Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anne
Helen Rui, Ola Røtvei og Knut Storberget, fra Høyre,
lederen Trond Helleland, Carsten Dybevig og Linda Cathrine Hofstad,
fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og Harald Espeland,
fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen,
er glad for forslaget om ny hundelov. Komiteen ser behovet
for en oversiktlig samling av lovbestemmelser som angår
hundehold. En slik samling vil gjøre det lettere å orientere
seg om sine rettigheter og plikter hva angår hundehold.
Hundehold er en viktig del av mange menneskers liv, og hunden tjener
en rekke nyttige og sosiale formål. Det skal finnes omtrentlig 400 000
hunder i Norge fordelt over anslagsvis 250 000 husstander.
Hunden tjener en viktig funksjon i fremme av psykisk og fysisk helse.
Den bidrar til økt livskvalitet i forbindelse med friluftsliv,
jakt og fritidsaktiviteter. Hundens rolle som sosial kamerat eller
"menneskets beste venn" kan ikke undervurderes. Komiteen viser
til at hunden også er blitt nyttig i terapisammenheng og
i velkjente nyttige samfunnsfunksjoner som eksempelvis førerhunder og
hjelpehunder for funksjonshemmede, politihunder og lavinehunder.
Det er en kjensgjerning at en stor andel mennesker anser sin egen
livskvalitet økt gjennom hundehold, og hundehold er også gjennom forskning
bevist å ha positive effekter på menneskers fysiske
og psykiske helse. Hundehold er en viktig og positiv del av manges
liv.
Samtidig som hundehold er en naturlig del av så mange
menneskers liv, må det også tas hensyn til de mennesker
som selv velger å ikke ha kontakt med hunder. Komiteen mener
en ny hundelovs hovedmål må være å lage
rammer som bidrar til et positivt og samfunnsgagnlig hundehold,
og som sikrer økt trygghet rundt det norske hundeholdet.
Flere hendelser mellom hund og mennesker den senere tiden sammenholdt
med utviklingen av uheldige hundemiljøer tyder dessverre
på at innskjerping av regleverket er nødvendig.
Komiteen støtter i all hovedsak de foreslåtte sikkerhetstiltak
mot problematisk hundehold og endring av regelverket for lettere å kunne
gripe inn overfor farlige hunder. Forslaget til ny hundelov ivaretar det
påpekte behov i Dokument nr. 8:71 (1997-1998) Om likebehandling
av hunder som angriper bufe og barn fra arbeiderpartirepresentantene
Grethe Fossli og Jon Olav Alstad, hvor man etterlyste utvidet adgang
til avlivning av hund som hadde forgrepet seg. Komiteen mener
at adgangen til å avlive og å kreve avlivning
av hund bør utvides. Begrunnelsen for forslaget og komiteens standpunkt
er at hund i økende grad skaper skade og at uheldig hundehold har
skapt utrygghet hos mange. Små barn er og var spesielt
utsatt og trenger særskilt vern. Komiteen betrakter
forslaget til ny hundelov i tråd med intensjonene i Dokument
nr. 8:71 (1997-1998), og ser det som viktig at nødvendige
lovendringer blir gjort for å sikre samfunnet et godt allment
hundehold som ivaretar tryggheten for hunder og mennesker. Dette
vil også styrke og skape allmenn aksept for det gode hundehold.
Det må derfor lettere kunne tas tak i hunder som skader
mennesker, og det må gjøres lettere å reagere
mot eiere som opptrer uansvarlig.
Samtidig vil komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, påpeke
at det har vært nødvendig å gjøre
hundelovens innhold klarere, slik at ikke lovteksten skaper unødige
misforståelser. Forslaget til ny lov har åpenbart
skapt feilaktig forståelse blant flere. Ingen er tjent
med en lov som er utydelig og vag. Den vil i så måte
ikke sikre nødvendig legitimitet, og vil være vanskelig å håndheve. Flertallet har
derfor foretatt flere endringer i lovens ordlyd fordi forslaget
har skapt forvirring ute blant folk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
positive til at man nå får en lov om hundehold.
Det er likevel en del viktige punkter i det fremlagte forslaget
som er uheldige. Det kan synes som man har et noe stort fokus på uheldige
virkninger ved hundehold. Forslaget bærer preg av hastverksarbeid
i kjølvannet av noen få svært uheldige tragedier. Disse
medlemmer mener det er prisverdig at man forsøker å vise
handlekraft også i forhold til enkeltsaker. Likevel synes
en del forslag lite gjennomtenkt i forhold til det som er målet
med en ny hundelov, nemlig et godt og sunt hundehold for både mennesker
og dyr, samt trygghet for barn og andre. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng bemerke at man i Norge i all hovedsak har et
meget godt hundehold, spesielt innen det organiserte hundemiljøet.
Friville lag foreninger og klubber har gjort en god jobb for å fremme
et sunt og godt hundehold.
Disse medlemmer mener at forslaget i stor grad
bærer preg av å ha vært utformet av personer med
svært liten kjennskap til hunder og hundehold. Man har
også i overraskende liten grad brukt den ekspertise
man har på hund i Norge, som for eksempel Politiets hundeskole
og Forsvarets hundeskole, eller den ekspertise og nettverk bl.a.
Norsk Kennel Klub har.
Disse medlemmer ser at dette fører til
at det fra en rekke organisasjoner og foreninger, har kommet inn
en rekke endringsforslag for å få loven til å bli
mer rimelig og rettferdig. Dette er videre en lov som får
virkning for svært mange i Norge. En del regler er også av
helt ny karakter. Disse medlemmer ønsker
derfor at man får en evaluering av loven etter at denne
har virket i to år. Da kan en få vurdert om loven
har fått den tilsiktede virkning eller om man har fått
utilsiktede og uheldige konsekvenser.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremlegge en evaluering av loven
med eventuelle forslag til nødvendige endringer, etter
at loven har virket i to år."
Komiteen støtter i all hovedsak
forslaget til innledende bestemmelse i § 1. Alles
behov for trygghet må være et ledende motiv i
arbeidet med en hundelov. Dette behovet for trygghet må avstemmes
mot de fordeler et aktivt hundehold gir oss, og uten at reglene
demper de positive opplevelsene med hunder unødig.
Komiteen forslår følgende endring
av § 1 annet ledd:
"Loven har til formål å bidra til å fremme
et hundehold som varetar hensyn til sikkerhet, trygghet, alminnelig
ro og orden. Den gir regler for hvordan hundeholdet skal utøves
av den enkelte for å vareta slike hensyn. Videre gir loven
regler for hvordan enkeltpersoner og det offentlige kan forholde
seg til hundehold som ikke gir tilstrekkelig sikkerhet, trygghet,
alminnelig ro og orden."
Komiteen mener det er hensiktsmessig med en samling
av bestemmelsene som gjelder hunder slik som det er foreslått
av departementet, og mener reglene bør være lett
begripelige og tilgjengelige for de fleste. Komiteen har
gjennom arbeidet med loven søkt å skape presiseringer
i lovteksten som skal gjøre den lettere å forstå.
Komiteen slutter seg til forslaget
om definisjon av hundeholder i § 2, og er enig
i at personkretsen gjøres videre enn den som formelt eier
hunden. Også definisjonen av barn i forslagets § 2
første ledd bokstav b støttes av komiteen.
Ved definisjonen av "vesentlig skade" i lovens § 2
første ledd bokstav c mener komiteen det
vil være mest hensiktsmessig og rettsteknisk enklest å forholde
seg til det omfang av legemskrenkelser som ligger i forståelsen
av straffelovens § 229. Straffeloven § 229
omhandler legemsbeskadigelse, og har gjennom rettspraksis etablert
grenser mot de rene legemsfornærmelser. Blåmerker
og risp vil ikke regnes som legemsbeskadigelse, men en stiv finger,
et sår som resulterer i skjemmende arr i ansiktet eller
en utslått tann regnes etter praksis som legemsbeskadigelse.
