Til Odelstinget
Regjeringen fremmer i proposisjonen forslag til ny lov om forsikringsformidling.
Formålet med loven er å ivareta interessene til
brukerne av forsikringsformidlingstjenester, sikre en likebehandling av
ulike aktører innenfor forsikringsformidling, og å sikre
aktørene tilgang til det indre marked gjennom rett til
grenseoverskridende virksomhet og etableringsrett.
Loven vil gjennomføre Europaparlaments- og rådsdirektiv
2002/92/EF av 9. desember 2002 om forsikringsmegling
(heretter kalt direktivet) i norsk rett.
Et utkast til lov om forsikringsformidling utarbeidet av Kredittilsynet
ble sendt på høring ved Finansdepartementets brev
16. april 2004.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ranveig
Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein Rudihagen
og Hill-Marta Solberg, fra Høyre, Svein Flåtten,
Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra
Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen
og Per Erik Monsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein
Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys,
fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg
Tørresdal, fra Senterpartiet, Morten Lund, fra Venstre,
May Britt Vihovde, og fra Kystpartiet, Steinar Bastesen,
viser til at Regjeringens vurderinger og forslag er nærmere
omtalt nedenfor i denne innstillingen og i Ot.prp. nr. 55 (2004-2005)
Om lov om forsikringsformidling.
Komiteen viser videre til at det generelt kun
er sammendrag av Regjeringens vurderinger og forslag som er gjengitt
nedenfor under de enkelte punkter. Bakgrunnen for lovforslaget,
gjeldende norsk rett, EØS-rett, høringsuttalelser
mv. knyttet til de enkelte vurderinger og forslag, er redegjort
nærmere for i Ot.prp. nr. 55 (2004-2005) Om lov om forsikringsformidling. Komiteen viser
for øvrig til sine merknader nedenfor under de enkelte
punkter.
Direktivet artikkel 1 nr. 1 stiller krav til nasjonale regler
for hvordan fysiske og juridiske personer som er, eller ønsker å bli,
etablert i en medlemsstat kan innlede og utøve forsikringsformidling.
Direktivet gjelder videre all virksomhet der det formidles forsikring
mot vederlag. Direktivet bruker begrepet "forsikringsmegling" om
alle typer virksomhet som dekkes av direktivet.
Forsikringsformidling defineres i artikkel 2 nr. 3 første
ledd som "virksomhet som består i å legge fram,
foreslå eller utføre annet forberedende arbeid
i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler, eller å inngå slike
avtaler, eller å bistå ved forvaltningen og gjennomføringen
av slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle".
Definisjonen av forsikringsmegling i direktivet omfatter flere
typer aktører enn det som i dag regnes som forsikringsmegling
etter norsk rett og reguleres av någjeldende forskrift
om forsikringsmegling. I tillegg til det som etter gjeldende rett
regnes som forsikringsmegling, skal gjenforsikringsmeglere,
forsikringsrådgivere og agenter omfattes.
Ettersom dette begrepet dekker mer enn det vi i norsk rett kjenner som
forsikringsmegling, foreslår departementet å bruke
begrepet "forsikringsformidling" som en samlebetegnelse på alle
de ulike typer virksomhet som omfattes i forslaget om gjennomføring
av direktivet i norsk rett. I avsnittene der det redegjøres
for direktivet, vil imidlertid direktivets ordlyd brukes slik det
er oversatt til norsk.
En definisjon som svarer til definisjonen av direktivets virkeområde
er foreslått tatt inn i forslag til lov § 1-2
nr. 1.
Direktivet utvider begrepet "forsikringsmegling" i forhold til
den virksomhet som nå omfattes av forskrift om forsikringsmegling,
slik at også virksomhet som tidligere er ansett som forsikringsrådgivning, omfattes.
Departementet mener at dette bør gjenspeiles i lovteksten
ved at det tas inn en definisjon som dekker begge grupper.
Det forutsettes i direktivet at forsikringsmegler skal opptre
som kundens uavhengige rådgiver, og megleren skal ikke
være avtalemessig forpliktet til å bedrive forsikringsmegling
utelukkende med ett eller flere selskap. Det er imidlertid ikke
nødvendig at megleren gir råd på grunnlag
av analyse av et stort antall tilgjengelige forsikringsavtaler.
En forsikringsmegler kan også gi
råd på basis av tilbud fra ett selskap, så lenge
han ikke er avtalemessig bundet til å gi tilbud fra dette
selskapet. Megleren vil likevel være engasjert av forsikringskjøper
(oppdragsgiver), og skal ivareta kundens interesser.
Det kan imidlertid tenkes rådgivning i tilknytning til
forsikringsmessige spørsmål som ikke anses som
forsikringsmegling. Generell rådgivning om håndtering
av risiko, herunder om det bør velges forsikringsløsning,
omfattes ikke. For eksempel vil en vurdering av behovet for å opprette
en pensjonsforsikring, eller vurderinger om en kunde bør
opprette en pensjonskasse eller tjenestepensjonsforsikring i et forsikringsselskap,
ikke omfattes, da dette ikke gjelder rådgivning knyttet
til spørsmål om inngåelse av forsikringsavtale.
Videre vil aktivitet som bare omfatter å formidle generell
informasjon om forsikringsprodukter ikke omfattes
av begrepet forsikringsmegling, se også lovutkastet § 1-1
nr. 3. Dette følger også av en avgrensning av
lovforslaget § 1-2 nr. 1.
Departementet foreslår på denne bakgrunn å ta inn
en definisjon av forsikringsmegling i loven, jf. lovforslaget § 1-2
nr. 2.
Det er nytt i forhold til gjeldende rett at gjenforsikringsmeglere
må ha tillatelse til å drive gjenforsikringsmegling.
Gjenforsikringsmegling vil i hovedsak omfatte tilsvarende aktivitet
som forsikringsmegling, men knyttet til gjenforsikringsavtaler,
ikke forsikringsavtaler. Grensedragningene som nevnt under omtalen
av forsikringsmegling vil bli de samme. Departementet foreslår å ta
inn direktivets definisjon av gjenforsikringsmegling i loven, jf.
lovforslaget § 1-2 nr. 3.
Ettersom forsikringsagenter tidligere ikke har vært
omfattet av forsikringsmeglingsforskriften, anser departementet
at det er hensiktsmessig å ta inn en definisjon av slik
virksomhet. En forsikringsagent handler på vegne av ett
eller flere selskap, og er dermed nært knyttet til forsikringsselskapet.
Dette er det også viktig at kunden er klar over. Departementet foreslår
derfor å ta inn en definisjon av forsikringsagentvirksomhet
i loven, se lovforslaget § 1-2 nr.4.
Departementet foreslår å samle alle unntak
fra lovens virkeområde i en bestemmelse. Dette vil gi en oversiktlig
og brukervennlig lovstruktur.
I høringsforslaget § 1-1 nr. 3 foreslås å ta
inn et unntak for formidling av generell informasjon dersom formålet
med denne virksomheten ikke er å bistå kunden
med inngåelse eller gjennomføring av en forsikringsavtale.
Dette unntaket følger i utgangspunktet av en tolkning av
ordlyden i lovutkastet § 1-2 første ledd
nr. 1. Ordlyden i denne bestemmelsen tilsier at ren kontaktformidling
mellom kunde og selskap faller utenfor loven, slik at det kreves
en aktiv handling fra formidleren for at vedkommende skal være å anse
som forsikringsformidler. Tilsvarende vil gjelde helt generell informasjon
så lenge formålet ikke er å bistå kunden
med inngåelse eller gjennomføring av en forsikringsavtale.
Departementet vurderer det likevel slik at det er hensiktsmessig å presisere
dette i unntaksbestemmelsene i lovteksten. Tilsvarende er, etter
det departementet har fått opplyst, valgt i den danske
gjennomføringsloven, og også lagt til grunn i det
svenske forslaget til gjennomføring. Det vises til lovutkastet § 1-1
nr. 3.
Et eksempel på formidling av kontakt mellom forsikringsselskap
og kunde er opprettelse av egne sider på Internett. Slike
nettportaler kan være omfattet av direktivet som forsikringsformidling,
dersom virksomheten består i å "forelegge, foreslå eller
utføre det innledende arbeid i forbindelse med inngåelse av
forsikringsavtaler". Ren kontaktformidling vil imidlertid ikke omfattes.
Det samme vil gjelde dersom siden bare inneholder generell informasjon
om forsikringsprodukter og forhold det er viktig at kunden er oppmerksom
på ved valg av forsikring. Det samme vil gjelde dersom
siden begrenser seg til tekniske løsninger som gir muligheter
for å rangere mottatte tilbud etter forskjellige parametere
som kunden kan velge mellom. Det avgjørende er at formidlingen er
passiv.
