Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sylvia Brustad, Mette Gundersen og Knut Werner Hansen, fra Høyre, Øyvind
Halleraker, Siri A. Meling og Leif Frode Onarheim, fra Fremskrittspartiet, Øyvind
Korsberg og Øyvind Vaksdal, fra Kristelig Folkeparti, Ingmar
Ljones og lederen Bror Yngve Rahm, og fra Senterpartiet, Inger S. Enger,
viser til betydningen av å legge til rette for utbygginger
av små vannkraftverk for på denne måten
både å kunne styrke energibalansen samt bidra
til et bedre inntektsgrunnlag i distriktene.
Et annet flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at
tiltakene som er foreslått gjennom denne lovendring i industrikonsesjonsloven og
vassdragsreguleringsloven vil bidra til å gjøre
prosessen rundt etablering av små vannkraftverk enklere,
og dette flertallet er enig i de foreslåtte
endringer. Dette flertallet viser i tillegg til at
et stort flertall av høringsinstansene går inn
for forslagene til endring.
Dette flertallet viser til at en heving av konsesjonsgrensen
etter industrikonsesjonsloven fra 1 000 til 4 000
naturhestekrefter vil kunne øke lønnsomheten i
prosjekter både ved en forenklet saksbehandling, men også ved
at inntektsgrunnlaget styrkes. Dette flertallet vil
også understreke at denne endringen kun omfatter retten
til å erverve vannfallsrettigheter. Forslaget innebærer
ingen endring av konsesjonsplikten etter vannressursloven, slik
at alle tiltak i vassdrag som kan være til nevneverdig
skade eller ulempe for allmenne interesser i vassdraget, vil være
konsesjonspliktige etter vannressursloven. Dette flertallet vil
imidlertid påpeke at utbygginger som er mindre enn 4 000
naturhestekrefter i de fleste tilfeller er lite konfliktfylte og
har begrensede miljøulemper, blant annet fordi slike anlegg
som regel etableres uten reguleringer.
Dette flertallet vil videre vise til at NVE er delegert
kompetanse til å fatte vedtak for utbygginger med installert
effekt opp til 5MW, og som kun behandles etter vannressurslovens
regler. De foreslåtte endringer med heving av konsesjonsgrensen
etter industrikonsesjonsloven vil derfor bidra til en ytterligere
forenkling av saksbehandlingen for bygging av små kraftverk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet viser til at den foreslåtte endringen
bidrar til å forenkle saksbehandlingen for bygging av små kraftverk.
Samtidig viser det seg at rekkevidden av å forenkle regelverket
ikke er tilstrekkelig klarlagt.
Når det gjelder spørsmålet om foreleggelse
av saker om vannkraftutbygging for Stortinget, viser komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti,
til at det gjennom de senere har år vært praksis
for at Olje- og energidepartementet har lagt frem større
vannkraftutbyggingssaker for Stortinget, og at i begrepet "større"
har vært reguleringer som øker vannkraften i vassdraget
med minst 20 000 naturhestekrefter. I tillegg har alle
saker der det står betydelige interesser mot hverandre,
vært forelagt Stortinget.
Flertallet viser til at den foreslåtte
lovendring i vassdragsreguleringsloven vil lovfeste dagens praksis,
og åpne for at departementet kan godkjenne prosjekter over
20 000 naturhestekrefter uten å forelegge dette
for Stortinget dersom prosjektet som sådant ikke er kontroversielt. Flertallet er
enig i denne endringen, og vil påpeke at dette opprettholder
en rasjonell arbeidsfordeling mellom Storting og regjering ved at
kun omstridte saker forelegges Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Ingvild Vaggen Malvik og Hallgeir H. Langeland, vil påpeke det
betenkelige i Regjeringens forslag om at det skal være
opp til departementet å vurdere om saker over 20 000
naturhestkrefter må forelegges Stortinget før konsesjon
gis. Disse medlemmer har merket seg at Olje- og energidepartementet
i sitt brev 13. mai 2004 til komiteen av skriver at:
"I merknadene til de aktuelle bestemmelsene i vassdragsreguleringsloven
og industrikonsesjonsloven heter det blant annet (kapittel 7.2,
side 19-20):
"Endringen har sin bakgrunn i ønsket
om at mer kurante saker skal kunne unntas stortingsbehandling. Unntaket
vil derfor ikke være aktuelt i saker hvor "betydelige interesser
står mot hverandre". Kontroversielle saker skal fortsatt
forelegges Stortinget. Unntaksadgangen er ment benyttet i saker
som overstiger 20 000 naturhestekrefter, men som likevel ikke er
omstridt. I praksis vil dette først og fremst gjelde saker
om fornyelse av reguleringskonsesjoner og andre søknader
om ny konsesjon for tidligere utbygde fall etter industrikonsesjonsloven."
