Til Odelstinget
Olje- og energidepartementet foreslår i proposisjonen
følgende endringer i industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven:
Grensen for konsesjonsplikt etter
industrikonsesjonsloven § 1 foreslås
hevet fra 1 000 til 4 000 naturhestekrefter.
Bestemmelsene i industrikonsesjonsloven § 2 tredje
ledd, § 4 andre ledd og § 5
tredje ledd, og vassdragsreguleringsloven § 2
andre ledd foreslås endret slik at det ikke er en plikt
for konsesjonsmyndigheten å forelegge alle saker over 20 000
naturhestekrefter for Stortinget før konsesjon gis.
Departementet viser til at en omfattende konsesjonsprosess vanskeliggjør
etableringen av små vannkraftanlegg. Dette har sammenheng
med at utbyggere av slike anlegg ofte er grunneiere som ikke har
hatt mulighet til å sette seg inn i konsesjonsregelverket
og konsesjonsprosessen. For å gjøre saksbehandlingen
i saker om utbygging av småkraftverk mer effektiv, er NVE
nå delegert kompetanse til å fatte vedtak for
utbygginger med installert effekt opp til 5 MW, og som bare behandles
etter vannressursloven. En heving av konsesjonsgrensen etter industrikonsesjonsloven § 1
vil føre til en ytterligere forenkling av saksbehandlingen.
Departementet presiserer at dette forslaget gjelder heving av
konsesjonsgrensen etter industrikonsesjonsloven, som omfatter retten
til å erverve vannfallsrettigheter. Dette betyr likevel
ikke at små vannkraftutbygginger uten videre kan etableres
konsesjonsfritt. Forslaget innebærer ingen endring av konsesjonsplikten
etter vannressursloven, og hensynet til natur og miljø vil
fortsatt bli ivaretatt gjennom konsesjonsbehandling etter denne
lov. Alle tiltak i vassdrag som kan være til nevneverdig
skade eller ulempe for allmenne interesser i vassdraget er konsesjonspliktige
etter vannressursloven § 8, jf. § 25.
Departementet viser til at dagens grense på 1 000 naturhestekrefter
medfører at erverv av relativt små vannfall er
konsesjonspliktige, og må pålegges konsesjon med
vilkår blant annet om konsesjonsavgifter, konsesjonskraft
og hjemfall. En økning av konsesjonsgrensen vil øke
lønnsomheten, og gi et bedre økonomisk insentiv
til utbygging av mindre vannkraftanlegg.
Utbygginger som utnytter mindre enn 4 000 naturhestekrefter,
er i de fleste tilfeller relativt lite konfliktfylte og med begrensede
miljøulemper, og slike anlegg etableres som regel uten
reguleringer. Etableres de likevel med regulering, vil de være
konsesjonspliktige etter vassdragsreguleringsloven dersom reguleringen øker
vannkraften med minst 500 naturhestekrefter i ett eller flere fall.
Slike utbygginger underkastes en svært grundig konsesjonsbehandling. Ved
meddelelse av konsesjon etter vassdragsreguleringsloven pålegges
også vilkår om konsesjonsavgifter og konsesjonskraft
til stat og kommuner.
Selv om grensen for konsesjonsplikt nå heves til 4 000
naturhestekrefter, vil erverv av konsederte fallrettigheter mellom
1 000 og 4 000 naturhestekrefter fortsatt være
konsesjonspliktige i henhold til industrikonsesjonsloven § 2
nr. 22. Bestemmelsen åpner for at det i forbindelse med
en slik videre overdragelse kan fastsettes nye konsesjonsvilkår.
Praksis i slike tilfeller har vært at konsesjon meddeles
på uendrede vilkår dersom det ikke foreligger
spesielle forhold og hensyn tatt til obligatoriske vilkår
etter lovgivningen på den tid den nye konsesjonen blir
gitt. Denne praksis forutsettes videreført ved erverv av konsederte
fallrettigheter mellom 1 000 og 4 000 naturhestekrefter.