Flere foreninger forhandler seg frem til rammeavtaler med forsikringsselskap
for sine medlemmer. Eksempler på dette kan være
fagforeninger som forhandler frem gunstige innboforsikringer på vegne
av sine medlemmer. Ettersom slik formidling av forsikring normalt
ikke skjer mot vederlag, vil virksomheten normalt falle utenfor
direktivet. Dersom en forening skulle motta vederlag for denne virksomheten, enten
fra forsikringsselskapet eller medlemmene, vil det bero på en
konkret vurdering hvor foreningens rolle i salget av produktene
under rammeavtalen vil være avgjørende for om
virksomheten omfattes av direktivet.
I høringsforslaget er det videre foreslått
et unntak for ervervsmessig virksomhet som ivaretar administrasjonen
av et forsikringsselskaps skadebehandling, eller taksering og sakkyndig
vurdering av skader. Unntaket er foreslått begrenset til å gjelde
bare dersom virksomheten ikke har fullmakt til å binde
forsikringsselskapet i skadebehandlingen. Departementet
anser imidlertid at en slik sondring ikke er hensiktsmessig. Etter
departementets vurdering bør det ikke være avgjørende
om det foreligger fullmakt eller ikke for hvorvidt virksomheten
omfattes av loven. Det avgjørende må være
hvilke oppgaver virksomheten utfører, og om disse innebærer å "legge
fram, foreslå eller utføre annet forberedende
arbeid i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler,
eller å inngå slike avtaler, eller å bistå ved
forvaltningen og gjennomføringen av slike avtaler, særlig
i forbindelse med et skadetilfelle". Det vises for øvrig
til at verken den danske loven om forsikringsformidling eller det svenske
forslaget om gjennomføringslov innebærer noen
sondring mellom fullmakt/ikke fullmakt i forhold til dette
unntaket. Det vises til lovforslaget § 1-1 nr.
4.
Eiendomsmeglere formidler i enkelte tilfeller eierskifteforsikring
og eiendomsforsikring. Eiendomsmeglere som formidler slike forsikringer
vil være å anse som forsikringsformidlere dersom
virksomheten består i å "legge fram, foreslå eller
utføre annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse
av forsikringsavtaler, eller å inngå slike avtaler,
eller å bistå ved forvaltingen og gjennomføringen
av slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle",
jf. lovforslaget § 1-2 nr. 1. Det kan etter omstendighetene
være at eiendomsmeglere faller utenfor lovens virkeområde
etter loven § 1-1 nr. 3, dersom virksomheten består
i ren kontaktformidling eller kun omfatter formidling av helt generell
informasjon om slike typer forsikring. Det må i så fall
forutsettes at det er forsikringsselskapet som gir kjøper
den nødvendige informasjon før kontraktsslutning
skjer.
I lovutkastet foreslås at lov om forsikringsformidling
ikke gjøres gjeldende for personer som utøver
forsikringsformidling som aksessorisk virksomhet når visse
uttrykkelige fastsatte vilkår er oppfylt, jf. lovforslaget § 1-1
tredje ledd. Alle vilkårene må være oppfylt
for at unntaket skal komme til anvendelse. Et av vilkårene
er at forsikringen som formidles ikke omfatter ansvarsforsikring,
jf. § 1-1 tredje ledd nr. 3.
Bilforhandlere som formidler ansvarsforsikring vil etter dette
være å anse som forsikringsformidler i lovens
forstand dersom tjenestene som utføres faller inn under
definisjonen av forsikringsformidling i § 1-2
nr. 1. Dersom bilforhandler kun formidler forsikringssøknad
til forsikringsselskapet og forsikringsbevis til motorvognregisteret
og utover det kun gir helt generell informasjon om forsikringsprodukter
til bilkjøper, vil imidlertid bilforhandlere falle utenfor
lovens virkeområde, jf. lovforslaget § 1-1
nr. 3. Det må i så fall forutsettes at det er
forsikringsselskapet som gir bilkjøper den nødvendige
informasjon før kontraktslutningen skjer.
Et av vilkårene for unntaket i lovforslaget § 1-1 tredje
ledd skal komme til anvendelse er at det ikke formidles ansvarsforsikring,
jf. nr. 3. Reisebyråer formidler ofte reiseforsikring i
forbindelse med salg av reiser. Slik reiseforsikring vil som regel
omfatte ansvarsforsikring. Reisebyråers formidling av reiseforsikring
vil likevel omfattes av unntaket dersom ansvarsforsikringen er underordnet
i forhold forsikringens dekning av skade på eller tap av
bagasje og andre risikoer i forbindelse med reisen, jf. lovforslaget § 1-1
tredje ledd nr. 5 ii.
Forholdet til speditører som tilbyr godsforsikring som
dekker skade på og tap av gods under transport- og lagringsoppdrag
som utføres av speditøren som tilleggstjeneste
er ikke tatt opp særskilt, verken i direktivet eller i
høringsnotatet.
Departementet viser til at dersom virksomheten til speditøren
består i å "legge fram, foreslå eller
utføre annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse
av forsikringsavtaler, eller å inngå slike avtaler,
eller å bistå ved forvaltingen og gjennomføringen av
slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle"
vil virksomheten falle innenfor lovens virkeområde, jf.
lovforslaget § 1-2 nr. 1. Hvorvidt virksomheten
er å anse som forsikringsformidling må derfor
vurderes konkret. Dersom virksomheten består i ren kontaktformidling
eller kun omfatter formidling av helt generell informasjon om slike
typer forsikring, vil virksomheten ikke være å anse
som forsikringsformidling. Det må i så fall forutsettes
at det er forsikringsselskapet som gir kjøper den nødvendige
informasjon før kontraktsslutning skjer.
Departementet viser for øvrig til at speditører som
formidler forsikringer som ikke innebærer ansvarsforsikring
og ikke har en premie som overstiger et beløp som tilsvarer
500 euro, vil være unntatt fra loven etter lovforslaget § 1-1
tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Departementet anser det hensiktsmessig at Kredittilsynets registrering
av meglere videreføres og utvides til å omfatte
både forsikringsmeglere, forsikringsrådgivere
og gjenforsikringsmeglere.
Det kan imidlertid reises spørsmål ved om det,
i tillegg til tillatelse til og registrering av selve foretaket,
også bør innføres krav om at den enkelte
forsikringsmegler skal ha tillatelse og skal være
registrert av Kredittilsynet. Dette kreves etter det Finansdepartementet
har fått opplyst i Danmark, og er forslått både
i Sverige og Finland. En slikt krav vil imidlertid bryte med det
som kreves ellers av sammenlignbare virksomheter i Norge. Det stilles
ikke slike krav til verken eiendomsmeglere eller fondsmeglere. Videre vil
et slikt krav innebære økt administrasjon for
offentlige myndigheter, ved at antallet registreringer og tillatelser
vil øke. Departementet anser at ordningen som er for meglere
i dag med at bare foretaket registreres, fungerer tilfredsstillende,
og mener at det ikke er tilstrekkelig behov for å innføre
et krav om tillatelse til og registrering av den enkelte megler
som er ansatt i forsikringsmeglerforetaket. Det vises til lovforslaget § 2-1.
Departementet foreslår at forsikrings- og gjenforsikringsforetak
selv registrerer sine agenter når de inngår avtale
med disse. Agentforetakene handler på vegne av det eller
de forsikrings- eller gjenforsikringsforetak de har inngått
avtale med, og det anses naturlig at det er forsikrings- eller gjenforsikringsforetaket
som både registrerer og godtgjør at agentforetaket
oppfyller kravene som stilles i loven. En slik ordning synliggjør
den nære tilknytningen det er mellom forsikrings- eller
gjenforsikringsforetaket og deres agenter, og at agentene faktisk
handler fullt og helt på forsikringsselskapets ansvar for
de produktene som formidles. Lovforslaget gjør det også klart
at det må foreligge en fullmakt fra forsikrings- eller gjenforsikringsforetaket
til agentforetaket. Det vises til lovforslaget § 7-1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Direktivet åpner for å differensiere kvalifikasjonskravene
til de ulike typer forsikringsformidlere og til ledelsen i disse
foretakene. Departementet anser at høringsforslaget til
kvalifikasjonskrav til de forskjellige grupper av forsikringsformidlere
som hensiktsmessig, og foreslår å følge
forslaget på dette punkt.
Kvalifikasjonskravene stilles til personer som i foretaket har
stilling som henholdsvis megler eller agent. Det er naturligvis åpent
for å ansette personer som ikke oppfyller disse kravene
i assistentstillinger eller lignende inntil kvalifikasjonskravene
er oppfylt.
