Kultur og kirkedepartementet viser til brev av 22. oktober
2002 fra Familie , kultur og administrasjonskomiteen.
Vi besvarer fortløpende spørsmålene som
reises. Som en generell kommentar vil departementet vise til side
6 i proposisjonen hvor det sies:
"Ved revisjon av lovgivningen på kringkastingssektoren
er det et spørsmål om hvor langt man skal gå i å forskuttere
mulige fremtidige endringer i rammebetingelser som teknologi, markedsutvikling
og internasjonale avtaler. (..) Det er (..) grunn til å understreke
at lovgivningen ikke bare kan rette seg mot en tenkt fremtidig utvikling,
men også må fungere i dagens situasjon."
Det er viktig å understreke at det i tilknytning til enhver
lov kan oppstå tolkingsspørsmål. Det
lar seg ikke gjøre gjennom proposisjonen å avklare
alle grensetilfeller som kan dukke opp. Når departementet
nedenfor forsøker å besvare komiteens spørsmål må det
tas i betraktning at en del av spørsmålene er meget
konkrete og forutsetter et visst innslag av tolking av den aktuelle
lovbestemmelse.
Når det gjelder forslaget til ny kringkastingsdefinisjon
viser departementet også til proposisjonen side 10, første
spalte hvor det står:
"Departementet kan se at det også etter lovforslaget
vil oppstå tvilstilfeller. Dette skyldes imidlertid først
og fremst at tjenestetilbudet er så sammensatt og mangfoldig
at det vil forekomme vanskelige grensetilfeller uansett hvordan
definisjonen utformes."
Når det gjelder forslaget til justering av kringkastingsdefinisjonen
i forslagets § 1-1 er det viktig å merke
seg at dette først og fremst er en presisering av gjeldende
rett. Noe av formålet bak å bygge på etablerte
begreper er at tidligere forarbeider, teori og praksis fortsatt
er relevant for tolkingen av bestemmelsen.
For øvrig bygger definisjonen på definisjonen
i EØS avtalens TV-direktiv. Om definisjonen innsnevres
eller utvides står man derfor i fare for å bryte med
Norges internasjonale forpliktelser.
Trådløse, optiske nettverk som for eksempel
baserer seg på infrarøde stråler har
normalt meget kort rekkevidde. Det er lite praktisk å tenke
seg at et trådløst optisk nettverk benyttes til
masseutsendelse til en ubestemt krets av personer. Om bedriftsintern
distribusjon vises det til svaret på spørsmål
1 f nedenfor.
Prinsipielt er det imidlertid ikke avgjørende hvilken
trådløs teknologi nettet baserer seg på.
I prinsippet spiller det derfor ingen rolle for definisjonen om nettet
baserer seg på optisk overføring eller radiobølger.
Hvis de andre vilkårene i definisjonen er oppfylt, vil
dette være kringkasting.
Ja, signalene er egnet for samtidig mottak selv om de mottas
raskere enn de kan forbrukes. Dette følger av uttalelsen
på side 25, første spalte i proposisjonen. Her
sies det at det er mottaket som er det sentrale, ikke forbruket.
Selv om den teknologiske standarden gjør det alminnelig
med utsending av innhold for lokal lagring før avspilling,
vil det kunne regnes som kringkasting. På side 25, første
spalte i proposisjonen sies det:
"Det avgjørende er tidspunktet når seernes
mottaksutstyr tar imot eller eventuelt lagrer tjenesten. Er digitale
dekodere utstyra med lagringsmuligheter, vil brukerne selv, på et
eget valgt tidspunkt kunne hente opp programmer som er lagret lokalt
i egen dekode: (..) Slike tjenester vil kunne fremstå som
interaktive for brukerne, men vil rettslig sett være kringkasting. Dette
gjelder selv om man rent hypotetisk ser for seg at flertallet av
brukerne etter hvert endrer sine TV vaner ved at man ikke
lenger følger sendinger i sanntid."