Olje- og energidepartementet har siden 1984 bygget sin praksis
om stortingsforeleggelse på en uttalelse fra Justisdepartementets
lovavdeling som la til grunn at det er opp til konsesjonsmyndigheten å avgjøre
hvorvidt saken bør forelegges Stortinget. Lovavdelingen
kom høsten 2003 med en ny uttalelse, hvor det konkluderes
med at det for saker som øker vannkraften med minst 20 000
naturhestekrefter, er en plikt til å forelegge saken for
Stortinget før konsesjon gis. En plikt til å forelegge
alle saker som overstiger 20 000 naturhestekrefter for
Stortinget vil for kurante sakers vedkommende, medføre
en unødvendig tidkrevende behandling både for
konsesjonsmyndigheten og Stortinget.
Departementet viser til at forholdene har endret seg betydelig
siden bestemmelsene om foreleggelse for Stortinget ble fastsatt.
Store deler av landets vannkraftressurser er nå utbygd,
og nye vannkraftutbygginger som overstiger 20 000 naturhestekrefter, er
i dag sjeldne. Konsesjonsmyndigheten behandler likevel en rekke
saker som gjelder fornyelse av tidligere gitte reguleringskonsesjoner
og andre søknader om konsesjon etter industrikonsesjonsloven
for tidligere utbygde fall, hvor kraftgrunnlaget overstiger 20 000
naturhestekrefter. Kraftutbyggingen er i slike tilfeller allerede
foretatt. Spørsmålene vil da gjelde på hvilke
vilkår de nye tillatelsene skal gis.
Den foreslåtte lovendringen skal tre i kraft straks. Departementet
legger til grunn at det er tidspunktet for ervervet av vannfallsrettigheter
som er avgjørende for vurderingen av konsesjonsplikten.
Dette innebærer at konsesjonssøknader som er under
behandling hos konsesjonsmyndigheten, vurderes etter grensen på 1 000
naturhestekrefter så langt ervervet er skjedd før
lovendringen trer i kraft.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sylvia Brustad, Mette Gundersen og Knut Werner Hansen, fra Høyre, Øyvind
Halleraker, Siri A. Meling og Leif Frode Onarheim, fra Fremskrittspartiet, Øyvind
Korsberg og Øyvind Vaksdal, fra Kristelig Folkeparti, Ingmar
Ljones og lederen Bror Yngve Rahm, og fra Senterpartiet, Inger S. Enger,
viser til betydningen av å legge til rette for utbygginger
av små vannkraftverk for på denne måten
både å kunne styrke energibalansen samt bidra
til et bedre inntektsgrunnlag i distriktene.
Et annet flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at
tiltakene som er foreslått gjennom denne lovendring i industrikonsesjonsloven og
vassdragsreguleringsloven vil bidra til å gjøre
prosessen rundt etablering av små vannkraftverk enklere,
og dette flertallet er enig i de foreslåtte
endringer. Dette flertallet viser i tillegg til at
et stort flertall av høringsinstansene går inn
for forslagene til endring.
Dette flertallet viser til at en heving av konsesjonsgrensen
etter industrikonsesjonsloven fra 1 000 til 4 000
naturhestekrefter vil kunne øke lønnsomheten i
prosjekter både ved en forenklet saksbehandling, men også ved
at inntektsgrunnlaget styrkes. Dette flertallet vil
også understreke at denne endringen kun omfatter retten
til å erverve vannfallsrettigheter. Forslaget innebærer
ingen endring av konsesjonsplikten etter vannressursloven, slik
at alle tiltak i vassdrag som kan være til nevneverdig
skade eller ulempe for allmenne interesser i vassdraget, vil være
konsesjonspliktige etter vannressursloven. Dette flertallet vil
imidlertid påpeke at utbygginger som er mindre enn 4 000
naturhestekrefter i de fleste tilfeller er lite konfliktfylte og
har begrensede miljøulemper, blant annet fordi slike anlegg
som regel etableres uten reguleringer.
Dette flertallet vil videre vise til at NVE er delegert
kompetanse til å fatte vedtak for utbygginger med installert
effekt opp til 5MW, og som kun behandles etter vannressurslovens
regler. De foreslåtte endringer med heving av konsesjonsgrensen
etter industrikonsesjonsloven vil derfor bidra til en ytterligere
forenkling av saksbehandlingen for bygging av små kraftverk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet viser til at den foreslåtte endringen
bidrar til å forenkle saksbehandlingen for bygging av små kraftverk.
Samtidig viser det seg at rekkevidden av å forenkle regelverket
ikke er tilstrekkelig klarlagt.
