Til Odelstinget
Kapittel 2 i proposisjonen omhandler forslag som gjennomfører
begrepet "førerett" i lovens bestemmelser samt forslag
til endringer tilknyttet innføring av førerkort
for tohjuls moped.
Det foreslås å gjennomføre skillet
mellom førerett og førerkort konsekvent i loven.
Førerett er den rettighet man har til å føre
motorvogn når gitte krav i lov- og forskriftsverket er
oppfylt, mens førerkort som en hovedregel er beviset for
at man har denne rettigheten. For kjøring av enkelte særlige
grupper motorvogner, som eksempelvis motorredskaper, stilles det
ikke krav om førerkort, men kun at føreren har førerett
gjennom å tilfredsstille blant annet krav til alder. Som
en samlebetegnelse kalles sistnevnte grupper av kjøretøy,
førerkortfrie motorvogner.
Ved Besl. O. nr. 110 (2002-2003), jf. Ot.prp. nr. 52 (2002-2003)
Om lov om endring i vegtrafikkloven mv. (domstolsbehandling av tap
av retten til å føre motorvogn mv.), ble begrepet
"førerett" delvis innført i loven fra 1. januar
2004.
I foreliggende forslag innføres begrepet "førerett"
i en rekke av lovens øvrige bestemmelser. Begrepet omfatter
også rett til å føre førerkortfrie
motorvogner.
I overgang til en modulbasert føreropplæring
for alle førerkortklasser inngår også en
overgang fra dagens mopedførerbevis til eget førerkort
for moped - førerkort klasse M. En slik overgang er omtalt
blant annet i Ot.prp. nr. 52 (2002-2003) og Ot.prp. nr. 71 (2001-2002)
Om lov om endring i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk
(prikkbelastning av førerkort).
Hensynet til et helhetlig føreropplæringssystem med
fokus på trafikal kompetanse for førere av alle motorvogner,
og til administrativ hensiktsmessighet, tilsier at det ikke bør
være annet regelverk for tohjuls moped i forhold til erverv
og dokumentasjon av førerkompetanse enn for andre tohjuls
kjøretøy (lett motorsykkel og motorsykkel). Begrepet
"førerkort" skal benyttes om beviset for retten til å kjøre
en bestemt klasse kjøretøy, eksempelvis buss eller
moped.
Det tas sikte på å gjennomføre overgangen
fra mopedførerbevis til førerkort for tohjulsmoped
fra 1. januar 2005, når også hovedtyngden
av de øvrige elementene i modulsystemet blir innført.
Gjeldende rett likestiller langt på vei mopedførerbevis
med førerkort for andre motorvogner. Ved innføring
av førerkort for tohjuls moped blir slik likestilling gjennomført
konsekvent. Dette gir behov for lovtekniske endringer i §§ 24
a, 34, 35 og 44. Enkelte bestemmelser hvor mopedførerbevis
omtales spesifikt, blir overflødige og foreslås
derfor opphevet. Det foreslås videre endringer i §§ 26
(vedr. krav til ledsager ved øvingskjøring) og § 27
(vedr. tilleggskrav for trafikklærere).
Departementet gjør oppmerksom på at Europa-Kommisjonen
har presentert et forslag til nytt direktiv om førerkort,
hvor en egen førerkortklasse for moped foreslås
innført også i EU. Årsaken er at moped
er en av de mest sårbare kjøretøygruppene,
og at førerett derfor bør reguleres på samme
måte som for andre motorvogner.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigrun
Eng, Bjørgulv Froyn, Oddbjørg Ausdal Starrfelt
og Tor-Arne Strøm, fra Høyre, Anne Berit Andersen,
Sverre J. Hoddevik, Hans Gjeisar Kjæstad og lederen Petter
Løvik, fra Fremskrittspartiet, Thore A. Nistad og Kenneth
Svendsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen og Heidi
Sørensen, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Jan Sahl,
og fra Senterpartiet, Jorunn Ringstad, viser til at innføring
av førerkort for tohjuls moped vil gi en konsekvent likestilling
med andre motorvogner, i overensstemmelse med gjeldende rett. Det
vises også til at moped er en av de mest sårbare
kjøretøygruppene når det gjelder trafikkulykker,
noe som tilsier en styrking av førerkompetansen.