Kravene som foreslås satt til daglig leder og eventuelt
annen person som faktisk leder virksomheten, er generelle. Annet
ledd i lovforslaget § 3-1 gir imidlertid Kredittilsynet
hjemmel til å fastsette nærmere regler om hvilke
krav som stilles. Det er Kredittilsynet som kontrollerer at kvalifikasjonskravene
til ledelsen er oppfylt i forbindelse med at foretaket gis tillatelse
etter § 2-1.
I forhold til kravene som stilles til forsikringsmeglere,
forutsetter departementet at det enkelte meglerforetak
sørger for at meglere som ansettes i foretaket oppfyller
disse kravene, ettersom det ikke foreslås krav om registrering
og tillatelse til den enkelte megler. Kredittilsynet skal imidlertid
kunne kontrollere dette. I følge forskrift 2. desember
1997 nr. 1282 om rapportering for forsikringsmeglerforetak skal
det enkelte meglerforetak sende inn årlige oppgaver der
foretaket blant annet skal opplyse om hvor mange meglere de har.
I tillegg kan Kredittilsynet føre stedlig tilsyn etter
kredittilsynsloven.
For så vidt gjelder forsikringsagenter forslås
i utkastet § 7-2 at forsikringsagentvirksomheten
skal godtgjøre overfor forsikringsselskapet at forsikringsagentene
oppfyller kravene i lovforslaget § 7-3 før forsikringsselskapet
inngår avtale med forsikringsagentvirksomheten.
Vandelskravet som er satt i direktivet er i stor grad i samsvar
med det kravet som stilles i gjeldende forskrift. Direktivet krever
imidlertid at medlemsstatene skal sørge for at ledelsen
i forsikringsformidlingsforetak og alle ansatte som er "direkte
involvert i" forsikringsformidling, oppfyller dette kravet, jf.
direktivet artikkel 4 nr. 2 annet ledd. Dette betyr at personkretsen
kravet stilles til, utvides som følge av direktivet. Departementet
forstår direktivet slik at det med "direkte involvert i
forsikrings- og gjenforsikringsmegling" menes personer
som anses som forsikrings- eller gjenforsikringsmegler
etter direktivet artikkel 2 nr. 5 og 6. Som forsikrings- og gjenforsikringsmeglere
anses etter direktivet personer som mot vederlag innleder eller
utøver forsikringsmegling eller gjenforsikringsmegling.
Det foreslås i utkastet til ny lov om forsikringsformidling å definere
forsikrings- og gjenforsikringsmegler som ansatte i foretak som
oppfyller kunnskaps- kompetansekravene i § 3-2.
For å klargjøre hvilke personer i et forsikringsformidlingsforetak
det stilles krav om vandel til, anser departementet det hensiktsmessig
at dette kravet knyttes til personer som oppfyller kompetansekravene,
altså personer som defineres som forsikringsmegler eller
gjenforsikringsmegler i direktivet.
Når det gjelder forslaget fra NFF om å innføre
en ordning med statsautorisering av forsikringsmeglere, viser departementet
til at forslaget ble sendt departementet i desember 2004, og at
det derfor var vanskelig å få behandlet dette
forslaget i forbindelse med forslaget om ny lov om forsikringsformidling.
Et forslag om statsautorisering av forsikringsmeglere vil sannsynligvis
kreve at saken utredes og sendes på høring. Departementet
vil komme tilbake til spørsmålet på et
senere tidspunkt.
For så vidt gjelder forsikringsagentvirksomhet, foreslås
det samme å gjelde for forsikringsagenter, slik at det
er personer som oppfyller kravene som forsikringsagent som det stilles
krav om vandel til.
Departementet slutter seg til høringsforslaget om å kreve
at meglerforetaket må tegne forsikring som dekker uaktsomhet.
Departementet er videre enig i høringsforslaget om at
de meglerforetak som behandler klientmidler, i tillegg må tegne
en forsikring som dekker underslag av klientmidler. Hvorvidt det
skal tegnes et utvidet ansvarsforsikring i slike tilfeller, eller
en tilleggsforsikring som dekker underslagsrisikoen, mener departementet
må være opp til det enkelte foretak å velge selv.
Departementet forslår videre, i tråd med høringsforslaget,
at forsikringen skal dekke 75 pst. av innestående beløp
på klientkontoen ved utløpet av siste kvartal
før forsikringen tegnes.
Departementet slutter seg også til høringsforslaget
om det ikke stilles krav om forsikring som dekker tap som følge
av forsettlige handlinger utover underslag. Departementet antar
at et krav om at forsikringsformidlingsforetak må forsikre
seg mot forsettlige handlinger, er kostbart, og ikke står
i forhold til behovet for en slik forsikring. Etter det departementet
er kjent med, er det blant annet i Danmark bare krav om forsikring
mot uaktsom skadeforvoldelse. Det vises til lovforslaget § 4-2.
Departementet støtter forslaget om at det er forsikringsselskapet
som forsikrer forsikringsformidlingsforetaket på det tidspunkt
da kravet blir meldt som er ansvarlig for kravet. På bakgrunn
av NFFs høringsuttalelse foreslår imidlertid departementet
i tillegg at det kreves at forsikringen dekker krav som blir meldt
inntil fem år etter at tapet ble forårsaket dersom
det forsikrede foretak har opphørt sin virksomhet, og derfor
ikke har inngått avtale med nytt forsikringsselskap. Det
vises til lovforslaget § 4-5 fjerde ledd.
Adgangen til å fremsette krav må ellers suppleres av
regler i lov om foreldelse av fordringer.
I høringsforslaget foreslås at størrelsen
på minstebeløpene som forsikringen skal dekke
settes til 10 mill. kroner per skadetilfelle, og totalt 15 mill.
kroner per år. Det foreslås videre noe høyere
krav til store forsikringsformidlingsforetak (mer enn 10 meglere).
Departementet viser til direktivet artikkel 4 nr. 7 som krever
at disse beløpene skal revideres hvert femte år
etter at direktivet trer i kraft. Av hensyn til å unngå lovendringer
ved slike revisjoner, foreslår departementet at beløpskravene
fastsettes i forskrift. Det foreslås videre en hjemmel
til at beløpene kan differensieres for store og små foretak,
og at definisjon av hva som menes med store foretak også kan fastsettes
i forskrift. Det vises til lovforslaget § 4-4.
Dersom forsikringsselskapet forsikringsagenten har inngått
avtale med ikke påtar seg ansvar for erstatningsansvar
agentforetaket pådrar seg som følge av yrkesmessig
uaktsomhet, må agentforetaket tegne forsikring etter de
samme regler som gjelder for forsikringsmeglere og gjenforsikringsmeglere.
Det vises til lovforslaget § 7-5.
Etter departementets syn vil direktivets krav til finansielle
garantier i artikkel 4 være oppfylt ved at klientmidler
skal plasseres på klientkonto, jf. lovforslaget § 5-1.
For virksomheter som driver som aksjeselskap vil reglene i lovforslaget
suppleres av aksjelovens bestemmelser om forsvarlig egenkapital.
Direktivet er ikke til hinder for strengere regler i nasjonalt regelverk.
Det kan således reises spørsmål ved om
en i Norge bør stille strengere krav om forsikringsmeglerforetaks
soliditet enn direktivets minstekrav, for eksempel ved at gjeldende
krav til solvens beholdes, og eventuelt utvides med krav til både
suffisiens og likviditet. Et krav om suffisiens innebærer et
krav om at forsikringsmegleren har eiendeler med verdi som overstiger
foretakets samlede forpliktelser. Et krav til likviditet innebærer
et krav om at foretaket er i stand til å oppfylle sine
forpliktelser etter hvert som de forfaller.
Etter det departementet kjenner til, stilles det ikke krav om
verken suffisiens eller likviditet for forsikringsmeglere i Sverige
eller Danmark. Likviditetskrav utover direktivets minstekrav for
norske virksomheter vil derfor kunne virke konkurransevridende i
norsketablerte virksomheters disfavør, med risiko for at
slike virksomheter velger å etablere seg i et naboland
for å drive grenseoverskridende virksomhet.
Ut fra en avveining av hensynet til å beskytte kundene
gjennom krav til forsikringsformidlerens soliditet, og hensynet
til hensiktsmessige rammebetingelser for forsikringsformidlingsvirksomhet,
har departementet kommet til at det ikke bør foreslås krav
om suffisiens eller likviditet, og at heller ikke kravet i gjeldende
rett om solvens bør videreføres. Hensynet til
kundene skal etter forslaget ivaretas gjennom krav om opprettelse
av klientkonto og krav om forsikring for uaktsomhet og underslag
av klientmidler, samt, for de formidlere som driver i aksjeselskaps
form, av kravet i aksjeloven om tilstrekkelig egenkapital.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag, med unntak av forslag til lov om forsikringsformidling
ny § 4-4. Komiteen er enig i viktigheten
av fornuftige krav til soliditet og ansvarsforsikring som i tilstrekkelig
grad trygger forsikringskundens midler. Komiteen vil
samtidig påpeke viktigheten av at kravene som stilles til
norske foretak harmoniserer med kravene i land norske foretak konkurrerer
med, slik at konkurransen foregår på like vilkår. Komiteen finner
ikke tilstrekkelig begrunnelse fra departementets side på hvorfor
forsikringen mot underslag av klientmidler skal dekke akkurat 75
pst. av innestående beløp verken i Ot.prp. nr.