Når det gjelder spørsmålet om foreleggelse
av saker om vannkraftutbygging for Stortinget, viser komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti,
til at det gjennom de senere har år vært praksis
for at Olje- og energidepartementet har lagt frem større
vannkraftutbyggingssaker for Stortinget, og at i begrepet "større"
har vært reguleringer som øker vannkraften i vassdraget
med minst 20 000 naturhestekrefter. I tillegg har alle
saker der det står betydelige interesser mot hverandre,
vært forelagt Stortinget.
Flertallet viser til at den foreslåtte
lovendring i vassdragsreguleringsloven vil lovfeste dagens praksis,
og åpne for at departementet kan godkjenne prosjekter over
20 000 naturhestekrefter uten å forelegge dette
for Stortinget dersom prosjektet som sådant ikke er kontroversielt. Flertallet er
enig i denne endringen, og vil påpeke at dette opprettholder
en rasjonell arbeidsfordeling mellom Storting og regjering ved at
kun omstridte saker forelegges Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Ingvild Vaggen Malvik og Hallgeir H. Langeland, vil påpeke det
betenkelige i Regjeringens forslag om at det skal være
opp til departementet å vurdere om saker over 20 000
naturhestkrefter må forelegges Stortinget før konsesjon
gis. Disse medlemmer har merket seg at Olje- og energidepartementet
i sitt brev 13. mai 2004 til komiteen av skriver at:
"I merknadene til de aktuelle bestemmelsene i vassdragsreguleringsloven
og industrikonsesjonsloven heter det blant annet (kapittel 7.2,
side 19-20):
"Endringen har sin bakgrunn i ønsket
om at mer kurante saker skal kunne unntas stortingsbehandling. Unntaket
vil derfor ikke være aktuelt i saker hvor "betydelige interesser
står mot hverandre". Kontroversielle saker skal fortsatt
forelegges Stortinget. Unntaksadgangen er ment benyttet i saker
som overstiger 20 000 naturhestekrefter, men som likevel ikke er
omstridt. I praksis vil dette først og fremst gjelde saker
om fornyelse av reguleringskonsesjoner og andre søknader
om ny konsesjon for tidligere utbygde fall etter industrikonsesjonsloven."
Lovforslaget
legger til grunn at departementets adgang til å unnta saker
fra Stortingsbehandling ikke kan benyttes i saker "der betydelige
interesser står mot hverandre", slik at disse skal forelegges
Stortinget før konsesjon blir gitt."
Disse medlemmer vil påpeke
at fordelen med å ha en regel om at saker over 20 000
naturhestekrefter skal forelegges Stortinget, er at det blir opp til
Stortinget å vurdere konfliktnivået i en sak,
og ikke departementet. Dette vil utgjøre en nødvendig sikkerhetsventil
i forhold til å sikre folkevalgt styring med norske vannkraftressurser.
Saken om endring av industrikonsesjonslovens § 1
illustrerer at det kan være grunn til å stille
spørsmålstegn ved om det bør overlates
til departementet å vurdere nødvendighetsgraden
av å forelegge saker for Stortinget. Spesielt viktig er
dette i forhold til nye utbyggingssaker.
Olje- og energidepartementet skriver i sitt brev av 13. mai 2004
til komiteen at:
"Samlet Plan ble sist rullert på begynnelsen
av 1990-tallet (St. meld. nr. 60 (1991-92)), og mange av prosjektene
er det i dag ikke realistisk å gjennomføre i sin
opprinnelige form. Stortinget har tidligere sluttet seg til regjeringens
forslag om omlegging av Samlet Plan. Regjeringen tar i nærmeste
fremtid sikte på å legge frem stortingsproposisjon
om supplering av Verneplan for vassdrag. Av de 76 nye vassdragene som
er vurdert vernet er det kun 15 vassdrag som ikke har prosjekter
i Samlet Plan. På denne bakgrunn kan det derfor ikke nå gis
noen realistisk angivelse av hvilke Samlet Plan prosjekter over
20 000 naturhestekrefter som det fortsatt kan bli aktuelt å bygge
ut."
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn stemme
imot den foreslåtte lovendringen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet presiserer
at rekkevidden av lovendringen må gjelde med den begrensningen
departementet selv har gitt uttrykk for. Hensikten må være å unngå å måtte
fremme proposisjoner om helt kurante saker for Stortinget.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at
den foreslåtte grensen på 4 000 naturhestekrefter
tilsvarer ca. 5MW installert effekt. Et kraftverk med 5MW installert
effekt uten regulering vil ha en årlig produksjon på ca.