Kapittel 3 i proposisjonen omhandler forslag til hjemmel for å gi
bestemmelser om gebyr for utstedelse av fartskriverkort.
Fartskriver skal i utgangspunktet installeres og brukes i alle
kjøretøy som benyttes til person- og godstransport.
Den 24. september 1998 ble forordning (EU) nr. 2135/98
om endring av forordning nr. 3821/85 vedtatt. Endringen
introduserte digital fartskriver.
Formålet med innføring av digital fartskriver
er å hindre de vanligste formene for misbruk av det nåværende
analoge systemet, og gjøre kontrollen av den enkelte førers
kjøre- og hviletider enklere og mindre tidkrevende. Andre
viktige hensyn er økt konkurranselikhet mellom transportforetak
og bedre trafikksikkerhet.
Forordning nr. 2135/98 og forordning nr. 1360/2002
innebærer at gjeldende forskrift om kjøre- og hviletid
må endres.
Det foreslås at departementet gis myndighet til å fastsette
bestemmelser om gebyr for utstedelse av fartskriverkort slik at
kostnadene skal kunne belastes dem som blir pålagt å bruke
slike kort, jf. forslag til et nytt annet punktum i vegtrafikkloven § 21
annet ledd. Det er foreløpig usikkert hva kostnaden per
kort vil bli.
Det var få kommentarer til forslaget til lovendring
i alminnelig høring. Norges Lastebileier-Forbund (NLF)
er imot at det skal innføres gebyr for utstedelse av fartskriverkort,
og viser til at gebyrene på sikt vil kunne utgjøre
en betydelig merutgift for transportbedriftene.
Departementet kan ikke se at det er urimelig å kreve
at de som skal benytte fartskriverkort må bære kostnadene,
da transportbedriftene vil oppnå fordeler ved innføringen
av det nye digitale systemet. At kontrollen i fremtiden skal gjennomføres
med grunnlag i et digitalt system, gir etter departementets syn
ikke grunn til en annen kostnadsfordeling enn i dag.
Linjegods AS mener det er viktig at norske gebyrer ikke blir
satt så høyt at det medfører konkurransevridning
i forhold til land vi konkurrerer med.
Departementet peker på at Statens vegvesen foreløpig
ikke har inngått kontrakt om kortproduksjon. Det må for øvrig
påregnes ulike produksjonskostnader fra land til land,
blant annet som følge av svært ulike antall kort
som er nødvendig i de enkelte land.
Komiteen støtter forslaget
om at departementet kan gi nærmere bestemmelser om gebyr
for utstedelse av fartskriverkort.
Komiteen viser til departementets begrunnelse
om at hjemmelen vil kunne gi enklere kontroll med kjøre-
og hviletid, samt at det vil bidra til økt trafikksikkerhet,
like konkurranseforhold og bedre den enkelte sjåførs
arbeidsforhold.
Komiteen viser til formulering på side
9 i Ot.prp. nr. 53 (2003-2004) om at departementet gis myndighet
til å fastsette bestemmelser om gebyr slik at bare de faktiske
kostnadene skal kunne belastes dem som blir pålagt å bruke
slike kort.
Kapittel 4 i proposisjonen omhandler forslag til ny forskriftshjemmel
for tilfeldig og uanmeldt kontroll av kjøretøy
langs vegen.
Hjemmel for å pålegge stans for kontroll som foretas
langs vegen er gitt i vegtrafikkloven § 10 Trafikkontroll
m.m. Paragrafen gir imidlertid ikke hjemmel for å gi forskrifter
om innholdet i og gjennomføringen av utekontroller.
Hjemmelen for å kreve kontroll av kjøretøy
i hall, såkalt plasskontroll, er gitt i vegtrafikkloven § 19 Kjøretøykontroll.
Paragrafen hjemler også forskrifter om periodisk kontroll
av kjøretøy.
I forbindelse med implementeringen av direktiv 2000/30/EF
om tilfeldig teknisk utekontroll av tunge ervervskjøretøy,
var det påkrevet å fastsette i forskrift de spesifikke
plikter og rettigheter som denne rettsakten innebærer.
