Til Odelstinget
Bruk av nemnder og andre domstolsliknande forvaltingsorgan har
lang tradisjon her i landet. Det er landsdekkjande klagenemnder
eller ankenemnder, som skal løyse konfliktar mellom private
og det offentlege, på fleire område. Klagenemnda
for merverdiavgift, som er ei frittståande landsdekkjande
nemnd, har som føremål å ivareta omsynet
til rettstryggleiken på meirverdiavgiftsområdet.
Zimmer-utvalet som mellom anna drøfta ordninga med klagenemnda,
la til grunn at denne ivaretek omsynet til rettstryggleik på ein
tilfredsstillande måte. Utvalet foreslo derfor å behalde
denne ordninga. Utvalet peika likevel på at handsaminga
i desse sakene var for lang. Med tanke på å korte
ned denne foreslo utvalet at organiseringa og rutinane for handsaminga
i klagenemnda blir endra. Departementet er samd i at ordninga med
klagenemnda bør halde fram. Departementet ser likevel at det
er viktig at handsamingstida for desse sakene er på eit
godtakbart nivå. Dette er særleg viktig med omsyn til
rettstryggleiken for dei næringsdrivande. Lang handsamingstid
kan også mellom anna føre med seg at handhevinga
av meirverdiavgiftslovgjevinga blir mindre effektiv. Det er derfor
ei prioritert oppgåve for departementet å sørgje
for at handsamingstida for saker som blir handsama av klagenemnda
er så kort som mogleg. Departementet har, som nemnt, overfor
Skattedirektoratet tatt opp den lange handsamingstida for saker
som blir handsama av klagenemnda. Skattedirektoratet blei i den
samanheng bedt om å vurdere naudsynte tiltak for å korte
ned handsamingstida til eit godtakbart nivå. Ved gjennomgangen
og vurderinga av regelverket og rutinane for handsaminga av sakene i
klagenemnda, har Skattedirektoratet peikt på område der
det etter deira meining er behov for endringar. Departementet har
vurdert forslaget frå Skattedirektoratet, og er samd i
at det er behov for endringar i regelverket som kan korte ned handsamingstida.
Instansane som har gitt fråsegn har også gjennomgåande slutta
seg til dette. I denne omgangen har departementet berre sett på behovet
for regelendringar som kan medvirke til å korte ned handsamingstida
i sjølve klagenemnda. Departementet har såleis
ikkje hatt ein brei gjennomgang av ordninga. Dette er vidare endringar som
etter departementet si meining bør kunne bli sette i verk
uavhengig av det meir allmenne arbeidet med oppfølging
av innstillinga frå Zimmer-utvalet. Nokre av høyringsinstansane
har understreka behovet for å sjå på heile
klagehandsaminga frå saka startar på fylkesskattekontora
til ho blir avgjort i sjølve klagenemnda. Departementet
er samd i dette, og viser i denne samanheng til at det i dei siste åra
er blitt stilt konkrete krav til handsamingstida i klagesakene på fylkesskattekontora
og i Skattedirektoratet. Mellom dei tiltak som er gjennomført
er til dømes ei styrking av sekretariatet, og det er blitt
utarbeidet nye retningsliner for fylkesskattekontora. Departementet
vil følgje dette arbeidet nøye i framtida og i
den samanhengen også vurdere behovet for regelendringar
for å korte ned handsamingstida på fylkesskattekontora
og i sekretariatet.
Komiteen sluttar seg til departementet
si allmenne vurdering av behovet for endringar i regelverket for å korte
ned handsamingstida i Klagenemnda for merverdiavgift.
Etter meirverdiavgiftslova § 58 tredje ledd
kan ein ikkje krevje å få handsama ei klage utan
samtykke frå departementet når verdien av klagegjenstanden
er under 1 000 kroner. Summen har stått uendra
sidan 1977 og fører med seg at sjølv ganske små saker
kan bli kravd handsama av klagenemnda. Skattedirektoratet meiner
at det bør bli gitt reglar for å stengje for nemndshandsaming
av saker med avgrensa økonomisk omfang. Etter Skattedirektoratet
si meining vil ikkje ei inflasjonsjustering av denne summen vere
tilstrekkeleg for å skjerme klagenemnda for små saker. Skattedirektoratet
har derfor foreslått at det blir sett ei høgare
grense for saker som utan vidare kan bli kravd handsama av klagenemnda.
Likevel kan leiaren i klagenemnda gi samtykke til handsaming i nemnda
av saker når vilkåret om summen ikkje er oppfylt.
Saker med tvistegjenstand under denne summen som ikkje blir tillate
brakt inn for klagenemnda, vil bli handsama av Skattedirektoratet
som sentral overordna styresmakt i høve til fylkesskattekontora,
jf. forvaltningslova § 28. Etter ei samla vurdering
meiner Skattedirektoratet at grensa bør vere 20 000
kroner eksklusiv renter.
Høyringsinstansane er gjennomgåande samde i
at det er behov for reglar som på ein meir effektiv måte stengjer
for handsaming av små saker i klagenemnda.
Etter departementet sitt syn er det viktig at ein ikkje i for
stor grad avgrensar sjansane til å få prøvd
ei sak for klagenemnda, noko som kan innebere ei svekking av rettstryggleiken.
Dette er eit moment som særleg er teke fram i høyringsrunden.
Samstundes er det også eit behov for føresegner
som avgrensar saksinngangen til klagenemnda. Det er ikkje naudsynt,
og heller ikkje rasjonelt, å setje i gang den etter høva
ressurs- og tidkrevjande handsaming i klagenemnda i saker av mindre økonomisk
omfang.
Etter ei vurdering av desse omsyna meiner departementet at det
bør bli gitt reglar som på ein meir effektiv måte
stengjer for handsaming av saker av mindre økonomisk omfang.
Departementet foreslår derfor at det i meirverdiavgiftslova § 57
blir teke inn ei føresegn kor det blir sett ei grense for
saker som utan vidare kan bli kravd handsama av klagenemnda. Det
bør likevel bli opna for at leiaren i klagenemnda kan samtykke
i handsaming i saker kor vilkåret om summen ikkje er oppfylt.
Samtykke til handsaming i klagenemnda utan omsyn til verdien av
klagegjenstanden, bør som regel berre bli gitt når
avgjerda har mykje å seie utafor den saka som ligg føre
eller når saka av særlege grunnar har stor verd
for klagaren. Departementet har til føresetnad at saker
som fell innafor denne kategorien, skal bli handsama av klagenemnda uavhengig
av verdien av klagegjenstanden.
Etter departementet si vurdering bør avgjerd om ikkje å ta
ein klage under handsaming på dette grunnlag ikkje kunne
påklagast. I tilfelle kor verdien av klagegjenstanden er
under summen og det ikkje blir gitt samtykke, vil klagen bli handsama
av Skattedirektoratet som overordna forvaltningsorgan i høve
til fylkesskattekontora, jf. forvaltningslova § 28.
Når det gjeld spørsmålet om kor høg
summen bør vere, ga departementet i høyringsnotatet
uttrykk for at forslaget frå Skattedirektoratet, om ei
grense på 20 000 kroner eksklusiv renter, ser
ut til å vere for høg. Det blei på den
andre sida gitt uttrykk for at ei inflasjonsjustering av ei grense
på 1 000 kroner som lova i dag har, ikkje er tilstrekkeleg
for å skjerme klagenemnda frå små saker.
Ei justering av summen frå 1 000 1977-kroner,
då summen sist blei endra, til dagens pengeverdi i takt
med veksten i konsumprisindeksen, utgjer ei heving av summen til
noko over 3 000 kroner.
Mellom høyringsinstansane er det delte meiningar om
kor høg summen bør vere. Dei fleste av høyringsinstansane
meiner likevel at den summen som blei foreslått av Skattedirektoratet,
20 000 kroner eksklusiv renter, er for høg.
Etter ei konkret vurdering av dei ulike omsyn har departementet
kome til at summen kan bli sett til 15 000 kroner. Departementet
kan ikkje sjå at ein slik sum vil svekke rettstryggleiken
til dei næringsdrivande. Bakgrunnen for dette er at samtykke
til handsaming i klagenemnda, uavhengig av verdien av klagegjenstanden,
bør bli gitt når avgjerda har mykje å seie utafor
den aktuelle saka eller når saka av særlege grunnar
har stor verd for klager. Saker med tvistegjenstand under summen
som det ikkje blir gitt høve til å bringe inn
for klagenemnda, vil bli handsama av Skattedirektoratet som sentral
overordna styresmakt, jf. forvaltningslova § 28.
Når ein skal rekne ut verdien av klagegjenstanden, skal
berre sjølve avgifta og eventuell tilleggsavgift bli teken
med i vurderinga. Ein skal ikkje ta omsyn til rentene.
Det blir vist til forslag til meirverdiavgiftslova § 57.
Meirverdiavgiftslova § 58 tredje ledd blir overflødig
og det foreslås å oppheve føresegna.
Det foreslås at endringane av meirverdiavgiftslova §§ 57
og 58 tek til å gjelde straks.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag.
Skattedirektoratet har overfor departementet opplyst at medlemmene
i klagenemnda oppfattar sin arbeidssituasjon som krevjande på grunn
av den auka mengda med saker dei seinare åra. Det er opplyst
i den samanheng at fleire av medlemmene no legg ned nesten eit halvt årsverk
i klagehandsaminga. Sidan arbeidet med klagesakene må bli
gjort utanom ordinær arbeidstid i elles krevjande stillingar,
meiner medlemmene at grensa for kva dei kan greie er nådd.
Skulle mengda med saker halde seg på 1998-nivå,
da klagenemnda fikk seg lagt føre 233 saker, meiner medlemmene
i klagenemnda at det må bli teke skritt for å minske
arbeidsmengda deira. Etter deira meining bør klagenemnda
bli delt i to avdelingar, slik også Zimmer-utvalet foreslo
i si innstilling. Leiaren i klagenemnda kan likevel, i likskap med
den tidlegare leiaren, ikkje tilrå ei løysning
som inneber at leiaren skal delta i begge avdelingane. Skattedirektoratet
har overfor departementet foreslått at det i regelverket
blir opna for at klagenemnda kan bli organisert i to avdelingar.
Departementet ser det som ei prioritert oppgåve å korte
ned handsamingstida for klagesaker på området for
meirverdiavgift. Ei større satsing på klagehandsaminga
på fylkesskattekontora og i sekretariatet kan føre
til at sjølve nemnda blir ein flaskehals. Det blir også vist
til at medlemmene i klagenemnda tykkjer arbeidssituasjonen i klagenemnda
er strevsam, jf. ovafor. Det blir dessutan vist til at det i dei
seinare åra har vært ein auke av saksmengda til
klagenemnda. Medan det i 1990-1991 kom inn om lag 150 klagesaker
per år, kom det i 1998 inn 239 saker og i 1999 251 saker.
