Det anbefales at det inntas en formålsbestemmelse i
lovutkastet. Begrunnelsen er at en fullmaktslov som i stor utstrekning åpner
for delegasjon av myndighet til Kongen og departementet, krever
en formålsangivelse til veiledning ved tolkning av de enkelte
bestemmelser. Behovet for en formålsbestemmelse styrkes
ytterligere ved at loven er en særlov som må tolkes
i lys av annen spesiallovgivning på området, blant
annet lov om statens tjenestemenn og vernepliktsloven.
Det foreslås at lovens generelle virkeområde
omfatter tilsatt militært personell i Forsvarsdepartementet
og departementets underliggende etater, dersom annet ikke er bestemt
i eller i medhold av loven. Med dagens organisering innebærer
dette at loven vil omfatte militært ansatte i Forsvarsdepartementet,
Forsvarets militære organisasjon, Forsvarsbygg, Forsvarets
forskningsinstitutt og Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Loven omfatter
ikke militært personell som tjenestegjør som vernepliktige
dersom dette ikke fremgår særskilt i eller i medhold
av loven. Tjenesteplikten til vernepliktige fremgår av
lov 17. juli 1953 nr. 29 om verneplikt (vernepliktsloven)
og lov 17. juli 1953 nr. 28 om heimevernet (heimvernsloven).
For sivilt ansatte vil den gjelde i den utstrekning dette fremgår
av den enkelte bestemmelse. Dette innebærer at man kan
gi regler for sivilt ansatte på linje med det som gjelder
for militært personell. Dette kan blant annet være
nødvendig for å sikre tilgang til sivilt nøkkelpersonell
i militære operasjoner.
Departementet har valgt å innta egne bestemmelser som
definerer de militære personellkategoriene. Betegnelsen
"yrkesbefal" er gitt den samme definisjon som i lov 10. juni 1977
nr. 10 om yrkesbefal m.m. i Forsvaret og omfatter både
militære tjenestemenn og embetsmenn. Dette er fast tilsatt
befal i Forsvaret.
Det foreslås i bestemmelsens fjerde ledd innført en
ny gruppe befal - avdelingsbefal - som vil få en tidsavgrenset
tilsetting frem til fylte 35 år.
Med kontraktsbefal menes i denne lov befal tilsatt på midlertidige
kontrakter som ikke er avdelingsbefal.
Med vervede mannskaper menes i denne lov militære tjenestemenn
som ikke er befal. Forsvaret vil fortsatt ha behov for vervede mannskaper
som ikke er befal og vil derfor videreføre den praksis
som allerede er etablert for denne personellkategorien.
Den foreslåtte definisjonen av internasjonale operasjoner
er innholdsmessig en videreføring av definisjonen i lov
23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring i internasjonale
fredsoperasjoner, men med en terminologisk endring som i større
grad er i samsvar med begrepsbruken i NATO og internasjonalt. For øvrig
vises det til Ot.prp. nr. 56 (1994-95), jf. Innst. O. nr. 33 (1995-96)
fra forsvarskomiteen om lov om tjenestegjøring i internasjonale
fredsoperasjoner.
Første ledd fastsetter at befal og vervede mannskaper
tilsettes på de vilkår som fremgår av
tjenestemannsloven med de unntak som fastsettes i, eller i medhold
av, forslaget til lov om personell i Forsvaret. For yrkesbefalet
er dette en videreføring av gjeldende lov om yrkesbefal.
For vervede mannskaper innebærer forslaget at det gis hjemmel
i denne loven til å fastsette særlige bestemmelser
om disponering og midlertidig tilsetting.
Med hensyn til fastsettelse av befalsordningen foreslås
det i tredje ledd at denne fastsettes av departementet og ikke som
i dag av Kongen med Stortingets samtykke.
Bestemmelsens fjerde ledd innebærer ingen realitetsendring
i forhold til gjeldende yrkesbefalslov. Departementet legger til
grunn at det fortsatt kan være behov for å fastsette
særskilte bestemmelser om hvem som skal tilsette befal
og vervede mannskaper og om fremgangsmåten ved tilsetting
som fraviker tjenestemannsloven.