En ny hjemmel kan i utgangspunktet innpasses i både
vegtrafikkloven § 10 og i § 19. Etter en samlet vurdering
finner departementet det hensiktsmessig at hjemmel for å gi
bestemmelser om utekontroll gis i § 19, ved å tilføye
et nytt punktum i annet ledd.
Ni av i alt 12 instanser som kommenterte forslaget til lovendring,
støttet dette, jf. pkt. 4.4 i proposisjonen.
Politidirektoratet (POD) omtalte i sitt høringssvar
også Utrykningspolitiets (UP) kommentarer til høringsforslaget.
POD og UP gikk imot forslaget til lovendring. Autoriserte Trafikkskolers
Landsforbund (ATL) gikk også imot lovforslaget.
Etter PODs oppfatning ville forslaget til lovendring innebære
at § 19 gis et innhold som avviker fra det bestemmelsen
er ment å regulere. POD viste til Ot.prp. nr. 23 (1964-1965)
side 65 hvor det heter:
"Bestemmelsen tar videre sikte på annen kontroll enn
den som finner sted på landevegen, og som proposisjonens § 10
tar sikte på."
POD hevdet videre at det å bringe inn utekontroll i § 19,
vil føre til uklarheter og avgrensningsproblemer som ikke
er drøftet i høringsforslaget. UP mente at det
ikke er behov for en regulering av utekontroller utover dagens
lovtekst.
Departementet er ikke enig i at den foreslåtte lovendringen
vil skape uklarheter og avgrensningsproblemer i forhold til § 10
og § 19.
Komiteen støtter forslaget
om at departementet kan ved forskrift gi bestemmelser om gjennomføring
av tilfeldig og uanmeldt kontroll av kjøretøy langs
vegen og viser til departementets begrunnelse om de særlige
forpliktelser til tilfeldig kontroll av kjøretøy
som følger av EØS-avtalen. Det vises til departementets
presisering av at lovendringen ikke vil innebære noen begrensning
i forhold til den kontrollvirksomhet som utføres langs
veg i dag.
Kapittel 5 i poposisjonen omhandler forslag om å innføre
en ny § 19 a i vegtrafikkloven til erstatning for
lov 23. februar 1973 nr. 11 om godkjenning av køyretøyverkstader
som i proposisjonen foreslås opphevet.
Lov om godkjenning av køyretøyverkstader er
en fullmaktslov som består av fire paragrafer. Det har lenge
vært ønskelig å inkorporere loven i vegtrafikkloven,
og dette foreslås nå gjennomført som
ledd i en større prosess med forenkling av regelverk.
Forslag til ordlyd i § 19 a i høringsbrev
tilsvarte langt på vei ordlyden i lov om godkjenning av
køyretøyverkstader. Det ble imidlertid også foreslått
at den nye bestemmelsen eksplisitt skulle fastsette at ombygging
og oppbygging av kjøretøy omfattes. Dette er en
presisering av gjeldende rett. Det er også forutsatt at
det etter hvert kan bli aktuelt med ombygging av motorer til andre
drivstofftyper enn det som er vanlig i dag, eksempelvis fra bensindrift
til gassdrift.
De høringsinstansene som uttalte seg om lovforslaget
hadde ikke innsigelser til at forskriftshjemmelen ble foreslått
inntatt i vegtrafikkloven. Flere av instansene hadde imidlertid
forslag til endringer og presiseringer i den foreslåtte
ordlyden, bl.a. uttaler Norges Bilbransjeforbund (NBF) at den foreslåtte forskriftshjemmelen
i vegtrafikkloven § 19 a er utilstrekkelig eller
har fått en ikke hensiktsmessig utforming i forhold til
ulovlig bilreparasjonsvirksomhet. NBF reagerer på at man
i forslaget til lovtekst bruker uttrykket "har som ledd i ervervsvirksomhet",
og hevder at dette vil innebære at det vil være
"fritt frem" for bilreparasjoner mv. dersom dette ikke drives i
ervervsvirksomhet.
For å unngå eventuelle uklarheter har departementet
endret forslaget, dvs. tatt ut uttrykket "som ledd i ervervsvirksomhet".
