Siktede har ingen plikt til å tilstå det straffbare forhold han er siktet for. Velger han likevel å tilstå, vil dette kunne anses som en formildende omstendighet ved straffeutmålingen. I tillegg kan straffen etter straffeloven § 59 settes under minimum eller til en mildere straffart dersom gjerningspersonen «selv (har) angivet seg og aflagt fuldstændig Tilstaaelse».

Har den siktede på annen måte enn ved å tilstå bidratt til å oppklare et straffbart forhold, kan også dette få betydning for straffeutmålingen, men da bare innenfor strafferammen.

Departementet etablerte sommeren 1999 et eget prosjekt for hurtigere straffesaksavvikling. En av arbeidsgruppene har foreslått å endre straffeloven § 59, slik at tilståelser og andre forklaringer som i vesentlig grad bidrar til å oppklare saken, blir tillagt større vekt enn i dag ved straffeutmålingen.

Arbeidsgruppen peker i sin innstilling på en rekke hensyn som taler for at tilståelser bør tillegges større vekt ved straffeutmålingen enn tilfellet er i dag, blant annet prosessøkonomiske hensyn og hensynet til fornærmede. Politiet og påtalemyndigheten har et bestemt inntrykk av at mistenkte tilstår sjeldnere nå enn før.

Arbeidsgruppen peker også på enkelte mothensyn som gjør seg gjeldende. Man kan risikere at uskyldige erkjenner straffeansvar fordi de ikke tar sjansen på å bli dømt uansett og da få en strengere reaksjon. En annen innvending er at straffenivået vil bli senket. Disse innvendingene er imidlertid etter gruppens oppfatning ikke så tungtveiende at de oppveier argumentene som taler for økt vektlegging av tilståelse.

De fleste høringsinstansene er positive til forslaget om å legge større vekt på tilståelser ved straffeutmålingen, selv om enkelte har innvendinger mot den nærmere utformingen av forslaget. Noen høringsinstanser er skeptiske, og peker på at det kan reises prinsipielle og praktiske innvendinger mot å lovfeste betydningen av ett enkeltstående straffeutmålingsmoment. Enkelte høringsinstanser mener at en lovfesting kan svekke straffens preventive funksjon.

Departementet har merket seg at en rekke av høringsinstansene deler arbeidsgruppens syn på at straffen i tilståelsessaker ofte ikke skiller seg nevneverdig fra den straff som utmåles i andre saker. Departementet er enig i at tilståelser bør tillegges større vekt ved straffeutmålingen enn tilfellet er i dag. Det gjelder først og fremst ved de mer alminnelige tilståelsessaker, men kan også gjelde i mer alvorlige saker. Det fremmes forslag til endring av straffeloven § 59 i tråd med dette.

Arbeidsgruppen viser til at det kan ha vesentlig betydning for muligheten til oppklaring og iretteføring at en siktet kan motiveres til å bidra med opplysninger. Den beste motivasjonen vil være en begrunnet utsikt til å få en reduksjon i egen straff. Både hensynet til å oppklare alvorlig kriminalitet og prosessøkonomiske hensyn tilsier at det bør gis større «rabatt» ved straffeutmålingen enn i dag når siktede bidrar med opplysninger.

Flere høringsinstanser støtter arbeidsgruppens forslag på dette punktet. Høyesterett mener at spørsmålet bør forelegges Straffelovkommisjonen for en mer prinsipiell vurdering av spørsmålet om å lovfeste straffeutmålingsprinsipper. Borgarting lagmannsrett, Oslo statsadvokatembeter og Oslo politidistrikt går imot forslaget.

Etter departementets syn er betenkelighetene ved å lovfeste en straffeutmålingsregel om betydningen av bistand til politiet langt større enn betenkelighetene ved en tilsvarende bestemmelse om tilståelse. Det vil lett kunne oppstå tvil om siktedes forklaring er sannferdig, og det kan dessuten være prinsipielt betenkelig å lovfeste regler som oppfordrer til angiveri, og som øker risikoen for at den siktede blir utsatt for represalier. Departementet fremmer etter dette ikke forslag om lovendringer på dette punkt.

Arbeidsgruppen går inn for at bestemmelsen skal være generell, og får bred tilslutning til dette blant høringsinstansene. Departementet er enig i dette.

Når det gjelder spørsmålet om en tilståelse i den enkelte sak skal lede til straffereduksjon og i tilfelle hvor mye, uttaler arbeidsgruppen at dette må avgjøres av dommeren ut fra en konkret vurdering.

Mange av høringsinstansene har forstått arbeidsgruppens forslag slik at tilståelser alltid skal lede til straffereduksjon, og de fleste går imot dette. Arbeidsgruppen er imidlertid på dette punktet misoppfattet. Departementet er enig i at en tilståelse ikke automatisk bør føre til straffereduksjon.

Arbeidsgruppen foreslår at «rabattens» størrelse skal bero på en konkret vurdering i den enkelte sak der det først og fremst legges vekt på hvilken betydning tilståelsen har hatt for offeret og på hvor stor prosessøkonomisk gevinst den har medført. Arbeidsgruppen mener at man i forarbeidene bør angi et «normalnivå» som bør utgjøre 1/3 av den straff som ville blitt ilagt uten tilståelse, mens retten i særlige tilfeller må kunne gå ned mot halv straff.

Høringsinstansene er enige i at tilståelsens betydning må bero på en konkret vurdering etter de retningslinjer som arbeidsgruppen antyder. Oppfatningene er derimot mer delt når det gjelder spørsmålet om det bør angis et normalnivå i forarbeidene, og hvor dette nivået i tilfelle skal ligge. Også departementet er enig i de retningslinjer som arbeidsgruppen gir for vurderingen av «rabatten»s størrelse. Etter departementets oppfatning er det imidlertid ikke grunn til å angi noe «normalnivå» i forarbeidene, og departementet stiller seg tvilende til om straffen i unntakstilfelle bør kunne settes til halvparten av det som ellers ville blitt ilagt.

For at «rabatten» skal synliggjøres både for den domfelte og for andre, bør lovgiver etter arbeidsgruppens syn gjennom forarbeidene oppfordre domstolene til å angi hvilken straff som ville blitt idømt om gjerningsmannen ikke hadde tilstått. Høringsinstansenes syn er på dette punkt delt. Departementet uttaler at retten bør angi betydningen av tilståelsen i mer generelle vendinger.