Flere skader kan samlet sett anses som en legemsbeskadigelse. Begrepet
"skade på helbred" som benyttes i straffeloven § 229
innebærer videre at skader av rent psykisk art, for eksempel
angstnevrose, kan omfattes. En definisjon av vesentlig skade som
henleder på straffeloven § 229 vil også i
stor grad fange opp sår med blødninger og bitt
i hodet. En vil likevel ved en slik definisjon unnta de mer bagatellmessige skader
som bl.a. kan oppstå ved lek med hund eller valp og som
lovens øvrige bestemmelser (eksempelvis § 18
fjerde ledd bokstav a) ikke ønsker å ramme. Komiteen mener
man må kunne forutsette at de bagatellmessige skader som
forårsakes av hund, erfaringsvis kan skyldes andre forhold
enn en hunds aggressivitet eller farlighet.
Komiteen peker på at i lovverket
brukes begrepene tamrein, husdyr, hund, kjæledyr, hjortevilt (jf. §§ 14
annet ledd bokstavene b og d, 15 og 18), og de særlige
beskyttelsesregler som i dag gjelder de dyr som omfattes av bufeloven.
Forslaget til bestemmelsen i § 15 utvider i vesentlig
grad gjeldende rett dersom husdyr defineres videre enn de dyr som
i dag har vern etter bufeloven (f.eks. om man mener at katter, kaniner
osv. er husdyr). I proposisjonen på side 74 sies det at
det ikke er behov for utvidelse og meningen har etter komiteens oppfatning
nok vært at husdyr er ment å omfatte bare bufelovens
arter. Komiteen foreslår derfor en ny bokstav
d i § 2 som presiserer begrepet husdyr. Dette
er dyr som har et særskilt vern etter loven, og det er
viktig at det er klare linjer for hvilke arter som faller inn under
begrepet. Det forslås derfor følgende:
"§ 2 første ledd bokstavene
c og d skal lyde:
c) husdyr: storfe, sau, geit, hest, gris og fjærkre;
d) vesentlig skade på person: skader som anses som
legemsbeskadigelse etter straffelovens § 229."
Komiteen støtter forslaget
til generelt aktsomhetskrav i § 3 som særlig
er rettet mot hundeholderen. Det foreslås imidlertid at
ordet "utrygghetsfølelse" erstattes med "utrygghet" i § 3
første ledd siste punktum. Komiteen foreslår
at ord som utrygghetsfølelse og trygghetsfølelse
gjennomgående i loven byttes ut med ordene utrygghet eller
trygghet. Komiteen mener det vil bli feil og umulig å lovfeste
en rett til en slik følelse.
Komiteen ønsker å skjerpe kravet
til et aktsomt hundehold. Flere av de utslag man i dag har av et
problematisk hundehold og uønsket hundeadferd er klart
forårsaket av hundeholderens valg. Reaksjonene og handlingsmulighetene
bør derfor i stor grad rettes mot hundeholderen. Et for
sterkt fokus på sanksjoner mot hundene og hunderaser kan
derfor etter komiteens oppfatning virke som en uheldig
avsporing i forhold til hundeholderens valg og beslutninger.
Komiteen peker også på at det
er avgjørende at hundeholdere forstår andres behov
for trygghet, og at tilstedeværelse av hund i seg selv
for mange kan skape frykt. Komiteen mener det generelle
aktsomhetskrav i lovforslagets § 3 ivaretar dette
sammenholdt med lovens bestemmelser om bl.a. båndtvang.
Komiteen hilser velkommen regelsettet
om sikring av hunder i lovens kapittel 2 §§ 4
og 5. Reglene bidrar til å klargjøre og skjerpe
hundeholderens ansvar og plikter.
Komiteen har merket seg at § 4
femte ledd ikke bare er en regel om unntak fra sikringsreglene (tilsynsplikten),
men en regel som selv fastslår tilsynsplikt. Komiteen har
videre merket seg at § 9 utelukkende er en bestemmelse
som gir unntak fra sikringsreglene. Av disse grunner mener komiteen at § 4
femte ledd bør endres noe for å tydeliggjøre forholdet
mellom §§ 4 og 9.
Komiteen foreslår følgende:
"§ 4 femte ledd skal lyde:
Hunder skal alltid holdes under slikt tilsyn at de så vidt
mulig hindres i å drive eller forfølge vilt, jf.
likevel § 9 tredje ledd."
Reglene bl.a. i § 5 setter en klar standard
for hundeholderens plikt til å ta hensyn til dem som av
ulike årsaker føler utrygghet og frykt for hunder.
Komiteen støtter kravene i
bokstav a og b om at hundeholder ikke skal binde hunden rett ved
inngangen til en bygning som er åpen for allmennheten, eller
ved lekeplasser.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener derimot at bokstav
c både er uklar og kan åpne for en svært
detaljert tolkning som flertallet mener er uhensiktsmessig
og unødig detaljregulering. Det generelle aktsomhetskravet
i § 3 ivaretar etter flertallets mening intensjonen
i forslaget fra Regjeringen.
Flertallet foreslår følgende
endring av § 5:
"§ 5 Forbud mot å gå fra
bundet hund
Hundeholderen skal ikke gå fra en bundet hund rett
ved inngangen til en bygning som er åpen for allmennheten,
eller ved lekeplasser."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti er imot å stryke lovforslagets § 5
bokstav c. Etter disse medlemmers mening er det nødvendig å ha
et klart forbud i loven mot å binde hund på et
sted der allmennheten naturlig må passere. Eksempler på slike
steder er ved fotgjengerunderganger, ved inngang til parkeringsplass
eller stasjonsområde, på et smalt fortau, eller
ved en bro. Ved å stryke forslagets § 5 bokstav
c oppnår ikke flertallet etter disse medlemmers
syn noe høyere presisjonsnivå. Med tanke på den
kritikk som flertallet i merknads form reiser mot loven om at den
er uklar, er det etter disse medlemmers syn uforståelig
at man her foreslår noe som gjør loven mer uklar
med hensyn til hva som er forbudt. Etter disse medlemmers syn
er ikke en henvisning til det generelle aktsomhetskrav et bidrag
til å gjøre loven klarere og hindre misforståelser.
Komiteen støtter forslaget
om sikring av hund gjennom allmenn båndtvang, jf. § 6.
Det er dessuten viktig at kommunene selv kan få gi forskrifter
som omhandler båndtvang. Komiteen mener
dette også er i tråd med ønsket om mer
lokalt selvstyre. Komiteen påpeker at et
overordnet mål må være at båndtvang
kun brukes der det er nødvendig og dermed ikke utover det
behovet tilsier, jf. også proposisjonen side 78. Komiteen foreslår å lovfeste
dette. Samtidig er det viktig at kommunene selv får mulighet
til å definere og avgrense områder for bruk av båndtvang
innenfor lovens ramme. Derfor mener komiteen at § 6
annet ledd bokstav a og c må skjerpes for å unngå overdreven
bruk av båndtvang. Lokalpolitikere med bedre kjennskap
til lokale områder og forhold har best forutsetning for å avgjøre
definisjonen av disse bestemmelsene innenfor sin kommune. Der større
sammenhengende turområder berører flere kommuner,
vil det være naturlig med interkommunalt samarbeid i utforming
av felles regler for båndtvang.
Komiteen foreslår derfor
følgende endring:
"§ 6 annet ledd bokstav a og c
skal lyde:
a) i og i tilknytning til boligområder
og handleområder,
c) på og ved bestemt angitte turstier, turveier, merkede
skiløyper, leir- og rasteplasser."
I tillegg foreslår komiteen nytt § 6
tredje ledd:
"§ 6 tredje ledd skal lyde:
Båndtvang etter bokstav c og d kan ikke fastsettes i
større grad enn nødvendig og slik at hensynet
til de som ønsker å ferdes med løs hund
også ivaretas i tilstrekkelig grad, både hva angår
omfang og geografisk spredning. Ved fastsettelse av båndtvang
etter bokstav e og f kan båndtvang bare innføres
i de områder av kommunen hvor husdyr har rett til å beite
og faktisk beiter, eller hvor vilt man ønsker å beskytte har
sitt leveområde. Båndtvang fastsatt i medhold
av bokstav f må opphøre straks forholdene tilsier
det. Der sammenhengende beite, natur- og rekreasjonsområder
berører flere kommuner, bør disse samordne sine
forskrifter."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, foreslår § 6 tredje
ledd nytt siste punktum:
"§ 6 tredje ledd siste punktum skal lyde:
"Kommunens innføring av båndtvang etter bokstav
f kan påklages til fylkesmannen."
