Etter lov 25. mars 1994 nr. 7 om sikring mot og erstatning
for naturskader (naturskadeloven) § 1 ytes erstatning
for naturskader i de tilfeller hvor det ikke er adgang til å forsikre
seg mot skaden ved en alminnelig forsikringsordning. Departementet
foreslår i lovproposisjonen visse justeringer av grensene
mellom statens naturskadeordning og alminnelig forsikring.
Departementet foreslår at ansvaret for stormskader på skog
som hovedregel overføres fra statens naturskadeordning
til alminnelig forsikring. Departementet tar imidlertid sikte på å fastsette
i forskrift at naturskadeordningen likevel skal tre inn når
skadeomfanget er særlig omfattende. Dette vil gjelde når en
enkelt skadehendelse overstiger 200 mill. kroner. Skogeiere som
ikke har forsikret skogen mot stormskader får ikke erstatning
fra naturskadeordningen.
Departementet foreslår videre at ansvaret for naturskade
på hage, hageanlegg og gårdsplass samt tilførselsvei
overføres til alminnelig naturskadeforsikring etter lov
16. juni 1989 nr. 70 om naturskadeforsikring. Dette vil
da bli knyttet til eksisterende forsikringer på bygninger
mv. Størrelsen på arealet begrenses oppad til
fem dekar, og også skader på tilførselsvei
vil bli dekket av naturskadeforsikring for den delen som ligger
innenfor dette arealet.
Fristen for å melde fra om oppstått skade foreslås forlenget
fra fire uker til tre måneder, samtidig som det blir gitt
anvisning på en strengere praksis når det gjelder
oppreisning for oversittelse av fristen.
Lovframlegget inneholder også noen presiseringer i forhold
til gjeldende lov knyttet til taksering av skader.
Hovedformålet med naturskadeloven er å yte
erstatning i de tilfeller hvor det ikke er mulig å tegne
alminnelig forsikring mot den aktuelle naturskade. Skadelidte skal
gjennom erstatningsordningen kunne settes i stand til å fortsette
sin virksomhet etter en naturulykke.
De forslag til endringer i naturskadeloven og lov om naturskadeforsikring
som fremmes i denne proposisjonen ble varslet i Landbruks- og matdepartementets
budsjettproposisjon for 2005, St.prp. nr. 1 (2004-2005).
Departementets forslag til endringer i naturskadeloven og lov
om naturskadeforsikring ble sendt på høring 24. juni
2004 med høringsfrist 30. august 2004. Proposisjonen
er utarbeidet med bakgrunn i høringsnotatet og de høringsuttalelser
som departementet har mottatt.
Departementet har tidligere vurdert forholdet mellom naturskadeloven
og forsikringsordningene, jf. Ot.prp. nr. 12 (1993-1994) og Innst.
O. nr. 23 (1993-1994).
Næringskomiteen kommenterte dette tema også under
budsjettarbeidet høsten 2003. Departementet har nå bl.a.
vurdert mulighetene for å overføre større ansvar
for stormskader på skog til alminnelig forsikring. En har
lagt til grunn at de foreslåtte endringer når
det gjelder stormskader på skog ikke skal føre
til at skadetilfeller blir udekket, og at grensene settes slik at
kostnadene ikke virker hindrende for tegning av forsikring.
Ved skade på skog gis det etter naturskadeloven § 5
annet ledd erstatning etter forskrift fastsatt av Kongen. Stormskader
på skog står i dag i en spesiell stilling fordi
erstatningen etter denne type skader er delt mellom statens naturskadeordning
og alminnelig forsikring.
Skogeiere kan i dag tegne forsikring mot skader forårsaket
av storm og brann. Når det gjelder stormskader finnes det
to forsikringsordninger; ungskogforsikring og tømmerskogforsikring.
Ungskogforsikringen dekker venteverditap og foryngelseskostnader,
mens tømmerskogforsikringen dekker økte driftskostnader
forårsaket av stormen, redusert salgsverdi som følge
av dårligere virkeskvalitet og rotverdien av redusert salgbart
kvantum forårsaket av høy stubbing, brekkskader
og lignende. Forsikringsutbetaling for stormskade etter ungskog-
og tømmerskogforsikring gis maksimalt for et areal som
før skade hadde et beregnet tømmervolum, henholdsvis
for tømmervolum tilsvarende to års nyttbar tilvekst
på forsikret skogeiendom i samme kommune. Forsikringen
dekker kun skader i økonomisk drivverdig skog, og skader
der det enkelte skadefelt er større enn to dekar.
