne tre sammen på kort
varsel. Medlemmene forutsettes oppnevnt av departementet for en
begrenset tidsperiode.
Det er bare søkere som er utredet av kommunen som kan
registreres i registeret og utvalget kan bare velge mellom registrerte
søkere. Av hensyn til behovet for oppdatering av opplysninger
om søkere, vil det være mest hensiktsmessig at
søkerne kun får være registrert i et
begrenset antall år.
I utvelgelsen av adoptivforeldre til det konkrete barn skal det
tas hensyn til hva som antas å være til gagn for
barnet, jf. adopsjonsloven § 2. Det konkrete barnet
kan ha spesielle behov som gjør at enkelte søkere
kan sies å ha særlige forutsetninger for å ta
seg av nettopp dette barnet, selv om de ikke har vært registrert
lengst. Det må således være barnets individuelle behov
og ikke søkernes ønske om barn som er avgjørende.
Biologiske foreldres eventuelle meninger og ønsker om valg
av hjem, må også tillegges stor betydning.
I høringsnotatet er det lagt til grunn at utvalgets beslutning
om å tildele et barn til et bestemt søkerpar ikke
er å anse som et enkeltvedtak, på samme måte som
avgjørelse om godkjenning av fosterforeldre etter barnevernloven
heller ikke er det. Dette innebærer at Faglig utvalgs avgjørelse
om ikke å tildele søkere et norsk barn, ikke kan
påklages. Det samme vil gjelde for utvalgets avgjørelse
om ikke å tildele søkere et utenlandsk barn med
særlige behov, jf. pkt. 2.6.4. Tildelingen av foreldre
til et barn, må være basert på hva som
antas å være det enkelte barnets beste og eventuelle ønsker
fra biologiske foreldre. Utvalgets primæroppgave er derfor å sikre
barnet et varig og godt hjem.
Med ovennevnte organisering vil det være to instanser
som behandler samtykkesakene. Formidlingen av hjem til det konkrete
barnet vil foretas av Faglig utvalg, mens den etterfølgende
bevilling som innebærer blant annen en kontroll av om adopsjonen
antas å ville bli til gagn for barnet, foretas av Statens
ungdoms- og adopsjonskontor som gir bevillingen, se pkt. 1.5. Etter
departementets oppfatning er de habilitetsinnsigelser som er rettet
mot dagens ordning der fylkesmannen både formidler og gir
bevilling, løst ved departementets forslag.
En del av høringsinstansene er opptatt av betalingen
i «mellomperioden» dvs. perioden etter at barnet har
forlatt sykehuset og fram til plassering hos adoptivsøkerne.
I høringsnotatet pekte departementet på at det
er variasjoner i bruken av slike plasseringer, eventuelt plasseringssted
og dekning av utgiftene i tilfelle plassering. Departementet opprettholder
forslaget i høringsnotatet om at fylkeskommunen der barnet oppholder
seg, skal ha ansvaret for å finne fram til et midlertidig
tiltak for barnet. Det er ikke fremkommet motforestillinger til
dette i høringsrunden.
Etter departementets oppfatning er en naturlig følge
av fylkeskommunens ansvar at fylkeskommunen også dekker
utgiftene. Forslaget til organisering av innenlandsadopsjonene forutsetter
at barnevernet i kommunene ikke skal inn i sakene. Vi legger til
grunn at dette ville svekke det viktige hensynet til anonymitet
og diskresjon.
Departementet legger til grunn at ordningen ikke vil medføre
særlige ekstraomkostninger i forhold til dagens ordning
der fylkeskommunen som oftest har ansvaret for og/eller
betaler for plasseringen.