§ 6 tredje ledd i lovforslaget blir fjerde
ledd.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti vil fremheve at en adgang til å påklage
kommunens forskrift om ekstraordinær båndtvang
er et fremmedelement i forhold til det alminnelige prinsipp om at
det ikke er klageadgang over forskrifter, og at man søker å unngå ordninger
med godkjenning eller stadfesting av kommunale forskrifter. Disse
medlemmer frarår derfor sterkt den løsning
som flertallet legger opp til.
Komiteen slutter seg til forslaget
om sikring av hund der tamrein beiter, jf. § 7,
og anser det som viktig for næringen at hunder blir holdt
i kontroll på steder hvor tamrein lovlig beiter.
Komiteen støtter forslaget
om at jakthundetrening, dressur og prøver kun kan foretas
med grunneiers eller den med allmenn bruksretts samtykke, jf. § 8. Komiteen mener
i tråd med prinsippet om lokalt selvstyre at fjellstyrene
i statsallmenningene må ha kompetansen til å gi
samtykke til trening av jakthund innenfor allmenningens område.
Det vises i så måte til lov om utnytting av rettar
og lunnende m.m. i statsallmenningane (fjellova) § 3.
Det heter her følgende om fjellstyrenes mandat:
"I kvar kommune der det er statsallmenning skal det være
fjellstyre. Fjellstyret skal administrere bruken og utnyttinga av
rettar og lunnende i statsallmenningen så langt ikkje anna
er fastsett i eller i medhald av lov. Det skal arbeide for å sikre
at allmenningen vert brukt på ein måte som fremjar
næringslivet i bygda og tek vare på naturvern-
og friluftsinteressene."
Norges statsallmenninger er forskjellige både i forhold
til fauna, størrelse og bruksomfang. Om trening av jakthund
er hensiktsmessig i de forskjellige statsallmenningene vites best
av lokale kjennere, derfor mener komiteen fjellstyrene
i de aktuelle statsallmenningene er de som må gi sitt samtykke
før trening av hund tillates. Komiteen foreslår
derfor følgende tillegg i § 8 første
ledd:
""§ 8 første ledd nytt annet punktum
skal lyde:
For statsallmenningene gis samtykke av fjellstyret."
Komiteen støtter lovforslagets § 9,
men går inn for at det innføres et nytt unntak
som første ledd bokstav f.
Komiteen foreslår derfor følgende:
"§ 9 første ledd bokstav f skal lyde:
Dette er positive aktiviteter som det kreves samtykke fra grunneier
for å utøve. Unntak for båndtvang fastsatt
i medhold av § 6 annet ledd bokstavene c, d og
e er nødvendig for å sikre at nye kommunale båndtvangsbestemmelser
ikke hindrer utøvelse av jakt med løs hund i områder
hvor slike aktiviteter i dag foregår.
Komiteen støtter det fremsatte
forslag i § 10 vedrørende løse
hunder.
Komiteen tiltrer forslaget til § 11
som gir kommunen myndighet til å fastsette regler om hundehold
av hensyn til ro og orden. Det foreslås imidlertid at "alminnelig"
tilføyes foran "ro og orden" i bestemmelsens første
setning. Komiteen mener det vil være hensiktsmessig å ta
inn ordet "alminnelig" da man får presisert at ikke enhver
støy vil gi grunnlag for tiltak. Dette er i og for seg
en språklig presisering, men er viktig som et signal. Dette
er også mer i tråd med språkbruk i andre
lover som gjelder tiltak for å sikre ro og orden.
Komiteen foreslår å fjerne § 12
første ledd bokstav b, slik at kommunene ikke kan begrense
ved forskrift hvor mange hunder en eier generelt kan ha. Komiteen mener
at dette må styres gjennom enkeltvedtak rettet mot hundeholdere
som ikke er kvalifisert for å ha en eller flere hunder.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at den bestemmelse som i § 12
første ledd bokstav a gir adgang til å sette vilkår
for hundehold er etter flertallets mening tilstrekkelig.
I Dyrevernmeldinga (s. 171) fremkommer det dessuten at Landbruksdepartementet skal
gi forskrift om spesielt hundehold (trekkhunder, annet hundehold
i større omfang). I lys av dette er muligheten for å regulere
hundehold tilstrekkelig. Flertallet foreslår
at § 12 endres i tråd med dette.
"§ 12 skal lyde:
For å ivareta folks og dyrs sikkerhet og ro og orden
kan kommunen i forskrift sette vilkår for å holde mer
enn et bestemt antall voksne hunder i en husholdning eller på en
eiendom."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
innskrenkninger i retten til å holde hund best gjøres
gjennom enkeltvedtak. Disse medlemmer vil påpeke
at §§ 3, 11 og 17 gir tilstrekklig grunnlag
for å forhindre uønsket hundehold. Det å skulle
gi kommunene rett til ytterligere å innskrenke muligheten
for hundehold utover den mulighet som ligger i § 11
om forskrifter om ro og orden mv. anses for unødvendig
og byråkratiserende. Forhold rundt sikkerhet ved hundehold
har i utgangspunktet ikke noe med antallet hunder å gjøre,
men hvordan hundeholder ivaretar den enkelte hunds behov, omgivelsenes
behov for trygghet og den alminnelige ro og orden. Sett på den
bakgrunn vil det være rimelig å la politiet alene
forholde seg til sikkerhetsspørsmålene etter § 17,
slik at en ikke havner i en uheldig ansvarspulverisering. Disse
medlemmer går følgelig imot § 12.
Komiteen støtter forslaget
om adgang til å merke hunder og at dette også kan
pålegges av departementet ved forskrift, jf. § 13.
I vurderingen av om enkelte raser skal forbys, kan dette være
et tjenelig surrogat for å fjerne aggressive individer
fra raser som er utsatt.
Komiteen mener det er viktig at man får
en forskrift om registrering av hund slik at man får bedre muligheter
til å kunne spore og ansvarliggjøre hundeeier. Komiteen mener
i utgangspunktet det er bedre å stille krav til registrering
for å få bukt med ulovlige kamphunder, enn et
stadig mer omfattende raseforbud. Komiteen fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i inneværende stortingsperiode
fremme forslag om å gjennomføre tvungen merking
av hunder."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, gir sin gjennomgående
støtte til lovutkastets regler som skal sikre personers
trygghet overfor hunder i nøds- og faresituasjoner; dog
med noen presiseringer. Et aktivt og godt hundehold i Norge fordrer
også at man har mulighet innenfor rimelighetens grenser
til å gripe inn med tiltak overfor aggressive hunder som
vil eller har gjort skade. Flertallet vil bemerke
at lovforslaget av flere har blitt tolket på en slik måte
at det ikke lenger representerer selv departementets begrunnelse. Flertallet finner
på den bakgrunn også grunnlag for å presisere
bestemmelsene noe slik at klarhet oppstår. Ved den innstramming
man også foretar av definisjonen av "vesentlig skade" mener flertallet man
nå får et helhetlig og forståelig lovverk
som i mindre grad bidrar til misforståelser.
Flertallet vil likevel bemerke at flere av situasjonene
som dette kapittel skal regulere medfører vanskelige bevisspørsmål
uansett hvordan loven utformes. Avlivningsårsak i utmark
vil for eksempel for alle parter kunne være vanskelig å bevise
i en etterfølgende prosess om handlingen. Et klarere regleverk
kan bidra til å redusere de vanskeligheter en slik bevisproblematikk
uansett vil kunne skape. Uansett vil lovens bestemmelser måtte
være basert på befolkningens tillit, og at loven
har legitimitet i brede lag. Klare og lettforståelige bestemmelser
bidrar etter flertallets oppfatning også til
dette.