55 (2004-2005) eller i brev til finanskomiteen/Fremskrittspartiets
fraksjon av 27. april 2005. På denne bakgrunn
mener komiteen det er hensiktsmessig, i likhet med
den beløpsmessige grensen, å legge dette kravet
i forskrift. Dette vil gi mulighet for en mer fleksibel tilpasning
til bestemmelser i andre land. Komiteen fremmer derfor
følgende forslag:
"Lov om forsikringsformidling § 4-4 skal lyde:
Minstekrav til beløpsmessig omfang av forsikringsdekning
som angitt i § 4-2 første og annet ledd settes
i forskrift fastsatt av departementet. Det kan i forskriften fastsettes
ulike minimumsbeløp for små og store forsikringsmeglingsforetak."
Departementet anser det hensiktsmessig av hensyn til ivaretakelsen
av kundens interesser å videreføre gjeldende forskriftskrav
(blant annet slik at kunden får god innsikt i hvilken provisjon/godtgjørelse
forsikringsmegler mottar fra forsikringsselskapet)
og i tillegg ta inn regler som gjennomfører direktivkravet når
det gjelder krav til informasjon forsikringsformidlingsforetaket
er pliktig til å gi sine kunder.
I høringen har særlig spørsmålet
om plikt for forsikringsagentforetak til å oppgi størrelsen
på provisjon som foretaket mottar fra forsikringsselskapet vært
tatt opp. FNH ser ut til å mene at det ikke er nødvendig å kreve
informasjon om godtgjørelse fordi det allerede fremgår
av agentforholdet at agenten er avhengig av selskapet, og at informasjon
om godtgjørelse ikke er begrunnet ut fra nødvendigheten
av å belyse et avhengighetsforhold til selskapet. NFF hevder at
det er viktig for å sikre like konkurransevilkår
mellom agenter og meglere at også agenter må opplyse om
provisjonen de mottar fra forsikringsselskapet.
Departementet viser til at det er en vesentlig forskjell mellom
forsikringsmeglere og forsikringsagenter, og
at det kan reises spørsmål ved om dette kan begrunne
ulike krav til opplysningsplikt for de to typer av aktører.
Megleren er engasjert av oppdragsgiver og skal ivareta oppdragsgiverens
interesser uavhengig av hvilket forsikringsselskap som tilbyr forsikringen.
Agenten tilbyr forsikringer på vegne av ett eller flere
forsikringsselskap. At megleren skal være et uavhengig
mellomledd, som ikke skal ha avtaler med forsikringsselskapet fremgår
også av lovutkastet § 5-2. På denne
bakgrunn er det viktig for kunden å få opplysninger
om forholdet mellom meglerforetaket og forsikringsselskapet de megler
forsikringer for. Dersom meglerforetaket mottar provisjon eller
godtgjørelse i en eller annen form fra forsikringsselskapet,
kan dette ha innvirkning på meglers uavhengighet, og slike
opplysninger kan igjen ha innvirkning på kundens valg av
megler. Dette taler etter departementets syn for at meglere pålegges
en opplysningsplikt.
Forsikringsagentene er forsikringsselskapenes forlengede arm,
som handler for og på vegne av et forsikringsselskap. Agentforetaket
er forpliktet avtalemessig til bare å formidle forsikringer
for det aktuelle forsikringsselskap, og agentforetaket skal etter lovutkastet
overfor kunden gjøre oppmerksom på denne avtalen.
Agentforetakets tilknytning til forsikringsselskapet er
dermed hele tiden klart forutsatt, og vil tydelig fremgå av
opplysningene kunden mottar. Dette kan tale for at det ikke er hensiktsmessig å pålegge
agentforetakene å opplyse om hvilke provisjoner og godtgjørelser
foretaket mottar fra forsikringsselskapet de har avtale med. Videre
viser departementet til at det kan være vanskelig å få frem
sammenlignbare tall for kostnadene som henholdsvis meglere og agenter
har ved formidling av forsikring. Dette bygger på at agentenes
(virksomhet og) provisjon ofte vil dekke langt mer enn bare provisjon
for selve salget, ettersom forsikringsselskapene også setter
ut en del mer administrative oppgaver og skadebehandlingsoppgaver.
En opplysningsplikt for agentene om provisjon de mottar fra forsikringsselskapet vil
dermed kunne ha liten verdi som sammenligningsgrunnlag, og kunne
være lite hensiktsmessig i denne sammenheng. Et eventuelt
krav om utskillelse av kostnadene knyttet til formidlingen av forsikringer
som ville være sammenlignbart med meglernes kostnader,
antas å være relativt kostbart og ikke stå i forhold
til nytten ved en slik sammenligning.
Forskjellen i opplysningskravene for meglere og agenter vil isolert
sett stride mot prinsippet om likebehandling av de ulike aktørene
innenfor forsikringsformidling. Departementet er videre ikke uenig
i at opplysningsplikt også for agentforetak vil kunne være
av verdi for kundene og andre aktører i markedet. Departementet
viser imidlertid til drøftelsen ovenfor, hvor det blant
annet fremgår at agenter og meglere har ulike roller, og
anser at en ulik regulering på dette punkt er godt begrunnet.
Departementet vil derfor ikke foreslå en opplysningsplikt
for forsikringsagenter om provisjon de mottar fra forsikringsselskapet.
Bestemmelsen om at forsikringsmeglerforetaket har tilsvarende
informasjonsplikt som forsikringsselskap er foreslått videreført
for forsikringsformidlingsforetak. Departementet anser det hensiktsmessig å videreføre
gjeldende rett på dette punkt, og viser til at det er formidleren
som har kontakt med kunden i de tilfeller der det brukes formidler.
Det er dermed naturlig at formidleren "overtar" forsikringsselskapets
informasjonskrav i slike tilfeller.
Opplysningskravene blir etter dette relativt omfattende og detaljerte.
Av hensyn til en enkel og oversiktlig lovstruktur, foreslås
det at departementet gis fullmakt til å fastsette nærmere
regler om opplysningsplikt for meglere og agenter i forskrift i
samsvar med det som er skissert overfor. Det vises til lovforslaget § 5-4,
jf. § 7-7.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til viktigheten
av at kunden har kjennskap til opplysninger om provisjon og godtgjørelse
til forsikringsformidleren for et best mulig beslutningsgrunnlag. Flertallet viser
videre til at det i lovutkastet som ble sendt ut på høring
av Finansdepartementet var like krav til informasjon for forsikringsmeglere og
forsikringsagenter. Dette er endret i Ot.prp. nr. 55 (2004-2005). Flertallet finner
det vanskelig å forstå at Finansdepartementet
anfører en argumentasjon for like krav for så å konkludere
med mindre opplysningsplikt for agenter. Flertallet mener
kundens forutsetninger for å kunne sammenligne priser er grunnleggende
for et godt fungerende forsikringsmeglingsmarked. At denne informasjonen
kan være krevende å utarbeide bør ikke
være noe gyldig argument for en organisasjon med en kompetent
regnskapsavdeling. Flertallet vil derfor be departementet
sette kundenes informasjonsbehov og velfungerende konkurranse i
markedet i sentrum ved utarbeidelse av forskrifter i henhold til
forslagets § 5-4 og § 7-7 ved at
det utformes like regler om opplysningsplikt for forsikringsmeglere
og forsikringsagenter.
Flertallet merker seg videre departementets uttalelse
på side 28 i Ot.prp. nr. 55 (2004-2005) vedrørende
forsikringsmeglerforetakets informasjonsplikt:
"Det er dermed naturlig at formidleren "overtar" forsikringsselskapets
informasjonskrav i slike tilfeller."
Flertallet vil påpeke at forsikringsselskapene fremdeles
må være pliktig til å gi den nødvendige oppdaterte
informasjon til forsikringsmeglerne slik at ikke forsikringsselskapenes
informasjonsplikt i forsikringsavtaleloven undergraves. Flertallet viser til
at forsikringsmegler kan betraktes som kundens forlengede arm.
Bestemmelsene i føringsforslaget for grenseoverskridende
virksomhet for forsikringsformidlere som er registrert i annen stat
i EØS er en gjengivelse av tilsvarende direktivbestemmelser,
og departementet slutter seg til dette forslaget. Departementet
slutter seg videre til høringsforslaget om at forsikringsformidlere
etablert i annen stat utenfor EØS-området kan
drive forsikringsformidlingsvirksomhet her i landet ved filial etter
tillatelse fra Kredittilsynet.