Komiteen støtter departementets
forlag til lovendring og viser til at det er en inkorporering av
lov om godkjenning av kjøretøyverksteder i lov
om vegtrafikk. Dette som et ledd i en større prosess med å forenkle
regelverk.
Komiteen vil spesielt peke på behov for
forenkling av regelverket for å få godkjenning
som bilverksted.
Forslaget i proposisjonen gjelder presisering og utvidelse av § 23
a, som gir Kongen myndighet til å bestemme at personlig
verneutstyr skal brukes under kjøring med motorvogn, og
gi nærmere regler om omfanget av bruken og unntak fra påbudet.
Det kan også bestemmes at føreren skal være
ansvarlig for at passasjer under 15 år bruker verneutstyr.
Med henvisning til lovforarbeidene har blant andre Transportbedriftenes
Landsforbund og Yrkestrafikkforbundet stilt spørsmål
om rekkevidden av vegtrafikkloven § 23 a når
det gjelder påbud om bruk av personlig verneutstyr i ulike
typer kjøretøy med tillatt totalvekt over 3 500
kg.
For å klargjøre hjemmelens rekkevidde og formål,
foreslås det imidlertid å presisere at § 23
a gir hjemmel for å pålegge plikt til å bruke
personlig verneutstyr uavhengig av kjøretøyets
tillatte totalvekt.
I forhold til påbudet om bruk av bilbelte i buss ser departementet
behov for å redegjøre for rettstilstanden i andre
land, jf. pkt. 6.3 i proposisjonen.
Forskrift 21. september 1979 nr. 7 om bruk av personlig
verneutstyr under kjøring med motorvogn § 3
pålegger fører ansvaret for at passasjer under
15 år bruker verneutstyr, og gir hjemmel til at fører
kan ilegges gebyr når slike passasjerer er usikret. I henhold
til ovennevnte tolking i pkt. 6.1.1 i proposisjonen, vil dette ansvaret
også gjelde i buss.
Hvorvidt sjåføren skal ilegges gebyr ved overtredelse
av bestemmelsene om bruk av bilbelte, vil bero på en konkret
vurdering av sjåførens aktsomhet i det enkelte
tilfelle. Utgangspunktet er at det ikke skal ilegges gebyr for unnlatt
sikring av passasjer under 15 år hvis sjåføren
har opptrådt aktsomt i forhold til sikringsplikten. Når
det gjelder buss må det etter departementets syn i en slik
vurdering legges stor vekt på at sjåførens
primæransvar er å føre kjøretøyet,
noe som krever at oppmerksomheten i all hovedsak må være
rettet mot trafikkbildet.
Vegtrafikkloven § 23 a stiller ikke krav om
bruk av sikringsutstyr. Det foreslås å utvide § 23
a til også å omfatte bruk av sikringsutstyr for
rullestol ved transport av forflytningshemmet eller funksjonshemmet
passasjer.
Ved endringen i § 23 a foreslås også hjemmel
til å påby bruk av utstyr for å sikre
barnevogner i buss.
Vegdirektoratet gjennomførte høsten 2002 høring
av ulike problemstillinger tilknyttet sikring av barn til og med
4 år i buss. Samferdselsdepartementet gjennomførte
deretter i oktober 2003 et høringsmøte med berørte
offentlige og private aktører hvor det ble tatt opp ulike
spørsmål om sikring av barn under 15 år
i buss og sjåførens ansvar for slik sikring. På høringsmøtet
ble det blant annet drøftet muligheter for å gjøre
unntak fra bruksplikt for bilbelte i buss klasse II. Både
sistnevnte høring og høringsmøte omhandlet imidlertid
kun forhold som reguleres i forskrift.
Departementet bemerker at flere av høringsinstansene
i den alminnelige høringen har uttrykt skepsis til at sjåføren
skal være ansvarlig for sikring av passasjerer under 15 år
i buss. Dette spørsmålet var ikke gjenstand for
høringen, men vil bli vurdert i forbindelse med fastsettelse
av forskrifter med hjemmel i loven § 23 a.
Departementet ser ikke at det er kommet inn avgjørende
argumenter for å innføre sjåføransvar
for sikring av passasjerer i rullestol som er over 15 år.
Forslag til endring i § 23 a åpner
også for å påby bruk av utstyr for å sikre
barnevogner i buss.
