Regjeringen legger med dette frem forslag til ny lov om matproduksjon
og mattrygghet mv. (matloven). Matloven skal legge grunnlaget for
et enhetlig regelverk på matområdet som sikrer
befolkningen helsemessig trygg mat og fremmer øvrige relevante hensyn
på matområdet som kvalitet, forbrukerhensyn og
markedshensyn samt god dyre- og plantehelse. Det er lagt vekt på at
loven skal bli en tidsmessig lov som kan gi hjemmelsgrunnlag for
det omfangsrike og til dels detaljerte forskriftsverket på matområdet. Lovforslaget
regulerer forhold langs hele matproduksjonskjeden fra primærproduksjon
til omsetning (jord/fjord til bord). Loven er en del av
omorganiseringen av matforvaltningen der et vesentlig element er
opprettelsen av et nytt felles mattilsyn for all matproduksjon (Mattilsynet).
Lovforslaget innebærer en vesentlig lovforenkling i
forhold til dagens lovstruktur ved at 13 lover helt eller delvis
samles til én ny lov. Lovene som omfattes av den nye loven,
er:
1. lov 19. mai 1933 nr. 3 om
tilsyn med næringsmidler mv. (næringsmiddelloven),
2. lov 17. juni 1932 nr. 6 om kvalitetskontroll
med landbruksvarer mv. (landbrukskvalitetsloven),
3. lov 28. mai 1959 nr. 12 om kvalitetskontroll
med fisk og fiskevarer o.a. (fiskekvalitetsloven),
4. lov 10. januar 1997 nr. 9 om kjøttproduksjon (kjøttproduksjonsloven),
5. lov 17. mars 1978 nr. 6 om samordnet næringsmiddelkontroll
(samordningsloven),
6. lov 23. mars 1973 nr. 18 om tilsyn med fôrvarer (fôrvareloven),
7. lov 5. april 1964 nr. 9 om plantevernmiddel
mv. (plantevernmiddelloven),
8. lov 4. desember 1970 nr. 83 om handel med gjødsel
og jordforbedringsmidler mv. (gjødselvareloven),
9. lov 4. desember 1970 nr. 82 om såvarer
(såvareloven),
10. lov 23. juni 2000 nr. 53 om plantehelse (plantehelseloven),
11. lov 8. juni 1962 nr. 4 om tiltak mot dyresykdommer
(husdyrloven),
12. lov 13. juni 1997 nr. 54 om tiltak mot sykdom hos
fisk og andre akvatiske dyr (fiskesykdomsloven) og
13. lov 6. april 1962 nr. 3 om floghavre (floghavreloven).
I tillegg til dette foreslås lov 6. mai 1970
nr. 25 om forbud mot plukking av moltekart opphevet.
Dyrevernloven foreslås ikke å gå inn
i matloven. Det foreslås derimot i matloven en hjemmel
til å kunne treffe tiltak mot produkter fra dyr som ikke
er behandlet i samsvar med prinsippene i dyrevernloven.
Departementet har hatt som utgangspunkt at en ved innføringen
av en samlet matlov, i størst mulig grad bør videreføre
rettstilstanden på de ulike delområdene som innlemmes
i denne. Flere elementer er likevel nye. Virksomhetenes ansvar for å etterleve
regelverket presiseres, de viktigste pliktene fremheves og det etableres
et felles sett av virkemidler for tilsynet. Loven etablerer et felles
hjemmelsgrunnlag for regulering langs hele matproduksjonskjeden.
De lovene som skal innlemmes i den nye matloven, er hovedsakelig
utpregede fullmaktslover. Enkelte lover inneholder også detaljerte
bestemmelser. En del av disse er ikke videreført i lovforslaget,
men det er gitt hjemler for å videreføre dem i
forskrifter. For å unngå utilsiktet endring av
rettstilstanden må det således - før
matloven trer i kraft - gjøres et arbeid der eksisterende
lover gjennomgås med tanke på å forskriftsregulere
aktuelle forhold som i dag følger direkte av lovteksten.
Rasjonaliseringsgevinstene for forskriftsverket vil derfor først
vise seg på sikt. Fordelen ved å dele lovreformen
i etapper på denne måten, er at delingen gjør
det mulig raskt å innføre en ny matlov som tar
et helhetlig grep uten at alle detaljer må vurderes.
Lovforslaget gir nødvendig hjemmel for å kunne ta
inn EUs forordning nr. 178/2002, Food Law, og øvrig
EU-regelverk på matområdet. Food Law fastsetter
generelle krav på matområdet og oppretter European
Food Safety Authority, som skal utføre risikovurderinger
for Kommisjonen og medlemslandene. Food Law som sådan vil
bli gjennomført som en forskrift til loven.
Proposisjonen er delt opp i 16 kapitler. Hovedtrekkene i hvert
kapittel er som følger:
I kapittel 2 omtales bakgrunnen for proposisjonen. Nasjonalt
og internasjonalt har jord/fjord til bord-perspektivet
stått sentralt i forvaltningen av matområdet de
senere årene. Proposisjonen bygger på et høringsnotat
der lovteksten er utformet med dette som bakgrunn. Notatet har vært
sendt på en bred høring. Det redegjøres
kort for mandatet for arbeidet med dette høringsnotatet
og det gis en omtale av høringen.
Kapittel 3 beskriver dagens ansvarsfordeling på de områder
som vil bli omfattet av reformen og den pågående
omorganiseringen. Kapitlet beskriver kort det nye mattilsynets oppgaver
og organisering og beskriver forholdet mellom tilsynet og de ansvarlige departementene.
I kapittel 4 gis en oversikt over dagens lover på de
relevante forvaltningsområder og det drøftes hvilke
lover eller deler av lover som bør inngå i den
nye matloven.
Kapittel 5 behandler forholdet til EU-lovgivningen, spesielt
den nye EU-forordningen om Food Law.
Kapittel 6 beskriver hvordan lovforslaget er bygget opp og forklarer
enkelte sentrale begreper.
Kapittel 7 omtaler formål, virkeområde og definisjoner.
Formålet med loven er å sikre helsemessig trygge
næringsmidler og fremme helse, kvalitet, forbrukerhensyn,
samt ivareta miljøvennlig produksjon og fremme god plante-
og dyrehelse. Loven skal også ivareta hensynet til aktørene
langs hele produksjonskjeden, herunder markedsadgang i utlandet.
Lovens virkeområde er bredt for å fange opp
hele kjeden fra fjord/jord til bord og kunne omfatte alle bestemmelser
som har direkte eller indirekte innvirkning på næringsmidler
og innsatsvarer. Virkeområdet omfatter alle ledd i produksjon,
bearbeiding og distribusjon av næringsmidler og innsatsvarer.
Loven omfatter videre ethvert forhold og enhver aktivitet vedrørende
plante- og dyrehelse, herunder produkter, gjenstander og organismer
som kan føre med seg smitte.
Kapittel 8 omfatter generelle krav og forpliktelser og foreslår
at alle virksomheter skal ha plikt til å sikre og kontrollere
at bestemmelser gitt i eller i medhold av loven oppfylles, samt
at loven skal ha hjemmel til å kreve systematiske kontrolltiltak.
I kapitlet foreslås videre virksomhetene pålagt
en rekke generelle krav, blant annet plikter overfor tilsynsmyndighetene,
krav til virksomheter, produksjon og produkter. Det foreslås
hjemmel til å fastsette mer detaljerte materielle krav.
Kapittel 9, spesielle krav og forpliktelser, angår innsatsvaretrygghet,
plantehelse, dyrehelse, næringsmiddeltrygghet og lovens
relasjon til dyrevelferd.
Kapittel 10 omhandler avgifter, gebyrer, erstatningsordninger
mv. Landbruksdepartementet har i samråd med Helsedepartementet
og Fiskeridepartementet hatt på separat høring
et forslag til revisjon av dagens avgiftssystem. I dette kapitlet
omtales det nye systemet og den hjemmel til å pålegge
avgifter og gebyrer som foreslås inntatt i matloven. Erstatningsordningene
som foreslås lovfestet er en videreføring av eksisterende
ordninger.
Kapittel 11, administrative bestemmelser, sanksjoner og straff,
foreslår at tilsyn etter loven skal føres av Mattilsynet.
Lovforslaget forutsetter at forvaltningslovens regler om toinstans
klagebehandling legges til grunn, og at vedtak i størst
mulig grad skal fattes lokalt, eventuelt regionalt, slik at klagesaker avsluttes
innenfor Mattilsynets organisasjon. Kapitlet inneholder videre de
nødvendige virkemidler, sanksjoner og bestemmelser om straff
som gjør det mulig å håndheve loven.
Det foreslås dessuten tre nye generelle virkemidler om
informasjon til allmennheten, virksomhetskarantene og mulighet til å ilegge
forenklet forelegg for overtredelser av loven.
Kapittel 12, andre bestemmelser, omhandler særskilte
saksbehandlingsregler, etablering av dataregistre, beskyttelse av
betegnelse, dispensasjon etc.
Kapittel 13 omhandler ikrafttredelse og overgangsbestemmelser.
Forskrifter og enkeltvedtak som er gitt med hjemmel i de lovene
som foreslås å inngå i matloven, skal
fortsette å gjelde inntil de blir opphevet. Nødvendige
tilpasninger i forskriftsverket vil bli gjort før loven
trer i kraft.
Kapitel 14, administrative og økonomiske konsekvenser,
omhandler hvilke slike konsekvenser som følger av lovforslaget.
Lovforslaget er i hovedsak en videreføring av gjeldende
rett og vil derfor medføre få konsekvenser.
I kapittel 15 gis det merknader til de enkelte bestemmelser.
Det viktigste målet i norsk matpolitikk er å sikre helsemessig
trygg mat til forbrukerne i Norge og i de markeder vi eksporterer
til. I tillegg er det et sentralt mål at maten oppleves
som trygg. I dette ligger det at myndighetene skal ha et spesielt
fokus på forbrukernes behov for informasjon og kunnskap. Økt
internasjonalisering og nye rammebetingelser har imidlertid skapt
nye faglige og forvaltningsmessige utfordringer.
Maten og kostholdet er av stor betydning for forbrukernes helse.
Dette er forhold som markedet bare delvis kan ivareta, og hvor staten
har en rolle gjennom den politikken som føres. Forbrukernes
interesse for hvordan mat produseres og omsettes, synes å ha økt.
For matindustrien blir forbrukerens tillit og trygghet både
til matproduksjonen og matvarene et nøkkelspørsmål
fremover.
