1. Innledning. Jeg viser til justiskomiteens
brev 11. mars 2004 der komiteen ber om departementets uttalelse
til Dok. nr. 8:32 (2003-2004).
I forslaget foreslås det at det skal vedtas et nytt annet
ledd i skadeserstatningsloven § 5-2 om lemping av erstatningsansvar.
Etter det nye leddet skal det slås fast at erstatningsansvar
aldri skal lempes, verken helt eller delvis, dersom grunnlaget for
et erstatningsansvar også utgjør en forsettlig
straffbar handling.
En rekke handlinger kan utgjøre en "forsettlig straffbar
handling", selv om minstekravet for skyld er uaktsomhet. Som eksempler
på straffbare forhold som hører til denne kategorien
i utgangspunktet, kan nevnes brudd på sikkerhetsregler
for biler og veitrafikk, båter og båttrafikk,
brudd på sikkerhetsforskrifter i næring eller
virksomhet og brudd på plikter i forhold til det offentlige,
f.eks. etter skattebetalingsloven (jf. Rt 1992 side 93)
som illustrerer at lemping av erstatningsansvar overfor det offentlige
kan tenkes i slike tilfeller). Dessuten vil lovbrudd som falsk anklage
eller forklaring, ærekrenkelser, vold, voldtekt, tyveri,
innbrudd, bedrageri, skadeverk m.m. i svært mange tilfeller
falle inn under kategorien "forsettlig straffbar handling". I mange
tilfeller er forsettskravet også et minstekrav for straffbarheten.
Erstatningskrav kan relatere seg til tingskader, personskader
og formuestap, herunder tap i næring. I tillegg til å dekke økonomisk
tap, kan et ansvar dekke menerstatning og oppreisning for ikke-økonomisk skade
ved grovere personlige krenkelser, ærekrenkelser og krenkelser
av privatlivets fred. Erstatningskrav kan ta form av direktekrav
fra den skadelidte mot skadevolderen, eller regresskrav fra et forsikringsselskap,
en arbeidsgiver, trygden eller en pensjonsinnretning for deres ytelser
i anledning av skaden. Regress kan særlig være
aktuelt der skade er voldt med forsett, og til dels også ved
grov uaktsomhet.
Det er ikke gjennomgående etter norsk rett et direkte
sammenfall mellom grunnlaget for straffansvar og grunnlaget for
erstatningsansvar ved skadegjørende handlinger. Dette kan
slå begge veier. Av en rekke grunner kan det foreligge
såvel erstatningsansvar uten straffansvar som
straffansvar uten erstatningsansvar. En forsettlig straffbar handling
kan videre utgjøre bare ett av flere elementer i en konkret
erstatningsrettslig vurdering, altså uten selv å være
mer enn en del av grunnlaget for erstatningsansvaret.
2. Om skadeserstatningsloven § 5-2.
Skadeserstatningslovens generelle lempingsregel har karakter av
en unntaksregel. Lemping er ikke det normale, men kan være
aktuelt som en sikkerhetsventil for å unngå et
urimelig omfattende ansvar. Ved vurderingen peker loven på en
totalvurdering der det skal ses hen til "skadens størrelse,
den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende
forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene
ellers". Jeg vil i det følgende belyse regelen nærmere med
praksis fra Høyesterett som knytter seg til forsettlige
straffbare handlinger og lemping. Når det gjelder domstolenes
praksis, er det særlig avgjørelser fra Høyesterett
som bør stå sentralt ved lovgivningspolitiske
overveielser, fordi disse har en retningsgivende funksjon for fremtidig
praksis som lavere domstolers avgjørelser ikke har.
Når det gjelder oppreisningserstatning, fremgår det
av Rt. 1997 side 883 (vold, forsettlig skadetilføyelse
med en betydelig skade til følge) at det finnes "lite naturlig å foreta
lempning i en utmålt oppreisning". Dette følger
også av Rt. 1988 side 532 (voldtekt) og er fulgt opp i
Rt. 2001 side 274 (forsettlig drap, krav fra etterlatte).