Departementet mener at det fortsatt vil være mulig å plassere
enkelte barn direkte hos adoptivsøkerne. Der barnet plasseres
direkte hos søkerne, er det etter departementets oppfatning
naturlig å se på dette som en del av adopsjonsprosessen
slik at det ikke ytes økonomisk vederlag for at søkerne
har omsorgen i perioden før bevilling gis. Med en slik
ordning vil innenlandsadopsjonene behandles likt med utenlandsadopsjonene
i de saker der bevillingen gis av norske myndigheter etter ankomst
til Norge og i de tilfeller der myndighetene i barnets opprinnelsesland
krever at barnet oppholder seg en periode hos adoptivsøkerne før
adopsjonen kan gjennomføres. I de svært få sakene der
adopsjonen likevel ikke finner sted, er det naturlig at fylkeskommunen
refunderer utgiftene etter fosterhjemsordningen.
Forslaget om at departementet kan gi nærmere forskrifter
om formidlingsvirksomheten, opprettholdes. Det blir således
viktig å utforme et tydelig mandat for Faglig utvalgs oppgaver,
samt utarbeide forskrifter som sikrer gode rutiner for behandlingen
av disse sakene.
Departementet foreslo i høringsnotatet en bestemmelse
i § 16 d om at organisasjoner kan få tillatelse
fra departementet til å formidle barn fra fremmed stat.
Det legges til grunn at organisasjonene har viktige funksjoner
i arbeidet med formidling av barn fra utlandet og at deres deltakelse
i prosessen er en forutsetning for at såpass mange barn
adopteres til Norge og at det foregår på en ryddig
måte. Også Haagkonvensjonen om vern av barn og
samarbeid ved internasjonale adopsjoner anerkjenner at godkjente
adopsjonsforeninger har oppgaver ved adopsjoner over landegrensene.
Departementet foreslo å lovfeste at tillatelse til å formidle
barn fra utlandet, bare kan gis til organisasjoner som har dette
som hovedformål. Kravet om at adopsjonsformidlingen skal
være hovedformålet, vil likevel ikke utelukke
at organisasjoner som får formidlingstillatelse også kan
arbeide med for eksempel informasjonsvirksomhet, yte bistand til
barnas opprinnelsesland, rådgi adoptivfamilier og adoptivbarn eller
drive kulturutveksling.
Videre ble det foreslått at det skal gå fram
av loven at adopsjonsformidlingen av barn fra fremmed stat bare
skal kunne overlates til organisasjoner som drives ut fra det som
antas å være til gagn for barnet. En slik bestemmelse
om barnets beste er i overensstemmelse med adopsjonsloven § 2.
Prinsippet i Haagkonvensjonen artikkel 11 om at organisasjonene ikke
skal ha økonomisk vinning for øye, er også nedfelt
i bestemmelsen.
Det ble foreslått å tidsbegrense tillatelsen
og at den skal angi hvilken fremmed stat eller hvilke fremmede stater
foreningen har tillatelse til å formidle fra.
Det ble også foreslått å ta inn en
forskriftshjemmel i loven der departementet kan fastsette nærmere krav
til organisasjonene, deres virksomhet og avvikling. Aktuelle områder
for forskriftsregulering vil være krav til foreningenes
søknader om formidlingstillatelse, godkjenning av utenlandskontakten(e),
foreningenes plikter og oppgaver i formidlingssakene. Det samme
gjelder myndighetenes kontroll med organisasjonene, herunder organisasjonenes
plikter i forhold til tilsynsmyndigheten, samt krav til hvordan
en organisasjon skal avvikle sin virksomhet.
Det følger av bestemmelsen at departementet skal føre
tilsyn med organisasjonene og at tilsynsmyndigheten kan gi pålegg
om å rette på forhold som er i strid med de forutsetninger
og vilkår som er gitt for tillatelsen. Ved brudd på forutsetningene
eller vilkårene er det adgang for tilsynsmyndighetene til å trekke
tillatelsen tilbake.
Ansvaret for å gi formidlingstillatelse er i dag lagt til
departementet. Departementet treffer sin avgjørelse på bakgrunn
av Statens ungdoms- og adopsjonskontors forberedelse og vurdering
av saken. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at kompetansen
til å gi foreninger formidlingstillatelse, delegeres til
Statens ungdoms- og adopsjonskontor.
Det redegjøres for høringsinstansenes syn på s. 27-28
i proposisjonen.
