Til Odelstinget
Det foreslås i proposisjonen flere endringer i straffeloven
og straffeprosessloven.
For det første fremmes det forslag om en presisering
av at også ytringer som fremsettes ved bruk av symboler,
kan omfattes av den såkalte "rasismeparagrafen" i straffeloven § 135 a.
For det annet foreslår departementet endringer i bestemmelsen
om besøksforbud, dels realitetsendringer, både
i vilkårene og i saksbehandlingsreglene, og dels lovtekniske
endringer. Departementet foreslår bl.a. en klar hjemmel
for å kunne nedlegge besøksforbud med den følgen
at den som forbudet retter seg mot forbys å oppholde seg
i sitt eget hjem. Det foreslås strengere vilkår
for et slikt besøksforbud enn for vanlige besøksforbud.
For det tredje foreslås det en endring i straffeloven § 62
om strafferammen ved sammenstøt av lovbrudd (konkurrens).
Departementet foreslår at den øvre strafferammen
for flere lovbrudd som er til pådømmelse samtidig,
heves fra dagens halvannen gang av fengselsstraffen i det strengeste
straffebudet, til to ganger denne straffen.
Justisdepartementet har nedsatt en studiegruppe for å undersøke
tiltak mot rasisme og nynazisme i Sverige og Tyskland. Studiegruppen
avga sin rapport Forbud mot rasistiske organisasjoner, ytringer
og demonstrasjoner i Sverige og Tyskland (heretter "rapporten")
til departementet 9. mars 2001. Rapporten har vært
sendt på høring, og proposisjonen følger
opp studiegruppens forslag. Det nevnes for øvrig at det har
vært nedsatt et lovutvalg (Holgersen-utvalget) som skulle
komme med forslag til ny lov mot etnisk diskriminering. Utvalget
la frem sin utredning 14. juni 2002, og denne utredningen
er sendt på høring. Videre nevnes at Ytringsfrihetskommisjonen
i NOU 1999:27 Ytringsfrihet bør finde sted drøfter straffeloven § 135 a
i forhold til ytringsfriheten. Kommisjonen anbefaler en revisjon
av § 135 a i lys av den foreslåtte
grunnlovsparagrafen. En stortingsmelding er planlagt fremmet våren
2003.
Ved lov 2. mars 2001 nr. 7 ble bl.a. strafferammen for
besøksforbud hevet for å utvide adgangen til å pågripe
og varetektsfengsle ved brudd på bestemmelsen. Under høringen
av dette lovforslaget ble det anført at reglene om besøksforbud
er uklare på noen punkter. Justisdepartementet utarbeidet
på denne bakgrunn et høringsnotat med forslag
om å endre straffeprosessloven § 222 a.
Stortinget fattet i tilknytning til behandlingen av Dokument
nr. 8:12 (1998-1999) følgende vedtak:
"IV. Stortinget ber Regjeringen vurdere en endring av
straffeloven § 62 slik at det blir adgang til å idømme
strengere maksimalstraff for flere forhold som pådømmes
i konkurrens, enn dagens regel med en øvre grense på 11/2
ganger strafferammen for det alvorligste av de pådømte
forhold gir adgang til."
I St.prp. nr. 1 (1999-2000) uttalte Justisdepartementet bl.a.
at det etter en foreløpig vurdering mente reglene i straffeloven § 62
gir tilstrekkelig vide rammer for domstolene når det gjelder
gjengangerkriminalitet. I Innst. S. nr. 101 (1999-2000) angående
Dokument nr. 8:2 (1999-2000) viste et flertall i justiskomiteen
til at Stortinget hadde bedt Regjeringen vurdere en skjerping av
straffeloven § 62, og forutsatte at det ble foretatt
en grundigere vurdering av forslaget før endelig konklusjon
ble trukket. På denne bakgrunn sendte departementet spørsmålet
på høring.
Etter norsk rett gjelder det i utgangspunktet en rett til fritt å organisere
seg. Lovgiver kan begrense denne friheten innenfor rammene av Norges
internasjonale forpliktelser på området. Foreningsfriheten
er nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel
11 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel
22. På den annen side fastslår FNs rasediskrimineringskonvensjon (ICERD)
artikkel 4 bokstav b at konvensjonspartene skal erklære
som ulovlig, og forby, organisasjoner og annen propagandavirksomhet
som fremmer eller tilskynder rasediskriminering.
Norsk rett har ikke et uttrykkelig forbud mot rasistiske organisasjoner,
men det finnes mer generelle forbud mot enkelte bestemte typer organisasjoner
og forbund. Norge har lagt til grunn at disse straffebudene oppfyller
kravet i konvensjonen. For øvrig vil medvirkningsbestemmelsen
i § 135 a annet ledd også kunne
ramme stiftelse av eller deltakelse i rasistiske organisasjoner.
FNs rasediskrimineringskomité mener derimot at Norge ikke
i tilstrekkelig grad har gjennomført ICERD artikkel 4 bokstav
b, og har anbefalt at Norge innfører et forbud mot rasistiske
organisasjoner.
Studiegruppen opplyser at det etter tysk rettkan nedlegges
forbud mot foreninger som driver i strid med straffeloven, den forfatningsmessige
ordning eller ideen om internasjonal forståelse. I Sverigeer verken rasistiske organisasjoner eller
det å være medlem i slike, forbudt. Studiegruppen
anbefaler ikke å innføre et foreningsforbud i
tråd med de tyske reglene. Den mener de tyske reglene favner
langt videre enn det som vil være politisk akseptabelt
i Norge, og at det kan være tvilsomt om ressursbruken vil
stå i forhold til virkningen. Mange rasistiske grupperinger kan
dessuten falle utenfor en foreningsdefinisjon, og disse grupperingene
kan dermed fremstå som lovlige.
Flertallet av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet,
støtter studiegruppen i at det ikke bør innføres
noe forbud mot rasistiske organisasjoner. Enkelte høringsinstanser
gir uttrykk for at et slikt forbud kan være aktuelt etter
en ytterligere utredning. Utenriksdepartementet antar at man også i
fortsettelsen kan forsvare at Norge ikke har noe uttrykkelig forbud
mot rasistiske organisasjoner.
Departementet foreslår ikke på det nåværende tidspunkt
et uttrykkelig forbud mot rasistiske organisasjoner, og viser til
at både studiegruppen og det store flertallet av høringsinstansene
er negative. Det vises imidlertid til at Holgersen-utvalget har
foreslått at det innføres et forbud mot samvirke
til etnisk diskriminering og et forbud mot organisert rasistisk
virksomhet. Spørsmålet bør derfor vurderes
på nytt etter at denne utredningen har vært på høring.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn
Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, lederen
Trond Helleland, Carsten Dybevig og Linda Cathrine Hofstad, fra
Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad,
fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen,
har grundig vurdert hvorvidt rasistiske organisasjoner bør
forbys ved lov. Rasistiske organisasjoner, rasistiske grupperinger
og rasistiske holdninger utfordrer vesentlige grunnverdier som vårt
samfunn er bygget på, og utgjør en trussel mot landets
minoriteter. Komiteen vil fremheve at den enkeltes
opplevelse av likeverd og livskvalitet ikke er forenlig med rasisme.
For komiteen er det derfor maktpåliggende å bekjempe
rasisme i alle former.
Komiteen har merket seg at studiegruppen som ble
nedsatt av Justisdepartementet januar 2001, ikke anbefaler lovforbud
mot rasistiske organisasjoner som et virkemiddel mot rasisme. Videre
har komiteen merket seg at denne oppfatningen deles
av de fleste høringsinstansene.
For komiteen er det springende punkt i vurderingen
av lovforbud mot rasistiske organisasjoner, om vi med dette vil
få et hensiktsmessig og effektivt middel til å bekjempe
rasisme.
