Til Odelstinget
Forslagene til endringer i lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister
(arbeidstvistloven) og lov 19. desember 1952 nr. 7 om lønnsnemnd
i arbeidstvister (lønnsnemndloven) fremmes i hovedsak for å følge
opp enkelte av forslagene i NOU 2001:14 Vårens vakreste eventyr
...?
Det foreslås endringer i kapittel 8 om megling i arbeidstvistloven,
bl.a. foreslås en innskrenkning i den gjeldende bestemmelse
som gir riksmeglingsmannen rett til å "koble" avstemninger.
Det foreslås også enkelte andre mindre endringer i
meglingsreglene.
I lønnsnemndloven foreslås det å utvide
antallet medlemmer i Rikslønnsnemnda fra syv til ni når nemnda
skal løse tvister etter arbeidstvistloven.
Det foreslås å endre arbeidstvistloven § 10
slik at formannen og nestformannen i Arbeidsretten skal være
embetsmenn.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald
Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen
og Signe Øye, fra Høyre, Peter Gitmark, Hans Kristian
Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen
og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle
og Ivar Østberg og fra Senterpartiet lederen Magnhild Meltveit
Kleppa, ser positivt på at Regjeringen nå legger
frem en gjennomgang og oppdatering av lov og regelverk knyttet til
arbeidstvister.
Utvalget for tarifforhandlingssystemet, som ble oppnevnt ved
kgl. res. 28. mai 1999, la frem NOU 2001:14 Vårens
vakreste eventyr ...? den 2. april 2001.
I tråd med mandatet har utvalget analysert forhandlingsordningen
og rammeverket for lønnsforhandlinger i kommunal, statlig
og privat sektor. Utvalget har også valgt å gå grundigere
inn på enkelte områder.
Utvalget drøftet mange ulike problemstillinger, herunder
også mange av de forslagene som ble lagt frem av Arbeidsrettsrådet
i NOU 1996:14 Prinsipper for ny arbeidstvistlov. Mange av drøftelsene
konkluderes med at dagens ordninger er tilfredsstillende eller med
at endringer vil ha for store konsekvenser. På noen punkter
oppfordres partene til selv å finne løsninger.
Myndighetene bes imidlertid om å foreta noen endringer
i arbeidstvistloven og lønnsnemndloven. I tillegg foreslår
utvalget enkelte endringer i tjenestetvistloven. Disse
lovendringene forutsatte utvalget at skulle være gjennomført
innen lønnsoppgjøret i 2002.
Innstillingen ble sendt på bred, alminnelig høring til
organisasjonene i arbeidslivet, departementer, offentlige instanser
og andre som innstillingens tema har særskilt interesse
for. En fullstendig oversikt over høringsinstansene samt
uttalelsene fra de høringsinstanser som har kommet med
merknader til innstillingen, er gjengitt i vedlegg til proposisjonen.
Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) tar til etterretning
at utvalget ikke ønsker å gå videre med Arbeidsrettsrådets
forslag i NOU 1996:14, og at dette i hovedsak også får
bred oppslutning blant høringsinstansene.
Kommunal- og regionaldepartementet konstaterer at utvalget legger
stor vekt på et fortsatt inntektspolitisk samarbeid, og
at det et langt stykke på vei også er enighet
om hvordan samarbeidet skal videreføres. Dette er likevel
et spørsmål der et flertall av arbeidsgiverne
har et noe annet syn enn arbeidstakerne, noe som kommer frem både
i innstillingen og i høringsuttalelsene. Det er imidlertid
enighet om at det inntektspolitiske samarbeidet må utvikles
videre i samarbeid mellom partene og myndighetene.
Spørsmålet om tvungen lønnsnemnd er
problematisk. Utvalget vurderer flere forslag som kan være
egnet til å redusere behovet for tvungen lønnsnemnd, men
foreslår ikke konkrete tiltak. Et flertall av høringsinstansene
er kritiske til bruken av tvungen lønnsnemnd og til at
utvalget ikke kommer med forslag som kan bidra til å endre
den norske praksisen. Svært mange er av den oppfatning
at en ordning, f.eks. i tråd med den svenske, som tillater
mer begrensede former for arbeidskamp, kan være et alternativ
for å redusere lønnsnemndbruken. Flere ber om
at dette alternativet vurderes nærmere i arbeidet med oppfølging
av utvalget.
Utvalgets flertall konkluderer på dette punktet med
at det ikke bør skje en endring av det norske systemet
i retning av i større grad å åpne for
partiell arbeidskamp eller "andre kampmidler". En slik endring vil
forrykke likevekten mellom partene i en tvist og gjøre
konfliktsituasjonen mer uklar.
Kommunal- og regionaldepartementet tar konklusjonen til etterretning.
Et eventuelt nytt initiativ i forhold til spørsmålet
om det bør åpnes for annen arbeidskamp enn full
streik eller lockout, bør etter departementets oppfatning
komme fra partene.
Etter hvert som forholdet til folkeretten har kommet mer i fokus
har den norske praksisen for når det gripes inn i arbeidskonflikter
endret seg på den måten at inngrep ikke lenger
kommer så raskt, og ved at inngrepslovene forsøkes
knyttet nærmere opp til kriterier som aksepteres etter
folkeretten.
Som også utvalget peker på så er den
internasjonale kritikken av norsk lønnsnemndpraksis en
politisk vanskelig sak, fordi Norge er opptatt av å oppfylle
landets folkerettslige forpliktelser. Dette blir også vektlagt
av Utenriksdepartementet i deres høringsuttalelse. I tillegg
må det også vektlegges hvilke ulemper lønnsnemndbruken
medfører for forhandlingssystemet ved at ansvaret for virkningene
av en arbeidskonflikt i noen grad flyttes fra partene til myndighetene. Kommunal-
og regionaldepartementet vil derfor i forhold til fremtidige arbeidskonflikter
måtte vurdere om det foreligger alternative virkemidler
som kan være mer hensiktsmessige, og som ikke er tvilsomme
folkerettslig sett. Et slikt virkemiddel kan f.eks. være å videreføre
den fremgangsmåten som ble benyttet i arbeidskonflikten
i KS-området under lønnsoppgjøret i 1998.
Da ble det ikke grepet inn overfor hele forhandlingssammenslutningen,
men bare overfor de deler av konflikten som truet liv og helse.
