1.1 Hovedinnholdet i proposisjonen

Etter lov 25. mars 1994 nr. 7 om sikring mot og erstatning for naturskader (naturskadeloven) § 1 ytes erstatning for naturskader i de tilfeller hvor det ikke er adgang til å forsikre seg mot skaden ved en alminnelig forsikringsordning. Departementet foreslår i lovproposisjonen visse justeringer av grensene mellom statens naturskadeordning og alminnelig forsikring.

Departementet foreslår at ansvaret for stormskader på skog som hovedregel overføres fra statens naturskadeordning til alminnelig forsikring. Departementet tar imidlertid sikte på å fastsette i forskrift at naturskadeordningen likevel skal tre inn når skadeomfanget er særlig omfattende. Dette vil gjelde når en enkelt skadehendelse overstiger 200 mill. kroner. Skogeiere som ikke har forsikret skogen mot stormskader får ikke erstatning fra naturskadeordningen.

Departementet foreslår videre at ansvaret for naturskade på hage, hageanlegg og gårdsplass samt tilførselsvei overføres til alminnelig naturskadeforsikring etter lov 16. juni 1989 nr. 70 om naturskadeforsikring. Dette vil da bli knyttet til eksisterende forsikringer på bygninger mv. Størrelsen på arealet begrenses oppad til fem dekar, og også skader på tilførselsvei vil bli dekket av naturskadeforsikring for den delen som ligger innenfor dette arealet.

Fristen for å melde fra om oppstått skade foreslås forlenget fra fire uker til tre måneder, samtidig som det blir gitt anvisning på en strengere praksis når det gjelder oppreisning for oversittelse av fristen.

Lovframlegget inneholder også noen presiseringer i forhold til gjeldende lov knyttet til taksering av skader.

Hovedformålet med naturskadeloven er å yte erstatning i de tilfeller hvor det ikke er mulig å tegne alminnelig forsikring mot den aktuelle naturskade. Skadelidte skal gjennom erstatningsordningen kunne settes i stand til å fortsette sin virksomhet etter en naturulykke.

De forslag til endringer i naturskadeloven og lov om naturskadeforsikring som fremmes i denne proposisjonen ble varslet i Landbruks- og matdepartementets budsjettproposisjon for 2005, St.prp. nr. 1 (2004-2005).

Departementets forslag til endringer i naturskadeloven og lov om naturskadeforsikring ble sendt på høring 24. juni 2004 med høringsfrist 30. august 2004. Proposisjonen er utarbeidet med bakgrunn i høringsnotatet og de høringsuttalelser som departementet har mottatt.

1.2 Stormskader på skog

Departementet har tidligere vurdert forholdet mellom naturskadeloven og forsikringsordningene, jf. Ot.prp. nr. 12 (1993-1994) og Innst. O. nr. 23 (1993-1994).

Næringskomiteen kommenterte dette tema også under budsjettarbeidet høsten 2003. Departementet har nå bl.a. vurdert mulighetene for å overføre større ansvar for stormskader på skog til alminnelig forsikring. En har lagt til grunn at de foreslåtte endringer når det gjelder stormskader på skog ikke skal føre til at skadetilfeller blir udekket, og at grensene settes slik at kostnadene ikke virker hindrende for tegning av forsikring.

Ved skade på skog gis det etter naturskadeloven § 5 annet ledd erstatning etter forskrift fastsatt av Kongen. Stormskader på skog står i dag i en spesiell stilling fordi erstatningen etter denne type skader er delt mellom statens naturskadeordning og alminnelig forsikring.

Skogeiere kan i dag tegne forsikring mot skader forårsaket av storm og brann. Når det gjelder stormskader finnes det to forsikringsordninger; ungskogforsikring og tømmerskogforsikring. Ungskogforsikringen dekker venteverditap og foryngelseskostnader, mens tømmerskogforsikringen dekker økte driftskostnader forårsaket av stormen, redusert salgsverdi som følge av dårligere virkeskvalitet og rotverdien av redusert salgbart kvantum forårsaket av høy stubbing, brekkskader og lignende. Forsikringsutbetaling for stormskade etter ungskog- og tømmerskogforsikring gis maksimalt for et areal som før skade hadde et beregnet tømmervolum, henholdsvis for tømmervolum tilsvarende to års nyttbar tilvekst på forsikret skogeiendom i samme kommune. Forsikringen dekker kun skader i økonomisk drivverdig skog, og skader der det enkelte skadefelt er større enn to dekar.