I saken i Rt. 1997 side 883 ble imidlertid de øvrige
erstatningsposter (erstatning for økonomisk tap og mén)
lempet. Følgende ble uttalt innledningsvis:
"Hovedregelen om at skadelidte skal ha full erstatning
ligger fast. Lempningsregelen i skadeserstatningsloven § 5-2
har en snever rekkevidde. Innføringen av lempningsregelen
i 1973 ble begrunnet i hensynet til skadevolderen, hvis økonomi
kan bli belastet i en slik grad at det vil være urimelig å pålegge ham å betale
full erstatning, se blant annet Innstilling fra Erstatningslovkomitéen
fra 1971 side 48. Her nevnes videre at også ved en "klar
uaktsomhet" kan det være grunn til å lempe ansvaret
hvor skadevolderen ikke har noen praktisk mulighet for å betale
erstatningen eller hvor dette bare kan skje "ved oppofrelser som
ikke står i noe rimelig forhold til den bebreidelse som
kan rettes mot ham".
I denne saken er skaden voldt
ved en forsettlig handling som B er straffedømt for. Jeg
finner imidlertid ikke at dette i seg selv kan utelukke lempning. At
det vil veie tungt som argument mot å lempe ansvaret, sier
seg selv. Men det sentrale skjønnstema er om ansvaret vil
virke "urimelig tyngende", og denne urimelighetsvurderingen bør
kunne slå ut til fordel for skadevolderen også ved
de grovere skyldformer."
I saken ble det lagt "betydelig vekt" på hendelsesforløpet
forut for den forsettlige skadetilføyelsen. Skadelidte
forulempet skadevolderens samboer og var i over en time en aktiv
part i en krangel der skadevolderen opptrådte passivt.
Både skadelidte og skadevolderen var sterkt beruset. Ansvaret
ble lempet med i underkant av 50 % til 550 000 kroner,
samtidig som det ble fremholdt at det ikke under noen omstendigheter
ble funnet riktig at ansvaret etter lempingen skulle settes til
et beløp under halvparten av det tapet den skadelidte var
påført. Det ble nevnt at ansvaret også etter
lemping ville være tyngende for skadevolderen, som var
i fast arbeid og i etableringsfasen.
Det ble fremholdt at skadelidte kan ha en direkte interesse i
at erstatningen settes til et beløp som skadevolderen kan
ha mulighet for å betale, slik at betalingsevnen og betalingsviljen
ikke ble ødelagt. Det ble videre fremholdt at det i første
rekke er de strafferettslige følgene som varetar prevensjonshensynene,
men også at størrelsen av et erstatningsansvar
i den konkrete saken uansett ville virke så tyngende at et
mulig prevensjonshensyn ikke ville bli svekket.
Også i en høyesterettsdom avsagt 30. januar
2004 er et erstatningsansvar lempet med i underkant av 50 % av
det samlede erstatningskrav, til 750 000 kroner. Saken gjaldt her
tingskadeerstatning etter brannstiftelse (påtent brennbart
materiale i eller utenfor en bod på terrassen til en leilighet
i et eldresenter). Skadevolderen var en 22 år gammel mann,
og erstatningskravet ble fremmet av forsikringsselskapet som hadde
dekket skaden. Høyesterett fant at fullt ansvar ville være
meget tyngende for skadevolderen som var uten videregående
utdanning og nevneverdig yrkeserfaring. Det ble lagt stor vekt på skyldforholdet. Handlemåten
fremsto som meningsløs og uten noe forståelig
motiv, og brannstiftelsen var mest sannsynlig en innskytelse i forvirret,
ruspåvirket tilstand.
Det ble i saken vist til andre saker der ansvaret ikke var lempet,
der brannstiftelsen var "en planlagt handling" (Borgarting lagmannsretts
dom 14. desember 1998, erstatningskrav på over 13 millioner
kroner etter kirkebrann ble ikke lempet) eller utført "etter flere
forsøk i skadehensikt" (Borgarting lagmannsretts dom 19.
april 1999, erstatningskrav etter boligbrann på over 3
1/2 millioner kroner ble ikke lempet).
I saken ble det også vist til Rt. 2003 side 1358 der skadevolderens
skyld var så graverende at dette i seg selv stengte for
lemping, selv om det økonomiske ansvar var meget tyngende.