Komiteen mener at det kan bli vanskeligere å stoppe
rekrutteringen til rasistiske organisasjoner, om disse i større
grad enn i dag skal operere i det skjulte. Konsekvensen av et lovforbud
mot rasistiske organisasjoner, vil etter komiteens oppfatning
bli at organisasjoner av denne type "går under jorden". Komiteen erkjenner
dessuten at det faktisk vil være vanskelig å håndheve
et organisasjonsforbud før straffbar handling er begått.
Således vil man i et samfunnsperspektiv oppnå lite
ved et lovforbud.
Komiteen er kjent med at man i forskingsmiljøene
mener at de eksisterende rasistiske grupperingene i Norge i liten
grad kan sies å være organisert slik at de vil
omfattes av et organisasjonsforbud. Ved innføring av et
organisasjonsforbud kan resultatet derfor bli at uorganiserte grupperinger
som ikke rammes av et organisasjonsforbud, får en utilsiktet
legitimitet. Et lovforbud kan altså føre til økt
oppslutning for grupperingen og dessuten innebære en samfunnsmessig
sett uønsket offentlig oppmerksomhet om de rasistiske miljøene.
Komiteen mener prinsipielt at man skal være tilbakeholden
med organisasjonsforbud. Årsaken til dette er at slikt
forbud kan misbrukes som et argument for begrensninger som rammer
videre enn hensikten og som argument for totalitære regimer.
Komiteen er etter en samlet vurdering kommet til
at et forbud mot rasistiske organisasjoner ikke bør innføres.
Retten til å demonstrere kan anses for å være
omfattet av ytringsfriheten slik den er vernet gjennom Grunnloven § 100.
Uansett er retten til å demonstrere nedfelt i EMK artikkel
11 og SP artikkel 21, som gjelder som norsk lov. På den
annen side fastslår ICERD artikkel 4 bokstav a at konvensjonspartene skal
erklære all spredning av ideer om raseoverlegenhet eller
rasehat, all tilskyndelse til rasediskriminering mv., som straffbare
handlinger.
Politiloven § 11 gir hjemmel til å nedlegge
demonstrasjonsforbud når det er grunn til å frykte
at formålet med demonstrasjonen er å fremføre
ytringer som rammes av straffeloven § 135 a.
Både i Tyskland og i Sverige er demonstrasjonsfriheten
nedfelt i grunnloven. Også i svensk rett er demonstrasjonsfriheten
grunnlovsfestet. Hensynet til orden og sikkerhet kan i ulik grad
begrunne avslag på en søknad om å demonstrere.
Ingen av høringsinstansene er uenige i studiegruppens
konklusjon om at gjeldende regelverk i tilstrekkelig grad gir adgang
til å gripe inn mot demonstrasjoner. Også departementet
slutter seg til studiegruppens og høringsinstansenes syn.
Komiteen har merket seg at verken studiegruppen
eller høringsinstansene anbefaler et uttrykkelig lovforbud
mot rasistiske demonstrasjoner. Man fremhever at politiloven § 11
tredje ledd er tilstrekkelig som virkemiddel. Komiteen har
videre merket seg at politilovens forbudshjemmel bl.a. har vært brukt
av Oslo politidistrikt for å forby en rasistisk demonstrasjon
som man vurderte ville forstyrre den offentlige ro og orden.
Komiteen har i sin vurdering lagt vekt på dette og
på rådene gitt i studiegruppens utredning og i
høringsrunden, og støtter synspunktet om at eksisterende
lovgivning er tilstrekkelig.
En naturlig forståelse av straffeloven § 135 a
tilsier etter departementets syn at bruk av symboler kan rammes
av ordlyden i bestemmelsen, men ikke enhver symbolbruk rammes av § 135 a.
Med lite rettspraksis på området, er det vanskelig å angi
eksakt nårsymbolbruken er straffbar.
Holgersen-utvalget foreslår endringer i § 135 a som
gir bestemmelsen et utvidet anvendelsesområde. Blant annet
foreslår utvalget at skyldkravet endres fra forsett til
grov uaktsomhet, og at det skal være tilstrekkelig at en
ytring kommer i andres nærvær, og ikke som i dag
at den må være fremsatt offentlig. Forslagene
er sendt på høring.
Studiegruppens flertall har foreslått et nytt annet ledd
i § 135 a med slik ordlyd:
"Den som offentlig ytrer seg på en måte
som viser ringeakt, herunder ved bruk av rasistiske symboler og
kjennetegn, for en person eller gruppe av personer på grunn
av deres religion, rase, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse,
straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år.
Bestemmelsen omfatter også spredning av materiale som viser
slik ringeakt."
Studiegruppen legger til grunn at en slik bestemmelse vil gjøre
det lettere å slå ned på rasistisk trakassering,
og at forslaget vil bidra til en mer lojal oppfyllelse av forpliktelsene
etter FNs rasediskrimineringskonvensjon.
Høringsinstansene er splittet i synet på om
det bør foretas lovendringer nå.
Departementets hovedinnvendinger mot studiegruppens lovforslag
er at bruk av rasistiske symboler langt på vei rammes av
gjeldende bestemmelse, og ikke nødvendigvis i større
grad vil omfattes av den nye. Et nytt ledd vil også gjøre
det uklart hvilket ledd (og hvilken strafferamme) som skal benyttes,
og bidra til å gjøre bestemmelsen vanskeligere å praktisere.
En presisering av at symbolbruk kan omfattes av bestemmelsen
kan likevel virke positivt, og kan dessuten bidra til økt
bruk av bestemmelsen. Departementet foreslår derfor at
det presiseres i § 135 a første
ledd at bruk av symboler kan omfattes. Departementet er enig med
studiegruppen i at det ikke er hensiktsmessig å foreta
en uttømmende opplisting av hva som skal regnes som rasistiske
symboler og kjennetegn.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener at det er behov for å tydeliggjøre
i straffeloven § 135 a at også rasistiske symboler
omfattes av bestemmelsen. Flertallet legger i denne
forbindelse vekt på at det gjennom tydeliggjøringen
vil bli lettere for skoler, fritidsklubber og foreldre å sette
regler for hva barn og unge kan bære av symboler.
Flertallet har merket seg Riksadvokatens bekymring
hva gjelder studiegruppens forslag til endringer i straffeloven § 135 a
og hans uttalelse om at den foreslåtte endring trolig vil
medføre en dreiing av fokus i retning av symboler. Bekjempelse
av rasistiske uttalelser og bekjempelse av rasistiske symboler, er
etter flertallets mening like viktig. Gruppen av mennesker
som kan tenkes å uttrykke seg i strid med straffeloven § 135 a,
er etter flertallets oppfatning langt større
enn gruppen som bærer rasistiske symboler. Flertallet mener
derfor det vil være uheldig om påtalemyndighetens
håndheving av § 135 a i hovedsak
skulle gjelde tilfeller hvor rasistiske symboler er brukt.
På bakgrunn av ovennevnte betraktninger, støtter flertallet en
lovendring i tråd med Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
på dette område slutte seg til de synspunkter
som fremkommer i høringen fra Riksadvokaten, Oslo statsadvokatembeter,
Oslo politidistrikt og straffelovkommisjonen og vil tiltre deres synspunkter
som fremkommer under.
Oslo statsadvokatembeteruttalte at
det så langt ikke har vist seg å være
behov for nykriminalisering på dette området,
og peker på at bruk av symboler i forbindelse med taler
er relevante argumenter ved vurderingen av om straffeloven § 135 a
er overtrådt, og at det uansett må foretas en
helhetlig vurdering.