Det er derfor etter departementet si meining behov for endringar
i organiseringa av klagenemnda.
Leiaren i klagenemnda har i brev til Skattedirektoratet, kor
han vurderer arbeidssituasjonen i klagenemnda, gitt uttrykk for
at ei deling av klagenemnda i to avdelingar vil gi størst
verknad med tanke på å få ned handsamingstida
i sjølve klagenemnda.
Zimmer-utvalet foreslo ei deling av klagenemnda i to avdelingar.
Modellen som blei lagt fram av utvalet, inneber at klagenemnda blir
organisert i to avdelingar, kvar med to medlemmer og leiaren av
klagenemnda. Løysinga inneber inga avlasting for leiaren
i klagenemnda, og både tidlegare og noverande leiar har
gått i mot forslaget på dette punkt. Skattedirektoratet
har foreslått at kvar avdeling skal ha fem medlemmer og
at den eine avdelinga blir leda av leiaren i klagenemnda og den
andre av ein nestleiar. I tillegg til å avlaste leiaren,
vil framleis sakene bli vurdert av fem medlemmer i nemnda, noko
som i seg sjølv truleg vil vere svært viktig for
rettstryggleiken.
Departementet er samd med Skattedirektoratet i at regelverket
bør opne for at klagenemnda kan bli organisert i to avdelingar,
kvar med fem medlemmer. Klagenemnda vil ved å kunne operere
i to avdelingar behandle fleire saker, og vil vere i betre stand
til å takle ei eventuell ytterlegare auke av saksmengda.
Ei deling i avdelingar kan føre med seg visse problem i
høve til einsarta praksis, men desse vil neppe bli større
enn i andre nemnder og domstolar som arbeider i avdelingar. Det
blir vist til forslag til meirverdiavgiftslova § 57.
Det blir foreslått at endringa tek til å gjelde straks.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag.
Det er i proposisjonen avsnitt 1.7 redegjort for økonomiske
og administrative konsekvenser.
Komiteen tek dette til etterretning.
I høyringsnotatet blei det også foreslått
endringar i forskrift nr. 17. Det blei foreslått at det
i forskrifta blir teke inn ei føresegn om at varamedlemmene
skal kunne tre inn i klagenemnda for å avlaste dei faste medlemmene,
når dette er naudsynt av omsyn til arbeidssituasjonen.
Det blei vidare foreslått at forskrifta blir utforma slik
at klagesakene i større grad blir handsama og avgjort i
møte (munnleg handsaming i klagenemnda). Høyringsinstansane
er i hovudsak positive til forslaga. Departementet arbeider med å lage
forskriftsføresegna på bakgrunn av høyringsnotatet
og dei innspel som ein har frå høyringsinstansane.
Komiteen tek dette til etterretning.
Etter Regnskapslovutvalget sitt syn, jf. NOU 1995:30 Ny regnskapslov,
burde plikt til å registrere og dokumentere opplysningar
om rekneskap etter næringskriterium bli knytt til skattepliktig
næringsinntekt og avgiftspliktig omsetning. Av systematiske
og pedagogiske grunnar blei det foreslått at plikt til å føre rekneskap
blei knytt opp mot plikta til å levere oppgåve
over omsetninga etter meirverdiavgiftslova og oppgåve over
næringa etter likningslova. Forslaget innebar at ein gjekk
bort ifrå å nytte omgrepet næring som
eit vilkår for plikt til å føre rekneskap.
Ved innføringa av rekneskapslova blei forslaget følgt
opp, jf. Ot.prp. nr. 42 (1997-1998). Det blei samtidig tatt sikte på at
dei næringsdrivande som hovudregel skal kunne halde seg
til rekneskapslova når det gjeld spørsmålet om
dei har plikt til å føre rekneskap eller ikkje.
Sjølv om omgrepet næring som vilkår for
plikt til å føre rekneskap til dels er innført
på ny ved vedtakinga av rekneskapslova § 1-2
tredje ledd, er likevel hovudregelen at plikt til å føre
rekneskap positivt følgjer av rekneskapslova § 1-2
første og andre ledd.
Ved at dei næringsdrivande som hovudregel skal kunne
halde seg til rekneskapslova når det gjeld spørsmålet
om dei har plikt til å føre rekneskap, er det behov
for å gjere endringar i meirverdiavgiftslova § 42,
som saman med forskrifter gitt med heimel i meirverdiavgiftslova § 45,
pålegg alle næringsdrivande med omsetning innafor
meirverdiavgiftsområdet plikt til å føre
rekneskap.
Inntil rekneskapslova tro i kraft, og i overgangsperioden for
dei som nyttar seg av høvet i rekneskapslova § 9-2
til å velja, er plikta til å føre rekneskap
for næringsdrivande med omsetning innafor meirverdiavgiftsområdet,
heimla i meirverdiavgiftslova § 42 første
ledd heldt saman med forskriftsføresegner gitt med heimel
i meirverdiavgiftslova § 45. Meirverdiavgiftslova § 42
første ledd angir kva for ein krins av subjekt som har
plikt til å føre rekneskap. Opprekninga inneber
at alle med omsetning innafor avgiftsområdet - også dei
med så låg omsetnad at dei ikkje pliktar å registrere
seg i meirverdiavgiftsmanntalet, og dermed levere oppgåve
over omsetninga - har plikt til å føre rekneskap.
Kva plikta går ut på går hovudsakleg
fram av forskrifter heimla i § 45. Plikta inneber
mellom anna at dei næringsdrivande, utan omsyn til storleiken på omsetninga,
må føre rekneskapen i samsvar med føresegnene
i rekneskapslova 1977. Så langt vilkåret om næringsverksemd
var i samsvar i rekneskapslova 1977 § 1 og meirverdiavgiftslova,
følgde plikta til å føre rekneskap også direkte
av rekneskapslova 1977 forutsett at anna ikkje var bestemt i eller
i medhald av rekneskapslova 1977.
Etter rekneskapslova § 1-2 andre ledd gjeld
plikta til å registrere og dokumentere opplysningar om
rekneskap i kapittel 2 «[e]nhver som
har plikt til å levere næringsoppgave etter ligningsloven
eller omsetningsoppgave etter merverdiavgiftsloven [...]».
Registreringsplikt i meirverdiavgiftsmanntalet og dermed plikt til å levere
oppgåve over omsetninga etter meirverdiavgiftslova § 28,
jf. § 29, ligg føre først når
omsetning av varer og tenester innafor avgiftsområdet har
passert 30 000 kroner (140 000 kroner for veldedige
og allmennyttige organisasjonar) over ein periode på 12
månader. Tilsvarande er det skatteplikt, og dermed plikt
til å levere oppgåve over næring, jf.
likningslova § 4-4 nr. 1, for enkelte skattesubjekt
først når omsetninga i eit inntektsår
frå økonomisk verksemd overstig visse beløpsgrenser.
I samsvar med skatteloven § 2-32(2) er beløpsgrensa
140 000 kroner for veldedige og allmennyttige organisasjonar
og 70 000 kroner for andre organisasjonar som ikkje har næringsverksemd
til formål. Næringsdrivande med omsetning under
nemnte beløp har dermed ikkje plikt til å registrere
opplysningar om rekneskap etter rekneskapslova kapittel 2, med mindre
vedkommande har plikt til å levere oppgåve over
omsetning etter meirverdiavgiftslova eller vedkommande er rekneskapspliktig
etter rekneskapslova § 1-2 første ledd.
Det er viktig å kunne kontrollere om ovannemnde subjekt
kjem over dei skatte- og avgiftsfrie grensene for omsetning, det
vil seie om det ligg føre skatteplikt eller plikt til å rekne
ut meirverdiavgift av omsetninga. Også med tanke på konkurransetilhøva
for dei næringsdrivande er det ein fordel å korte
ned moglegheitene for ulovleg omgåing av skatte- og avgiftsplikter. Det
er derfor viktig at det blir utarbeida eit tilstrekkeleg informasjonsmateriale
for å kunne vurdere mellom anna omfanget på omsetninga.
Departementet legg dessutan til grunn at alle med omsetning innafor meirverdiavgiftsområdet,
som følgje av den nedre beløpsgrensa for registrering
i meirverdiavgiftsmanntalet, må ha oversikt over storleiken
på omsetninga med meir.
Mellom anna på denne bakgrunnen blei det i Ot.prp. nr.
1 (1999-2000) foreslått ei føresegn i rekneskapslova § 1-2
nytt tredje ledd om at «[l]igningskontoret,
fylkesskattekontoret eller sentralskattekontoret kan i enkelttilfelle
pålegge den som antas å drive næringsvirksomhet
regnskapsplikt etter kapittel 2 for den virksomhet som drives. Slikt
pålegg kan begrenses til å gjelde enkelte bestemmelser
i nevnte kapittel. Pålegget kan bare gis for to år
av gangen.» Forslaget var på høyring
ved departementet sitt høyringsbrev av 21. mai
1999. Føresegna er vedteken med verknad frå 1. januar
2000.
I Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) uttalte departementet at «[n]år
det gjelder merverdiavgiftsloven § 42, vil departementet
vurdere behovet for tilpasninger som følge av at registreringsplikten
av regnskapsopplysninger m.v. for avgiftspliktige næringsdrivende
nå følger direkte av regnskapsloven.» Departementet ønskte mellom
anna å avvente Stortinget si handsaming av forslaget til
ny § 1-2 tredje ledd i rekneskapslova.
Økokrim har til forslaget til nytt tredje ledd i rekneskapslova § 1-2
uttalt at meirverdiavgiftslova § 42 ikkje bør
endrast. Det blir foreslått at omfanget av denne plikta
til minimumsregistrering av rekneskapsopplysingar for ikkje-rekneskapspliktige
etter rekneskapslova kan fastsetjast til dømes i forskrift
til § 45. Forslaget er grunngitt i kontrollbehovet overfor
verksemder som spekulerer i at det er ei nedre registreringsgrense.
Det blir påpeika at det ikkje er tilsvarande høve
til kontroll på skattesida. Økokrim konkluderer
med at rekneskapslova § 1-2 tredje ledd kombinert med
at ein fører vidare meirverdiavgiftslova § 42
til ein viss grad sikrar høve til kontroll for verksemder som
ligg i, eller hevdar å ligge i, grenselandet for skatte-
og/eller avgiftsplikt.
På bakgrunn av at det er tatt sikte på at plikta
til å føre rekneskap som hovudregel skal følgje
av rekneskapslova og at rekneskapslova § 1-2 tredje
ledd er vedteken, foreslår departementet at meirverdiavgiftslova § 42
første ledd blir oppheva. Dette inneber at ein lempar på føresegnene
for næringsdrivande som har omsetning innafor meirverdiavgiftsområdet
og omsetninga er under registreringsgrensene i meirverdiavgiftslova,
med mindre desse pliktar å levere næringsoppgåve
etter likningslova eller er rekneskapspliktige etter rekneskapslova § 1-2
første eller tredje ledd.