Kommunal- og regionaldepartementet tar til etterretning at utvalget
ikke foreslår en lovfestet forhandlingsordning for kommunal
sektor, men at partene ønsker å regulere forhandlingsordningen
i Hovedavtalen eller annen tariffavtale. Mange av høringsinstansene er
kritiske til modellen for en forhandlingsordning som et flertall
i utvalget foreslår, bl.a. mener enkelte at den vil være
i strid med forhandlings- og streikeretten etter de internasjonale
konvensjonene Norge er bundet av.
Adgangen til å forhandle og inngå tariffavtaler
er sentrale deler av organisasjonsfriheten. I hovedsak er det bare
staten som blir folkerettslig forpliktet. Det grunnleggende krav
er at staten skal respektere rettighetene og sikre at nasjonal lovgivning
ikke utformes eller anvendes på en slik måte at
rettighetene hindres eller vanskeliggjøres. Dette betyr
at staten skal legge forholdene til rette for at slike forhandlinger
kan føres. ILOs komité for organisasjonsfrihet
har gjennom sin praksis utformet en rekke prinsipper for forhandlings- og
avtalefriheten.
Når det gjelder utvalgets forslag om en teknisk og språklig
modernisering av arbeidstvistloven, vil departementet foreta en
nærmere vurdering av hvor omfattende en slik revisjon bør
være, og på hvilken måte et eventuelt
revisjonsarbeid skal gjennomføres. Det er ikke sannsynlig
at en teknisk og språklig modernisering vil kunne foretas
uten at det til en viss grad også får følger
for lovens materielle innhold. Dette vil nødvendigvis bli
et langsiktig arbeid som må skje i samarbeid med Arbeidsretten
og dens brukere. En slik revisjon av arbeidstvistloven må dessuten
foretas i nær sammenheng med en tilsvarende revisjon av
tjenestetvistloven, noe som vil komplisere revisjonsarbeidet ytterligere.
Komiteen støtter departementets
vurderinger.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil påpeke at dagens modell for
bruk av streik som kampmiddel i arbeidskamp, utelukker former for
begrenset arbeidskamp. Disse medlemmer vil vise til
de svenske regler om varsling av "facklig stridsåtgärd" innebærer
at arbeidskampadgangen ikke er begrenset til hel og ubetinget arbeidsnedleggelse
(streik). Begrenset arbeidskamp - partiell arbeidsnedleggelse - blir
i så fall et mulig virkemiddel. Det kan for eksempel være
tidsbegrenset/rullerende streik, blokade av overtid, ansettelsesblokade,
vegring av ikke-essensielle arbeidsoppgaver. Spørsmålet
ble omhandlet i Stabelutvalget der et flertall i utvalget gikk inn
for ikke å endre dagens regel. Mindretallet gikk inn for
den svenske modellen.
Disse medlemmer vil påpeke at særlig
i sektorer hvor arbeidskamp ofte rammer bare arbeidstakerne økonomisk,
vil en mer begrenset arbeidskamp kunne gi bedre resultater, og dermed
føre til kortere konflikter og færre tapte arbeidsdager.
Disse medlemmer vil påpeke at streiker
med bredde og omfang i offentlig sektor rammer samfunnsnødvendige
virksomheter på en slik måte at Regjering og Storting
griper inn og henviser tvisten til tvungen lønnsnemnd.
Dette forhold gjør streikeretten lite reell for disse arbeidstakergruppene.
Disse medlemmer mener at mer fleksible arbeidskampformer
også er i tråd med en internasjonal trend bort
fra de store tradisjonelle streikene med mange involverte og mange
tapte arbeidsdager. Slike streiker rammer i våre dager
ofte alle parter for hardt, eksempelvis i verkstedindustrien med
"just-in-time-production" og integrerte verdikjeder.
Spørsmålet om vår någjeldende
ordning med plassoppsigelse som vilkår for iverksettelse
av streik/lockout bør endres til et system med
konfliktvarsel etter svensk mønster bør utredes
og vurderes nærmere.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere nærmere
om någjeldende ordning med plassoppsigelse som vilkår
for iverksettelse av streik/lockout bør endres
til et system med konfliktvarsel etter svensk mønster."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
også reise spørsmålet om streikeretten
bør lovfestes. Streikeretten er en grunnleggende demokratisk
rettighet og er anerkjent i norsk rett. Myndighetene og LO har til
nå ansett det som unødvendig å kreve
lovfesting for å sikre denne retten.
Bruk av tvungen lønnsnemnd er et sentralt spørsmål
i forhold til streikeretten. En lovfesting av streikeretten vil
imidlertid ikke begrense Stortingets adgang til å beslutte
tvungen lønnsnemnd. Tvungen lønnsnemnd vil under
alle omstendigheter måtte vurderes i forhold til internasjonale
konvensjoner Norge er bundet av. Norge er blant annet bundet av
den Europeiske Sosialpakt (ESP) og må rapportere etterlevelse
av denne. En eventuell lovfesting bør skje gjennom en utvidelse
av menneskerettsloven, ved at for eksempel ESP og ILO-konvensjonene
87 og 98 blir omfattet. Det vil også ha konsekvenser for
det forbehold Norge har tatt angående FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale
og kulturelle rettigheter. Disse medlemmer vil komme
tilbake til dette spørsmålet i egen sak.
Den norske meglingsordningen ble etablert ved den første
arbeidstvistloven i 1915, og hovedtrekkene i ordningen har vært
lite endret siden. Megling er et virkemiddel for å redusere
risikoen for arbeidskamp. Loven inneholder en del prosedyrebestemmelser,
som skal sikre en ryddig meglingsprosess samt øke sannsynligheten
for et fredelig utfall.
Utvalget for tarifforhandlingssystemet har i sitt arbeid brukt
mye tid på meglingsordningen, og diskutert de fleste sider
av både regelverk og praksis, se nærmere NOU 2001:14
kapittel 8. Utvalget er i hovedsak fornøyd med dagens ordning,
men foreslår likevel endringer på enkelte punkter.
Kommunal- og regionaldepartementet har vurdert Utvalget for tarifforhandlingssystemets
flertalls- og mindretallsforslag om at meglingsmannen skal kunne påby
en organisasjon å sende meglingsforslag til uravstemning,
henholdsvis uten begrensninger eller begrenset til kommunal sektor.
Departementet har merket seg at utvalget er enig om at særlige
omstendigheter gjør seg gjeldende i kommunal sektor, hvor
det forhandles om mer enn 40 nærmest identiske hovedtariffavtaler.
Kommunal- og regionaldepartementet har valgt å ikke
fremme forslag om rett for meglingsmannen til å påby
organisasjonene å sende meglingsforslag til uravstemning
blant medlemmene, verken ubegrenset eller i kommunal sektor.