20-25 GWh med en investering oppad begrenset til 40-50 mill. kroner.
Kraftverk som etableres med regulering pålegges konsesjon
med vilkår om hjemfall etter vassdragsreguleringsloven,
når reguleringen øker vannkraften i ett eller
flere vannfall som utnyttes under ett med minst 500 naturhestekrefter. Flertallet viser
derfor til at de anlegg hvor det ikke vil pålegges konsesjon
med vilkår om hjemfall, vil være begrenset til
små elvekraftverksutbygginger som ikke utnytter reguleringer.
Flertallet viser til at lovforslaget ikke innebærer
noen endring av konsesjonsplikten etter vannressursloven, og hensynet
til natur og miljø vil fortsatt bli ivaretatt gjennom konsesjonsbehandling
etter denne loven. Alle tiltak som kan være til nevneverdig skade
eller ulempe for allmenne interesser i vassdraget er her konsesjonspliktige.
Flertallet vil påpeke at lovforslaget
ikke innebærer noen endring av hjemfallsreglene, men endrer grensen
for hvilke vannfall som skal være konsesjonspliktige etter
industrikonsesjonsloven. Vilkår om hjemfall for fallrettigheter
kan bare pålegges der et vannfallserverv er konsesjonsbehandlet
og underlagt konsesjon.
Flertallet vil påpeke at dagens konsesjonsgrense
vanskeliggjør grunneierbasert utnyttelse av små vannfall.
For en grunneier kan selv en liten vannkraftutbygging være
så kapitalkrevende at han ikke vil ta den økonomiske
risiko utbyggingen vil medføre. Hvis fallet kan utnyttes
til mer enn 1 000 naturhestekrefter, er grunneier etter gjeldende
regler henvist til å selge fallrettighetene for å realisere
verdien disse har i vannkraftsammenheng. Vannfall som trenger konsesjon
kan ikke leies ut av private. En heving av konsesjonsgrensen vil
gjøre det mulig for grunneiere å leie ut vannfall
med kraftgrunnlag inntil 4 000 naturhestekrefter. Lovforslaget
i Ot.prp. nr. 54 (2003-2004) vil derfor legge forholdene til rette
for at grunneiere kan realisere verdien av sine vannfall ved tidsbegrenset
bortleie og slik at eiendomsretten beholdes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er for å redusere
saksbehandlingstiden for vannkraftutbyggingssaker, men mener dette
må kunne gjøres på en slik måte
at det ikke berører hjemfallsreglene.
Disse medlemmer vil komme tilbake til spørsmål
som omhandler industrikonsesjonsloven og hjemfall når hjemfallsutvalgets
innstilling skal behandles av Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til brev av 13. mai
2004 fra Olje- og energidepartementet hvor det heter:
"En heving av konsesjonsgrensen i industrikonsesjonsloven
fra 1000 til 4000 naturhestekrefter innebærer at erverv
av vannfall under 4000 naturhestekrefter ikke vil være
konsesjonspliktig. Erververen vil da ikke pålegges konsesjon
med vilkår om hjemfall for fallrettighetene.
Samtidig
legges det opp til at erverv av vannfall mellom 1000 og 4000 naturhestekrefter
som allerede er konsesjonsbehandlet og underlagt konsesjon, fortsatt
skal være konsesjonspliktige. Konsesjonsbestemte vilkår
om hjemfall vil derfor i utgangspunktet videreføres.
Den
gruppe vannfall som ikke vil underlegges konsesjon med vilkår
om hjemfall vil etter dette være vannfall under 4000 naturhestekrefter
som ikke er konsesjonsbehandlet."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti finner
det oppsiktsvekkende at denne endringen av hjemfallsreglene ikke
omtales i proposisjonen. Forslaget minner om et forsøk
på snikprivatisering av en rekke norske vannfall, som siden
konsesjonslovene av 1917 har vært omfattet av hjemfallsinstituttet.
