Til Odelstinget
Departementet foreslår i proposisjonen å følgje opp
EU-direktivet om tiltak mot forseinka betaling i handelshøve,
som har blitt innlemma i EØS-avtalen. Departementet foreslår
på denne bakgrunnen at månadsfristen i forseinkingsrentelova
vert endra til ein 30 dagars frist. Vidare blir det foreslått
endringar i måten å fastsetje forseinkingsrentesatsen
på, og kompetansen til å fastsetje rentesatsen
vert foreslått delegert til departementet. Endeleg blir
det gjort framlegg om ein ny paragraf i forseinkingsrentelova, som
lovfestar ein rett for organisasjonar som representerer små og
mellomstore verksemder til å fremje søksmål for å prøve
om standardavtalar om betalingstid eller konsekvensane av forseinka
betaling er urimelege for verksemdene.
Ulike undersøkingar har vist at forseinka betaling er
eit stort problem for verksemder i Europa, særleg for små og
mellomstore verksemder. Dette er bakgrunnen for at det er vedtatt
eit EU-direktiv om tiltak mot forseinka betaling i handelshøve.
Direktivet har som føremål å innføre
likare reglar om forseinka betaling i handelshøve innanfor
EU-området og gjennom dette medverke til at betalingsmoralen
blir betre.
EFTA-landa si vurdering var at direktivet fell utanfor EØS-avtalen
sitt verkeområde slik EØS-avtalen er i dag. Spørsmålet
om direktivet likevel burde innlemmast i EØS-avtalen på frivillig
grunnlag vart sendt på høyring av Justisdepartementet
i februar 2001. Høyringsinstansane var i hovudsak positive
til gjennomføring av direktivet som no er foreslått
innlemma i avtalen. I St.prp. nr. 80 (2002-2003) vart Stortinget
invitert til å gje sitt samtykke til EØS-komiteen
si avgjerd.
Justisdepartementet sendte i mars 2003 forslaga om endringar
i forseinkingsrentelova på høyring.
Med direktivet har ein ikkje meint å gripe inn i avtalefridomen
på betalingsfristar. Dersom rettidig betalingstid ikkje
er avtalt, fastset direktivet kva for tidspunkt rentene startar å laupe.
Det går uttrykkjeleg fram av direktivteksten at det ikkje
skal vere naudsynt for kreditor å setje fram purring. Skjeringstidspunktet
varierer ut frå dei faktiske omstenda. Det er for alle
alternativa ein føresetnad at kreditor har oppfylt sine
lovbestemte og avtalebestemte plikter, og at skuldnaren er ansvarleg
for forseinkinga.
Etter forseinkingsrentelova har ein krav på forseinkingsrenter
når kravet ikkje vert innfridd ved forfall. Når
forfallsdagen er fastsett på førehand, kan kreditor
krevje forseinkingsrenter allereie frå forfallsdagen. Dersom
forfallsdag ikkje er fastsett på førehand, kan
ein krevje forseinkingsrenter frå ein månad etter
at det er sendt skriftleg påkrav til skuldnaren med oppmoding
om å betale.
Justisdepartementet la i høyringsnotatet til grunn at
forseinkingsrentelova stort sett oppfyller krava i direktivet. Departementet
meiner at den einaste naudsynte endring som følgje av direktivet
på dette punkt, er å endre fristen i forseinkingsrentelova
frå ein månad til 30 dagar. På bakgrunn
av høyringsrunda held departementet fast ved dette framlegget.
Departementet held også fast ved at det ikkje er naudsynt å endre
reglane for når fristen startar.
Medlemsstatane kan, etter direktivet, i deira lovgiving setje
fristen for å betale forseinkingsrenter til 60 dagar for
bestemte kategoriar av avtalar. Føresetnaden er at partane
ikkje kan avtale ein lengre frist, eller at partane fastset ein
ufråvikeleg rentesats som er vesentleg høgare
enn den lovbestemte satsen.
Departementet såg i høyringsnotatet ikkje behov for å nytte
høvet til å innføre slike særskilte
fristar, og held fast ved dette sidan det ikkje har kome fram noko
slikt behov under høyringa.
Etter forseinkingsrentelova er det overlete til Kongen å fastsetje
kor høg rentesatsen skal vere. Rentesatsen har sidan 1.
januar 1994 vore på 12 pst. p.a. Rentesatsen kan fastsetjast
lågare for skuldnarar som er skuldnarar i eigenskap av å vere
forbrukar. Slik situasjonen er i dag er rentesatsen den same både for
forbrukarar og andre skuldnarar.