Departementet legg likevel til grunn at ved at dei næringsdrivande
må halde seg til registreringsgrensene i meirverdiavgiftslova,
må desse i alle fall ha oversikt over storleiken på omsetninga
for å vere sikre på at omsetninga ikkje når
registreringsgrensa og dermed er avgiftspliktig. Departementet legg
vidare til grunn at veldedige og allmennyttige institusjonar og
organisasjonar av omsyn til ei ordna økonomiforvaltning, under
dette medlemmene og styret sitt behov for å kunne kontrollere
drifta, har eit visst system for registrering av opplysningar om
rekneskap. Det blir føyd til at så langt dei næringsdrivande
m.v. har lønna sysselsetting - i eller utafor næringsverksemda
- vil registreringsplikt for overføringar av lønn
m.v. også følgje av lova om skattebetaling etter
føresegnene om arbeidsgivaransvar.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag.
Føresegnene pålegg avgiftspliktige etter meirverdiavgiftslova
kapittel 4 og enkelte andre føresegner i lova, oppbevaringsplikt
etter rekneskapslova når desse ikkje er rekneskapspliktige
etter rekneskapslova. Føresegnene gir vidare Finansdepartementet heimel
til å frita frå denne plikta eller fastsette kortare oppbevaringstid.
Den som er rekneskapspliktig etter rekneskapslova § 1-2
første, andre eller tredje ledd har etter rekneskapslova § 2-7 òg
oppbevaringsplikt av rekneskapsmaterialet. Oppbevaringsplikta i
rekneskapslova er gitt tilsvarande utviding og endringar som registrerings-
og dokumentasjonsplikta av rekneskapsopplysingar. Ein reknar med
at denne vil dekke kontrollbehovet til avgiftsstyresmaktene. § 9-1
første ledd andre punktum i rekneskapslova gir høve
til å frita frå oppbevaringsplikta eller fastsette
kortare oppbevaringstid for rekneskapspliktige etter rekneskapslova § 1-2
andre ledd.
Avgiftspliktige etter meirverdiavgiftslova kapittel 4 og enkelte
andre føresegner i lova pliktar å levere oppgåve
over omsetninga og er såleis pliktige til å føre
rekneskap etter rekneskapslova kapittel 2. Det er såleis
ikkje behov for desse føresegnene i meirverdiavgiftslova.
Departementet foreslår at § 42 andre
og tredje ledd blir oppheva.
Ein viser til forslag om oppheving av meirverdiavgiftslova § 42.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag.
Det følgjer av § 43 at omsetninga
til dei registreringspliktige næringsdrivande blir rekna
for å vere innafor meirverdiavgiftsområdet med
mindre den næringsdrivande på nærmare
vilkår dokumenterer at omsetninga er avgiftsfri. Endringa
som foreslås i § 43 er berre av språkleg
karakter.
Ein viser til forslag om endring i meirverdiavgiftslova § 43.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag.
Føresegna slår fast at salsdokument som angir vederlaget
utan avgift (nettovederlag) og sjølve avgiftsbeløpet
ikkje kan ferdast ut før ved levering av varer og tenester
med mindre anna blir bestemt av departementet. Salsdokument som
angir nettovederlaget og sjølve avgiftssummen legitimerer
frådragsrett til kjøpar dersom vilkåra
elles er oppfylte. Føresegna har til formål å hindre
at registrerte næringsdrivande skriv ut pro forma salsdokument
som legitimerer frådragsrett før levering har
skjedd og utan at det føreligg avtale om sal, jf. Ot.prp.
nr. 28 (1992-1993) om lov om endringer i lov av 19. juni
1969 nr. 66 om merverdiavgift. Føresegna omhandlar mellom
anna ikkje salsdokument som berre angir vederlaget med avgift (bruttovederlag)
og sjølve avgiftssummen. Dersom vilkåra elles
er oppfylte kan også slike salsdokument legitimere frådragsrett
for kjøparen. Etter departementet si oppfatning er det
behov for ein allmenn utforming av føresegna, slik at ingen
salsdokument som kan legitimere frådragsrett for kjøpar,
skal kunne ferdast ut før ved levering av varer og tenester
med mindre departementet bestemmer anna. Departementet foreslår
såleis at føresegna endrast slik at alle salsdokument
som omhandlar varer og tenester innafor meirverdiavgiftsområdet
blir omfatta av føresegna. Ein viser til forslag om endring
i meirverdiavgiftslova § 44 første ledd.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag.
Meirverdiavgiftslova § 45 gir Finansdepartementet
kompetanse til å gi føresegner om plikt til registrering
og dokumentasjon av opplysningar om rekneskap og innhald av salsdokument
for den som er pliktig til å sende oppgåve over
omsetninga m.v. etter meirverdiavgiftslova for så vidt
gjeld dei beløp som skal takast med på oppgåva.
Heimelen er meint å skulle nyttast i spesielle høve der
forskriftsføresegnene til rekneskapslova ikkje gir heimel
til føresegner som er naudsynte av omsyn til ein tilstrekkeleg
avgiftskontroll.
Meirverdiavgiftslova § 45 omfattar ikkje den
som pliktar å sende oppgåve over omsetning m.v.
i samsvar med føresegner gitt med heimel i meirverdiavgiftslova.
Det gjeld til dømes næringsdrivande som vil bli
avgiftspliktige som følgje av forskrift fastsett med heimel
i meirverdiavgiftslova § 65 a. § 65
a handlar om departementet sitt høve til i forskrift å bestemme
at tenester som er avgiftspliktige ved innanlands omsetning skal
bli rekna for avgiftspliktige når ein innfører
desse frå utlandet.
Det er behov for at § 45 også omfattar
dei som pliktar å sende omsetningsoppgåve m.v.
etter føresegner gitt med heimel i meirverdiavgiftslova.
Departementet gjer på denne bakgrunn forslag om at § 45
blir utvida slik at også denne krinsen blir omfatta.
Ein viser til forslag om endring i meirverdiavgiftslova § 45.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag.
Føresegna omhandlar den plikta næringsdrivande med
omsetning innafor meirverdiavgiftsområdet har til å leggje
fram m.v. rekneskapsbøker, bilag, kontrakter med meir som
har noko å seie for avgiftskontrollen. Plikta gjeld når
avgiftsstyresmaktene krev det og gjeld uavhengig av om omsetninga
er under registreringsgrensene i meirverdiavgiftsmanntalet.
Departementet foreslår at avgrensinga av subjekt i føresegna
blir endra i samsvar med forslaget til ny avgrensing av subjekt
i § 45. Forslaget fører med seg at opplysningsplikta
m.v. omfattar også alle med plikt til å levere
omsetningsoppgåve etter føresegner gitt med heimel
i meirverdiavgiftslova. Departementet foreslår vidare at
det same skal gjelde den som med heimel i rekneskapslova § 1-2
tredje ledd er pålagde å føre rekneskap
etter rekneskapslova kapittel 2. Forslaget fører og med
seg at opplysningsplikta m.v. fell bort for næringsdrivande
med omsetning innafor meirverdiavgiftsområdet, når
omsetninga er lågare enn registreringsgrensene i meirverdiavgiftslova
og dei ikkje er pålagde å føre rekneskap
etter rekneskapslova § 1-2 tredje ledd.
Ein viser til forslag om endring i meirverdiavgiftslova § 46
første ledd.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag.
Det følgjer av § 46 andre ledd at
den næringsdrivande og dei personane som er i hans teneste
eller hjelper han, skal yte avgiftsstyresmaktene naudsynt rettleiing
og hjelp og gjere kontor- og bedriftslokala i tilknyting til næringsverksemda
tilgjengelege.
Departementet foreslår at det same skal gjelde den som
med heimel i rekneskapslova § 1-2 tredje ledd er pålagd å føre
rekneskap etter rekneskapslova kapittel 2.
Ein viser til forslag om § 46 andre ledd nytt andre punktum.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag.
Føresegna pålegg næringsdrivande som
har omsetning utafor meirverdiavgiftsområdet ei opplysningsplikt.
Desse skal, når avgiftsstyresmaktene forlanger det, sende
gjenpart av årsrekneskap og årsmelding og gi dei
opplysningar om verksemda som styresmaktene krev.
Departementet foreslo i høyringsnotatet av 25. mai
1999 at det for foretak som ikkje har rekneskapsplikt etter alle
kapitla i rekneskapslova skulle innførast ei plikt til å utarbeide
skattemessig årsoppgjer med heimel i likningslova. På bakgrunn
av mellom anna høyringa foreslo departementet at ein i
staden tek vare på dei behova som er naudsynte for ei tilfredsstillande
rapportering av årlege periodiske avslutningar av inntekter
og utgifter, samt oppstilling av eigendelar og gjeld, for foretak
med avgrensa rekneskapsplikt, ved utforminga av næringsoppgåva.
Vidare foreslo departementet i høyringsnotatet at opplysningsplikta
i meirverdiavgiftslova § 46 tredje ledd også skulle
omfatte det å leggje fram gjenpart av skattemessig årsoppgjør
med resultatrekneskap og balanse som tilfredsstiller dei krav og
spesifikasjonar som fastset næringsoppgåve, etter
likningslova, stiller. Fordi forslaget om plikt til å utarbeide
skattemessig årsoppgjør for foretak utan rekneskapsplikt
etter alle kapitla i rekneskapslova ikkje er fremma, fell forslaget
om endring i meirverdiavgiftslova § 46 tredje ledd,
som foreslått i høyringsnotatet, bort. Departementet
foreslår i staden at opplysningsplikta skal omfatte næringsoppgåve
til likningsstyresmaktene.
Forslaget som blei sendt på høyring omfatta
andre næringsdrivande enn dei som er nemnt i § 46
første ledd og som ikkje er rekneskapspliktige etter rekneskapslova § 1-2
første ledd. Skattedirektoratet peikte på at forslaget
i høyringsnotatet er uheldig utforma. Skattedirektoratet
meiner at plikta til å leggje fram årsrekneskap
bør førast vidare for alle rekneskapspliktige
som ikkje blir omfatta av meirverdiavgiftslova § 46
første ledd.
Departementet er samd i denne vurderinga. Det blir såleis
foreslått at næringsdrivande med omsetning utafor
meirverdiavgiftsområdet eller med omsetning under registreringsgrensene
i meirverdiavgiftslova m.v. skal sende gjenpart av næringsoppgåve
til likningsstyresmaktene når avgiftsstyresmaktene krev det.
Vidare foreslår departementet at opplysningsplikta skal
omfatte årsrekneskap og årsmelding dersom dette
ligg føre. Dette medfører at plikta omfattar årsrekneskap
og årsmelding som er utarbeidd, uavhengig av om det er
plikt til å utarbeide årsrekneskap og årsmelding
etter rekneskapslova kapittel 3, jf. § 1-2 første
ledd.