Departementet vil presisere at forslaget kun gjelder hjemmel
for å innføre et påbud. Behovet for et eventuelt
påbud og omfanget av plikter knyttet til dette vil bli
belyst i en egen høring om forslag til forskriftsendringer.
Komiteen støtter forslaget
til utvidelse av § 23 a i lov om vegtrafikk og
viser til departementets begrunnelse. Komiteen er
opptatt av å holde et høyt sikkerhetsnivå i
busser. Samtidig er det viktig at kollektivtilbudet framstår
som åpent, uten unødvendige antallsbegrensninger
for funksjonshemmede eller barn.
Komiteen forutsetter derfor at forskrift utformes
i nær dialog med aktørene for å finne
gode praktiske løsninger som er håndterbare for
førerne, som gjør kollektivtilbudet tilgjengelig
for brukerne og som kan kombineres med et godt sikkerhetsnivå. Komiteen presiserer
at sjåførens primæransvar er å føre
kjøretøyet.
Komiteen peker videre på at forskriften
og grunnlaget for sanksjoner ved overtredelse må utformes
slik at det tar hensyn til sjåførens begrensede mulighet
for kontinuerlig oppfølging av passasjerene.
Komiteen mener at barn under 4 år på egnet måte
må kunne sikres på linje med andre passasjerer i
buss.
Kapittel 7 omtaler forslagenes økonomiske og administrative
konsekvenser.
Innføring av førerkort for tohjuls moped, gir
like regler for tohjuls moped som for øvrige motorvogner og
forenkler derved vegtrafikklovgivningen.
Innføring av førerkort for tohjuls moped vil
føre til noe økte kostnader for eleven, ettersom
gebyr for utstedelse av førerkort er noe høyere
enn gebyr for utstedelse av mopedførerbevis. I en overgangsperiode
vil det påløpe noe økte kostnader for
Statens vegvesen. Disse vil bli dekket inn gjennom gebyr for utstedelse
av førerkort.
Departementet gis hjemmel til å gi nærmere
bestemmelser om gebyr for utstedelse av fartskriverkort. Statens
vegvesen vil i oppstartfasen få utgifter til forberedelse
av kortproduksjon, til opplæring av kontrollører
og av de som skal drifte systemet ved trafikkstasjonene. Det vil
påløpe driftsutgifter bl.a. i forbindelse med
utstedelse av kort. Departementet legger til grunn at gebyret skal
gi kostnadsdekning for Statens vegvesen.
Økonomiske og administrative konsekvenser ved nye krav
til sikringsutstyr i ulike typer motorvogner, vil for øvrig
først inntreffe ved eventuelle forskriftsendringer og vil
da bli utredet i forhold til de enkelte forslagene.
Komiteen har ingen merknader til departementets
vurdering av de økonomiske og administrative konsekvenser
av de foreslåtte lovendringer.
Komiteen har ellers ingen merknader,
viser til proposisjonen og foreslår at Odelstinget gjør
slikt
vedtak til lov
om endringer i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk
I
I lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk gjøres
følgende endringer:
§ 19 annet ledd nytt annet punktum
skal lyde:
Departementet kan ved forskrift også gi
bestemmelser om gjennomføring av tilfeldig og uanmeldt kontroll
av kjøretøy langs vegen.
Ny § 19 a skal lyde:§ 19 a. Kjøretøyverksteder
m.m.
Bare kjøretøyverksteder som
er godkjent av Statens vegvesen kan utføre reparasjons-,
vedlikeholds-, ombyggings-, oppbyggings- og påbyggingsarbeid på motorvogn
og tilhenger til motorvogn.
Departementet kan ved forskrift fastsette at visse kjøretøygrupper
eller visse typer arbeid faller utenfor reglene i første
ledd. Det kan også fastsettes særregler eller
unntaksregler for visse verksteder, kjøretøykategorier
og visse typer arbeid.
Departementet kan gi nærmere bestemmelser
til gjennomføring og utfylling av paragrafen, herunder om
vilkår for godkjenning av kjøretøyverksteder,
om plikter godkjenningen fører med seg, om tilbakekall av
godkjenning og om kontroll av kjøretøyverksteder.