Bestemmelsen i § 14 første og annet
ledd skisserer det nødrettslige grunnlag enhver kan ha
for å gripe inn mot en hund som gjør eller er
i ferd med å gjøre skade. Slik inngripen bør
etter flertallets oppfatning ikke gå ut
over det som er forsvarlig. Flertallet foreslår
derfor at ordet "åpenbart" i § 14 annet
ledd utgår.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti støtter hundelovens bestemmelser til
vern om menneskers trygghet overfor hunder i nøds- og faresituasjoner.
Eksistens av hundehold fordrer mulighet til å gripe inn
med tiltak overfor hunder som vil gjøre eller har gjort
skade.
Disse medlemmer har merket seg at den foreslåtte
nødvergebestemmelsen i § 14 annet ledd
er i samsvar med straffelovens nødvergeregel. Videre har disse
medlemmer merket seg at bestemmelsen er utformet i tråd
med Straffelovkommisjonens forslag i NOU 2002:4. Disse medlemmer vil fremheve
at nødretten i hundeloven ikke må være mindre
omfattende enn det som følger av den alminnelige strafferett.
Disse medlemmer vil påpeke at dersom
ordet "åpenbart" fjernes fra § 14 annet
ledd, så vil det bety en begrensning i
adgangen til nødverge mot angrep fra hund, sammenlignet
med den adgang man har til nødverge i andre situasjoner. Disse
medlemmer er sterkt uenig i en slik begrensning i nødrettsbestemmelsen.
I § 14 tredje ledd bokstav b synes komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
at siste setning er tung og vanskelig å forstå når
det statueres at et "ellers ulovlig inngrep" ikke kan bli gjort. Flertallet foreslår
derfor at § 14 tredje ledd bokstav b siste setning
endres (i tråd med begrunnelsen i proposisjonen s. 207/208). Flertallet forslår:
"§ 14 tredje ledd bokstav b skal lyde:
b) Når en hund jager
eller angriper tamrein eller husdyr som beiter lovlig, eller når
hunden uprovosert angriper en annen hund, kan det utsatte dyrets
eier, innehaver eller den som passer dyret, gjøre det inngrep
mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge
skade, så sant inngrepet ikke går lenger enn nødvendig
og ikke utover det forsvarlige. Denne bestemmelsen kan ikke påberopes
når det dyret som blir jaget eller angrepet urettmessig
er kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer."
Flertallet oppfatter at dette i stor grad samsvarer
med dagens rettstilstand. Denne formuleringen vil også unnta
jaging av mindre ikke husdyr som grunnlag for avlivning da disse
tradisjonelt ikke ville kunne sies å være på beite.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti vil påpeke at dersom tredje ledd bokstav
b endres, kan dette skape tvil i situasjoner hvor dyret ikke beiter
men for eksempel passerer. Det synes videre lite rimelig at husdyr
skal være uten den beskyttelse mot hund som bokstav b kan
gi, bare fordi det er kommet inn på grunn hvor de ikke
har beiterett. Dette gjelder særlig hvor det er tredjeparts
hund som angriper. Disse medlemmer kan ikke se at
endringen i loven slik flertallet foreslår bidrar til å gjøre
hundeloven klarere.
Forslag til hundeloven § 14 tredje
ledd bokstav c avløser viltloven § 53
tredje ledd første punktum. Komiteen har
i den forbindelse merket seg at avlivningsadgangen med dette er
snevret noe inn. Dette ved at hundeloven benytter uttrykket "direkte
angrep" og ikke "påtreffes jagende" som i viltloven. Komiteen foreslår
likevel å begrense kretsen av avlivningsberettigede til
grunneier, noen som opptrer på dennes vegne eller jakt
og fangstberettigede. Komiteen oppfatter dette å være
i samsvar med intensjonene i loven. Komiteen vil
derfor foreslå at "enhver" i § 14 tredje
ledd bokstav c byttes ut med "grunneier, noen som opptrer på dennes
vegne eller jakt og fangstberettigede".
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, er av den oppfatning
at man i de tilfeller som er nevnt i § 14 tredje
ledd bokstav d bør stimulere til at politiet kontaktes
og at andre sikkerhetstiltak iverksettes før avlivning.
I den grad det er mulig bør avlivning skje i samsvar med
regler som stilles opp i kapittel 6. I den grad andre kan avlive
etter at en hund har påført noen vesentlig skade
må hunden fortsatt utgjøre en klar fare, andre
tiltak vil være risikable og tiltaket må ikke være
utover det forsvarlige.
Flertallet foreslår at "fare" i § 14
tredje ledd bokstav d første punktum erstattes med "klar
fare".
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti mener at å stimulere til at politiet
kontaktes og at andre sikkerhetstiltak iverksettes før
avlivning er lite realistisk i en nødvergesituasjon, jf.
forslagets § 14 tredje ledd bokstav d. En nødvergesituasjon
karakteriseres av at den er akutt, kritisk og gjerne hektisk. Flertallets
situasjonsbeskrivelse vil derfor passe situasjoner hvor nødverge
sjelden er berettiget. Disse medlemmer vil likevel fremheve
at i nødvergesituasjoner skal ikke hunden avlives dersom
faren kan avverges på annen måte. Disse
medlemmer foreslår at § 14 tredje
ledd bokstav d utformes på følgende måte:
"§ 14 tredje ledd bokstav d skal lyde:
Enhver kan på stedet avlive en hund som påtreffes
i umiddelbar forbindelse med at den har påført
en person vesentlig skade, dersom hunden fortsatt utgjør en
fare som ikke kan avverges på annen måte. Det samme
gjelder hvis hunden har voldt vesentlig skade på tamrein,
husdyr, hunder eller hjortevilt, dersom ikke det skadete dyret urettmessig
har kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer."
Komiteen har merket seg innsigelsene
til bestemmelsen § 15 om hund som utgjør
klar fare for husdyr, tamrein eller hjortevilt. Bekymringen er i
stor grad knyttet til de problemer som gjelder bevisføring rundt
grunn for inngripen og spørsmålet om en hund i
slike situasjoner reelt sett utgjør en klar fare. Komiteen har
merket seg at det ikke ser ut til å være mange
avlivninger etter dagens reglesett for disse situasjonene, men forstår
den bekymring en slik regel skaper. Komiteen har
likevel valgt å ville videreføre reglene dog med
den presisering at bestemmelsen skal gjelde hund uten ledsager og
under båndtvang, og at bestemmelsen ikke innbefatter
hjortevilt. Det foreslås slik endring i bestemmelsen:
"§ 15 første ledd skal lyde:
En hund som uten ledsager går løs i utmark
eller landbruksområder i båndtvangstid og utgjør
en klar fare for husdyr og tamrein, kan opptas av grunneieren,
festeren, forpakteren, beiteberettigede, en berørt reineier
eller noen som opptrer på vegne av disse. Dersom det ikke
lar seg gjøre å oppta hunden eller få politiet
til stedet så raskt som situasjonen krever, kan vedkommende
om nødvendig avlive hunden på stedet."
Komiteen støtter forslaget
til § 16.
Komiteen mener lovforslaget i § 17
om umiddelbare polititiltak for å vareta sikkerheten og
tryggheten til enkeltpersoner, allmennheten og dyr ivaretar viktige
hensyn i de konflikter som heldigvis sjelden oppstår i
det norske hundeholdet. Etter komiteens mening har
politiet bl.a. i sin generelle fullmakt mulighet for å gripe
inn. I den grad uklarhet har hersket rundt dette bidrar forslaget
til § 17 til å avklare dette, og den
virker dessuten skjerpende på hundeholdere. Komiteen mener
vi etter dette får en hensiktsmessig og god hjemmel for å kunne
gripe inn i de akutte situasjoner bestemmelsen beskriver. Komiteen forutsetter
at politiet tar den forholdsmessighetsvurdering som ligger implisitt
i bestemmelsen ved avgjørelsene. Komiteen ønsker
for øvrig å endre begrepet "trygghetsfølelsen"
til "trygghet" i § 17 i overskriften og i bestemmelsens
fjerde ledd. I tillegg ønsker komiteen å tilføye
"tidsbegrenset" foran "bruk av munnkurv" i § 17
annet ledd første punktum. Komiteen ønsker
også å tilføye "for øvrig" i § 17
annet ledd første punktum etter ordet "kan"
Komiteen mener det er av avgjørende betydning å raskt
kunne gripe inn i de situasjoner loven foreskriver.