Ein viser til forslag om endring i meirverdiavgiftslova § 46
tredje ledd.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag.
Meirverdiavgiftslova § 72 nr. 2 første
ledd omfattar mellom anna brot på føresegner om
registrering og dokumentasjon av rekneskapsopplysningar gitt med
heimel i spesielt opprekna kapittel i meirverdiavgiftslova. Det
er naudsynt at straffeføresegna i meirverdiavgiftslova
gir heimel til å sanksjonere brot på slike pliktar
som er heimla også i andre kapittel i meirverdiavgiftslova.
Slik straffeføresegna no er formulert vil eit brot på føresegner
om registrering av rekneskapsopplysningar gitt med heimel i kapitla
som ikkje er rekna opp, ikkje kunne påleggjast straff etter meirverdiavgiftslova.
Departementet foreslo i høyringsnotatet av 25. mai
1999 at føresegna skulle endrast slik at også brot
på forskrifter om registrering og dokumentasjon av rekneskapsopplysningar
gitt i medhald av meirverdiavgiftslova allment blir omfatta. Likevel
omfatta ikkje forslaget brot på føresegner i kapittel
XI. Økokrim sa seg samd i at brot på føresegner
om avgrensa rekneskapsplikt gitt i medhald av meirverdiavgiftslova
bør vere sanksjonert med straff i meirverdiavgiftslova § 72. Økokrim
er likevel av den oppfatning at det verkar noko uheldig å straffe
brot på rekneskapsforskriftene gitt med heimel i kapittel
XI, utan samtidig å ha straffesanksjon knytt til hovudføresegnene
om avgrensa rekneskapsplikt i meirverdiavgiftslova kapittel XI.
Ein viser i den samanheng til mellom anna § 44
første og andre ledd som omhandlar høvet til å ferde
ut eit salsdokument som kan legitimere frådragsretten til
kjøpar og at den som ikkje er registrert i meirverdiavgiftsmanntalet
ikkje skal oppgi avgiftssum i salsdokument eller prisliste. Økokrim
foreslår at føresegna førast vidare slik
ho lyder i dag, likevel med ein justering av bruken av omgrep i
samsvar med rekneskapslova si bruk av omgrep.
Høvet til å kunne sanksjonere brot på «[...] regnskaps-
eller legitimasjonsreglene i kap. XI [...]» blir omfatta
av § 72 nr. 2 første ledd allereie i
dag og departementet er samd i at føresegna bør
førast vidare på dette punkt. Den foreslåtte
ordlyden inneber også ei språkleg endring for å oppnå same
bruk av omgrep som i lova elles og i rekneskapslova.
Ein viser til forslag om endring i meirverdiavgiftslova § 72
nr. 2 første ledd.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag.
Den nye modellen for fastsetjing av husleige for Forsvaret sine
bustader fører i langt større grad enn gjeldande
modell til at husleigene blir tilpassa marknadsnivået i
dei ulike delane av landet. Allment vil husleigene ligge noko under
leige som ville bli oppnådd ved utleige i ein fri marknad.
Etter departementet sitt syn er dette forsvarleg på bakgrunn
av spesielle forhold i Forsvaret, særleg beordringssystemet.
Også etter det nye systemet for utrekning av husleige
for Forsvaret sine bustader vil det kunne ligge føre ein
liten skattepliktig fordel for leigetakarar i Forsvarets tenestebustader
etter den allmenne regelen om skatteplikt for fordel ved heilt eller
delvis fri bustad i arbeidsforhold. Etter departementet sitt syn
vil det vere lite føremålstenleg om dei enkelte
likningskontora må gjennomføre ei individuell
vurdering av om det skal bli utrekna skattepliktig fordel for den
enkelte leigetakar.
Departementet foreslår derfor at det blir innført
eit varig skattefritak for bruk av Forsvaret sine tenestebustader.
Departementet viser til forslag til endring av skatteloven § 5-15
første ledd bokstav l. Departementet foreslår
at endringa trer i kraft straks med verknad frå og med
inntektsåret 2001.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag.
Etter forslag i Innst. O. nr. 62 (1999-2000) kan verdipapirfond
vedta «utdeling til frivillige organisasjoner som har et
nasjonalt omfang og som oppfyller vilkårene i skatteloven § 6-50
første ledd og annet ledd tredje punktum». Denne
avgrensinga er meint som ei erstatning for kravet om at organisasjonen
skal ha 3 000 eller fleire medlemmer. Det er skatteloven § 6-50
andre ledd første og andre punktum som angir kravet om
3 000 eller fleire medlemmer. Tredje punktum gjeld krav
om at stiftingar må vere offentleg godkjende og motta offentleg
støtte. Innstillinga frå finanskomiteen (Innst.
S. nr. 220 (1999-2000), innebær at skatteloven § 6-50
andre ledd første og andre punktum skal endrast slik at
den gjeld for selskap eller samanslutning som har nasjonalt omfang.
Dagens tredje punktum blir andre punktum. Departementet viser til
forslag til endring av skatteloven § 6-50 andre ledd.
Etter § 6-50 femte ledd har departementet heimel
til å gi forskrift om mellom anna medlemskap. Ordet medlemskap
blir stroke, fordi det ikkje vil vere aktuelt å gi reglar
om medlemskap når kriteriet om 3 000 eller fleire
medlemmer blir oppheva.
Opphevinga av kravet til 3 000 medlemmer medfører at
organisasjonar som har 3 000 eller fleire medlemmer, men som ikkje
har nasjonalt omfang, ikkje lenger vil vere omfatta av frådragsordninga.
Departementet gjer framlegg om at skattytar som har gitt gåve til
slike organisasjonar før lovendringa trer i kraft, skal
behalde sin frådragsrett.
Komiteen viser til Innst. S. nr. 220
(1999-2000) der finanskomiteen hadde slike merknader til pkt. 3.19:
«Komiteen viser til Ot.prp. nr. 30 (1999-2000)
og Innst. O. nr. 62 (1999-2000) hvor den foreslåtte avgrensning
om at organisasjonene må ha minst 3 000 medlemmer
pr. 1. januar i det året gaven gis, som er identisk med
skattelovens § 6-50, ble for problematisk. En
slik avgrensning ville ekskludere mange små organisasjoner
og organisasjoner som ikke kan basere sin virksomhet på medlemmer.
Avgrensningen ble derfor endret til å omfatte frivillige
organisasjoner som har et nasjonalt omfang. Komiteen mener derfor at
vedtaket i forbindelse med Innst. O. nr. 12 (1999-2000) må endres
i overensstemmelse med vedtaket om ideelle fond.»
Komiteen vil understreka at bakgrunnen for pålegget
om lovendringar var så godt som mulig å tilpasse
lovverket til realitetane i organisasjons-Norge, og vera sikrare
på å treffa målgruppene. Kravet om 3 000
medlemer kunne ført til at både lagbaserte organisasjonar
utan eit sentralt medlemsregister, at relativt små, men
viktige organisasjonar, og at organisasjonar som ut frå sitt
særpreg ikkje kan basere verksemda si på medlemer,
ville falle utanfor ordninga.
Komiteen viser elles til i debatten om Innst.
S. nr. 220 (1999-2000) den 16. juni 2000 vart det presisert
at «nasjonalt omfang» ikkje betyr verksemd i alle fylke,
men at den aktuelle organisasjonen må ha aktivitet ut over
det reint lokale.
Departementet fremmer forslag i samsvar med finanskomiteen si
uttale i Innst. S. nr. 220 (1999-2000) og viser til lovforslag om
endring av skatteloven § 6-50 første
ledd bokstav f.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag.
Skatteloven § 18-2 første ledd fastsett
at skattytar som eiger kraftverk, eller som har rett til uttak av kraft,
skal svare naturressursskatt til dei kommunane og fylkeskommunane
som blir tilordna kraftanleggsformuen. Naturressursskatten blei
innført for å sikre kommunar og fylkeskommunar
stabile skatteinntekter, og ikkje for å auke skattebøra
for kraftforetaka. Av denne grunnen blei det innført rett
til å trekkje frå naturressursskatten «i
utlignet fellesskatt til staten», jf. skatteloven § 18-2
fjerde ledd.
Frå og med inntektsåret 1998 er aksjeselskap
og andre etterskotspliktige skattytarar berre skattepliktige til
staten, og skal ikkje lenger betale fellesskatt. Dette går
fram av ny § 3-3 i Stortinget sitt skattevedtak for inntektsåret
1999 som fastsett at etterskotsskattepliktige selskap og innretningar
skal svare skatt til staten med 28 pst.
Som følgje av dette foreslår departementet
tilføyingar i skatteloven § 18-2 fjerde
ledd, slik at bestemmelsen blir tilpassa dei endringane som skjedde
ved omlegginga til rein statsskatt for etterskotsskattepliktige.
Naturressursskatten vil etter dette komme til frådrag i
utlikna inntektsskatt til staten. For forskotsskattepliktige skattytarar
med plikt til å svare naturressursskatt vil den opphavlege
bestemmelsen framleis gjelde.
Departementet foreslår at endringa trer i kraft straks,
og med verknad frå og med inntektsåret 2000. For
inntektsåret 1999 legg ein ikkje fram noko forslag om lovendring,
då skatteloven av 18. august 1911 nr. 8 blei oppheva ved
siste årsskifte.
Departementet legg til grunn at også skatteloven av
1911 § 19 A-2 nr. 4 må forståast
slik at for etterskotsskattepliktige skal naturressursskatten komme
til frådrag i utlikna inntektsskatt til staten for inntektsåret 1999,
jf. Stortinget sitt skattevedtak § 3-3.
Departementet viser til forslag til endring av skatteloven § 18-2
fjerde ledd.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag.
Etter lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving
av skatt (skattebetalingslova) § 1 skal fysiske
personer betale forskot på skatt, anten i form av forskotstrekk
eller i form av utskriven forskotsskatt. Som eit tillegg til den
ordinære ordninga er det i fiskerinæringa ei særskilt
ordning med sikringstrekk. Sikringstrekket tenar som ein ekstra
tryggleik for oppgjeret frå arbeidsgivaren for forskotstrekk
og for utskriven forskotsskatt for oppgjersmottakarar som ikkje
er arbeidsgivarar.
Finansdepartementet meiner at det ikkje lenger er behov for ei
slik særordning. Departementet foreslår derfor å avskaffe
ordninga med sikringstrekk i fiskerinæringa.