Straffelovkommisjonen fremhevet at bruk av rasistiske symboler
allerede i dag rammes av § 135 a og er uenig med
studiegruppens vurdering når den gir uttrykk for tvil knyttet
til om det er nok at gjerningspersonen utsetter noen for ringeakt:
"Kommisjonen har ikke funnet noen holdepunkter for den
forståelse studiegruppens flertall bygger på,
og antar at denne også er i strid med den vanlige forståelsen
av bestemmelsen."
Straffelovkommisjonen var av den oppfatning at forslaget ikke
vil medføre at området for det straffbare blir
utvidet i forhold til nåværende § 135 a,
men at det derimot vil bli vanskeligere å forstå når
man skal bruke første ledd og når man skal bruke
annet ledd, som er foreslått med lavere strafferamme.
Riksadvokaten pekte på at et utvidet forbud mot symbolbruk
vil kunne føre til at man ikke så lett vil kunne
identifisere fienden, at fokus blir forskjøvet fra bekjempelse
av holdninger til bekjempelse av symboler og uttaler:
"Både for politi, påtalemyndighet og
domstoler kan det være fristende å satse ressursene
på en bevismessig enklere symbolbestemmelse, framfor den vanskeligere
og mer usikre generelle "rasismebestemmelse". Etter en tid kan en
slik dreining i håndhevingen også komme til å påvirke
det forebyggende og holdningsskapende arbeid, idet det er slik at
den strafferettslige håndheving og de illustrerende domfellelser
gir troverdighet og legitimitet til det forebyggende arbeidet."
Riksadvokaten reiste også spørsmål
ved om de nynazistiske gruppene utgjør hovedproblemet idet det
kun er ca. 200 personer som er villig til å bruke slike
symboler, mens en langt større gruppe sprer sitt budskap
på en mer polert måte.
Riksadvokaten og Oslo politidistrikt foreslo at skyldkravet endres
til grov uaktsomhet. Riksadvokaten peker på at en slik
endring krever grundige vurderinger i forhold til Grunnloven § 100
og menneskerettsloven § 2, jf. EMK artikkel 10.
Oslo politidistrikt uttalte generelt at rapporten er for begrenset
til å danne grunnlag for lovendringer som lett kan ha betydning
for ytrings- og forsamlingsfriheten, og hevder at gruppens konklusjoner
er i strid med Ytringsfrihetskommisjonens anbefalinger.
Disse medlemmer vil peke på at et slikt
forbud mot "rasistiske symboler" ikke vil bidra til å løse problemene. Disse
medlemmer frykter at et slikt forbud er med på å gi
ekstreme grupper en slags eiendomsrett til symbolene og således
gi de en enda større betydning for denne gruppen. Dersom
en forbyr ett symbol, vil nye dukke opp. (Det kan her vises til
det som skjedde under okkupasjonstiden under 2. verdenskrig. Okkupasjonsmakten
forbød en rekke symboler. Resultatet var at man fant andre
og nye symboler.) Symboler er av subjektiv art og får den betydning
en gruppe mennesker tillegger den. Man kan derfor ikke ved forbud
styre dette.
Disse medlemmer frykter dermed at antallet symbol
som tillegges rasistisk betydning, bare vil øke. Dette
finner disse medlemmer svært uheldig. Disse
medlemmer vil påpeke at en del historiske symboler
har en tendens til å bli misbrukt av høyreekstreme
grupper, som for eksempel runealfabetet og andre symboler fra vikingtid. Disse
medlemmer mener samfunnet ikke kan gi slipp på symboler
som er en del av norsk historie og kulturarv ved å stemple
de som rasistiske, og således gi ekstreme grupper en slags
"eiendomsrett" til symbolene.
Disse medlemmer vil dermed ikke støtte endringene
i straffeloven § 135 a hvor symboler
tas med.
Vilkårene for å nedlegge besøksforbud
går frem av straffeprosessloven § 222 a.
Det må på grunn av særlige forhold antas å foreligge
risiko for at den forbudet retter seg mot ellers ville begå en
straffbar handling, forfølge eller på annet vis
krenke den annens fred. I tillegg kommer vilkårene i straffeprosessloven § 170 a:
Det må være tilstrekkelig grunn til å nedlegge
et besøksforbud, og et forbud kan ikke nedlegges når
det ville være et uforholdsmessig inngrep.
Departementet foreslår ikke endringer når det gjelder
hvilke handlinger det må være risiko for, og mener
det fortsatt bare bør være rettsstridig adferd som
har karakter av forfølgelse eller fredskrenkelse som bør
omfattes av bestemmelsen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har slått
fast at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for risikoen for at
handlingen skal skje. Etter departementets syn bør det
ikke nå innføres et strengere sannsynlighetskrav, og
det foreslås at dette presiseres i § 222 a.
Departementet peker på at besøksforbud dreier
seg om et midlertidig tiltak i en krisesituasjon, og at innsamling av
tilstrekkelig bevismateriale for å påvise sannsynlighetsovervekt,
ofte vil være tidkrevende og vanskelig.
Departementet foreslår å erstatte formuleringen "hvis
det på grunn av særlige forhold antas å foreligge
risiko for at den forbudet vil rette seg mot" med "dersom det er
grunn til å tro". En teoretisk eller generell risiko vil
ikke være nok, grunnen må bygge på konkrete
omstendigheter i saken. Ingen høringsinstanser har gått
imot forslaget.
Besøksforbud kan nedlegges når den et forbud skal
beskytte, har begjært det, eller når det finnes
påkrevd av allmenne hensyn. Det er ikke et vilkår
at det foreligger en anmeldelse. Det foreslås ingen endringer
i dette.
For å unngå tvil om at § 170 a
gjelder for besøksforbud, foreslår departementet
at dette sies uttrykkelig i § 222 a.
Ordlyden både i gjeldende og ny bestemmelse kan gi inntrykk
av at et besøksforbud bare kan nedlegges for å beskytte
en bestemt person. Departementet mener at man ikke kan legge til
grunn en slik snever forståelse av bestemmelsen. For eksempel
må det være adgang til å forby en person å oppholde
seg på et bestemt skoleområde for å beskytte
elevene på skolen. Derimot tar bestemmelsen ikke sikte
på å beskytte en helt ubestemt krets av personer.
Et besøksforbud kan etter gjeldende rett gå ut
på at den det er rettet mot, forbys å oppholde
seg på et bestemt sted, forfølge, besøke
eller på annet vis kontakte en person.
Departementet gikk i høringsnotatet inn for at det innføres
en klarere hjemmel for å nedlegge et forbud mot å oppholde
seg i det felles hjem, uavhengig av eierforholdet til boligen. Formålsbetraktninger
og sterke reelle hensyn taler for at besøksforbud også kan nedlegges
i det felles hjem, men et slikt besøksforbud innebærer
et større inngrep i overgriperens bevegelsesfrihet.
Enkelte land har egne regler om besøksforbud i hjemmet.
I Danmark og Sverige vurderes spørsmålet.
Departementet tolket gjeldende § 222 a
slik at det også i dag kan være aktuelt å nedlegge
besøksforbud i eget hjem, men mente at gode grunner taler
for en særskilt regulering. Det råder uklarhet
på dette punktet i praksis, noe som kan lede til at besøksforbud
som virkemiddel ikke brukes fullt ut. Hensynet til den et slikt
besøksforbud vil ramme taler for en lovregulering, og det
kan være behov for å gi egne saksbehandlingsregler
og særvilkår for å nedlegge slikt besøksforbud.
Departementet legger til grunn at en klarere hjemmel om besøksforbud
i samlivspartneres felles hjem ikke vil krenke internasjonale menneskerettigheter.
Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om dette
støtter forslaget.
Departementet bemerker at hvem som eier boligen bør
være uten betydning for den generelle adgangen til å nedlegge
besøksforbud. Men eier overgriperen boligen alene, vil
dette være et viktig moment ved vurderingen av om besøksforbud
vil være et uforholdsmessig inngrep.