§ 21 annet ledd nytt annet punktum skal
lyde:
Departementet kan også gi nærmere
bestemmelser om gebyr for utstedelse av fartskriverkort.
§ 23 a skal lyde:
Kongen kan bestemme at personlig verneutstyr og
annet utstyr til sikring av personer skal brukes under
kjøring med motorvogn. Kongen kan gi nærmere regler
om omfanget av bruken og unntak fra påbudet. Det kan bestemmes
at føreren skal være ansvarlig for at passasjer
under 15 år bruker utstyr som nevnt i første
punktum.
§ 24 skal lyde:§ 24. Alminnelige regler om førerett,
førerkort,
føreprøve og kompetansebevis
Den som skal føre motorvogn må ha førerett
og ha ervervet førerkort der dette
kreves, samt eventuelt gyldig kompetansebevis, for vedkommende
gruppe av motorvogner. Under kjøring skal fører
alltid ha førerkort og kompetansebevis med seg.
Departementet kan bestemme at offentlig aldersbevis eller
bevis for å ha gjennomgått bestemt opplæring
må medbringes under kjøring med førerkortfrie motorvogner.
Den som skal få førerett
for personbil, må være fylt 18 år. Departementet
kan fastsette en høyere eller lavere nedre aldersgrense
for førerett for bestemte førerkortklasser.
Den som skal få førerkort må være
edruelig, og det må ikke være noe å si
på hans vandel ellers. Han må ha tilstrekkelig
syn og førlighet, nødvendig åndelig og
legemlig helse og ha bestått førerprøve.
Departementet kan bestemme at den som vil ta førerprøve, må ha
gjennomgått fastlagt føreropplæring.
Føreretten er livsvarig. Departementet
kan bestemme at føreretten skal gjelde
midlertidig inntil nærmere angitt tilleggsopplæring
er gjennomført. Departementet kan videre bestemme at føreretten for bestemte
førerkortklasser eller for bestemte grupper motorvogner
eller hvor førerens syn, helse, førlighet eller
andre spesielle omstendigheter tilsier det, skal gis for en avgrenset
periode.
Departementet gir forskrifter om førerett,
førerkort, kompetansebevis, aldersbevis og bevis for å ha gjennomgått
bestemt trafikkopplæring. Det kan herunder gis regler om
førerprøve, unntak fra førerkortplikt,
utferdigelse, gyldighetstid, utskifting, midlertidig kjøretillatelse
og om gebyr. Det kan videre gis regler om helsekrav og unntak fra
disse, eventuelle begrensninger i føreretten,
herunder geografiske begrensninger, som følge av unntak
fra helsekrav eller av andre grunner. Ved kjøring til førerprøve
anses kandidat som fører av motorvognen.
Dersom innehaver av førerkort ikke lenger fyller de
krav om er fastsatt til syn, helse og førlighet etter sjette
ledd, plikter han å gi melding om det til fylkesmannen
som må gi melding til politiet, jf. § 34.
Departementet kan gi nærmere bestemmelser om utstedelse
av norsk førerkort på grunnlag av gyldig utenlandsk førerett.
Det kan herunder gis bestemmelser om innlevering av det utenlandske
førerkortet, samt om innhenting av opplysninger om vedkommende.
Det kan også bestemmes at førerprøve
kan unnlates eller at vedkommende skal ha bestått en forenklet
førerprøve.
Departementet kan sette særlige vilkår
i tillegg til vilkårene i tredje og fjerde ledd for den
som vil ha førerett for bestemte førerkortklasser
eller for bestemte grupper av motorvogner.
Overskrift § 24a skal lyde:§ 24 a. Sperrefrist for retten til å føre
førerkortpliktig motorvogn på grunn av straffbart
forhold m.m.§ 24 a skal lyde:
Den som har kjørt motorvogn uten å ha førerett for
den aktuelle førerkortklassen, kan ikke få slik
førerett første gang før det
er gått 6 måneder siden den ulovlige kjøringen
fant sted. Er han yngre enn den lovlige minstealderen for slik
førerett, løper sperrefristen til det
er gått 6 måneder fra den dagen han oppnår
minstealderen. Er det voldt større skade ved kjøringen,
skal sperrefristen etter første og andre punktum være
ett år. Tilsvarende gjelder også for den som ulovlig
endrer maksimal hastighet eller ytelse i motorvogn i strid med § 13
femte ledd.
