Etter direktivet om virkelig verdi (direktiv 2001/65/EF)
skal medlemsstatene tillate eller pålegge vurdering av
finansielle instrumenter til virkelig verdi etter enkelte nærmere
bestemte regler og visse angitte vilkår. Dette er i tråd
med Kommisjonens melding til Europaparlamentet og rådet
av 13. juni 2001 om EUs strategi for regnskapsavleggelse,
som inneholder et forslag om at børsnoterte selskaper skal
bruke anerkjente internasjonale regnskapsstandarder når
de utarbeider sine konsoliderte regnskaper.
Vurdering til virkelig verdi innebærer at eiendeler
og gjeldsposter fastsettes til markedsverdien eller en kvalifisert
tilnærming til markedsverdi på balansedagen. Endringer
i balanseført verdi i løpet av regnskapsåret
skal normalt resultatføres som gevinst eller tap. Dette
kan medføre større svingninger i resultatet. Relevant
og pålitelig informasjon er grunnleggende hensyn ved utforming
av regnskapsregler og regnskapsstandarder. Det er særlig
hensynet til relevant informasjon som begrunner vurdering til virkelig
verdi. Det bidrar til å vise verdier som ellers ville bli
skjulte reserver i regnskapet. Hensynet til pålitelig informasjon
kan etter omstendighetene tale mot bruk av virkelig verdi i regnskapet,
særlig der det er vanskelig å fastsette verdien
pålitelig. Etter anerkjente standarder for vurdering til
virkelig verdi - i denne sammenheng er IAS 39 om regnskapsføring
og vurdering av finansielle instrumenter særlig relevant
- er det derfor fastsatt et grunnleggende krav om at virkelig verdi
skal kunne måles pålitelig. Etter Regjeringens
syn bidrar vurdering av finansielle instrumenter til virkelig verdi,
innenfor et anerkjent system for slik verdivurdering, til bedre
informasjon om foretakenes økonomiske stilling og resultat.
Andre hensyn, særlig en avveining av kostnader og nytte
samt selskapsrettslige- og skattemessige forhold, kan tale mot vurdering
til virkelig verdi.
Hensikten med direktivet om virkelig verdi er særlig å legge
til rette for regnskapsføring i samsvar med den internasjonale
regnskapsstandarden IAS 39 om regnskapsføring og vurdering
av finansielle instrumenter. Direktivet skal gjennomføres
i nasjonal rett innen 1. januar 2004. I henhold til senere
EØS-regler som svarer til forordning nr. 1606/2002/EF, skal
børsnoterte foretak avlegge konsernregnskap i samsvar med
de internasjonale regnskapsstandardene IAS/IFRS fra 2005.
For disse vil det verken være anledning eller plikt til å følge øvrig
regnskapslovgivning i medlemsstatene. Av hensyn til øvrige
regnskapspliktige og selskapsregnskapene til de børsnoterte
foretakene, er det derfor ved direktiv 2003/51/EF
lagt ytterligere til rette for at medlemsstatenes regnskapslovgivning
kan harmoniseres med IAS/IFRS. I delutredningen legger
Regnskapslovutvalget opp til en begrenset innføring av
virkelig verdi fra gjennomføringsfristen 1. januar
2004 og en endelig og mer fullstendig vurdering i Regnskapslovutvalgets
endelige utredning med sikte på innføring fra 1. januar
2005. Det vises til at Regnskapslovutvalgets endelige utredning
foreligger som NOU 2003:23 Evaluering av regnskapsloven. Utredningen
er på høring når denne proposisjonen
fremmes. Regjeringen antar det vil være mest hensiktsmessig
og forsvarlig å gjennomføre direktivet om virkelig
verdi i henhold til Regnskapslovutvalgets opplegg. Medlemsstatene kan
begrense anvendelsen til konsernregnskapet og til "visse kategorier
av selskaper". Medlemsstatene kan videre innføre adgang
eller plikt for de regnskapspliktige til å anvende reglene.