Lovforslaget
legger til grunn at departementets adgang til å unnta saker
fra Stortingsbehandling ikke kan benyttes i saker "der betydelige
interesser står mot hverandre", slik at disse skal forelegges
Stortinget før konsesjon blir gitt."
Disse medlemmer vil påpeke
at fordelen med å ha en regel om at saker over 20 000
naturhestekrefter skal forelegges Stortinget, er at det blir opp til
Stortinget å vurdere konfliktnivået i en sak,
og ikke departementet. Dette vil utgjøre en nødvendig sikkerhetsventil
i forhold til å sikre folkevalgt styring med norske vannkraftressurser.
Saken om endring av industrikonsesjonslovens § 1
illustrerer at det kan være grunn til å stille
spørsmålstegn ved om det bør overlates
til departementet å vurdere nødvendighetsgraden
av å forelegge saker for Stortinget. Spesielt viktig er
dette i forhold til nye utbyggingssaker.
Olje- og energidepartementet skriver i sitt brev av 13. mai 2004
til komiteen at:
"Samlet Plan ble sist rullert på begynnelsen
av 1990-tallet (St. meld. nr. 60 (1991-92)), og mange av prosjektene
er det i dag ikke realistisk å gjennomføre i sin
opprinnelige form. Stortinget har tidligere sluttet seg til regjeringens
forslag om omlegging av Samlet Plan. Regjeringen tar i nærmeste
fremtid sikte på å legge frem stortingsproposisjon
om supplering av Verneplan for vassdrag. Av de 76 nye vassdragene som
er vurdert vernet er det kun 15 vassdrag som ikke har prosjekter
i Samlet Plan. På denne bakgrunn kan det derfor ikke nå gis
noen realistisk angivelse av hvilke Samlet Plan prosjekter over
20 000 naturhestekrefter som det fortsatt kan bli aktuelt å bygge
ut."
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn stemme
imot den foreslåtte lovendringen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet presiserer
at rekkevidden av lovendringen må gjelde med den begrensningen
departementet selv har gitt uttrykk for. Hensikten må være å unngå å måtte
fremme proposisjoner om helt kurante saker for Stortinget.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at
den foreslåtte grensen på 4 000 naturhestekrefter
tilsvarer ca. 5MW installert effekt. Et kraftverk med 5MW installert
effekt uten regulering vil ha en årlig produksjon på ca.
20-25 GWh med en investering oppad begrenset til 40-50 mill. kroner.
Kraftverk som etableres med regulering pålegges konsesjon
med vilkår om hjemfall etter vassdragsreguleringsloven,
når reguleringen øker vannkraften i ett eller
flere vannfall som utnyttes under ett med minst 500 naturhestekrefter. Flertallet viser
derfor til at de anlegg hvor det ikke vil pålegges konsesjon
med vilkår om hjemfall, vil være begrenset til
små elvekraftverksutbygginger som ikke utnytter reguleringer.
Flertallet viser til at lovforslaget ikke innebærer
noen endring av konsesjonsplikten etter vannressursloven, og hensynet
til natur og miljø vil fortsatt bli ivaretatt gjennom konsesjonsbehandling
etter denne loven. Alle tiltak som kan være til nevneverdig skade
eller ulempe for allmenne interesser i vassdraget er her konsesjonspliktige.
Flertallet vil påpeke at lovforslaget
ikke innebærer noen endring av hjemfallsreglene, men endrer grensen
for hvilke vannfall som skal være konsesjonspliktige etter
industrikonsesjonsloven. Vilkår om hjemfall for fallrettigheter
kan bare pålegges der et vannfallserverv er konsesjonsbehandlet
og underlagt konsesjon.