Forbrukerkravene synes i økende grad å rette
seg mot dokumentert produksjon, miljøtilpasset produksjon,
sporbarhet, dyrevelferd og etikk. Det er derfor nødvendig
med en helhetlig regulering av matproduksjonskjeden.
I internasjonalt perspektiv har EU i de senere år satset
sterkt på utvikling av et nytt helhetlig felles regelverk
bygget på et fra jord/fjord til bord-perspektiv.
Ved å fastsette Food Law søker EU på fellesskapsnivå å harmonisere
kravene til all bestående og fremtidig lovgivning på næringsmiddelområdet, både
nasjonalt og på fellesskapsnivå. For å sikre
en mest mulig lik forståelse, anvendelse og håndhevelse av
reglene vil det nye regelverket i stor grad bli gitt i form av forordninger.
I EU-landene er forordninger rettslig bindende umiddelbart etter
ikrafttredelse. I Norge skal forordninger som er inntatt i EØS-avtalen gjennomføres
ordrett.
Det er næringsmiddelvirksomhetene selv som har primæransvaret
for å sørge for at næringsmiddellovgivningen
etterleves. Det offentlige tilsynets ansvar ligger i å føre
tilsyn med at lovgivningen etterleves og fatte nødvendige
vedtak for gjennomføring og håndhevelse.
Økt forbrukerbevissthet og politisk fokus, særlig i
kjølvannet av kugalskap- og dioksinsaken, har ført til
at det settes krav om at det ved beslutninger som kan berøre
mattrygghet, skal fremstå hva som er vitenskapelig baserte
risikovurderinger, hva som er politiske vurderinger og hva som er
tilsynets skjønnsmessige handlingsrom innenfor regelverket.
For å styrke den vitenskapelige innsatsen og sikre at denne er
uavhengig av tilsynsmyndighetene og de politiske organene, har EU
besluttet å opprette et nytt uavhengig organ, European
Food Safety Authority (EFSA). Hvordan EFSA skal være organisert,
hvilke oppgaver EFSA skal utføre og hvilket ansvar EFSA
skal ha, fremgår også av Food Law.
For å oppnå en mest mulig likeartet kontroll
i medlemslandene foreslår utkastet til ny kontrollforordning
detaljerte krav til hvordan det enkelte medlemslandets kontrollsystem
skal fungere, samt krav til kunnskap og opplæring.
De tre matdepartementene; Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet
og Helsedepartementet, ble i slutten av juni 2001 enige om å starte
arbeidet med den fremtidige organiseringen av den offentlige matforvaltningen.
De tre departementene kom frem til at den nye matlovens virkeområde
burde utvides i forhold til det opprinnelige mandatet, slik at den
omfatter hele Food Law"s virkeområde - fra jord/fjord
til bord. Den overordnede føringen for lovarbeidet ble
dermed å lage en samlet lov om matproduksjon og kontroll
av mat basert på jord/fjord til bord-prinsippet.
Utvidelsen ble forelagt Stortinget ved St.prp. nr. 1 (2002-2003)
Tillegg nr. 8. Stortinget sluttet seg under budsjettbehandlingen
høsten 2002 til dette, men det ble uttrykt ønske
om at dyrevernloven skulle opprettholdes som selvstendig lov. Stortingets
tilslutning til disse prinsippene er lagt til grunn for arbeidet
med lovproposisjonen.
Helsedepartementet sendte i samarbeid med Landbruksdepartementet
og Fiskeridepartementet den 14. februar 2003 ut et høringsnotat
med utkast til lov om næringsmidler, innsatsvarer, dyrehelse
og plantehelse mm. (matloven). Høringsfristen var satt til
31. mars 2003. Departementet avholdt også et høringsmøte
om forslaget 12. mars 2003.
Høringsinstansene ble særlig gjort oppmerksom på følgende
endringer eller presiseringer som fulgte av lovutkastet i høringsnotatet
(henvisningene i parentes er til proposisjonens lovutkast):
Produsenter av materialer og gjenstander
som kommer i kontakt med fôr og næringsmidler foreslås
omfattet av loven slik at det i forskrift kan stilles krav til virksomheten.
(Jf. lovutkastet § 2.)
Loven utvider virkeområdet for regulering av innsatsvarer.
(Jf. lovutkastet § 2.)
Det foreslås at loven gjøres gjeldende
for norsk land- og sjøterritorium, norske luft- og sjøfartøyer,
og på innretninger på norsk kontinentalsokkel,
og at Kongen kan gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard,
Jan Mayen, bilandene, i Norges økonomiske sone, fiskerisonen
ved Jan Mayen og fiskevernsonen ved Svalbard. (Jf. lovutkastet § 3.)
Hjemmelsgrunnlaget for forskrifter blir felles for alle
de områdene som inngår i den nye matloven. (Jf.
lovutkastet kapittel 2.)
Ansvaret legges på virksomheten og i enkelte tilfelle
når det gjelder dyre- og plantehelse, på enhver.
(Jf. eksempelvis lovutkastet §§ 5 og
6.)
Det ble foreslått hjemmel til å pålegge
foretak som ikke er omfattet av loven, å fremlegge dokumentasjon
og å utlevere prøvemateriale. (Jf. lovutkastet § 15.)
Virksomheter pålegges å ha sporbarhetssystemer.
(Jf. lovutkastet § 11.)
Det foreslås hjemmel til å regulere leverandører av
tjenester til virksomheter. (Jf. lovutkastet § 7.)
Det innføres bestemmelser om innsatsvaretrygghet
og næringsmiddeltrygghet. Dette innebærer et eksplisitt
forbud mot å omsette fôr og næringsmidler
som ikke er trygge. (Jf. lovutkastet §§ 16 og
17.)
Det etableres egne bestemmelser om høring og kunngjøring
av forskrifter knyttet til hastevedtak. (Jf. lovutkastet § 23.)
Når det er rimelig grunn til mistanke om at det kan
oppstå fare for menneskers ellers dyrs helse knyttet til
inntak av næringsmidler eller fôr, foreslås
det at Mattilsynet skal gi allmennheten relevant informasjon den
er i besittelse av. Tilsynsmyndigheten kan også gi relevant
informasjon til allmennheten når forbruker- eller andre
samfunnshensyn taler for det. (Jf. lovutkastet § 27.)
Mattilsynet foreslås gitt myndighet til å ilegge virksomhetskarantene.
(Jf. lovutkastet § 25.)
Mattilsynet foreslås gitt hjemmel til å pålegge forenklet
forelegg etter faste bøtesatser. (Jf. lovutkastet § 28.)
Straffebestemmelsene harmoniseres. (Jf. lovutkastet § 28.)
Oppdrettsloven og havbeiteloven endres for å vise
at hensynet til folkehelsen er et relevant hensyn ved tildeling
av konsesjoner. (Jf. lovutkastet § 35.)
Blant høringsinstansene er det enighet om at det er
betimelig med en rasjonalisering av de mange lovene som regulerer
deler av verdikjeden fra jord/fjord til bord. Flere sier
seg spesielt fornøyd med at det har blitt en lov som ikke
synes å ta spesielle næringshensyn.
Flere er opptatt av at når loven er utformet som en fullmaktslov,
så setter det desto større krav til et godt gjennomarbeidet
og fyldestgjørende sett av forskrifter.
Mange har meninger om føre-vãr-prinsippet.
En del mener at det er så viktig at det må gå foran
EUs regelverk. Fra handelsnæringen er det bekymring over
at føre-vãr og hastevedtak ikke må misbrukes
til å hindre fri handel. Det samme synet kommer til uttrykk
også fra fiskerihold.
Mange småbedrifter, som ofte er familieforetak, hevder
at obligatoriske krav ikke må bli for kostnadsdrivende
og formalistiske. De samme bedriftene har også problemer
med å godta internkontroll av samme standard som større
bedrifter. Ellers er det påpekt at adgangen til å forelegge
saker for vitenskapskomiteen må være vid.
Flere har påpekt at det ikke er godt nok definert hvilken
instans som skal motta melding ved mistanke om sykdom på dyr
eller planter.
Flere fra næringene er opptatt av at det bare er myndigheter
som har rettigheter - mens næringene bare har plikter,
og at myndighetenes veiledningsplikt ikke er klart nok forankret.
Avveining mellom de mange gode formål bør signaliseres
i lov/forarbeidet. Flere mener at det i klartekst bør
anføres at der flere interesser møtes, må helse
og generelle samfunnshensyn ha forrang.
De øvrige kommentarene fra høringen presenteres
i tilknytning til begrunnelsen for de enkelte bestemmelser.
Matfeltet er i dag delt mellom tre departementer. I proposisjonen
er det gitt en kort omtale av Helsedepartementets, Fiskeridepartementets
og Landbruksdepartementets ansvar når det gjelder dagens
norske forvaltning av de områder som vil bli dekket av
den nye matloven.
Utarbeidelsen av ny matlov er en del av en større omorganisering
av forvaltningen av matområdet. Denne består av
fire hovedelementer, modernisering av lovgivningen og det øvrige
regelverket, restrukturering av departementsansvar, organisering
av et nytt felles mattilsyn (Mattilsynet), og reorganisering av tilsynets
støttefunksjoner.
Regjeringen la i kgl.res. av 16. august 2002 til grunn
at Fiskeridepartementet, Helsedepartementet og Landbruksdepartementet
skal ha delt ansvar når det gjelder faglig instruksjonsmyndighet
overfor Mattilsynet. Det administrative ansvaret for tilsynet ble
lagt til Landbruksdepartementet. Ansvaret for fiskesykdomsloven
blir flyttet fra Landbruksdepartementet til Fiskeridepartementet.
I spørsmål som berører Mattilsynets oppgaver
knyttet til viltlevende organismer og ytre miljø, vil Miljøverndepartementet bli
trukket inn. Det konstitusjonelle ansvaret på matområdet
vil fordeles mellom de tre matdepartementene etter et vertikalt
prinsipp, der grensesnittene i hovedsak går mellom de ulike
ledd i matkjeden og ikke etter hvilke hensyn som skal ivaretas.
Den endelige konkretiseringen vil bli foretatt i forbindelse med
at myndighet til å gi forskrifter etter matloven delegeres fra
Kongen.
Mattilsynet skal spille en selvstendig rolle. I kraft av sin
faglige tyngde og kompetanse skal Mattilsynet fremstå som
en premissleverandør for departementene og det politiske
miljø. Tilsynet er derfor avhengig av å ha den
nødvendige tillit både i den øvrige forvaltningen,
næringen og befolkningen.