Dette vurderes nærmere nedenfor.
Komiteen viser til at EU-direktivet
om virkelig verdi ble behandlet i Stortingets EØS-utvalg 18. juni
2002 uten at det der framkom kritiske merknader til innholdet i
direktivet. Komiteen viser videre til at Stortinget
gjennom enstemmig vedtak 13. desember 2002 godkjente implementering
av direktivet ved å samtykke til EØS-komiteens
beslutning om dette, beslutning nr 86/2002, jf. St.prp.
nr. 36 (2002-2003) og Innst. S. nr. 73 (2002-2003). Komiteen viser
til at bakgrunnen for forslaget om virkelig verdi skal være
hensynet til mer relevant informasjon i regnskapene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener
at en vurdering av finansielle instrumenter til virkelig verdi,
innenfor et anerkjent system for slik verdivurdering, vil bidra til
bedre informasjon om foretakenes økonomiske stilling og
resultat. Flertallet viser for øvrig til sine
merknader nedenfor under de enkelte punkter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet understreker at
hensynet til mer relevant informasjon i regnskapene bør
vektlegges, men viser samtidig til at det i forbindelse med høringen
på Regnskapslovutvalgets delutredning har kommet
til syne en rekke innvendinger mot innholdet i direktivet om virkelig
verdi. Disse medlemmer viser til at flere høringsinstanser
mener utvidet bruk av prinsippet om virkelig verdi i norske regnskap
kan føre til uheldige skjønnsmessige vurderinger
i regnskapsføringen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet viser til at Stortingets mulighet
til kjennskap med disse innvendingene var begrenset, både
før EØS-utvalgets behandling av direktivet og behandlingen
av St.prp. nr. 36 (2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til at
lovendringene nå legges fram med kort behandlingsfrist, kort
tid før en større gjennomgang av regnskapsloven skal
til behandling. Disse medlemmer er enig med de høringsinstanser
som har understreket at det er uheldig med hyppige skifter i lovgivningen.
Videre er det også påpekt at det er vanskelig å få full
oversikt over rekkevidden av de endringer som ligger i direktivet
så lenge det ikke er utviklet en tilfredsstillende regnskapsstandard
på dette området.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet understreker at denne prosessen
synliggjør de demokratiske mangler ved EØS-avtalen.
Regnskapslovutvalget går i delutredningen ikke inn for å åpne
adgang til å vurdere finansielle instrumenter til virkelig
verdi i selskapsregnskapet ut over det gjeldende kravet etter regnskapsloven § 5-8
om å vurdere markedsbaserte finansielle omløpsmidler
til virkelig verdi. Regnskapslovutvalget anser at det er behov for å vurdere
selskapsrettslige konsekvenser av en slik utvidelse nærmere,
og legger opp til å utrede dette i sin endelige utredning.
Regnskapslovutvalgets endelige utredning i NOU 2003:23 omfatter
forslag om selskapsrettslig håndtering av økt
bruk av virkelig verdi i selskapsregnskapet. Regnskapslovutvalget
har særlig vurdert behovet for å begrense adgangen
til å dele ut urealiserte gevinster til aksjonærer.
Regjeringen mener det er nødvendig at disse vurderingene
i Regnskapslovutvalgets endelige utredning høres før
det eventuelt fremmes lovforslag om utvidet adgang eller plikt til
vurdering av finansielle instrumenter til virkelig verdi i selskapsregnskapet.
