Pensjonskasser er i dag regulert av bestemmelser i forskrift
19. februar 1993 nr. 117 om forsikringsvirksomhetslovens
anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond (pensjonskasseforskriften/forskriften).
Departementet foreslår at det gis lovregler for pensjonskasser.
Når det gjelder spørsmålet om den
nærmere plasseringen av lovreglene, legger departementet
til grunn at valget står mellom å plassere reglene
i eksisterende forsikringsvirksomhetslov, eller å foreslå en egen
lov for pensjonskasser (og innskuddspensjonsforetak, jf. kapittel
5 nedenfor). Høringsinstansene har hatt forskjellige syn
på om reglene skal tas inn i forsikringsvirksomhetsloven.
Slik departementet forstår høringsinstansene har
denne uenigheten sammenheng med hvilke virksomhetsregler som skal gjelde
for pensjonskasser. Spørsmålet om hvilke virksomhetsregler
pensjonskassene skal underlegges, behandles nærmere nedenfor
i punkt 3.8. Det konkluderes der med at virksomhetsreglene i forsikringsvirksomhetsloven
kapittel 8a om livsforsikringsvirksomhet (lovforslaget
kapittel 9) bør gjelde tilsvarende for pensjonskasser.
I tråd med dette foreslår departementet at også de øvrige
reglene for pensjonskasser plasseres i forsikringsvirksomhetsloven. Dette
vil bidra til at regler for virksomhet knyttet til kollektiv livs-
og pensjonsforsikring samles i én lov (forslaget til ny
forsikringslov).
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag til plassering av reglane.
Departementet mener at det bør lovfestes at pensjonskasser
skal være selveiende institusjoner. Dette vil være
en videreføring av gjeldende rett. Krav om en slik institusjonsform
vil kunne innebære en hensiktsmessig avgrensning mot livselskaper
med én eller et fåtall eiere, såkalte
"livcaptives". Det vises i denne forbindelse til Banklovkommisjonens
omtale og vurdering i NOU 2004:24 Del I avsnitt 9.2 (inntatt i punkt
4.2.2 i proposisjonen), som departementet slutter seg til.
En pensjonskasse er en finansinstitusjon. Departementet antar
at det ikke vil være nødvendig å presisere
i lovutkastet at pensjonskasser er finansinstitusjoner, jf. utkastet § 7-1
første ledd. Det vises til omtalen av forholdet mellom
definisjonen av finansinstitusjon og pensjonskasser i avsnittet
om gjeldende rett i proposisjonens punkt 4.2.1.
En slik presisering for pensjonskasser ville også kunne
skape uklarhet rundt finansieringsvirksomhetslovens rekkevidde i
forhold til forsikringsselskaper.
Pensjonskassedirektivet åpner for at mindre pensjonskasser
kan unntas fra direktivets bestemmelser, jf. omtale under punkt
4.2.1 i proposisjonen. Departementet er kommet til at en ikke vil
foreslå regler som åpner for unntak fra lovreglene
for slike mindre pensjonskasser. Det fremgår av Pensjonskassedirektivets
fortale, jf. punkt 15, at denne adgangen er begrunnet ut fra at
det vil lette tilsynet i noen medlemsstater. Hensynet til medlemmene
og til sikring av deres rettigheter tilsier at også mindre
pensjonskasser er underlagt et betryggende og hensiktsmessig regelverk.
Departementet foreslår således at alle pensjonskasser,
uavhengig av størrelse, skal omfattes av lovforslagets § 7-1
første ledd.
Departementet viser for øvrig til lovforslagets § 7-10,
hvor det foreslås at pensjonskasser underlegges det samme
regelverket som livsforsikringsselskaper. Det vises til at virksomhetsreglene
for livsforsikring i hovedsak knytter seg til selskapenes virksomhet
med kollektiv forsikring (pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven
og innskuddspensjonsloven), som er den virksomhet pensjonskassene
etter lovforslaget kan drive. Lovforslagets § 7-10
om virksomhetsregler for pensjonskasser er nærmere omtalt
nedenfor under punkt 3.6.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag til forsikringslova § 7-1 første
ledd.
Departementet mener at en pensjonskasses virksomhet skal være
begrenset til virksomhet knyttet til kollektiv pensjonsordning.
Dette vil innebære en videreføring av gjeldende
rett, samt være i samsvar med Pensjonskassedirektivet.