Komiteen mener at i lys av endring
av loven, må følgende ny merknad legges til grunn,
som følger:
Første ledd fastsetter at befal og vervede mannskaper
tilsettes på de vilkår som fremgår av
tjenestemannsloven med de unntak som fastsettes i, eller i medhold
av, forslaget til lov om personell i Forsvaret. For yrkesbefalet
er dette en videreføring av gjeldende lov om yrkesbefal.
For vervede mannskaper innebærer forslaget at det gis hjemmel
i denne loven til å fastsette særlige bestemmelser
om disponering og midlertidig tilsetting.
Med hensyn til fastsettelse av befalsordningen foreslås
det i tredje ledd at denne fastsettes av Kongen med Stortingets
samtykke.
Bestemmelsens fjerde ledd innebærer ingen realitetsendring
i forhold til gjeldende yrkesbefalslov. Departementet legger til
grunn at det fortsatt kan være behov for å fastsette
særskilte bestemmelser om hvem som skal tilsette befal
og vervede mannskaper og om fremgangsmåten ved tilsetting
som fraviker tjenestemannsloven.
Bestemmelsen fastslår at avdelingsbefal skal gis fast
tilsetting frem til fylte 35 år.
I annet ledd foreslås det at avdelingsbefalet skal gis
samme rettigheter og plikter som yrkesbefalet, med de tilpasninger
som følger av tjenestens egenart. Formålet med
bestemmelsen er blant annet å slå fast at denne
personellkategorien frem til fylte 35 år skal ha samme
stillingsvern og rettigheter som yrkesbefalet. Det presiseres at
avdelingsbefal ikke har rettigheter knyttet til tilsettingsforholdet
overfor staten som arbeidsgiver etter fylte 35 år, så som
ventelønn og fortrinnsrett til stilling i virksomheten
eller staten.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet mener at i lys av endring av loven, må følgende
ny merknad legges til grunn:
Bestemmelsen fastslår at avdelingsbefal skal gis fast
tilsetting frem til fylte 35 år, med mulighet for Forsvaret
ved behov til å forlenge tilsettingsperioden med inntil
3 år.
I annet ledd foreslås det at avdelingsbefalet skal gis
samme rettigheter og plikter som yrkesbefalet, med de tilpasninger
som følger av tjenestens egenart. Formålet med
bestemmelsen er blant annet å slå fast at denne
personellkategorien frem til fylte 35 år skal ha samme
stillingsvern og rettigheter som yrkesbefalet. Det presiseres at
avdelingsbefal ikke har rettigheter knyttet til tilsettingsforholdet
overfor staten som arbeidsgiver etter fylte 35 år, så som
ventelønn og fortrinnsrett til stilling i virksomheten
eller staten.
Med hjemmel i forskrift til tjenestemannsloven § 3
pkt. 3 c er Forsvarsdepartementet i dag gitt adgang til å bestemme
varighet og fornyelse av tidsbegrensede tilsettinger i Forsvaret.
Forsvarsdepartementet finner det riktig at denne hjemmelen videreføres
i loven.
Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av yrkesbefalsloven § 3,
men med den presisering at yrkesbefal og avdelingsbefal må finne
seg i disponering til stilling i utlandet. For disponering til internasjonale
operasjoner vises det til merknadene til § 12.
I første ledd klargjøres at alt yrkesbefal
og avdelingsbefal plikter å finne seg i disponering i samsvar med
Forsvarets behov.
Annet ledd er begrunnet i hensynet til de hyppige organisasjonsendringene
i Forsvaret. Bestemmelsen omfatter i tillegg til yrkesbefal og avdelingsbefal også kontraktsbefal
og vervede mannskaper.
Bestemmelsens første ledd er en videreføring
av yrkesbefalsloven og innebærer at befal med plikttjeneste
ikke har rettskrav på å få si opp sin
stilling før plikttjenesten er avtjent. Dette utelukker
imidlertid ikke at befal med plikttjeneste kan søke om å få si opp
sin stilling før plikttjenesten er avtjent. Slik søknad
vil i hvert enkelt tilfelle underlegges en konkret vurdering på grunnlag
av Forsvarets behov. Eventuell innvilgelse av søknad kan
innebære at vedkommende må tilbakebetale en forholdsmessig
del av utdanningskostnadene til Forsvaret. Av hensyn til Forsvarets
operative forhold finner departementet det riktig at bestemmelsen,
som i dag fremgår i yrkesbefalslovens § 2
annet ledd, videreføres i loven her.