Av rettsikkerhetsmessige grunner mener komiteen dog
at umiddelbar avlivning etter paragrafen kan kreves begrunnet i
ettertid, jf. forvaltningsloven, og at øvrige tiltak utover
avlivning etter paragrafen bør kunne påklages
til overordnet påtalemyndighet.
Komiteen fremmer derfor følgende
forslag:
"§ 17 nytt siste ledd skal lyde:
Reglene om grunngiing og klage i forvaltningsloven kap.
V og VI gjelder for politiets vedtak etter § 17
annet ledd, dog slik at det ikke er klagemulighet på umiddelbar
avlivning."
Når det gjelder bestemmelsen i § 18
om avlivning eller omplassering av en hund etter en eller flere uønskede
hendelser, mener komiteen det skal være
enkelt å iverksette tiltak for hunder som har gjort skade. Komiteen mener
det er risiko for at hunder som har skadet pga. av egne eller hundeholders
egenskaper kan skade igjen. Det er derfor et behov for å gripe
inn når skaden allerede har skjedd.
Komiteen er enig i bestemmelsens forholdsmessighetsvurdering
og understreker dette. Man står derfor ikke overfor noen
"automatisk avlivningsadgang" som enkelte har trodd. Komiteen vil
påpeke at lovforslaget § 18 første
ledd gir en generell avlivningsbestemmelse basert på en
forholdsmessighetsvurdering, supplert med noen retningslinjer for
tiltaket. Bestemmelsens fjerde ledd inneholder normalregler for
avlivning. Ingen av disse reglene er unntaksfrie.
Komiteensflertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,påpeker
at der det er praktisk mulig og forsvarlig så skal politiet søke å omplassere
en hund fremfor å avlive den. Flertallet foreslår
derfor at "skal søke" tas inn i loven i stedet for "bør
vedta".
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at § 18 annet ledd foreslås
endret av flertallet fra at politiet "kan vedta" til at det "skal
søke" å omplassere en hund fremfor å avlive
den, dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig. Tas dette på ordet,
kan det etter disse medlemmers oppfatning medføre
atskillig merarbeid for politiet med å kartlegge omplasseringsmuligheter,
eller en risiko for erstatningsansvar dersom det ikke gjøres.
Dette bør etter disse medlemmers mening
unngås, og "kan vedta" bør derfor benyttes.
I fjerde ledd bokstav c ønsker komiteen å tillegge
"ensidig" angrep; for å skille ut de forhold hvor to hunder
naturlig rivaliserer og viser aggresjon mot hverandre. Komiteen vil
også tilføye "vesentlig" foran skade for å markere
forholdsmessighet. Dette foreslås også i bokstav
b.
Komiteensflertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener forholdsmessighetsvurderingen også må gjelde
de hjemler som skisseres i bestemmelsen fjerde ledd bokstav a -
c.
Etter innstrammingen av begrepet vesentlig skade i § 2
første ledd bokstav c vil mer bagatellmessige skader og
forhold falle utenfor paragrafens virkeområde, særlig
bestemmelsens bokstav a. Flertallet vil peke på at
dette er en bør-regel og ikke skal-regel. Man må derfor
ved praktiseringen av regelen, være bevisst på tilfeller hvor hunden kan ha vært
utsatt for en umiddelbar forutgående provokasjon. Flertallet vil
her spesielt vise til det som fremkommer i proposisjonen på side
156. Flertallet mener det er klart at en må fravike
hovedregelen der en hund for eksempel har blitt plaget av et barn
(eller andre) umiddelbart forut for bittet. Flertallet mener
videre at man må kunne benytte unntaket hvor valper, som
på grunn av at de har tannfelling og spisse tenner, raskere
vil kunne gi en skade som vil falle inn under begrepet vesentlig
skade.
Komiteen har merket seg at § 18
femte ledd gir politiet en mulighet, ingen plikt, til å omplassere eller
avlive en hund dersom eieren tidligere har fått en skriftlig
advarsel. Komiteen foreslår å endre
fra en til mer enn en skriftlig advarsel. Komiteen vil fremheve
at bestemmelsen vil gi politiet et nyttig redskap til å gripe
inn mot hundehold i belastede eller kriminelle miljøer.
Dette hensyn har komiteen tillagt stor vekt. Komiteen vil
påpeke at politiet ikke bør bruke hjemmelen unødig
overfor vanlige hundeeiere som kun har gjort seg skyldig i mindre
alvorlig uaktsomhet.
Komiteen foreslår å endre ordene
i § 18 siste ledd første setning fra
"en skriftlig advarsel" til "mer enn en skriftlig".
Når det gjelder bestemmelsene om farlige
hunder i §§ 19 og 20, viser komiteen til
at det er et økende problem at enkelte miljøer
bruker hunderaser som bevisst avles opp og trenes til å bli
aggressive og kampvillige. Hunder som bevisst trenes for slike formål
kan derfor være farlige for andre mennesker og dyr og en
forstyrrelse for omgivelsene. Disse hundene og denne aktiviteten
er etter komiteens syn en uønsket del av
hundeholdet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg forslaget om å innføre
et eget forbud i hundeloven mot hundekamp. I den forbindelse vil disse
medlemmer påpeke at hundeloven begrenser seg til å regulere
sider ved hundehold som har et sikkerhets- eller et miljøaspekt.
Videre vil disse medlemmer fremheve at for personer
som lar hunden delta i hundekamper gjelder dyrevernloven. Dyrevernloven inneholder
både generelle og spesifikke bestemmelser om vern av dyr.
Loven § 2 fremhever eksplisitt at man skal behandle dyr
slik at de "ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål".
Straffen for forsettlig eller uaktsom overtredelse av dyrevernloven
er bot eller fengsel i ett år, eller ved grove brudd, bot
eller fengsel i opp til tre år.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Høyre og Kristelig Folkeparti, vil påpeke at en
likevel skal være forsiktig med å sette likhetstegn
mellom spesifikke raser og farlige hunder, da det er større
variasjon mellom hunder innenfor de ulike rasene enn mellom de ulike
rasene. En rekke av høringsinstansene påpeker
også viktigheten av at en hund konkret skal vurderes og
anses som farlig eller ikke uten hensyn til hunderase. Enhver hunderase
kan hvis den trenes til det, utgjøre en trussel mot omgivelsene
med varierende risiko for skadeomfang etter hunderasens størrelse,
kjevekraft, og styrke. Miljøet hunden vokser opp i, og
det bruksområdet den trenes til, er avgjørende
for hundens oppførsel og i hvilken grad hunden representerer
en fare.
Dette flertallet mener man i større grad
må gjøre noe med de enkelte miljøene
og eierne som produserer aggressive og farlige hunder, enn å stigmatisere
enkelte hunderaser.
Dette flertallet viser til at nyere, norsk og internasjonal,
forskning om hunder og adferd fastslår at problemadferd
hos hund som hos mennesker er et resultat av samspill mellom gener
og miljø. Nyere svensk forskning konkluderer bl.a. med
at det ikke er mulig å sette sammenheng mellom farlige
hunder og spesifikke hunderaser, da uønskede egenskaper
hos alle hunderaser kan utvikles og forsterkes gjennom avl. Det
finnes som nevnt store individuelle variasjoner innenfor hver rase.
Dette igjen innebærer at farlige hunder vanskelig kan identifiseres
uten svært grundige testmetoder.