Departementet ser at det kunne være god grunn til å legge
vekt på Utvalget for tarifforhandlingssystemets vurderinger
når det gjelder hensiktsmessigheten av å gi meglingsinstitusjonen
dette virkemidlet, særlig i kommunal sektor. Også flere
høringsinstanser, bl.a. riksmeglingsmannen, mener at slik
påbudskompetanse kan være et godt virkemiddel.
Det er videre viktig å understreke at formålet
med forslaget ikke var å frata organisasjoner organisasjons-,
forhandlings- eller streikerett. Etter departementets syn ville
disse rettighetene være i behold selv om meglingsmannen
hadde kunnet pålegge uravstemning. Formålet var å legge
til rette for en mer håndterlig situasjon under lønnsoppgjørene.
Forslaget støter heller ikke på avgjørende
folkerettslige skranker, forutsatt at uravstemningen og den derav
følgende fredsplikt for partene, ikke hadde strakt seg
utover et akseptabelt tidsrom.
Når Kommunal- og regionaldepartementet likevel velger å ikke
fremme forslaget, er det på bakgrunn av den sterke motstanden
forslaget har møtt i høringsrunden. Blant arbeidstakerorganisasjonene
er det bare Akademikerne som støtter forslaget, og da bare
under forutsetning av at bestemmelsen i arbeidstvistloven § 35
nr. 7 endres (se nærmere om dette nedenfor). På arbeidstvistlovgivningens
område bør endringer ha partenes tilslutning,
hvis ikke andre tungtveiende hensyn likevel taler for.
I forbindelse med forslaget om å gi meglingsmannen kompetanse
til å påby avstemning foreslo utvalget også å ta
inn i loven en bestemmelse om fredsplikt i avstemningsperioden.
Etter departementets syn er det ikke nødvendig å lovfeste
en slik regel når meglingsmannen ikke får påbudskompetanse.
Det er ikke tvilsomt at det gjelder fredsplikt i avstemningsperioden når
partene frivillig sender et meglingsforslag ut til avstemning. Dette
legges bl.a. til grunn i ARD 1982 s. 200. Det er heller ingen grunn
til å gå videre med forslaget om å lovfeste
avstemningsregler for organisasjoner som ikke har egne regler om
dette.
Komiteen har merket seg at utvalget
har foreslått mulighet til pålegg om å sende
meklingsforslag til uravstemning. Komiteen registrerer
at KRD ikke følger utvalgets anbefalinger og fremmer ikke forslag
om endringer i samsvar med utvalgets anbefalinger. Komiteen er
like fullt enig med departementet om ikke å innføre
den anbefalte omlegging på bakgrunn av den sterke motstanden
som forslaget har fått fra arbeidstakerorganisasjonene
i høringsuttalelsene. Komiteen har merket
seg at det etter departementets syn ikke er hensiktsmessig å ta
inn i loven forslag om fredsplikt i avstemningsperioden fordi partene
likevel legger dette til grunn ved frivillig utsendelse av meklingsforslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Stabelutvalgets vurderinger vedrørende riksmeglingsmannens
muligheter til å påby en organisasjon å sende
meglingsforslaget til uravstemning.
Disse medlemmer mener at de ansatte selv ved de
respektive virksomheter må få større
innflytelse over avgjørelse om eventuell arbeidsnedleggelse som
er fattet sentralt. Ved den enkelte bedrift bør den lokale
bedriftsklubb ha muligheter gjennom uravstemning å motsette
seg lokal arbeidsnedleggelse.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige lovforslag
slik at riksmeglingsmannen kan påby en organisasjon å sende
meglingsforslaget til uravstemning og at det bør være
lovfestet fredsplikt i avstemningsperioden."
"Stortingen ber Regjeringen fremme nødvendige lovforslag
slik at den enkelte bedriftsklubb selv gjennom uravstemning kan
godta eller motsette seg arbeidsnedleggelse som er bestemt sentralt."
Kommunal- og regionaldepartementet foreslår å endre
arbeidstvistloven § 35 nr. 7 i tråd med
forslaget fra mindretallet i Utvalget for tarifforhandlingssystemet,
slik at meglingsmannen kan foreslå at meglingsforslag for
flere fag skal regnes som en helhet bare dersom meglingsmulighetene
er uttømt og tariffpartene ikke motsetter seg slik kobling.
Departementet legger til grunn at tariffpart i denne sammenheng
må være den overordnede tariffpart, tilsvarende
som for søksmålskompetansen etter arbeidstvistloven § 8.
Slik arbeidstvistloven § 35 nr. 7 lyder i dag,
skal riksmeglingsmannen rådføre seg med "vedkommende
hovedorganisasjoner" før det treffes beslutning om kobling
av avstemningsresultater. Med vedkommende hovedorganisasjon menes
den overordnede organisasjon, hvis en slik finnes, eller den organisasjon
som er part. Selv om tariffpartene etter forslaget kan motsette seg
kobling, vil ikke den foreslåtte endringen slik departementet
ser det innebære en radikal endring i forhold til gjeldende
rett, særlig på bakgrunn av riksmeglingsmannens
syn på kobling, slik dette fremkommer i riksmeglingsmannens
uttalelse, som er referert i meldingen.
I likhet med mindretallet i utvalget, finner departementet det
overveiende sannsynlig at dagens koblingsbestemmelse i arbeidstvistloven § 35
nr. 7 er i strid med flere av de folkerettslige konvensjoner Norge
er forpliktet av. Dette synet har støtte blant mange av
høringsinstansene. Departementet legger også stor vekt
på de sterke innvendingene mot koblingsbestemmelsen som
har kommet fra et stort flertall av arbeidstakerorganisasjonene
i høringsrunden. Også riksmeglingsmannens innvendinger
mot den gjeldende bestemmelsen har stor betydning.
Når Kommunal- og regionaldepartementet ikke fremmer
forslag som gir meglingsmannen rett til å påby
uravstemning over meglingsforslag, kan det synes som om det er unødvendig å gjøre
endringer i koblingsbestemmelsen. Bestemmelsen har ikke vært
anvendt etter 1982, da Arbeidsretten slo fast at riksmeglingsmannen
ikke hadde kompetanse til å påby uravstemning,
se NOU 2001:14 s. 116. Departementet vil i denne sammenheng
vise til Utenriksdepartementets uttalelse, der det bl.a. påpekes
at det at bestemmelsen ikke er i bruk kan tilsi et behov for lovendring.