Den eksisterende delingen mellom den statlige erstatningsordningen og alminnelig forsikring når det gjelder stormskader på skog, innebærer at forsik­ringsbransjen i dag har kompetanse og erfaring når det gjelder taksering og erstatning av denne type skader. Departementet mente derfor at det må kunne utvikles et forsikringstilbud som dekker all stormskade på skog også ut over 2 års beregnet produksjonsnivå (nyttbar tilvekst). Departementet foreslo i høringsnotatet at skogeierne skal kunne forsikre seg mot stormskade på skog ved en alminnelig forsikringsordning, og at statens naturskadeordning i utgangspunktet ikke lenger har til oppgave å yte erstatning for denne type naturskade. Naturskadeloven § 5 endres i tråd med dette.

Fra forsikringshold er det uttalt at kostnadene ved reassuranse vil bli uforholdsmessig store hvis erstatningsansvaret skal overtas uten noen begrensning mot de helt store katastrofestormer. Departementet foreslo derfor at statens naturskadeordning skal yte erstatning ved de aller største skadehendelsene.

Departementet mente at et slikt tak, hvoretter statens naturskadeordning skal tre inn, kan fastsettes på flere måter. I høringsnotatet ble det foreslått to alternativer:

Alternativ 1:

Statens naturskadeordning trer inn når en enkelt skade samlet overskrider et fastsatt beløp. En har diskutert 150–200 mill. kroner. Når forsikringsselskapene kan påvise at det samlet vil bli utbetalt et slikt beløp, trer statens naturskadeordning inn og dekker det overskytende for de skogeiere som var forsikret.

Alternativ 2:

Den gjeldende ordning med privat forsikringsdekning for maksimalt to års beregnet produksjonsnivå utvides til f.eks. 12 års beregnet produksjonsnivå. Statens naturskadeordning trer da inn og erstatter overskytende tap på den enkelte eiendom.

Begge alternativ innebærer at de som ikke har tegnet alminnelig forsikring, heller ikke skal ha rett til erstatning fra statens naturskadeordning ved skader over det tak som blir fastsatt for de alminnelige forsikringsordninger.

Norges skogeierforbund gir uttrykk for at forslaget er både skuffende og problematisk. Skogeierforbundet oppfordrer departementet til ikke å gjennomføre de foreslåtte endringer, og uttaler bl.a. følgende:

"Omleggingen representerer rett og slett en overveltning av utgifter og risiko på næringen, i en tid hvor situasjonen er presset fra før. Mange andre land har sett den norske kombinasjonen av privat forsik­ringsordning og et offentlig sikkerhetsnett som et forbilde."

NORSKOG (Norsk skogbruksforening) mener også at endringene ikke bør gjennomføres. Foreningen setter spørsmålstegn ved at staten fraskriver seg ansvar knyttet til stormskader på skog i en tid da en må forvente større hyppighet av omfattende naturskader.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag råder på det sterkeste Landbruksdepartementet til ikke å gjennomføre "den drastiske omleggingen av Naturskadefondets skogerstatning som er beskrevet i høringsnotatet". Laget mener at det bør gis bedre tid til å vurdere muligheter, begrensninger og kostnader ved en eventuell endring.

Forsikringsselskapet Skogbrand beklager at det foreslås å endre naturskadeloven slik at naturkatastrofer som kan føre til meget store skader for skogbruket ikke lenger skal være statens ansvar. Skogbrand har gitt uttrykk for at kostnadene med reassuranse vil bli meget store hvis ikke staten tar et ansvar for særlig omfattende skadehendelser.