Flertallet vil påpeke at dagens konsesjonsgrense
vanskeliggjør grunneierbasert utnyttelse av små vannfall.
For en grunneier kan selv en liten vannkraftutbygging være
så kapitalkrevende at han ikke vil ta den økonomiske
risiko utbyggingen vil medføre. Hvis fallet kan utnyttes
til mer enn 1 000 naturhestekrefter, er grunneier etter gjeldende
regler henvist til å selge fallrettighetene for å realisere
verdien disse har i vannkraftsammenheng. Vannfall som trenger konsesjon
kan ikke leies ut av private. En heving av konsesjonsgrensen vil
gjøre det mulig for grunneiere å leie ut vannfall
med kraftgrunnlag inntil 4 000 naturhestekrefter. Lovforslaget
i Ot.prp. nr. 54 (2003-2004) vil derfor legge forholdene til rette
for at grunneiere kan realisere verdien av sine vannfall ved tidsbegrenset
bortleie og slik at eiendomsretten beholdes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er for å redusere
saksbehandlingstiden for vannkraftutbyggingssaker, men mener dette
må kunne gjøres på en slik måte
at det ikke berører hjemfallsreglene.
Disse medlemmer vil komme tilbake til spørsmål
som omhandler industrikonsesjonsloven og hjemfall når hjemfallsutvalgets
innstilling skal behandles av Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til brev av 13. mai
2004 fra Olje- og energidepartementet hvor det heter:
"En heving av konsesjonsgrensen i industrikonsesjonsloven
fra 1000 til 4000 naturhestekrefter innebærer at erverv
av vannfall under 4000 naturhestekrefter ikke vil være
konsesjonspliktig. Erververen vil da ikke pålegges konsesjon
med vilkår om hjemfall for fallrettighetene.
Samtidig
legges det opp til at erverv av vannfall mellom 1000 og 4000 naturhestekrefter
som allerede er konsesjonsbehandlet og underlagt konsesjon, fortsatt
skal være konsesjonspliktige. Konsesjonsbestemte vilkår
om hjemfall vil derfor i utgangspunktet videreføres.
Den
gruppe vannfall som ikke vil underlegges konsesjon med vilkår
om hjemfall vil etter dette være vannfall under 4000 naturhestekrefter
som ikke er konsesjonsbehandlet."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti finner
det oppsiktsvekkende at denne endringen av hjemfallsreglene ikke
omtales i proposisjonen. Forslaget minner om et forsøk
på snikprivatisering av en rekke norske vannfall, som siden
konsesjonslovene av 1917 har vært omfattet av hjemfallsinstituttet.
Disse medlemmer finner det også oppsiktsvekkende
at Regjeringen fremmer et slikt forslag, mens et offentlig oppnevnt
utvalg er i gang med å utrede hjemfallsreglene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at det videre i brev av 13. mai
2004 fra departementet til komiteen heter at:
"Det å fastslå et vannfalls naturhestekrefter
er en relativt omfattende beregning som foretas i forbindelse med
konsesjonsbehandlingen. Det foreligger derfor ingen oversikt over
hvor stor del av det resterende vannkraftpotensialet som utgjør
vannfall under 4000 naturhestekrefter."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
dette viser at Regjeringen ikke synes å ha den nødvendige
oversikten over konsekvensene av denne lovendringen, all den tid
departementet ikke kan dokumentere hvilket omfang denne privatiseringen
av norske vannfall vil kunne få.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det er en vesentlig mangel ved proposisjonen at denne endringen
av hjemfallsreglene ikke er omtalt. Det framkommer heller ikke hvor
store totale vannkraftressurser som blir unntatt fra hjemfall med denne
lovendringen. Dette medlem mener at spørsmålene
omkring hjemfall må klarlegges bedre.
Videre viser komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet til uttalelsen fra Landsamanslutninga
av vasskraftkommunar (LVK) som er gjengitt i proposisjonen, hvor
det heter at:
"En installert effekt på 5 MW tilsvarer en utbygging
på maksimalt ca 40 GWh. En utbygging på 40 GWh
vil ha en kostnad i størrelsesorden 60-100 mill kroner.