Lovforslagets annet ledd er en videreføring av gjeldende
yrkesbefalslov. Departementet foreslår å videreføre
at tjenestemannslovens regler om oppsigelse grunnet i arbeidsgivers
forhold ikke skal gis anvendelse på yrkesbefal og avdelingsbefal.
Departementet foreslår også å videreføre
at tjenestemannsloven § 10 nr. 2 b, som
gir grunnlag for oppsigelse når tjenestemannen ikke lenger
har de kvalifikasjoner som er nødvendige eller forskrevet
for stillingen, eller av andre grunner er varig uskikket for stillingen, ikke
skal gis anvendelse på yrkesbefal.
Det foreslås at yrkesbefal og avdelingsbefal skal kunne
avskjediges administrativt etter reglene i tjenestemannsloven.
Bestemmelsens tredje ledd er en videreføring av gjeldende
praksis og er for kontraktsbefal og vervede mannskaper i dag hjemlet
i forskriftene til tjenestemannsloven. For avdelingsbefal presiseres
det at ved fratreden ved fylte 35 år vil man ikke ha fortrinnsrett til
ny stilling i virksomheten eller staten for øvrig og heller
ikke rett til ventelønn.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener at i lys av endring av loven, må følgende
ny merknad legges til grunn:
Bestemmelsens første ledd er en videreføring
av yrkesbefalsloven og innebærer at befal med plikttjeneste
ikke har rettskrav på å få si opp sin
stilling før plikttjenesten er avtjent. Dette utelukker
imidlertid ikke at befal med plikttjeneste kan søke om å få si opp
sin stilling før plikttjenesten er avtjent. Slik søknad
vil i hvert enkelt tilfelle underlegges en konkret vurdering på grunnlag
av Forsvarets behov. Eventuell innvilgelse av søknad kan
innebære at vedkommende må tilbakebetale en forholdsmessig
del av utdanningskostnadene til Forsvaret. Av hensyn til Forsvarets
operative forhold finner departementet det riktig at bestemmelsen,
som i dag fremgår i yrkesbefalslovens § 2
annet ledd, videreføres i loven her.
Bestemmelsens tredje ledd er en videreføring av gjeldende
praksis og er for kontraktsbefal og vervede mannskaper i dag hjemlet
i forskriftene til tjenestemannsloven. For avdelingsbefal presiseres
det at ved fratreden ved fylte 35 år vil man ikke ha fortrinnsrett til
ny stilling i virksomheten eller staten for øvrig og heller
ikke rett til ventelønn.
Bestemmelsen viderefører ikke gjeldende yrkesbefalslovs
unntak fra tjenestemannslovens regler om avskjed og oppsigelse.
Lovforslaget innebærer at yrkesbefals stillingsvern nå er
fullstendig harmonisert med det regelverk som gjelder i staten for øvrig.”
Første ledd er i hovedsak en videreføring av
ordningen i lov 8. juni 1973 nr. 36 om aldersgrenser for yrkesbefal
i Forsvaret § 2, hvor aldersgrensen for yrkesbefal
er 60 år. I annet ledd videreføres bestemmelsen
om aldersgrenser for yrkesbefal i Forsvaret § 2 nr.
2 om tidspunktet for når yrkesbefalet skal fratre ved oppnådd
aldersgrense.
I tredje ledd videreføres ordningen med at offiserer
med generals- og admiralsgrad på vilkår kan fortsette
utover fylte 60 år. I tillegg inkorporeres departementets
fullmakt til å gi dispensasjon til slik tjeneste.
I første ledd fastsettes et forbud mot at militært personell
i tjenestetiden nyter alkohol eller annet berusende eller bedøvende
middel. Det fremgår at det kan gis slik tillatelse, særlig
vil det være aktuelt i forbindelse med representasjon.
Tillatelse forutsettes fastsatt gjennom Forsvarssjefens Rusmiddeldirektiv. Det
gjøres unntak fra forbudet ved fravær under permisjon
og fritid, med mindre annet er bestemt av departementet. Særlig
vil det være aktuelt med forbud på militært
område under personellets fritid, men også i forbindelse
med permisjon når særlige hensyn tilsier det.