Disse medlemmer finner det også oppsiktsvekkende
at Regjeringen fremmer et slikt forslag, mens et offentlig oppnevnt
utvalg er i gang med å utrede hjemfallsreglene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at det videre i brev av 13. mai
2004 fra departementet til komiteen heter at:
"Det å fastslå et vannfalls naturhestekrefter
er en relativt omfattende beregning som foretas i forbindelse med
konsesjonsbehandlingen. Det foreligger derfor ingen oversikt over
hvor stor del av det resterende vannkraftpotensialet som utgjør
vannfall under 4000 naturhestekrefter."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
dette viser at Regjeringen ikke synes å ha den nødvendige
oversikten over konsekvensene av denne lovendringen, all den tid
departementet ikke kan dokumentere hvilket omfang denne privatiseringen
av norske vannfall vil kunne få.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det er en vesentlig mangel ved proposisjonen at denne endringen
av hjemfallsreglene ikke er omtalt. Det framkommer heller ikke hvor
store totale vannkraftressurser som blir unntatt fra hjemfall med denne
lovendringen. Dette medlem mener at spørsmålene
omkring hjemfall må klarlegges bedre.
Videre viser komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet til uttalelsen fra Landsamanslutninga
av vasskraftkommunar (LVK) som er gjengitt i proposisjonen, hvor
det heter at:
"En installert effekt på 5 MW tilsvarer en utbygging
på maksimalt ca 40 GWh. En utbygging på 40 GWh
vil ha en kostnad i størrelsesorden 60-100 mill kroner.
Bare dette illustrerer at småkraftverk i den øvre
grensen forutsetter så store investeringer at det sjelden
vil være tale om grunneierbaserte virksomheter. Dette er
et investeringsnivå som de færreste kommuner opplever
mange eksempler på, uansett næring. Også småkraftverk
kan derfor i mange kommuner representere betydelige saker og betydelige
verdier."
Disse medlemmer mener dette illustrerer behovet
for en mer grundig gjennomgang og analyse av hva det vil innebære å fjerne
hjemfall for denne typen utbygginger, og mener at dette er spørsmål
som naturlig hører inn under Hjemfallsutvalgets mandat.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
videre til at LVK i sin høringsuttalelse påpeker
at:
"Utviklingen innenfor småkraftutbyggingen
synes å gå mer i retning av å bli en
del av den store kraftindustriens økonomiske virksomhet
enn den lokale næringsutviklingen som var ment å være
grunneierbasert og en del av et distrikts utmarksstrategier. Det
vises i den forbindelse til departementets henvisning til energi-
og miljøkomiteens uttalelser under behandlingen av vannressursloven
og stortingsmeldingen om vasskraft og energibalansen.
Dette
ses allerede bekreftet i praksis: Aksjeselskapet Småkraft
AS - som er landets største utbygger av småkraftverk
- eies eksempelvis av Statkraft med tilhørende selskaper."
Disse medlemmer vil vise til at Småkraft AS
ifølge St.prp. nr. 53 (2003-2004) i løpet av 10 år ønsker å bygge
kraftverk som til sammen gir 2,5 TWh i årlig kraftproduksjon,
det vil si energi nok til å dekke behovet til ca. 125 000
husstander.
Disse medlemmer vil påpeke at dette illustrer
at endringen av hjemfallsreglene for denne typen kraftverk også bør
sees i sammenheng med forslaget Regjeringen har fremmet om omorganiseringen
av Statkraft, jf. St.prp. nr. 53 (2003-2004) og Ot.prp. nr 63 (2003-2004).
Regjeringens foreslåtte omorganisering av Statkraft er
etter disse medlemmers mening første skritt
i retning av en privatisering av Statkraft, og innebærer
dermed en ekstra usikkerhet med hensyn til eierskapet til norske
vannkraftressurser, også når det gjelder små kraftverk.
Videre vil disse medlemmer vise til fylkesmannen
i Vest-Agders begrunnelse for å gå imot Regjeringens
forslag. Fylkesmannen i Vest-Agder påpeker at den foreslåtte
endringen etter fylkesmannens oppfatning vil føre til en
mindre opplyst og mindre grundig saksbehandling. Fylkesmannen mener
dagens vassdragslovgivning allerede mangler skranker som hindrer
at små vannkraftverk bygges ut i konflikt med miljøverdier
og urørt natur. Fylkesmannen uttaler blant annet:
"Departementet uttrykker videre at man anser utbygging
som utnytter mindre enn 4000 naturhestekrefter som mindre konfliktfylt.