Departementet mener videre at hovedregel og utgangspunkt fortsatt
skal være at pensjonskassens virksomhet er knyttet til én arbeidsgiver,
dvs. ett foretak eller én kommune, jf. lovforslaget § 7-1
første ledd.
Departementet legger også frem forslag til § 7-1 annet
ledd, om hva som omfattes av begrepet "kollektive pensjonsordninger".
Departementet fremmer videre forslag til § 7-1 tredje
ledd. Bestemmelsen angir en eksemplifisering av hva som vil kunne
regnes som "tilknyttet virksomhet", jf. lovforslaget § 7-1
første ledd. Banklovkommisjonen har i sin utredning vist
til at bestemmelsen ikke er uttømmende, jf. "også"
i utkastet § 7-1 tredje ledd. Spørsmålet
om hvilken type virksomhet som kan drives av den enkelte pensjonskasse
i medhold av lovforslaget § 7-1 første
jf. tredje ledd, vil måtte avgjøres i forbindelse
med konsesjonsbehandlingen. Det vises i denne forbindelse til Banklovkommisjonens
uttalelser vedrørende dette i NOU 2001:24 Del I s. 121.
Når det gjelder spørsmålet om adgangen
til å tilby ulike typer tilleggsdekninger, slutter departementet
seg til Kredittilsynets høringsuttalelse som er sitert
i proposisjonens punkt 4.3.3. I forhold til fortsettelsesforsikringer
forstår departementet Kredittilsynets merknad dit hen at
en adgang for pensjonskassene til å tilby slike dekninger
vil innebære en endring i forhold til gjeldende rett. Departementet
vil i den forbindelse vise til at spørsmålet om
den enkelte pensjonskasse skal kunne tilby slike dekninger vil være et
spørsmål som må vurderes i forbindelse
med konsesjonsbehandlingen. Det samme gjelder i forhold til dekningen
gruppelivsforsikringer, jf. Kredittilsynets merknader vedrørende
denne dekningen.
Vedrørende lovutkastets forhold til forsikringsavtaleloven § 19-7
legger departementet til grunn at pensjonskasser, på samme
måte som livsforsikringsselskaper, vil ha plikt til å tilby
fortsettelsesforsikringer for personer som avslutter gruppelivsforsikring
i den grad de har konsesjon til å utøve slik virksomhet.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag til forsikringslova § 7-1 andre og
tredje ledd.
For skattefavoriserte ordninger er adgangen for flere forskjellige
foretak til å delta i samme pensjonsordning regulert i
foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven. For kommunale pensjonsordninger
er den tilsvarende adgangen for flere arbeidsgivere til å ha
felles pensjonsordning regulert i forsikringsvirksomhetsloven § 8b-2.
Departementet mener at foretak i konsern, i den grad de har adgang
til å ha felles pensjonsordning, fortsatt bør
ha adgang til å ha slik felles pensjonsordning i pensjonskasse.
Departementet foreslår imidlertid en omformulering av Banklovkommisjonens utkast § 7-2
første ledd, for å få frem at det er
i den utstrekning foretak, kommuner og andre arbeidsgivere etter øvrig
lovgivning er gitt anledning til å etablere felles pensjonsordning,
de kan ha slik felles pensjonsordning i en pensjonskasse. Det vises
til lovforslaget § 7-2 første ledd. Departementet
foreslår ikke endringer i gjeldende regler om hvem som
kan etablere slike felles skattefavoriserte pensjonsordninger etter
foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven.
Departementet foreslår heller ikke endringer i adgangen
et foretak har til å opprette såkalte parallelle og
kombinerte pensjonsordninger i medhold av foretakspensjonsloven
og innskuddspensjonsloven. Det er ikke opprettet pensjonskasser
med slike kombinerte eller parallelle ordninger under gjeldende
rett. Kombinerte og parallelle pensjonsordninger som omfattes av
foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven, antas etter gjeldende
rett å kunne etableres i pensjonskasse, jf. henholdsvis
foretakspensjonsloven § 2-2 annet ledd og innskuddspensjonsloven § 2-2
første ledd. En slik adgang følger også av
det foreliggende lovforslaget.