I denne saken ble en psykolog som følge av grovt seksuelt
misbruk dømt til å betale omkring 7,5 millioner
kroner til tre tidligere pasienter. Det var tale om forsettlige
grove integritetskrenkelser over et langt tidsrom. Karakteren og
omfanget av overgrepene og det de skadelidte hadde gjennomgått,
hindret her enhver lemping.
Lemping av menerstatning ble også avvist i Rt. 2003
side 841 der den erstatningsansvarlige ble straffedømt
for å ha hatt tre samleier i løpet av en tidagersperiode
med en jente på 12 år, etter å ha oppnådd fortrolighet
med henne over internett.
Rt. 1991 side 697 gjaldt erstatning etter en legemsbeskadigelse
som førte til hjerneskade og derigjennom til lammelser
og skade på synet for en tilfeldig 69-åring som
ble antastet av en irritert person. Ut fra opplysningene om skadevolderens økonomi
ble lemping ikke nærmere vurdert.
3. Oppsummering av rettspraksis. For
den skjønnsmessig fastsatte oppreisningserstatningen etter
skadeserstatningsloven § 3-5 foretas det konsekvent ikke
lemping etter lovens § 5-2, se Rt. 1997 side 883, jf. Rt.
1988 side 532 og Rt. 2001 side 274. For andre erstatningsposter
viser Høyesteretts avgjørelser at skadevolderens
skyld er et tungtveiende moment ved lempingsvurderingen. Graverende
skyld vil i seg selv i tråd med praksis stenge for lemping
uten hensyn til om det økonomiske ansvaret er meget tyngende,
men det utslagsgivende momentet er ikke om det isolert vurdert foreligger
en forsettlig straffbar handling. Ved skyldvurderingen legges det
vekt på om det foreligger en forsettlig straffbar handling
og karakteren av og omstendighetene rundt denne.
Når det gjelder omstendighetene rundt lovbruddet, er
det lagt vesentlig vekt på om den skadevoldende handlingen
har vært overveiet, har pågått over tid eller
har vært utført med målrettet skadehensikt.
Dette fremstår som avgjørende momenter mot lemping
i sakene som gjaldt brannstiftelser og grove integritetskrenkelser
og der det var tale om erstatningskrav med betydelig størrelse,
jf. Rt. 2003 side 841, Rt. 2003 side 1358 og henvisningene til tidligere
lagmannsrettsavgjørelser i høyesterettsdom avsagt
30. januar 2004. I sistnevnte dom ble vurderingen derimot at skyldforholdet
ikke talte avgjørende imot den lemping som ble foretatt.
Den forsettlige ildspåsettelsen ble her vurdert som en
innskytelse i forvirret, ruspåvirket tilstand. Skyldforholdet
var derfor ikke så graverende at det utelukket lemping.
Det samme var tilfellet i Rt. 1997 side 883 der den forsettlige
volden ikke utelukket lemping ut fra en vektlegging av skadelidtes
aktive rolle i hendingsforløpet forut for skaden, og skadelidtes
mer passive rolle.
Der en forsettlig straffbar handling ligger til grunn for et
erstatningskrav, synes det mindre aktuelt å lempe erstatningskravet
mer enn maksimalt med i underkant av 50 % av erstatningen.
Dette gjelder selv om det resterende ansvaret veier tungt for skadevolderen.
Når det gjelder karakteren av lovbruddet, gjaldt sakene
som her er nevnt brannstiftelser og grove integritetskrenkelser.
Ved f.eks. forsettlig straffbar overtredelse av regler i spesiallovgivningen,
bl.a. der flere er medansvarlige, er vurderingene i mindre grad direkte
retningsgivende, selv om også her de nærmere omstendigheter
relatert til skyldforholdene må få vesentlig vekt
ved vurderingene. At lemping også i slike situasjoner bare
unntaksvis kan komme på tale, må legges til grunn.
4. Min vurdering. Lempingsregelen
er som det fremgår, en klar unntaksregel, både
der en forsettlig straffbar handling ligger til grunn for erstatningsansvaret som
i de refererte rettsavgjørelser og ellers. Den
har karakter av en sikkerhetsventil mot for omfattende erstatningsansvar
i enkelttilfeller. Som det fremgår av Rt. 1997 side 883
kan et for omfattende erstatningsansvar i enkelttilfeller virke ødeleggende for
både betalingsevnen og betalingsviljen, og dermed slå uheldig
tilbake på den skadelidte.