Blir en som ikke har førerett ilagt straff for
en overtredelse som ville ha ført til tap av retten til å føre motorvogn
for en viss minstetid eller for alltid etter tvingende regler i
eller i medhold av § 33, skal det i samme dom eller forelegg
fastsettes en sperrefrist for å gi førerett til
vedkommende. Fristen skal ikke settes kortere enn den perioden for
tap av førerett som i tilfelle skulle ha vært
fastsatt etter § 33.
Blir den som ikke har førerett,
med skjellig grunn mistenkt for straffbart forhold som kan ha betydning for
adgangen til å få førerkort, kan politimesteren
eller den han gir myndighet bestemme at førerett
ikke kan erverves før saken er endelig avgjort,
likevel ikke ut over 3 måneder uten kjennelse av tingretten.
§ 26 annet og tredje ledd skal lyde:
Øvingskjøring med motorvogn må ikke
finne sted tidligere enn 2 år før det tidspunkt
da eleven etter sin alder kan få førerett for
vedkommende motorvogngruppe. Departementet kan fastsette strengere alderskrav
for øvingskjøring for visse motorvogngrupper.
Er øvingskjøringen ledd i føreropplæring mot
vederlag, kan den bare finne sted når det brukes godkjent
lærevogn og eleven ledsages i vognen av godkjent lærer.
I andre tilfelle må eleven ledsages i motorvognen av person
som har fylt 25 år og har gyldig førerett for
vedkommende motorvogngruppe og har hatt slik førerett uavbrutt
i minst 5 år. Departementet kan ved forskrift fravike kravet
om godkjent lærer og godkjent lærevogn,
jf. tredje punktum, og fastsette tilleggskrav for øvingskjøring
med visse motorvogner.
Obligatorisk opplæring i glattkjøring
kan bare gjennomføres på øvingsbaner
som er særskilt godkjent av Vegdirektoratet.
§ 27 første ledd nytt fjerde punktum
skal lyde:
Departementet kan fastsette tilleggskrav for visse motorvogngrupper.
§ 28 første ledd første
punktum skal lyde:
Departementet kan gi nærmere bestemmelser om teoretisk
og praktisk opplæring mot vederlag av personer som vil erverve
førerett, kompetansebevis eller bevis for å ha
gjennomgått annen bestemt trafikkopplæring.
§ 33 nr. 3 skal lyde:
3. Finner politiet at fører eller eier av
motorvogn eller den som på eierens vegne har rådigheten
over motorvognen med skjellig grunn er mistenkt for et straffbart
forhold som kan medføre tap av retten til å føre
førerkortpliktig motorvogn, kan en polititjenestemann midlertidig
tilbakekalle føreretten og ta førerkortet
fra ham. Spørsmålet om å opprettholde midlertidig
tilbakekall av føreretten og beslaget skal snarest
mulig forelegges for en tjenestemann som hører til påtalemyndigheten. Beslutningen
skal være skriftlig. Dersom den mistenkte ikke samtykker i
det midlertidige tilbakekallet av føreretten og beslaget,
må spørsmålet innen 3 uker oversendes
tingretten til avgjørelse.
§ 33 nr. 5 skal lyde:
5. Når tap av førerett er rettskraftig
avgjort, eller det er truffet vedtak om midlertidig tilbakekall
av retten til å føre motorvogn og midlertidig
beslag av førerkort, plikter rettighetshaveren straks å levere
førerkortet til politiet.
§ 33 nr. 6 oppheves.
§ 34 siste ledd oppheves.
§ 44 nytt fjerde ledd skal lyde:
Reglene i § 33 og § 34 om førerett,
førerkort og førerkortpliktig motorvogn skal gjelde
tilsvarende for mopedførerbevis og tilhørende
førerett.
II
Lov 23. februar 1973 nr. 11 om godkjenning av køyretøyverkstader
oppheves.
III
Loven trer i kraft straks.
Oslo, i samferdselskomiteen, den 19. mai 2004
Petter Løvik |
Heidi Sørensen |
leder |
ordfører |