Foretak som velger å opprette en supplerende pensjonsordning
som ikke omfattes av skatteloven, for eksempel for å sikre
de ansatte eller grupper av ansatte høyere ytelser enn
det som følger av pensjonslovene, har hittil måttet
opprette egne kasser (suppleringskasser) for slike ordninger. I
det foreliggende lovforslaget foreslås det imidlertid å videreføre
Banklovkommisjonens forslag om at slike ordninger kan omfattes av
samme pensjonskasse som arbeidsgiveren har opprettet for en skattefavorisert pensjonsordning.
Dette innebærer altså at slike supplerende ordninger
(som ikke er skattefavoriserte) ikke må opprettes i egen
pensjonskasse.
Man kan også tenke seg at flere uavhengige foretak ønsker å ha
sine enkelte pensjonsordninger i samme pensjonskasse. Gjeldende
rett åpner ikke for at det kan opprettes en slik pensjonskasse,
og det foreslås heller ingen adgang til dette i departementets lovforslag.
Denne problemstillingen drøftes for øvrig nærmere
nedenfor under punkt 3.5.1. Her vises det blant annet til at en
gruppe av foretak vil kunne etablere et livselskap med begrenset
konsesjon i henhold til reglene for såkalte captives, jf.
gjeldende forsikringsvirksomhetslov § 13-8. Det
vises for øvrig til denne drøftelsen i punkt 3.5.1
nedenfor.
Banklovkommisjonens forslag om å åpne for interkommunale
pensjonskasser, jf. utkastet § 7-2 annet ledd,
har fått bred støtte i høringsrunden.
Departementet viser til at interkommunale pensjonskasser også er
omtalt av Stortingets finanskomité i Innst. O. nr. 44 (2003-2004)
på s. 10:
"Komiteen viser til brev fra departementet av 27. november
2003 hvor det opplyses at Banklovkommisjonen har påbegynt
et arbeid med å utrede regelverket omkring pensjonskasser.
Departementet opplyser videre at de vil be Kommisjonen om å utrede
spørsmålet vedrørende etablering av interkommunale
pensjonskasser. Komiteen er tilfreds med at Kommisjonen skal utrede
spørsmålet og ber om at utredningen gis prioritet."
Komiteens uttalelse ble avgitt i forbindelse med Stortingets
behandling av Ot.prp. nr. 11 (2003-2004). I denne proposisjonen
la Regjeringen frem forslag til regler om kommunale pensjonsordninger,
herunder om fellesordning for premieberegning. Reglene ble vedtatt
av Stortinget høsten 2003 og tatt inn i forsikringsvirksomhetsloven
kapittel 8b.
Departementet mener at det bør være adgang
for flere kommuner med kommunal pensjonsordning til å ha
ordningen i en felles pensjonskasse - en såkalt interkommunal
pensjonskasse. En adgang til å opprette interkommunale
pensjonskasser som forvalter flere pensjonsordninger for forskjellige
kommuner vil gjøre det mulig for kommuner å etablere
fellesordninger for premieberegning i tråd med reglene
i kapittel 8b i forsikringsvirksomhetsloven (lovforslaget kapittel
10) om kommunale pensjonsordninger. En fellesordning for premieberegning
består i henhold til § 8b-6 (lovforslaget § 10-6)
av flere selvstendige pensjonsordninger, jf. "flere pensjonsordninger" i
gjeldende § 8b-6 første ledd første
punktum. Etter departementets syn vil det derfor være mer
hensiktsmessig at en interkommunal pensjonskasse kan bestå av
flere pensjonsordninger. Banklovkommisjonen har foreslått
at den interkommunale pensjonskassen skal bestå av én
felles pensjonsordning for to eller flere kommuner, tilsvarende
en konsernpensjonsordning i henhold til foretaks- og innskuddspensjonslovene,
jf. proposisjonens punkt 4.4.2. Videre har Banklovkommisjonen foreslått
at en slik felles pensjonsordning skal regnes som en "fellesordning"
i henhold til forsikringsvirksomhetslovens regler om kommunale pensjonsordninger.