Departementet sitt allmenne syn er at det ordinære forskotssystemet
for skatt av fiske- og fangstinntekter - med visse tilpassingar
- bør vere tilstrekkeleg til å sikre skattebetalingane
på dette området. Tilleggssikringa i form av sikringstrekk
bør berre førast vidare dersom ein måtte
vente seg ein ikkje godtakbar svikt i skattebetalingane ved å ta
bort tilleggssikringa. Departementet kan ikkje sjå at det
ligg nokon slik risiko i å ta bort ordninga med sikringstrekk.
Det ordinære forskotssystemet i fiske og fangst sikrar
normalt at skatt blir trekt i utbetalingar til lønnstakarer
og lottfiskarar, og at trekkbeløpa blir overførte til
skatteoppkrevjaren. Ein kan ikkje utelukke svikt ved at enkelte
trekkpliktige utbetalarar ikkje etterlever pliktane sine, men det
er ikkje spesielt for fiske og fangst. Manglande trekk (altså for
stor netto utbetaling) fritek ikkje for betalingsansvar for det
beløp som skulle ha vore trekt, og kan også leie
til straffansvar. Ein kan heller ikkje utelukke pliktbrot i ordninga
med sikringstrekk. Samla sett er det ikkje grunnlag for å seie
at sikringstrekk (i tillegg til forskotstrekk) gir ein vesentleg
tryggare pengestraum inn til skatteoppkrevjarane, enn forskotstrekk
aleine. Det er heller ikkje grunnlag for å seie at det
etter høva er fleire dårlege skattebetalarar i
fiske og fangst enn i andre næringsgreiner. Omsynet til
lik handsaming av ulike næringsgreiner taler mot ei særleg
skattebetalingsordning for fiske og fangst.
Historisk sett kan ordninga med sikringstrekk sjåast
som eit tiltak for å flytte ein del av trekkplikta til første
utbetalingsledd, normalt fiskesalslaga. Desse har eit administrativt
apparat og kan sjåast som meir profesjonelle enn den enkelte
arbeidsgivar om bord (reiarlag, høvedsmann m.v.), som normalt
er neste utbetalingsledd på vegen frå salslaget
til den enkelte fiskar som bemanner båten. Men desse neste
utbetalingsledda sparer ikkje noko kontor- og rekneskapsarbeid av
di fiskesalslaget har gjort eit allment 12 pst. sikringstrekk i
salsoppgjeret for båten sin fangst. Reiarlag, høvedsmann
m.v. har like fullt det vanlege arbeidsgivaransvaret som skal oppfyllast,
mellom desse også rekneskapsplikt for utbetalingane til
den enkelte fiskar om bord. For så vidt blir det eit meirarbeid å samordne
salslaget sitt sikringstrekk med desse arbeidsgivarpliktane i neste
ledd. Det er jo ikkje meininga å ha for mykje (dobbelt)
trekk, berre at sikringstrekket skal vere eit forskot i første
betalingsledd på forskotstrekket i neste ledd.
Det ordinære forskotstrekket gjeld alle fiskarar som
ikkje har eigarinteresser i båten, utan omsyn til om inntekta
deira om bord er fastlønn, daglønn eller lottinntekt.
Sikringstrekk blir då ei tilsvarande svakt grunngitt ordning
for alle desse fiskarane.
Fiskarar som er båteigarar, t.d. einefiskarar og aktive
andelseigarar m.v., har ikkje forskotstrekk i sine salsinntekter,
av di salsinntektene for ein stor del går til drift av
båten. I staden har dei forskotsskatt i 4 terminer i året.
Forskotsskatten blir utskriven av likningskontoret på grunnlag
av registrerte data om tidlegare års skattepliktige næringsoverskot
m.v. Det er vanskeleg å tilpasse eit prosentvis sikringstrekk
hos salslaget til desse skattebetalingane. På same måten som
for andre næringsdrivande må det vere forsvarleg å basere
skattebetalingsordninga i fiske og fangst på slike terminoppgjør,
når skattyteren får bruttoinntekt si i hende utan
forskotstrekk.
At fiske- og fangstinntekter er sesongbasert og kan svinge mykje
gjennom året og frå år til år,
er etter departementet sitt syn ikkje noko sterkt argument for ei
ekstra betalingssikring for skatt. Mange bransjar har store inntekts-
og sesongvariasjonar. Den ordinære betalingsordninga for
skatt tek omsyn til dette, men krev samstundes at skattetrekkmidlar
skal forvaltast trygt og innbetalast ved forfall annan kvar månad.
Ein kan ikkje nytte trekkmidlar til finansiering av drifta, sjølv
om lønneutbetalinger med trekk ofte må gjerast før
salsoppgjer for fangst kan dekkje lønnene. For næringsdrivande
einefiskarar m.v. med forskotsskatt i terminar i staden for forskotstrekk,
er det gjennom dialog med likningskontoret mogleg å få storleiken
på terminane tilpassa inntektsfasene i året.
Det tyngste motargument mot å ta bort ordninga med sikringstrekk
er at denne ordninga sikrer det offentlege mot insolvensrisiko hos
dei trekkpliktige arbeidsgivarane og dei skattepliktige einefiskarane
m.v. Med faktisk insolvens og avskriving av tapte skattekrav vil
det berre bli i eit lite antall høve på dette
området. Departementet finn det ikkje rett å halde
på ei allmenn ordning med sikringstrekk, av di ein liten
del av dei personane ordninga vil gjelde for, kan disponere midlane
sine slik at dei råker ut i insolvens. Heller ikkje slik
svikt er spesiell i denne bransjen. Det offentlege må kunne
ta den same risikoen for insolvens her som i andre bransjar.
Innanlandsk sal av fangst vil oftast vere meirverdiavgiftspliktig
for båteigaren. På dette avgiftsområdet
har ein klart seg utan nokon ordning med trekk for å sikre
avgiftsbetalinga frå båteigaren til skattefogden. Meirverdiavgift
av brutto omsetning kan ofte bli eit høgare beløp
enn skatten av overskotet frå omsetninga. Det blir då noko
tilfeldig at inntektsskatten har ei ekstra sikring som ikkje meirverdiavgifta
har.
Departementet kan etter dette ikkje sjå at innvendingane
frå Norges Fiskarlag i høyringa bør vere
avgjerande. Departementet legg serleg vekt på at den ordinære
forskotsordninga i seg sjølv inneheld ei god betalingssikring,
og at det ikkje er naudsynt å ha ei strengare skattebetalingsordning
for fiske- og fangstinntekter enn for andre skattepliktige yrkesinntekter. Det
blir ikkje gjort framlegg om endring i reglane om forskottstrekk
i fiske og fangst no. Departementet kan derfor ikkje sjå at
opphevinga av reglane om sikringstrekk vil føra med seg
monaleg meirarbeid for dei trekkpliktige.
Ei oppheving av ordninga med sikringstrekk vil ikkje påverke
systemet for produktavgift, som i seg sjølv er ei førsteleddsavgift.
Omsynet til denne avgifta kjem derfor ikkje inn i vurderinga her.
Med opphevinga av reglane om sikringstrekk fell også særordninga
med betaling av sikringstrekk til skattefuten bort. Oppgjer for
trekt forskot på skatt skal betalast til skatteoppkrevjaren.
Av den grunn er det ikkje behov for heimelen i skattebetalingslova § 12
nr. 4 første punktum. Lovas § 12 nr.
1 siste punktum held fram som heimel for særreglar om oppgjer
og betaling av forskottstrekk.
Departementet foreslår etter dette å oppheve
reglane om sikringstrekk.
Ein syner til forslaget om å oppheve skattebetalingslova §§ 12
nr. 4 og 5, 46 nr. 3, 47 nr. 4, 49 nr. 1 første ledd siste
punktum. Det blir også synt til forslaget om å endre
skattebetalingslova § 51 nr. 1 første ledd
og at § 47 nr. 5 skal bli § 47 nr.
Departementet foreslår at endringane tek til å gjelde
frå 1. januar 2001 med verknad for salsoppgjer som
blir betalt frå og med denne dato.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag.
Oppheving av ordninga med sikringstrekk vil berre i liten grad
auke risikoen for at skatterestansane og skattetap ved insolvens
blir større. Denne risikoen haldast for å vere
akseptabel. Opphevinga inneber at salslaga og andre kjøparar
av fisk i førstehand ikkje lenger blir pålagde
oppgåva med sikringstrekket. Dette ser departementet som
positivt. Også for skattestyresmaktene vil det bli ei forenkling
ved at ei teknisk komplisert og avvikande ordning blir oppheva.
Skattedirektoratet har i samband med utvikling av nytt forvaltningssystem
for felles innkrevjing (SKARP) uttalt at vidareføring av
ordninga vil komplisere utviklinga av det nye systemet.
Komiteen tek dette til etterretning.
I Innst. O. nr. 53 (1999-2000) foreslo finanskomiteen endringar
i skatteloven § 6-32 om utrekning av minstefrådrag.
Komiteen viste til at det ved handsaminga av budsjettet for 2000
blei vedteke reglar om ei særskild nedre grense på 30
600 kroner for minstefrådrag i arbeidsinntekt m.v., jf.
skatteloven § 6-32 første ledd. Slik
paragrafen var utforma, ville den gi utilsikta gunstige verknader
for ein skattytar som har budd i riket berre ein del av inntektsåret,
eller som har mellombels opphald i riket. Det same ville gjelde
for skattytarar som er busett i utlandet og som tek i mot vederlag
eller liknande frå selskap som høyrer heime i Noreg.
På bakgrunn av dette foreslo finanskomiteen endringar i
skatteloven § 6-32 fjerde ledd. Paragrafen blei
endra i tråd med finanskomiteen sitt forslag ved lov av
14. april 2000 nr. 30. Endringa trådte i kraft med
verknad frå og med inntektsåret 2000.
Etter lovendringa skal ein avkorte «minstefradraget
etter det antall hele eller påbegynte måneder
av inntektsåret skattyteren har vært bosatt i
riket». Dersom ein legg ordlyden til grunn, vil skattytar
kunne få eit lågare minstefrådrag enn
det han hadde krav på etter reglane som gjaldt før
den særskilde nedre grensa blei vedteken. Dette var ikkje
ein tilsikta konsekvens av endringa. Det er den øvre og
den nedre grensa for minstefrådrag som bør bli
avkorta avhengig av talet på dei månadene opphaldet
har vart, og ikkje minstefrådraget. Eit rekneeksempel kan
illustrere skilnaden mellom dei to metodane å rekne ut
minstefrådraget på:
Ein skattytar har opphald i landet i 3 månader, og har
ei inntekt på 80 000 kroner. Nedre grense for minstefrådrag
blir 30 600 kroner x 3/12 = 7 650 kroner, medan øvre
grense for minstefrådrag blir 36 600 kroner x 3/12 = 9
150 kroner. Alternativ 1: Etter første ledd skal ein skattytar
med inntekt på 80 000 kroner ha eit minstefrådrag
som svarer til den nedre grensa, dvs. 30 600 kroner, dersom han
har opphald i landet i 12 månader. Dersom ein legg til
grunn ordlyden i § 6-32 fjerde ledd, skal minstefrådraget
i eksempelet svare til avkorta nedre grense for minstefrådrag,
dvs. 7 650 kroner. Alternativ 2: Dersom ein ikkje legg til grunn at
ein skal avkorte minstefrådraget etter talet på dei månadene
opphaldet har vart, blir minstefrådraget i eksempelet 80
000 kroner x 0,22 = 17 600 kroner. Sidan øvre
grense for minstefrådraget er 9 150 kroner, skal dette
beløpet likevel utgjere minstefrådraget. Skilnaden
mellom alternativ 1 og 2 utgjer altså 1 500 kroner i dette
eksempelet.