Departementet reiste spørsmål ved om forbudet bare
bør kunne nedlegges når partene står
i et bestemt forhold til hverandre, men foreslår ikke å ta
inn en slik begrensning selv om besøksforbud sjeldnere
vil være aktuelt når partene ikke lever sammen.
Departementet foreslår imidlertid at det bør gjelde
strengere vilkår for besøksforbud i det felles
hjem. For det første må det være risiko
for en straffbar handling, og for det annet må faren være
"nærliggende".
Et klart flertall av høringsinstansene støtter
forslaget om hvilke handlinger det må være risiko
for. Riksadvokaten foreslår å begrense anvendelsesområdet
til bare å gjelde vold og trusler, mens enkelte andre instanser
mener bestemmelsen blir for snever. Riksadvokaten reiser ellers
spørsmål om forslaget om å skjerpe kravet
til risiko vil svekke beskyttelsen av den svake part.
Departementet har kommet til at fritidsboliger ikke bør
omfattes av særreguleringen. Dermed vil hovedreglene om
besøksforbud komme til anvendelse når det er aktuelt å nedlegge
besøksforbud i fritidsbolig.
Departementet legger til grunn at et besøksforbud i
hjemmet bør ha en kortere varighet enn mindre inngripende
forbud, og viser til at den generelle fristen er ett år.
Det foreslås at et besøksforbud i eget hjem kan
vare i inntil tre måneder av gangen. Bare to av høringsinstansene
har innvendinger mot dette.
Med et begrenset besøksforbud menes besøksforbud
med en form for "unntak", for eksempel slik at den forbudet retter
seg mot, bare kan besøke et sted eller en person på bestemte
vilkår.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har uttalt
at en slik ordning ikke ligger innenfor den besøksforbudsordningen
som § 222 a gir hjemmel for. Videre uttalte utvalget
at heller ikke reelle grunner tilsier at det bør gis rom
for en mellomløsning. Departementet mener på sin
side at det er uheldig om lovteksten binder påtalemyndigheten
og domstolene slik at de ikke kan fastlegge en ordning tilpasset
den enkelte situasjon. På denne bakgrunnen foreslår
departementet å ta inn en formulering i § 222 a,
slik at det går uttrykkelig frem av lovteksten at det er
adgang til å nedlegge begrensede besøksforbud.
Lovteksten setter ikke grenser for hvor stort geografisk område
et besøksforbud kan gjelde, og det foreslås ikke
endringer i dette. Forutsatt at de øvrige vilkårene
er tilfredsstilt, må det avgjørende for omfanget
av besøksforbudet være om forbudet vil være et
forholdsmessig tiltak.
Brudd på besøksforbud er ikke med i oppregningen
over hvilke handlinger som kan straffes i Norge når de
er begått av en nordmann i utlandet. Gode grunner taler
for å la brudd på besøksforbud i utlandet
være straffbart i Norge. Departementet foreslår derfor
at § 12 nr. 3 bokstav a utvides til å omfatte § 342.
Straffeprosessloven § 222 a legger
kompetansen til å nedlegge besøksforbud til påtalemyndigheten
i første hånd. Påtalemyndigheten skal
snarest mulig og senest innen tre dager bringe beslutningen inn
for forhørsretten. Det er ikke regulert hvilken virkning
en overskridelse av tredagersfristen skal ha. Den besøksforbudet
er rettet mot, kan når som helst kreve spørsmålet
om vilkårene for besøksforbudet er oppfylt innbrakt
for retten. Det samme gjelder den forbudet skal beskytte.
Departementet reiste i høringsnotatet spørsmål om
ordningen med obligatorisk rettslig overprøving burde oppheves
for vanlige besøksforbud. Videre ba departementet høringsinstansene å vurdere
om en eventuell etterkontroll også skal omfatte "negative" beslutninger.
Departementet foreslo også å endre fristbestemmelsen
til "snarest råd og så vidt mulig innen tre dager".
Det er ulike syn blant høringsinstansene på de foreslåtte
saksbehandlingsreglene.
Departementet holder fast ved at besøksforbud i første
hånd bør besluttes av påtalemyndigheten,
og viderefører obligatorisk rettslig etterprøving
både ved besøksforbud i eget hjem og andre typer
besøksforbud. Flertallet av høringsinstansene
støtter dette. Derimot er det neppe grunn til å la
ordningen omfatte "negative" vedtak.
Riksadvokaten har innvendinger mot tre-dagers fristen, og departementet
foreslår at fristen settes til fem dager. Det bør
ikke gjelde en absolutt frist, og fristregelen bør betraktes
som en ordensforskrift. Det skal opplyses om grunnen til fristoverskridelser
i rettsboken. For øvrig vil det ikke få konsekvenser
at fristen blir overskredet.
Straffeprosessloven § 222 a fastsetter
ingen formkrav til en begjæring om besøksforbud
fra den et forbud skal beskytte. Påtalemyndighetens beslutning skal
være skriftlig, begrunnet og angi hvem forbudet retter
seg mot. Det stilles ingen formkrav til påtalemyndighetens
avgjørelse om ikke å nedlegge et besøksforbud.
Retten avgjør spørsmål om besøksforbud
ved kjennelse.
Det skal gis underretning om adgangen til å begjære
besøksforbud mv. til den et slikt forbud skal beskytte,
dersom det er grunn til å tro at vilkårene foreligger.
Det skal også underrettes om ilagt besøksforbud
så snart som mulig. Både den forbudet skal beskytte,
og den det retter seg mot, skal gjøres kjent med sin rett
til å bringe spørsmålet inn for retten.
Den forbudet retter seg mot, skal også gjøres
kjent med at overtredelse er straffbart.
Departementet går inn for å videreføre
gjeldende rett om at det ikke kreves anmeldelse for å nedlegge et
besøksforbud, eller formkrav til begjæringen om å nedlegge
besøksforbud. Departementet foreslår videre at
et avslag skal være skriftlig og begrunnet. Samtlige høringsinstanser
som uttaler seg om dette støtter forslagene.
Noen av saksbehandlingsreglene går i dag frem av straffeprosessloven § 222 a
selv, men det henvises også til en del bestemmelser i kapittel
14 om pågripelse og fengsling. Det foreslås å innarbeide
en del saksbehandlingsregler direkte i straffeprosessloven § 222 a.
Departementet ha fått signaler om at den prosessuelle
statusen til de impliserte i saker om besøksforbud, kan
være uklar. En utredning om den fornærmedes straffeprosessuelle
stilling er sendt på høring, og det er derfor
ikke aktuelt å foreslå vidtgående endringer
i gjeldende rett på området nå. Det foreslås
imidlertid å klargjøre hvilken prosessuell stilling
partene har.
Høyesterett har slått fast at retten må gi
den siktede anledning til å uttale seg før den
avsier kjennelse om besøksforbud. Den et besøksforbud
er rettet mot, må derfor varsles om rettsmøtet.
Departementet foreslår at også den et forbud skal
beskytte, skal varsles om rettsmøte, og det skal gå uttrykkelig
frem av lovteksten at begge parter har rett til møte og å uttale
seg.
Etter straffeprosessloven § 377 første
ledd kan "enhver som avgjørelsen rammer" påkjære
en kjennelse. Dette omfatter både den et forbud er rettet
mot og den som forbudet skal beskytte. Det foreslås ikke endringer
her.