Reglane i direktivet om korleis ein skal fastsetje rentesatsen,
skil seg frå gjeldande norsk rett. Departementet gjorde
difor framlegg om å endre dei norske reglane slik at dei
kjem i samsvar med direktivet. Departementet foreslo at Kongen kvart
halvår fastsetter ”størrelsen av forsinkelsesrenten
til en fast prosent årlig rente, som skal svare til den
pengepolitiske styringsrenten slik denne er fastsatt av Norges Bank
pr. 1. januar og 1. juli det aktuelle år tillagt minst
sju prosent." I og med at direktivet berre gjeld i handelshøve,
meinte departementet at det ikkje er noko i vegen for å halde
fast ved regelen om at det kan fastsetjast lågare forseinkingsrente
i forbrukarforhold.
Høyringsinstansane gir i hovudsak støtte til
Justisdepartementet sitt framlegg i høyringsnotatet, og departementet
held fast på framlegget.
Etter ordninga som følgjer av direktivet og som blir
foreslått i proposisjonen skal rentesatsen fastsetjast
to gonger i året. Dette må seiast å vere
relativt ofte. Omsynet til Regjeringa si arbeidsbyrde taler såleis for å delegere
kompetansen til departementet. Totalt sett meiner difor departementet
at dei beste grunnar taler for at kompetansen blir delegert, og
går inn for dette. Også kompetansen til å fastsetje
lågare rentesats i forbrukarhøve, bør
delegerast til departementet, då rentesatsen i forbrukarhøve
alltid bør vurderast i høve til den rentesatsen
som skal gjelde i næringshøve. Departementet går
difor inn for også å delegere kompetansen på dette
punktet til departementet.
Kreditor skal ifølgje direktivet kunne krevje rimeleg
kompensasjon for alle relevante kostnader ved innkrevjing av kravet
med mindre skuldnaren ikkje er ansvarleg for forseinkinga. Direktivet
opnar for at statane kan fastsetje maksimalbeløp i forhold
til kva som kan krevjast for forskjellige gjeldsnivå under
føresetnad av at dette er gjort i samsvar med prinsippa om
synbarheit og proporsjonalitet.
Inkassolova slår fast utgangspunktet om at skuldnaren
er objektivt erstatningsansvarleg for "nødvendige kostnader"
ved utanrettsleg innkrevjing av forfalne pengekrav. Departementet
bad høyringsinstansane om å kome med sine synspunkt
på tolkinga av direktivet opp mot føresegna i
inkassolova, kor vidt det er behov for lovendring på dette
punktet, og om ei slik lovendring bør gjelde allment eller
berre i handelshøve. Når det gjeld erstatning
for rettslege innkrevjingskostnader, la departementet til grunn
at reglane om tilkjenning av sakskostnader i tvistemålslova
og tvangsfullføringslova vil oppfylle krava i direktivet.
Det er ulike oppfatningar blant høyringsinstansane om
erstatning for utanrettslege inndrivingskostnader i inkassolova
oppfyller kravet i direktivet. Når det gjeld rettsleg inndriving,
meiner enkelte høyringsinstansar at forskrifta må endrast.
Departementet konkluderer med at det ikkje vil vere i strid med
direktivet å oppretthalde regelen i inkassolova på dette
punkt. Det vert på denne bakgrunn ikkje fremja noko forslag
om å endre føresegna. Det er ingen høyringsinstansar
som har hatt merknader til departementet si vurdering i høyringsnotatet
om at reglane om tilkjenning av sakskostnader i tvistemålslova
og tvangsfullføringslova oppfyller kravet i direktivet.
Det vert på denne bakgrunn heller ikkje gjort framlegg
om endringar i desse lovene. Departementet ser heller ikkje grunn
til å skipe til endringar i forskrifta om maksimalsatsar
for utmåling av sakskostnader i forliksrådet.
Etter direktivet er statane pliktige til å ha føresegner
om at avtalar om betalingstid eller følgjene av forseinka
betaling som ikkje er i tråd med føresegnene i
direktivet, enten ikkje skal vere bindande, eller gi grunnlag for
erstatning, dersom avtalen står fram som klart urimeleg
etter ei konkret vurdering der ein ser på alle omstenda
i saka, inkludert handelspraksis og arten av produktet.