Når det gjelder de krav som skal stilles til utenlandske
forsikringsformidlingsforetaks informasjon til kunder, viser departementet
til at direktivet åpner for at medlemsstatene kan kreve
at utenlandske forsikringsformidlingsforetak
følger nasjonal lovgivning så lenge det garanteres
likebehandling av alle personer som utøver eller som har
tillatelse til å utøve forsikringsformidling på det
nasjonale markedet. Hensynet til kunden taler for at utenlandske
forsikringsformidlingsforetak får tilsvarende krav som stilles
til norske formidlingsforetak. Dette gir en likebehandling mellom
norske og utenlandske foretak som konkurrerer på det samme
markedet. Også utenlandske forsikringsselskap som driver
virksomhet i Norge har samme opplysningskrav som norske forsikringsselskap.
På denne bakgrunn foreslår departementet at reglene
om god meglerskikk, reglene om hvilke forsikringsselskap forsikringsformidlere
kan formidle forsikring til samt reglene om opplysningskrav også gjøres
gjeldende for utenlandske forsikringsmeglere som driver formidlingsvirksomhet
her i landet. Det vises til lovforslaget § 8-2
første ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
For så vidt gjelder klageordning for kunder av forsikringsagenter,
er disse etter det departementet kjenner til dekket av ordningen
med Forsikringsklagekontoret og Forsikringsskadenemnda. Departementet
legger dermed til grunn at det ikke er nødvendig å etablere
noen særskilt klageordning eller annen ordning for utenrettslig
tvisteløsning for forsikringsagenter som nå eksisterer.
Med hensyn til forsikringsmeglere viser departementet til høringsuttalelsen
fra Norske Forsikringsmegleres Forening, og ser at det kan stilles
spørsmål ved hvorvidt det er hensiktsmessig å legge
klageordningen til Forsikringsskadenemnda. Dette begrunnes særlig
i at Forsikringsskadenemnda først og fremst har kompetanse
til å behandle forbrukersaker, og at det derfor må bygges
opp ny kompetanse i organet dersom organet også skal behandle
klager fra næringskunder.
Departementet anser det nødvendig å vurdere
alternative løsninger til å legge klageordningen
for forsikringsmeglere til FSN. Departementet foreslår
derfor at Finansdepartementet gis kompetanse til i forskrift å fastsette
nærmere regler for en klageordning i samsvar med kravene
i direktivet. Det vises til lovforslaget § 9-1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag. Komiteen tar til etterretning at det ikke
eksisterer noen kompetent klageinstans per i dag. Komiteen vil
understreke viktigheten av at det eksisterer en velfungerende klageordning.
Kredittilsynet har i dag registrert 52 forsikringsmeglerforetak.
Forslaget til ny lov om forsikringsformidling medfører
at definisjonen av forsikringsmegler også skal
omfatte forsikringsrådgivere, som i dag ikke er registrert.
Det finnes imidlertid ingen oversikt over hvor mange forsikringsrådgivere
som opererer i markedet i dag. Det er heller ikke mulig å si
hvor mange som vil fortsette virksomheten under de nye krav som
nå stilles. Det må antas at det må brukes
en del ressurser for å registrere og føre tilsyn
med de virksomheter som velger å fortsette etter at nye
regler trer i kraft. Videre forutsetter forslaget at Kredittilsynet
skal registrere og ha tilsyn med gjenforsikringsmeglere. Det antas
at noen av de forsikringsmeglerforetak som i dag er registrert også driver
med gjenforsikringsmegling, og at det ikke er noen aktører
av denne art i markedet utover disse.
Det må forutsettes at Kredittilsynet på stedlige inspeksjoner
hos forsikringsselskapene må bruke ressurser for å kontrollere
hvordan forsikringsselskapene har organisert registrene, og de prosedyrene
de har etablert for å kontrollere at forsikringsagentene
faktisk oppfyller kravene i lovutkastet knyttet til egnethet, klientmidler,
forsikringer mv.
For de aktørene som omfattes av lovforslaget vil forslaget
kunne ha ulike økonomiske og administrative konsekvenser.
For forsikringsmeglere synes konsekvensene å være
begrensede da lovforslaget ikke pålegger disse vesentlige
endrede rammevilkår. Det kan imidlertid tenkes at forslaget
om ansvarsforsikring, som skal avløse gjeldende bestemmelser
om sikkerhetsstillelse for forsikringsmeglere, vil gi en billigere
forsikring.
Forsikringsagenter er i dag ikke regulert. Det er antatt at 200-250
agenturer vil omfattes. Videre vil 30-50 banker som igjen har 700-900
filialer omfattes. Antallet bilforhandlere, eiendomsmeglere mv.
som antas omfattet av lovforslaget er anslått til 2 000-2 500
personer.
Forsikringsselskapene vil måtte bruke noen ressurser
på å opprette registre. De skal også sørge
for at forsikringsagentene oppfyller lovutkastets krav før de
registrerer disse. Det må imidlertid antas at forsikringsselskapene
også i dag stiller krav til sine distribusjonskanaler.
Forsikringsagentforetakene vil også måtte regne
med å bruke ressurser på å oppfylle lovutkastets
krav til egnethet, klientkontoer, forsikringer, mv. Med det opplegg
som er foreslått og bruk av elektroniske hjelpemidler kan
likevel de økonomiske og administrative utgiftene for de
berørte private aktørene være begrensende.
Komiteen tar dette til etterretning. Komiteen viser
til sine merknader under kapittel 5.2 vedrørende § 5-4
og § 7-7.
Kapittel 10 i proposisjonen inneholder merknader til de enkelte
bestemmelser det fremmes forslag om.
Komiteen tar dette til etterretning.
Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om forsikringsformidling
Kapittel 1. Anvendelsesområde og definisjoner
§ 1-1 Anvendelsesområde
Denne loven gjelder formidling av direkte forsikring og gjenforsikring.
Loven gjelder ikke:
1. virksomhet som utøves av et forsikringsselskap eller av en ansatt i et forsikringsselskap som handler på forsikringsselskapets ansvar.
2. virksomhet som består i å gi opplysninger ved enkelte anledninger som ledd i annen yrkesvirksomhet, dersom formålet med denne virksomheten ikke er å bistå kunden med inngåelse eller gjennomføring av en forsikringsavtale.
3. virksomhet som kun formidler generell informasjon om forsikringsprodukter eller skaper kontakt til forsikringsselskaper, dersom formålet med denne virksomheten ikke er å bistå kunden med inngåelse eller gjennomføring av en forsikringsavtale.
4. ervervsmessig virksomhet som ivaretar administrasjonen av et forsikringsselskaps skadebehandling, eller taksering og sakkyndig vurdering av skader.
Loven gjelder heller ikke formidling av forsikringsavtaler dersom følgende vilkår er oppfylt:
1. forsikringsavtalen krever bare kunnskap om den forsikringsdekningen som tilbys,
2. forsikringsavtalen er ikke en livsforsikringsavtale,
3. forsikringsavtalen omfatter ikke ansvarsforsikring,
4. forsikringsformidling er ikke formidlerens yrkesmessige hovedvirksomhet,
5. forsikringen utgjør et supplement til vare eller tjeneste levert av formidleren, og dekker:
a) risikoen for funksjonssvikt, tap av eller skade på varen, eller
b) skade på eller tap av bagasje og andre risikoer i forbindelse med en reise bestilt av formidleren, selv om forsikringen omfatter livs- eller ansvarsforsikring, forutsatt at livs- eller ansvarsforsikringen er underordnet hoveddekningen for risikoene knyttet til reisen,
6. det årlige premiebeløpet ikke overstiger et beløp som svarer til 500 euro, og forsikringsavtalens totale gyldighetstid, herunder eventuelle forlengelser, ikke overstiger fem år.
For forsikringsformidlere som er registrert i annen stat i EØS gjelder § 8-2 første, annet, tredje og fjerde ledd.
Kredittilsynet avgjør i tvilstilfelle om en virksomhet driver forsikringsformidling.
§ 1-2 Definisjoner
I denne loven betyr:
1. forsikringsformidling: ervervsmessig virksomhet som består i å legge fram, foreslå eller utføre annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler, eller å inngå slike avtaler, eller å bistå ved forvaltningen og gjennomføringen av slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle.
2. forsikringsmegling: forsikringsformidlingsvirksomhet som består i å gi kunden råd ut fra en analyse av et så stort antall av de på markedet disponible forsikringsløsninger som mulig, eller virksomhet som består i å presentere kunden for forsikringsløsninger fra et eller flere forsikringsselskaper, uten at det er inngått uttrykkelig avtale med forsikringsselskapene om dette.