Redegjørelsen for gjeldende rett viser at det ved vurderingen
av lemping blir tatt i betraktning om det foreligger en forsettlig
straffbar handling. Momenter knyttet til dette fremstår
som tungtveiende momenter mot lemping. Jeg vil imidlertid forsvare
at lemping ikke blir definitivt avskåret i alle tilfeller
der det foreligger en forsettlig straffbar handling. Etter mitt skjønn
gir Høyesteretts retningsgivende avgjørelser, så langt
man har slike, en balansert og rimelig rettstilstand.
Ved forsettlige straffbare forhold får skadevolderen
straff ved siden av erstatningsansvaret. Erstatningsansvaret
skal ikke vareta helt de samme hensyn som straff. Det bør
ikke uten videre anses som gitt at den ansvarlige alltid skal komme
strengere ut når det gjelder lemping av erstatningsansvar
i sammenheng med en straffbar handling, enn ellers.
Etter min vurdering vil en definitiv og unntaksfri avskjæring
av lempingsadgangen i alle tilfeller der det foreligger en forsettlig
straffbar handling også kunne ha visse uheldige samfunnsmessige
virkninger. Når lemping unntaksvis skjer for å unngå et
så omfattende erstatningsansvar at det ikke er mulig for skadevolderen
noen gang å betale erstatningen, kan dette bidra til å redusere
personlig marginalisering og opprettholde den ansvarliges deltakelse
i arbeidslivet m.m. Siden lemping vurderes også i lys av
foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, kan det pekes
på at også institusjoner som forsikringsselskaper
o.l., kan være generelt tjent med at lemping foretas i
de unntakstilfeller der dette skjer i dag.
Først og fremst er det straffen som skal virke preventivt.
Siden lempingsregelen er en så klar unntaksregel, vil prevensjonshensynene
uansett neppe bli særlig skadelidende når erstatningsansvar
blir lempet. Trolig er det bare i unntakstilfeller at regelen har en
sidevirkning i denne sammenheng. For likevel å belyse endringsforslaget
noe ytterligere og siden dette området spesielt
hører under Justisdepartementets ansvarsområde vil
jeg vise til Fafo-rapport 429 – 2004, Friestad og Hansen,
Levekår blant innsatte. Rapporten viser at innsatte i norske
fengsler er preget av en opphopning av levekårsproblemer,
som henger sammen med innsattes oppvekstvilkår. Man vinner etter
mitt syn lite eller intet i forhold til denne gruppen eller i forhold
til ønsket om allmennprevensjon ved å endre skadeserstatningsloven § 5-2
slik at dagens unntaksvise lemping ved forsettlige straffbare handlinger
utelukkes.
I Dok. nr. 8:32 (2003-2004) er det vist til at forslagsstillerne
ikke kan se at kriminelle skal ha det bedre enn andre som har pådratt
seg gjeld. Jeg vil peke på at etter gjeldende lempingsregel
taler skyld på skadevolderens side imot lemping, mer desto
grovere skylden er, slik det fremgår foran. En som har
voldt skade ved en forsettlig straffbar handling, vil i dag ha vanskeligere
for å oppnå lemping enn en som har voldt skade
ved simpel uaktsomhet eller ved et objektivt forhold, dersom alle
relevante forhold ellers er like. Jeg vil videre fremholde at det
kan være vanskeligere å oppnå gjeldsforhandling
eller frivillig eller tvungen gjeldsordning etter gjeldsordningsloven
dersom deler av gjelden stammer fra straffbare forhold, og en gjeldsordning
vil som utgangspunkt bli etablert på strengere vilkår
enn ellers i slike tilfeller, se gjeldsordningsloven § 1-4
annet ledd bokstav b, § 4-8 første ledd bokstav
h og § 5-2 første ledd.
Jeg vil på bakgrunn av det som her er sagt, frarå at
Stortinget fatter vedtak i tråd med forslaget i Dok. nr.
8:32 (2003-2004). Det kan etter min vurdering ikke antas at verken
samfunnet, institusjoner som forsikringsselskaper mv. eller de skadelidte
i en større sammenheng vil være tjent med en slik
lovendring.