Bare dette illustrerer at småkraftverk i den øvre
grensen forutsetter så store investeringer at det sjelden
vil være tale om grunneierbaserte virksomheter. Dette er
et investeringsnivå som de færreste kommuner opplever
mange eksempler på, uansett næring. Også småkraftverk
kan derfor i mange kommuner representere betydelige saker og betydelige
verdier."
Disse medlemmer mener dette illustrerer behovet
for en mer grundig gjennomgang og analyse av hva det vil innebære å fjerne
hjemfall for denne typen utbygginger, og mener at dette er spørsmål
som naturlig hører inn under Hjemfallsutvalgets mandat.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
videre til at LVK i sin høringsuttalelse påpeker
at:
"Utviklingen innenfor småkraftutbyggingen
synes å gå mer i retning av å bli en
del av den store kraftindustriens økonomiske virksomhet
enn den lokale næringsutviklingen som var ment å være
grunneierbasert og en del av et distrikts utmarksstrategier. Det
vises i den forbindelse til departementets henvisning til energi-
og miljøkomiteens uttalelser under behandlingen av vannressursloven
og stortingsmeldingen om vasskraft og energibalansen.
Dette
ses allerede bekreftet i praksis: Aksjeselskapet Småkraft
AS - som er landets største utbygger av småkraftverk
- eies eksempelvis av Statkraft med tilhørende selskaper."
Disse medlemmer vil vise til at Småkraft AS
ifølge St.prp. nr. 53 (2003-2004) i løpet av 10 år ønsker å bygge
kraftverk som til sammen gir 2,5 TWh i årlig kraftproduksjon,
det vil si energi nok til å dekke behovet til ca. 125 000
husstander.
Disse medlemmer vil påpeke at dette illustrer
at endringen av hjemfallsreglene for denne typen kraftverk også bør
sees i sammenheng med forslaget Regjeringen har fremmet om omorganiseringen
av Statkraft, jf. St.prp. nr. 53 (2003-2004) og Ot.prp. nr 63 (2003-2004).
Regjeringens foreslåtte omorganisering av Statkraft er
etter disse medlemmers mening første skritt
i retning av en privatisering av Statkraft, og innebærer
dermed en ekstra usikkerhet med hensyn til eierskapet til norske
vannkraftressurser, også når det gjelder små kraftverk.
Videre vil disse medlemmer vise til fylkesmannen
i Vest-Agders begrunnelse for å gå imot Regjeringens
forslag. Fylkesmannen i Vest-Agder påpeker at den foreslåtte
endringen etter fylkesmannens oppfatning vil føre til en
mindre opplyst og mindre grundig saksbehandling. Fylkesmannen mener
dagens vassdragslovgivning allerede mangler skranker som hindrer
at små vannkraftverk bygges ut i konflikt med miljøverdier
og urørt natur. Fylkesmannen uttaler blant annet:
"Departementet uttrykker videre at man anser utbygging
som utnytter mindre enn 4000 naturhestekrefter som mindre konfliktfylt.
Dette er en generalisering som fylkesmannen ikke kan støtte
fullt ut. Et 4000 naturhestekrefters utbyggbart fall utgjør
et fossefall med 15 m3/sek. vannføring og 20 meters
fallhøyde. I Vest-Agder er det Kvåsfossen i Lyngdalsvassdraget
som er igjen av uregulerte vannfall av den størrelse. Sammenliknbare
eller større fall er bygget ut. Etter fylkesmannens vurdering
vil det være uheldig om en utbygging i den størrelsesorden
- i et fylke med begrenset gjenværende vassdragsnatur -
ikke skulle underlegges strenge vurderinger."
På denne bakgrunn mener komiteens
medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet at
Regjeringen skal oversende forslaget om å endre industrikonsesjonsloven § 1
- om å heve grensen for konsesjonsplikt fra 1 000
til 4 000 naturhestekrefter - til det offentlig nedsatte
utvalget som utreder hjemfallsordningen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Ot.prp. nr. 54 (2003-2004) om lov om endringer i lov 14. desember
1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom
mv. og lov 14. desember 1917 nr. 17 om vasdragsreguleringer, sendes
tilbake til Regjeringen."