Dette flertallet mener variasjonene innenfor de
enkelte hunderasene gjør det vanskelig å innføre
forbud mot enkelte raser på grunnlag av enkeltindivider
innenfor rasen.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti mener at den foreslåtte § 19
er et av flere forebyggende tiltak for å motvirke uheldige
konsekvenser av hundehold. Disse medlemmer viser
til at det i høringsrunden var bred enighet om å videreføre
et forbud mot de hundetyper som er nevnt i kamphundloven (midlertidig
lov 4. juli 1991 nr. 48 om forbud og innførsel,
hold og avl av farlige hunder). Disse medlemmer viser også til
at det fra et håndhevingssynspunkt er viktig at de nye
nevnte hunderaser forbys. Forbudet mot farlige hundetyper støttes
også fordi skadeomfanget og konsekvenser blir større
hos disse hundetypene enn hos andre når aggressiv adferd
utløses. Slik merknad fra flertallet er utformet, blir
resultatet etter disse medlemmers mening uheldig,
da man inngir seg på en diskusjon om raser og individ uten å gi
et klart signal om hva man i realiteten ønsker. Etter disse
medlemmers mening vil det være mer hensiktsmessig å opprettholde
lovforslaget slik det står. I forlengelsen av dette vil disse
medlemmer videre be om at det ved bruk av forskrift etter forslagets § 19
annet ledd bokstav c legges vekt på at det ved utarbeidelsen
av en slik liste nyttes faglige objektive kriterier. Forskriften
må etter disse medlemmers vurdering bygge
på at det ut fra en veterinærfaglig vurdering
dreier seg om raser eller blandinger som ut fra sine egenskaper
og størrelse kan bli problematisk å holde, og
derfor er uønsket for innførsel, hold og avl.
En politifaglig vurdering er etter disse medlemmers syn
også noe som må tas hensyn til ved utformingen
av forskrift.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti ser at sosiologiske variasjoner
hos hunderasene og deres hundeholdere kan danne grunnlag for raseforbud.
Likevel er disse medlemmer skeptisk til utvidelse
av raseforbudet.
Disse medlemmer vil støtte forslaget
om at departementet gis hjemmel til ved forskrift å forby hunderaser
slik rettstilstanden har vært til nå. På bakgrunn
av det som er sagt ovenfor mener disse medlemmer at
en slik hjemmel bør brukes med varsomhet og hvor det er
strengt nødvendig av påviste genetiske eller sosiologiske
forhold, for eksempel at en rase hyppig brukes til uheldig aktivitet
i særskilte miljøer. Dette må dog grunngis
bedre og fundamenteres i vitenskaplig grunnlag langt bedre enn det som
begrunner raseforbudsforslaget fremmet i Regjeringens hundelovsforslag.
Endelig mener disse medlemmer at departementet bør
ha kompetanse til ved forskrift å kunne innføre
lisensordning for enkelte raser for å forebygge uheldig
hundehold, jf. forslaget til § 21. Det foreslås
derfor at hunderaseforbud tas ut av loven. Det innføres
en forskriftshjemmel for forbud, og de andre forbudshjemlene støttes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter
ikke forslaget om utvidet raseforbud inntatt i hundeloven. Disse
medlemmer mener det er feil å forby hele raser
som Staffordshire bullterrier og Amerikansk staffordshireterrier
på grunnlag av at ytterst få prosent av hundeeierne
misbruker rasene til kamptrening mot mennesker og andre dyr. Den
oppstart som nå er foretatt med tanke på å teste
Amerikansk staffordshireterrier med DNA skulle også for
fremtiden gjøre det lettere å skille Amerikansk
staffordshireterrier fra andre typer hunder. Disse medlemmer mener
likevel at dagens forbud mot bl.a. Pitbull bør opprettholdes.
For ulvehybrider mener disse medlemmer at departementet
gjennom forskrift nå bør vurdere forbud.
Den forskritftshjemmel disse medlemmer nå går
inn for innebærer ikke at disse medlemmer mener
det er godtgjort at Staffordshire bullterrier og Amerikansk staffordshireterrier
bør forbys. Disse medlemmer mener departementet
i stedet må bruke hjemmelen i § 21 til å foreslå vilkår
knyttet til disse raser.
Disse medlemmer foreslår
følgende:
§ 19 skal lyde:
"§ 19 Farlige
hunder
Kongen kan gi forskrift om forbud mot å holde, avle
eller innføre farlige hunder, eller å innføre
sæd eller embryo fra farlige hunder. Forskriften kan sette krav
til dokumentasjon av hundens rase eller type.
Med farlige hunder menes hunder eller hundetyper som spesielt
aggressive, kampvillige og utholdende, og som på grunn
av disse egenskapene er farlige for mennesker og dyr. Første
ledd gjelder også for hundetyper som lett kan forveksles
med farlige hunder.
Det er forbudt å holde eller innføre
hunder som
a) er gitt trening i eller for å angripe
eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker,
b) er gitt trening i eller for å angripe andre
hunder, eller
c) enkelthunder som fremstår som spesielt aggressive,
kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper
eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker
eller dyr.
Er det tvil om en hund går inn under tredje ledd bokstav
c, kan politiet ta hunden i forvaring og kreve at hundeholderen
bekoster og medvirker ved en kyndig undersøkelse av hundens
atferd for å avklare om den er vel avbalansert eller har
en lav terskel for aggresjon eller andre farlige egenskaper mv.
Politiet fastsetter hvem som skal undersøke hunden. Dersom ikke
hundeholderen følger opp innen en rimelig frist satt av
politiet, regnes hunden for å gå inn under tredje
ledd bokstav c.
Hunder som blir avlet, innført eller holdt i strid med
regler i eller i medhold av denne paragraf, kan avlives eller pålegges
utført av riket ved vedtak av politiet."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
ikke et forbud mot spesifikke raser. Man har en del år
nå hatt et forbud mot såkalt "Pitbull". Da forbudet
ble innført var det kanskje et titalls slike hunder i Norge,
nå er det sannsynligvis snakk om hundretall. Disse
medlemmer mener dette viser at raseforbudet ikke har vist
seg å være et egnet verktøy for å få bukt
med kamphundproblemene. Kamphundproblemet er et kriminalitetsproblem, ikke
et hundeproblem. Disse medlemmer mener at dette kamphundmiljøet
må være å anse som organisert kriminalitet. Disse
medlemmer har registrert at hunder som skal brukes som kamphunder blir
systematisk mishandlet for at de skal bli aggressive. Disse
medlemmer gjør oppmerksom på at det i
Norge aldri har vært tradisjoner for hundekamper.
Disse medlemmer har registrert at politiet på Stovner ønsket
et slikt raseforbud. Dette var begrunnet ut fra at mange av de foreslåtte
rasene fysisk ligner på Pitbull, og at Pitbull ofte blir
brukt i hundekamper. Disse medlemmer ser at det dermed ikke
først og fremst er om rasene er spesielt farlig som er
begrunnelsen. Disse medlemmer mener at dette dermed
blir som å forby melis fordi det ligner på kokain.
Disse medlemmer finner det alarmerende at det
i forbindelse med høringen kom frem at politiet ikke har
noen opplæring om hund og hunderaser på Politihøyskolen.
Det er således kun de som går på Politiets
hundeskole for å bli hundefører som får
opplæring om hund. Disse medlemmer registrerer også med
stor skepsis at da politiet på Grorud skulle ha en satsning
mot kamphundmiljøet fikk de en halv dags opplæring. Disse
medlemmer mener det vil være hensiktsmessig at
politiet får tilstrekklig opplæring om hund enn
at man innfører et raseforbud basert på en etats
manglende kunnskap om det problemet man skal gå inn i. Disse
medlemmer mener derfor at det som må stå i
fokus er hvordan hunder brukes, ikke hunderaser. Disse medlemmer ønsker
derfor en egen bestemmelse om straff for dem som deltar eller arrangerer
hundekamp.
Disse medlemmer kan ikke se at det finnes bittstatistikk
som underbygger at de raser som foreslås forbudt eller
departementet anser som farlige, er de som biter mest. Disse
medlemmer registrerer at det kom frem på høringen
at det finnes bare én undersøkelse i Norge ved
veterinærhøyskolen, over hvilke hunder som oftest
biter sin eier. Her kom Cocker Spaniel øverst på listen. Disse
medlemmer er oppmerksomme på at hundeeksperter
med lang erfaring med "problemhunder", slår fast at det
er langt større variasjoner mellom hunder av samme rase
enn rasene imellom. Disse medlemmer mener dette må veie
tungt og tas alvorlig.