Militært personell er definert i § 3
annet ledd.
I annet ledd fremgår det at militært personell
heller ikke har adgang til å møte til tjeneste
påvirket av berusende eller bedøvende middel.
Det foreslås at grensen for lovlig promille settes til
0,2. Dette harmonerer med grenseverdiene i blant annet vegtrafikkloven
og luftfartsloven.
I bestemmelsens tredje ledd er det inntatt unntak for visse typer
legemidler. Dette gjelder legemidler som inntas i samsvar med resept
fra lege, tannlege eller annen med rekvireringsrett. Slike legemidler
regnes ikke som rusmidler etter første og annet ledd. Personellet
skal varsle arbeidsgiver om slik bruk. Meldeplikten vil på denne
måten også forplikte arbeidsgiver. Av bestemmelsens
ordlyd følger det at arbeidsgiver skal ha informasjon om
alle legemidler. Formålet med bestemmelsen er at det gis
informasjon til arbeidsgiver om legemidler som kan virke inn på personellets
muligheter til forsvarlig yrkesutøvelse.
Fjerde ledd tar sikte på å klargjøre
de prosessuelle regler for håndhevelsen av bestemmelsene
om pliktmessig avhold. Etter vegtrafikkloven § 22
a tilligger det politiet å gjennomføre alkotest
(foreløpig blåsetest) dersom vilkårene
for dette foreligger etter lovens første ledd nr. 1 til
nr. 4. Etter fjerde ledd i bestemmelsen om pliktmessig avhold innehar
politimyndigheten i det militære forsvar kompetanse til å beslutte
alkotesting (foreløpig blåsetest) hvor det er mistanke
om overtredelse av bestemmelsens første eller annet ledd.
Kompetansen til å beslutte alkotest er imidlertid begrenset
av den militære politimyndighetens jurisdiksjon etter lov
om politimyndighet i det militære forsvar 20. mai
1988 nr. 33, jf. forskrift om utøvelse av politimyndighet
i det militære forsvar 26. november 1993 nr. 1299.
Hvor resultatet av alkotesten gir grunn til å tro at militært
personell eller vernepliktig har handlet i strid med reglen om pliktmessig
avhold, har politimyndigheten i det militære forsvar kompetanse
til å fremstille vedkommende for det sivile politiet for
videre testing. Dette for å få klargjort om vedkommende
faktisk er beruset, og eventuelt i hvilket omfang. Slik kompetanse
foreligger også hvor det på grunn av vedkommendes
opptreden er berettiget mistanke om påvirkning av berusende
eller bedøvende midler, uten at dette har gitt utslag på alkotesten.
Det er opp til det sivile politiets skjønn å avgjøre
om testing skal skje ved utåndingsprøve, blodprøve
eller ved klinisk legeundersøkelse.
I femte ledd er det inntatt en regel om refs av militært
personell. Militært personell som overtrer forbudet i bestemmelsen
skal refses disiplinært og kan ikke straffes for overtredelse
av denne bestemmelsen, jf. Rt. 1953 side 1434 og Hans Petter Graver, LoR
1982, s. 230-231.
I sjette ledd er det inntatt en bestemmelse om at departementet
kan bestemme at forbudet i første og annet ledd kan gjøres
gjeldende for sivilt tilsatte i Forsvarsdepartementet med underliggende
etater. En utvidelse av forbudet til sivilt personell forutsetter
at dette personellet har arbeidsoppgaver som tilsier at de undergis
samme restriksjoner som militært personell.
Det foreslås i første ledd innført
en alminnelig disponeringsadgang for befal og vervede mannskaper.
Det presiseres at bestemmelsen ikke omfatter vernepliktige hvis
tjenesteplikt fremkommer i vernepliktsloven. Dette innebærer
at den vernepliktige kan disponeres til internasjonale operasjoner
dersom det skjer i tilknytning til forsvar av Norge eller allierte,
i henhold til Atlanterhavspakten artikkel 5, jf. Ot. prp. nr. 56
(1995-1996) om lov om tjenestegjøring i internasjonale
fredsoperasjoner.