Den eksisterende delingen mellom den statlige erstatningsordningen
og alminnelig forsikring når det gjelder stormskader på skog,
innebærer at forsikringsbransjen i dag har kompetanse
og erfaring når det gjelder taksering og erstatning av
denne type skader. Departementet mente derfor at det må kunne
utvikles et forsikringstilbud som dekker all stormskade på skog
også ut over 2 års beregnet produksjonsnivå (nyttbar
tilvekst). Departementet foreslo i høringsnotatet at skogeierne
skal kunne forsikre seg mot stormskade på skog ved en alminnelig
forsikringsordning, og at statens naturskadeordning i utgangspunktet ikke
lenger har til oppgave å yte erstatning for denne type
naturskade. Naturskadeloven § 5 endres i tråd med
dette.
Fra forsikringshold er det uttalt at kostnadene ved reassuranse
vil bli uforholdsmessig store hvis erstatningsansvaret skal overtas
uten noen begrensning mot de helt store katastrofestormer. Departementet foreslo
derfor at statens naturskadeordning skal yte erstatning ved de aller
største skadehendelsene.
Departementet mente at et slikt tak, hvoretter statens naturskadeordning
skal tre inn, kan fastsettes på flere måter. I
høringsnotatet ble det foreslått to alternativer:
Statens naturskadeordning trer inn når en enkelt skade
samlet overskrider et fastsatt beløp. En har diskutert
150–200 mill. kroner. Når forsikringsselskapene
kan påvise at det samlet vil bli utbetalt et slikt beløp,
trer statens naturskadeordning inn og dekker det overskytende for
de skogeiere som var forsikret.
Den gjeldende ordning med privat forsikringsdekning for maksimalt
to års beregnet produksjonsnivå utvides til f.eks.
12 års beregnet produksjonsnivå. Statens naturskadeordning
trer da inn og erstatter overskytende tap på den enkelte
eiendom.
Begge alternativ innebærer at de som ikke har tegnet
alminnelig forsikring, heller ikke skal ha rett til erstatning fra
statens naturskadeordning ved skader over det tak som blir fastsatt
for de alminnelige forsikringsordninger.
Norges skogeierforbund gir uttrykk for at forslaget er både
skuffende og problematisk. Skogeierforbundet oppfordrer departementet
til ikke å gjennomføre de foreslåtte
endringer, og uttaler bl.a. følgende:
"Omleggingen representerer rett og slett en overveltning
av utgifter og risiko på næringen, i en tid hvor
situasjonen er presset fra før. Mange andre land har sett
den norske kombinasjonen av privat forsikringsordning
og et offentlig sikkerhetsnett som et forbilde."
NORSKOG (Norsk skogbruksforening) mener også at endringene
ikke bør gjennomføres. Foreningen setter spørsmålstegn
ved at staten fraskriver seg ansvar knyttet til stormskader på skog
i en tid da en må forvente større hyppighet av
omfattende naturskader.
Norsk Bonde- og Småbrukarlag råder på det
sterkeste Landbruksdepartementet til ikke å gjennomføre "den
drastiske omleggingen av Naturskadefondets skogerstatning som er
beskrevet i høringsnotatet". Laget mener at det bør
gis bedre tid til å vurdere muligheter, begrensninger og
kostnader ved en eventuell endring.
Forsikringsselskapet Skogbrand beklager at det foreslås å endre
naturskadeloven slik at naturkatastrofer som kan føre til
meget store skader for skogbruket ikke lenger skal være
statens ansvar. Skogbrand har gitt uttrykk for at kostnadene med
reassuranse vil bli meget store hvis ikke staten tar et ansvar for
særlig omfattende skadehendelser.
