Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Sylvia Brustad, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Leif Lund og Signe øye,
fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, fra
Kristelig Folkeparti, Olaf Gjedrem og Ruth Stenersen, fra Høyre,
Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg, fra Senterpartiet, Inga Kvalbukt,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til
at kommunalkomiteen behandlet spørsmålet om innarbeidelse
av EUs direktiv om utsendelse av arbeidstakere i samband med tjenesteyting
i Innst. S. nr. 13 (1998-1999). Basert på denne innstillingen
godkjente Stortinget EØS-komiteens vedtak og ga dermed
klarsignal på at EU-direktivet skulle innarbeides i norsk
lovgivning. I Innst. S. nr. 13 (1998-1999) uttalte flertallet:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
viser til at dette er et minimumsdirektiv og derfor ikke er til
hinder for at det anvendes arbeids- og ansettelsesvilkår
som er gunstigere for arbeidstakerne. Flertallet har merket seg
at direktivet regulerer hvilke arbeids- og ansettelsesvilkår
som skal gjelde når arbeidstakere midlertidig utsettes
på arbeidsoppdrag til et annet medlemsland. Flertallet
mener direktivet innebærer en styrking av utsendte arbeidstakeres
arbeids- og ansettelsesvilkår.»
Komiteen viser til at Regjeringen foreslår å innarbeide
EU-direktivet ved å etablere et nytt kapittel XII B i arbeidsmiljøloven. Komiteen konstaterer
at Regjeringens forslag til kapittel XII B i arbeidsmiljøloven
om utsendte arbeidstakere avspeiler de minimumskrav som settes i
EU-direktivet. Komiteen konstaterer at Regjeringens
forslag innebærer at alle utenlandske virksomheter som
sender arbeidstakere til Norge på kortere oppdrag omfattes
av reglene, ikke bare virksomheter fra andre EØS-land. Komiteen er
enig i dette.
Komiteen er videre enig i at regelverket ikke skal
omfatte skipsfart eller Svalbard. Komiteen viser
til at det materielle innholdet i lovreglene er minimumsbestemmelser
og innebærer at utsendte arbeidstakere på oppdrag
i Norge skal ha samme arbeids- og tilsettingsvilkår som
norske ansatte har nedfelt i tariffavtale eller lovverk på de
områder som er spesifisert i EU-direktivets artikkel 3
nr. 1, dersom de ikke på forhånd er sikret gunstigere
vilkår. Komiteen konstaterer at departementet
har fulgt dette opp gjennom å gjøre de aktuelle
lovregler i arbeidsmiljøloven, ferieloven, lov om sysselsetting
og likestillingsloven gjennom forslaget til § 73
M i arbeidsmiljøloven, gjeldende også for utsendte
arbeidstakere. Komiteen slutter seg til dette.
Komiteen viser til at odelstingsproposisjonens forslag
avviker fra kravene i EU-direktivet ved forslaget til § 73
P om utsending fra Norge. Denne lovregulering kommer ikke som et
resultat av det vedtatte direktivet. Komiteen viser
til at departementet ønsker å innta denne regelen
for å sikre valgfriheten for norske arbeidstakere med hensyn
til hvor de ønsker å gå til rettssak
for å få de minimumsrettigheter direktivet sikrer
at de skal ha. Komiteen støtter forslaget.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader i Innst. S. nr. 29 (1998-1999) og vil understreke
viktigheten av at regler for å hindre sosial dumping er
nødvendige i et globalisert og åpent arbeidsmarked.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener at det viktigste virkemidlet
for å bedre arbeids- og lønnsforhold for arbeidstakere
er sterke fagbevegelser og en økonomisk politikk som er
innrettet på lav arbeidsledighet, rettferdig fordeling
og små forskjeller. I tillegg er en aktiv og sterk fagbevegelse
en nødvendighet for å sikre maktbalanse mellom
arbeidsgiver og arbeidstakersiden.
Den praktiske virkningen av det foreslåtte regelverk
er avhengig av at det finnes mekanismer som i praksis kan hindre
sosial dumping. Dette forutsetter at implementeringen av direktivet
i norsk lov og informasjon, kontroll og rutiner i tilknytning til
dette, legger avgjørende vekt på disse hensyn.
Spesielt er det viktig at Regjeringen ikke har aktivisert unntaksbestemmelsen
i artikkel 3 pkt. 3 at reglene gjøres gjeldende for korte
arbeidsoppdrag.
Disse medlemmer viser til at det i proposisjonen
står at det i Norge ikke er allmenngjorte tariffavtaler
og at det heller ikke, kanskje med noen få unntak, finnes
tariffavtaler med den nødvendige utbredelse til å komme
inn under artikkel 3 pkt. 8 annet ledd i direktivet.
Dette ble også meddelt komiteen ved behandling av St.prp.
nr. 81 (1997-1998) gjennom brev fra Kommunal- og regionaldepartementet
v/statsråden av 30. oktober 1998 der
det går fram at:
«Jeg oppfatter direktivet slik at på de
områder vi i Norge ikke har allmenngjorte tariffavtaler,
vil i prinsippet pkt. 8 annet ledd kunne komme til anvendelse. Det
er imidlertid tvilsomt om våre tariffavtaler har så omfattende
dekningsgrad at de kan anses å ha allmenn gyldighet etter
vilkårene i pkt. 8 annet ledd.»
Disse medlemmer viser til at det framgår
av proposisjonen at staten ikke kan ta initiativ til allmenngjøring
av tariffavtaler og at allmenngjeringslova § 3 åpner
for at Tariffnemda på eget initiativ kan gjøre vedtak
om allmenngjøring dersom allmenne hensyn krever det. Dette
krever en stor oppmerksomhet fra fagbevegelsen.