Regjeringen foreslår derfor å utnytte adgangen etter
direktivet om virkelig verdi til ikke å gi de nye reglene
anvendelse på selskapsregnskapet, jf. Regjeringens forslag
til endringer i regnskapsloven § 5-8.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Regnskapslovutvalget går i delutredningen inn for en
adgang til å vurdere finansielle instrumenter til virkelig
verdi i konsernregnskapet. Regjeringen legger i likhet med Regnskapslovutvalget
vekt på at hensynet til at de regnskapspliktige bør
ha rimelig tid til å tilpasse seg i denne saken taler mot å innføre
dette som en plikt allerede fra 2004. Det taler videre mot å innføre
en plikt at de regnskapspliktige etter forslaget ikke skal ha en
tilsvarende adgang i selskapsregnskapet. Det er videre grunn til å vente
viktige avklaringer i 2004 når det gjelder den internasjonale
regnskapsstandarden IAS 39 om vurdering av finansielle instrumenter,
som Regjeringen legger til grunn har betydning for norsk god regnskapsskikk
på området. Regjeringen foreslår ut fra
dette en adgang til å vurdere finansielle instrumenter
til virkelig verdi i konsernregnskapet. Det vises til forslaget
til endringer i regnskapsloven § 5-8.
Enkelte høringsinstanser går primært
inn for å utsette innføringen til 2005 og sekundært
for å begrense anvendelsen til børsnoterte foretak.
Disse instansene mener at en videre anvendelse ikke er tilrådelig så lenge
norske regnskapsstandarder på området ikke er
utviklet og at det framtidige innholdet av deler av IAS 39 for tiden
er uavklart. Regnskapslovutvalget går ikke inn for en slik
begrensning. Regjeringen legger i likhet med Regnskapslovutvalget
vekt på at det kan være en fordel for enkelte
regnskapspliktige å kunne tilpasse konsernregnskapet til
vurderingsregler som er i samsvar med IAS 39 fra 2004,
uavhengig av om foretaket er børsnotert eller ikke. Regjeringen legger
til grunn at gjeldende IAS 39, i mangel av en norsk regnskapsstandard,
vil være den vesentligste kilden til å avgjøre
innholdet av norsk god regnskapsskikk på området.
Regjeringen viser til at utvikling av regnskapsstandarder snarere
er det normale enn et spesialtilfelle. Det kan derfor ikke legges
avgjørende vekt på at IAS 39 er til vurdering
og ventelig vil bli endret i løpet av 2004. Regjeringens
forslag er derfor ikke begrenset til konsernregnskapet til børsnoterte
foretak.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, slutter
seg til Regjeringens forslag. Flertallet deler vurderingen
av å innføre en adgang, og ikke en plikt, til å vurdere
finansielle instrumenter til virkelig verdi av hensyn til at de
regnskapspliktige bør ha rimelig tid til å tilpasse seg
bestemmelsen. Flertallet legger til grunn at gjeldende
IAS 39 vil være den vesentligste kilden til å avgjøre
innholdet av norsk regnskapsskikk på området.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til at
det i forbindelse med høringen på Regnskapslovutvalgets
delutredning har kommet til syne en rekke innvendinger mot innholdet
i direktivet om virkelig verdi. Disse medlemmer viser
til at flere høringsinstanser mener utvidet bruk av prinsippet
om virkelig verdi i norske regnskap vil kunne føre til uheldige
skjønnsmessige vurderinger i regnskapsføringen. Disse
medlemmer viser til at de beslutninger som i denne omgang
fattes vil være av midlertidig karakter, og at utgangspunktet
er å overholde Norges EØS-forpliktelser. Disse
medlemmer støtter derfor Regjeringens forslag om å begrense omfanget
av det nye regelverket til å gjelde konsernregnskap. Disse
medlemmer påpeker imidlertid at Regjeringens forslag
ikke fullt ut utnytter muligheten til å begrense implementeringen
av direktivet om virkelig verdi. Disse medlemmer mener
en minimumsimplementering er mest hensiktsmessig siden det her er
snakk om et lovverk som bare skal gjelde i ett år og hvor
viktige premisser fortsatt er uavklart. Disse medlemmer viser
her særlig til at EU ikke er ferdig med behandlingen av
den nye regnskapsstandarden IAS 39, og at Stortinget om kort tid skal
gjennomgå regnskapslovgivningen i sin helhet, derunder
også problemstillinger knyttet til virkelig verdi. Disse
medlemmer vil derfor foreslå at bare konsernregnskapet
for børsnoterte selskap skal omfattes av de endringer i
regnskapsloven som gjøres med virkning fra 1. januar
2004. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap
m.v. (regnskapsloven) gjøres følgende endring:
I
§ 5-8 nye tredje til femte ledd skal lyde:
I konsernregnskapet for børsnoterte
selskap kan også andre finansielle instrumenter enn nevnt
i første ledd samt varederivater vurderes til virkelig
verdi når virkelig verdi kan måles pålitelig.