Klarere skille mellom fag, forvaltning og politikk er et prinsipp
som her legges til grunn. I tråd med dette skal det opprettes
en egen vitenskapskomité som skal foreta risikovurderinger
som vil være bærebjelken ved etablering av risikonivå og
gi grunnlag for utarbeidelse av forskrifter, instrukser og lignende. Risikohåndteringen,
det vil si å iverksette konkrete tiltak for å sikre
mattryggheten eller andre viktige hensyn under tilsynets ansvarsfelt,
skal være en sak for departementene og det nye Mattilsynet.
I denne sammenheng legges det opp til et tydeligere skille mellom
departement og tilsyn.
Departementet anser det i alminnelighet ikke som aktuelt å instruere
Mattilsynet i enkeltsaker, ei heller å omgjøre
vedtak på eget initiativ. I tråd med St.meld.
nr. 17 (2002-2003) Om statlige tilsyn legger Helsedepartementet
også til grunn som prinsipp at klagebehandling i all hovedsak
bør avsluttes internt i Mattilsynet. Den løpende
forvaltning av regelverket overlates dermed til Mattilsynet. Unntaksvis
vil det forekomme tilsynssaker som har stor politisk eller økonomisk
betydning, og saker om tolking av tvilsspørsmål
i forhold til EØS- avtalen. I slike tilfelle vil det kunne
være nødvendig for departementene å instruere
tilsynet.
Når det gjelder fastsettelse av forskrifter, bør hovedmønstret
være at dette tilligger departementene. Tilsynet vil imidlertid
ut fra sin kompetanse i stor grad bistå departementene
i den praktiske utarbeidelsen.
Der hensynet bak dagens regulering er å sikre mattrygghet,
forbrukerhensyn, redelig omsetning eller kvalitet, bør
reguleringen videreføres i matloven. Det har videre vært
lagt vekt på hvordan slike forhold reguleres i EU-sammenheng,
bl.a. om de der reguleres samlet eller ikke. Departementene har
videre vurdert det slik at regulering av forhold som hovedsakelig
angår næringsinteresser, ressursforvaltning, økonomiske
forhold og lignende, holdes utenfor matloven. En ny matlov kan i
prinsippet innføres uten at rettstilstanden endres i vesentlig
grad. En annen sak er at dette selvfølgelig er en anledning
til å endre rettstilstanden der det er behov
for det, for eksempel der regelverket i dag oppfattes som mangelfullt.
I det opprinnelige mandatet for utarbeidelsen av ny matlov ble
det vist til de fem særlovene som er omtalt i NOU 1996:10.
Disse fem lovene (med forskrifter) utgjør det vi i Norge
har sett på som næringsmiddellovgivningen. Hoveddelen
av innholdet i disse fem lovene er knyttet til matproduksjon, og
de skal derfor inngå i den nye matloven.
Fiskekvalitetsloven, kjøttproduksjonsloven og de deler
av næringsmiddelloven og landbrukskvalitetsloven som omfatter
næringsmidler og bruks- og forbruksgjenstander som kommer
i kontakt med næringsmidler, foreslås erstattet
av den nye matloven. Krav til fangstprodukter etter fiskekvalitetsloven foreslås
avregulert. Landbrukskvalitetsloven foreslås opprettholdt,
men virkeområdet begrenses til å omfatte ikke-spiselige
landbruksprodukter. Det kan bli aktuelt å beholde deler
av næringsmiddelloven i en overgangsfase for å hjemle
krav til kosmetikk. Samordningsloven foreslås opphevet.
Det som i dag blir kalt innsatsvareområdet, består av
fire lover. De regulerer produksjon, import og frambud (i lovforslaget
brukes ordet omsetning) av innsatsvarer uavhengig av om de blir
brukt i matproduksjon eller ikke. Departementene foreslår
at hele fôrvareloven, plantevernmiddelloven, gjødselvareloven
og såvareloven videreføres i den nye matloven.
Husdyrloven, fiskesykdomsloven, plantehelseloven og dyrevernloven
er en gruppe lover som ligger utenfor de opprinnelige mandatene
for ny matlov og ny innsatsvarelov. Disse lovene strekker seg også utenfor
virkeområdet til Food Law, som bare ivaretar deler av disse
områdene. Stortinget har sluttet seg til at disse lovene,
med unntak av dyrevernloven, vurderes med sikte på å tas
inn i matloven.
Det er viktig at lovgivningen hjemler nødvendige tiltak
for smittebegrensning, uavhengig av om dyr holdes for matproduksjon,
i annet øyemed eller lever fritt i naturen. Det fremstår
som uhensiktsmessig å ha de samme smittemessige forholdene
regulert i en parallell lovgivning avhengig av om dyrene anvendes
i matproduksjon eller ikke. På dette grunnlaget anbefaler
departementet at husdyrloven og fiskesykdomsloven i sin helhet innarbeides
i den nye loven. På samme måte vil det for plantehelselovgivningen
gjelde at enkelte planteskadegjørere kan angripe både prydplanter,
ville vekster og planter som holdes for matproduksjon, noe som tilsier
at også plantehelseloven innarbeides i sin helhet i den
nye loven.
Lovene nedenfor er ikke spesielt nevnt i mandatet for arbeidsgruppen,
men omtales likevel fordi det er tale om regelverk med grenseflater
mot innsatsvareregelverket. Floghavreloven videreføres
i den nye matloven. Jordloven og lov om planteforedlerrett er av
en slik karakter at det ikke anses naturlig å inkludere
dem i matloven. De foreslås opprettholdt som i dag. Lov
om plukking av moltekart foreslås opphevet.
Oppdrettsloven bør ikke gå inn i matloven,
da den i hovedsak er en næringslov. Det kan likevel være
fornuftig med en kobling mellom lovene, for å sikre at
konsesjonstillatelse og drift er i samsvar med bestemmelser etter
matloven. Hjemmel for å gi forskrifter om drift av virksomheter
er foreslått i matloven, og håndheving av dette
forutsettes lagt til Mattilsynet. Oppdrettsloven endres for å vise
at hensynet til folkehelsen er et relevant hensyn også ved
tildeling av konsesjoner. Endringene i bestemmelsen innebærer
at det kommende Mattilsynet i praksis vil få komme med
en tilråding ved konsesjonstildeling i forhold til ivaretakelse
av hensynet til folkehelsen.
Havbeiteloven er hovedsakelig en næringslov, og foreslås
ikke tatt inn i matloven. Matloven vil dekke de delene av havbeite-virksomheten
som berører folkehelsen og helse hos akvatiske dyr. Endringene
i bestemmelsen innebærer også her at det kommende mattilsynet
vil få komme med en tilråding ved konsesjonstildeling
i forhold til ivaretakelse av hensynet til folkehelsen.
Departementene foreslår at saltvannsfiskeloven ikke
går inn i matloven, da saltvannsfiskeloven hovedsakelig
er en ressursforvaltningslov. Systemet med at behandling av fangst
vil kunne dekkes av begge lovene, foreslås videreført,
slik at saltvannsfiskeloven regulerer fiske og utstyr redskap m.m.
som har med ressursspørsmål å gjøre,
mens matloven regulerer det som har å gjøre med
kvalitet og helse i forhold til fisken.
Forholdet til tobakksskadeloven, kystvaktsloven, legemiddelloven,
genteknologiloven, forurensingsloven og lakseloven er spesielt nevnt
i proposisjonen, mens andre tilgrensede lover kun er listet opp.
En overveiende del av forskriftene til dagens lover på matområdet
er implementerte EU-rettsakter. En viktig grunn til at en ny norsk
matlov bør lages i jord/fjord til bord-perspektiv
er at utviklingen av regelverket i EU nå skjer i et slikt
perspektiv. Matloven må gi mulighet til å ivareta
norske forpliktelser i henhold til EØS-avtalen.
EUs Food Law fastsetter prosedyrer til bruk ved vurdering av
helsefare, og innfører et hurtig varslingssystem for helsefarlige
næringsmidler og fôr. Forordningen oppretter en
europeisk næringsmiddelmyndighet (EFSA) og stiller krav
til dens organisering, oppgaver og ansvar.
Regelverket skal sikre et høyt
helsemessig beskyttelsesnivå.
Det skal tilstrebes at det indre marked for næringsmidler
og fôr fungerer effektivt.
Klare definisjoner (herunder definisjon av næringsmiddel
og fôr) skal bidra til økt likhet og rettssikkerhet.
Lovgivningen skal baseres på vitenskapelige vurderinger
av høy kvalitet, som utarbeides av uavhengige eksperter
etter prinsippet om offentlighet i forvaltningen og ifølge
risikoanalysens tre innbyrdes sammenhengende elementer, men allikevel
klart adskilte komponenter, nemlig risikovurdering, risikohåndtering
og risikokommunikasjon.
Føre-vãr-prinsippet (forsiktighetsprinsippet)
skal legges til grunn ved innføring av midlertidige tiltak,
når et uakseptabelt helsemessig risikonivå er blitt
konstatert, men hvor det er behov for ytterligere vitenskapelige
data, før det er mulig å foreta en fullstendig
vurdering av den helsemessige risikoen.
Forbrukerne har krav på ikke å bli villedet
og rett til å få korrekt informasjon.
Det skal sikres sporbarhet av fôr og næringsmidler,
samt av ingredienser, dyr og innsatsvarer som benyttes i fôr-
og næringsmiddelproduksjonen.
Det primære ansvaret for næringsmiddel-
og fôrtrygghet ligger hos virksomhetene. De forpliktes til å sikre
at kun helsemessig trygge næringsmidler og fôr
frambys.
Medlemsstatene har ansvaret for å sikre håndhevelse
av næringsmiddellovgivningen.
Åpenhet og adgang til opplysninger om næringsmiddellovgivningsarbeidet
fremheves.
Prinsippene skal gjøres gjeldende i næringsmiddellovgivningen
så snart som mulig og senest innen 1. januar 2007.
Gjennomføring av Food Law i norsk rett medfører
ikke behov for endringer i forhold til matlovens foreslåtte
bestemmelser. Lovutkastet legger opp til at det etableres en forskriftshjemmel
hvor Food Law og andre etterfølgende forordninger langs
hele matkjeden kan hjemles. Food Law vil, når den er tatt
inn i EØS-avtalen, inkorporeres ved en henvisningsforskrift.
