Føresegna er ny og byggjer på prinsippa i formålsregelen
i kommunelova. Den gir uttrykk for sentrale verdiar knytte til kommunalt
folkestyre og lokalt demokrati, men også effektivitet og
tilpassinga til eit nasjonalt fellesskap. Regelen kan tene som ei
rettesnor ved tolking og bruk av lova elles. Med formålstenlege einingar
er det tenkt på mellom anna økonomisk berekraft,
tilstrekkeleg kapasitet til å løyse pålagde
oppgåver og fagleg kompetanse.
Føresegna er ny. Lova har same geografiske virkeområde
som kommunelova, det vil seie fastlands-Noreg, med vanleg utstrekning
i sjøen til territorialgrensene. Dette går ikkje
fram av lovteksten, men følgjer av allmenne rettsgrunnsetningar.
Lova gjeld både kommune- og fylkesinndelinga. Kommunelova § 3 slår
fast prinsippet om at kvar kommune høyrer til eitt fylke,
og at kvart fylke utgjer ein fylkeskommune (med unntak av Oslo).
Om ikkje anna går fram av lovteksten gjeld reglane eins
for kommunar og fylke. Lova gjeld alle typar inndelingssaker; samanslåing, deling,
grensejustering og grensefastsetjing, jf. definisjonane i § 3.
Føresegna er ny. Første ledd slår
fast at når to eller fleire kommunar eller fylke blir slutta
saman til ei ny eining, har vi ei samanslåing. Dette gjeld
også når ein kommune blir slått saman
med ein annan kommune i eit anna fylke. Det vil da samstundes vere
ei grensejusteringssak (justering av fylkesgrense), sjå tredje ledd.
Andre ledd definerer deling som når ein kommune eller
eit fylke blir delt inn i to eller fleire nye einingar. Det er ikkje
snakk om deling når ein kommune blir delt og dei ulike
delane blir lagt til allereie eksisterande kommunar.
Tredje ledd fastslår at grensejustering inneber at ein
del av ein kommune blir overført til ein annan kommune,
eller at ein del av eller heile kommunen blir overført
til eit anna fylke. Lova bruker omgrepet grensejustering berre om
endringssaker.
Fjerde ledd seier at omgrepet grenseendring er ei fellesnemning
på saker som gjeld samanslåing, deling og grensejustering.
Femte ledd slår fast at grensefastsetjing inneber å få avklart
hittil uklare og omstridde grenser. Ved ei fastsetjing blir ikkje
grenser endra, det blir berre fastsett kvar dei går.
Første punktum fastslår at det berre er Stortinget som
kan gjere vedtak om samanslåing av fylke. Den tidlegare
lova omfatta etter ordlyden ikkje fylka. Ved slike grenseendringar
vil det òg vere nødvendig for Stortinget å sjå på mandatfordelinga
etter Grunnlova § 58.
Etter andre punktum skal Kongen gjere vedtak om samanslåing
av kommunar dersom kommunane er samde. Det er kommunestyret sjølv
som må gje fråsegn til sak om samanslåing,
jf. § 9 fjerde ledd.
Tredje punktum slår fast at dersom det ikkje er semje
mellom kommunane i ei sak om samanslåing, dvs. at minst
eitt av kommunestyra har gått imot, må eventuelt
vedtak om samanslåing gjerast av Stortinget. Ei negativ
fråsegn frå fylkeskommunen vil ikkje ha som konsekvens
at Stortinget må avgjere saka. Ei slik fråsegn
vil likevel etter ei konkret vurdering kunne gjere at regjeringa
etter høva ønskjer å leggje saka fram
for Stortinget. Lova inneheld elles ikkje kriterium for når
ei samanslåingssak der det er usemje mellom dei involverte
kommunar, skal leggjast fram for Stortinget til vurdering. Det vil
såleis vere opp til regjeringa og kome an på politiske
føringar til ei kvar tid.
Stortinget treff vedtak i saker om deling av fylker. Kongen gjer
vedtak om deling av kommunar dersom den aktuelle kommunen ønskjer
dette. Om kommunen ikkje ønskjer deling, må Stortinget
treffe eventuelt vedtak. Ei negativ fråsegn frå fylkeskommunen
vil ikkje medføre at saka må leggjast fram for
Stortinget.