Det må bemerkes at selv om slik utsending som omtales
i spørsmålet nok kan tenkes, går ikke
utviklingen på området like raskt som man tidligere
antok. Departementet antar derfor at det kan gå relativt
lang tid før slik utsending som beskrives blir alminnelig
i større målestokk. Departementet uttaler på side
6, andre spalte i proposisjonen at,
"Det er likevel grunn til å understreke at lovgivningen
ikke bare kan rette seg mot en tenkt fremtidig utvikling, men også må fungere
i dagens situasjon. En noe avventende holdning gjør det
mulig å unngå reguleringer som teknologien må vokse
seg inn i."
Hvis utviklingen gjør det naturlig å holde
visse tjenester utenfor kringkastingsloven, kan det gjøres med
hjemmel i forslagets § 1 1, 6. ledd.
På side 9, andre spalte i proposisjonen sies det:
"(...) Omfanget av slike tjenester er foreløpig
beskjedent. Det vil være et skjønnsspørsmål
hvilke tjenester som i utgangspunktet formidles som kringkasting,
men som eventuelt kan anses å være så fjernt
fra tradisjonell kringkasting at de ikke bør omfattes av definisjonen.
Det er vanskelig å ta stilling til dette før man
har sett konkrete eksempler på de tjenester det siktes
til. Utviklingen bør derfor ses an og heller vurderes under
unntakshjemmelen i § 1 1, 6. ledd
(...)."
I proposisjonen side 25, første spalte står
det følgende:
"Av passusen "ment eller egnet til å mottas direkte
og samtidig" følger det at tidspunktet for når
forbruket av tjenesten rent faktisk skjer er uten prinsipiell betydning.
Det avgjørende er tidspunktet når seernes mottaksutstyr
tar imot eller eventuelt lagrer tjenesten."
Av de alternativene som skisseres i spørsmålet
er det derfor "ved mottak til brukeren" som er det korrekte svar.
Bestillingstidspunktet er ikke relevant i forhold til definisjonen.
Det avgjørende er tidspunktet for når brukeren
mottar tjenesten, jf ovenfor. Hvis utsenderen sender ut programmer
til alle som har bestilt samtidig, vil situasjonen kunne bli identisk
med den som er beskrevet under svaret på spørsmål
1 c. Dette vil altså kunne regnes som kringkasting.
Allmennhetskriteriet er ikke nytt. Det har lenge vært
en del av kringkastingsdefinisjonen. I og med at allmennhetskriteriet
ikke er blitt korrigert, har departementet ikke funnet grunn til å knytte
særskilte merknader til dette begrepet i proposisjonen.
Det er bevisst fra departementets side at endringsforslaget bygger
på den tradisjonelle definisjonen jf. uttalelsen på side
10, andre spalte i proposisjonen. Dette gjør at teori og
praksis til nå fortsatt er relevant. Når det gjelder
for eksempel bedriftsintern kommunikasjon, har det normalt ikke
vært vanlig å betrakte slike sendinger som en
sending til allmennheten. Det avgjørende for om en slik
sending er rettet mot allmennheten, vil være sendingens
innhold. Er dette eksempelvis faglig/saklig relevant for
bedriftens tilsatte, vil det ikke være en sending rettet
mot allmennheten.
Et Virtual Privat Network vil normalt være skjermet
mot allmennheten på en eller annen måte. I så tilfelle
er ikke det som distribueres i nettet "ment" til å distribueres
til en allmennhet. Sendinger i slike nett vil normalt være
skjermet gjennom kryptering e.l. For at uvedkommende skal få tilgang
til sendingene, vil krypteringskoden måtte brytes, noe
som normalt vil være et lovbrudd. Selv uten kvalifisert
skjerming av et VPN vil ikke sendingene i nettet være å betrakte som
kringkasting.