Dette innebærer at Food Law-forskriften vil ha en annen
oppbygging enn norske forskrifter normalt har i og med at den også vil
regulere myndighetenes ansvar og etableringen av EFSA med regler
om hvorledes EFSA skal organiseres, administreres og finansieres.
Ingen av lovene som foreslås tatt inn i den nye matloven,
har uttrykkelige bestemmelser om at lovgiver skal gjennomføre
en risikoanalyse før det fastsettes regler eller tiltak
for å forebygge helserisiko knyttet til næringsmidler
eller fôr. EØS-avtalen og WTO-avtalen samt andre
internasjonale forpliktelser Norge er bundet av, har imidlertid
ført til at risikoanalyse etter hvert har fått
en sentral plass i regelverksutviklingen. Food Law har egne bestemmelser om
risikoanalyse og føre-vãr-prinsippet. I proposisjonen
gis det en oversikt over begreper knyttet til risikoanalysen og
føre-vãr-prinsippet slik de benyttes i Food Law,
samt en presisering av i hvilke rettslige sammenhenger begrepene
opptrer.
Departementet har på bakgrunn av høringsmøtet og
innkomne høringsuttalelser nøye vurdert om lovgivers
plikt til å gjennomføre risikoanalyse før
det gis regler som har som mål å sikre et høyt
beskyttelselsnivå, likevel bør lovfestes i matloven.
Prinsippet gir ingen konkrete rettigheter eller plikter til private. Food
Laws krav om risikoanalyse retter seg mot lovgiver og stiller krav
til utformingen av den nasjonale lovgivningen. Prinsippet om at
risikoanalyse skal ligge til grunn for nærmere bestemte
deler av regelverket, vil bli kodifisert i den forskriften som skal
gjennomføre Food Law i norsk rett. I tillegg foregår
det for tiden diskusjon om anvendelsen av risikoanalysen i flere
internasjonale fora. Det må kunne påregnes ytterligere
utvikling, presiseringer og endringer i tiden som kommer. Etter
en samlet vurdering, hvor også hensynet til lovens systematikk
om ikke å lovfeste myndighetenes plikter med mindre borgerne
gis et nærmere presist rettskrav, har departementet kommet
til at det ikke vil være riktig å lovfeste lovgivers plikt
til å gjennomføre risikoanalyse i bestemte tilfelle.
Utkastet til matlov som ble sendt på høring,
inneholdt også forslag om å lovfeste føre-vãr-prinsippet. På bakgrunn
av høringen har departementet etter nærmere vurdering
kommet til at anvendelsen av føre-vãr-prinsippet,
slik det omhandles i Food Law, er å betrakte på samme
måte som anvendelsen av risikoanalyse i den forstand at
prinsippet ikke bør lovfestes. Departementet legger imidlertid
til grunn at føre-vãr-betraktninger på generelt
grunnlag er, og vil fortsette å være, et bærende
prinsipp i forvaltning og håndhevelse av helse- og miljøspørsmål
under matloven.
Departementet legger videre til grunn at forvaltningsloven og
utredningsinstruksen dekker kravet til offentlig høring
i Food Law, og finner ikke grunn til å gjenta dette i ny
matlov.
Matloven vil helt eller delvis erstatte 13 lover. Virkeområdet
for den nye loven vil omfatte svært ulike områder,
herunder også forhold som ikke direkte retter seg mot matproduksjon.
Loven må derfor begrenses til å fastlegge de viktigste
prinsippene og pliktene vedrørende produksjon langs hele
produksjonskjeden, hovedreglene for den offentlige kontrollen med
denne produksjonen, samt hjemler for å ivareta viktige
hensyn i dagens lovverk som ikke direkte retter seg mot matproduksjonen.
Videre må loven inneholde nødvendige fullmakter
til å gi mer detaljerte bestemmelser på forskriftsnivå.
Denne tilnærmingen er ikke ny. Dagens næringsmiddellov
er også en fullmaktslov som gir departementet de nødvendige fullmaktene
uten å fastsette detaljerte krav. Food Law opererer på et
tilsvarende overordnet nivå.
En lov på matområdet bygget opp på denne
måten vil ha en rekke fordeler:
Det vil bli lettere å se
forvaltning og tiltak langs hele produksjonskjeden i sammenheng,
ha en samlet policy for matområdet og treffe koordinerte
tiltak for å sikre helsemessig trygg mat og ivaretakelsen
av forbrukerhensyn.
Muligheten for "smutthull" i regelverket reduseres.
Det vil være enklere å tilpasse lovgivningen langs
hele kjeden til de utfordringene som man til enhver tid står
overfor bl.a. som følge av teknologisk utvikling og ny
vitenskapelig kunnskap.
Det vil sikre nødvendig fleksibilitet og handlingsrom
med tanke på å gjennomføre de nødvendige
regelverkstilpasningene som følger av utviklingen av rettstilstanden
innen EU.
Regelverkstrukturen vil bli enklere og mer oversiktlig,
både på lov og forskriftsnivå, ved at
muligheten for å samle forhold som logisk og faktisk hører
sammen, øker.
Helsedepartementet legger til grunn at lovens overordnede målsetning
må være hensynet til forbrukernes helse. Dette
fremgår i loven ved at den skal sikre helsemessig trygge
næringsmidler, mens andre formål skal fremmes
eller ivaretas. Helsehensynet vil derfor være et spesielt
viktig hensyn i alle ledd, og må derfor tillegges stor
vekt.
Høringsinstansene er delte i synet på hvilken
vekt markedshensynet skal ha i matloven. Rene næringsrettede
tiltak hører hjemme i annen lovgivning. Departementet anser
det imidlertid som hensiktsmessig at matloven også ivaretar
visse næringspolitiske hensyn, men finner at begrepet markedshensyn
ikke bør benyttes i lovens ordlyd. Departementet foreslår
istedenfor formuleringen "aktører langs produksjonskjeden,
herunder markedsadgang i utlandet".
Miljøhensynet spiller inn også på andre
ledd i produksjonskjeden, og det foreslås derfor at formålet ikke
begrenses til primærproduksjon, men endres til å ivareta
miljøvennlig produksjon.
Departementet slutter seg til hovedtrekkene i høringsnotatets
forslag. På bakgrunn av høringen har departementet
imidlertid besluttet å gjøre enkelte endringer.
Drikkevann er omfattet av begrepet næringsmidler, og således
allerede omfattet av virkeområdet. For å tydeliggjøre
dette foreslår departementet at drikkevann eksplisitt nevnes
i første ledd. Departementet er videre enig i SNTs vurdering
av at virkeområdet for materialer og gjenstander ikke bør
være snevrere definert enn for innsatsvarer og næringsmidler.
Det forutsettes for øvrig at forskrifter som blir fastsatt
med hjemmel i matloven, vil være i overensstemmelse med
Norges folkerettslige forpliktelser.
Norske skip som regelmessig anløper norske havner, bør
være omfattet av loven i sin helhet. For norske skip som
seiler på utenlandske havner og skal konkurrere med skip
under andre flagg, vil enkelte av lovens og det etterfølgende
forskriftsverk og bestemmelser være for omfattende. Departementet
har særlig merket seg ønsket om at alle skip som
legger til i norske havner, skal være omfattet av loven
uansett nasjonalitet. Når det gjelder skip registrert i
andre lands registre, men som regelmessig anløper norske havner,
finner departementet at disse ikke direkte kan omfattes av matloven,
men eventuelt reguleres nærmere gjennom forskrift basert
på gjeldende internasjonale forpliktelser på området.
Det arbeides internasjonalt for å styrke hygienekrav om
bord i skip, og Norge deltar aktivt i dette arbeidet.
I § 3 andre ledd foreslås det hjemmel
for Kongen til å bestemme at loven skal gis anvendelse
for Svalbard, Jan Mayen og bilandene, herunder fastsette særlige
regler av hensyn til de stedlige forhold. For Svalbard vil dette
kunne innebære at man foretar tilpasninger som har sin årsak
i de spesielle administrative forholdene her, de klimatiske og kommunikasjonsmessige
forholdene samt utenlandsvirksomhet.
Flere av høringsinstansene etterlyser definisjon av
sporbarhet og risikoanalyse, mens andre høringsinstanser
mener at ordet virksomhet ikke er klart definert. Definisjonene
skal først og fremst være et hjelpemiddel i lesningen
av loven. På denne bakgrunn mener departementet at det
ikke vil være hensiktsmessig med alle de definisjonene
som er foreslått i høringsnotatet. Departementet
slutter seg slik til SNTs forslag om at avklaring av enkelte begreper best
kan gjøres i kommentarer til paragrafene og i utfyllende
regelverk. På bakgrunn av en samlet vurdering av høringsuttalelsene,
mener departementet at kun begrepene virksomhet og omsetning bør
defineres i matloven. Der det er behov for det bør øvrige
begreper defineres i forskriftsverket.
I høringsnotatet ble det spesifisert at virksomhet er
det primære pliktsubjektet etter lovforslaget og at primæransvaret
ligger hos virksomhetene. Det ble også vist til at EUs
nyere næringsmiddelhygieneregelverk har en klar ansvarsplassering.
Food Law pålegger ansvarlig for virksomheten å sikre
at næringsmiddel- eller fôrregelverk er oppfylt.
Flere høringsinstanser mener det er viktig å understreke myndighetenes
veiledningsplikt dersom internkontrollen skal kunne fungere. Det
er en videreføring av gjeldende norske prinsipper på næringsmiddelområdet
at primæransvaret for at produksjonen er i henhold til
regelverket og at produktene er helsemessig trygge ligger hos virksomhetene,
mens myndighetene har ansvar for håndhevelse av bestemmelsene. § 5 er
utformet i tråd med dette prinsippet. Hvem som omfattes
av begrepet virksomhet er definert i lovforslagets § 3.
Virksomhetens ansvar presiseres for å sikre regelverksetterlevelse
mer tydelig enn i dagens lovgivning.
I høringsnotatet ble det påpekt at både
varslingsplikt og plikt til tilbaketrekking følger av Food
Law. Det er vesentlig at den nye matloven inneholder plikt for virksomhetene
til å drive forebyggende og skadebegrensende tiltak. Plikt
til å varsle myndighetene dersom det oppstår forhold
som truer plante-, dyre- eller folkehelsen mv. er et viktig virkemiddel
for å sikre at myndighetene trekkes inn på riktig
tidspunkt. Departementet vil likevel påpeke at tilbaketrekking som
påpekt under høringen, ikke er et aktuelt virkemiddel
i forhold til vannforsyningen. Flere høringsinstanser stiller
spørsmål ved hvem som er rett adressat for varsel
om miljøfare. Departementet legger til grunn at varslingsplikt
etter denne loven er begrenset til forhold loven regulerer og at
det er Mattilsynet som er adressat for slike varsel.