Når det gjelder spørsmålet om valg
av grunnlag for når statens naturskadeordning skal tre
inn ved en særlig omfattende skadehendelse, finner departementet
på bakgrunn av høringsuttalelsene at det er riktig å velge
et fast kronebeløp (alt. 1). Departementet vil foreslå at
det i forskrift blir fastsatt et tak på 200 mill. kroner
for den enkelte skadehendelse. Når forsikringsselskapene
kan dokumentere at det samlet vil bli utbetalt mer enn 200 mill.
kroner, skal naturskadeordningen tre inn og dekke det overskytende. Departementet
vil sørge for at det foretas jevnlige inflasjonsjusteringer
av beløpet. Departementet vil i forskrift fastsette de
nærmere detaljer knyttet til et slikt tak.
Et sentralt spørsmål i forbindelse med den
foreslåtte endring er om også de som ikke tegner
alminnelig forsikring skal ha rett til erstatning fra statens naturskadeordning
ved særlig omfattende skadehendelser. Hovedprinsippet i § 1
nr. 1 i naturskadeloven er at de som ikke har tegnet en alminnelig
forsikring når det er anledning til det, ikke får
erstatning fra statens naturskadeordning. Dette har som nevnt til
nå vært reglene for skader på skog under
2 års beregnet produksjonsnivå (nyttbar tilvekst).
Den endring som nå foreslås, fører til
at skogeieren som hovedregel overtar risikoen for stormskader på sin
skog. Hvis det ikke blir tegnet forsikring, er dette et valg skogeieren selv
tar. Når skogeieren selv har valgt ikke å tegne noen
forsikring mot stormskader på skog, finner departementet
det ikke rimelig at staten skal dekke skader i de tilfeller der
skadehendelsen overstiger det tak som blir fastsatt.
Når det gjelder tidspunkt for å få etablert
en utvidet forsikringsordning for stormskader på skog,
viser departementet til at endringene har vært varslet
i rimelig god tid og at det er forutsatt at de skal gjelde fra 1. januar
2005. Departementet går derfor ut fra at markedet får
på plass en permanent forsikringsordning, eller om nødvendig
en midlertidig forsikringsordning som gjelder fra samme tid.
Skader på hage, hageanlegg og gårdsplasser
mv. er et annet tilfelle hvor det er aktuelt å vurdere
grensedragningen mellom naturskadeordningen og alminnelige forsikringer.
I erstatningssaker som er behandlet av styret for Statens naturskadefond,
er det i perioden 1994 til 2003 årlig taksert skader på denne type
objekter for 8,8 mill. kroner i gjennomsnitt.
Alminnelige forsikringsordninger gir i dag ikke dekning for naturskader
på private hager, hageanlegg og gårdsplasser.
Slike naturskader dekkes derfor i dag av den statlige naturskadeordningen,
jf. naturskadeloven § 1 sammenholdt med § 3.
Departementet foreslo i høringsnotatet at naturskader
på hage, hageanlegg, gårdsplass og deler av tilførselsvei
knyttet til bolig- og fritidshus heretter skulle fanges opp av husets
brannskadeforsikring, ved at lov om naturskadeforsikring endres,
og ikke dekkes av den statlige naturskadeordningen. Det ble foreslått
at hage, hageanlegg og gårdsplass skulle være
forsikret mot naturskader innenfor et område på maksimalt
fem dekar knyttet til bolig- og fritidshus. Skader på arealer
knyttet til industrianlegg skulle fortsatt omfattes av den statlige
ordningen. Det er bred enighet om at erstatning for skader på hage,
hageanlegg og gårdsplasser, inklusive tilførselsveier, bør
kunne overføres fra statens naturskadeordning til alminnelig
forsikring.
Det er et vilkår for å få erstatning
etter naturskadeloven at skaden er meldt til lensmannen, alternativt tingretten
utenfor lensmannsdistriktene. Det har vært hevdet at fristen
for å melde inn naturskader er for kort, og at dette fører
til unødig mange søknader om oppreisning for oversittelse
av fristen.
Etter naturskadeloven § 7 skal en skade meldes inn
senest fire uker etter at den inntrådte. Begrunnelsen for
en så vidt kort meldefrist har dels vært at skadens årsak
og omfang blir vanskeligere å fastslå etter hvert
som tiden går, dels hensynet til at skadelidte bør kunne
komme raskt i gang med gjenoppretting av skaden.