3. gjenforsikringsmegling: forsikringsformidlingsvirksomhet som består i å gi et forsikringsselskap råd i forbindelse med inngåelse av gjenforsikringsavtaler ut fra en analyse av et så stort antall av de på markedet disponible forsikringsløsninger som mulig, eller virksomhet som består i å presentere forsikringsselskapet for forsikringsløsninger fra et eller flere gjenforsikringsselskaper, uten at det er inngått uttrykkelig avtale med gjenforsikringsselskapene om dette.
4. forsikringsagentvirksomhet: forsikringsformidlingsvirksomhet som består i å tilby forsikringsprodukter for og på vegne av et eller flere forsikringsselskap.
Kapittel 2. Tillatelse til å drive forsikringsmeglingsvirksomhet
§ 2-1. Tillatelse fra Kredittilsynet
Forsikringsmeglingsvirksomhet kan ikke drives uten tillatelse fra Kredittilsynet.
Søknad om tillatelse skal inneholde opplysninger av betydning for vurderingen av om tillatelse skal gis, herunder minst:
1. dokumentasjon for at foretaket oppfyller kravene i § 2-2,
2. en beskrivelse av hvilke forsikringsklasser/risikoer forsikringsmeglerforetaket vil megle her i riket.
Virksomheten kan igangsettes når vilkårene for tillatelsen er oppfylt og forsikringsmeglingsforetaket har mottatt bekreftelse fra Kredittilsynet.
Kredittilsynet skal registrere foretaket og den eller de i ledelsen som er ansvarlig for forsikringsmeglingsvirksomheten.
§ 2-2 Vilkår for tillatelse til å drive forsikringsmeglingsforetak
Tillatelse til å drive forsikringsmeglingsvirksomhet kan gis til foretak som oppfyller følgende vilkår:
1. Foretaket må være organisert som aksjeselskap, allmennaksjeselskap, ansvarlig selskap, kommandittselskap eller enkeltpersonforetak
2. Foretaket må ikke være under konkursbehandling eller gjeldsforhandling.
3. Foretaket må oppfylle kravene til forsikring i kapittel 4.
4. Den eller de i ledelsen som er ansvarlig for forsikringsmeglingsvirksomheten må oppfylle kravene i §§ 3-1 og 3-3.
Kapittel 3. Krav til egnethet for forsikringsmeglere og ledelsen i forsikringsmeglingsforetak
§ 3-1. Kvalifikasjonskrav for ledelsen
Daglig leder og eventuell annen person som faktisk leder forsikringsmeglingsvirksomheten skal ha generell kunnskap om forsikringsmegling.
Kredittilsynet kan gi nærmere regler om hvilke krav til generell kunnskap daglig leder og eventuell annen person som faktisk leder forsikringsmeglingsvirksomheten, må oppfylle.
§ 3-2 Kvalifikasjonskrav for forsikringsmeglere
Forsikringsmeglere skal til enhver tid ha den kunnskap og kompetanse som er nødvendig i forhold til forsikringsmeglingsforetakets virksomhet.
En forsikringsmegler skal anses for å ha den nødvendige kunnskap og kompetanse når vedkommende:
1. er autorisert forsikringsmegler i medhold av bestemmelser om autorisasjon av forsikringsmeglere fra bransjeorganisasjon eller utdannelsesinstitusjon godkjent av Kredittilsynet,
2. har en tilfredsstillende utdannelse og minst tre års praksis fra forsikring som er relevant for forsikringsmeglingsforetakets virksomhet, eller
3. har relevant praksis fra fem sammenhengende år i et forsikringsmeglingsforetak eller i et forsikringsselskap.
Opparbeidet praksis i henhold til annet ledd må ikke være avsluttet mer enn fem år før søknaden om tillatelse er fremsatt.
Kredittilsynet kan gi nærmere regler om hvilke krav til kunnskap og kompetanse forsikringsmeglere må oppfylle.
§ 3-3 Krav til hederlig vandel for ledelsen og forsikringsmeglere
Daglig leder og eventuell annen person som faktisk leder forsikringsmeglingsvirksomheten og forsikringsmegler skal ha hederlig vandel og ikke være under konkursbehandling, konkurskarantene eller gjeldsforhandling.
Tillatelse skal i alle tilfeller nektes dersom personer som er omfattet av første ledd:
1. er dømt for et straffbart forhold og det utviste forhold gir grunn til å anta at vedkommende ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på forsvarlig måte, eller
2. i stilling eller ved utøvelsen av andre verv har utvist en slik atferd at det er grunn til å anta at vedkommende ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på forsvarlig måte.
De personer som er omfattet av første ledd skal i søknaden om tillatelse fremlegge utdrag av strafferegisteret og bekreftelse fra Brønnøysundregistrene for at vedkommende ikke er under konkursbehandling, konkurskarantene eller gjeldsforhandling.
Kapittel 4. Forsikring for forsikringsmeglingsforetak
§ 4-1 Forsikringsmeglingsforetakets plikt til å sørge for forsikring
Forsikringsmeglingsforetaket skal før virksomheten igangsettes, og så lenge meglingsvirksomheten utøves, sørge for å ha forsikringer i samsvar med bestemmelsene i dette kapitlet.
Forsikringen må tegnes i et selskap som har hovedsete i, er gitt tillatelse til å drive forsikringsvirksomhet i og er underlagt myndighetstilsyn i en EØS-stat.
Gyldig forsikringsbevis skal sendes Kredittilsynet hvert år.
§ 4-2 Hva forsikringene skal dekke
Forsikringsmeglingsforetakets ansvar overfor oppdragsgiver eller andre som utleder sin rett fra oppdragsgiver grunnet yrkesmessig uaktsomhet, skal til enhver tid være dekket av en ansvarsforsikring.
Dersom forsikringsmeglingsforetaket behandler klientmidler skal de i tillegg til forsikring som nevnt i første ledd ha en forsikring som dekker underslag av klientmidler begått av ansatte eller andre som utfører arbeid, oppdrag eller tillitsverv for forsikringsmeglingsforetaket.
§ 4-3 Fremsettelse av krav
Forsikringsselskapet som forsikringsmeglingsforetaket har når skadelidte fremsetter krav om erstatning, er ansvarlig overfor skadelidte.
Et erstatningskrav anses for fremsatt på det tidligste av følgende tidspunkter:
1. det tidspunktet forsikringsmeglingsforetaket eller dettes forsikringsselskap første gang mottok melding om tapet med krav om erstatning, eller
2. det tidspunktet forsikringsmeglingsforetaket eller dettes forsikringsselskap første gang mottok skriftlig melding fra skadelidte vedrørende omstendigheter som kan ventes å føre til at et erstatningskrav blir reist mot sikrede. Dette gjelder også melding fra sikrede til forsikringsselskapet.
§ 4-4 Ansvarsforsikringens størrelse
Minstekrav til beløpsmessig omfang av forsikringsdekning som angitt i § 4-2 første og annet ledd settes i forskrift fastsatt av departementet. Det kan i forskriften fastsettes ulike minimumsbeløp for små og store forsikringsmeglingsforetak.
§ 4-5 Nærmere krav til forsikringene
Skadelidte kan kreve dekning direkte fra forsikringsselskapet uten først å ha rettet krav mot forsikringsmeglingsforetaket.
Forsikringsselskapet kan ikke gjøre gjeldende andre innsigelser overfor skadelidte enn de innsigelser forsikringsmeglerforetaket selv har i forholdet til skadelidte.
Oppsigelse av forsikringene eller bortfall av forsikringene på annen måte er ikke virksom i forhold til skadelidte før en måned etter at Kredittilsynet har mottatt melding om bortfallet. Stilles ny forsikring før utløpet av denne perioden, blir bortfallet av forsikringen virksomt fra det tidspunktet ny forsikring er stilt.
Ansvarsforsikringen skal dekke krav som fremsettes mot sikrede i en periode på fem år etter opphør av virksomheten.
Lov av 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler § 7-5 skal gjelde når ikke annet følger av loven her. Forsikringsavtaleloven § 7-7 jf. § 7-6 gjelder så langt den passer.
Kapittel 5. Generelle krav til meglingsvirksomheten
§ 5-1 Klientkonto
Klientmidler skal straks plasseres på klientkonto i bank atskilt fra forsikringsmeglingsforetakets egne midler. Meglingsforetaket skal opplyse banken om at midlene på kontoen tilhører klienter.
§ 5-2 Regler for god meglerskikk mv.
Et forsikringsmeglingsforetak skal drive virksomheten i henhold til god meglerskikk. Forsikringsmeglingsforetaket må ikke opptre på en måte som er egnet til å skape tvil om dets stilling som uavhengig mellomledd. Forsikringsmeglingsforetaket skal sørge for den dokumentasjon som er nødvendig for at en forsikringsavtale skal komme i stand.