Når det gjelder spørsmålet om valg av grunnlag for når statens naturskadeordning skal tre inn ved en særlig omfattende skadehendelse, finner departementet på bakgrunn av høringsuttalelsene at det er riktig å velge et fast kronebeløp (alt. 1). Departementet vil foreslå at det i forskrift blir fastsatt et tak på 200 mill. kroner for den enkelte skadehendelse. Når forsikringsselskapene kan dokumentere at det samlet vil bli utbetalt mer enn 200 mill. kroner, skal naturskadeordningen tre inn og dekke det overskytende. Departementet vil sørge for at det foretas jevnlige inflasjonsjusteringer av beløpet. Departementet vil i forskrift fastsette de nærmere detaljer knyttet til et slikt tak.

Et sentralt spørsmål i forbindelse med den foreslåtte endring er om også de som ikke tegner alminnelig forsikring skal ha rett til erstatning fra statens naturskadeordning ved særlig omfattende skadehendelser. Hovedprinsippet i § 1 nr. 1 i naturskadeloven er at de som ikke har tegnet en alminnelig forsikring når det er anledning til det, ikke får erstatning fra statens naturskadeordning. Dette har som nevnt til nå vært reglene for skader på skog under 2 års beregnet produksjonsnivå (nyttbar tilvekst). Den endring som nå foreslås, fører til at skogeieren som hovedregel overtar risikoen for stormskader på sin skog. Hvis det ikke blir tegnet forsikring, er dette et valg skogeieren selv tar. Når skogeieren selv har valgt ikke å tegne noen forsikring mot stormskader på skog, finner departementet det ikke rimelig at staten skal dekke skader i de tilfeller der skadehendelsen overstiger det tak som blir fastsatt.

Når det gjelder tidspunkt for å få etablert en utvidet forsikringsordning for stormskader på skog, viser departementet til at endringene har vært varslet i rimelig god tid og at det er forutsatt at de skal gjelde fra 1. januar 2005. Departementet går derfor ut fra at markedet får på plass en permanent forsikringsordning, eller om nødvendig en midlertidig forsikringsordning som gjelder fra samme tid.

1.3 Naturskader på hage, hageanlegg og gårdsplass samt tilførselsvei

Skader på hage, hageanlegg og gårdsplasser mv. er et annet tilfelle hvor det er aktuelt å vurdere grensedragningen mellom naturskadeordningen og alminnelige forsikringer. I erstatningssaker som er behandlet av styret for Statens naturskadefond, er det i perioden 1994 til 2003 årlig taksert skader på denne type objekter for 8,8 mill. kroner i gjennomsnitt.

Alminnelige forsikringsordninger gir i dag ikke dekning for naturskader på private hager, hageanlegg og gårdsplasser. Slike naturskader dekkes derfor i dag av den statlige naturskadeordningen, jf. naturskadeloven § 1 sammenholdt med § 3.

Departementet foreslo i høringsnotatet at naturskader på hage, hageanlegg, gårdsplass og deler av tilførselsvei knyttet til bolig- og fritidshus heretter skulle fanges opp av husets brannskadeforsikring, ved at lov om naturskadeforsikring endres, og ikke dekkes av den statlige naturskadeordningen. Det ble foreslått at hage, hageanlegg og gårdsplass skulle være forsikret mot naturskader innenfor et område på maksimalt fem dekar knyttet til bolig- og fritidshus. Skader på arealer knyttet til industrianlegg skulle fortsatt omfattes av den statlige ordningen. Det er bred enighet om at erstatning for skader på hage, hageanlegg og gårdsplasser, inklusive tilførselsveier, bør kunne overføres fra statens naturskadeordning til alminnelig forsikring.

1.4 Meldefrist for skader

Det er et vilkår for å få erstatning etter naturskadeloven at skaden er meldt til lensmannen, alternativt tingretten utenfor lensmannsdistriktene. Det har vært hevdet at fristen for å melde inn naturskader er for kort, og at dette fører til unødig mange søknader om oppreisning for oversittelse av fristen.

Etter naturskadeloven § 7 skal en skade meldes inn senest fire uker etter at den inntrådte. Begrunnelsen for en så vidt kort meldefrist har dels vært at skadens årsak og omfang blir vanskeligere å fastslå etter hvert som tiden går, dels hensynet til at skadelidte bør kunne komme raskt i gang med gjenoppretting av skaden.