Som det fremgår av omtalen ovenfor, har departementet imidlertid
foreslått at en interkommunal pensjonskasse skal bestå av flere
pensjonsordninger. Etter departementets vurdering vil dette forslaget
i realiteten ikke fravike vesentlig fra kommisjonens forslag om
en felles pensjonsordning etter mønster av konsernpensjonsordningsreglene
i pensjonslovene. Et krav om at den enkelte kommune skal ha en egen
pensjonsordning i den interkommunale pensjonskassen, vil etter departementets
syn klargjøre forholdet til premieutjevningsreglene
i lovforslaget kapittel 10 (eksisterende forsikringsvirksomhetslov
kapittel 8b). Det vises til at de separate pensjonsordningene som
inngår i en interkommunal pensjonskasse vil kunne opprette
fellesordning i henhold til lovforslaget § 10-6
(eksisterende forsikringsvirksomhetslov § 8b-6),
og på denne måten oppfylle kravet til en fellesordning
for premieberegning i § 8b-6 (lovforslaget § 10-6)
selv om de velger å ha sine pensjonsordninger i pensjonskasse. Departementet
foreslår derfor ikke å videreføre Banklovkommisjonens
utkast til endring i § 8b-2 annet ledd (utkastet § 10-2
annet ledd), som forutsetter at interkommunal pensjonskasse består
av én pensjonsordning for to eller flere kommuner, tilsvarende konsernpensjonsordninger.
For øvrig vises det til lovforslaget § 7-2
annet ledd, og de endringer departementet har foreslått
i forhold til Banklovkommisjonens utkast.
Det foreligger ikke noen tilsvarende adgang til å ha
fellesordning for premieberegning i privat sektor. Banklovkommisjonen
har i NOU 2003:28 foreslått regler om fellesordning for
premieberegning for private ytelsesbaserte pensjonsordninger (etter
samme opplegg som Stortinget har vedtatt for kommunal sektor). Denne
utredningen har vært på høring og er for
tiden til behandling i departementet. Banklovkommisjonens utkast
til § 7-2 tredje ledd, som bygger på det
nevnte forslaget om fellesordning for premieutjevning i NOU 2003:28,
er ikke blitt gjennomført, og blir derfor ikke fulgt opp
i departementets lovforslag.
Departementet foreslår heller ikke å videreføre Banklovkommisjonens
utkast § 7-2 fjerde ledd, om at foretakspensjonsloven
og innskuddspensjonslovens regler for konsernpensjonsordninger får
tilsvarende anvendelse med mindre noe annet følger av reglene
for kommunale ordninger eller regler om premieutjevning i privat
sektor. Departementet viser til at det i lovforslaget her i proposisjonen
er åpnet for at foretak som etter øvrig lovgivning
har adgang til å etablere felles pensjonsordning, kan ha
denne i pensjonskasse. Pensjonslovene og lovforslaget kapittel 10
(gjeldende forsikringsvirksomhetslov kapittel 8b) vil som i gjeldende
rett regulere den felles pensjonsordningen, og det er således
ikke nødvendig med en henvisning til disse reglene i forslaget
til regler for pensjonskasser.
Når det gjelder den foreslåtte adgangen for
flere kommuner til å ha sine pensjonsordninger i den samme
pensjonskassen, jf. lovforslaget § 7-2 annet ledd, legges
det opp til at det kan fastsettes nærmere regler om forholdet
mellom disse pensjonsordningene i forskrift. Det vises til lovforslaget § 7-2
tredje ledd.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa sitt forslag til
forsikringslova § 7-2. Komiteen viser
til merknader og forslag under punkt 3.5.2 når det gjeld
høve for private føretak å ha sine pensjonsordningar
i same pensjonskasse.
Avtalebasert pensjonssamarbeid brukes som en samlebetegnelse
for 1) felles pensjonsordning for flere foretak, og 2) tverrgående
pensjonsordninger der hvor man etter organisasjonstilknytning eller
yrke er medlem på tvers av foretakene, og således
ikke omfatter alle ansatte i et foretak. Disse spørsmålene
er strengt tatt ikke direkte relatert til virksomhetsregler for
pensjonskasser, men til hvilke regler som skal gjelde for pensjonsordninger.
En eventuell adgang til å opprette slike ordninger vil
imidlertid kunne få innvirkning på hvilke pensjonsordninger
som kan etableres i en og samme pensjonskasse.
Et tredje spørsmål, som har sammenheng med virksomhetsregler
for pensjonskasser, er spørsmålet om hvorvidt
det skal være adgang til å ha flere pensjonsordninger
(knyttet til ulike foretak) i en pensjonskasse. En slik adgang er
som det fremgår av lovforslaget og punkt 3.4.1 ovenfor
foreslått for såkalte interkommunale pensjonskasser.