Dette er en generalisering som fylkesmannen ikke kan støtte
fullt ut. Et 4000 naturhestekrefters utbyggbart fall utgjør
et fossefall med 15 m3/sek. vannføring og 20 meters
fallhøyde. I Vest-Agder er det Kvåsfossen i Lyngdalsvassdraget
som er igjen av uregulerte vannfall av den størrelse. Sammenliknbare
eller større fall er bygget ut. Etter fylkesmannens vurdering
vil det være uheldig om en utbygging i den størrelsesorden
- i et fylke med begrenset gjenværende vassdragsnatur -
ikke skulle underlegges strenge vurderinger."
På denne bakgrunn mener komiteens
medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet at
Regjeringen skal oversende forslaget om å endre industrikonsesjonsloven § 1
- om å heve grensen for konsesjonsplikt fra 1 000
til 4 000 naturhestekrefter - til det offentlig nedsatte
utvalget som utreder hjemfallsordningen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Ot.prp. nr. 54 (2003-2004) om lov om endringer i lov 14. desember
1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom
mv. og lov 14. desember 1917 nr. 17 om vasdragsreguleringer, sendes
tilbake til Regjeringen."
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet:
Ot.prp. nr. 54 (2003-2004) om lov om endringer i lov 14. desember
1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom
mv. og lov 14. desember 1917 nr. 17 om vasdragsreguleringer, sendes
tilbake til Regjeringen.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i lov 14. desember 1917 nr. 16 om
erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. og lov 14.
desember 1917 nr. 17
om vasdragsreguleringer
I
I lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall,
bergverk og annen fast eiendom m.v. gjøres følgende
endringer:
§ 1 første ledd skal lyde:
Uten tillatelse av Kongen (konsesjon) kan ingen andre enn
staten med full rettsvirkning erverve eiendomsrett eller bruksrett
til vannfall (fall eller stryk) som ved regulering antas å kunne
utbringes til mer enn 4.000 naturhestekrefter,
enten alene, eller i forbindelse med andre vannfall som erververen
eier eller bruker når fallene hensiktsmessig kan utbygges under
ett. Konsesjonsplikten gjelder også avtaler om erverv av
langsiktig disposisjonsrett til vannkraftressurser.
§ 2 tredje ledd skal lyde:
Hvis ervervet gjelder vannfall som ved regulering antas å kunne
utbringes til mer enn 20.000 naturhestekrefter, eller hvis betydelige
interesser står mot hverandre, skal saken forelegges
for Stortinget før konsesjon blir gitt, med mindre departementet
finner det unødvendig.
§ 4 andre ledd skal lyde:
Hvis ervervet gjelder vannfall som ved regulering antas å kunne
utbringes til mer enn 20.000 naturhestekrefter, eller hvis betydelige
interesser står mot hverandre, skal saken forelegges
for Stortinget før konsesjon blir gitt, med mindre departementet
finner det unødvendig.
§ 5 tredje ledd skal lyde:
Hvis bruksretten gjelder vannfall som ved regulering antas å kunne
utbringes til mer enn 20.000 naturhestekrefter, eller hvis betydelige
interesser står mot hverandre, skal saken forelegges
for Stortinget før konsesjon blir gitt, med mindre departementet finner
det unødvendig.
II
I lov 14. desember 1917 nr. 17 om vasdragsreguleringer
gjøres følgende endring:
§ 2 andre ledd skal lyde:
Vil en vassdragsregulering øke vannkraften i vassdraget
med minst 20.000 naturhestekrefter, eller står betydelige
interesser mot hverandre, skal saken forelegges for Stortinget
før konsesjon blir gitt, med mindre departementet finner
det unødvendig.
III
Loven trer i kraft straks.
Jeg viser til brev fra Energi- og miljøkomiteen av henholdsvis
10. og 11. mai d.å. vedrørende spørsmål i
forbindelse med ovennevnte lovforslag.
1) En heving av konsesjonsgrensen i
industrikonsesjonsloven fra 1 000 til 4 000 naturhestekrefter innebærer
at erverv av vannfall under 4 000 naturhestekrefter ikke
vil være konsesjonspliktig. Erververen vil da ikke pålegges
konsesjon med vilkår om hjemfall for fallrettighetene.
Samtidig legges det opp til at erverv av vannfall mellom 1 000
og 4 000 naturhestekrefter som allerede er konsesjonsbehandlet
og underlagt konsesjon, fortsatt skal være konsesjonspliktige. Konsesjonsbestemte
vilkår om hjemfall vil derfor i utgangspunktet videreføres.