Det er også grunn til å legge vekt på at
ILOs kritikk av den danske koblingsregelen ikke er begrenset til
de konkrete enkelte tilfeller der regelen anvendes, men til eksistensen
av en regel som gir meglingsmannen kompetanse til å legge
sammen avstemningsresultater. Dette er også fremhevet av
professor Stein Evju i hans høringsuttalelse.
Arbeidstvistloven § 35 nr. 7 kom inn i loven
i 1934, sammen med regler for hvordan uravstemninger skulle gjennomføres.
Da disse avstemningsreglene ble opphevet i 1935, ble koblingsbestemmelsen
stående. Koblingsadgangen ble brukt i oppgjør
der organisasjonene selv hadde besluttet å sende meglingsforslag ut
til uravstemning. I slike situasjoner vil koblingsregelen også kunne
brukes i dag.
Departementet har vurdert om den beste løsningen ville
være å oppheve koblingsbestemmelsen. Blant annet
på bakgrunn av riksmeglingsmannens syn om at det i gitte
situasjoner kan være hensiktsmessig å ha en mulighet
til å legge sammen avstemningsresultater med partenes samtykke,
foreslår departementet likevel å beholde bestemmelsen,
men med endringer i tråd med forslaget fra mindretallet
i Utvalget for tarifforhandlingssystemet.
Komiteen har merket seg at flertallet
i utvalget ønsker at meklingsmannen kan koble avstemningsresultat
fra flere fag til en enhet. Mindretallet ønsker også å opprettholde
koblingsadgangen, men foreslår å endre dagens
bestemmelse slik at partene skal kunne motsette seg kobling. Komiteen registrerer
at departementet fremmer forslag om en omlegging i tråd med
mindretallets syn. Komiteen konstaterer videre at
forslaget fra flertallet i utvalget og dagens ordning etter overveiende
sannsynlighet er i strid med flere folkerettslige konvensjoner Norge
er forpliktet av. Komiteen støtter på denne
bakgrunn departementets forslag til endring.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil understreke at alle meklingsmuligheter
må være utprøvd og at ingen kopling må skje
hvis meklingsfristene ikke er utløpt.
Kommunal- og regionaldepartementet foreslår å innføre
en bestemmelse i arbeidstvistloven som gir riksmeglingsmannen kompetanse
til å bestemme at megling i tvist i kommunesektoren skal
følge meglingsfristene i tjenestetvistloven, i tråd
med forslaget fra Utvalget for tarifforhandlingssystemet.
Departementet legger avgjørende vekt på utvalgets
begrunnelse for å foreslå en slik regel. I tillegg vektlegges
det at riksmeglingsmannen mener at dette vil være en hensiktsmessig
bestemmelse. Forslaget vil heller ikke innebære noen realitetsendring
i forhold til dagens praksis i meglingsinstitusjonen.
Etter utvalgets forslag til lovtekst er det i tvister hvor kommuner,
fylkeskommuner eller sammenslutninger av slike er part, at riksmeglingsmannen
skal kunne bestemme at meglingen skal foregå etter tjenestetvistlovens
frister. Utkastet viser til lov om kommuner og fylkeskommuner § 28,
som åpner for at kommunestyre og fylkesting kan overdra
tariffmyndighet til en sammenslutning av kommuner og fylkeskommuner.
Ordlyden i bestemmelsen er først og fremst utformet med
sikte på Kommunenes Sentralforbund (KS), men loven åpner
også for sammenslutninger av kommuner eller fylkeskommuner
som har organisert seg på andre måter.
Bestemmelsen vil ikke omfatte tvister hvor kommunalt eide bedrifter
med egen tariffavtale er part. Men hvis slike bedrifter er medlem
i KS, og KS er part i tariffavtalen, vil de være omfattet.
Ved tvister etter tjenestetvistloven er det alltid forbud mot
arbeidsstans inntil megling er gjennomført. Riksmeglingsmannen
plikter å innkalle partene til megling ved underretning
om forhandlingsbrudd, jf. tjenestetvistloven § 14
første ledd. Etter arbeidstvistloven er det først
når riksmeglingsmannen legger ned midlertidig forbud mot
arbeidsstans at det inntrer en plikt for meglingsmannen til å innkalle
partene til megling, jf. arbeidstvistloven § 31
nr. 1. Departementet foreslår derfor at det først
er i forbindelse med at det legges ned slikt forbud, at riksmeglingsmannen
skal kunne bestemme at meglingen skal foregå etter tjenestetvistlovens
regler.
Begrunnelsen for at det ikke innføres en regel om at
megling i tvister i kommunal sektor alltid skal foregå etter
tjenestetvistlovens regler, er at behovet for samordning og de lengre
fristene som tjenestetvistloven gir anvisning på, i første
rekke vil være til stede i situasjoner hvor alle eller
de fleste tariffparter i kommunal og statlig sektor bryter forhandlingene
og kommer til megling samtidig. Dersom en enkeltkommune og/eller
en mindre arbeidstakerorganisasjon kommer til megling alene, vil
riksmeglingsmannen kunne bestemme at arbeidstvistlovens ordinære
fristregler skal få anvendelse. Som KS påpeker
i sin høringsuttalelse, så kan det også være
andre situasjoner der samordning ikke er hensiktsmessig.
Komiteen konstaterer at departementet
i samsvar med utvalgets anbefaling foreslår å innføre
en harmonisering av meklingsfristene mellom kommunal og statlig
sektor. Komiteen støtter forslaget.
Forslagene til endringer i meglingsreglene som utvalget foreslår,
er i hovedsak lovfesting eller presisering av gjeldende rett. Dette
gjenspeiles også i at det er få høringsinstanser
som kommenterer forslagene. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår
på denne bakgrunn at utvalgets forslag følges
opp. På noen punkter avviker imidlertid departementets
forslag noe fra utvalgets forslag, særlig i forhold til
ordlyd og plassering i loven. Endringene medfører imidlertid
ingen realitetsendringer, men er av ren teknisk art. Nedenfor følger
departementets vurdering av de enkelte forslagene:
Kommunal- og regionaldepartementet foreslår å endre
arbeidstvistloven slik at riksmeglingsmannen kan delegere retten
til å nedlegge forbud mot arbeidskamp til en annen meglingsmann,
i tråd med utvalgets forslag. Departementet er enig med
riksmeglingsmannen og utvalget i at dette er et fornuftig og praktisk forslag.