I lov 23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring
i internasjonale fredsoperasjoner (fredstjenesteloven) § 4
annet ledd er Kongen gitt fullmakt til å kunne beordre
yrkesbefal til tjenestegjøring i internasjonale operasjoner
dersom tilfredsstillende deltakelse ellers ikke kan oppnås.
Det foreslås at befal og vervede mannskaper kan disponeres
til tjenestegjøring i internasjonale operasjoner uavhengig
av hvorvidt tilfredsstillende deltakelse kan oppnås gjennom
frivillighet. Ved disponering til internasjonale operasjoner skal det
tas familiemessige og sosiale hensyn.
For yrkesbefal foreslås det at bestemmelsen også gis
virkning for allerede tilsatt personell, mens disponeringsadgangen
for kontraktsbefal og vervede kun skal gjelde for personell tilsatt
etter lovens ikrafttredelse. Det vises for øvrig til § 20.
Det foreslås i bestemmelsens annet ledd å gi
Forsvarsdepartementet fullmakt til å fastsette hvilket
sivilt personell som skal underlegges en disponeringsadgang til
internasjonale operasjoner. Det presiseres at fullmakten ikke omfatter
en generell disponeringsadgang for sivilt personell, verken for
en enkelt etat eller generelt for sektoren. Hensikten med bestemmelsen
er at sivilt nøkkelpersonell skal kunne disponeres til
internasjonale operasjoner på lik linje med militært
personell.
Det foreslås å videreføre dagens system
hvor frivillige på forhånd inngår kontrakt
med Forsvaret om deltakelse i internasjonale operasjoner. Med frivillige
siktes det til personell som ikke er foreslått omfattet
av disponeringsadgangen i loven. Dette vil for eksempel være
vernepliktig personell, og personell som ønsker et tidsbegrenset
tilsettingsforhold til Forsvaret (engasjement), eller personell
som er tilsatt i Forsvaret, men som ikke er omfattet av disponeringsadgangen.
Personell som har inngått kontrakt kan beordres til å gjøre
tjeneste i medhold kontrakten. Dette personellet vil ved inngåelse
av kontrakt først bli midlertidige tjenestemenn ved fremmøte
til tjeneste.
Det foreslås i første ledd å videreføre
bestemmelsen i fredstjenesteloven § 1 fjerde ledd
om at lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv.
ikke gjelder i utlandet.
Det foreslås i annet ledd å videreføre
bestemmelsen i fredstjenesteloven § 1 femte ledd.
For øvrig vises det til Ot.prp. nr. 56 (1995-1996) om
lov om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner.
Departementet foreslår å videreføre
fredstjenestelovens § 2. Departementet har funnet
det riktig å videreføre presiseringen, jf. bestemmelsens
første ledd, om at det normalt vil være et vilkår
for tjenestegjøring at styrkemedlemmene er norske statsborgere. Dette
er i samsvar med gjeldende regler om tjenestegjøring i
norske militære styrker.
Med forslaget ønsker departementet også å videreføre
den unntaksvise dispensasjonsadgangen i annet ledd. Her gis departementet
adgang til å tillate andre enn norske statsborgere (utenlandske
statsborgere, statsløse personer) å tjenestegjøre
i norske styrker på lik linje med norske statsborgere.
Det forutsettes at adgangen bare benyttes unntaksvis. Om begrunnelsen
for en slik dispensasjonsadgang, vises det til St.meld. nr. 46 (1993-1994)
pkt. 5.3. Der omtales blant annet muligheten for å rekruttere
personell fra andre nasjoner eller utenlandske statsborgere bosatt
i Norge, herunder særlig medisinsk fagpersonell. Departementet
finner også nå å åpne for en
slik mulighet i loven. Det fremgår av lovutkastet at begrensninger i
dispensasjonsadgangen kan følge av folkerettslige regler,
for eksempel forbudet mot innlemmelse i væpnede konflikter
av personer som etter folkeretten må anses som leiesoldater.
Begrensninger kan også følge av traktater som
Norge har inngått med andre stater, for eksempel ved at
det i slike avtaler legges (gjensidige) restriksjoner på muligheten
for det ene lands borgere å tjenestegjøre i det
andre lands væpnede styrker. Utenlandske statsborgere mv.
som deltar som medlemmer av norske styrker, forutsettes normalt å være
underlagt norsk militær straffe- og disiplinærjurisdiksjon
på lik linje med norske statsborgere.