Lovutkastets hjemmel til å kreve melding, registrering
og godkjenning av virksomheter viderefører dagens rettstilstand
etter fiskesykdomsloven og husdyrloven i en noe mer presis form.
Rettstilstanden i forhold til fiskesykdomslovens § 7
er ikke tenkt endret ved ikrafttreden av den nye loven. Det tas
derfor sikte på å få på plass
en forskrift hjemlet i den nye loven som viderefører dette
særskilte godkjenningskravet fra den dato den nye loven
trer i kraft.
Det følger av myndigheten til å fatte vedtak
om godkjenning at denne også kan trekkes tilbake. Tilbaketrekking
av en virksomhets godkjenning er et inngripende vedtak som i hovedsak
kun skal benyttes i tilfeller hvor andre forsøk på å få virksomheten
til å oppfylle regelverket, ikke har ført frem.
De generelle og spesielle forskriftene som stiller krav til bygninger,
innretninger, utstyr, transportmidler, driftshygiene mv. er basert
på EU-rettsakter som Norge gjennom EØS-avtalen
har forpliktet seg til å følge.
Mattilsynet skal være godkjennings- og tilsynsmyndighet
på drikkevannsområdet. Som en følge av dette,
er det etter departementets vurdering riktig å gi hjemmel
i matloven for å kunne begrense bruk av områder
og forby virksomhet som kan medføre fare for forurensning
av drikkevann.
I høringsnotatet ble det foreslått hjemmel
til å gi forskrifter som stiller krav til innsatsvarer,
planter, dyr, næringsmidler, materialer, gjenstander, rengjørings-
og desinfeksjonsmidler, avfall og biprodukter. Det kunne stilles
krav om melding, registrering og godkjenning og om bortfall av godkjenning.
Tilsvarende kunne det stilles krav til kvalitet, kvalitetsgradering,
sammensetning og varebetegnelse. Videre kunne det stilles krav til
ernæringsmessig sammensetning og innhold, herunder forbud
mot og grenseverdier for restmengder, forurensninger, smittestoffer,
biotoksiner, nærings- og tilsetningsstoffer og aromaer.
I tillegg kunne det gis regler om begrensning av eller totalforbud
mot innhold av genmodifiserte organismer, mot innhold av gener fra
genmodifiserte organismer og produkter fra visse genmodifiserte
organismer. Departementet slutter seg til de vurderinger som framkommer
i høringsnotatet. Food Law fastlegger prinsipper for regulering
av næringsmidler og materialer og gjenstander når
det gjelder innhold av fremmedstoffer, smittestoffer og næringsstoffer
for å ivareta befolkningens helse. At det kan stilles krav
til sammensetning og kvalitet, følger av forordningens
generelle mål om ivaretakelse av forbrukerinteresser, konkurransevilkår
og markedshensyn. Departementet mener derfor det er nødvendig å videreføre
hjemmel for å stille krav om godkjenning og krav til innhold,
sammensetning og kvalitet av produkter.
Kvalitetskravene etter innsatsvarelovene er til dels krav vi
er forpliktet til å videreføre i henhold til EØS-avtalen,
og dels nasjonale krav som tar hensyn til primærproduksjonen
med tanke på dyrkningsbetingelsene i det norske klimaet.
Departementet mener med bakgrunn i dette at det er nødvendig å videreføre kvalitetskravene
i næringsmiddellovene og innsatsvarelovene.
Departementet ønsker å videreføre
merkekravene i eksisterende lovgivning, og foreslår et
generelt prinsipp om at merking, presentasjon, reklame og markedsføring
skal være korrekt, tilstrekkelig og ikke egnet til å villede.
Videre foreslås en hjemmel til å gi nærmere
bestemmelser.
I høringsnotatet ble det fremmet et forslag om at virksomhet
skal ha systemer som identifiserer og dokumenterer hvem virksomheten
har mottatt fôr, dyr i matproduksjon og næringsmidler
fra, og hvilke virksomheter det er levert til. Prinsippet om sporbarhet kommer
til uttrykk i Food Law og omhandler virksomhetens plikt til å etablere
sporbarhetssystemer. Departementet mener det ikke på nåværende
tidspunkt kan avgrenses hvor langt sporbarhetskravet rekker. Hensikten
med å kunne stille krav om sporing er at tilsynsmyndigheten
til enhver tid skal kunne være trygg på at en
virksomhet kan trekke et produkt tilbake fra markedet. Hvilke krav
som må etableres for å kunne gjennomføre
dette, vil fremgå gjennom forskriftskrav. Norske krav vil
måtte samordnes med de krav andre EØS- land stiller,
slik at Norge ikke etablerer tekniske handelshindringer.
Forslaget til bestemmelse omfatter foruten å gi hjemmel
til kravene som følger av Food Law, en generell hjemmel
til å kunne gi forskrifter om sporbarhet. Departementet
har på bakgrunn av høringen endret forslaget til
lovtekst, slik at det gis en forskriftshjemmel som dekker innsatsvarer,
planter eller dyr uavhengig om de er bestemt til eller kan forventes å inngå i
næringsmidler eller fôr.
Det er viktig å ha et godt og hensiktsmessig regelverk
som er forståelig for den enkelte utøver, men også nødvendig
med et minimum av næringsmiddelkompetanse for å kunne
anvende reglene på riktig måte. Regjeringen har
i den sammenhengen under utredning og vurdering hvorvidt det skal
innføres et obligatorisk kompetansekrav ved arbeid med
næringsmidler i Norge. Helsedepartementet følger
derfor opp dette med å stille krav til kompetanse i den nye
matloven. På bakgrunn av at matloven har et vidt virkeområde
og retter seg mot en rekke ulike virksomhetstyper, er det ikke angitt
spesifikke kompetansekrav direkte i loven, men heller framsatt et
generelt krav til kompetanse og hjemmel til å gi nærmere
bestemmelser om opplæring, utdanning og kompetanse i forskrifter.
I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre hjemmelsgrunnlaget
i eksisterende lover på området for å kunne
begrense bruk av i utgangspunktet lovlig produserte varer samt å regulere
omsetningssted.
Lovutkastet viderefører i stor grad hjemmelsgrunnlag
i tidligere lover på området. De fleste av disse
bestemmelsene er også nødvendige for å ivareta internasjonale
forpliktelser. Den foreslåtte bestemmelsen om å kunne
forby fangst ut fra helsemessige hensyn, er ny.
Departementet har foreslått en fullmakt som hjemler
forbud mot fangst, høsting og bruk, og en som gir hjemmel
for begrensning i produksjon og omsetningssted. Departementet finner
det videre riktig å plassere hjemmel til å forby
ethvert forhold som kan medføre fare for forurensning i
vannforsyningssystem og internt fordelingsnett i bestemmelsen som retter
seg mot etablering, utforming og drift av virksomhetens aktiviteter.
De fleste forvaltningsområder omfattet av lovutkastet
er nå harmonisert for praktisk talt all handel innen EØS-området
og for innførsel fra tredjeland som følge av EØS-avtalen.
Hjemmel til å regulere import og eksport på områdene
næringsmidler og innsatsvarer samt av hensyn til plante-
og dyrehelsen er avgjørende både for å ivareta
lovens formål og av hensyn til internasjonale forpliktelser.
Departementet foreslår derfor å videreføre
en generell adgang til å regulere import og eksport i forskrifter,
herunder nedlegge forbud mot import og eksport.
Forslagene i høringsnotatet var basert på en
videreføring av gjeldende rettstilstand med unntak av forslaget
om at det også kunne stilles krav om å sende inn
prøvemateriale eller resultatet av gjennomførte analyser,
samt at dyreholders plikt til å yte bistand ble mer eksplisitt
uttrykt. Lovutkastets bestemmelse om at utenlandske inspektører
kan delta i forbindelse med inspeksjon, er også delvis
ny, men vurderes som helt nødvendig fordi det alt vesentlige
av dyresykdomslovgivningen er harmonisert innen EØS-området.
Norske dyrehold blir også i dag gjort til gjenstand for
inspeksjoner med utenlandske inspektører som del av den
kontroll EFTA Surveillance Authority (ESA) utfører overfor
norske myndigheter.
Tilsynets rett til adgang til virksomheter mv. samt virksomhetenes
plikt til å legge til rette for tilsynets aktivitet, er
helt sentrale bestemmelser som foreslås videreført
i den nye matloven. Det er avgjørende for tilsynets tillit
at man har uhindret adgang til alle relevante lokaler og innretninger,
og at ordningene med å kunne ta ut prøver vederlagsfritt,
videreføres.
Ved utbrudd av alvorlige smittsomme dyresykdommer er det av hensyn
til effektiv sykdomsbekjempelse, og for å ivareta internasjonale
forpliktelser, nødvendig å kunne avlive og senere
destruere dyr raskt og på en måte som begrenser
risikoen for smittespredning så langt som mulig.
Avlivings- og bortskaffingskostnader som følge av pålagte
tiltak ved sykdommer hos landlevende dyr, er normalt en del av de
utgiftene for tiltak mot dyresykdom som eier skal ha erstatning
for etter lovutkastets erstatningsbestemmelse. I de tilfeller tiltakene
ikke er direkte omfattet av lovens erstatningsbestemmelser, legger
departementet til grunn at anlegg og personer må kompenseres
for kostnadene ved pålagte tiltak fra den overslagsbevilgningen
på statsbudsjettet som tradisjonelt har vært benyttet
til tiltak etter blant annet husdyrloven og fiskesykdomsloven.
I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre
den plikten som fremgår av en rekke av de lovene som inngår
i matloven, til å fremskaffe, utarbeide, fremlegge eller
sende inn opplysninger når tilsynsmyndigheten krever det.
Plikten ble også foreslått å kunne omfatte
innsendelse av prøvemateriale samt å offentliggjøre
opplysninger. Videre ble det foreslått hjemler til å kunne
pålegge foretak som ikke er omfattet av loven å fremlegge
dokumentasjon når dette er nødvendig for tilsynsmyndighetens
kontroll med import, samt til å kunne tilplikte laboratorier å sende
inn dokumentasjon, herunder prøvemateriale til tilsynsmyndigheten
i smitteovervåkingsøyemed.