Forsikringsmeglerforetaket skal utvise tilbørlig aktsomhet ved valg av forsikringsgiver og fraråde oppdragsgiveren å bruke forsikringsgivere hvis evne til å oppfylle pliktene under forsikringer kan trekkes i tvil eller er ukjent.
Forsikringsmeglingsforetaket kan ikke gjennom avtaler med forsikringsselskap eller på annen måte innrette seg slik at det kan påvirke forsikringsmeglerforetakets uavhengighet som megler.
§ 5-3 Hvilke forsikringsselskap forsikringsmeglingsforetaket kan megle til mv.
Forsikring kan bare megles til forsikringsselskap med hovedsete i EØS-stat og til norsk filial av utenlandsk forsikringsselskap med konsesjon etter forsikringsvirksomhetsloven § 12-1. Lovpliktige skadeforsikringer kan bare megles til forsikringsselskap som oppfyller de krav som gjelder etter den særlige reguleringen av slike forsikringer.
Skadeforsikring i næringsvirksomhet kan likevel megles til skadeforsikringsselskap med hovedsete i stat utenfor EØS dersom forsikringen ikke gjelder:
1. lovpliktig yrkesskadeforsikring
2. lovpliktig ansvarsforsikring for motorkjøretøy
3. lovpliktig ansvarsforsikring som gjelder erstatningsansvar for skade voldt ved atomskade eller av legemidler.
Skadeforsikring i næringsvirksomhet betyr:
1:
a) sjø- og transportforsikring
b) luftfartsforsikring
c) forsikring knyttet til undersøkelser etter, utnytting, lagring eller rørtransport av undersjøiske naturforekomster
d) kreditt eller kausjon når forsikringstaker utøver handels- eller industrivirksomhet eller et fritt yrke, og avtalen gjelder for virksomheten
2:
a) forsikring tegnet av foretak med ansatte som tilsvarer minst 10 årsverk
b) forsikring tegnet av foretak med en årsomsetning på minst 50 mill. kroner.
§ 5-4 Informasjon fra forsikringsmegleren
I forbindelse med inngåelse av en forsikringsavtale og ved endring eller fornyelse av avtalen, skal en forsikringsmegler minst gi kunden informasjon som fastsatt i forskrift av departementet.
§ 5-5 Informasjonsvilkår
All informasjon til kunder i henhold til § 5-4 skal gis:
1. på papir eller et annet varig medium som er disponibelt og tilgjengelig for kunden
2. på en tydelig og nøyaktig måte som er forståelig for kunden
3. på et offisielt språk i den medlemsstaten der forpliktelsen består, jf. lov 27. november 1992 nr. 111 om lovvalg i forsikring § 2 nr. 1 og § 9, eller på et annet språk som partene er enige om.
Informasjon som nevnt i § 5-4 kan gis muntlig når kunden ber om det, eller når umiddelbar dekning er nødvendig. I så fall skal den umiddelbart etter inngåelsen av forsikringsavtalen bekreftes i samsvar med første ledd.
§ 5-6 Opplysningsplikt overfor Norsk Naturskadepool
Forsikringsmeglingsforetaket skal ved utføringen av megleroppdraget opplyse Norsk Naturskadepool om brannskadeforsikring på ting her i riket som megles til forsikringsselskap som ikke er medlem av Norsk Naturskadepool.
§ 5-7 Opplysningsplikt overfor Kredittilsynet
Forsikringsmeglingsforetaket skal årlig opplyse Kredittilsynet om fordelingen på de forskjellige forsikringsselskapene av de forsikringer forsikringsmeglingsforetaket eller filialen har meglet i løpet av siste regnskapsår her i riket. Kredittilsynet fastsetter nærmere bestemmelser om meldingens innhold og fristen for når meldingen skal være sendt Kredittilsynet.
Forsikringsmeglingsforetaket plikter på anmodning fra Kredittilsynet når som helst å gi de opplysninger om virksomheten som Kredittilsynet behøver for å føre tilsyn i samsvar med bestemmelsene i loven her.
Kapittel 6. Gjenforsikringsmeglingsvirksomhet
§ 6-1 Gjenforsikringsmeglingsvirksomhet
For utøvelse av gjenforsikringsmeglingsvirksomhet får reglene i kapittel 2, 3, 4, 8, 9, 10 og §§ 5-1 til 5-3 og § 5-7 tilsvarende anvendelse.
Kredittilsynet kan fastsette særlige regler eller unntak fra første ledd under hensyn til de særlige forhold som gjelder for gjenforsikringsmeglere.
Kapittel 7. Forsikringsagentvirksomhet
§ 7-1 Registrering
Når et forsikringsselskap inngår en avtale med et forsikringsagentforetak om formidling av selskapets produkter, skal forsikringsselskapet registrere forsikringsagentforetaket, daglig leder og eventuelt annen person som faktisk leder forsikringsagentvirksomheten i et offentlig tilgjengelig register. Forsikringsagenten handler fullt og helt på forsikringsselskapets ansvar for de produktene som formidles.
Ved registrering av forsikringsagentforetaket gis forsikringsagentforetaket fullmakt til å formidle forsikringsselskapets produkter.
Forsikringsagentforetaket kan ikke gi fullmakten videre til en underagent uten at de krav som er stilt i §§ 7-2, 7-3 og 7-6 jf. § 7-11 er oppfylt for underagentvirksomheten.
Departementet kan fastsette nærmere regler om føring av registre.
§ 7-2 Egnethet
Før et forsikringsselskap inngår avtale med en forsikringsagentvirksomhet skal forsikringsagentvirksomheten overfor forsikringsselskapet godtgjøre at:
1. daglig leder og eventuell annen person som faktisk leder forsikringsagentvirksomheten har generell kunnskap om virksomheten
2. forsikringsagentene oppfyller kravene i § 7-3
3. de personer som er omfattet av nr. 1 og 2 har hederlig vandel og ikke er under konkursbehandling, konkurskarantene eller gjeldsforhandling.
Registrering skal i alle tilfeller nektes hvis personer som er omfattet av nr. 1 og 2:
1. er dømt for et straffbart forhold hvor det utviste forhold gir grunn til å anta at vedkommende ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på forsvarlig måte, eller
2. ved utøvelsen av arbeid, oppdrag eller tillitsverv har utvist en slik atferd at det er grunn til å anta at vedkommende ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på forsvarlig måte.
Personer som er omfattet av første ledd nr. 1 og 2 skal før registrering fremlegge for forsikringsselskapet utdrag av strafferegisteret og bekreftelse fra Brønnøysundregistrene for at vedkommende ikke er under konkursbehandling, eller underlagt konkurskarantene.
Forsikringsselskapet plikter på anmodning fra Kredittilsynet når som helst å gi opplysninger som viser hvordan kravene i første ledd oppfylles. Kredittilsynet kan gi nærmere regler om hvilke krav til generell kunnskap som ledelsen må oppfylle.
§ 7-3 Kvalifikasjonskrav for forsikringsagenter
Forsikringsagenter skal til enhver tid ha den kunnskap og kompetanse som er nødvendig i forhold til den virksomhet som drives.
En agent skal anses for å ha den nødvendige kunnskap og kompetanse når vedkommende:
1. er autorisert forsikringsrådgiver i medhold av bestemmelser om autorisasjon av forsikringsrådgivere fra bransjeorganisasjon eller utdannelsesinstitusjon godkjent av Kredittilsynet,
2. har en tilfredsstillende utdannelse og minst ett års praksis fra forsikring som er relevant for agentforetakets virksomhet, eller
3. har relevant praksis fra tre sammenhengende år i en forsikringsagentvirksomhet eller i et forsikringsselskap.
Opparbeidet praksis i henhold til annet ledd må ikke være avsluttet mer enn fem år før registrering av forsikringsagentvirksomheten.
Kredittilsynet kan fastsette nærmere regler om hvilken kunnskap og kompetanse forsikringsagenten skal besitte, herunder om formidling av forsikringsprodukter som krever liten kompetanse.
§ 7-4 Nektelse av registrering
Registrering skal nektes dersom kravene i §§ 7-2 og 7-3 ikke er oppfylt.
§ 7-5 Forsikringer
Agentvirksomheten må tegne forsikring etter reglene i loven kapittel 4, med mindre forsikringsselskapet i avtalen med agenten har påtatt seg å dekke dette erstatningsansvaret.
Skadelidte kan kreve dekning direkte fra forsikringsselskapet uten først å ha rettet krav mot forsikringsagentforetaket.
§ 7-6 Klientkonto
Forsikringsagentvirksomhet som krever inn premier eller beløp fra kunden skal ha klientkonto. Klientmidler skal straks plasseres på klientkonto i bank atskilt fra forsikringsagentvirksomhetens egne midler. Forsikringsagentvirksomheten skal opplyse banken om at midlene på kontoen tilhører klienter.