Hvis skjermingen bygger på en abonnementsløsning
vil det bero på en vurdering av allmennhetskriteriet om
tjenesten er kringkasting. Hvis det er en allmennhet som tilbys
abonnement, kan tjenesten være å betrakte som
kringkasting. Dette forutsetter blant annet at det kan identifiseres
en kringkaster som står redaksjonelt ansvarlig for sendingene
i nettet, jf. kringkastingsloven § 1 1, tredje
ledd.
Norsk lovgivning, herunder forslagets § 2 1
gjelder ethvert selskap underlagt norsk jurisdiksjon. Selskaper
som ikke ligger under norsk jurisdiksjon vil ikke være
omfattet. Problemstillingen blir derfor hvilke kringkastingsselskaper
som regnes for å være under norsk jurisdiksjon.
Dette reguleres av EUs TV-direktiv. Jurisdiksjonsbestemmelsene i
direktivet er implementert i kringkastingsforskriften § 11.
Hovedprinsippene er at et kringkastingsselskap regnes for å ligge
under norsk jurisdiksjon hvis det har sitt hovedkontor i Norge,
og de redaksjonelle avgjørelsene tas i Norge. Det siste
forutsetter normalt at redaksjonen og ansvarlig redaktør
er stasjonert i Norge. Det kan også ha betydning for jurisdiksjonsspørsmålet
om en betydelig del av selskapets ansatte holder til i Norge. Jurisdiksjonsreglene
er det gjort detaljert rede for i Ot.prp nr. 2 (1999 2000)
om gjennomføring av endringsdirektiv 97/36/EF.
Hvis det her siktes til jurisdiksjonsspørsmålet,
så vil organisasjonen ligge under norsk jurisdiksjon hvis
redaksjonelle avgjørelser tas i Norge, eller hvis hovedkontoret
ligger i Norge. I så fall vil kravet til registrering i § 2 1
i prinsippet gjelde. Hvor serveren befinner seg er ikke under noen
omstendighet relevant. For øvrig må utsendingen
vurderes opp mot kravene i kringkastingsdefinisjonen i § 2 1.
Det må også vurderes om organisasjonen kan betraktes
som kringkaster etter § 1 1, tredje ledd.
Departementet vil bemerke at slike nett med kort rekkevidde i
mange tilfeller ikke kunne nå ut til en allmennhet. I høyden
vil det dreie seg om en større begrenset krets, for eksempel
ansatte i et firma. Derfor kan spørsmålet om forholdet
til kringkastingsdefinisjonen bli noe teoretisk. Definisjonen i § 2 2
er imidlertid nøytral i forhold til hva slags trådløs
teknologi bakkesenderne benytter. Hvis slike sendere som omtales
i spørsmålet "hovedsakelig vil bli benyttet til
kringkasting" (vår understrekning) vil de være
omfattet av konsesjonsplikten i § 2 2.
For øvrig vil departementet gjøre det klart
at mobiltelefoninettene faller utenfor definisjonen og konsesjonsplikten,
jf proposisjonen side 27, første spalte.
Hjemmelen er ikke begrenset til en bestemt type programguide,
eller en bestemt distributør av slike tjenester. Det sentrale
for bruk av hjemmelen er å ivareta de formål den
skal sikre. Begrensningene vil i stedet ligge i at man unnlater å bruke
hjemmelen. På side 27 i proposisjonen sies det:
"Det er meningen at myndighetene først skal overlate
til markedet å finne frem til hensiktsmessige løsninger
og at man skal være varsomme med å gripe inn.
"
Ja. Det vises til svaret ovenfor. Hjemmelen er ikke begrenset
til en bestemt type programguide.
Ja. Det vises til svaret ovenfor. Hvis brukerens valgfrihet er
reell vil det ikke være grunnlag for inngrep. Det er ikke ønskelig å styre
brukernes adferd, og dette er neppe heller mulig.
Kopi av vårt svar på brev av 14. oktober
2002 fra Norsk Forbund for Lokal tv vil bli oversendt komiteen
så snart det er sendt fra departementet.