Kongen gjer vedtak i alle saker om grensejusteringar, både
mellom kommunar og mellom fylke. Dersom grensejusteringar mellom
fylke er av eit visst omfang, kan det bli aktuelt å endre
mandatfordelinga til Stortinget, jf. Grunnlova § 58.
Grunnlova seier ikkje noko om kva kriterium som ligg til grunn for
mandatfordelinga. Regelen fastset at grensejusteringar som inneber
at fleire innbyggjarar enn det som står bak eit stortingsmandat
i fylket, skifter fylkestilhøyrsle, skal saka leggjast
fram for Stortinget til avgjerd.
Lova er ikkje til hinder for at regjeringa etter eige ønskje
legg justeringssaker fram for Stortinget, sjølv om Kongen
etter lova har mynde til å treffe vedtak. Det er ein føresetnad
at mynde til å avgjere mindre saker om justering av kommunegrenser
der kommunane er samde, blir delegert til fylkesmannen som før.
Føresegna er ny. Fastsetjing av kommune- og fylkesgrenser
kan vere aktuelt når grensene i eit område ikkje
tidlegare er offisielt fastsette, eller grensa blir funnen å vere
uklar, t.d. i samband med kartforretning eller oppdatering av gamle
kart, sjå også merknad til § 3.
Det er ein føresetnad at mynde til å treffe vedtak i
saker om fastsetjing av grenser mellom kommunar blir delegert til
Fylkesmannen, som før.
Føresegna er ny. Første ledd slår
fast at alle innbyggjarar i kommunen har rett til å ta
initiativ til grensejustering for område som gjeld sin
kommune. Også den som er grunneigar i det aktuelle området
kan søkje om grensejustering uavhengig av si registrerte
bustadadresse, det same gjeld næringsdrivande med registert
forretningsstad i kommunen. Søknad om grensejustering kan
gjelde eit område som ligg i den kommunen ein har ei slik
tilknyting til, men kan også gjelde overføring
av eit område frå ein annan kommune eller eit
anna fylke til sin kommune. Initiativretten gjeld tilsvarande for
fastsetjing av kommunegrenser og fylkesgrenser. Også kommunestyret
og fylkestinget har initiativrett.
Etter andre ledd er det berre kommunestyret og fylkestinget som
kan initiere saker om samanslåing eller deling som gjeld
respektive kommune eller fylke. Etter tredje ledd har departementet
initiativrett i alle typar saker om grenseendring og grensefastsetjing. Departementet
legg til grunn at fylkesmennene bør få ein generell
initiativrett gjennom delegasjon. Stortinget kan, som øvste
nasjonale myndigheit, ta opp saker av eige tiltak.
Nærmare krav til søknaden går fram
av fjerde ledd. Søknaden bør gjere greie for på kva
måte søkjaren blir omfatta av grenseendringa/grensefastsetjinga. Det
bør gå tydeleg fram at det er ein reell søknad
og ikkje berre ei meiningsytring. Søknaden må også innehalde
minst ei skisse med forslag til ny grense. Avgjerdsorganet er ikkje
bunde av forslaget og kan gjere endringar i det.
Søknaden skal sendast til Fylkesmannen i det området
saka gjeld.
At nokon har initiativrett inneber at vedkomande har rett til å ta
opp ei sak og ei motståande plikt for myndigheitene til å vurdere
om det bør gjerast ei nærmare utgreiing av saka.
Initiativretten inneber altså ikkje eit krav på ei
fullstendig utgreiing av saka. Avgjerd om at det ikkje skal setjast
i gang utgreiing, kan påklagast, jf. § 9.
Av første ledd går det fram at departementet
avgjer om det skal setjast i gang utgreiing på grunnlag
av initiativ teke av nokon med initiativrett etter lova.
Retten til å ta initiativ inneber altså ikkje
nokon rett til å få saka utgreidd. Den inneber
ein rett til å krevje at myndigheitene vurderer om utgreiing
skal skje. Dersom det ikkje er grunnlag for utgreiing, kan søknaden
avslåast uten at utgreiing er gjennomført. Departementet
avgjer spørsmålet om utgreiing ut frå eit
fritt skjønn.
Det er departementet som har det overordna ansvaret for å gjere
den nødvendige saksutgreiing.