Avtalelova opnar for at ein avtale kan setjast heilt eller delvis
til side eller endrast, dersom det vil verke urimeleg eller vere
i strid med god forretningsskikk å gjere den gjeldande.
Departementet held på bakgrunn av høyringsrunda
fast ved at avtalelova oppfyller det høvet til å lempe
avtalen som direktivet krev og foreslår difor ingen endringar.
Etter direktivet er statane forplikta til å sikre at det
i kreditorane og konkurrentane si interesse finst passande og effektive
verkemiddel som kan bringe bruken av klart urimelege kontraktsvilkår
til opphøyr. Det skal stå slike verkemiddel til
rådvelde for organisasjonar som representerar små eller
mellomstore verksemder.
Etter norsk rett kan den som har søksmålskompetanse
reise sivilt søksmål om avtalevilkår
er urimelege etter avtalelova. Departementet meinte at slik søksmålsadgang
tilfredsstiller vilkåret om passande og effektive middel
i direktivet.
Departementet peika vidare på at det som kan vere tvilsamt
er om dei norske reglene i tilstrekkjeleg grad opnar for at ovanfor
nemnde organisasjonar kan reise søksmål på vegne
av sine medlemmar slik det er fastsett i direktivet. Det er ulike
syn på dette spørsmålet blant høyringsinstansane.
Departementet meiner det er naudsynt med lovendring for å sikre
at organisasjonar får den retten som dei etter direktivet
skal ha til å ta opp urimelege vilkår om forseinkingsrenter
i standardavtalar. Departementet kan nok forstå høyringsinstansar
som meiner at dette er ein situasjon som ligg til rette for gruppesøksmål.
Men det er noko som ein vil vurdere i samband med oppfølginga
av Tvistemålsutvalet si innstilling, der det er gjort framlegg
til slike reglar. Departementet opprettheld forslaget frå høyringsnotatet
om at organisasjonar skal kunne bringe spørsmålet
om betalingstid eller følgjene av forseinka betaling inn
for domstolane, jf. forslag til ny § 4 a i forseinkingsrentelova.
Etter direktivet skal statane innanfor EØS-området
syte for at ein seljar bevarer eigedomsretten til varer inntil kjøpesummen
er fullt betalt, dersom eigedomsatterhald er uttrykkjeleg avtalt
mellom seljaren og kjøparen før vara er levert,
og eigedomsatterhaldet er gyldig etter det landet sine reglar som
gjeld etter lovvalsreglane i den aktuelle staten.
Departementet uttalte i høyringsnotatet at det ikkje
er naudsynt med endringar i norsk rett for å oppfylle direktivet
sine krav, og ingen av høyringsinstansane har uttala seg
om dette spørsmålet. Departementet held difor
fast ved at direktivet ikkje gjer det naudsynt med endringar i dei
norske reglane om eigedomsatterhald.
Direktivet stiller krav om at kreditor normalt skal kunne få tvangsgrunnlag
innan 90 dagar etter at vedkomande har levert stemning eller oppmoding
til retten eller anna kompetent styresmakt. Departementet meinte
at norsk rett oppfyller krava i direktivet på dette punktet,
og departementet held etter høyringsrunden fast ved at
direktivet ikkje gjer det naudsynt med endringar i norsk rett.
Samla reknar departementet med at endringsforslaga ikkje vil
ha monalege økonomiske eller administrative konsekvensar.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anne Helen Rui, Ola Røtvei og Knut Storberget, fra Høyre, Carsten Dybevig, lederen Trond Helleland og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til at Stortinget er bedt om å gi samtykke til godkjenning av avgjørelse fra EØS-komiteen nr. 48/2003 av 16. mai 2003 om å innlemme direktiv 2000/35/EF om kamp mot forsinket betaling i handelsforhold, i EØS-avtalen. Forslagene i proposisjonen er en oppfølging av nevnte direktiv.
Komiteen er kjent med at ulike undersøkelser viser
at forsinket betaling er et stort problem for virksomheter i Europa,
og at dette særlig gjelder for små og mellomstore
bedrifter. Direktiv 2000/35/EF gjelder kun for
forsinket betaling ved handelstransaksjoner. Etter komiteens oppfatning
er det viktig at betaling skjer til rett tid. Komiteen stiller
seg derfor positiv til internasjonalt regelverk som bidrar til nettopp
dette. Rettidig oppgjør for vareleveranser er ikke minst
viktig for å bevare og sikre arbeidsplasser.