Bestemmelsens innhold opprettholdes i forhold til forslaget i
høringsnotatet. Som nevnt er bestemmelsen langt på vei
en lovfesting av gjeldende rett. De vilkår som stilles
i bestemmelsen for å få formidlingstillatelse,
skiller seg ikke ut fra de krav som er stilt til de tre organisasjonene
som i dag formidler barn fra utlandet. En lovfesting vil imidlertid
bidra til å tydeliggjøre gjeldende rett og dermed
skape ryddigere og mer ordnede forhold.
De tre organisasjonene som i dag formidler barn fra fremmed stat
med sikte på adopsjon, er medlemsbaserte foreninger. Departementet
ser ikke bort fra at også andre enn medlemsbaserte foreninger
- for eksempel stiftelser - kan gis tillatelse til å formidle
barn fra utlandet. Vilkårene for at tillatelse kan gis
vil uansett være at formidlingen er hovedformålet,
at virksomheten kan antas å være til gagn for
barnet og at den ikke har økonomisk vinning for øye.
I likhet med de høringsinstanser som påpeker nødvendigheten
av å føre et forsvarlig tilsyn, ser departementet
det som viktig at formålet med og omfanget av Statens ungdoms-
og adopsjonskontors kontrollvirksomhet tydeliggjøres og
klargjøres. Vi ser det også som viktig at kontorets økonomiske
og juridiske kompetanse styrkes for å sikre tilsynet.
Når det gjelder sikring av at organisasjonene har tilstrekkelig
barnefaglig kompetanse slik at de kan ivareta intensjonen om barnets
beste, er det departementets oppfatning at dette allerede er ivaretatt
i lovforslaget og i internasjonale konvensjoner Norge er forpliktet
av. En forutsetning for at en organisasjon skal gis tillatelse til å formidle
barn fra utlandet, er - slik det går fram av lovforslaget
- at organisasjonen skal drives ut fra det som er barnets beste.
Det er dessuten tatt inn en forskriftshjemmel om at departementet kan
fastsette nærmere krav som kan stilles til foreningene.
I denne forskriften kan departementet eventuelt spesifisere kravene
til foreningenes personell. Det går videre fram av Haagkonvensjonen
om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner, at offentlig godkjent
organisasjon skal være bemannet av personell som ved sin
etiske standard og ved sin utdannelse eller erfaring er kvalifisert
til å arbeide med internasjonale adopsjoner.
Bestemmelsen inneholder en hjemmel for å gi organisasjonen
pålegg om å rette på forhold som er i strid
med lov, forskrift eller vilkår for tillatelsen. Tillatelsen
kan videre trekkes tilbake dersom virksomheten er i strid med lov,
forskrift eller vilkår for tillatelsen. Det stilles ingen
krav om at det skal gis pålegg om å rette på forhold
før tillatelsen trekkes tilbake, eller at det kun er brudd
på pålegg som kan føre til tap av formidlingstillatelse.
Departementet vil presisere at formidling av barn fra fremmed stat
er en type virksomhet som stiller høye krav til organisasjonenes
etiske standard. Brudd på lov, forskrift eller vilkår
for tillatelsen, kan være av en så alvorlig karakter
at virksomheten må stoppes umiddelbart.
Når det gjelder spørsmålet om hvilken
instans som skal ha ansvaret for å gi og tilbakekalle formidlingstillatelser,
opprettholder departementet forslaget om å delegere ansvaret
til Statens ungdoms- og adopsjonskontor.
Det følger av adopsjonsloven § 22
at alle adoptivsøkere bosatt her i landet som ønsker å adoptere
barn fra utlandet, må innhente myndighetenes forhåndssamtykke
til dette.
I høringsnotatet ble det foreslått å lovfeste
hvilken instans som skal utrede søkere ved behandling av
søknad om adopsjon fra fremmed stat. Det ble videre foreslått
en ny organisering for de få saker der norske myndigheter
er engasjert i å finne hjem til et barn med særlige
behov. Departementet foreslo at bestemmelsen i dagens adopsjonslov § 22
første setning, flyttes til § 16 e. Samtidig
ble det foreslått en presisering av ordlyden i forhold
til dagens § 22 første setning slik at «i
fremmed stat» byttes ut med «barn fra fremmed stat».