Bestemmelsen er en videreføring av bestemmelsen i lov
23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring i internasjonale
fredsoperasjoner. Første ledd gir en uttrykkelig hjemmel
for hjemsendelse. Detaljene bør som i dag fastsettes av
Kongen. For FN-operasjoner finnes i dag forskjellige grunnlag for
repatriering i såkalte SOPer (Standard Operational Procedures),
som er regelverk utarbeidet av FN spesielt tilpasset de enkelte
misjonene. De regler som skal fastsettes av Kongen, må for
FN-operasjoners vedkommende derfor henvise til de til enhver tid
gjeldende SOPer, idet SOP vil være et sentralt regelverk
hvis overtredelse kan medføre repatriering. Når
det gjelder NATO-operasjoner, er det forutsatt at det er nasjonale
bestemmelser som regulerer repatriering for hvert enkelt lands personell.
Det foreslås å videreføre en bestemmelse
som i fredstjenesteloven § 5, der det gis særlige
regler om oppsigelse i forbindelse med at man er disponert til tjeneste
i en internasjonal operasjon og om adgangen til å kreve
seg fritatt fra kontraktsforpliktelsene eller tjenesteplikt for øvrig. § 16
erstatter tjenestemannslovens § 11. Personer som
har inngått skriftlig kontrakt i medhold av § 13
kan si opp kontrakten med tre måneders varsel først
etter at vedkommende har blitt disponert til tjeneste. Befal og
vervede mannskaper som er disponert til tjenestegjøring
i en internasjonal operasjon, og som ikke er embetsmenn, har etter
dagens regler i tjenestemannsloven § 11 rett til å si
opp sin stilling med oppsigelsesfrister fra 3 uker til 3 måneder.
I tråd med fredstjenesteloven § 5 foreslås
det at man har en lik oppsigelsestid på 3 måneder
for personell som er disponert til tjeneste i internasjonale operasjoner.
Med disponert til tjeneste menes innkalling til tjeneste. Befal
med plikttjeneste kan først fratre sin stilling etter at
resterende plikttjeneste er avtjent i Norge.
Tredje ledd inneholder regler om adgang til å søke
seg fritatt fra tjenesteplikt, både for personell som har
inngått kontrakt om fremtidig tjenestegjøring
i en internasjonal operasjon iht. § 12, og personell
som er underlagt disponeringsadgangen i § 11. Søknad
om fritakelse kan skje når som helst, også før vedkommende
er blitt beordret til tjeneste (i motsetning til ved oppsigelse).
I tredje ledd andre punktum fastslås det at vilkårene
for å få innvilget fritak, er at vektige helsemessige,
velferdsmessige eller sosiale årsaker foreligger. Fritak
må kunne gis varig eller midlertidig, avhengig av sakens
omstendigheter. Nærmere regler både om de materielle
vilkår og om behandlingen av søknader, herunder
om klagebehandling bør gis av Kongen, jf. § 17
e. Dersom fritak gis, forutsettes det at søker umiddelbart
kan fri seg fra tjenesteplikten. Dersom søker, når
vedtak om fritak treffes, er i aktiv tjeneste i en pågående
operasjon, må likevel fritakelse og hjemsendelse først
kunne skje når dette anses praktisk mulig. Også regler
om dette vil bli gitt av Kongen.
Det er en forutsetning for ikrafttredelse av lovens bestemmelser
om disponering til tjenestegjøring i internasjonale operasjoner,
at Kongen gir nærmere forskrifter om slik tjenestegjøring.
I bokstav a foreslås det at Kongen kan gi regler om
maksimal tjenesteperiode som kan pålegges befal, vervede
mannskaper og bestemte kategorier sivilt personell som er disponert
til en internasjonal operasjon i medhold av § 11.
Dette for å gi nærmere regler i forskrift for å unngå at
for store belastninger legges på personellet.
Videre foreslås det i bokstav b å gi forskrifter som
oppstiller bestemte kvalifikasjonskrav og lignende, blant annet
forskrifter om militær utdanning påkrevet for
deltakelse i de ulike typer operasjoner, vandelsmessige krav etc.