Disse medlemmer registrerer at det ikke først
og fremst er de hunder som det ønskes forbud mot, som har
vært involvert i hundetragedier i Norge.
Disse medlemmer ser at det vil kunne være et
behov for en mulighet til å kunne innhente og eventuelt
avlive hunder som reelt må være å anse som
farlige. Disse medlemmer mener dette må vurderes
ikke ut fra rase, men ut fra hvor aggressiv den enkelte hund er.
Her har man mulighet for flere løsninger, men det som er
viktig er at man får en tilfredsstillende saksbehandling
og vurdering foretatt av personer som er kompetente til å vurdere
om hunden er aggressiv og om den i så fall bør
avlives. Disse medlemmer mener at et raseforbud i
denne sammenheng ikke vil ha noen betydning.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 19 skal lyde:
§ 19 Forbud
mot farlige hunder
Det er forbudt å holde, avle eller innføre
farlige hunder. Som farlig hund regnes:
a) Hunder som ulovlig er gitt trening
i eller for å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen
mot mennesker.
b) Hunder som er gitt trening i eller for å angripe andre
hunder.
c) Enkelthunder som fremstår som spesielt aggressive,
kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper
eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker
eller dyr.
Dersom det er tvil om en hund er en farlig hund, kan politiet
ta hunden i forvaring og kreve at hundeholderen bekoster og medvirker
ved en kyndig undersøkelse av hundens atferd for å avklare
om hunden er vel avbalansert eller har en lav terskel for aggresjon
eller andre farlige egenskaper mv. Politiet fastsetter hvem som
skal undersøke hunden. Dersom ikke hundeholderen følger
opp innen en rimelig frist satt av politiet, regnes hunden som en
farlig hund."
"§ 20 skal lyde:
§ 20 Unntak
fra forbudet mot farlige hunder
Som unntak fra reglene i § 19 gjelder
følgende:
a) Hunder som omfattes av § 19
annet ledd bokstav a eller b anses ikke som farlige hunder hvis
de er trent av politiet, i særlige tilfeller av andre med
politiets tillatelse eller ført inn til landet med politiets
tillatelse, eller er trent i regi av hundeorganisasjon godkjent
av departementet.
b) Hunder som omfattes av § 19 annet ledd
bokstav a eller b kan beholdes hvis trening tidligere lovlig har
vært gitt i regi av en hundeklubb, men er blitt stanset
ved lovens ikrafttredelse. Disse hundene kan ikke selges eller omplasseres
uten godkjenning av politiet. Blir vilkårene overtrådt
eller hunden angriper folk, skal den avlives ved vedtak av politiet,
med mindre nødrett eller nødverge berettiget angrepet.
c) En hund som omfattes av § 19 annet
ledd bokstav a og b, kan holdes eller innføres dersom politiet gir
en særskilt tillatelse. Tillatelse kan bare gis i særlige
tilfeller, som til innførsel av en bestemt særlig trenet
hund til nytteformål, som politihund, bruk i Forsvaret
eller redningshund. Innførselstillatelse kan også gis
tidsbegrenset for inntil fire uker dersom det finnes rimelig. Politiet
kan sette nærmere vilkår for innførselen
og holdet av hunden. Blir de vilkår som er satt, overtrådt,
kan hunden avlives eller pålegges utført fra riket
ved vedtak av politiet.
"§ 28 a skal lyde:
§ 28 a Hundekamp
Den som har latt hund delta i hundekamp, organisert hundekamp,
eller på annen måte medvirket til at hundekamper
finner sted, straffes med fengsel i inntil tre år.
Som hundekamp regnes når to eller flere hunder, eller
hund og andre dyr føres sammen med det formål og
hensikt at de skal slåss."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ber
departementet om snarest å innføre forbud mot
ulvehybrider og Amerikansk staffordshire terrier.
Amerikansk staffordshire terrier er umulig, eller nærmest
umulig, å skille fra den allerede forbudte pitbullterrieren.
For å lette politiets mulighet til å overholde
allerede eksisterende lovverk, anses dette forbudet som påkrevd. Dette
medlem vil videre be om at det forskriftsfestes at forbudte hunderaser
må steriliseres, ha identitetsbevis som knytter hunden
til et registreringsbevis som opplyser om eierens navn og adresse,
og som viser at hunden er avlet, innført eller holdt før
lovens ikrafttredelse. Blir vilkårene overtrådt
eller hundene angriper folk, skal hundene avlives ved vedtak av
politiet.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om snarest mulig å forby
ulvehybrider, amerikansk staffordshire terrier, og blandinger der
disse rasene inngår."
"Stortinget ber Regjeringen forskriftsfeste at unntak fra
forbud mot å holde bestemte hunderaser forutsetter at dyret
steriliseres, samt at det har identitetsbevis som knytter hunden
til et registreringsbevis som opplyser om eierens navn og adresse,
og som viser at hunden er avlet, innført eller holdt før
lovens ikrafttredelse. Blir vilkårene overtrådt
eller hundene angriper folk, skal hundene avlives ved vedtak av
politiet."
Komiteen støtter forslaget
til § 20, men mener bokstav c bør ha
med en mulighet for departementet til ved forskrift eller enkeltvedtak å dispensere
fra forbudet når trening i angrep eller forsvar er skjedd
i regi av en organisert seriøs hundeorganisasjon i tråd med
aktverdig formål. Det bes her særskilt om at departementet
vurderer Norsk Kennel Klubs treningsopplegg (IPO) omtalt i proposisjonen
s. 186.
Komiteen fremmer følgende
forslag til ny § 20:
"§ 20 Unntak
fra reglene i § 19
En hund omfattes ikke av § 19 tredje
ledd bokstav a eller b hvis den er trent av politiet eller i særlige tilfelle
av andre med politiets tillatelse, eller er innført i riket
med politiets tillatelse.
En hund omfattes ikke av § 19 tredje
ledd bokstav a hvis den er lovlig trent av en hundeorganisasjon
før lovens ikrafttreden, eller etter lovens ikrafttreden
av en hundeorganisasjon med tillatelse fra politiet. Hunden kan
ikke selges eller omplasseres uten politiets tillatelse. Blir vilkårene
overtrådt eller hunden angriper et menneske, skal den avlives
etter vedtak av politiet, hvis ikke nødverge eller nødrett
berettiget angrepet."
Komiteen foreslår at "hunder
over en viss størrelse" strykes i § 21
første og annet ledd.
Komiteen foreslår også at en
lisensadgang medtas og fremmer følgende forslag til § 21:
Kongen kan i forskrift sette vilkår for å innføre, holde
eller drive avl med bestemte hundetyper eller blandinger av bestemte
hundetyper. I forskriften kan det settes krav om godkjenning og
om krav til avlagte prøver eller tester, om skjerpet båndtvang,
begrensning i antall hunder, hundeholderens alder, vandel, ansvarsforsikring,
og gebyr for å dekke kostnader mv. Setter forskriften krav
om godkjenning, kan myndighet til å gi godkjenning delegeres
til en privat organisasjon."
Komiteen støtter forslaget
i § 22, og understreker at dette er en viktig
del av den nye loven. Bestemmelsen bør brukes.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener uakseptabelt hundehold
som særlig offentlige tjenestemenn og kvinner oppdager
bør rapporteres. Flertallet fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget om
lovhjemmel som sikrer at helsepersonell og andre offentlige myndighetsutøvere
rapporterer til relevant offentlig myndighet om uakseptabelt hundehold
til tross for tidligere lovpålagt taushetsplikt."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti er svært skeptiske til å ta inn
den foreslåtte lovhjemmel som flertallet etterspør. Disse
medlemmer vil understreke at alle mennesker har en moralsk
og juridisk plikt til å hjelpe dyr som lider. Lov om dyrevern § 6
slår da også fast at
"Råkar nokon på eit dyr som synleg er
sjukt, skadd eller hjelpelaust, skal han hjelpa det så langt råd
er. Let det seg ikkje å gjere å gjeva hjelp eller
god nok hjelp og dyret er eit husdyr, tamrein eller storvilt, skal
han snarast råd er seia frå til dyret sin eigar
eller innehavar eller til næraste politi."