Med formuleringen «fra fremmed stat» vil det gå fram
av lovteksten at alle som er bosatt i Norge og som adopterer barn
fra fremmed stat, må undergis myndighetenes forhåndsgodkjenning
uansett om adopsjonen gjennomføres i den fremmede staten
eller i Norge. Dette vil innebære at en får en
lovtekst som er i overensstemmelse med dagens praksis.
Departementet konkluderte i høringsnotatet med at Statens
ungdoms- og adopsjonskontor peker seg naturlig ut som den instans
som også i fremtiden bør foreta forhåndskontrollen
og gi forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra fremmed
stat.
Hensynet til at Statens ungdoms- og adopsjonskontor er sentralmyndighet
for de oppgaver Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved
internasjonale adopsjoner pålegger slik myndighet, tilsier også at
dette kontoret fortsatt skal behandle forhåndssamtykkesakene.
Rettssikkerhetshensyn taler også for at en sentral instans
foretar godkjenningen av søkerne. En sentral løsning
er med på å sikre en likebehandling av søkere over
hele landet. Fordi adopsjonssakene alltid vil bero på en
skjønnsmessig vurdering og det er grenser for hvor detaljert
og klart retningslinjene kan utformes, vil en sentral løsning
bedre kunne sikre likebehandling og forhindre vilkårlige
avgjørelser.
De vidtgående virkningene av at et forhåndssamtykke
er gitt, taler også for en sentral løsning.
Det legges til grunn at det er viktig å opprettholde et
klart skille mellom utredningsinstans og avgjørelsesinstans
i disse sakene. Videre ligger det en særlig rettssikkerhetsgaranti
for både barnet og søkere i at saken behandles
i to instanser.
Når det gjelder utredning av søkere, foreslo
departementet at oppgaven fortsatt skal ligge hos kommunen, selv
om arbeidet har vært kritisert for å være
av varierende kvalitet. Statens ungdoms- og adopsjonskontor opplyser
at en del rapporter er mangelfulle og at noen bærer preg
av at det er saksbehandlere uten særlig kompetanse om utenlandsadopsjon
og med liten utredningserfaring som har skrevet sosialrapporten
og foretatt vurderingen av søkerne.
Når det gjelder utenlandsadopsjonene la departementet
vekt på at kommunen har hatt denne oppgaven helt fra de
første utenlandske adoptivbarn kom til Norge. Det er hittil
adoptert om lag 13 000 utenlandske barn til Norge. Kommunene
har således lang erfaring med utredning av søkerne
og de fleste kommuner har behandlet flere saker.
Departementet pekte i høringsnotatet også på fordelene
og konsekvensene av å legge utredningsoppgaven til fylkeskommunen.
Det ble vist til at den enkelte fylkeskommune vil få flere
saker enn den enkelte kommune, noe som gjør at fylkeskommunen
gis større mulighet for erfaringsakkumulering og opparbeiding
av spesialkompetanse. Videre vil det være lettere for myndighetene å veilede
et mindre antall instanser i arbeidet med utredningen og skrivingen
av sosialrapporten. En fylkeskommunal løsning kan videre
legge forholdene bedre til rette for likebehandling av søkerne.
Selv om fylkeskommunen i dag yter tjenester til kommunen på et
høyt nivå og har god rutine i å skaffe fosterhjem,
var departementet opptatt av at det likevel ikke er denne instansen
som foretar den konkrete vurderingen av det enkelte hjem i forbindelse
med plassering av barnet. Denne oppgaven er lagt til barneverntjenesten
i kommunen og det er kommunen som i mange henseende har de oppgaver
som er mest beslektet med utredningen av foreldre/hjem
til adoptivbarn.