Spørsmålet om den som et besøksforbud
retter seg mot har krav på offentlig oppnevnt forsvarer,
må løses etter straffeprosessloven §§ 94
flg. Saker om besøksforbud vil ikke i seg selv gi rett
til forsvarer. Spørsmålet om den som et besøksforbud
skal beskytte har rett til bistandsadvokat, må løses
etter reglene i straffeprosessloven kapittel 9 a. Hvis
besøksforbudet nedlegges etter at den fornærmede
har anmeldt en sak som gir rett til å få oppnevnt
bistandsadvokat, omfatter bistandsadvokatoppdraget også besøksforbudet.
Departementet foreslo i høringsnotatet at den et forbud
rettes mot, gis en ubetinget rett til advokat i de sakene der det
nedlegges besøksforbud i eget hjem. Videre
skal den et forbud beskytter, alltid ha rett til bistandsadvokat
i denne typen saker.
Flere høringsinstanser støtter forslaget, og
flere går også inn for at det gis rett til bistandsadvokat
ved brudd på ilagte besøksforbud. Noen høringsinstanser ønsker
rett til forsvarer eller bistandsadvokat også ved andre
typer besøksforbud.
Departementet viderefører forslaget om at det skal gis
rett til forsvarer og bistandsadvokat når en sak om besøksforbud
i eget hjem bringes inn for retten. Videre foreslås at
det skal oppnevnes bistandsadvokat i saker om brudd på ilagt
besøksforbud, jf. lovutkastet til straffeprosessloven § 107 a.
Straffeprosessloven § 222 b hjemler
oppholdsforbud i forbindelse med gjensidige oppgjør mellom voldelige
gjenger. Departementet ønsker å videreføre gjeldende
rett slik at det ikke er adgang etter § 222 b til å nedlegge
forbud mot opphold i eget hjem med mindre vedkommendes hjem er tilholdsstedet
til gjengen. Det foreslås å opprettholde regelen
om obligatorisk rettslig etterkontroll, og å henvise til
straffeprosessloven § 170 a om krav til
forholdsmessighet.
Fristreglene bør etter departementets syn være
de samme i § 222 b som i § 222 a.
Komiteen mener at ordningen med besøksforbud
er et viktig virkemiddel for å verne enkeltmennesker mot
vold, forfølgelse, krenkelser eller andre straffbare handlinger.
De foreslåtte endringer i straffeprosessloven § 222 a
vil etter komiteens mening gjøre bestemmelsen
om besøksforbud mer tilgjengelig og dermed gjøre
ordningen mer kjent og mer utbredt. Komiteen ber
politiet anvende bestemmelsene om besøksforbud og ilegge
besøksforbud ved behov.
Komiteen vil presisere at bestemmelsen om besøksforbud
må praktiseres likt i hele landet. Når det er
risiko for at en person for eksempel vil bli utsatt for vold, skal
det vern som gis fra politiet og det offentliges side være
likt og uavhengig av hvor i landet man bor. Etter komiteens oppfatning
vil de endringer som er foreslått i straffeprosessloven 222 a,
bidra til større klarhet om lovgivers intensjon og hensikt
med bestemmelsen. Komiteen anser dette som udelt
positivt. Konsekvensen av lovendringen vil trolig både
være mer lik praksis hos politiet hva gjelder ileggelse
av besøksforbud og personer som er i risikosonen vil få en økt
rettssikkerhet. Komiteen forutsetter at påtalemyndigheten
anvender bestemmelsen i tråd med Stortingets intensjon.
Komiteen støtter Regjeringens forslag
om å ikke gjøre endringer i vilkåret
vedrørende hvilke handlinger det må være
risiko for, for at besøksforbud skal kunne ilegges, jf,
straffeprosessloven § 222 a. Komiteen støtter
videre forslaget om å tydeliggjøre at det ikke
kreves sannsynlighetsovervekt for at handling som nevnt i straffeprosessloven § 222 a
skal skje. Komiteen legger i denne forbindelse vekt
på at bestemmelsen har en forebyggende funksjon.
Personer som utsettes for overgrep i hjemmet av ektefelle, samboer
eller lignende, bør etter komiteens oppfatning
kunne sikres ved at overgriper ilegges et besøksforbud
som også omfatter vedkommendes hjem. Dette er nødvendig
for at personer som utsettes for overgrep i eget hjem skal få beskyttelse
på stedet der risikoen for krenkelse er størst.
Om overgriper i tilfeller med for eksempel vold i hjemmet ikke pålegges å flytte,
må offeret velge mellom å flytte eller å forbli
i en utrygg og risikofylt livssituasjon. Dette valget er det urimelig å pålegge
den krenkede part. Komiteen støtter derfor
Regjeringens forslag om at det i straffeprosessloven § 222 a
inntas en egen hjemmel for nedleggelse av besøksforbud
i eget hjem.
Komiteen erkjenner at et besøksforbud
som innebærer forbud mot å oppholde seg i eget
hjem, er inngripende. Av denne grunn og for å sikre lik
praksis av besøksforbudsbestemmelsen, er det viktig med en
konkret hjemmel for dette i lovteksten.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, mener det er riktig at grunnlaget
for besøksforbud i eget hjem krever at det må være
"nærliggende fare" for relevante handlinger. Dette innebærer
et skjerpet beviskrav.
Komiteen støtter Regjeringens
forslag om at besøksforbud i eget hjem bare skal kunne
nedlegges for tre måneder av gangen. Komiteenhar merket seg at det ikke oppstilles
noen absolutt grense for hvor lenge besøksforbud i eget
hjem samlet sett kan gjelde for. Komiteen vil påpeke
at i den grad den/de gjenværende i hjemmet ikke
i løpet av tre måneder har hatt mulighet til å finne
annet egnet bosted eller fått ordnet det slik at tidligere
felles bolig for eksempel overføres vedkommende som eneeie,
bør besøksforbud i eget hjem normalt forlenges.
Komiteen vil imidlertid presisere at det er viktig
at rettslig prøving av ileggelse av besøksforbud skjer
så snart som mulig. Dette av hensyn til den besøksforbudet
rammer. Komiteen ber Regjeringen melde tilbake til
Stortinget i egnet form omfanget av domstolenes ileggelse av besøksforbud.
Komiteen har merket seg forslagene vedrørende
rett til forsvarer og bistandsadvokat i saker om besøksforbud,
og har ingen merknader til disse. Komiteen har heller
ingen merknader til de endringer som foreslås i straffeprosessloven § 222 b.
Komiteens medlemmer fraFremskrittspartiet ser
et klart behov for at man kan pålegge overgriper besøksforbud
i hjemmet uavhengig av hvem som står som formell eier av
den aktuelle boligen. Disse medlemmer mener det er
positivt at man nå i større grad fokuserer på å fjerne overgripere,
enn at den som blir utsatt for overgrep må flytte ut av
det som har blitt benyttet som deres hjem. Det er viktig at et formelt
eierskap ikke sperrer muligheten for at det er overgriper som blir
nektet adgang til hjemmet. Disse medlemmer er derfor enig
i lovforslaget som nå innebærer at hensynet til offeret
er det viktigste i slike saker.
Disse medlemmer mener lovhjemmelen er viktig for
at et offer i det hele tatt skal tørre å stå frem og
be om hjelp i sin situasjon. Frykten for en vanskelig bosituasjon
skal ikke stå i veien for at et offer skal kunne be om
hjelp, slik at et besøksforbud blir pålagt.
Disse medlemmer ser et besøksforbud
i eget hjem, hvor det er en eier, som et inngripende tiltak. Disse
medlemmer vil derfor påpeke at dette må være
et viktig moment ved vurdering av om besøksforbud vil være
et uforholdsmessig inngrep.
Disse medlemmer vil oppfordre til at det offentlige,
i tilfeller hvor et forhold har hatt kort varighet, bistår
med å finne løsninger utenfor eget hjem, fordi disse
medlemmer antar at det vil være med på å redusere
faren for å fremprovosere nye negative handlinger fra overgriper.