Etter disse medlemmers syn er denne bestemmelsen
derfor dekkende for det formål flertallet vil oppnå,
nemlig å sikre at opplysninger om vanskjøtsel
av dyr kan rapporteres til politiet.
Disse medlemmer mener også at dersom
en vedtar at helsepersonell får en lovfestet meldeplikt uten
hinder av taushetsplikt vil dette kunne få konsekvenser
for mennesker som oppsøker hjelpeapparatet. Vissheten om
at helsepersonells taushetsplikt er grunnleggende for folks tillit
og dermed også vilje til å oppsøke eller
ta i mot hjelp når de trenger det. Disse medlemmer viser
også til innføringen av helsepersonells og andre
myndighetspersoners meldeplikt etter barnevernsloven. Innføringen
av dette var svært kontroversiell. En rekke faginstanser
advarte kraftig mot ordningen. Stortinget valgte å innføre
en meldeplikt, men etter det disse medlemmer vet er
det fortsatt store mørketall fordi det faktisk ikke blir
meldt fra til barnevernet om barn som lider. Et siste moment for disse
medlemmer er at dersom Stortinget velger å innføre
en slik "meldeplikt" også for hunder kan dette tolkes som
et signal om at vi likestiller dem med barn.
Komiteen støtter forslaget
til saksbehandlingsregler i § 23.
Komiteen støtter reglene som
er foreslått i §§ 24, 26 og
27, men med den endring at "om nødvendig" tilføyes
foran "avlive" i § 24 første ledd første
punktum.
Hva angår saksbehandlingsreglene i § 25
mener komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra
Høyre og Kristelig Folkeparti, at det ville være mest
ryddig og hensiktsmessig om overordnet påtalemyndighet
eller Politidirektoratet var klageinstans og at domstolenes på vanlig
vis kan prøve gyldigheten av forvaltningsvedtak. Flertallet fremmer
derfor forslag om endring av loven på dette punkt. Flertallet ønsker
videre at domstolene skal kunne prøve alle sider av vedtakene
for å sikre best mulig rettssikkerhet og likebehandling.
Flertallet mener at departementets forslag om å gjøre
tingretten til klageinstans skaper komplikasjoner og uklarhet, ved
at det finner sted en sammenblanding av domstolsmessig prøvelse
og forvaltningsmessig klage. Ved at tingretten gjøres til
klageinstans, kan det bl.a. oppstå vanskelige rettskraftsspørsmål
dersom en part ønsker å benytte seg av sin rett
til å kreve klageinstansens avgjørelse prøvet
for domstolene. Flertallet mener derfor at klage
og domstolsprøvelse som utgangspunkt bør følge
vanlige regler. Siden mange vedtak etter loven vil kunne ramme den
som blir utsatt for dem hardt, mener komiteen at domstolene bør
ha kompetanse til å prøve alle sider ved saken.
Dette innebærer en utvidelse av domstolenes kompetanse
i forhold til det som er vanlig, men slike bestemmelser er i og
for seg ikke noe særsyn i norsk rett. Ved saker om administrative
tvangstiltak etter tvml. kapittel 33, er regelen således
at retten kan prøve alle sider av saken, derunder forvaltningsskjønnet
(tvml. § 482 første ledd). Dersom det
er tale om vedtak som inneholder et ganske sterkt element av sanksjon,
kan en begrensning i prøvelsesadgangen tenkes å være
i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon. Albert og Le Compte-dommen
ser ut til å bygge på en slik rettsoppfatning
(Series A no 58 1983 para 29, jf. Aall, Sivilprosess og menneskerettigheter,
I Gjennomføring av internasjonale menneskerettigheter i
norsk rett). Krav om avlivning etter hundeloven vil sannsynligvis
langt på vei bli oppfattet som en sanksjon. Flertallet foreslår
en slik alternativ bestemmelse til § 25:
"§ 25 skal lyde:
Politiets vedtak etter loven er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
For vedtak etter § 17 gjelder bestemmelsen i forvaltningsloven § 24
første ledd annet punktum ikke. Vedtak kan påklages
til Politidirektoratet. Blir vedtaket brakt inn for domstolen, kan
retten prøve alle sider av saken.
Om utsatt iverksetting ved klage gjelder forvaltningsloven § 42.
Politiet kan alltid kreve at klageren løpende og til rett
tid betaler kostnadene ved forvaring, jf. § 26, dersom
iverksettingen skal utstå. Oppfyller ikke klageren kravet,
kan vedtaket settes i verk straks.
Politiet sørger for at avliving skjer. Den skal foregå etter
reglene i dyrevernloven."
Som følge av endringene i § 25 foreslår flertallet at
følgende endring foretas i § 23:
"Første ledd utgår og overskriften til
paragrafen endres til Register over vedtak
etter § 22."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti mener det vil være mest hensiktsmessig
at Politidirektoratet er ankeinstans for samtlige vedtak fattet
med hjemmel i proposisjonen § 24. Videre mener disse
medlemmer at proposisjonens forslag til en effektiv domstolsbehandling
av saker som ankes videre inn for domstolsapparatet etter endelig
avgjørelse hos politiet/Politidirektoratet, bør
beholdes. Disse medlemmer vil fremheve at det av
hensyn til både hundeeieres økonomi og ønske
om en rask avgjørelse, tilsier en effektiv domstolsbehandling.
Videre vil disse medlemmer påpeke at proposisjonens
forslag til domstolsbehandling av vedtak fattet med hjemmel i proposisjonen § 24,
er betryggende og ivaretar hensynet til rettssikkerhet på en
god måte. Domstolene vil ved dette kunne prøve
alle sider ved saken. Disse medlemmer foreslår
at § 25 får følgende ordlyd:
"§ 25 skal lyde:
§ 25 Saksbehandling, overprøving og iverksetting av
vedtak etter § 24
For politiets behandling av saker etter § 24 gjelder
forvaltningsloven.
Politiets vedtak etter § 24 kan påklages til
Politidirektoratet eller bringes inn for domstolene etter reglene
i tredje ledd. Politidirektoratets vedtak i klagesak kan bringes
inn for domstolene på samme måte.
Vedtak som nevnt i annet ledd kan bringes inn for tingretten.
Reglene i forvaltningsloven §§ 29-32, 33 annet
og fjerde ledd og 34 første ledd gjelder tilsvarende. Tingretten
kan prøve alle sider av saken. For tingrettens behandling
gjelder tvistemålsloven første, annen og fjerde
del så langt reglene passer. Tingretten innkaller bare
til muntlig forhandling dersom en av partene ber om det eller retten
finner det påkrevd. Tingretten avgjør saken ved
kjennelse. Etter begjæring av påtalemyndigheten
kan vedtaket i stedet behandles i en straffesak mot hundeholderen
som gjelder vesentlig samme faktiske forhold som vedtaket knytter
seg til. I alle tilfelle gjelder sivilrettslige bevisregler for
vurderingen av om vilkårene for omplassering, salg eller
avliving foreligger.
Om utsatt iverksetting gjelder forvaltningsloven § 42,
også for tingretten. Politiet kan alltid kreve at klageren
løpende og til rett tid betaler kostnadene ved forvaring,
jf. § 26, dersom iverksetting skal utstå. Oppfyller
ikke klageren kravet, kan vedtaket settes i verk straks.
Dersom en hund skal avlives, sørger politiet for at
avlivingen skjer. Den skal foregå etter reglene i dyrevernloven."
Komiteen mener den foreslåtte
strafferamme i § 28 er for lav, og at det ved
de grovere forsettlige og overlagte overtredelser bør kunne
reageres med strengere straff enn 3 måneder. Komiteen sikter her
særlig til de som overtrer bestemmelser om farlig hundehold
og bidrar til å utbre slik uønsket hundeadferd. Komiteen foreslår
derfor en øvre strafferamme på 6 måneder
og bot (jf. strprl. § 171 om pågripelse). Komiteen foreslår
derfor en slik endring i § 28 første
til tredje ledd.