Dette forslaget er begrunnet med at kommunale pensjonsordninger
på denne måten kan etableres i pensjonskasser
og samtidig omfattes av reglene for fellesordning for premieberegning
i henhold til kapittel 8b i forsikringsvirksomhetsloven (lovforslaget
kapittel 10). En adgang for private pensjonskasser til å omfatte
flere pensjonsordninger vil imidlertid ikke oppfylle et tilsvarende
formål, da det ikke er åpnet for fellesordning
for premieberegning for private pensjonsordninger. En privat pensjonskasse
som omfatter flere pensjonsordninger, vil også grense tett
opp mot såkalte livcaptives, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 13-8 (lovforslaget § 15-8).
Et såkalt captive er et forsikringsselskap med
konsesjon til å drive virksomhet for en nærmere
angitt krets av forsikringstakere. Dette taler etter departementets
vurdering for at det ikke nå gis adgang til å opprette
pensjonskasser som driver virksomhet knyttet til flere pensjonsordninger
for forskjellige uavhengige foretak. Departementet viser også til
at heller ikke Banklovkommisjonen har foreslått regler
som gir en slik adgang.
Når det gjelder spørsmålet om flere
uavhengige foretak skal kunne opprette felles pensjonsordning, viser
departementet til at dette har vært vurdert tidligere -
i forbindelse med arbeidet med foretakspensjonsloven. I Ot.prp.
nr. 47 (1998-1999) kapittel 14 ble det fremmet forslag om at en
adgang for flere foretak til å ha felles skattefavorisert
pensjonsordning bare skulle gjelde for foretak med en viss tilknytning
til hverandre (konsern og foretak med tilsvarende nær tilknytning).
Dette forslaget sluttet som kjent Stortinget seg til, og regler
om dette finnes nå i foretakspensjonsloven kapittel 12.
Tilsvarende regler finnes i innskuddspensjonsloven kapittel 10.
I forarbeidene til foretakspensjonsloven (Ot.prp. nr. 47 (1998-1999))
ble det blant annet vist til at foretak uten annen tilknytning enn
at de for eksempel drev innen samme bransje, vil "være
langt mindre ensartet enn de foretak som inngår i et konsern,
og de vil heller ikke ha noen felles styringsorganer som kan fatte beslutninger
som vil gjelde for hele sammenslutningen og pensjonsordningen. Denne
typen ordninger vil også normalt være langt mindre
stabile over tid. Kontinuitet har i seg selv egenverdi når
ordningen skal forvalte midler som først kommer til utbetaling på et
sent stadium i livet."
I tråd med det som er uttalt i foretakspensjonslovens
forarbeider, vil departementet peke på at én felles
pensjonsordning for flere foretak, uavhengig av om denne er skattefavorisert
eller ikke, kan føre til at det enkelte foretak mister
innflytelse over pensjonsordningen. For foretak som sliter økonomisk
kan slik manglende innflytelse være uheldig i tilfeller
hvor pensjonsutgiftene i den felles pensjonsordningen øker.
Etter departementets vurdering tilsier disse forhold at man ikke
fraviker gjeldende retts hovedregel om at en pensjonsordning må være
knyttet til ett enkelt foretak. Departementet foreslår
således ikke nå regler som åpner for
at det kan opprettes en felles pensjonsordning for flere foretak.
I St.meld. nr. 12 (2004-2005) om pensjonsreform (Pensjonsmeldingen)
er det skissert alternative modeller for obligatoriske supplerende
pensjonsordninger. Både spørsmålet om
det bør gis adgang til at uavhengige foretak som har hver
sin pensjonsordning går sammen om å opprette en
felles pensjonskasse, og spørsmålet om det bør
gis adgang til at flere uavhengige foretak går sammen om å opprette én
felles pensjonsordning, vil, etter departementets syn, kunne vurderes
i forbindelse med, eller i forlengelsen av, oppfølgingen
av Pensjonsmeldingen med hensyn til behandlingen av spørsmålet
om obligatoriske supplerende pensjonsordninger.
Både en modell med flere uavhengige pensjonsordninger
i én kasse og en modell med én pensjonsordning
for flere uavhengige foretak reiser mange spørsmål
som vil kreve nærmere utredning. En modell med én
pensjonsordning for flere uavhengige foretak reiser bl.a. kompliserte
spørsmål i forhold til foretakspensjonsloven og
innskuddspensjonsloven.