Disse medlemmer viser til at man i lovgivningen
allerede har enkelte kriterier som angir når tilknytning
til boligen er så vidt stor at en annen enn eier kan få bruksretten
til boligen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
glad for at departementet nå går inn for at det
skal gis adgang til å nedlegge besøksforbud i
eget hjem, og viser til at spørsmålet i sin tid ble
tatt opp av representanter fra Sosialistisk Venstreparti den gang
Hanne Harlem var justisminister. Dette medlem er
samtidig bekymret for det faktum at behandlingstilbudet for voldsutøvere
er svært dårlig utbygd i Norge. Dette medlem mener
at Alternativ til Vold (ATV) bør utvides og styrkes, og at
dette haster ekstra mye i og med forslaget fra departementet. Utilsiktede
konsekvenser av slike besøksforbud kan bli at aggresjonsnivået
hos voldsutøvere øker, bl.a. fordi avmaktsfølelsen øker,
men også fordi det kan tenkes at ønsker om hevn
blir framtredende. Dette medlem ber departementet
følge nøye med på utviklingen framover,
og komme tilbake til saken i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.
Dette medlemstøtter
Juridisk Rådgivning for Kvinner (JURK) og Krisesentersekretariatet
som i høringsrunden gikk imot at nedleggelse av besøksforbud
i eget hjem må begrenses til de tilfellene hvor det er
risiko for straffbare handlinger. Også Riksadvokaten stiller
spørsmålstegn ved om et slikt krav vil svekke
beskyttelsen av den svake part: "Særlig der beskyttelsesbehovet
er akutt, kan dette by på problemer." Riksadvokaten påpeker
videre at det at noen må forlate sitt eget hjem uansett
alltid vil være et sentralt moment i forholdsmessighetsvurderingen
etter straffeprosessloven § 170 a. Barne-
og familiedepartementet mener at hensynet til beskyttelse av liv
og helse for den personen trusselen rettes mot må veie tyngre
enn retten til fri råderett over egen eiendom i slike tilfeller.
Dette medlem er enig i dette, særlig
sett i lys av Riksadvokatens påpeking, og fremmer følgende forslag:
"§ 222 a andre ledd andre
punktum skal lyde:
Er det grunn til å tro at en person vil begå en handling
som nevnt i første ledd bokstav a, kan personen forbys å oppholde
seg i sitt eget hjem."
Dette medlemgår
imot forslaget om at det skal være mulig å nedlegge
begrensete besøksforbud, og mener det er bekymringsfullt
at forslaget er fremmet uten å ha vært på høring. Dette
medlem viser til Høyesteretts kjæremålsutvalg
som i Rt. 2001 side 1341, uttaler:
"Et besøksforbud med et nærmere begrenset
unntak for besøk under tilsyn (…) vil i praksis
lett kunne skape uklarhet, og dermed utsette den person som skal
beskyttes for et press som ordningen med besøksforbud var
ment å gi beskyttelse mot."
Dette medlem mener hensynet til samvær med
felles barn under ingen omstendigheter må veie tyngre enn
hensynet til den voldsutsattes sikkerhet. I slike tilfeller må man
heller finne ordninger som gjør at den voldsutsatte slipper å møte
den annen part, for eksempel ved at det offentlige sørger
for å hente barna og bringe dem til den besøksforbudet
gjelder. Informasjon fra Krisesentersekretariatet viser at vold ofte
utøves i forbindelse med overlevering av felles barn. Den
besøksforbudet skal beskytte må aldri utsettes
for et press om å tilpasse seg i slike situasjoner. Dette
kan umulig være bra for barna heller. I slike tilfeller
må i stedet det offentlige hjelpeapparatet trå til. Dette
medlem vil derfor gå imot den foreslåtte endringen
i straffeprosessloven § 222 a tredje
ledd.
Dette medlem vil også gå inn
for at den obligatoriske domstolsprøvingen av besøksforbud
skal inkludere negative beslutninger, slik Barne- og familiedepartementet,
Advokatforeningen, Krisesentersekretariatet og Kompetansesenter
for voldsofferarbeid tar til orde for. Departementet påpeker
selv en rekke fordeler ved en slik ordning: For det første
at det kan være en påkjenning for den som ønsker
beskyttelse selv å bringe saken inn for retten. For det
andre at retten vil få en bredere referanseramme dersom
alle beslutningene blir lagt fram til obligatorisk etterkontroll.
Dermed kan besøksforbudbestemmelsens virkeområde
bli nærmere klarlagt i rettspraksis. Dette medlem mener
at disse argumentene er sterkere enn argumentet om at forhørsretten
vil få en økt arbeidsbelastning som en følge
av forslaget. På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"§ 222 a siste ledd nytt tredje punktum
skal lyde:
Påtalemyndigheten skal snarest råd bringe inn
for retten beslutninger om ikke å ilegge besøksforbud."
Etter gjeldende rett skal straffen for den som dømmes
for flere lovbrudd samtidig, utmåles etter særlige
regler i straffeloven § 62 og § 63.
Disse reglene bygger på det såkalte
straffskjerpelsesprinsippet: Det skal fastsettes en felles straff
for alle overtredelsene, men strafferammen er utvidet. Den øvre rammen
for frihetsstraff for flere lovbrudd er satt til halvannen gang
strafferammen i det strengeste straffebudet.
Departementet la i høringsnotatet til grunn at reglene
i straffeloven § 62 gir domstolene tilstrekkelig vide
rammer for å utmåle en passe straff for flere straffbare
handlinger. Det ble imidlertid reist spørsmål
ved om dagens straffutmålingspraksis ved konkurrens er
tilfredsstillende og om den "kvantumsrabatten" som straffeloven § 62
innebærer, kan ha blitt for stor i praksis.
Den endringen som ble gjort i straffeprosessloven § 13
ved lov 3. mars 2000 nr. 13 bidrar til å hindre
at mange straffbare forhold kommer til pådømmelse
samtidig. Endringen innebærer at det ikke lenger er en plikt til å forene straffesaker
dersom vilkårene for dette er oppfylt. Departementet uttrykte tvil
om en heving av maksimumsstraffen etter straffeloven § 62
er et egnet virkemiddel for å nå målet om
et høyere straffenivå ved konkurrens, men kom
til at en slik lovendring kan gi et signal om at straffenivået
ved konkurrens bør heves. Maksimumsstraffen foreslås
etter dette øket til det dobbelte av maksimumsstraffen
i det strengeste straffebudet.
Det er delte meninger blant høringsinstansene om forslaget.
Høringsrunden har bekreftet at det kan reises spørsmål
ved om det er et reelt behov for lovendringen, men det har ikke
kommet vesentlige innvendinger mot den, og departementet fremmer
derfor forslaget i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti støtter Regjeringens forslag om endring
i straffeloven § 62 som innebærer at den øvre
strafferammen ved konkurrens heves til det dobbelte av det strengeste
lovbruddet som er til pådømmelse. Lovendringen
er etter disse medlemmers oppfatning særlig
nødvendig for å heve straffenivået i
saker vedrørende vold- og seksuallov. Disse medlemmer har
tidligere påpekt at straffenivået for såkalte
normalforbrytelser i slike saker, er for lavt. Forbrytelser mot
individet er generelt såvidt krenkende, at straffverdigheten
bør gjenspeiles i den utmålte straff i større
grad enn hva tilfellet er i dag.
Disse medlemmer har merket seg at påtalemyndigheten
særlig har vært opptatt av at straffenivået
ved omfattende og gjentatt vinningskriminalitet har vært
for lavt. For å styrke samfunnets vern mot de skadelige
utslag av vinningsforbryternes aktiviteter, og ut fra mer allmenne
forholdsmessighetsbetraktninger, mener disse medlemmer at
straffenivået generelt sett bør heves også i
denne type saker.