§ 7-7 Hvilke forsikringsselskap forsikringsagenten kan formidle forsikringer for mv. Informasjon til kunden
Bestemmelsene i §§ 5-3 til 5-5 gjelder tilsvarende for forsikringsagentvirksomhet.
§ 7-8 Opplysningsplikt overfor Kredittilsynet
Forsikringsagentvirksomheten plikter på anmodning fra Kredittilsynet når som helst å redegjøre for de rutiner som forsikringsagentvirksomheten anvender til oppfyllelse av kravene som nevnt i dette kapitlet.
§ 7-9 Aksessorisk agentvirksomhet
Kredittilsynet kan fastsette særlige regler eller unntak fra reglene i dette kapitlet under hensyn til de særlige forhold som gjelder for agenter som utøver forsikringsformidling i tillegg til sin yrkesmessige hovedvirksomhet.
§ 7-10 Forsikringsagentvirksomhet som representerer forsikringsselskap med hovedsete i andre land
Forsikringsagentvirksomhet som har avtale om formidling med et eller flere utenlandske forsikringsselskap skal registreres etter reglene i dette kapitlet. Dette gjelder likevel ikke hvis agentvirksomheten har avtale med et forsikringsselskap som har hovedsete i en EØS-stat og er registrert i forsikringsselskapets hjemland etter de regler om registrering som er fastsatt der. For agentvirksomheter som registreres i Kredittilsynet gjelder bestemmelsene i dette kapittel tilsvarende.
Kapittel 8. Filialetablering og grenseoverskridende virksomhet
§ 8-1 Norske forsikringsformidleres virksomhet i utlandet
Den som ønsker å utøve forsikringsformidling i en annen stat, herunder gjennom utenlandsk datterselskap, skal gi Kredittilsynet melding om dette. Kredittilsynet skal gi nærmere regler om hva meldingen skal inneholde.
Meldingen om å utøve forsikringsformidlingsvirksomhet i en annen EØS-stat, skal minst inneholde opplysninger om:
1. hvilken stat filialen ønskes etablert i og filialens adresse, eller
2. i hvilken stat grenseoverskridende virksomhet ønskes påbegynt.
Senest én måned etter mottakelsen av melding som nevnt i forrige ledd skal Kredittilsynet underrette tilsynsmyndigheten i vertsstaten om forsikringsformidlerens intensjon når vedkommende myndighet ønsker slik underretning. Forsikringsformidler skal samtidig underrettes om oversendelsen. Forsikringsformidleren kan starte sin virksomhet én måned etter den dato vedkommende ble underrettet av Kredittilsynet. Forsikringsformidler kan starte sin virksomhet umiddelbart dersom vertsstaten ikke ønsker å bli underrettet om forsikringsformidlers intensjon.
Forsikringsformidler har plikt til å gi melding til Kredittilsynet om endringer i de forhold som er meldepliktige.
Kredittilsynet kan forby formidling av forsikringer til forsikringsselskap med hovedsete i stat utenfor EØS med vilkår eller premier som Kredittilsynet finner å være ubetryggende eller urimelige. Tilsvarende gjelder for formidling av forsikringer til forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i EØS dersom Kredittilsynet finner at vilkår og premier er urimelige.
§ 8-2 Utenlandske forsikringsformidleres virksomhet i Norge
Forsikringsmeglere som er registrert i en annen EØS-stat kan starte virksomhet her i riket gjennom en filial eller som grenseoverskridende virksomhet en måned etter at Kredittilsynet har mottatt melding fra tilsynsmyndigheten i selskapets hjemland om den planlagte virksomheten. Bestemmelsene i lovens §§ 5-2, 5-3, 5-4, 5-6 og 5-7 annet ledd gjelder for slik forsikringsmeglervirksomhet. Departementet kan gi nærmere regler om anvendelsen av nevnte lovbestemmelser på utenlandske virksomheter og kan gjøre unntak fra bestemmelsene dersom en forsikringsmegler er underlagt tilsvarende bestemmelser i henhold til hjemlandets lovgivning.
Forsikringsagentvirksomhet som er registrert i annen EØS-stat kan begynne sin virksomhet her i riket når den har gitt melding til vedkommende myndighet i hjemlandet.
Utenlandsk forsikringsformidlerforetak med hovedsete utenfor EØS kan etter særskilt tillatelse fra Kredittilsynet etablere filial her i riket. Bestemmelsene i loven her gjelder så langt de passer. Kredittilsynet kan fastsette utfyllende regler for etablering av filial her i riket av forsikringsformidler som er meddelt tillatelse eller registrert i en stat utenfor EØS.
Kredittilsynet kan, etter å ha fremlagt saken for vedkommende myndighet i den stat forsikringsformidler er registrert, pålegge forsikringsformidler å opphøre med virksomhet her i riket, dersom forsikringsformidler har gjort seg skyldig i grov eller vedvarende overtredelse av sine plikter etter denne lov eller andre lover og forskrifter som gjelder her i riket.
Kredittilsynet kan kreve at meldingen med bilag skal være oversatt til norsk av godkjent translatør.
Bestemmelsene om opplysningsplikt i kredittilsynsloven gjelder for utenlandsk foretak som driver virksomhet her i riket i henhold til bestemmelsene i loven her.
Kapittel 9. Klage, tilsyn, tilbakekall av tillatelse, sanksjoner mv.
§ 9-1 Klage
Dersom det oppstår tvist mellom oppdragsgiver og forsikringsformidler, kan hver av partene kreve å få behandlet denne av kompetent organ som fastsatt i forskrift av departementet. Så lenge tvisten er til behandling i organet, kan ingen av partene bringe tvisten inn for domstolene. En sak som er realitetsbehandlet av organet, kan bringes direkte inn for domstolene.
§ 9-2 Tilsyn
Kredittilsynet skal føre tilsyn med forsikringsformidling i samsvar med reglene i loven her og kredittilsynsloven.
§ 9-3 Tilbakekall av tillatelse og sletting av registrering
Kredittilsynet kan kalle tilbake tillatelse som forsikringsmeglingsforetak dersom kravene i eller i medhold av loven her ikke lenger er oppfylt.
Kredittilsynet kan gi forsikringsselskap pålegg om å slette registrering av agentvirksomhet dersom kravene i eller i medhold av loven her ikke lenger er oppfylt.
§ 9-4 Administrativt rettighetstap
Kredittilsynet kan frata forsikringsmeglingsforetaket tillatelsen dersom en forsikringsmegler eller forsikringsmeglingsforetaket grovt eller gjentatte ganger har overtrådt sine plikter etter lov eller forskrifter.
Kredittilsynet kan gi forsikringsselskap pålegg om å slette registrering av agentvirksomhet dersom en forsikringsagent eller forsikringsagentvirksomheten grovt eller gjentatte ganger har overtrådt sine plikter etter lov eller forskrifter.
Vedtak etter denne bestemmelse kan gjelde en tidsbegrenset periode.
§ 9-5 Straffeansvar
Forsettlig eller uaktsom overtredelse av denne lovs §§ 2-1, 4-1, 5-1, 5-3, 5-4, 5-6, 5-7 annet ledd, 7-1, 7-5, 7-6, 8-1 første ledd og 8-2 tredje ledd med tilhørende forskrifter, straffes med bøter eller fengsel inntil ett år. På samme måte straffes overtredelse av §7-7, jf. §§ 5-3 og 5-4.
Grove eller gjentatte brudd på god meglerskikk, jf. § 5-2, straffes på samme måte.
Medvirkning straffes på samme måte.
Kapittel 10. Ikrafttredelse og overgangsregler
§ 10-1 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelser til forskjellig tid.
§ 10-2 Overgangsregler
Forsikringsmeglingsforetak som meglet forsikring før 1. september 2000, og var oppført i Kredittilsynets register, oppføres automatisk i nytt register i Kredittilsynet.
Departementet kan fastsette øvrige overgangsregler.
§ 10-3 Endring i andre lover
Fra den tiden loven trer i kraft gjøres følgende endringer i andre lover:
1. I lov av 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven) gjøres følgende endringer:
§ 1 første ledd nr. 17 skal lyde:
17. Forsikringsformidlingsvirksomhet,
§ 9 annet ledd, femte og sjette punktum skal lyde:
Fordelingen innen de grupper som omfattes av § 1 første ledd nr. 5, 7, 9, 10, 1l, 13, 14 og 16 skjer etter regler som fastsettes av departementet. Når tilsynet følger av § 1 annet ledd eller annen særskilt lovhjemmel, jf § 1 første ledd nr. 17, skjer fordelingen innen den enkelte gruppe etter regler som fastsettes av departementet.
2. I lov av 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet oppheves § 2-4 annet ledd.
Oslo, i finanskomiteen, den 19. mai 2005
Siv Jensen |
Per Erik Monsen |
leder |
ordfører |