Fond for verdiendringer skal være lik balanseførte
verdiendringer på finansielle instrumenter som i henhold
til § 4-3 annet ledd ikke er resultatført.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om regnskapsføring av finansielle instrumenter og varederivater,
herunder om hvilke finansielle instrumenter og varederivater som
ikke kan vurderes til virkelig verdi.
II
Endringen under I trer i kraft 1. januar 2004."
Enkelte høringsinstanser går inn for at det
ikke åpnes for utvidet vurdering av finansielle instrumenter
til virkelig verdi fra gjennomføringsfristen 1. januar
2004, men at dette utsettes til 2005 ut fra de samme hensyn disse
instansene anfører for å begrense anvendelsen
til børsnoterte foretak. Disse instansene har opplyst at
flere av EUs medlemsstater ikke ser ut til å gjennomføre
direktivet innen fristen 1. januar 2004. Regjeringen legger
generelt stor vekt på å gjennomføre Norges
EØS-forpliktelser korrekt og innen angitte frister. Dette
gjelder også EØS-reglene som svarer
til direktivet om virkelig verdi. Regjeringen finner derfor ikke
grunnlag for en utsettelse til 2005.
Komiteen tar dette til etterretning
og viser til at Stortinget tidligere har lagt opp til implementering av
direktivet innen 1. januar 2004, jf. St.prp. nr. 36 (2002-2003)
og Innst. S. nr. 73 (2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser videre
til sine merknader under 2.1 og 2.3.
I likhet med Regnskapslovutvalget mener Regjeringen at det ikke
er hensiktsmessig å gjennomføre alle de mer detaljerte
reglene som følger av direktivet om virkelig verdi i regnskapsloven,
og går inn for at disse fastsettes i forskrift. Regjeringen
legger vekt på hensynet til å sikre en dynamisk
lovgivning og at bestemmelsene i regnskapsloven fortsatt bør
gjengi regnskapsreglene på et overordnet nivå.
Det vises til forslaget til forskriftshjemmel i forslaget til endring av
regnskapsloven § 5-8.
Innen denne rammen vil det etter Regjeringens vurdering være
opplysende at de mest sentrale vilkår og forutsetninger
for vurdering av finansielle instrumenter til virkelig verdi framgår
av lovteksten. Regnskapslovutvalget foreslår å lovfeste
et grunnleggende krav om at virkelig verdi må kunne måles
pålitelig. Regnskapslovutvalget foreslår i delutredningen
videre å særskilt angi et krav om samsvar med
god regnskapsskikk. I Regnskapslovutvalgets endelige utredning (NOU
2003:23) er det siste kravet foreslått tatt ut. Regjeringen
foreslår å ta inn i loven et krav om pålitelig
måling som vil være et vilkår for vurdering
til virkelig verdi. Regjeringen mener at det ikke er konkret behov
for et særskilt krav om samsvar med god regnskapsskikk
i tillegg til det generelle kravet til god regnskapskikk i regnskapsloven § 4-6.
Regjeringen anser at allment aksepterte begrensninger i adgangen
til å vurdere finansielle instrumenter til virkelig verdi,
særlig de som følger av IAS 39, forsvarlig kan
fanges opp av vilkåret om pålitelig måling
sammenholdt med regnskapsloven § 4-6 om god regnskapsskikk.
Det vises til forslaget til endring av regnskapsloven § 5-8.