Utvalget for tarifforhandlingssystemet har drøftet mange
ulike problemstillinger i forbindelse med uravstemning. Kommunal-
og regionaldepartementet tar til etterretning at i forhold til selve
regelverket for uravstemninger, slik dette hovedsakelig er fastsatt
i avtaler mellom partene, så ser ikke utvalgets flertall
at det er behov for harmonisering. Departementet har imidlertid
merket seg særmerknaden fra representantene fra NHO, NAVO
og HSH.
Når det gjelder tidsbruken ved uravstemning, mener utvalget
at det kan være et poeng å korte ned på tiden
som brukes. Lovfesting av en bestemt tidsfrist anser likevel utvalget
for lite hensiktsmessig, bl.a. fordi det kan oppstå forsinkelser
i forbindelse med ferieavvikling eller uforutsette hendelser. Utvalget
oppfordrer imidlertid partene og meglingsmannen til at avstemning
gjennomføres så raskt som mulig, og at fristen
under normale forhold ikke bør overstige fire uker for å avgi
endelig svar på forhandlings- og meglingsforslag. Riksmeglingsmannen
gir i sin høringsuttalelse også uttrykk for at
han tar oppfordringen til etterretning.
Kommunal- og regionaldepartementet støtter utvalget
når det likevel foreslår en lovfesting av dagens praksis
når det gjelder fastsetting av frist for å avholde uravstemning
over meglingsforslag, nemlig at fristen fastsettes av riksmeglingsmannen
i samråd med partene. Den lovteksten utvalget foreslår
kan imidlertid gi inntrykk av at det er riksmeglingsmannen alene
som skal fastsette fristen. Slik departementet forstår
utvalget, har ikke dette vært meningen. Departementets forslag
har derfor en noe endret ordlyd, slik at det klart fremgår
at fristen skal fastsettes i samråd med partene.
Kommunal- og regionaldepartementet anser utvalgets forslag på dette
punktet som hensiktsmessig og legger også vekt på at
riksmeglingsmannen mener at han i sjeldne tilfeller kan ha behov
for en slik regel. Departementet fremmer derfor forslag om endring
i arbeidstvistloven § 35 i tråd med utvalgets
forslag.
Kommunal- og regionaldepartementet tar til etterretning at utvalget
mener at varselreglene for iverksettelse og opptrapping av arbeidskamp
slik disse er nedfelt i lov og avtale, i hovedsak fungerer tilfredsstillende.
På et område mener imidlertid utvalget at lovreguleringen
er mangelfull, nemlig når det gjelder varsling av arbeidskamp
etter at et meglingsforslag er forkastet ved uravstemning.
Flere hovedavtaler inneholder allerede en slik regel. Denne varselregelen
er etter departementets syn en hensiktsmessig regel og bør
gjelde i alle tilfeller, også der det ikke foreligger avtale.
Kommunal- og regionaldepartementet foreslår derfor å lovfeste
regelen i arbeidstvistloven, i tråd med utvalgets forslag.
Etter forslaget skal det være adgang for partene til å avtale kortere
frist i tariffavtale. Etter Hovedavtalen LO/NHO er det
f.eks. adgang til å varsle arbeidskamp før fristen
for avstemning løper ut, slik at arbeidskamp i realiteten
kan iverksettes straks avstemningsresultatet foreligger.
Kommunal- og regionaldepartementet foreslår en endring
og presisering av ordlyden i arbeidstvistloven § 38
i tråd med forslaget fra Utvalget for tarifforhandlingssystemet.
Slik departementet ser det vil dette i hovedsak bare være
en lovfesting av dagens praksis og dermed ikke medføre
store endringer for partene. Etter utvalgets syn er dette en bestemmelse
som har bidratt til å løse flere konflikter, men
at det er behov for en omformulering for å få innholdet
i bestemmelsen klarere frem. Departementet legger stor vekt på at riksmeglingsmannen
mener at utvalgets forslag vil bringe bestemmelsen bedre i overensstemmelse
med praksis og fjerne eventuell tvil om meglingsmannens rett til å innkalle
partene til ny megling. Etter riksmeglingsmannens syn vil det være
hensiktsmessig, i hvert fall av pedagogiske grunner, å ta
inn en bestemmelse om partenes møteplikt.
Kommunal- og regionaldepartementet støtter utvalgets
forslag om å oppheve bestemmelsen i arbeidstvistloven § 36
nr. 2 første ledd om offentliggjøring av mislykkede
meglinger. Departementet legger til grunn at regelen ikke har noen
praktisk betydning, og at det vanskelig kan tenkes situasjoner der
den vil få det.
Departementet tar til etterretning at både utvalget og
riksmeglingsmannen mener at bestemmelsens annet ledd bør
beholdes, og foreslår å flytte denne til § 27 a
nr. 2 tredje ledd i tråd med riksmeglingsmannens
forslag.
Meglingsmyndighetenes virksomhet er i utgangspunktet omfattet
av forvaltningslovens regler. Meglingsvirksomhet er en type forvaltningsvirksomhet og
faller ikke direkte inn under unntakene i forvaltningsloven § 4.
Forvaltningslovens regler passer imidlertid ikke særlig
godt på meglingsvirksomheten, og særlig gjelder
dette i forhold til klageadgang på meglingsmennenes vedtak.
Det samme må antas å gjelde også for
andre typer vedtak som meglingsmennene fatter, som f.eks. vedtak
om midlertidig forbud mot arbeidskamp. For å unngå uklarhet
foreslår likevel utvalget en bestemmelse som avskjærer
klage over denne typen vedtak.
Kommunal- og regionaldepartementet støtter utvalgets
syn og foreslår en regel i arbeidstvistloven i tråd
med utvalgets forslag. Forslaget støttes også av riksmeglingsmannen.
Ordlyden i departementets forslag er noe endret i forhold til utvalgets
forslag, men dette innebærer ingen realitetsendring. Det
er bare retten til klage som foreslås unntatt. Forvaltningslovens øvrige
saksbehandlingsregler antas å gjelde for meglingsinstitusjonen
i den grad det er praktisk mulig.
Etter gjeldende § 35 nr. 9 kan enkelte av reglene som
gjelder for avstemning over meglingsforslag fravikes ved avtale
ved avstemninger som gjelder sjøfolk i utenriksfart.
Kommunal- og regionaldepartementet har vært i kontakt
med partene for å undersøke om det fortsatt er behov
for en slik regel, og om ordlyden i så fall bør
endres slik at det åpnes for at de aktuelle regler kan
fravikes ved tariffavtale generelt. Departementet har også vært
i kontakt med riksmeglingsmannen.