Komiteen har merket seg at departementet foreslår å endre
månedsfristen i forsinkelsesrenteloven § 2 første
ledd annet punktum, til en 30 dagers frist. Denne bestemmelsen gjelder
både i forbrukerforhold og for næringsdrivende. Komiteen mener endringen
innebærer en ubetydelig forringelse av forbrukernes rettigheter.
Den foreslåtte lovendring vil etter komiteens oppfatning
gi en praktisk og rettferdig regel. Betalingsfristens lengde vil
med dette bli lik for alle skyldnere. Komiteen støtter
forslaget til endring i lovens § 2.
Gjennom forslag til ny forsinkelsesrenteloven § 3 første
ledd første og annet punktum, følger departementet
opp direktivets bestemmelser om hvordan forsinkelsesrenten skal
fastsettes. Komiteen har merket seg at enkelte høringsinstanser
mener at å fastsette renten to ganger per år,
vil kunne skape vansker for mindre bedrifter ved innkassering av
forfalte krav. Komiteen må i denne forbindelse
legge avgjørende vekt på at direktivet ikke gir
Norge valgfrihet med hensyn til hvordan renten skal fastsettes.
Komiteen vil for øvrig bemerke at det
synes fornuftig å delegere fastsettelseskompetansen til
Finansdepartementet slik som det er forespeilet i proposisjonen.
Det er meget viktig at departementet informerer bredt og grundig
om fastsettelse av satsen for forsinkelsesrente. Komiteen ber
Regjeringen melde tilbake til Stortinget på egnet måte
hvordan dette er tenkt gjort.
Komiteen ber departementet følge med
på hvordan endringen i rentefastsettelsen slår
ut i forbrukerforhold. Dersom endringen skulle vise seg å slå uheldig
ut for forbrukerne, ber komiteen departementet om å vurdere
særregler for rentefastsettelse i forbrukerforhold.
På denne bakgrunn støtter komiteen departementets
forslag til endring i forsinkelsesrenteloven § 3.
Komiteen har merket seg at det er nødvendig med
en ny prosessregel for å oppfylle direktivets artikkel
3 nr. 5. Forslaget til ny forsinkelsesrentelov § 4 za
har fått støtte i høringsrunden fra flere
instanser, men enkelte mener en slik endring bør sees i sammenheng
med en totalrevidering av sivilprosessen. Etter komiteens mening
er det nødvendig å vedta en ny prosessregel tilsvarende
forslag til ny § 4a nå. Komiteen ber
imidlertid om at departementet evaluerer plassering og utforming
av bestemmelsen i forbindelse med utformingen av ny prosesslovgivning.
Komiteen har for øvrig ingen merknader
til de vurderinger og forslag som fremgår av proposisjonen.
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. (gjennomføring av direktiv 2000/35/EF av 29. juni 2000 om kamp mot forseinka betaling i handelshøve)
I
I lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. gjøres følgende endringer:
§ 2 første ledd andre punktum skal lyde:
Renten løper fra forfallsdag når denne er fastsatt i forveien, og ellers fra 30 dager etter at fordringshaveren har sendt skyldneren skriftlig påkrav med oppfordring om å betale.
§ 3 første ledd første og andre punktum skal lyde:
Departementet fastsetter hvert halvår størrelsen av forsinkelsesrenten til en fast prosent årlig rente, som skal svare til den pengepolitiske styringsrenten slik denne er fastsatt av Norges Bank per 1. januar og 1. juli det aktuelle år tillagt minst sju prosentpoeng. For skyldnere som er skyldner i egenskap av forbruker, kan departementet fastsette en lavere forsinkelsesrente.
Ny § 4 a skal lyde:§ 4 a. Særlige regler om håndheving av urimelige standardavtaler i næringsforhold
En organisasjon som representerer små eller mellomstore næringsvirksomheter, kan reise søksmål for å få prøvd om vilkår i standardavtaler om betalingstid eller følgene av forsinket betaling vil virke urimelig overfor kreditor, jf. avtaleloven § 36. Retten kan etter påstand fastsette at en dom i saken skal gjelde for alle og enhver som gjør bruk av standardavtalen.
II
Loven trer i kraft 1. januar 2004.
Oslo, i justiskomiteen, den 4. november 2003
Trond Helleland |
Finn Kristian Marthinsen |
leder |
ordfører |