En adgang til å opprette såkalte tverrgående
pensjonsordninger for en bestemt gruppe arbeidstakere eller særskilte
yrkesgrupper ansatt hos ulike arbeidsgivere, ville, dersom ordningen
skulle være skattefavorisert, nødvendiggjøre
endringer av viktige regler i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven. Slike
pensjonsordninger ville generelt innebære ulik behandling
av ansatte i samme foretak (for eksempel ulike behandling av ulike
yrkesgruppe i samme foretak eller ulikhet innen foretaket avhengig
av organisasjonstilknytning), og vil dermed være grunnleggende
i strid med to grunnpilarer i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven,
nemlig forholdsmessighetsprinsippet og pensjonslovenes krav om at ordningen
skal omfatte alle ansatte i foretaket.
Videre viser departementet til at foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven
regulerer vilkår for at pensjonsordninger skal gis en skattemessig gunstig
behandling. Ut i fra dette er det etter departementets vurdering
rimelig at lovverket stiller krav som sikrer at kun pensjonsordninger
med ønsket sosial og solidarisk profil gis en gunstig skattemessig behandling.
Nettopp det forhold at kun enkelte grupper av ansatte omfattes av
en tverrgående pensjonsordning, samt at en slik forskjellsbehandling
vil skattefavoriseres, er etter departementets vurdering uheldig.
Departementet finner grunn til å peke på at
også dette spørsmålet ble vurdert i forarbeidene
til foretakspensjonsloven, jf. Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) punkt
14.2.1:
"Departementet ser det som vesentlig at skattefavorisert
foretakspensjon omfatter samtlige av de ansatte innenfor samme foretak.
Sentrale prinsipper som ligger til grunn for skattefavorisering
som eksempelvis forholdsmessighetsprinsippet, bygger på dette.
Det bør etter departementets syn ikke tillates opprettet
ordninger hvor det gis inntektsfradrag til ordninger som kun tilgodeser
enkelte grupperinger innenfor foretaket eller konsernet. På samme
måte som utvalget mener departementet at regelverket bør utformes
og styres av de hensyn som gjør seg gjeldende for de ansatte
som gruppe, og at de ansatte må gis like pensjonsrettigheter.
Etter departementets syn vil ikke disse hensynene kunne ivaretas
innenfor ordninger med medlemskap basert på samme type
utdannelse eller stilllingstype. Lovforslaget omfatter derfor ikke
denne typen ordninger."
Finanskomiteen sluttet seg til Regjeringens lovforslag, jf. Innst.
O. nr. 50 (1999-2000).
Departementet mener at det ovenstående klart taler imot
at det foreslås regler som åpner for tverrgående
pensjonsordninger. Departementet vil derfor ikke foreslå regler
som åpner for dette.
Komiteen viser til at Regjeringa i
St.meld. nr. 12 (2004-2005) går inn for at det vert etablert
ein obligatorisk, supplerande pensjonsordning på toppen av
folketrygda. Ei slik ordning vil føre til at svært mange,
i hovudsak små og mellomstore føretak, må opprette
ei slik ordning. Rammevilkåra må då ligge til
rette for at pensjonsmidlane kan forvaltast på ein sikker
måte, med lågast moglege kostnader.
Komiteen fremjar difor følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa snarast fremje lovforslag om felles
pensjonskasse for fleire private verksemder, utan fellesordning
for premieutrekning, etter mønster av ein interkommunal
pensjonskasse."
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke
medlemene frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre, viser
til at felles pensjonskasse for fleire føretak vil vere
eit viktig forslag for å få kostnadane ned.
For å avgrense kostnadane ved å opprette tenestepensjonsordningar
for mindre og mellomstore føretak, gikk difor òg
eit mindretal i Banklovkommisjonen inn for at ei gruppe føretak
kan gå saman om å opprette ei felles pensjonskasse.
Mindretalet, medlemene frå Norsk Pensjonskasse Forening,
NHO og LO skriv i merknad under kapittel 8.2.3 i NOU 2004:24 Pensjonskasselovgivning.
Konsolidert forsikringslov, at:
"Disse medlemmene viser også til at driftskostnadene
i pensjonskasser ligger om lag på det halve av kostnadene
i livsforsikring,"
og vidare:
"Banklovkommisjonen har ovenfor i dette avsnittet ikke
funnet at etablering av felles pensjonskasse medfører særskilte
reguleringsmessige problemer."