Departementet foreslo i notatet at kommunene også utenom
utredningen av søkere, skal bistå i å opplyse
en sak om søknad om adopsjon fra fremmed stat. Bestemmelsen
er særlig myntet på de tilfeller der opprinnelsesland
krever oppfølgingsrapporter om barnet og adoptivfamilien
i Norge som vilkår for gjennomføringen av adopsjonen.
Departementet la i høringsnotatet til grunn at Faglig
utvalg med sekretariat i Statens ungdoms- og adopsjonskontor skal
foreta de spesielle tildelingene som gjelder for eksempel barn med
særlige medisinske, sosiale eller psykiske behov, eldre
barn eller søskengrupper. Departementet pekte i denne sammenheng
også på nødvendigheten av et godt samarbeid mellom
foreningene og adopsjonsmyndighetene; Statens ungdoms- og adopsjonskontor
må gi det konkrete forhåndssamtykket og foreningene
må være aktive i å skaffe opplysninger
om det aktuelle barn/barna slik at Faglig utvalg settes
i stand til å velge gode foreldre. Forslaget innebærer
at Statens ungdoms- og adopsjonskontor i fremtiden ikke får
noen tildelingsoppgaver, men kan konsentrere seg om de generelle
forhåndsgodkjenningssakene og de mer overordnede informasjons-
og tilsyns/kontrolloppgaver.
Det redegjøres for høringsinstansenes syn på s. 31-32
i proposisjonen.
Bestemmelsens innhold tilsvarer forslaget i høringsnotatet.
Departementet legger til grunn at myndigheten til å gi
forhåndssamtykke fortsatt skal være delegert til Statens
ungdoms- og adopsjonskontor og at departementet fortsatt skal være
klageinstans for vedtakene.
Departementet fastholder at den beste løsningen sett
under ett, er at kommunen fortsatt utreder søkerne. Departementet
legger stor vekt på den lange erfaringen kommunene har
med å utrede søkere for adopsjon.
Departementet legger også stor vekt på søkernes og
adoptivfamiliens tilknytning til kommunen. Det er i kommunen familiene
bor og det er kommunen som har ansvaret for de fleste tilbud som
adoptivfamilier og andre barnefamilier benytter seg av.
Departementet ser også at det er et klart behov for å ruste
opp kommunene når det gjelder kunnskap om utfordringer
og særlige forhold som kan knytte seg til det å være
utenlandsadoptert. Kommunene kan likevel komme langt ved å samordne
den kunnskap de ulike etater har.
Når det gjelder kvaliteten på sosialrapportene,
vil departementet også fremheve at mange kommuner gjør
et godt utredningsarbeid - noe som blant annet kan sees i sammenheng
med at kommunenes utredning av barnevernsaker er blitt bedre. Der
utredningen i utgangspunktet ikke er god nok, ber Statens ungdoms-
og adopsjonskontor om utfyllende opplysninger.
I de kommuner som jevnlig behandler søknader om utenlandsadopsjon,
er det ofte samlet god kompetanse på området.
Det finnes imidlertid kommuner som svært sjelden eller
aldri behandler søknad om adopsjon og som heller ikke har
erfaring fra mange barnevernsaker. Vi vil i denne sammenheng peke
på det stadig større fokus på interkommunalt
samarbeid. Det kan være en fordel at to eller flere kommuner samarbeider
om å foreta utredninger av adoptivsøkerne.
Når det gjelder behovet for kompetansestyrkingen av
kommunen som utreder av søkerne, vil departementet peke
på at en kompetansestyrking av fylkeskommunen også ville
vært nødvendig dersom utredningsoppgaven skulle
legges dit. Med fylkeskommunen som utreder ville en likevel måtte
styrke kommunene - nettopp fordi det er der familiene bor og fordi
det er kommunene som har tjenestetilbudet til barnefamiliene.
Vi legger til grunn at det generelle arbeid fylkeskommunen gjør
overfor kommunene for å styrke det faglige innholdet i
utvelgelsen av fosterhjem, også kommer adopsjonssakene
til gode. På samme måte vil innføringen
av særlige opplæringsprogram for utvelgelse av
fosterhjem og adoptivhjem kunne bidra til en mer rasjonell behandling
av sakene samtidig som kvaliteten sikres.