Direktivet om virkelig verdi fastsetter at råvareavtaler
som gir en av avtalepartene rett til å betale med kontanter
eller et annet finansielt instrument (varederivater) i direktivet
med visse unntak skal anses som finansielle derivater. Regnskapslovutvalget legger
i delutredningen til grunn at aktuelle varederivater vil utgjøre
finansielle instrumenter etter lovforslaget. Regnskapslovutvalget
mener at det nærmere innholdet av begrepet finansielle
instrumenter særlig bør vurderes ut fra definisjonen
i IAS 32, jf. IAS 39. Regnskapslovutvalget legger i sin endelige
utredning etter en fornyet vurdering til grunn at varederivater
ut fra dette ikke omfattes, og foreslår derfor å nevne
varederivater særskilt i loven. Regjeringen slutter seg til
denne vurderingen, og har fulgt opp dette i forslaget til endring
av regnskapsloven § 5-8.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Enkelte høringsinstanser har tatt opp at alle de foreslåtte
notekravene bør begrenses til foretak som benytter adgangen
til utvidet vurdering av finansielle instrumenter til virkelig verdi.
Det er i høringen også fremkommet syn på at
lovendringen kommer såpass sent på året
at det vil kunne være vanskelig for foretakene å gi
alle de påkrevde opplysninger, da registreringssystemer
med videre ikke har vært tilpasset de økte krav,
og at det hersker usikkerhet om hva som vil kreves av opplysninger
fra og med 2005 på dette området.
Regjeringen viser til at de nye kravene til noteopplysninger
i direktivet om virkelig verdi gjelder for alle foretak uavhengig
av om adgangen til utvidet bruk av virkelig verdi benyttes eller
ikke. Artikkel 42d bokstav c krever opplysninger om finansielle
instrumenter som er vurdert til virkelig verdi. Kravet får
virkning for alle instrumenter som er målt til virkelig
verdi, uavhengig av om virkelig verdi-vurderingen følger
gjeldende § 5-8 første ledd eller foreslåtte § 5-8
tredje ledd. Artikkel 43 (1) nr. 14 gjelder finansielle instrumenter
som ikke er vurdert til virkelig verdi. Direktivkravene som nevnt
gjelder også i utgangspunktet for små foretak.
Artikkel 44 (1) gir imidlertid adgang til å unnta små foretak
fra kravet i artikkel 43 (1) nr. 14a om finansielle derivater som ikke
er vurdert til virkelig verdi. Regnskapslovutvalget foreslår å anvende
denne adgangen slik at små foretak ikke pålegges
byrden med å gi slik informasjon. De av høringsinstansene
som har uttalt seg om dette, støtter forslaget om at små foretak
ikke behøver å gi informasjon i note om finansielle
derivater som ikke er vurdert til virkelig verdi.
SSB har påpekt at det i direktivet stilles krav om at
periodens endringer i fond for verdiendringer skal stilles opp i
en tabell. Kravet om tabelloppstilling er ikke inntatt i Regnskapslovutvalgets
forslag til gjennomføring av denne bestemmelsen. SSB ber
om at krav om tabelloppstilling inntas, siden dette muliggjør
elektronisk rapportering av opplysningene som vil være
helt avgjørende for avstemmingen av det institusjonelle
nasjonalregnskapet. Regjeringen foreslår at det tas inn
en bestemmelse i samsvar med SSBs merknad.
Regjeringen foreslår på denne bakgrunn at direktivbestemmelsene
gjennomføres i tråd med Regnskapslovutvalgets
forslag, men med visse justeringer ut fra høringsinstansenes
merknader og vurderingene i Regnskapslovutvalgets endelige utredning
i NOU 2003:23 Evaluering av regnskapsloven.
Regjeringen foreslår etter dette at det i noter til årsregnskapet
skal gis opplysninger om egenskaper ved og omfang av finansielle
derivater fordelt på kategorier av derivater. Opplysningene
skal omfatte vesentlige betingelser og forhold som kan påvirke
beløpsstørrelse, tidfesting og usikkerhet ved
fremtidige kontantstrømmer.