Andre ledd fastslår at departementet har rett til å avvise
ein søknad frå ein som ikkje har initiativrett
etter § 8. Avvisinga skal skje skriftleg og skal
vere grunngitt. Ei avvising kan ikkje påklagast.
Tredje ledd framhevar den plikt offentlege organ har til å medverke
til å framskaffe opplysningar i saka. Dette skal likevel
berre skje så langt dette er «rimeleg»,
og departementet/Fylkesmannen kan såleis ikkje overlate
utgreiingsarbeidet i sin heilskap til ein kommune/fylkeskommune
med heimel i denne føresegna.
Etter fjerde ledd er avgjerdsorganet forplikta til å sørgje
for at dei kommunar eller fylkeskommunar saka gjeld, får
uttale seg før det blir teke avgjerd om å endre
eller fastsetje kommune- eller fylkesgrenser. Kommunen eller fylkeskommunen
har likevel ikkje plikt å uttale seg.
Føresegna er ny. Regelen fastset at kommunestyret i
dei kommunane som er omfatta av eit forslag om grenseendring, som
utgangspunkt skal hente inn synspunkt frå innbyggjarane
i kommunen. Den enkelte kommune står sjølv fritt
til å avgjere kva form høyringa skal ha ut frå sakstype
og lokale forhold elles. Kommunen vil ikkje ha plikt til å grunngi
kvifor høyring av innbyggjarane ikkje blir iverksett.
Ei høyring er normalt ikkje noko mål i seg
sjølv. Meininga er å bringe fram opplysningar
om saka som ikkje er kjende på førehand.
Utgiftene til saksutgreiing kan variere mykje, og årsakene
til dette kan vere mange. Lova legg difor opp til ei fleksibel løysing.
Vurderinga vil måtte vere konkret og til dømes
ta omsyn til kva fordelar eller ulemper utgreiinga har ført
med seg for dei enkelte aktørane, kven som har initiert
saka, om saka er viktig mest av lokale eller av nasjonale omsyn
med vidare. Eit statleg initiativ til utgreiing av omfattande endringar
i eit større område vil det vere naturleg at staten
betaler, medan kommunane sjølve bør dekke kostnader
knytt til ei sak som gjeld mindre område utan interesse
for andre enn dei involverte kommunane.
Føresegnene fører vidare gjeldande rett. Det
er ikkje tatt inn føresegner om overgangssituasjonen i høve
til eigedomsskatt. I staden har Kongen heimel i derogasjonsfullmakta
i § 17 bokstav d) til å gjere unntak
frå reglar om fristar og vilkår for å krevje
inn eigedomsskatt. Finansdepartementet har tidlegare lagt til grunn
at etter ei grenseendring kan den nye kommunen delast inn i fleire
eigedomsskattesoner med ulike skattesatsar.
Føresegna i første ledd er ny. Gjeldande lov
regulerer berre situasjonen ved grensejustering. Det er ikkje sett
nokon frist for tilpassing av det lokale regelverket, men dette
bør som hovudregel gjerast i løpet av det første året
etter at samanslåinga eller delinga er sett i verk. Kongen
kan med heimel i § 17 gjere unntak frå eventuelle
lovbestemte fristar for å sikre fleksibilitet i kvart enkelt
tilfelle.
Etter andre ledd vil forskrifter og vedtekter i den utvida kommunen,
ved ei grensejustering, straks bli gjeldande for det overførte
området. Eventuelle overgangsproblem vil kunne løysast
ved bruk av Kongen si fullmakt til å gjere unntak frå gjeldande
lovgiving.
Ein arealplan i tredje ledd vil vere reguleringsplan, arealdel
til fylkesplan, kommuneplanen sin arealdel og utbyggjingsplan etter
plan- og bygningslova § 28-2. Grenseendringa har
ikkje verknader for arealplanar som er stadfesta eller vedtekne
etter reglane i plan- og bygningslova på iverksetjingstidspunktet
for grenseendringa.
I samband med disposisjon som er ei direkte følgje av
grenseendring etter lova her skal det ikkje betalast dokumentavgift
etter § 6 i lov 12. desember 1975 nr.
59 om dokumentavgift, tinglysingsgebyr etter § 21 i
lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr eller omregistreringsavgift
etter § 1 i lov 19. juni 1959 nr. 2 om
avgifter vedrørende motorkjøretøyer og
båter.