Disse medlemmers hensikt med lovendringen er å heve
straffenivået ved konkurrens. Særlig gjelder dette
for de såkalte typiske lovovertredelser innenfor kategoriene
vinnings-, volds- og seksuallovbrudd. Disse medlemmer presiserer
at heving av strafferammen ved konkurrens, ikke skal forstås
som kun en mulighet for domstolene til å ilegge strengere
straff i de aller mest alvorlige sakene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener de foreslåtte endringer
av straffelovens § 62 ikke er nødvendig
og kun er egnet som en lovendring uten særlig konsekvens
og i stor grad for markeringens skyld alene, av høringsinstansene
benevnt som "symbolpolitikk". Norsk kriminalitetsbekjempelse trenger
i dag ikke flere symboler, men en ny politikk som gir effekt. Disse
medlemmer finner det påfallende at departementet
fremmer forslaget når departementet selv i proposisjonen
s. 40 nettopp påpeker at "høringsrunden har bekreftet
at det kan reises spørsmål ved om det er et reelt
behov for lovendringen". Hvorfor fremmes et lovforslag man selv
reiser spørsmål om det reelle behov for?
Disse medlemmer viser til at ved å heve strafferammen
ved gjentatte forbrytelser til det dobbelte av maksimumsstraffen
for det groveste lovbruddet mot i dag halvannen gang, gis det inntrykk
av at straffenivået skjerpes. I dag utmåles straffer
for eksempel for vinningsforbrytelser (også ved konkurrens)
som ligger langt under mulig maksimum. Ved flere grove tyverier
er i dag maksimumsstraffen 9 år. Med den nye bestemmelsen
kan man gå opp til 12 år. De fleste dommer for
grove tyverier (2 eller flere) befinner seg i dag mellom 30 dager
og 12 måneder. I den grad en ønsker strengere
straffer hjemler dagens § 62 sammenholdt med de
strafferammer man har, derfor tilstrekkelige muligheter for skjerping. Disse medlemmer er
derfor ikke enig i at denne lovendringen er nødvendig.
I den grad straffene av dette skulle bli skjerpet, mener disse
medlemmer dette gir liten effekt i kriminalitetsbekjempelsen. Disse
medlemmer vil også fremheve at det alt er funnet
sted en straffeskjerping for de straffebud som er vanlige i konkurrenstilfellene.
Disse medlemmer vil understreke at det ikke er
nærmere vurdert om det er rimelig at straffverdige forhold
som regnes som ett forhold skal ha kortere straff enn mindre straffverdige
forhold som dømmes etter straffeloven § 62.
Disse medlemmer vil påpeke at vi nå i
større grad må rette fokus mot innholdet i soningen
og det tilbud som møter fangene. Disse medlemmer ser
nå et fangeklientell som i stor grad er preget av rusproblemer
og psykiatri. Svaret for brorparten av de innsatte er ikke lengre
straffer, men mer innhold i straffen. Dette vil også forebygge
ytterligere kriminalitet i motsetning til lengre straffer. Det samfunn
som møter disse ved løslatelse er også avgjørende.
I stedet for lengre straffer bør ressurser settes inn på å få de
innsatte i arbeid, bolig og behandling ved løslatelse.
Den gruppen en slik konkurrensregel rammer (særlig vinning
og rusrelatert kriminalitet) er nettopp disse behovene særlig
fremtredende. Disse medlemmer mener at det fremsatte
lovforslaget og krav om strengere straffer fungerer i stor grad
som en sovepute for samfunnet som faktisk kan bidra til mer kriminalitet.
I stedet for å bruke mer ressurser for å øke
antallet soningsdøgn mener disse medlemmer tiden
nå er inne for å bruke mer ressurser på hver
innsatt. En bør i større grad tenke kvalitativt
i motsetning til kvantitativt.
Endelig påpeker disse medlemmer at fangetallet
i Norge i dag er stort nok, vi sliter med lange soningskøer
og med en sulteforet kriminalomsorg. Dette taler ikke for å øke
antallet fanger og forlenge deres straffer. En hurtigere straffereaksjon
er i tillegg langt bedre enn å øke straffens lengde.
For øvrig tiltrer disse medlemmer de
begrunnelser som er gitt av de høringsinstanser som har gått
imot forslaget, deriblant Riksadvokaten, Økokrim, Dommerforeningen
og Rettspolitisk forening. Disse medlemmer viser
også til at Straffelovkommisjonen i sitt utkast til ny
straffelov § 87 har valgt å videreføre
dagens rettstilstand.
Disse medlemmer går derfor imot det fremsatte
forslag til ny straffelov § 62.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
at forslaget innebærer at man øker strafferammen
ved konkurrens opp til det dobbelte av det strengeste lovbruddet.
Dette innebærer en straffeskjerpelse i disse tilfellene.
Det er ett skritt i riktig retning. Disse medlemmer mener
at dette likevel ikke er tilstrekkelig. Det vil fortsatt i straffeloven § 62
ligge en kvantumsrabatt. Disse medlemmer mener prinsipielt
at straffen skal utmåles separat for hver forbrytelse eller
forseelse ut fra den enkelte forbrytelse eller forseelsens straffverdighet, grovhet
og omstendigheter ellers knyttet til det enkelte forhold.
Disse medlemmer mener ordningen i straffeloven § 62
motvirker straffens allmennpreventive virkninger fordi forbryterne
kjenner konsekvensene og vet at flere lovbrudd ikke får
ekstra konsekvenser. I praksis fungerer derfor denne lovbestemmelsen som
en ren oppfordring til vanekriminelle om å begå flere
lovbrudd.
Disse medlemmer mener "kvantumsrabattordningen"
er grovt urimelig og sterkt i strid med folks rettsoppfatning. Det
vil være langt mer rettferdig med en ordning som medfører
at forbrytere, som på samme tid dømmes for flere
forbrytelser, idømmes en straff for hver enkelt av lovbruddene
slik at disse straffene blir summert når den samlede straff fastsettes.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"§ 62 første ledd skal
lyde:
Har nogen i samme eller i forskjellige Handlinger forøvet
flere Forbrydelser eller Forseelser, idømmes særskilt
straf for hver Forbrydelse eller Forseelse som sones konsekutivt.
Den fælles Frihedsstraf fastsættes til Fængsel,
hvor nogen enkelt af de strafbare Handlinger vilde have medført
saadan Straf. Dersom summen av de forskjellige straffer medfører
lenger dom end Fængsel i 21 år begrenses Frihedsstraffen
til Fængsel i 30 år. Denne begrensning gjelder
dog ikke dersom dommen går ut på forvaring etter § 39
og §§ 39 a- 39 g."
Forslagene knyttet til besøksforbud innebærer
en begrenset utvidelse av retten til forsvarer og bistandsadvokat
(besøksforbud i eget hjem og brudd på besøksforbud),
og vil føre til noe økte salærutgifter.
Departementet legger til grunn at de økte utgiftene dekkes
innenfor de ordinære rammene.
Forslagene anses for øvrig å ha få eller
ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
I straffeloven gjøres følgende endring:
§ 62 første ledd skal lyde:
Har nogen i samme eller i forskjellige Handlinger forøvet flere Forbrydelser eller Forseelser, idømmes særskilt straf for hver Forbrydelse eller Forseelse som sones konsekutivt. Den fælles Frihedsstraf fastsættes til Fængsel, hvor nogen enkelt af de strafbare Handlinger vilde have medført saadan Straf. Dersom summen av de forskjellige straffer medfører lenger dom end Fængsel i 21 år begrenses Frihedsstraffen til Fængsel i 30 år. Denne begrensning gjelder dog ikke dersom dommen går ut på forvaring etter § 39 og §§ 39 a- 39 g.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 2
I straffeprosessloven gjøres følgende endringer:
"§ 222 a andre ledd andre punktum skal lyde:
Er det grunn til å tro at en person vil begå en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem.