Regjeringen foreslår, i samsvar med Regnskapslovutvalgets
forslag, å presisere kravet for store foretak (regnskapsloven § 1-5)
om å gi noteopplysninger om finansiell markedsrisiko etter
regnskapsloven § 7-5. Det foreslås at
opplysningene skal gis fordelt på arter av risiko.
For hver kategori av finansielle instrumenter og varederivater
som er vurdert etter § 5-8, skal det opplyses
om anskaffelseskost, virkelig verdi, periodens resultatførte
verdiendring, samt periodens verdiendring ført direkte
mot egenkapitalen. Det skal i tillegg gis opplysninger om vesentlige
forutsetninger som ligger til grunn for vurderingen. Det skal settes
opp en tabell som viser endringer i fond for verdiendringer i løpet
av regnskapsåret. Kravet foreslås i henhold til
EØS-forpliktelsene om dette også må gjelde for
små foretak, men vil bare være aktuelt for små foretak
som velger å vurdere finansielle instrumenter til virkelig
verdi etter regnskapsloven § 5-8.
For finansielle anleggsmidler vurdert etter § 5-3 der
balanseført verdi er høyere enn virkelig verdi, skal
det opplyses om balanseført verdi og virkelig verdi av
den enkelte eiendelen eller en hensiktsmessig gruppering av eiendelene.
Det skal gis en begrunnelse for hvorfor nedskrivning ikke er foretatt.
Begrunnelsen skal inkludere holdepunktene for at verdifallet ikke
er forbigående. Kravet foreslås i henhold til
EØS-forpliktelsene om dette også for små foretak, men
vil bare være aktuelt for små foretak som velger å vurdere
finansielle instrumenter til virkelig verdi etter regnskapsloven § 5-8.
For finansielle derivater som ikke er vurdert til virkelig verdi
etter § 5-8, skal andre enn små foretak opplyse
om virkelig verdi såfremt virkelig verdi kan fastsettes
etter en markedsverdi eller en rimelig tilnærming til markedsverdien.
Opplysningene skal gis separat for hver kategori av finansielle
derivater.
Det vises til Regjeringens forslag til endringer i regnskapsloven §§ 7-5,
7-17, 7-37 og 7-37a.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Enkelte høringsinstanser har tatt opp at opplysningskravet
bør begrenses til foretak som benytter adgangen til utvidet
vurdering av finansielle instrumenter til virkelig verdi.
Kravet i artikkel 46 (2) ny bokstav (f) innebærer at
det i årsberetningen skal opplyses om finansiell risiko
og eventuelle strategier for å redusere denne, uavhengig
av om foretaket har benyttet adgangen til å vurdere finansielle
instrumenter til virkelig verdi i konsernregnskapet. Artikkel 46
(3) gir imidlertid adgang for at nasjonal lovgivning kan unnta små foretak
fra plikten til å utarbeide årsberetning. Regnskapslovutvalget
antar i sin delutredning at det vil være krevende for små foretak å gi
opplysninger om finansiell risiko i årsberetningen slik
kravet er i artikkel 46 (2), og foreslår derfor at små foretak
unntas fra denne bestemmelsen. De av høringsinstansene
som har uttalt seg om dette, støtter forslaget om at små foretak
unntas fra årsberetningskravet om å redegjøre for
finansiell risiko og eventuelle strategier for å redusere
denne.
Regjeringen er enig i Regnskapslovutvalgets vurdering, og foreslår
på denne bakgrunn at direktivbestemmelsen gjennomføres
i samsvar med utvalgets forslag.
Regjeringen foreslår etter dette et krav om at andre
enn små foretak skal gi opplysninger i årsberetningen
om finansiell risiko som er av betydning for å bedømme
foretakets eiendeler, gjeld, finansiell stilling og resultat. Opplysningene
skal omfatte mål og strategier som er fastsatt for styring
av finansiell risiko, herunder strategien for sikring av hver hovedtype av
planlagte transaksjoner der sikringsvurdering er benyttet. Det skal
gjøres rede for foretakets eksponering mot markedsrisiko,
kredittrisiko og likviditetsrisiko.