Departementet forutsetter at tilsynsmyndighetene ikke krever
fremlagt andre opplysninger og rapporter enn de som er nødvendig
for å ivareta lovens formål og at tilsynet vil
gi tilbakemelding til berørte virksomheter om utfall av
inspeksjoner og undersøkelser.
Høringsnotatet foreslo en generell hjemmel til å gi
forskrifter om dokumentasjon. Bestemmelsen skulle også gi
fullmakt til å stille krav om utstedelse av og plikt til å fremskaffe
og oppbevare dokumentasjon, og at produkter omfattet av loven skulle
kunne følges av attester, sertifikater eller annen dokumentasjon.
Det er ikke kommet inn noen høringsuttalelser til dette
punktet. For å muliggjøre oppfyllelse av internasjonale
forpliktelser i forbindelse med eksport foreslås lovfestet
rett til å gi forskrifter om at varer omfattet av loven
skal følges av attester, sertifikater eller annen dokumentasjon.
Et slikt krav vil også kunne gjøres gjeldende
for nasjonal omsetning, i tråd med gjeldende rettstilstand
på flere av de tidligere lovområdene
den nye loven skal regulere.
På bakgrunn av kommentarer på høringsmøtet for
loven og mottatte høringsuttalelser er departementet etter
en totalvurdering kommet til at matloven kun bør inneholde
et klart og eksplisitt uttalt forbud mot å omsette næringsmidler
som ikke er trygge, og at Kongen kan fastsette nærmere
regler om når et næringsmiddel ikke er å anse
som trygt. Food Law vil i sin helhet bli gjennomført i
norsk rett i form av en forskrift gitt med hjemmel i loven. Slik
vil det heller ikke oppstå motstrid mellom norsk rett og
EU-retten med hensyn til kravene til næringsmiddeltrygghet.
Tilsvarende bør matloven kun inneholde et klart og eksplisitt
uttalt forbud mot å omsette fôr og øvrige innsatsvarer
som ikke er trygge, og at Kongen kan fastsette nærmere
regler om når fôr og øvrige innsatsvarer
ikke er å anse som trygt. I og med at Food Law ikke omhandler
innsatsvarer utover fôr, vil det være hensiktsmessig å behandle
fôr separat i paragrafen. For øvrige innsatsvarer
vil egne, selvstendige risikovurderinger ligge til grunn for det
mer detaljerte regelverket som kan fastsettes etter loven.
For å kunne opprettholde plantehelsestandarden i Norge,
og sikre produksjon og omsetning av planter og formeringsmateriale
med best mulig helse og kvalitet, er det nødvendig å videreføre
dagens plantehelseregelverk. Også internasjonale hensyn
nødvendiggjør en videreføring av regelverket.
Plantehelseloven ivaretar Norges forpliktelser i henhold til den
Internasjonale Plantevernkonvensjonen (IPPC) og SPS-avtalen. Plantehelseregelverket
er i dag ikke inkludert i EØS-avtalen, men loven gir nødvendige
hjemler for å kunne implementere EUs regelverk dersom situasjonen
skulle endres.
Det ble i høringsnotatet foreslått å videreføre
aktsomhetsplikten nedfelt i gjeldende fiskesykdomslov. Videre ble
det foreslått en bearbeidet videreføring av fiskesykdomslovens
forbud mot å ta dyr ut fra dyrehold når de mistenkes
for å være angrepet av sykdom med stort spredningspotensial
eller som kan få store samfunnsmessige konsekvenser, samt
videreføre dagens vide hjemmelsgrunnlag til å gi
forskrifter for å forebygge, overvåke og bekjempe
dyresykdom.
Statens næringsmiddeltilsyn savner videreføring av
bestemmelsene i husdyrloven som gir hjemmel til vedtak og forskrifter
som vurderes nødvendige for å forebygge overføring
av smitte fra dyr til mennesker. Fiskeri- og havbruksnæringens
landsforening (FHL) og Næringsmiddelbedriftenes landsforening
(NBL) mener at lovutkast og forarbeider må gjøres
tydeligere på at loven hjemler offentlige tiltak med tanke
på å forebygge, kontrollere og bekjempe alle typer
dyresykdommer, også der hovedårsaken knyttes til
avlsarbeid eller produksjonsforhold dyr lever under.
Dyrehelselovgivningen skal sikre god dyrehelse gjennom tiltak
for å forebygge, overvåke og bekjempe dyresykdommer,
samt smittestoffer som kan overføres fra dyr til menneske
selv om de ikke gir sykdom hos dyret. En rekke generelle virkemidler
for å fremme god dyrehelse omfattes av lovutkastets generelle krav
og omfattes også av lovutkastets hovedformål om å sikre
helsemessig trygge næringsmidler. Dyrehelseområdet
er i betydelig grad harmonisert etter EØS-avtalen. Dyrehelseområdet
er trolig det forvaltningsområdet i Norge som gjennomfører
flest EØS-rettsakter. Food Law artikkel 5 om generelle
målsetninger nevner beskyttelsen av den rene dyrehelsen som
et hensyn det kan være nødvendig å ivareta.
Departementet legger til grunn at det ikke er hensiktsmessig å videreføre
det generelle omsetningsforbudet ved enhver sykdom hos akvatiske
dyr, bl.a. fordi det vurderes å være i strid med
EØS-regelverket. I forhold til høringsnotatet
foreslås mindre justeringer i lovteksten for å ta
høyde for høringsinnspillene fra Statens næringsmiddeltilsyn,
FHL/NBL og Statens dyrehelsetilsyn.
Departementet legger til grunn at dyrevernloven skal bestå som
egen lov, og ikke inngå i denne loven. Dyrevernloven regulerer
imidlertid i dag ikke alle de dyrevelferdshensyn Norge etter EØS-avtalen
er forpliktet til å gjennomføre. Blant annet krever
EØS-regelverket for beskyttelse av slaktedyr at kjøtt
som importeres fra land utenfor EØS-området, skal
stamme fra slakterier som har likeverdig dyrevernstandard med det
som gjelder innen EØS-området.
Høringsinstansene har pekt på en del svakheter ved
høringsnotatets forslag. Det vurderes ikke hensiktsmessig å gjøre
en henvisning til norsk dyrevernlov fordi denne uansett ikke vil
kunne brukes for tiltak for å hindre videre bearbeiding
eller frambud av produkter fra dyr holdt utenlands. Det er derfor
behov for en klarere hjemmel for å kunne regulere import
ut fra dyreetiske forhold, samtidig som det ut fra spesielt WTO-avtalen
vil være klare beskrankninger på hvilke dyreetiske
krav en kan stille til produkter. Departementet foreslår
derfor at denne lovbestemmelsen kun blir en forskriftshjemmel til å regulere produksjon,
bearbeiding, import eller distribusjon av innsatsvarer eller næringsmidler
ut fra dyrevernmessige forhold.
Vurderingene om avgifter og gebyrer tar utgangspunkt i generelle
og prinsipielle vurderinger lagt frem i St.prp. nr. 65 (2002-2003).
Departementene har i proposisjonen vurdert de spørsmål
som er særlig relevante i forhold til bestemmelsene om
gebyr og avgifter i matloven.
Næringsmiddelavgiften, jf. forskrift 27. november 1992
nr. 875, er en av de sentrale avgiftene på næringsmiddelområdet.
Forskriften er hjemlet i næringsmiddellov og landbrukskvalitetslov.
Avgiftspliktig er enhver virksomhet mv. som benytter norskproduserte
råvarer til næringsmidler samt importører av
næringsmidler, halvfabrikata og råvarer. Satsene vurderes/revideres årlig
i forbindelse med Stortingets behandling av St.prp. nr. 1. Vann
som ikke er detaljpakket, samt kjøtt og fisk, er unntatt
fra næringsmiddelavgiften.
En annen av de sentrale avgiftene på næringsmiddelområdet
er kjøttkontrollavgiften, som er hjemlet i kjøttproduksjonsloven.
Avgiften skal dekke kostnadene for det tilsyn og den kjøttkontroll
som utføres i henhold til loven. Kjøttkontrollavgiften
betales primært av slakteriene. Satsene har sitt utgangspunkt
i en fast dagsverksats, som vurderes/revideres årlig
i forbindelse med Stortingets behandling av St.prp. nr. 1. Kjøttkontrolloven
hjemler dessuten en forskrift om avgift for å finansiere
transmissible spongiform encephalopathy (TSE)-testing. Stortinget
fastsetter satsene i forbindelse med statsbudsjettet.
Både kjøttproduksjonsloven, næringsmiddelloven
og fiskekvalitetsloven har en fakultativ hjemmel til å pålegge
gebyr i tilknytning til særlige ytelser og ekspedisjoner.
I EUs utkast til kontrollforordning fremgår at medlemslandene
må sørge for tilstrekkelig finansiering av den
offentlige kontrollen av fôr og næringsmidler.
Det pålegges innkreving av særskilte avgifter for
finansiering av ulike kontrolloppgaver. Importkontrollavgiften skal
være lik i hele EU, og størrelsen på denne
avgiften fastsettes sentralt.
Det har vært foretatt en særskilt utredning
om avgiftssystemet knyttet til de offentlige oppgaver i Mattilsynet
langs hele verdikjeden. Konklusjonene er at en fortsatt skal ha
et system som er basert på at deler av matforvaltningens
virksomhet blir finansiert gjennom gebyrer/avgifter. Utredningen
om finansieringsmodell har vært hørt gjennom en
egen høring hvor også forslaget til ny avgifts-
og gebyrhjemmel i matloven ble hørt.
Den nye finansieringsmodellen legger til grunn visse generelle
prinsipper for de avgifts- og gebyrordninger som skal etableres.
De oppgaver i matforvaltningen som ikke kan knyttes til brukere/brukergrupper,
skal finansieres over statsbudsjettet uten bruk av gebyrer/avgifter.
Ved bruk av gebyrer skal størrelsen på disse stå i
forhold til den konkrete "tjenesten" som den enkelte bruker mottar.
For oppgaver hvor det ikke er en klar sammenheng mellom oppgave
og bruker, men hvor oppgaven like fullt er brukerrettet, vil det
være aktuelt å benytte øremerkede avgifter.