På bakgrunn av de tilbakemeldingene foreslår Kommunal-
og regionaldepartementet å endre bestemmelsen slik at de
aktuelle avstemningsreglene kan fravikes ved tariffavtale mellom
partene, uten å begrense avtaleretten til Rederiforbundet
og Sjømannsforbundet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
departementet foreslår å innføre en lovregel
om at et meglingsforslag skal anses som vedtatt dersom svarfristen
oversittes. Det er det motsatte av hva som antas å gjelde
i dag.
Flertallet kan ikke se at dette spørsmål
er nærmere utredet og begrunnet. Flertallet viser
til arbeidstvistlovens historie angående lovfesting av
avstemningsregler og foreslår at det ikke innføres
en slik prinsipiell lovendring som ingen av partene har bedt om.
For øvrig er flertallet enig i departementets forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at et enstemmig utvalg
har foreslått at et meglingsforslag skal anses vedtatt
hvis svarfrist oversittes, og at departementet følger opp
dette. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 35 nr. 7 tredje punktum skal lyde:
Dersom avstemningsresultatet ikke foreligger innen fristen, anses
meglingsforslaget som vedtatt."
Rikslønnsnemnda er en fast voldgiftsnemnd som opprettes
for tre år av gangen med hjemmel i lov 19. desember
1952 nr. 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister (lønnsnemndloven).
Rikslønnsnemnda står til disposisjon for partene
i arbeidslivet. En avgjørelse av Rikslønnsnemnda
har samme virkning som en tariffavtale. Dersom partene i en tvist ønsker å la
konflikten løses ved frivillig lønnsnemnd, kan
de benytte Rikslønnsnemnda, og det offentlige vil betale
kostnadene. For embetsmenn uten adgang til å gå til
arbeidsnedleggelse er det Rikslønnsnemnda som avgjør
en eventuell tvist med bindende virkning, jf. tjenestetvistloven § 26 a.
Dersom det vedtas en særlov eller provisorisk anordning
om tvungen lønnsnemndbehandling av en tvist, vil videre
arbeidskamp forbys, og tvisten som hovedregel henvises til løsning
i Rikslønnsnemnda.
Lønnsnemndloven har ikke egne saksbehandlingsregler,
men arbeidstvistlovens regler for Arbeidsretten får anvendelse
så langt de passer.
Rikslønnsnemnda settes i den enkelte sak med syv medlemmer.
Fem av disse oppnevnes av Kongen for tre år av gangen.
Tre av de faste medlemmene er uavhengige av regjeringen/myndighetene
og partene i arbeidslivet. To av medlemmene representerer henholdsvis
arbeidstaker- og arbeidsgiverinteresser og skal ha særlig
innsikt i landsomfattende tarifforhold. Disse nemndmedlemmene har
en rådgivende status i nemnda, og ingen selvstendig stemmerett.
Partene i den enkelte tvist utpeker hver ett medlem av nemnda. De
to partsoppnevnte medlemmene og de tre medlemmene uten partstilknytning
har som hovedregel stemmerett, men de partsoppnevnte medlemmene
kan overlate sin stemmerett til den faste arbeidstaker- eller arbeidsgiverrepresentanten.
Rikslønnsnemndas leder kan med partenes samtykke bestemme
at nemnda i den enkelte tvist settes med tre medlemmer. Kommunal-
og regionaldepartementet har sekretariatet for Rikslønnsnemnda.
Utvalget peker på at det ved enkelte anledninger har
vært reist kritikk mot at de faste arbeidstaker- og arbeidsgiverrepresentantene
alltid oppnevnes fra LO og NHO. Enkelte av kritikerne har ment at
Rikslønnsnemnda bør ha samme sammensetning som
Arbeidsretten, med skiftende representasjon avhengig av hvem som
er parter i den konkrete sak.
Utvalget for tarifforhandlingssystemet foreslår at Rikslønnsnemnda
skal ha en sammensetning med ni medlemmer inkludert nemndas formann.
Etter utvalgets mening er dette den sammensetningen som best varetar
hensynet både til kontinuitet og til et bredest mulig kunnskapsnivå i
nemnda. Utvalget viser til at LO og NHO fortsatt er de største
partene i norsk arbeidsliv, og fast deltakelse fra disse kan bidra
til at den konkrete tvist blir sett i sammenheng med lønnsoppgjøret
for øvrig. Deltakelse av rådgivere fra de partene som
er i konflikt, vil sikre best mulig kunnskap om denne konflikten,
kunnskap som de sentrale parter ikke nødvendigvis besitter.
Dette vil være viktig, kanskje særlig i forhold
til kommunal sektor.
Etter utvalgets mening har Rikslønnsnemnda en hensiktsmessig
sammensetning med hensyn til at nemnda skal være funksjonsdyktig
og ha nødvendig kompetanse når den skal løse
tvister etter tjenestetvistloven. Det foreslås derfor ingen
endringer i antallet medlemmer i tvister etter tjenestetvistloven.
Kommunal- og regionaldepartementet foreslår å endre
lønnsnemndloven i tråd med utvalgets forslag.
Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse for forslaget
og legger også vekt på at det ikke er kommet avgjørende
innvendinger mot forslaget fra høringsinstansene. Det kan
innvendes at en utvidelse av antallet medlemmer fra syv til ni kan
føre til at Rikslønnsnemnda blir mindre effektiv.
Veid opp mot hensynet til at nemnda får et bedre beslutningsgrunnlag
og at kontinuiteten blir sikret, mener departementet at disse hensynene
må veie tyngst.
Enkelte av høringsinstansene mener at det ikke er noen
saklig begrunnelse for at Rikslønnsnemnda skal ha annen
partsrepresentasjon enn partene i den konkrete tvist. LO og NHO
er fortsatt de dominerende arbeidslivsorganisasjonene i privat sektor,
og begge organisasjonene representerer et bredt spekter av norsk næringsliv.
Etter departementets syn er det derfor en fordel for alle parter
at Rikslønnsnemnda kan dra nytte av den kunnskap og erfaring
disse organisasjonene besitter. Det er i denne sammenheng grunn
til å peke på at disse medlemmene ikke har stemmerett.
Departementet kan ikke se at det er hensiktsmessig at de to nye
partsrepresentantene i nemnda skal ha stemmerett. De skal først
og fremst fungere som rådgivere for Rikslønnsnemnda.
Det må presiseres i loven at nemnda i tvister etter tjenestetvistloven
skal ha syv medlemmer, som i dag. Ordlyden i departementets forslag
er for øvrig noe endret i forhold til forslaget fra utvalget.