Etter departementet sitt syn er det ikkje grunnlag for at ein
skattytar i slike tilfelle skal komme i ein skattemessig mindre
gunstig posisjon etter innføringa av den særskilde
nedre grensa i minstefrådraget. Skatteloven § 6-32
fjerde ledd er derfor på forskotsstadiet tolka i tråd
med alternativ 2 ovanfor for inntektsåret 2000. Departementet
gjer på denne bakgrunn framlegg om at § 6-32 blir
presisert i tråd med dette, med verknad frå og
med inntektsåret 2000.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag.
I Ot.prp. nr. 45 (1999-2000) blei det foreslått endringar
i skatteloven § 5-14 tredje ledd om skattlegginga
av opsjonar i arbeidsforhold. Endringa blei vedteken ved lov av
23. juni 2000. Endringa medfører at ikkje-børsnoterte
opsjonar ikkje skal lønnsskattleggjast ved tildeling, men
berre ved innløysing/sal. Børsnoterte
opsjonar skal lønnsskattleggjast både ved tildeling
og innløysing/sal. § 5-14 tredje
ledd inneheldt tidlegare ein heimel for departementet til å gi forskrift.
Heimelen blei ikkje foreslått ført vidare. Forskrifta
med nemnde heimel gjaldt i hovudsak skattlegginga ved tildeling
av opsjonen, noko som ikkje er naudsynt no. Det er likevel behov
for forskrift til utfylling av § 5-14 tredje ledd,
m.a. for å oppretthalde regelen om at same lempingsreglar
som gjeld ved tilsette sine kjøp av aksjar til underkurs
skal gjelde også ved innløysing av opsjon. Departementet fremmer
derfor forslag om ein heimel for departementet til å gi
reglar til utfylling og gjennomføring av § 5-14
tredje ledd. Departementet at foreslår endringa trer i
kraft frå og med inntektsåret 2000.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag.
I følgje skatteloven § 2-2 første
ledd bokstav g skal interkommunale selskap der deltakarane har delt ansvar
for pliktene til selskapet, liknast som eigne skattesubjekt. Paragrafen
viser til selskapsloven § 1-1 femte ledd for å klargjere
kva for selskap det her er snakk om. Ved lov av 29. januar
1999 nr. 6 blei det vedteke ny lov om interkommunale selskap. I
samband med dette blei også selskapsloven § 1-1
femte ledd endra. Etter denne lovendringa er det ikkje lenger naturleg å vise
frå skatteloven § 2-2 første
ledd bokstav g til selskapsloven § 1-1 femte ledd,
men til lov om interkommunale selskaper, fordi slike selskap no er
regulert i denne loven.
I skatteloven § 10-10 andre og tredje ledd
er det gitt ein definisjon av kva uttrykka «aksjonær» og «aksje» skal
jamstellast med i dette kapittelet. Ordlyden i andre og tredje ledd
er ført direkte vidare frå selskapsskatteloven
av 1991 § 3-1 andre og tredje ledd. I den sist nemnde lova
sto paragrafen i eit eige kapittel om skattlegging av utbytte. Når
skatteloven § 10-10 viser til dette kapittel,
viser den til langt fleire paragrafer enn dei som omhandlar skattlegging
av utbytte. Det har ikkje vore tilsikta noko realitetsendring her.
Departementet legg derfor fram forslag om å endre ordlyden
i skatteloven § 10-10 andre og tredje ledd, slik at
det blir vist til dei paragrafane som gjeld utbytte, det vil seie §§ 10-10
til 10-13.
Etter skatteloven § 14-5 fjerde ledd bokstav
e skal «Nedskrivningsbeløpet etter b og c tas
til inntekt ved utløpet av det påfølgende
inntektsåret, i den utstrekning beløpet ikke motsvarer
tap i inntektsåret». I følgje ordlyden
i skatteloven av 1911 § 50 andre ledd som regulerte
dette tidlegare, skal også frådrag som omtalt
i § 14-5 fjerde ledd bokstav d handsamast på denne
måten. Departementet foreslår derfor ei endring i
skatteloven § 14-5 fjerde ledd bokstav e slik
at bokstaven omfattar nedskrivingsbeløp etter bokstav b,
c og d.
I skatteloven § 14-48 første ledd
siste punktum er det vist til §§ 14-15
til 14-48. Paragrafen som svarer til denne i skatteloven av 1911,
er § 44A-10, som viser til § 44A. Endringa
kom inn i loven i samband med vedtakinga av ny skattelov. Det har
ikkje vore sikta til å gjere nokon realitetsendring på dette
punktet. Departementet foreslår derfor at skatteloven § 14-48
første ledd siste punktum blir endra slik at det i § 14-48 første
ledd siste punktum blir vist til §§ 14-40
til 14-48.
Departementet viser til forslag til endringar i skatteloven §§ 2-2,
10-10, 14-5 og 14-48.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag.
Etter skattebetalingslova § 23 nr. 2 første
punktum skal ein leggje renter til restskatt etter reglar i forskrift.
Forskriftskompetansen blei ved lov av 18. desember 1998
nr. 73 flytta frå Kongen til departementet, og det var
ei tilsikta flytting. Men ved lov av 26. mars 1999 nr.
14 blei forskriftskompetansen ved eit mistak ført attende
til Kongen. Sidan den sistnemnde endringa ikkje var tilsikta, foreslår
departementet at skattebetalingslova § 23 nr.
2 første punktum blir endra slik at forskriftskompetansen
på ny blir lagd til departementet.
I samband med teknisk revidert skattelov blei skattebetalingslova § 37
nr. 1 endra. I første punktum blei tilvising til skatteloven
av 18. august 1911 nr. 8 § 16 første,
andre eller sjette ledd bytt ut med ei tilvising til skatteloven §§ 2-10,
2-11 fjerde ledd eller 2-12 bokstav a. Etter skatteloven av 18. august
1911 nr. 8 § 16 sjette ledd første punktum
skal formue som høyrer til ektefellar som blir likna særskilt
etter § 16 fjerde ledd takast med ved likningen
av den av ektefellene som har høgast nettoinntekt. Etter § 16
sjette ledd andre punktum vil det same gjelde for formue som ektefellenes
barn har, når den skal liknest saman med foreldra si formue
etter § 16 sjuande eller åttande ledd.
Skatteloven § 2-14 tredje ledd bokstav a svarer til § 16
sjette ledd andre punktum i den tidlegare skattelov. I skattebetalingslova § 37
nr. 1 første punktum er det derimot ikkje vist til § 2-14
tredje ledd bokstav a. Sidan ei endring ikkje har vore tilsikta,
foreslår departementet at skattebetalingslova § 37
nr. 1 første punktum blir endra slik at den også viser
til skatteloven § 2-14 tredje ledd bokstav a.
Etter den gamle skattelova § 31 andre ledd
var alle typer deltakerlikna selskap (anvarleg selskap, kommandittselskap,
indre selskap, partreiarlag m.v.) omfatta av det subsidiære
betalingsansvaret for deltakarane sin skatt knytt til selskapet.
I samband med den teknisk reviderte, nye skattelova av 1999 blei
reglane om dette subsidiære ansvaret flytt til skattebetalingslova § 37
ny nr. 3. Ved eit mistak blei då ordlyden i § 38
nr. 3 for smal, slik at berre ansvarleg selskap kom med. Det var
ikkje tilsikta å ta kommandittselskap og andre deltakerlikna
selskap ut av denne gamle ordninga med subsidiært skatteansvar
for deltakarane. Departementet foreslår at dette rettast
opp, ved at ordlyden i skattebetalingslova § 37
nr. 3 blir utvida til å gjelde alle deltakerlikna selskap.
Dette gjerast ved ei tilvising til ny skattelov § 2-2
andre ledd bokstav a til e, som definerer alle typer deltakerlikna
selskap.
Departementet viser til forslag til endringar i skattebetalingslova §§ 23
nr. 2 og 37 nr. 1 og nr. 3.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag.
Ved kgl. res. 2. juli 1999 blei det bestemt at eigedomsskattelova § 8
skal tre i kraft frå 2001 for anlegg for overføring
og distribusjon av kraft. Det vil seie at grunnlaget for eigedomsskatt
på slike anlegg skal svare til verdien fastsett ved likninga året
før skatteåret.
I Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) foreslo departementet endringar
i dei nye reglane for verdsetjing av anlegg for produksjon av elektrisk
kraft med verknad frå skatteåret 2001 og i tråd
med dei føresetnader finanskomiteen ga uttrykk for i Budsjett-innst.
S. I (1999-2000). Om overføringsanlegga heiter det i proposisjonen
avsnitt 1.5:
«Vedtaket om å sette i kraft eigedomsskattelova § 8
fra 1. januar 2001 omfatter også overføringsanleggene
for elektrisk kraft. Også for disse vil grunnlaget for
eiendomsskatten bli endret ved ikrafttredelsen. Selv om provenyet
fra eiendomsskatten på disse anleggene samlet er langt
mindre enn fra produksjonsanleggene, ser departementet at endringer
i grunnlaget også her vil ha betydning for provenyet for
de berørte kommunene. Dette ble ikke særskilt
drøftet av departementet i Nasjonalbudsjettet 2000, og
er heller ikke tatt opp av finanskomiteen i Budsjett-innst. S. I
(1999-2000). Det har innenfor den korte tiden som har vært til
rådighet ikke vært mulig å foreta en
fullstendig vurdering av reglene for disse anleggene. Dette har
blant annet sammenheng med behov for å se nærmere
på NVEs regler for regulering av avkastningen fra disse anleggene,
som utgjør et naturlig monopol. Departementet tar sikte
på å komme tilbake til dette i løpet
av vårsesjonen.»
Formuesverdien for overføringsanlegg skal fastsetjast
ved likninga og skal frå skatteåret 2001 også nyttast
som eigedomsskattegrunnlag. Formuesverdien skal verdsetjast etter
reglane i skattelova § 4-1 og § 18-5.
Etter § 4-1 skal skattepliktig formue svare til omsetningsverdien.