Føresegna er ny. I samband med samanslåingane i
1990-åra gav Finansdepartementet, med heimel i lov om dokumentavgift
av 12. desember 1975 nr. 59 § 3 og stortingsvedtak
om omregistreringsavgift for 1991 § 4, dei aktuelle
kommunane fritak for dokumentavgift og omregistreringsavgift ved
disposisjonar som samanslåingane var årsak til.
Finansdepartementet ga berre fritak i dei sakene der kommunane blei
slått saman utan at dei ønskte det sjølve.
Regelen omfattar avgiftskrav som følgje av nødvendig
omregistrering etter samanslåing, grensejustering og deling
av kommunar eller fylke. Dette vil i utgangspunktet omfatte både
kommunale, fylkeskommunale og statlege organ.
Avgiftsfritaket gjeld utan omsyn til om grenseendringa skjer
på grunnlag av semje eller ikkje.
Føresegna er ny, men er vidareføring av tidlegare praksis.
Med eingongskostnader direkte knytt til samanslåingsprosessen
er det tenkt på mellom anna kostnader knytt til sjølve
omstillingsprosessen, som investeringar og samordning av edb-anlegg,
telekommunikasjonar, nye rutinar for saksbehandling, flytting, leige
av bygg med vidare. Staten har dekt slike ekstrautgifter etter ei
analyse av nødvendige omstillingskostnader i kvart enkelt
tilfelle, og kompensasjonsgraden har vore på mellom 40
og 60 pst. Andre omstillingskostnader og kostnader i samband med eventuelle
forbetringar i standarden har kommunane måtte dekke sjølve.
Bortfall av rammetilskot vil i praksis gjelde basistilskotet
og eventuelt regionaltilskot. Samanslåing av fylke vil
ikkje ha same verknader med omsyn til rammetilskot som samanslåing
av kommunar, sidan fylkeskommunane ikkje får basistilskot.
Kompensasjonen gjeld for ein overgangsperiode, utan at lova seier noko
nærmare om kor lang tid dette er. Stortinget gjorde i vårsesjonen
2000 vedtak om at «inndelingstilskotet» til samanslåingskommunar
skal ytast i 10 år, jf. Innst. S. nr. 252 (1999-2000).
Kompensasjonsordningane gjeld utan omsyn til om samanslåinga
skjer på grunnlag av semje eller ikkje.
Føresegna er ny. Regelen gir, i samband med grenseendringar,
ein kortare frist enn det som elles gjeld for krav om oppseiing
av deltaking i interkommunalt samarbeid basert på reglane
i kommunelova § 27 og lov om interkommunale selskap.
Føresegna er vidareføring av gjeldande rett.
Området for Kongen si fullmakt er snevra noko inn, som følgje
av at reglane om direkte verknader av grenseendringar og prosedyrar
ved samanslåing og deling, er vesentleg utvida i høve
til lova frå 1956. Situasjonen blir på denne måten
meir føreseieleg for dei som er involverte i ein endringsprosess.
Døme på vedtak Kongen kan gjere med heimel i første
ledd er fastsetjing av nytt namn på ein kommune etter samanslåing,
fastsetjing av dato for ekstraordinært kommunestyreval, fastsetjing
av fristar for harmonisering av lokalt regelverk og liknande.
Det er også nødvendig at det blir teke stilling
til om det i samband med grenseendringar bør setjast i verk
særlege tiltak for å sikre at arkivmateriale i
dei opphavlege kommunar og/eller fylkeskommunar blir behandla
på ein forsvarleg måte. Særleg ved deling
og grensejusteringar vil det bli spørsmål om kor
ansvaret skal plasserast og korleis arkivmaterialet skal behandlast
for ettertida.
Etter andre ledd kan Kongen gjere unntak frå reglar
som gjeld nærmare opprekna høve i bokstav a -
d.
Regelen fører vidare gjeldande rett. Første
ledd gjeld berre ved grensejustering og deling. Ved samanslåing
og fastsetjing av grenser er det ikkje behov for noko oppgjer. Kommunane
eller fylkeskommunane avgjer sjølve om det er behov for
eit økonomisk oppgjer, noko det ikkje alltid vil vere,
til dømes etter mindre grensejusteringar. Fylkesmannen
skal yte hjelp til å få i stand ei avtale om det økonomiske
oppgjeret, dersom kommunane er samde i å be om hjelp til
det. Det er ein føresetnad at kommunane først
gjer det dei kan for å kome til semje.