Komiteen registrerer at departementet
i likhet med utvalget ønsker å utvide Rikslønnsnemnda
fra syv til ni representanter. Utvidelsen vil medføre at
en representant fra NHO og en fra LO møter fast. Disse medlemmene
skal bidra med organisasjonskunnskap og erfaring. De nye medlemmene
vil ikke ha stemmerett. Komiteen er også kjent
med at det kan gjøre Rikslønnsnemnda mindre effektiv,
men at utvidelsen gir et bedre beslutningsgrunnlag og at kontinuiteten sikres
bedre. Komiteen støtter denne endringen.
Arbeidsretten er en særdomstol som behandler tvister
om en tariffavtales gyldighet, forståelse eller eksistens,
tvister om brudd på fredsplikten i arbeidslivet, samt tvister
om erstatningsansvar i forbindelse med tariffbrudd og ulovlig arbeidsstans.
Saksbehandlingsreglene i Arbeidsretten er i hovedsak de samme som
for de alminnelige domstoler, men Arbeidsretten har et særlig
ansvar for sakens opplysning. Videre kan Arbeidsrettens dommer som
hovedregel ikke påankes.
Arbeidsrettens medlemmer og varamedlemmer oppnevnes for tre år
av gangen, jf. arbeidstvistloven § 10. I tillegg til
formannen og nestformannen oppnevnes en juridisk dommer og varamedlemmer
for disse tre, samt fire medlemmer med varamedlemmer etter innstilling
fra de store arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. Det er
ikke noe krav i loven om at den tredje dommeren ved siden av formannen
og nestformannen skal være jurist. Det har imidlertid blitt
fast praksis for at det har vært en lagdommer som har vært oppnevnt.
Formannen og nestformannen er i hovedstilling. De øvrige
er i bistilling.
For ordinære dommerstillinger ved de alminnelige domstoler
er det etter Grunnloven § 22 tredje ledd siste
punktum ikke adgang til å benytte åremålstilsetting.
Kommunal- og regionaldepartementet legger til grunn at domstolens
uavhengighet er et uomtvistet prinsipp både etter nasjonal
rett og folkeretten.
Arbeidsretten er den av de norske særdomstolene som
har de mest fremtredende likhetstrekk med de alminnelige domstoler,
og de samme prinsippene som gjelder generelt for dommere, bør
etter departementets syn utvilsomt også gjelde tilsvarende
for stillingene som formann og nestformann i Arbeidsretten.
Prinsippet om domstolens uavhengighet er klart uttrykt i flere
av de internasjonale konvensjoner Norge er bundet av. Den fundamentale
bestemmelse er artikkel 6 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK),
der individets rett til å få avgjort sin sak av "en
uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov" er en sentral rettssikkerhetsgaranti.
EMK er inkorporert i norsk rett ved menneskerettsloven.
Professor Stein Evju skriver i sin høringsuttalelse at
det vanskelig kan legges til grunn at gjeldende ordning med åremålsoppnevnte
dommere i heltidsstilling som ikke har noen annen stilling å falle
tilbake på, tilfredsstiller det grunnleggende kravet til
domstolenes uavhengighet som stilles i eksempelvis EMK artikkel 6 (1).
De samme vurderinger har man gjort i Danmark, som i 1997 gjennomførte
en tilsvarende endring i den danske oppnevningsordningen til Arbeidsretten for å sikre
samsvar med folkeretten.
Regjeringen legger stor vekt på at Norge oppfyller våre
folkerettslige forpliktelser og at norsk rett skal være
i samsvar med folkeretten. Dette har også vært en
ledetråd i arbeidet med oppfølgingen av Stabelutvalgets
innstilling. Utenriksdepartementet understreker i sin uttalelse
til Stabelutvalget at menneskerettighetene er minimumsstandarder,
og at siktemålet for Norge bør være å sikre
at våre menneskerettighetsforpliktelser blir oppfylt med
god margin.
På denne bakgrunn foreslår Kommunal- og regionaldepartementet å endre
arbeidstvistloven § 10 slik at Arbeidsrettens
formann og nestformann blir embetsmenn. Departementet har vurdert
innvendingene mot forslaget som fremkom i høringsrunden,
men finner at hensynet til domstolens uavhengighet må veie
tyngre.
Komiteen viser til at domstolens uavhengighet er
et uomtvistelig prinsipp både etter nasjonal rett og folkeretten. Komiteen er
av den grunn enig med departementet i å endre arbeidstvistloven § 10
slik at Arbeidsrettens formann og nestformann blir embetsmenn.
Komiteen har merket seg at det i arbeidstvistloven
og også i lovforslaget i proposisjonen er brukt betegnelsen
Arbeidsrettens formann og nestformann. Betegnelsen formann er også benyttet
i lønnsnemndloven og i proposisjonens forslag til endring
av denne loven. Komiteen ber Regjeringen komme med
forslag til å bytte ut titlene formann og nestformann med leder
og nestleder i disse lovene og i eventuelle andre lover hvor titlene
formann og nestformann fortsatt benyttes.
Forslaget om omgjøring av dommerstillinger i Arbeidsretten
til faste stillinger vil innebære en administrativ forenkling.
De øvrige endringsforslagene vil i første rekke
berøre partene i arbeidslivet og vil ikke medføre
administrative konsekvenser av betydning.
Forslagene til endringer i meglingsreglene vil medføre
en effektivisering av meglingsprosessen og vil i den forstand kunne
innebære en økonomisk gevinst. Omgjøring
av dommerstillinger til faste stillinger vil ikke få økonomiske
konsekvenser fordi omgjøringen ikke vil ha betydning for
dommernes lønnsnivå.
Forslaget om økning i antall medlemmer i Rikslønnsnemnda
vil medføre økte kostnader til møtegodtgjøring,
men hvilken betydning det vil få vil være avhengig
av antall saker og omfanget av den enkelte sak.
Forslagene for øvrig vil ikke ha økonomiske
konsekvenser av betydning.
Komiteen har ingen merknader.
Forslag fra Høyre, Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti
Forslag 1
§ 35 nr. 7 tredje punktum skal
lyde:
Dersom avstemningsresultatet ikke foreligger innen fristen,
anses meglingsforslaget som vedtatt.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige lovforslag
slik at riksmeglingsmannen kan påby en organisasjon å sende
meglingsforslaget til uravstemning og at det bør være
lovfestet fredsplikt i avstemningsperioden.