Deltakerne bør for eksempel ha gjennomgått grunnleggende
militær utdanning. Tilsvarende bør Kongen gi bestemmelser
om hvordan utvelgelse av søkere i henhold til § 12
bør skje. Tjenestemannsloven § 5 om tilsetting
kommer ikke til anvendelse, se lovforslagets § 13
annet ledd. Det vil derfor være behov for å gi
nærmere regler om utvelgelse og tilsettingsprosedyrer.
I denne forbindelse er det særlig viktig å sørge
for at utvelgelsesprosedyrene tar hensyn til de erfaringene man
har fra tidligere operasjoner.
I bokstav c foreslås det at Kongen kan gi forskrift om
innholdet i kontrakter som nevnt i § 12.
Videre foreslås det i bokstav d og e at Kongen kan gi
forskrifter om behandling av søknader om fritak fra tjenesteplikt
i henhold til § 16 tredje ledd og klage over avgjørelse
om hjemsendelse og virkningen av slik klage. I den forbindelse vises
det til merknadene til henholdsvis §§ 15
og 16.
I bokstav f foreslås det at Kongen får fullmakt
til å gi forskrift om arbeidsmiljøet i de norske
styrkene, idet arbeidsmiljøloven ikke gjelder, jf. § 13
første ledd.
For øvrig foreslås det i bokstav g at Kongen
gis fullmakt til å gi forskrift om disponering og vilkår
for tjenestegjøring for bestemte kategorier sivilt tilsatt personell
som nevnt i § 11 annet ledd.
Den foreslåtte bestemmelsen er inntatt fordi det vil
være behov for å utarbeide en rekke forskrifter
før loven trer helt eller delvis i kraft.
I bestemmelsen er det utarbeidet overgangsbestemmelser for personell
hvor loven ikke gis tilbakevirkende kraft. Det er presisert at det
aktuelle personellet frivillig kan binde seg til å bli
disponert i henhold til § 12 annet ledd.
Lov 10. juni 1977 nr. 66 om yrkesbefal m.m. i Forsvaret,
lov 23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring i internasjonale
operasjoner og lov 8. juni 1973 nr. 36 om aldersgrenser
for yrkesbefal i Forsvaret oppheves. Lovene oppheves da de er inkorporert
i lovforslaget.
Lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. § 46
a nr. 7 oppheves da departementet ikke lenger finner det nødvendig å unnta
Forsvarets personell på dette området.
Nytt punkt 7 i helseregisterloven § 8 tredje
ledd gir et lovforankret grunnlag for å videreføre
dagens praksis for Forsvarets helseregister. Den uttømmende
liste over sentrale helseregistre som kan behandle navn, fødselsnummer
og andre personidentifiserende kjennetegn uten samtykke fra den
registrerte, suppleres med et nytt syvende register - Forsvarets
helseregister.
Registeret omfatter personer som er, eller har vært,
i Forsvarets tjeneste uten hensyn til oppdragets art eller stedet
for dets utførelse. Det skilles ikke mellom sivil og militær
tjeneste. Registeret vil ikke ha geografiske begrensninger.
Helseregisterloven § 8 tredje ledd regulerer
registre som kan behandle personidentifiserbare opplysninger uten
samtykke fra den registrerte. Ordet "kan" betyr at et register som
hovedsakelig skal baseres på samtykke, men som likevel
har behov for å registrere enkelte opplysninger uten slikt
forutgående samtykke, omfattes av bestemmelsen. Forsvarets
helseregister behandler personidentifiserende opplysninger både
med og uten grunnlag i samtykke fra den registrerte. Forsvarets
helseregister vil derfor være et register i helseregisterloven § 8
tredje ledds forstand. Det at opplysninger kan behandles uten samtykke
fra den registrerte, innebærer et unntak fra det personvernrettslige
utgangspunkt om at den enkelte eier og råder over egne
opplysninger. Den registrerte kan følgelig ikke motsette
seg behandling av opplysningene.
Av femte ledd fremkommer det at myndigheten til å etablere
sentrale helseregistre er lagt til Kongen i Statsråd. Dette
innebærer at myndigheten ikke kan delegeres til departementet.