Følgende oppgaver anses å kunne brukerfinansieres:
Tilsyn, kartlegging og overvåking, utferdigelse av attester,
godkjenninger mv. Følgende oppgaver antas å delvis
kunne brukerfinansieres: beredskap, faglig rådgivning,
kommunikasjon og samfunnskontakt, kompetanseutvikling og administrasjon.
Regelverksarbeid og internasjonalt arbeid brukerfinansieres ikke.
Den nye finansieringsmodellen vil redusere antall ordninger fra
dagens 40 til ca. 20. Hjemmelen som ble foreslått i høringsnotatet,
legger til grunn de prinsipper og vurderinger som er foreslått
for den nye finansieringsmodellen.
Når det gjelder spørsmålet om avgrensning
av oppgavene i matforvaltningen i forhold til bruk av gebyrer og
avgifter, har mange høringsinstanser, først og
fremst i næringene, sagt seg uenig i departementenes forslag.
Flere av disse har som sitt primære standpunkt at lovforvaltning
er en offentlig oppgave som bør finansieres gjennom ordinære
skatter og avgifter over statsbudsjettet. Næringene uttrykker
dessuten stor bekymring for at det i forslaget åpnes for
at næringslivet kan påføres økte
kostnader. Planteforsk påpeker at en eventuelt økt
andel avgiftsfinansiering vil medføre at de økonomiske
rammer blir avhengig av volumet i norsk matproduksjon og næringsmiddelindustri
og derfor mindre forutsigbare. Enkelte høringsinstanser
er uenig i at det i modellen blir åpnet for at gebyr- og
avgiftstrykket kan differensieres mellom sjømat og landmat
ut fra markeds- og konkurransemessige forhold. Debio uttrykker bekymring
for at bruker-betaler-prinsippet vil kunne medføre tunge
avgifter på økologisk landbruk som kan svekke
oppnåelsen av politiske mål om økt omfang av
driftsformen og miljømessige effekter. Det vises til at
regelverket for økologisk landbruk legger opp til en strengere
kontroll enn for konvensjonelt landbruk.
Departementet understreker at finansieringsmodellen, herunder
den framtidige modellen for budsjettering av matforvaltningens utgifter
og inntekter på statsbudsjettet, skal utformes slik at
den ikke virker bestemmende på tilsynets valg av prioriteringer. De
forslag til avgrensninger som er fremholdt av høringsinstanser
i næringene gir derfor ikke et tilfredsstillende uttrykk
for matforvaltningens brukerrettede virksomhet. Etter en samlet
vurdering, hvor en både har lagt vekt på prinsipielle
og budsjettmessige forhold, har departementet kommet til at den
avgrensningen som ble lagt til grunn i høringsnotatet,
bør videreføres. Det forutsettes at det over tid
skal være rimelig grad av samsvar mellom innsats i tilsynet
og de kostnader som ulike produktgrupper påføres
slik at systematisk kryssubsidiering mellom produktgrupper unngås.
Ordninger som sikrer økonomisk vederlag til eier for
pålagt avliving av dyr, er etablert for å ivareta
et vesentlig samfunnshensyn i forhold til alvorlige sykdommer og
farlige smittestoffer hos dyr. En vesentlig faktor for å begrense
samfunnsmessige skadevirkninger er at den enkelte som uforskyldt
blir rammet, har trygghet for at det ikke medfører økonomisk
ruin å varsle myndighetene om situasjonen. Tidligere har erstatning
for pålagte tiltak, unntatt erstatning for dyrene, vært
fastsatt ved lensmannsskjønn. Det foreslås at
nærmere regler for erstatningsfastsettelse mv. kan gis
i forskrift. Departementet er enig med Landbrukstilsynet og Planteforsk
i at matloven bør gi hjemmelsgrunnlag for erstatningsordninger
for pålagte tiltak mot planteskadegjørere. Videre
at det som foreslått av kjøttbransjen bør
klargjøres at erstatning også kan gis for tiltak
mot smittestoffer hos dyr som kan gi sykdom hos menneske, selv om
smittestoffet ikke gir sykdom hos dyret. Departementet er også enig
med høringsinstansene i at det bør velges en ordlyd
i lovteksten som viderefører rekkevidden av erstatningsordningen
etter husdyrloven når det gjelder dyrearter som omfattes.
Det saklige virkeområdet for ny matlov er omfattende
og komplekst. Området preges i særlig grad av utvikling
av nye produksjonsprosesser og produkter, internasjonalisering av
regelverksutvikling samt hensyntagen til forbrukerønsker
og forbrukerholdninger. Dette gjør at det verken vil være
mulig å gi uttømmende materielle bestemmelser
eller sanksjonsbestemmelser i loven. Loven fremstår derfor
som en fullmaktslov. Dette er alminnelig anerkjent, og gjenfinnes
i all moderne lovgivning på området.
For å sikre en forsvarlig administrasjon og forvaltning
av regelverket må Mattilsynet være i besittelse
av hensiktsmessige instrumenter. Tilsynet må kunne utstede
forbud og påbud for å gjøre det klart for
virksomhetene hvilke handlinger og tiltak som må iverksettes
eller stanses for å etterleve lovgivningen. I tråd
med uttalelsene i høringsnotatet går departementet
inn for at loven gir en generalfullmakt til Mattilsynet til å fatte
"nødvendige vedtak" til gjennomføring av lovens
bestemmelser. Departementet legger til grunn at begrepet "nødvendige
vedtak" både innebærer et krav om forholdsmessighet
slik at vedtaket ikke skal være strengere enn nødvendig, men
allikevel ha tilstrekkelig gjennomslagskraft, og en mulighet for
Mattilsynet til å gjennomføre et effektivt og
målrettet tilsyn.
Virkeområdet for matloven er videre enn EUs kontrollforordning,
slik at delegasjonsadgangen etter matloven vil være større.
Det er derfor behov for å videreføre dagens rettstilstand
på området gjennom å åpne for
delegasjon til offentlige organer som ikke er underlagt Mattilsynet
og til private organer. Delegasjonsadgangen legges til Kongen, da
den endelige ansvarsdelingen mellom de tre departementene vil skje
i form av en kongelig resolusjon. I denne sammenheng vil det også vurderes
nærmere om departementene skal gis adgang til å delegere
myndighet på sine respektive områder.
Forvaltningslovens unntaksbestemmelser legges til grunn der det
er behov for fastsettelse av forskrifter med øyeblikkelig
virkning uten høring når det foreligger eller
antas å kunne foreligge fare for helse- eller miljøskade.
Dette er svært viktig, da dette ellers kan by på tolkningstvil
i forhold til forvaltningslovens bestemmelser. Det har vært
praktisert slik lenge i forhold til næringsmiddelloven.
Departementet anser at dette vil samsvare med Food Law artikkel
9 om at høring kan unnlates når dette ikke lar
seg gjøre fordi saken haster. Departementet ser det derfor
som tvingende nødvendig at matloven gir en særskilt
bestemmelse som på generelt grunnlag fastsetter at det kan
gjøres unntak fra kravet om høring i slike tilfeller.
Norge vil således kunne oppfylle forpliktelsen etter EØS-avtalen
om å gjennomføre tilsvarende tiltak som EU umiddelbart
og ikke etter en forutgående høringsprosess.
I høringsnotatet gikk de tre matdepartementene inn for å videreføre
dagens alternative handlemåter i tre ulike paragrafer,
en generell om omsetningsforbud, tilbaketrekking, beslag mv., en
om smittesanering og en om gjennomføring av tiltak i særskilte
situasjoner for eiers regning. Det ble videre foreslått
en ny bestemmelse som eksplisitt gir Mattilsynet kompetanse til å kreve
tilbaketrekking fra markedet av innsatsvarer, planter, dyr, næringsmidler
samt materialer og gjenstander som kommer i kontakt med næringsmidler
som ikke oppfyller krav i lovgivningen, eller som ikke anses som
trygge. Det ble også foreslått en vid hjemmel
til å pålegge tiltak for å fjerne smittestoffer
og skadegjørere fra eiendom, bygninger og løsøre,
og i den sammenheng også kunne underlegge eiendom, bygninger
og løsøre restriksjoner. Hjemmelen i plante- og
dyrehelselovgivningen for tilsynsmyndigheten til selv å iverksette
nødvendige tiltak ut fra tungtveiende samfunnshensyn, ble
også videreført.
Departementet støtter høringsuttalelser som
har pekt på at det ikke bør sondres mellom helsefare
og andre brudd på lovgivningen når det gjelder
hvilke virkemidler som står til tilsynsmyndighetens disposisjon.
Departementet fremmer også en ordlyd som hjemler tilsynsmyndighetens
adgang til selv å gjennomføre tiltak i tilfeller
der den som er ansvarlig ikke retter seg etter pålegg,
der tilsynsmyndigheten vurderer det som nødvendig å få gjennomført
tiltak raskt og der det ikke er noen kjent ansvarlig som er forpliktet
til å gjennomføre tiltakene.
Dagens regler, som gir tilsynet kompetanse til både å kunne
pålegge stenging av virksomheter og selv fysisk å gjennomføre
stenging, anses som sentrale og nødvendige ut fra hensynet
til vern av helsen. For å fjerne tolkningstvil med hensyn
til tilsynets adgang til å pålegge stenging av
virksomhet pga. manglende godkjenning/autorisasjon, foreslo
departementene i hørigsnotatet at det ble gitt eksplisitt
uttrykk for dette i loven.
Bestemmelsene i loven må ikke benyttes i strid med forbudet
om dobbeltstraff. Der en virksomhet er ilagt straff etter matlovens
straffebestemmelser, bør ikke prosesser for å ilegge
virksomhetskarantene påbegynnes. Dersom slik prosess allerede
er påbegynt før første sak er endelig
avgjort, bør prosessen for å ilegge virksomhetskarantene
opphøre. Det samme gjelder det motsatte.
NBL og FHL mener at det er mangler ved drøftelsene om å innføre
virksomhetskarantene. Virksomhetskarantene kan virke ødeleggende
for en fremtidig næringsvirksomhet. Tvangsmulkt og muligheter
til å stenge en virksomhet inntil forholdene er rettet,
er etter deres mening tilstrekkelige virkemidler. Den norske veterinærforening
fraråder at virksomhetskarantene tas i bruk som sanksjonsmiddel
for Mattilsynet bl.a. fordi det har mer preg av å være
en straffereaksjon enn et virkemiddel for å gjennomføre
tiltak. Departementets vurdering er at det er behov for et slikt
virkemiddel. Virksomhetskarantene kan anses som en form for stenging
av virksomhet i tilfelle der helsefare eller manglende godkjenning ikke
foreligger og hvor stengingen ikke er begrenset til den perioden
det tar å rette et pålegg. Fordi virksomhetskarantene
er et inngripende virkemiddel, må det brukes på en
skjønnsom og ensartet måte. Mattilsynet må etablere
klare retningslinjer for når virksomhetskarantene kan anvendes,
slik at virksomhetene har forutsigbarhet med hensyn til bruken av
dette virkemidlet. Det vil derfor etter departementets syn ikke
være behov for en forskriftshjemmel til å utforme
og avgrense vilkårene for når virksomhetskarantene
kan anvendes.