Fleirtalet vil òg peike på at
ei rekke høyringsinstansar støtta forslaget i
høyringsrunda.
Fleirtalet vil understreke at vegen om eit livselskap
har ein høgare etableringsterskel for mange små og
mellomstore føretak, enn å opprette ei felles pensjonskasse.
Felles pensjonskasse for fleire føretak vil kunne redusere
administrasjonskostnadane ved ei tenestepensjonsordning for slike
små og mellomstore føretak vesentleg.
Fleirtalet viser til at departementet i brev til komiteen
ved saksordførar 27. april 2005 skriv følgjande:
"Spørsmålet om felles pensjonskasse
for ulike pensjonsordningar for fleire private føretak,
har vore vurdert i proposisjonen sitt avsnitt 4.5.4. Her vert det pekt
på at ein slik felles pensjonskasse vil likne svært mykje
på såkalla "livcaptives", som er små livsforsikringsselskap
med ein avgrensa krets av kundar."
Fleirtalet vil peike på at reglane om
captives gir lite rettleiing då det ikkje er klart definerte
reglar for eit captive. Når ein no føreslår
regelverk for pensjonskasser, og opnar for å nytte pensjonskasseregelverket
for interkommunale pensjonskasser, vil det vere naturleg at ein òg
la til grunn det same for pensjonskasser for fleire føretak. Fleirtalet vil
difor fremje forslag om eit generelt høve til å opprette
felles pensjonskasse for fleire private føretak, utan felles
premieberekning.
Medlemene i komiteen frå Høgre, Kristeleg
Folkeparti og Venstre viser til at eit mindretal i Banklovkommisjonen,
medlemene frå Norsk Pensjonskasse Forening, NHO og LO, gjekk
i NOU 2004:24 Pensjonskasselovgivning. Konsolidert forsikringslov
pkt. 8.2.3 inn for at ei gruppe føretak skal kunne gå saman
om å opprette ei felles pensjonsordning i ein pensjonskasse:
"Et mindretall, medlemmene Gjelsvik, Gjønnes og
Skomsvold, mener at lovutkastet bør åpne for en generell
adgang for at to eller flere foretak kan avtale å ha felles
pensjonsordning i en pensjonskasse."
Mindretalet peikte i denne samanhang mellom anna på at
"driftskostnadene i pensjonskasser ligger om lag på det
halve av kostnadene i livsforsikring". Det same mindretalet uttalte òg:
"Banklovkommisjonen har ovenfor i dette avsnittet ikke
funnet at etablering av felles pensjonskasse medfører særskilte
reguleringsmessige problemer. I lovforslaget legges det således
til grunn at det blir anledning til å opprette felles pensjonskasse
for foretak som inngår i samme konsern (det er også mulig etter
gjeldende lovgivning) eller gruppe basert på gjensidig
eierforhold."
Banklovkommisjonen har i NOU 2004:24 pkt. 8.1 gjort greie for
fleire ulike typar teoretisk mogelege former for pensjonssamarbeid.
Eit viktig skilje som er trekt opp er om føretaka som samarbeider
er i same konsern eller ikkje. Eit anna viktig skilje er om dei
ulike føretaka skal ha felles pensjonsordning, som då naturlegvis
må vere i same livselskap eller pensjonskasse, eller skal
ha kvar sin ordning i same livselskap eller pensjonskasse. Banklovkommisjonen
har i pkt. 8.2.1 vist til at:
"Norsk pensjonslovgivning bygger på prinsippet om
arbeidsgiverorganiserte pensjonsordninger. Utgangspunktet har vært
og er prinsippet om ett foretak - én pensjonsordning, og
hovedregelen blir følgelig at flere foretak/arbeidsgivere
ikke kan opprette felles pensjonsordning."
Fleirtalet i Banklovkommisjonen har i pkt. 8.2.3 og vist til
at:
"spørsmålet om det skal innføres
en adgang til et slikt avtalebasert pensjonssamarbeid mellom foretak i
privat sektor, er et spørsmål som ikke bare angår lovgivningen
om pensjonskasser (...) Det vil i tilfelle knytte seg en del spørsmål
til hvordan slike endringer best kan utformes og innpasses i de
to pensjonslovene."