Bestemmelsene skal videre gis ved forskrift. Dette betyr at saksbehandlingsreglene
i forvaltningsloven, som blant annet setter krav til utredning av
saken, krever forhåndsvarsling og gir berørte
parter rett til å uttale seg om saken, kommer til anvendelse.
Videre står det i femte ledd at forskriften skal gi nærmere
regler for behandling av helseopplysninger i registeret. Dette betyr
at det i forskrift må utarbeides detaljerte regler for
forvaltning av registeret, herunder regler om bruk av navn, fødselsnummer
og andre personidentifiserbare kjennetegn, datainnsamling og behandling
av dataene. Forskriften skal også angi bestemmelser om
bruk av kodeverk og klassifikasjoner, plikt til rapportering, regler
for taushetsplikt, informasjonssikkerhet, internkontroll, bestemmelser om
innsynsrett m.m.
Femte ledd stiller krav til at man ved utarbeidelsen av forskriften
uttrykkelig angir formålet med behandlingen av personopplysninger.
Tredje ledd sier at personidentifiserende opplysninger innhentet
uten samtykke fra den registrerte kan behandles i den utstrekning
det er nødvendig for å nå formålet
med registeret. Det i forskriften regulerte formål, vil
følgelig sette grenser for hvilke personidentifiserende opplysninger
som kan behandles uten samtykke. Adgangen til å registrere
personidentifiserbare opplysninger er følgelig ikke ubegrenset.
Kompetansens utstrekning er begrenset av kompetansens begrunnelse.
Forskriften skal videre angi hvilke opplysninger som kan være
gjenstand for registrering. Opplysningene må være
av en slik karakter at de er relevante for å innfri det
formål som angis i forskriften. Forskrift om Forsvarets
helseregister må angi hvilke opplysninger som kun kan behandles
etter samtykke fra den registrerte og hvilke som kan behandles uavhengig av
slikt samtykke.
Etter femte ledd skal forskriften angi hvem som er databehandlingsansvarlig
for registeret. Med databehandlingsansvar menes ansvaret for at
all behandling av personopplysninger i registeret skjer i overensstemmelse
med forskriften og annen gjeldende lovgivning. Den databehandlingsansvarlige
vil ha ansvaret for å etablere tilfredsstillende sikkerhetsrutiner
og påse at disse blir fulgt. Forsvarsdepartementet vil
være databehandlingsansvarlig for Forsvarets helseregister.
Den databehandlingsansvarlige er eier av alle registerdata i Forsvarets
helseregister. Det personvernrettslige utgangspunkt er imidlertid
at den registrerte eier personopplysninger registrert på egen person
i registeret.
Lovens sjette ledd åpner for adgang til å delegere databehandlingsansvaret.
Bestemmelsen må forstås slik at det kun er den
faktiske databehandling og ikke det overordnede ansvar som kan delegeres.
Av praktiske hensyn tenkes den daglige databehandling delegert til
Forsvarets Sanitet.
Sjette ledd fastslår videre at forskriften også bør fastsette
bestemmelser om den databehandlingsansvarliges plikt til å gjøre
data tilgjengelige for at formålene kan nås. Det
tenkes her først og fremst på å gjøre
avidentifiserte og anonyme data tilgjengelig for videre forskning
og å utarbeide rapporter slik at registerets formål
kan nås.
Komiteen viser til proposisjonen, men
viser også til komiteens behandling av St.prp. nr. 42 (2003-2004),
og de merknader behandlingen av den måtte gi. Komiteen understreker
at dersom det er ulikheter og eventuelle tolkingsmuligheter mellom merknadene
knyttet til innholdet i Ot.prp. nr. 60 (2003-2004) og St.prp. nr.
42 (2003-2004) skal merknadene knyttet til St.prp. nr. 42 (2003-2004)
ha forrang. Merknadene til odelstingsproposisjonen er altså underordnet
de føringer som ligger i Innst. S. nr 234 (2003-2004),
jf. St.prp. nr. 42 (2003-2004). Komiteen tar dette
forbeholdet fordi komiteens saksbehandling av de to sakene går
parallelt, og fordi sakene er tett relaterte til hverandre.