Departementet mente det er grunnlag for å foreslå endringer
i meldefristens lengde og reglene for oppreisning for oversittelse
av meldefristen. I høringsnotatet ble meldefristen foreslått
forlenget til tre måneder etter at skaden oppstod. Høringsinstansene har
gitt sin tilslutning til å endre fristen for å melde fra
om naturskader fra fire uker til tre måneder, og departementet
fremmer forslag om en lovendring i samsvar med dette. Ved vurderingen
av om det skal gis oppreisning for oversittelse av meldefristen,
mener departementet det bør legges vekt på skadelidtes mulighet
til å melde skaden innen fristens utløp. Det bør
være særlige grunner som har ført til
fristoversittelsen. Av hensyn til likebehandling bør dette
være utgangspunkt for vurderingen av om oppreisning skal
gis. Med de kommunikasjonsmuligheter som er i dag, er det naturlig å innskjerpe
overholdelsen av slike frister. Nærmere om hva som skal
anses som særlige grunner er inntatt i kapittel 9.1, under
merknadene til naturskadeloven § 7.
Departementet har foretatt en vurdering av avkortingsbestemmelsene
i naturskadeloven § 11 annet ledd. En mener det
ikke er behov for å gjøre vesentlige endringer
i disse bestemmelsene, men foreslår noen justeringer i
lovtekstene i naturskadeloven § 10 og § 11
annet ledd nr. 4.
Etter en naturskade vil det i noen tilfeller være åpenbart
at det ikke er hensiktsmessig å tilbakeføre den
skadede tingen til samme stand som den var i før skaden
inntraff. Det er viktig å skille mellom hva som er gjenoppretting
av skade, og hva som er sikringstiltak for å hindre at
skader skjer igjen. Selv om bruksverdien for eieren er uforandret,
kan kvalitets- eller standardhevingen føre til at for eksempel
omsetningsverdien på eiendommen stiger. Departementet foreslo
derfor å erstatte begrepet bruksverdi i § 10 med
verdistigning slik loven lød før lovendringen
i 1979. Endringen i § 10 medfører at § 11
annet ledd nr. 4 ble foreslått endret tilsvarende. Det
er ikke kommet bemerkninger fra noen av høringsinstansene
til forslaget om å erstatte begrepet bruksverdi med verdistigning,
eller de foreslåtte endringer i § 8.
Departementet fremmer forslag til endringer i naturskadeloven §§ 8,
10 og 11 annet ledd nr. 4 i samsvar med det som fremgår
av kapittel 7.3 i proposisjonen.
Forslagene til lovendringer vil ha visse administrative
og økonomiske konsekvenser. De administrative konsekvensene
vil særlig bestå i at det arbeidet som styret
for Statens naturskadefond i dag har i forbindelse med stormskader
på skog og naturskader på hager, hageanlegg og
gårdsplasser samt tilførselsvei i hovedsak vil
bli overført til forsikringsselskapene.
Basert på erfaringstall for de siste ti år
kan det antas at utgiftene til naturskadeerstatninger vil bli redusert
med i størrelsesorden ca. 20 mill. kroner pr. år
i gjennomsnitt, hvorav ca. 8–10 mill. kroner gjelder redusert
utbetaling ved skogskader og ca. 10–12 mill. kroner ved
skader på hager, hageanlegg og gårdsplasser mv.
Forskriftsendringen knyttet til opphevelse av den øvre
beløpsgrense for skadelidtes andel, omtalt i Landbruks-
og matdepartementets budsjettproposisjon for 2005, vil gi en ytterligere
innsparing på statsbudsjettet på ca. 4 mill. kroner.
Forsikringsselskapene vil på sin side beregne en viss økning
i forsikringspremiene. For hager, hageanlegg og gårdsplasser
forventes økningen å bli beskjeden pga. de relativt
lave utbetalingene ved denne type naturskader hensett til det store
antallet forsikringstakere. Når det gjelder forsikring
av skog mot stormskader, vil premieøkningen bli en del
høyere ettersom statistikk for tidligere år viser
et relativt større skadeomfang i forhold til innbetalt
premie enn ved skader på hager, hageanlegg og gårdsplasser.
Det vil imidlertid være anledning til å benytte
skogavgiftsmidler til dekning av forsikringspremien. Skogeiere som
ikke tegner forsikring, står uten den sikkerhet som naturskadeordningen
kostnadsfritt til nå har representert for skader ut over
to års beregnet produksjonsnivå.