Det vises til Regjeringens forslag til endringer i regnskapsloven § 3-3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Sikringsvurdering av finansielle instrumenter innebærer
resultatføring i samme periode av tap og gevinst på sikrede
finansielle instrumenter og sikringsinstrumentene. Ved fullstendig
sikring påvirker dermed ikke verdiendringer i perioden
resultatet. Regnskapsloven fastsetter som et grunnleggende regnskapsprinsipp
i § 4-1 første ledd nr. 5 at ved sikring
skal gevinst og tap resultatføres i samme periode. Det
er ikke fastsatt nærmere lovregler som presiserer hva som
utgjør "sikring" etter bestemmelsen. Det er overlatt til
utviklingen av god regnskapsskikk, jf. regnskapsloven § 4-6.
Regjeringen viser til at enkelte høringsinstanser uttrykker
behov for at sikringsbokføring kan gjennomføres
i samsvar med IAS 39 i selskapsregnskapene i et konsern. Regjeringen
oppfatter at dette behovet har sammenheng med den registreringen
av opplysninger i regnskapssystemene i de enkelte selskapene i et
konsern, som er nødvendig for å gjennomføre
korrekt sikringsvurdering på konsernnivå. Regnskapslovutvalget
legger i sitt høringsnotat til grunn at regnskapsloven § 4-1
første ledd nr. 5 åpner for anvendelse av bestemmelsene
om sikringsvurdering i IAS 39. Det ble derfor ikke ansett nødvendig med
endringer i lovbestemmelsen for at sikringsvurdering kan gjennomføres
i samsvar med IAS 39. Regnskapslovutvalget antar at nærmere
regulering mest hensiktsmessig kan gjennomføres i en egen regnskapsstandard
om regnskapsføring av finansielle instrumenter.
Regjeringen slutter seg til Regnskapslovutvalgets vurderinger.
Regjeringen legger i henhold dette til grunn at sikringsvurdering
som er gjennomført etter reglene i IAS 39 vil være
i samsvar med bestemmelsen om sikring i regnskapsloven § 4-1
første ledd nr. 5, jf. § 4-6 om god regnskapsskikk.
Etter en slik forståelse kan sikringsvurdering etter IAS
39 også gjennomføres i selskapsregnskapet. Regjeringen
anser at behovet som er angitt for å gjennomføre
sikringsbokføring i de enkelte konsernselskapene med dette
er tilstrekkelig ivaretatt.
Komiteen tar dette til etterretning.
Enkelte høringsinstanser viser til at høringsnotatet
ikke sier noe om hvordan sammenligningstall skal behandles, og ønsker
unntak fra krav til omarbeiding av sammenligningstall etter regnskapsloven § 6-6. Etter
fjerde selskapsrettsdirektiv artikkel 4 nr. 4 skal tilsvarende tall
fra foregående regnskapsår vises i resultat- og
balanseoppstillingen. Medlemslandene kan fastsette at tallene fra
foregående regnskapsår skal omarbeides dersom
de ikke er sammenlignbare. Manglende sammenlignbarhet eller omarbeidelse
av foregående års regnskapstall må angis
og kommenteres i note. Det er bare krav om å vise ett år
med sammenligningstall. Regjeringen viser generelt til sin vurdering
av problemstillingen i Ot.prp. nr. 42 (1997-1998). Regjeringen ga
bl.a. uttrykk for at om nødvendig så skal tallene
omarbeides for å bli sammenlignbare, med mindre annet følger
av god regnskapsskikk. Det vises videre til at lovens krav om ett års
sammenligningstall er direktivets minstekrav. Regjeringen kan ikke
se at det er behov for å endre regnskapsloven på dette
punktet. Regjeringen vil likevel presisere at regnskapsloven setter
krav til sammenligning med foregående årsregnskap,
men at Oslo Børs må vurdere særskilt
for de børsnoterte selskapene om det skal kreves to års
sammenlignbare tall etter børsreglene.