Når det gjelder nærheten til søkerne
vil departementet peke på at nettopp god lokalkunnskap
og kjennskap til nærmiljøet også er fordeler
kommunen kan dra nytte av i utredningsarbeidet og i eventuelle oppfølgingsrapporter.
§ 16 e tredje ledd inneholder en bestemmelse
om at kommunen også skal bistå i å opplyse
en søknad om adopsjon etter barnets ankomst til Norge,
slik at adopsjonen kan gjennomføres. Bestemmelsen er myntet
på de tilfeller der opprinnelseslandet krever oppfølgingsrapporter
om barnet og adoptivfamilien i Norge som vilkår for å gjennomføre
adopsjonen. Thailand og Filippinene setter vilkår om at
barnet skal ha hatt en prøveperiode på noen måneder
som fosterbarn hos adoptivsøkerne før de endelige
adopsjonspapirer kan utstedes. I disse sakene har det enkelte mottakerland,
etter Haagkonvensjonen, plikt til å underrette opprinnelseslandet
om hvordan anbringelsen forløper. Etter det departementet
kjenner til har de fleste kommuner bistått med dette, men
enkelte kommuner har etterlyst en hjemmel for å vurdere
hjemmet også etter at barnet er ankommet. § 16
e tredje ledd løser nå dette. Departementet ønsker
imidlertid ikke å pålegge kommunen en slik plikt
etter at adopsjonen er gjennomført. Etter departementets
syn er denne type oppfølgingsrapporter adoptivforeldrenes
ansvar, eventuelt i samarbeid med foreningen som formidlet adopsjonen.
Dette utelukker likevel ikke at kommunen etterkommer søkernes
anmodning om å skrive en slik rapport.
Når det gjelder tildeling av foreldre til barn med spesielle
behov, fastholder departementet at Faglig utvalg skal gjøre
dette. Som det går fram av merknadene til § 16
c legges det også til grunn at Faglig utvalg skal velge
foreldre til barn i innenlandssakene der foreldrene ber om myndighetenes
hjelp til å finne adoptivhjem til barnet. Departementet
forutsetter at utvalget fortsatt skal gi råd i enkeltsaker
og dessuten være et forum der Statens ungdoms- og adopsjonskontor
og departementet kan ta opp mer prinsipielle spørsmål om
adopsjon. Departementet legger til grunn at når utvalget
får oppgaver både med innenlands- og utenlandsadopsjonene,
vil møtehyppigheten øke og dermed vil Faglig utvalgs
behandling av saken skje raskere enn hva som er tilfellet ved dagens
ordning. Etter departementets oppfatning har utvalget fagkompetanse
til å avgjøre om de aktuelle søkerne
har de nødvendige ressurser for å gi barnet den
oppfølging det trenger.
Det vil bli utarbeidet et nytt mandat for Faglig utvalg, der
deres oppgaver, kompetanse og sammensetning omtales nærmere.
Utvalgsmedlemmene vil fortsatt bli oppnevnt av departementet for
en tidsbegrenset periode. Statens ungdoms- og adopsjonskontor vil fortsatt
være sekretariat for utvalget når det gjelder
tildeling av barn med særlige behov.
På samme måte som ved tildeling av foreldre
til barn i de norske samtykkeadopsjonene, legger departementet til
grunn at tildeling av foreldre til barn med spesielle behov, ikke
er et enkeltvedtak. Det vises her til begrunnelsen under pkt. 2.4.5.
De foreldre som ikke når opp i vurderingen i forhold til
et konkret barn, vil således ikke kunne påklage
dette. De søkere som er gitt et generelt forhåndssamtykke,
vil bli foreldre til et annet barn.
Departementet foreslo i høringsnotatet å lovfeste at
adopsjon fra fremmed stat som hovedregel skal foregå gjennom
godkjent organisasjon. Forslaget ble begrunnet med at adopsjon gjennom
offentlig godkjent forening, som en generell regel, gir den største grad
av sikkerhet mot kjøp, salg, tyveri og bortføring av
barn med henblikk på adopsjon. Myndighetene anser dessuten
adopsjon gjennom godkjent forening som en ekstra sikkerhetsventil
for at adopsjonen er til barnets beste.