Forslag 3
Stortingen ber Regjeringen fremme nødvendige lovforslag
slik at den enkelte bedriftsklubb selv gjennom uravstemning kan
godta eller motsette seg arbeidsnedleggelse som er bestemt sentralt.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere nærmere
om någjeldende ordning med plassoppsigelse som vilkår
for iverksettelse av streik/lockout bør endres
til et system med konfliktvarsel etter svensk mønster.
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister m.m.
I
I lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister gjøres følgende endringer:
§ 10 nr. 1 og 2 skal lyde:
1. Arbeidsretten skal bestå av en formann, en nestformann og fem andre medlemmer.
2. Arbeidsrettens formann og nestformann er embetsmenn. De øvrige fem medlemmene og minst to varamedlemmer for hvert av rettens sju medlemmer oppnevnes av Kongen for tre år. Fire medlemmer med varamedlemmer oppnevnes etter innstilling som i § 11 bestemt.
§ 10 nr. 3 annet ledd skal lyde:
Arbeidsrettens formann og nestformann skal dessuten oppfylle de betingelser som er foreskrevet for høyesterettsdommere. Det tredje medlem som det ikke avgis innstilling om etter § 11, må ikke inneha sådan stilling eller sådant verv, at han kan betraktes som representant for noen av partene.
§ 27 a nr. 2 tredje ledd og ny nr. 3 skal lyde:
Riksmeglingsmannen kan la en kretsmeglingsmann eller en efter § 27, annet ledd, opnevnt meglingsmann foreta undersøkelser eller megling som foran nevnt. Har en kretsmeglingsmann eller særskilt meglingsmann oppnevnt etter § 27 annet ledd ledet meglingen, skal han snarest mulig sende riksmeglingsmannen beretning om saken. Denne skal inneholde det endelige meglingsforslag, hvis sådant er fremsatt.
3. Vedtak etter dette kapitlet truffet av riksmeglingsmannen eller annen meglingsmann oppnevnt etter loven her, kan ikke påklages.
§ 29 nr. 2 femte ledd skal lyde:
Hvis det nedlegges forbud mot arbeidsstans i tvist hvor kommune, fylkeskommune eller sammenslutning av slike er part, jf. kommuneloven § 28, kan riksmeglingsmannen samtidig bestemme at de frister som følger av tjenestetvistloven § 14 tredje ledd og § 17 første og annet ledd skal gjelde for meglingen.
Nåværende § 29 nr. 2 femte ledd blir nytt sjette ledd.
§ 29 ny nr. 3 skal lyde:
3. Riksmeglingsmannen kan overlate til en annen meglingsmann oppnevnt etter § 27 første eller annet ledd å forby arbeidsstans etter reglene i nr. 2.
§ 35 nr. 6 til 9 og nye nr. 10 og 11 skal lyde:
6. Dersom et meglingsforslag underkastes avstemning, skal meglingsmannen i samråd med partene sette frist for når avstemningsresultatet skal foreligge.
7. Partene skal gi meglingsmannen skriftlig melding om forslaget vedtas eller forkastes. Forkastes det, skal meldingen gi opplysning om antallet av stemmer for og imot forslaget og om antallet av stemmeberettigede.
8. Dersom meglingsforslaget forkastes og melding om arbeidsoppsigelse etter § 28 nr. 1 står ved lag, kan arbeidsoppsigelsen iverksettes med 4 dagers varsel mellom partene. Partene kan i tariffavtale avtale kortere frist.
9. Finner meglingsmannen at en konfliktsituasjon bør løses under ett for flere fag, kan meglingsmannen foreslå at meglingsforslag for disse fag skal regnes som en helhet, således at avgjørelsen av om forslagene er vedtatt, skal treffes på grunnlag av det samlede antall stemmer og stemmeberettigede i de fag som på denne måte er slått sammen. Før meglingsmannen foreslår samlet avstemning over meglingsforslag, skal meglingsmulighetene være uttømt. Et fag kan ikke tas med i en samlet avstemning hvis tariffpartene motsetter seg det.
10. Intet må offentliggjøres om avstemningsresultatene, før meglingsmannen har kunngjort hovedresultatet.
11. For avstemninger som gjelder sjøfolk i utenriks fart, kan reglene i nr. 4 og nr. 5 tillempes ved tariffavtale mellom partene eller, hvis sådan avtale ikke er opprettet, etter riksmeglingsmannens nærmere bestemmelse.
§ 36 nr. 1 blir § 36.
§ 36 nr. 2 oppheves.
§ 38 annet og tredje ledd og nytt fjerde ledd skal lyde:
Riksmeglingsmannen, så vel som den meglingsmannen som har behandlet saken, kan når som helst gjenoppta meglingen.
Er det gått en måned etter at meglingen ble sluttet, uten at tvisten i mellomtiden er løst, skal meglingsmannen gjenoppta kontakt med partene med henblikk på å få avsluttet konflikten. Er et meglingsforslag til behandling hos partene, skal meglingsmannen vente til behandlingen er avsluttet.
Om partenes plikt til å møte til megling gjelder reglene i § 21 nr. 1 og 2 tilsvarende.
II
I lov 19. desember 1952 nr. 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister skal § 2 lyde:
Rikslønnsnemnda skal ha en formann og åtte andre medlemmer.
Formannen og fire medlemmer, med personlige varamenn, blir oppnevnt av Kongen for tre år. Ett av medlemmene skal representere arbeiderinteresser, og ett arbeidsgiverinteresser. I tillegg utpeker partene i den enkelte tvist hver to medlemmer av nemnda, med unntak for saker etter tjenestetvistloven § 26 og § 26 a der partene i den enkelte tvist hver utpeker ett medlem av nemnda. Utpeker en part ikke sine medlemmer innen den frist som formannen har satt, blir medlemmene oppnevnt av vedkommende departement.
Ved avgjerd av nemnda stemmer ett medlem fra arbeidersiden og ett fra arbeidsgiversiden. Ett av medlemmene som er utpekt av partene i den enkelte tvist stemmer, med mindre han med samtykke av det faste medlem for vedkommende partsinteresser overfører sin stemmerett til denne. Partene skal ved utpekingen bestemme hvilke av medlemmene som skal stemme.
Med partenes samtykke kan formannen i Rikslønnsnemnda avgjøre at nemnda i en tvist blir satt med tre medlemmer og med ham selv eller ett av de andre faste medlemmer som ikke representerer partsinteresser, som formann. Partene i tvisten utpeker ett medlem hver.
III
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 23. mai 2002
Magnhild Meltveit Kleppa |
Peter Gitmark |
Hans Kristian Hogsnes |
leder |
ordfører |
sekretær |