Tvangsmulkt er, i motsetning til bøter, ikke å anse
som straff, men som et administrativt tvangsmiddel som ilegges i
form av et enkeltvedtak. Departementet vurderer tvangsmulkt som
et hensiktsmessig og nødvendig virkemiddel for å fremtvinge
etterlevelse av lovgivningen, og foreslår derfor at dagens bestemmelser
videreføres i ny matlov. Også mindre besetninger/dyrehold
kan anses som virksomhet ut fra lovens definisjon av virksomhetsbegrepet.
I høringsnotatet ble det foreslått at når
det er grunn til mistanke om at det kan oppstå fare for
menneskers ellers dyrs helse knyttet til inntak av næringsmidler
eller fôr, skal tilsynsmyndigheten på eget initiativ
gi allmennheten relevant informasjon som den er i besittelse av.
Food Law artikkel 10 omhandler informasjon til offentligheten. Departementet
anser bestemmelsen i Food Law for å være en utdyping
og presisering av dagens forvaltningspraksis i Norge som kunne vært
ivaretatt gjennom instruks til tilsynet. Denne praksisen foreslås
likevel lovfestet som en plikt for tilsynet, slik at norske borgere
får et rettskrav på informasjon når det
er grunn til mistanke om at et næringsmiddel eller fôr
kan utgjøre en risiko for menneskers eller dyrs helse.
Departementet ønsker videre at Mattilsynet skal gis diskresjonær
kompetanse til, på eget initiativ, aktivt å gå ut
med relevant informasjon når forbrukerhensyn eller andre
hensyn taler for det. Departementet anser offentliggjøring
av informasjon også der det ikke foreligger helsefare som
et nyttig instrument for forbrukerne til å skaffe seg ønsket
informasjon om de enkelte virksomhetene. Det må være
en forutsetning at tilsynet foretar en interesseavveining mellom
nytten forbrukeren har av informasjonen og eventuelle skadevirkninger
for virksomheten.
Forbrukerrådet mener at departementets forslag ikke
går langt nok, mens næringen mener at forslaget går
for langt. Departementet mener at den foreslåtte bestemmelsen
om diskresjonær adgang til å offentliggjøre
informasjon er balansert ved at tilsynet kan velge ikke å gi
informasjon dersom det mener at informasjonen ikke er relevant.
Departementet ser et behov for å åpne for at det
skal gis nærmere forskrifter om informasjon til allmennheten;
herunder om resultatene av tilsynets kontrollvirksomhet.
I høringsnotatet ble det foreslått at forsettlig
eller uaktsom overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold
av denne lov eller vedtak gitt i medhold av loven, kunne straffes
med bøter eller fengsel inntil 2 år eller begge
deler, såfremt forholdet ikke rammes av strengere straffebestemmelse.
På samme måte straffes forsøk og medvirkning.
Forslaget innebar at strafferammen settes til 2 år, i tråd
med fiskesykdomslovens bestemmelse. Hjemmelen i fiskekvalitetsloven
til å fastsette at visse brudd på regelverket ikke
medfører straff, ble ikke foreslått videreført.
Det ble også foreslått å supplere dagens
lovgivning med adgang til å utstede administrative bøter,
forenklet forelegg. Begrunnelsen var at tilsynet til stadighet og gjentatte
ganger avdekker helsefarlig drift og produksjon i de samme virksomhetene.
Selv om dette er alvorlige tilfeller forekommer det ofte. En politianmeldelse
av forholdet syntes derfor lite effektivt både for rettsapparatet
og tilsynet.
Den økte strafferammen er dels et resultat av at flere
lover med ulik strafferamme slås sammen, dels et behov
for et mer differensiert system samtidig som det er behov for å utvide
strafferammen når det foreligger skjerpende omstendigheter.
Det har også vært meningen å legge opp
til en mer enhetlig straffutmåling. Departementet er enig
med Politidirektoratet i at strafferammen deles i to, ved at den
ordinære strafferammen bør være bøter
eller fengsel i inntil 1 år, men hvor det gis anledning
til å idømme fengsel i inntil 2 år ved
særlig skjerpende omstendigheter.
Departementet foreslår at matloven gir åpning for
at det i forskrift kan bestemmes at bøtelegging, på stedet
eller i ettertid, for overtredelser av nærmere angitt art,
kan skje ved forenklet forelegg etter faste bøtesatser.
Et forenklet forelegg er i realiteten en tiltalebeslutning, og vedtakelse
av forelegget vil derfor ha samme virkning som en dom. Etterforskning,
påtale og pådømming av et straffbart
forhold avgjøres administrativt. Departementet foreslår
derfor at myndigheten til å ilegge forenklet forelegg tillegges
politiet og ikke Mattilsynet som var forslaget i høringsnotatet.
Departementet finner at ny matlov må presisere at Mattilsynet
må kunne opprette nye eller knytte seg til eksisterende
dataregistre, samt presisere at registeret kan inneholde personopplysninger
uten at det er nødvendig å innhente samtykke fra
den som opplysningene retter seg mot.
Departementet legger til grunn at personopplysningsloven inneholder
regler som skal sikre en god beskyttelse for dem opplysningene gjelder,
samtidig som de ikke hemmer samfunnsnyttig bruk av personopplysninger.
Departementet foreslår at det etableres hjemmelsgrunnlag
i matloven for å inkludere en del kompensasjonsordninger
ved frivillige og markedsfremmende tiltak. Kompensasjonsordningene
skal redusere den økonomiske belastning for primærprodusenter
ved å være underlagt begrensning i retten til å omsette
dyr eller for å måtte treffe særskilte
tiltak for å kunne produsere råvarer som gir grunnlag
for produksjon av trygge næringsmidler. Videre foreslås
at det etableres et hjemmelsgrunnlag for den etablerte ordningen
med å gi økonomisk kompensasjon fordi sauekjøtt
fra visse besetninger ikke sendes på markedet av markedshensyn.
For å ha framtidig fleksibilitet foreslås en vid
hjemmel til å etablere kompensasjonsordninger innrettet
på å fremme markedshensyn relatert til landbasert
matproduksjon.
Departementet viser til at matområdet er ett av de områdene
som i størst grad er harmonisert med EUs regelverk og at
EØS-regelverket de facto setter effektive skranker for
dispensasjonsadgangen. For å kunne dispensere fra krav
i loven må loven selv gi åpning for at det kan
gjøres. I lys av at flere av bestemmelsene i ny matlov
vil være nasjonale, finner departementet at loven må gis
en dispensasjonshjemmel. Dispensasjonsadgangen skal tolkes strengt.
Departementene foreslår at dagens forskrifter og enkeltvedtak
som er gitt med hjemmel i de lovene som foreslås å inngå i
matloven, skal fortsette å gjelde inntil de blir endret
eller opphevet, så langt de ikke er i strid med matloven.
Den nye matloven bør ikke omfatte kosmetikk, og ny kosmetikklov
bør utarbeides. Inntil dette kan prioriteres, er det nødvendig å ha
lovhjemmel for bestemmelser for regulering og tilsyn av kosmetiske produkter
slik at de forpliktelser vi har i henhold til EØS-avtalen
kan ivaretas. Det foreslås at nødvendige hjemler
i lov 19. mai 1933 nr. 3 om tilsyn med næringsmidler
mv. beholdes, alternativ endres, for å ivareta behovet
for hjemmelsgrunnlag for kosmetikkreguleringen.
Landbrukskvalitetsloven skal bestå for landbruksvarer
som ikke omfattes av matloven. Den nærmere anvendelse av
loven for slike landbruksvarer er imidlertid ikke utredet nærmere,
og loven foreslås derfor å bestå slik
den er i dag. For å unngå dobbelthjemling foreslås
en presisering i landbrukskvalitetsloven om at denne ikke gjelder
for varer som omfattes av matloven. Det er også behov for
endring i lovens regler om kontroll.
En opprettholder forslaget om å endre både
kystvaktloven § 9 første ledd bokstav
b, oppdrettsloven § 5 nr. 3 og havbeiteloven § 3
annet ledd, i tråd med forslaget sendt på høring.
Det foreslås at Mattilsynet skal forestå godkjenning
av vannforsyningssystemer både etter kommunehelsetjenesteloven
og etter matloven. Departementet fremmer derfor en endring i kommunehelsetjenesteloven
kapittel 4a slik at Mattilsynet kan gjøres til godkjenningsmyndighet
vedrørende drikkevann etter begge lover.
Forslaget til ny matlov vurderes i seg selv ikke å ha
administrative eller økonomiske konsekvenser utover evt.
endringer om samarbeidsordninger og -rutiner mot miljøvernforvaltningen.
Det legges ikke opp til vesentlige endringer i materielle bestemmelser,
loven viderefører dagens rettstilstand i en mer helhetlig ramme.
Verken for næringen eller tilsynsmyndighetene skulle loven
dermed medføre endringer som vurderes å ha nevneverdig
betydning for kostnadene.
Den foreslåtte avgifts- og gebyrhjemmel vil føre til
en enklere og mer oversiktlig finansiering av matforvaltningen,
gjennom en ny finansieringsordning. Dette vil gi kostnadsbesparelser
for så vel forvaltning som næring. I tillegg vil
avvikling av ordninger ha en direkte kostnadsmessig effekt for de
aktører i matproduksjonen som disse gebyrene/avgiftene
har vært krevd inn fra. Samtidig vil matforvaltningsreformen gi
effektiviseringsgevinster som over tid vil kunne bli reflektert
i nivået på gebyrene/avgiftene. Det antas ikke å være
systemtekniske forhold som tilsier at enkelte brukere eller brukergrupper
kommer spesielt godt eller dårlig ut av at modellen forenkles.
Avgiftsnivået vil bli fastsatt i forbindelse med de årlige
budsjettvedtak i hhv. St.prp. nr. 1 og revidert nasjonalbudsjett.