Departementet mente det er grunnlag for å foreslå endringer i meldefristens lengde og reglene for oppreisning for oversittelse av meldefristen. I høringsnotatet ble meldefristen foreslått forlenget til tre måneder etter at skaden oppstod. Høringsinstansene har gitt sin tilslutning til å endre fristen for å melde fra om naturskader fra fire uker til tre måneder, og departementet fremmer forslag om en lovendring i samsvar med dette. Ved vurderingen av om det skal gis oppreisning for oversittelse av meldefristen, mener departementet det bør legges vekt på skadelidtes mulighet til å melde skaden innen fristens utløp. Det bør være særlige grunner som har ført til fristoversittelsen. Av hensyn til likebehandling bør dette være utgangspunkt for vurderingen av om oppreisning skal gis. Med de kommunikasjonsmuligheter som er i dag, er det naturlig å innskjerpe overholdelsen av slike frister. Nærmere om hva som skal anses som særlige grunner er inntatt i kapittel 9.1, under merknadene til naturskadeloven § 7.

1.5 Reglene om taksering

Departementet har foretatt en vurdering av avkortingsbestemmelsene i naturskadeloven § 11 annet ledd. En mener det ikke er behov for å gjøre vesentlige endringer i disse bestemmelsene, men foreslår noen justeringer i lovtekstene i naturskadeloven § 10 og § 11 annet ledd nr. 4.

Etter en naturskade vil det i noen tilfeller være åpenbart at det ikke er hensiktsmessig å tilbakeføre den skadede tingen til samme stand som den var i før skaden inntraff. Det er viktig å skille mellom hva som er gjenoppretting av skade, og hva som er sikringstiltak for å hindre at skader skjer igjen. Selv om bruksverdien for eieren er uforandret, kan kvalitets- eller standardhevingen føre til at for eksempel omsetningsverdien på eiendommen stiger. Departementet foreslo derfor å erstatte begrepet bruksverdi i § 10 med verdistigning slik loven lød før lovendringen i 1979. Endringen i § 10 medfører at § 11 annet ledd nr. 4 ble foreslått endret tilsvarende. Det er ikke kommet bemerkninger fra noen av høringsinstansene til forslaget om å erstatte begrepet bruksverdi med verdistigning, eller de foreslåtte endringer i § 8. Departementet fremmer forslag til endringer i naturskadeloven §§ 8, 10 og 11 annet ledd nr. 4 i samsvar med det som fremgår av kapittel 7.3 i proposisjonen.

1.6 Administrative og økonomiske konsekvenser

Forslagene til lovendringer vil ha visse admini­strative og økonomiske konsekvenser. De administrative konsekvensene vil særlig bestå i at det arbeidet som styret for Statens naturskadefond i dag har i forbindelse med stormskader på skog og naturskader på hager, hageanlegg og gårdsplasser samt tilførselsvei i hovedsak vil bli overført til forsikringsselskapene.

Basert på erfaringstall for de siste ti år kan det antas at utgiftene til naturskadeerstatninger vil bli redusert med i størrelsesorden ca. 20 mill. kroner pr. år i gjennomsnitt, hvorav ca. 8–10 mill. kroner gjelder redusert utbetaling ved skogskader og ca. 10–12 mill. kroner ved skader på hager, hageanlegg og gårdsplasser mv. Forskriftsendringen knyttet til opphevelse av den øvre beløpsgrense for skadelidtes andel, omtalt i Landbruks- og matdepartementets budsjettproposisjon for 2005, vil gi en ytterligere innsparing på statsbudsjettet på ca. 4 mill. kroner. Forsikringsselskapene vil på sin side beregne en viss økning i forsikringspremiene. For hager, hageanlegg og gårdsplasser forventes økningen å bli beskjeden pga. de relativt lave utbetalingene ved denne type naturskader hensett til det store antallet forsikringstakere. Når det gjelder forsikring av skog mot stormskader, vil premieøkningen bli en del høyere ettersom statistikk for tidligere år viser et relativt større skadeomfang i forhold til innbetalt premie enn ved skader på hager, hageanlegg og gårdsplasser. Det vil imidlertid være anledning til å benytte skogavgiftsmidler til dekning av forsikringspremien. Skogeiere som ikke tegner forsikring, står uten den sikkerhet som naturskadeordningen kostnadsfritt til nå har representert for skader ut over to års beregnet produksjonsnivå.