Den gruppe vannfall som ikke vil underlegges konsesjon med vilkår
om hjemfall vil etter dette være vannfall under 4 000
naturhestekrefter som ikke er konsesjonsbehandlet.
2) Forslaget om at det ikke skal være en plikt å forelegge
alle saker over 20 000 naturhestekrefter for Stortinget
griper ikke inn i reglene om hjemfall. Vilkår om hjemfall
vil bli fastsatt etter gjeldende lovverk uavhengig av om saken forelegges
Stortinget eller ikke.
3) Samlet Plan ble sist rullert på begynnelsen
av 1990-tallet (St. meld. nr. 60 (1991-92)), og mange av prosjektene
er det i dag ikke realistisk å gjennomføre i sin
opprinnelige form. Stortinget har tidligere sluttet seg til regjeringens
forslag om omlegging av Samlet Plan. Regjeringen tar i nærmeste
fremtid sikte på å legge frem stortingsproposisjon
om supplering av Verneplan for vassdrag. Av de 76 nye vassdragene
som er vurdert vernet er det kun 15 vassdrag som ikke har prosjekter
i Samlet Plan. På denne bakgrunn kan det derfor ikke nå gis
noen realistisk angivelse av hvilke Samlet Plan prosjekter over
20 000 naturhestekrefter som det fortsatt kan bli aktuelt å bygge
ut.
4) I merknadene til de aktuelle bestemmelsene i vassdragsreguleringsloven
og industrikonsesjonsloven heter det blant annet (kapittel 7.2,
side 19-20):
"Endringen har sin bakgrunn i ønsket om
at mer kurante saker skal kunne unntas stortingsbehandling. Unntaket
vil derfor ikke være aktuelt i saker hvor "betydelige interesser
står mot hverandre". Kontroversielle saker skal fortsatt
forelegges Stortinget.
Unntaksadgangen er ment benyttet
i saker som overstiger 20 000 naturhestekrefter, men som
likevel ikke er omstridt. I praksis vil dette først og
fremst gjelde saker om fornyelse av reguleringskonsesjoner og andre
søknader om ny konsesjon for tidligere utbygde fall etter
industrikonsesjonsloven."
Lovforslaget legger til grunn at departementets adgang til å unnta
saker fra Stortingsbehandling ikke kan benyttes i saker "der betydelige
interesser står mot hverandre", slik at disse skal forelegges
Stortinget før konsesjon blir gitt.
5) Det er gitt konsesjon for 75 kraftverk under 4 000 naturhestekrefter
med en samlet produksjon på ca. 1,7 TWh. Det må presiseres
at offentlige eiere ikke trengte konsesjon etter industrikonsesjonsloven
før 1969, slik at offentlig eide kraftverk fra før
1969, eller hvor offentlige eiere ervervet vannfallsrettighetene
før 1969, ikke er med i oversikten.
6) Det å fastslå et vannfalls naturhestekrefter
en relativt omfattende beregning som foretas i forbindelse med konsesjonsbehandlingen.
Det foreligger derfor ingen oversikt over hvor stor del av det resterende
vannkraftpotensialet som utgjør vannfall under 4 000
naturhestekrefter.
Bakgrunnen for regjeringens forslag om å heve konsesjonsgrensen
er å legge til rette for nye utbygginger av små vannkraftverk.
I lovforslaget er det derfor lagt opp til at loven kun skal få virkning
fremover i tid. Dette sikrer også etter Olje- og energidepartementets
oppfatning et klart skjæringspunkt for hvilke erverv som
skal omfattes av lovendringen.
Rettslig sett er det mulig å la loven også få anvendelse
på vannfallsrettigheter mellom 1 000 og 4 000 naturhestekrefter
hvor ervervet er under behandling hos konsesjonsmyndigheten når
loven trer i kraft. Dette kompliseres likevel ved at også erverv
av fall som det av forskjellige årsaker ikke er søkt
om konsesjon for, må anses konsesjonsfrie. Lovteksten i
proposisjonen må i så fall endres gjennom utforming
av en overgangsbestemmelse. Konsesjonsmyndighetene må da
stanse behandlingen av disse søknadene under henvisning
til at ervervene er konsesjonsfrie. For alle disse typer erverver
vil det ikke pålegges konsesjon med tilhørende
vilkår.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 19. mai 2004
Bror Yngve Rahm |
Siri A. Meling |
leder |
ordfører |