Andre ledd fastslår at om ikkje partane blir samde om
det økonomiske oppgjeret, skal det fastsetjast ved skjønn.
Det er gitt nærmare reglar om samansetjinga av skjønnsnemnda
og overskjønnsnemnda i §§ 23
og 24. Materielle reglar og kriterium som skal leggjast til grunn
ved skjønnet finst i §§ 19-22.
Bestemmelsen slår fast hvilke regler som gjelder ved
overføring/fordeling av eigedom mellom de involverte
kommunene eller fylkene.
Regelen er vidareføring av gjeldande rett med eit par
mindre endringar: Omgrepet skattekraft er endra til skatteinntekt,
og perioden skatteinntektene skal reknast ut i frå,
er korta ned frå åtte til fem år. Ved
deling held ei eining opp med å eksistere. Dette gjer det nødvendig
med eit fullstendig oppgjer, med fordeling av alle typar rettar
og plikter.
Etter første ledd skal forvaltningseigedom fordelast
på same måte som ved grensejustering, sjå § 19. Andre
ledd slår fast at annan eigedom og andre plikter skal fordelast
mellom dei aktuelle kommunane eller fylkeskommunane på grunnlag
av eit forholdstal, som reknast ut på grunnlag av skatteinntektene
i dei siste fem åra i kvart av områda.
Skjønnsnemnda kan likevel fråvike denne regelen dersom
det føreligg særlege grunnar til å fastsette noko
anna. Det kan vere at skatteinntektene ikkje alltid gir det beste
og mest rettferdige utgangspunktet for utrekninga.
Føresegna er vidareføring av gjeldande rett,
der det i praksis er krav om at kommunar som har fått erstatning
må ha blitt «vesentleg svekt» økonomisk. Ikkje
alle tap skal dekkjast. Erstatning skal vere løysing på spesielle
problem. Regelen gjeld både ved grensejustering og deling.
Om tapet fører til vesentleg svekt økonomi
må vurderast ikkje berre ut frå om kommunen eller
fylkeskommunen kan halde oppe sin standard, men òg ut frå ei
breiare analyse av den totale økonomien til kommunen/fylkeskommunen.
Korleis inndelingsendringa vil påverke overføringane
frå staten gjennom inntektssystemet og kva moglegheiter
kommunen har for å tilpasse seg tapet, er døme
på faktorar som må tilleggjast vekt.
Det er òg krav om at det skal vere rimeleg at ein annan
av kommunane dekkjer tapet. Også denne kommunen sin økonomiske
situasjon må vurderast. Om kommunane er likeverdige med
omsyn til skattetrykk og standard, vil det som regel ikkje framstå som
rimeleg å påleggje ein kommune å betale
erstatning til ein annan.
Føresegna fører vidare gjeldande rett. Hovudregelen
når det gjeld kommunal garanti for gjeld som er knytt til
fast eigedom eller bedrift, er at garantien blir overført
saman med eigedommen eller bedrifta. Når ein kommune eller
fylkeskommune blir delt, må ein òg fordele garantiansvar
som ikkje er knytt til objekt som kan lokaliserast geografisk. Slike
garantiar skal fordelast etter forholdstalet for det økonomiske
oppgjeret i det heile og etter ei konkret vurdering av risiko i
kvart enkelt garantiforhold.
Føresegna fører vidare gjeldande rett, med
nokre endringar: Alle medlemmene og varamedlemmene, ikkje berre
leiarane, både til skjønnsnemnda og overskjønnsnemnda,
skal no oppnemnast for fire år om gongen. Dei spesielle
habilitetsreglane i gjeldande lov er ikkje ført vidare,
men erstatta av reglane i domstolslova.
Det er ein føresetnad at partane først har
prøvd å kome til semje om eit økonomisk
oppgjer før dei fremjar krav om skjønn.
Avgjerda til overskjønnsnemnda er endeleg og kan ikkje
ankast inn for dei ordinære domstolane.