§ 222 a siste ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Påtalemyndigheten skal snarest råd bringe inn for retten beslutninger om ikke å ilegge besøksforbud.
Komiteen viser til proposisjonen og det som står
foran, og rår Odelstinget til å gjøre
følgende
vedtak til lov
om endringer i straffeloven og straffeprosessloven (rasistiske
symboler, besøksforbud og strafferammen ved sammenstøt
av lovbrudd)
I
I straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 gjøres
følgende endringer:
§ 12 nr. 3 bokstav a skal lyde:
a) hører blant de som omhandles i denne
lov kapittel 8, 9, 10, 11, 12, 14, 17, 18, 20, 23, 24, 25, 26 eller 33,
eller §§ 135, 141, 142, 144, 169, 192 til 195, 197
til 199, 202, 203, 204 første ledd bokstav d, 222 til 225,
227 til 235, 238, 239, 242 til 245, 291, 292, 294 nr. 2, 317, 326
til 328, 330 siste ledd, 338, 342, 367 til 370, eller 423, og i
hvert fall når den
§ 39 g tredje ledd tredje punktum skal lyde:
Den løslatte kan begjære at forhørsretten
treffer kjennelse om at vilkår som nevnt i første
ledd tredje punktum skal oppheves eller endres, jf. straffeloven § 54
nr. 1.
§ 39 fjerde ledd skal lyde:
Dersom institusjonen eller kommunen trekker sitt samtykke
etter første ledd tredje punktum tilbake, gjeninnsettes
den løslatte.
§ 39 femte ledd første punktum
skal lyde:
Dersom den løslatte i prøvetiden alvorlig
eller gjentatt bryter fastsatte vilkår, eller særlige
grunner ikke lenger tilsier prøveløslatelse i
medhold av første ledd tredje punktum, kan påtalemyndigheten
bringe spørsmålet om gjeninnsettelse inn for tingretten.
§ 62 første ledd skal lyde:
Har noen i samme eller i forskjellige handlinger forøvet
flere forbrytelser eller forseelser som skulle ha medført
frihetsstraff, anvendes en felles frihetsstraff. Den felles frihetsstraffen
må være strengere enn det høyeste lavmål
som er fastsatt for noen enkelt av forbrytelsene eller forseelsene
og må ikke overstige det dobbelte av den høyeste
straff som for noen av dem er lovbestemt. Den felles frihetsstraffen
fastsettes som regel til fengsel, hvis noen enkelt av de straffbare
handlinger ville ha medført slik straff.
§ 135 a første ledd første
punktum skal lyde:
Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes
den som ved uttalelse eller annen meddelelse, herunder ved bruk
av symboler, som framsettes offentlig eller på annen måte
spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter
for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en
gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase,
hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse.
§ 192 tredje ledd bokstav b skal lyde:
b) voldtekten er begått på en
særlig smertefull eller særlig krenkende måte,
§ 195 siste ledd skal lyde:
Straff etter denne bestemmelsen kan falle bort eller settes
under det lavmål som følger av første
ledd annet punktum dersom de som har hatt den seksuelle omgangen,
er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.
§ 196 annet ledd bokstav b skal lyde:
b) handlingen er begått på en
særlig smertefull eller særlig krenkende måte,
II
I straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 gjøres følgende
endringer:
Ny § 100 b skal lyde:
Når en sak om besøksforbud i eget hjem,
jf. § 222 a annet ledd annet punktum, bringes
inn for retten, har den som forbudet er rettet mot, rett til forsvarer.
Reglene i § 100 og §§ 101-107 gjelder
tilsvarende så langt de passer.
§ 107 a første ledd første
punktum skal lyde:
I saker om overtredelse av straffeloven §§ 192-197,
199, 200 tredje ledd og § 342 første ledd bokstav c
jf. straffeprosessloven § 222 a har fornærmede
rett til hjelp fra advokat dersom fornærmede ønsker
det.
§ 107 a nytt annet ledd skal lyde:
Når en sak om besøksforbud i eget hjem,
jf. § 222 a annet ledd annet punktum, bringes
inn for retten, har den som forbudet skal beskytte, rett til advokat.
Reglene i kapitlet her gjelder tilsvarende så langt de
passer.
Nåværende annet og tredje ledd blir
nye tredje og fjerde ledd.
§ 222 a skal lyde:
Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud dersom
det er grunn til å tro at en person ellers vil
a) begå en straffbar handling overfor
en annen person,
b) forfølge en annen person, eller
c) på annet vis krenke en annens fred.
Forbudet kan nedlegges dersom den som forbudet skal beskytte,
har begjært det, eller allmenne hensyn krever det. § 170
a gjelder tilsvarende.
Besøksforbudet kan gå ut på at
den forbudet retter seg mot, forbys
a) å oppholde seg på et bestemt
sted, eller
b) å forfølge, besøke eller på annet
vis eller kontakte en annen person.
Er det nærliggende fare for en handling som nevnt
i første ledd bokstav a, kan personen forbys å oppholde
seg i sitt eget hjem.
Besøksforbudet kan begrenses på nærmere
angitte vilkår.
Besøksforbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst
ett år av gangen. Besøksforbud i eget hjem kan vare
i høyst tre måneder av gangen. Besøksforbud kan
bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt.
Påtalemyndighetens beslutning om å ilegge
et besøksforbud skal være skriftlig og angi den
forbudet er rettet mot, den det skal beskytte og grunnlaget for forbudet.
Tilsvarende gjelder en beslutning om ikke å ilegge et besøksforbud.
Den forbudet er rettet mot og den det skal beskytte, skal underrettes
om påtalemyndighetens beslutning ved en kopi av beslutningen.
Den et forbud er rettet mot, skal også gjøres kjent
med følgene av å bryte forbudet, jf. straffeloven § 342.
Avslår påtalemyndigheten en begjæring
om besøksforbud, skal det opplyses om retten til å bringe avslaget
inn for retten etter sjette ledd tredje punktum. Er det fare ved
opphold, kan beslutningen etter første og annet punktum
gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes.
Påtalemyndigheten skal snarest råd og
så vidt mulig innen fem dager etter at en beslutning om å ilegge
en person besøksforbud er forkynt, bringe beslutningen
inn for retten. Oversittes fristen, skal grunnen opplyses i rettsboken.
En beslutning om ikke å ilegge besøksforbud kan
bringes inn for retten av den et forbud skal beskytte. Den et besøksforbud er
rettet mot, og den det skal beskytte, skal varsles om rettsmøter.
Begge parter har rett til å være til stede og til å uttale
seg. Rettens avgjørelser treffes ved kjennelse. Reglene
i §§ 184 og 243 gjelder tilsvarende så langt
de passer.
§ 222 b første ledd nytt tredje
punktum skal lyde:
§ 170 a gjelder tilsvarende.
§ 222 b fjerde ledd første punktum
skal lyde:
Påtalemyndigheten må snarest råd
og så vidt mulig innen fem dager etter beslutningen bringe
saken inn for forhørsretten, som avgjør spørsmålet
ved kjennelse.
III
Ikraftsettings-
og overgangsbestemmelser
Loven trer i kraft straks.
Endringen i straffeprosessloven § 222 a gjelder for
besøksforbud som påtalemyndigheten beslutter etter
at bestemmelsen er trådt i kraft.
Oslo, i justiskomiteen, den 28. november 2002
Trond Helleland |
Einar Holstad |
Jan Arild Ellingsen |
leder |
ordfører |
sekretær |