Komiteen tar dette til etterretning.
Enkelte høringsinstanser har påpekt at ved
verdiendringer på finansielle eiendeler tilgjengelige for salg,
vil de foretak som følger de nye vurderingsbestemmelsene
ha valgfrihet mellom resultatføring og føring
direkte mot egenkapitalen, og at det generelt sett er lite ønskelig
med valgfrihet i regnskapene. Ved nye vurderingsregler vil det ikke
være noen etablert god regnskapsskikk.
Regjeringen forstår det slik at ny artikkel 42c i fjerde
direktiv åpner for at medlemsstatene kan tillate eller
kreve at verdiendringer på finansielle eiendeler tilgjengelig
for salg føres direkte mot egenkapitalen.
Regnskapslovutvalget gir i høringsnotatet uttrykk for
følgende:
"Vinning og tap skal som en hovedregel føres over
resultatregnskapet, jf. regnskapsloven § 4-2 første
ledd. (...)
Unntaksregelen i regnskapsloven § 4-3
annet ledd åpner imidlertid generelt for unntak fra kongruensprinsippet
når dette er i samsvar med god regnskapsskikk. Slike unntak
benyttes i betydelig utstrekning i andre land, men er omdiskutert.
Hittil har en i Norge hatt en restriktiv holdning til unntak fra
kongruensprinsippet. Regnskapsloven er imidlertid ikke til hinder
for at utviklingen av god regnskapsskikk kan gå i retning
av at det i større grad enn tidligere foretas føring
direkte mot egenkapitalen, for eksempel hvis dette følger
av internasjonal regnskapspraksis."
Regnskapslovutvalget anser at direktivbestemmelsen er tilstrekkelig
dekket gjennom regnskapsloven § 4-3 annet ledd.
Regjeringen slutter seg til Regnskapslovutvalgets vurdering om
at direktivbestemmelsen er tilstrekkelig dekket gjennom regnskapsloven § 4-3
annet ledd, og at regnskapsloven ikke er til hinder for at utviklingen
av god regnskapsskikk kan gå i retning av at det i større
grad enn tidligere foretas føring direkte mot egenkapitalen.
Regjeringen legger til grunn at føring direkte mot egenkapitalen
i samsvar med internasjonale regnskapsstandarder, vil være
i overensstemmelse med regnskapsloven § 4-3. Dette
kan være aktuelt dersom forslaget til revidert IAS 39 om å innføre
krav til at verdiendringer fra finansielle eiendeler tilgjengelige
for salg føres direkte mot egenkapitalen i et eget fond
for verdiendringer blir fastsatt.
Komiteen tar dette til etterretning.
Direktivet tillater større grad av føring direkte mot
egenkapitalen enn det som er tilfelle i dagens regnskapslov. I henhold
til direktivet skal imidlertid verdiendringer som ikke resultatføres,
føres direkte mot et fond for verdiendringer. Fondet skal
omfatte urealiserte gevinster som er ført direkte mot egenkapitalen.
Spesifisering kreves etter direktivet selv om avsetningen ikke medfører
begrenset adgang til utdeling til eiere. Det vises til Regjeringens
forslag til endringer i regnskapsloven § 6-2 første
ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Departementet legger opp til å fastsette forskrifter
til utfylling av lovregler som blir fastsatt på grunnlag
av forslagene i kapittelet her før loven settes i kraft.
Forskriftene vil bli utarbeidet på grunnlag av forslagene
i Regnskapslovutvalgets delutredning og høringen av den.
En vil også ta i betraktning den ytterligere vurderingen
av slike forskriftsregler som Regnskapslovutvalget har gjort i sin
endelige utredning (NOU 2003:23).
Komiteen tar dette til etterretning.