Føresegna er ny, og gir reglar om dei første
stega i behandlinga av saker for skjønnsnemnda. Nemnda har
spelerom i den vidare behandlinga for å få til
ein smidig, fleksibel og formålstenleg prosess i den enkelte
sak.
Skjønnsnemnda og eventuelt overskjønnsnemnda skal
ta stilling til kven som skal bere kostnadene ved saka. Spørsmålet
bør i størst mogleg grad løysast i tråd
med dei prinsippa som gjeld for rettssaker.
Føresegna om fellesmøtet, etter at det er gjort
vedtak om samanslåing av to eller fleire kommunar, er ny. I
fellesmøtet mellom kommunane skal det ikkje treffast vedtak,
men følgjande saker skal drøftes:
a) forslag til namn på den
nye kommunen eller det nye fylket
b) talet på medlemmer i det nye kommunestyret eller fylkestinget
c) kriterium for samansetjing av og funksjonar til fellesnemnd
etter § 26 i denne lova
d) val av revisjonseining for verksemda i fellesnemnda
e) oppretting av eventuelle andre fellesorgan for å sikre
gjennomføringa av samanslåinga
Fråsegna frå fellesmøtet vil ikkje
vere ei endeleg avgjerd, men ei tilråding som det vil vere
naturleg å leggje stor vekt på.
Reglane om fellesnemnd er ny, men byggjer på praksis
frå dei siste kommunesamanslåingane. Fellesnemnda
skal fungere som organ i perioden frå det er gjort vedtak
om samanslåing og fram til samanslåinga blir sett
i verk, i praksis frå eitt til to år. Føresegna
gir pålegg om oppretting av eit bestemt, folkevalt organ
i kommunesektoren. Det er ikkje ønskjeleg å gi
for mange og detaljerte lovreglar om samansetjing, funksjon og arbeidsoppgåver.
Slike spørsmål bør drøftast og
avgjerast av kommunane/fylkeskommunane sjølve.
Det er mogleg å gi nemnda relativt vide fullmakter.
Det er viktig at nemnda er tett knytt til dei ansvarlege organ
i kvar enkelt kommune, og medlemmene skal derfor veljast av og blant
medlemmene i kommunestyra eller fylkestinga.
Det nye eininga vil bli den nye arbeidsgivaren for dei tilsette
i kommunane eller fylkeskommunane, og vil også kunne tilsetje
nye medarbeidarar. Det vil kunne vere behov for eit partsamansett
utval allereie tidleg i prosessen.
Dei einaste oppgåvene for nemnda som er nedfelt i lova,
er pålegget om at fellesnemnda skal ta hand om det førebuande
arbeidet med budsjettet for første driftsåret
etter at samanslåinga er sett i verk og at nemnda skal
gi fråsegn om årsbudsjetta til dei involverte
partane. Det er det nyvalde formannskapet eller fylkesutvalet (kommunerådet
eller fylkesrådet ved parlamentarisk styreform), som har
ansvaret for å fremje budsjettinnstilling til det nye kommunestyret eller
fylkestinget. Fellesnemnda skal òg, i den perioden den
er verksam, gi fråsegn til departementet om årsbudsjetta
for dei kommunane eller fylkeskommunane som skal slåast
saman. Dette er for å lette den statlege kontrollen med
budsjetta, jf. § 28.
Det er opp til kommunane eller fylkeskommunane sjølve å bli
samde om kva oppgåver og fullmakter fellesnemnda skal ha.
Det bør ikkje gå for lang tid før den
nye kommunen er operativ. Kommunestyra eller fylkestinga bør òg
ta stilling til omfanget av budsjett til nemnda og i kva grad nemnda
skal kunne inngå avtalar på vegner av den nye
kommunen.
Om kommunane ikkje greier å kome til semje om kva reglementet
for fellesnemnda skal innehalde, kan kvar av partane bringe saka
inn for departementet til avgjerd.
Fellesnemnda kan få delegert mynde til å tilsetje personell
i den nye eininga. Nemnda kan også, trass i delegasjonsforbodet
i kommunelova, få mynde til å tilsetje revisor
og administrasjonssjef i den nye eininga. Slik delegasjon må takast
inn i reglementet.