Dette svarer til det som gjaldt tidlegare ved taksering av overføringsanlegg
etter den gamle byskattelova § 5, jf. eigedomsskattelova § 33 andre
ledd. Praksis for taksering under byskattelova har teke utgangspunkt
i teknisk verdi med frådrag for slit og elde. Etter skattelova § 18-5 åttande
ledd etter endring av 23. juni 2000 (tidlegare tredje ledd)
skal formuesverdien av overføringsanlegg ved likninga setjast
lik skattemessig verdi pr. 1. januar i likningsåret.
Det vil seie dei skattemessig nedskrivne verdiane av alle driftsmidlane
i anlegget.
Regelen i skattelova § 18-5 åttande
ledd blei vedteken som del av kraftskattereforma etter forslag frå departementet,
jf. Ot. prp. nr. 23 (1995-1996) avsnitt 12.5.4 og 12.5.3. Her går
det fram at skattemessig verdi vart valt som den verdi som svarte
til dei rekneskapsmessige verdiane som på dette tidspunkt
også vart lagt direkte til grunn for Norges vassdrags-
og energidirektorat (NVE) si utrekning av dei maksimale tariffane
selskapa hadde lov til å ta. På denne bakgrunn
vart dei skattemessige verdiane vurdert som det beste uttrykket
for salsverdien av overføringsanlegg. I Innst. O. nr. 62
(1995-1996) avsnitt 9.3 og 9.4 slutta fleirtalet i finanskomiteen
seg til at formuesverdien skulle svare til skattemessig verdi og
at verdien også skulle nyttast som grunnlag for eigedomsskatten.
Med verknad frå 1. januar 1997 har NVE endra reglane
for utrekning av maksimale tariffar. Dei rekneskapsmessig verdiane
aleine vert ikkje lenger avgjerande for fastsetjing av tariffane.
Om det er tilstrekkeleg effektiv drift i det einskilde selskap,
vert det også teke omsyn til dette ved fastsetjinga av
tariffane. Det er med andre ord ikkje lenger like klårt
at omsetningsverdien av anlegga svarer til rekneskapsmessig eller
skattemessig verdi.
I ein dom frå Høgsterett av 12. februar
1999 om taksering av overføringsanlegg under byskattelova § 5,
sjå Rt. 1999 s. 192, uttalte retten einstemmig om det å bygge
verdien på grunnlaget for maksimale tariffar:
«- Selv om dette forholdet ikke er avgjørende
for mitt syn på saken, nevner jeg også at takseringen
for eiendomsskatt forutsetningsvis skal gjelde for perioder på 10 år,
og at det derfor vil kunne være vanskelig å bygge
på prisforskrifter som raskt kan endres. Som tidligere
nevnt ble prisforskriftene vesentlig endret i 1997, og avkastningen
avhenger nå av hvor effektivt det enkelte anlegget drives.
De nye reglene illustrerer ytterligere problemer med å bygge
på en avkastningsverdi.»
Litt lenger ut i dommen heiter det:
«Det kan nok sies at jeg her har gått
langt i å anvende en objektivisert norm for verdsettelsen
etter byskatteloven § 5 første ledd.
Også i dommen i Rt 1994 333 ble det gitt uttrykk for tvil
om hvor langt det vil være riktig å anvende dette
prinsippet. Jeg er imidlertid blitt stående ved at både
eiendomsskattens karakter av objektskatt og reelle hensyn tilsier
at NVE"s prisregulering ikke er et egnet grunnlag ved eiendomsskattetakseringen
av overføringsanlegg.»
Departementet har ikkje hatt høve til å sluttføre vurderinga
av verdsetjingsreglane for overføringsanlegga slik at denne
kan presenterast i vårsesjonen. Jamvel om departementet
legg fram si endelege vurdering av desse spørsmåla
i haust, vil forslag om slike reglar av praktiske årsaker,
berre kunne leggjast til grunn frå skatteåret
2001 dersom det ikkje er naudsynt å henta inn nye opplysningar
frå skattytarane. Samtidig er det slik at kommunane skal
gjere vedtak om budsjett før utgangen av året.
På det noverande tidspunkt kan departementet ikkje førespegla
at kommunane kan få nokon avklåring om inntektene
frå eigedomsskatten på overføringsanlegga
i høveleg tid for innpassing i budsjettprosessen for 2001.
Departementet tek på denne bakgrunn sikte på å fremje
kongeleg resolusjon om å utsette iverksetjinga av § 8
for overføringsanlegg til skatteåret 2002.
Komiteen tek dette til etterretning.
Ved lov av 23. juni 2000 blei dei nye reglane i skattelova § 18-5
om verdsetjing av kraftproduksjonsanlegg endra med verknad frå og
med inntektsåret 2000. Dei endra verdsetjingsreglane skal
også nyttast ved fastsetjing av eigedomsskattegrunnlaget
for kraftproduksjonsanlegg frå og med skatteåret
2001. Lovvedtaket var i samsvar med departementet sitt lovforslag
i Ot.prp. 47 (1999-2000) og i tråd med dei føresetnader
finanskomiteen ga uttrykk for i Budsjett-innst. S. I (1999-2000).
Etter dei nye reglane skal eigedomsskattegrunnlaget fastsetjast
under eitt for kvart kraftproduksjonsanlegg, det vil seie for kraftstasjonar
inklusiv magasinar og reguleringsanlegg. For produksjonsanlegg som strekk
seg over fleire kommunar, må det såleis etablerast
reglar om fordeling av eigedomsskattegrunnlaget mellom kommunane.
Om arbeidet med kommunefordelingsreglar for eigedomsskattegrunnlaget
for slike større produksjonsanlegg, heiter det i Ot.prp.
nr. 47 (1999-2000) i avsnitt 1.5:
«Når eigedomsskattelova § 8
trer i kraft, vil reglene om verdsettelse av produksjonsanlegg medføre
at større kommunekryssende anlegg skal verdsettes under
ett. Departementet varslet i Ot.prp. nr. 23 (1995-96) s. 145 at
en ville komme tilbake med forslag til nødvendige regler
for fordelingen av eiendomsskattegrunnlaget i slike tilfeller. Etter
forslag i Ot.prp. nr. 1 (1998-99) s. 49 ble det ved lov av 18. desember
1998 vedtatt en midlertidig regel om fordeling mellom kommuner.
Departementet har etter dette engasjert NVE til å utrede
grunnlaget for permanente fordelingsregler for kommunekryssende
anlegg, og tar sikte på å komme tilbake med forslag
til slike regler i løpet av vårsesjonen.»
Departementet kan likevel ikkje presentera arbeidet med utredning
av nye, permanente fordelingsreglar i form av lovforslag i vårsesjonen,
men tek sikte på å leggje fram forslag til slike
fordelingsreglar i ein proposisjon innan utgangen av september 2000.
Om departementet i den varsla proposisjonen i løpet
av september 2000 av praktiske eller prinsipielle årsaker,
ikkje kan tilrå at nye, permanente fordelingsreglar skal
nyttast for eigedomsskatteåret 2001, er alternativet -
slik departementet ser det - at overgangsregelen av 18. desember
1998 blir lagt til grunn for utskrivinga av eigedomsskatten på kraftanlegg
i 2001. Departementet og Skattedirektoratet arbeider med sikte på utforming
av reglar og fordelingsnøklar for mogleg bruk i skatteåret
2001 både etter overgangsregelen og etter nye, permanente
fordelingsreglar. Om bakgrunnen for overgangsregelen viser ein til
Ot.prp. nr. 23 (1995-1996), der departementet foreslo regelen om
samla verdsetjing av kraftverk med reguleringsanlegg som hører
til, slik den vart vedteken i den gamle skattelova § 37
bokstav a (jf. skatteloven av 1999 § 18-5). I
Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) avsnitt 11.6, heiter det:
«Fordeling av eiendomsskattegrunnlaget mellom kraftkommuner
ble ikke utredet av Rødseth-utvalget og er heller ikke
tema for eindomsskatteutvalget. Både fordi fordelingsnøklene
for eiendomsskatteformål og inntekts- og formuesskatteformål
etter gjeldende regler ikke er harmonisert og fordi det foreslås en
overgangsregel for å fordele inntektsskatt mellom kommuner,
foreslår departementet at den relative kommunefordelingen
som gjelder for inntektsåret 1995 for eiendomsskatten blir
videreført som en overgangsregel.»
Det blei ikkje fremma konkrete forslag til lovreglar i proposisjonen,
men i Innst. O. nr. 62 (1995-1996) ga fleirtalet i finanskomiteen
si tilslutning til forslaget.
Departementet kom tilbake med konkrete lovforslag i Ot.prp. nr.
1 (1998-1999). På det tidspunkt var det meininga å setje
i kraft eigedomsskattelova § 8 den 1. januar
1999. Forslaget var at ein som overgangsregel skulle bruke den relative
fordelinga mellom kommunane for det siste året før § 8
skulle tre i kraft, det vil seie eigedomsskatteåret 1998.
Forslaget blei vedteke ved lov av 18. desember 1998 nr.
75 om overgangsregel til eigedomsskattelova § 8 som lyder slik:
«Når et kraftanlegg ligger i flere kommuner,
skal skattegrunnlaget i kraftanlegget fordeles mellom kommunene
i samme forhold som ved utskrivingen av eiendomsskatten for 1998.»
Etter eigedomsskattelova § 14 skal eigedomsskatten
så vidt råd vere utskriven og skattesetlar utsendt innan
1. mars i skatteåret. Eigedomsskattegrunnlaga for
kraftproduksjonsanlegg for skatteåret 2001 skal fastsetjast
av likningsstyresmaktene, jf. mellombels tillegg til eigedomsskattelova
av 23. juni 2000. Skattegrunnlaga skal etter planen fastsetjast
og sendast til skattytarane og kommunane seinast innan 1. november
2000 i samband med utlegginga av likninga.
Dei endra reglane om verdsetjing av kraftanlegg i høve
til utskriving av eigedomsskatt, vil kunne føre til endring
i kommunane sine inntekter av eigedomsskatt i høve til
tidlegare år. Av omsyn til budsjettprosessen for 2001 er
det såleis grunn til å skaffe kommunane avklaring
av storleiken på eigedomsskatteinntektene så tidleg
som råd er. Departementet - i samarbeid med Skattedirektoratet,
tek derfor sikte på at kommunane innan månadsskiftet
oktober/november også skal få tilsendt
oppgåver med ei mellombels kommunefordeling av dei fastsette
eigedomsskattegrunnlaga for kommunekryssande kraftanlegg. Denne
mellombels fordelinga av eigedomsskattegrunnlaga mellom kommunane
skal vere i samsvar med det forslaget om kommunefordelingsreglar
for skatteåret 2001 som skal avklarast i den varsla proposisjonen
i løpet av september 2000. Endeleg kommunefordeling av
eigedomsskattegrunnlaga kan fastsetjast straks forslaga om fordelingsregler
for 2001 i den varsla proposisjonen i september blir vedtekne, og
i god tid før fristen for utskriving av eigedomsskatt den
1. mars 2001.