Det ble også foreslått å lovfeste
unntaksregelen om at departementet - dvs. Statens ungdoms- og adopsjonskontor
som er delegert myndigheten - i særlig tilfelle kan samtykke
til adopsjon utenom forening dersom det kan godtgjøres
at formidlingen skal skje på en betryggende måte.
Unntaksregelen er begrunnet med at en eller begge søkeres
tilknytning til den staten de ønsker å adoptere
fra - for eksempel gjennom statsborgerskap, oppvekst eller arbeid
- kan danne grunnlag for et godt adoptivforhold der barnet glir
naturlig inn som en del av den nye familien. Ved søknad
om adopsjon utenom forening, vil Statens ungdoms- og adopsjonskontor
måtte foreta en grundig vurdering av hvordan adopsjonen
skal formidles og eventuelt gjennomføres i staten. Haagkonvensjonen
forutsetter at sentralmyndigheten - Statens ungdoms- og adopsjonskontor
- oversender sosialrapport og godkjenningsdokumenter til sosialmyndigheten
i opprinnelseslandet.
Departementet redegjorde videre om foreningenes plikt til å yte
godkjente søkere adopsjonshjelp og la til grunn at alle
søkere som er gitt forhåndssamtykke har krav på likeverdig
assistanse fra den formidlende forenings side. Departementet viste
også til forskriftsbestemmelsen i § 16
d, når det gjelder nærmere regulering av foreningenes
plikter overfor søkerne.
Det redegjøres for høringsinstansenes syn på s. 34 i
proposisjonen.
Departementet fastholder den klare hovedregelen om at utenlandsadopsjon
skal skje gjennom offentlig godkjent organisasjon.
Departementet opprettholder også unntaksregelen om at
det i særlige tilfeller kan gis tillatelse til å adoptere
utenom forening. I slike saker forutsetter departementet at Statens
ungdoms- og adopsjonskontor ber søkerne om en detaljert
utredning av hvorledes adopsjonen er tenkt gjennomført
og at kontoret foretar en grundig vurdering av dette. Kontoret forutsettes å sette
nødvendige vilkår for adopsjonen - deriblant at
den gjennomføres i samsvar med vedkommende lands regelverk.
Verken Haagkonvensjonen eller § 16 b jf. § 16
d, er til hinder for at søkere kan adoptere utenom forening.
Haagkonvensjonen forutsetter imidlertid at Statens ungdoms- og adopsjonskontor
oversender sosialrapport og godkjenningsdokumenter direkte til sosialmyndigheten
i opprinnelseslandet.
Fordi det er en begrenset adgang til å adoptere barn
utenom forening, legger departementet til grunn at foreningene skal
være åpne for alle søkere som er gitt
formidlingstillatelse. Departementet fastholder at det skal svært
mye til for at en forening kan unnlate å yte søkere
med forhåndsgodkjenning den nødvendige formidlingshjelp.
Foreningene kan med andre ord ikke overprøve Statens ungdoms-
og adopsjonskontor eller klageinstansens avgjørelse om å gi
søkerne forhåndssamtykke. Dersom en forening nekter å gi
søkere adopsjonshjelp, vil dette være noe som
søkerne kan ta opp med Statens ungdoms- og adopsjonskontor som
er tilsynsmyndighet. Statens ungdoms- og adopsjonskontor vil kunne
pålegge foreningen å formidle adopsjonen. Departementet
vil i denne sammenheng imidlertid peke på at søkere
har plikt til å informere Statens ungdoms- og adopsjonskontor
dersom det skjer viktige endringer i familiens situasjon før
barnets ankomst. Dersom det er kommet nye opplysninger i saken som
den formidlende forening mener gir grunnlag for en omgjøring
av vedtaket om forhåndssamtykke, kan den kontakte Statens
ungdoms- og adopsjonskontor.