Kommunane eller fylkeskommunane kan delegere mynde til nemnda
til å gjere vedtak i enkeltsaker eller i saker som ikkje
er av prinsipiell art. Kommunelova § 23 nr. 4
gir kommunane og fylkeskommunane moglegheit for å delegere
denne type mynde til administrasjonen i kommunen eller fylkeskommunen,
og regelen her må tolkast på same måte.
Kommunelova § 59 om lovlegkontroll gjeld for avgjerder
fellesnemnda tek.
Når kommunestyret for den nye eininga er valt, er det
ikkje lenger behov for ei fellesnemnd, og verksemda i denne må såleis
opphøyre.
Det er leiaren i fellesnemnda som kallar saman det nyvalde kommunestyret
eller fylkestinget. Møtet skal haldast innan utgangen av
oktober, og innkallinga skal skje med 14 dagars varsel, slik kommunelova § 17
nr. 1 krev. Minst 2/3 av medlemmene av det nyvalde kommunestyret
eller fylkestinget må vere tilstades ved konstitueringa.
Kommunestyret eller fylkestinget trer i funksjon frå konstitueringa.
I det konstituerande møtet skal det veljast formannskap/fylkesutval,
ordførar og varaordførar.
Etter kommunelova bør det òg veljast medlemmer og
leiarar til nemnder i det konstituerande møtet. Det er
gunstig om det nye kommunestyret eller fylkestinget kan gjere vedtak
om politisk og administrativ organisering, slik at den nye eininga
kan bli operativ så snart som råd.
Den nye kommunestyret eller fylkestinget kan ikkje treffe vedtak
som bind dei eksisterande einingane i deira siste driftsår.
Her bør fullmaktene framleis ligge hos dei «gamle» kommunestyra
eller fylkestinga inntil samanslåinga er sett i verk. På same
måte må mynde og ansvar for det sitjande kommunestyret
eller fylkestinget vere avgrensa til det som er nødvendig for å avvikle
verksemda i dei eksisterande einingane.
Det kan innførast parlamentarisk styringsform i den
nye eininga dersom spørsmålet har vore behandla i
alle aktuelle kommunestyre eller fylkesting etter reglane
i § 18 nr. 2, det vil seie før 31. desember
i nest siste år av valperioden. Kongen kan fastsetje ein annan
frist med heimel i § 17. Dersom alle involverte partar
i ei samanslåingssak har hatt parlamentarisk styreform,
vil denne styringsforma kunne førast vidare utan særleg
vedtak.
Føresegna er ny. Kommunelova er endra med verknad frå 1. januar
2001, og kontroll med kommunebudsjetta skal berre skje på særlege
vilkår. Ein er såleis ikkje sikra at årsbudsjetta
til kommunar eller fylkeskommunar som er i ein samanslåingsprosess, blir
kontrollerte gjennom kommunelova. Erfaringar viser at særleg
investeringar har ein tendens til å auke sterkt før
iverksetjing av vedtak om samanslåing. Ved statleg kontroll
i tida før ei samanslåing kan ein mellom anna
unngå at handlingsfridomen til den nye kommunen blir svekka
av overinvesteringar i samanslåingskommunane før
iverksetjinga. Når utgreiing om samanslåing er
sett i gang, kan vere eit skjønnsmessig kriterium, og må vurderast
frå høve til høve.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk
Venstreparti, mener det er bra at lovforslaget gir klare
regler når det gjelder hvem som har initiativrett
til å fremme forslag om endringer i kommune- og fylkesinndelingen. Flertallet vil
understreke at proposisjonen forutsetter at Stortinget og departementet
har rett til å foreslå kommunesammenslåing
på eget initiativ.
Komiteens medlem frå Senterpartiet viser
til merknad under pkt. 5.2 og vil røysta mot § 8 tredje
ledd.
Komiteen er enig med Regjeringen i
at det må være opptil kommunen selv å finne
ut hvordan innbyggerne skal høres. I den grad det benyttes
folkeavstemning må premissene for folkeavstemningen og hvordan
den skal benyttes må være avklart på forhånd.
Komiteen har bl.a. på sine
reiser observert at det er et utstrakt interkommunalt samarbeid
i større og mindre regioner. Komiteen vil
vise til at interkommunalt samarbeid og de vedtatte lovene om kommunale
og interkommunale selskap er verdifulle redskap som alternativ til
kommunesammenslåinger og skulle gjøre det unødvendig
med tvangssammenslåinger.