Komiteen tek dette til etterretning.
Finansdepartementet er i gang med å utarbeide forslag
til reglar om bindande førehandstilsegner i skatte- og
avgiftssaker. Forslaget er ei oppfølging av Næringslovutvalet
sitt forslag om bindande førehandstilsegner i skattesaker
og finanskomiteen sine merknader i Innst. S. nr. 145 (1998-1999)
fra finanskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Per-Kristian
Foss og Børge Brende om innføring av bindende
forhåndstilsagn i skattesaker (Dokument nr. 8:39 (1998-1999)).
I samband med finanskomiteen si handsaming av Dokument nr. 8:39
(1998-1999) uttalte fleirtalet i komiteen at dei venta seg ein omtale
i samband med Nasjonalbudsjettet 2000, med sikte på at
departementet ville fremje lovforslag våren 2000. I St.prp.
nr. 1 (1999-2000) Skatte-, avgifts- og tollvedtak blei det uttalt
at Finansdepartementet tok sikte på å leggje fram proposisjon
våren 2000.
Ettersom forslaget om innføring av bindande førehandstilsegner
i skatte- og avgiftssaker vil ha følgjer for skatteetaten
sitt budsjett, ønskjer Regjeringa å vurdere denne
saka i samband med budsjettet for 2001.
Komiteen tek dette til etterretning.
Komiteen viser til det som står føre og rår Odelstinget til å gjere slike
vedtak til lover:
A
Vedtak til lov
om endringar i lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt
I lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt blir desse endringane gjort:
I
§ 23 nr. 2 første punktum skal lyde:
Restskatt tillegges renter etter regler som fastsettes av departementet.
§ 37 nr. 1 første punktum skal lyde:
Når skatt er iliknet begge ektefeller under ett i medhold av skatteloven §§ 2-10, 2-11 fjerde ledd, 2-12 bokstav a eller § 2-14 tredje ledd bokstav a, kan det tas utlegg for skatten såvel i gjenstander som er felleseie, som i ektefellenes mulige særeiemidler.
§ 37 nr. 3 første punktum skal lyde:
Ved ligning av medlemmer i selskaper som nevnt i skatteloven § 2-2 annet ledd a - e er selskapet ansvarlig for skatt som ikke kan innkreves hos medlemmene.
II
§ 12 nr. 4 og nr. 5 opphevast.
§ 46 nr. 3 opphevast.
§ 47 nr. 4 opphevast.
§ 47 nr. 5 blir nr. 4.
§ 49 nr. 1 første ledd siste punktum opphevast.
§ 51 nr. 1 første ledd skal lyde:
Den som er pliktig til å gjennomføre forskottstrekk etter § 4, jf. § 5, § 5A eller trekk etter pålegg som nevnt i §§ 33 og 34, og som forsettlig eller ved grov uaktsomhet unnlater å foreta eller sørge for at det blir foretatt beregning og trekk etter denne lovs kapittel II, eller trekk som er pålagt etter §§ 33 eller 34, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder.
III
Endringane under I tek til å gjelde straks med verknad frå og med inntektsåret 2000. Endringane under II tek til å gjelde frå 1. januar 2001 med verknad for salsoppgjer som betalast frå og med denne dato.
B
Vedtak til lov
om endringar i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift
I lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift blir desse endringane gjort:
I
§ 42 blir oppheva.
§ 43 skal lyde:
Registreringspliktig næringsdrivende anses avgiftspliktig for sin omsetning i den utstrekning det ikke ved registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger foretatt i samsvar med regnskapsregelverket, ved annet regnskapsmateriale eller på annen måte som avgiftsmyndighetene godkjenner, godtgjøres at det ikke skal betales avgift av omsetningen.
§ 44 første ledd skal lyde:
Salgsdokument som omhandler avgiftspliktige varer og tjenester kan ikke utstedes før ved levering med mindre annet bestemmes av departementet.
§ 45 skal lyde:
Departementet kan gi forskrifter om plikt til registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger, herunder om innhold av salgsdokumenter for den som er pliktig å sende oppgave over omsetning m.v. etter denne lov eller i henhold til bestemmelser gitt med hjemmel i denne lov for så vidt gjelder de beløp som skal medtas på oppgaven.
§ 46 skal lyde:
Den som er pliktig å sende oppgave over omsetning m.v. etter denne lov eller i henhold til bestemmelser gitt med hjemmel i denne lov, skal uten opphold legge fram, utlevere eller sende inn registrerte og dokumenterte regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale og andre dokumenter av betydning for avgiftskontrollen når avgiftsmyndighetene forlanger det. Det skal også gis fullstendige opplysninger om forhold som myndighetene finner kan ha betydning for kontrollen. Det samme gjelder den som er pålagt regnskapsplikt etter regnskapsloven § 1-2 tredje ledd.
Den næringsdrivende og de personer som er i hans tjeneste eller bistår ham, skal yte nødvendig veiledning og bistand og gi adgang til kontor- og bedriftslokaler. Det samme gjelder den som er pålagt regnskapsplikt etter regnskapsloven § 1-2 tredje ledd.
Andre næringsdrivende enn de som er nevnt i første ledd skal når avgiftsmyndighetene forlanger det, sende gjenpart av næringsoppgave til ligningsmyndighetene og gi de opplysninger om virksomheten som kreves. Det samme gjelder for gjenpart av årsregnskap og årsberetning dersom dette foreligger.
§ 72 nr. 2 første ledd skal lyde:
Den som forsettlig unnlater å la seg registrere etter bestemmelsene i kap. VII eller å sende omsetningsoppgave etter bestemmelsen i kap. VIII eller kap. X, eller overtrer regnskaps- eller dokumentasjonsbestemmelsene i kap. XI eller bestemmelsene om opplysningsplikt i kap. XII, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder. Det samme gjelder overtredelse av forskrift gitt i medhold av disse bestemmelsene eller forskrifter om registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger gitt i medhold av denne lov.
II
§ 57 skal lyde:
Vedtak etter kap. XIII og § 73 kan påklages til Klagenemnda for merverdiavgift. Klage til nemnda tas ikke under behandling uten samtykke av nemndas leder når klagegjenstandens verdi er under 15.000 kroner, renter ikke medregnet. Denne avgjørelsen kan ikke påklages. Klage som ikke tas under behandling i nemnda, avgjøres av Skattedirektoratet. Departementet avgjør hvilket organ som skal være klageinstans for andre vedtak etter denne lov.
Klagenemnda består av en leder og fire andre medlemmer, hver med ett varamedlem, som alle oppnevnes av departementet.
Departementet kan beslutte at Klagenemnda skal organiseres i to avdelinger. Begge avdelinger skal da ha en slik sammensetning som følger av annet ledd.
Klagenemnda er beslutningsdyktig når minst tre medlemmer, herunder leder eller dennes varamedlem, er til stede. Står stemmetallet likt, gjør leders eller dennes varamedlems stemme utslaget. Leder og dennes varamedlem skal oppfylle vilkårene for å være herreds- og byrettsdommer.
Departementet gir nærmere forskrifter om Klagenemndas organisasjon og saksbehandling.
§ 58 tredje ledd blir oppheva.
III
Endringane under I tek til å gjelde frå og med 1. januar 2001. Endringane under II tek til å gjelde straks.
C
Vedtak til lov
om endringar i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) blir desse endringane gjort:
I
§ 6-50 første ledd bokstav f skal lyde:
f. kulturvern, miljøvern, naturvern eller dyrevern.
§ 6-50 annet ledd skal lyde:
Selskapet eller sammenslutningen må ha nasjonalt omfang 1. januar i det år gaven gis. Stiftelser må 1. januar i det år gaven gis oppfylle vilkårene i lov om stiftelser m.m. § 14 og motta offentlig støtte.
§ 6-50 femte ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av denne paragraf, og kan herunder gi regler om krav til vedtekter, regnskap, revisjon, registrering i Enhetsregisteret og maskinell innberetning.
II
§ 2-2 første ledd bokstav g skal lyde:
g. interkommunalt selskap, jf. lov om interkommunale selskaper,
§ 5-14 tredje ledd bokstav c skal lyde:
c. Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av skattlegging etter dette ledd.
§ 6-32 fjerde ledd første punktum skal lyde:
Har skattyter bodd i riket i bare en del av inntektsåret, avkortes nedre og øvre grense for minstefradraget etter det antall hele eller påbegynte måneder av inntektsåret skattyteren har vært bosatt i riket.
§ 10-10 andre og tredje ledd skal lyde:
(2) Med aksjonær likestilles i §§ 10-10 til 10-13 eier av grunnfondsbevis og deltaker i selskap eller sammenslutning som omfattes av § 10-1.
(3) Med aksje likestilles i §§ 10-10 til 10-13 grunnfondsbevis, medlemskap og andre andeler i selskap og sammenslutning som omfattes av § 10-1.
§ 14-5 fjerde ledd bokstav e første punktum skal lyde:
e. Nedskrivningsbeløp etter b, c og d tas til inntekt ved utløpet av det påfølgende inntektsåret, i den utstrekning beløpet ikke motsvarer tap i inntektsåret.
§ 14-48 første ledd siste punktum skal lyde:
Første og annet punktum gjelder ikke så langt gjenlevende ektefelle i uskifte eller enearving overtar boet udelt, og trer inn i avdødes rettigheter og plikter etter §§ 14-40 til 14-48.
§ 18-2 fjerde ledd skal lyde:
Naturressursskatt kan ikke kreves som fradrag i alminnelig inntekt. Naturressursskatt kan kreves fratrukket i utlignet fellesskatt til staten. Selskaper og innretninger som nevnt i § 2-36 annet ledd kan kreve naturressursskatt fratrukket i utlignet skatt til staten av alminnelig inntekt. Dersom naturressursskatten overstiger fellesskatt eller utlignet inntektsskatt til staten for inntektsåret, kan det overskytende fremføres til fradrag senere år med rente som departementet fastsetter i forskrift.
III
§ 5-15 første ledd bokstav l skal lyde:
l. fordel ved bruk av Forsvarets tjenesteboliger.
IV
Endringane under I tek til å gjelde straks med verknad frå og med inntektsåret 2000. Skattyter som har gitt frådragsberettiget gåve før loven trer i kraft, til selskap eller samanslutning som ikkje lenger blir omfatta av reglane i skatteloven § 6-50, mister ikkje frådragsrett for inntektsåret 2000.
Endringane under II tek til å gjelde straks med verknad frå og med inntektsåret 2000. Endringa under III tek til å gjelde straks med verknad frå og med inntektsåret 2001.
Oslo, i finanskomiteen, den 2. november 2000
Dag Terje Andersenleiar |
Ingebrigt S. Sørfonnordførar |
Siv Jensensekretær |