Det mindretalet i Banklovkommisjonen har teke til orde for i
merknaden i pkt. 8.2.3, som det er sitert frå ovanfor,
er difor, slik desse medlemene les det, ei vesentleg
omlegging av eit hovudprinsipp som ligg til grunn i føretakspensjonslova
og innskotspensjonslova om at ei pensjonsordning skal vere knytt
til eitt føretak, eventuelt fleire føretak innan
same konsern.
Eit anna spørsmål som er reist i samband med lovforslaget
er om ei einskild pensjonskasse skal kunne administrere fleire pensjonsordningar
for fleire uavhengige føretak. Hovudproblemstillinga i
så måte er kvar ein skal trekke skiljet mellom
eit livsforsikringsselskap og ein pensjonskasse. Spørsmålet
har òg samanheng med framlegget om at fleire kommunar skal
ha tilgang til å etablere såkalla interkommunal
pensjonskasse.
I brev til komiteen ved saksordførar 27. april 2005
skriv departementet mellom anna følgjande:
"Spørsmålet om felles pensjonskasse
for ulike pensjonsordningar for fleire private føretak,
har vore vurdert i proposisjonen sitt avsnitt 4.5.4. Her vert det pekt
på at ein slik felles pensjonskasse vil likne svært mykje
på såkalla "livcaptives", som er små livsforsikringsselskap
med ein avgrensa krets av kundar. I tillegg vert det lagt avgjørande
vekt på at det innanfor private kollektive pensjonsordningar
ikkje er høve til å opprette fellesordning for
premieberekning, slik det er innanfor kommunale pensjonsordningar.
Dei same omsyn gjer seg difor ikkje gjeldande overfor private føretak,
som overfor kommunar. Vidare vil det vere enklare å opprette
slike felles pensjonskasser for kommunar enn for private føretak.
Blant anna vil kommunale pensjonsordningar, som følgje
av krava i Hovudtariffavtala, vere standardiserte. Dette er ikkje tilfelle
i privat sektor. Av kommunelova § 55 nr. 2 følgjer
det vidare at kommunar ikkje kan takast under konkurshandsaming.
Dette er forhold som vil bidra til å gjere reguleringa
av forholdet mellom den einskilde arbeidsgivar (kommune)
i den felles pensjonskassen enklare enn med private føretak
som deltakarar i den felles pensjonskassen."
Desse medlemene vil i samband med dette peike
på at eit "livcaptive" er eit livsforsikringsselskap som
fell inn under nogjeldande forsikringsvirksomhetslov § 13-8
første ledd:
" ... forsikringsselskaper som ifølge sine vedtekter
bare kan overta direkte forsikring for en nærmere krets
av forsikringstakere ..."
Det er i § 13-8 fastsett at forsikringsvirksomhetsloven § 3-5
om konsernforhold og § 5-1 første ledd om
styre ikkje gjeld. Regelverket for livsforsikringsselskap gjeld òg
for eit "livcaptive", men det er tilgang til å gjøre
unntak frå "andre av lovens bestemmelser" med heimel i § 13-8
første ledd.
Desse medlemene vil òg peike på at
skilnaden mellom regelverket for ein pensjonskasse og regelverket
for eit livselskap for ein stor del nettopp skal ta omsyn til skilnaden
som ligg i at medan ein pensjonskasse bare skal administrere pensjonsordning
for eit føretak (eller fleire føretak innan same konsern),
så skal eit livselskap administrere mange ulike pensjonsordningar
for fleire uavhengige føretak.
Desse medlemene kan slutte seg til ei oppmoding
om at det vert utreda moglegheit for felles pensjonskasse for fleire
private verksemder, utan fellesordning for premieutrekning, etter
mønster av ein interkommunal pensjonskasse, men finn likevel grunn
til å peike på at eit eventuelt framlegg om regler
som gjer pensjonskasse tilgang til å administrere mange
ulike pensjonsordningar for fleire uavhengige føretak vil
utfordre dei reguleringsmessige skilnadene ein nå har mellom
pensjonskasser og livselskap.
Departementet foreslår at det innføres konsesjonskrav
for pensjonskasser. Et slikt konsesjonskrav vil delvis erstatte
Kredittilsynets godkjenning av pensjonskassenes standardvedtekter,
slik at disse vedtektene etter forslaget vil kunne få mindre
generell betydning. Det stilles etter gjeldende regler krav om konsesjon
for livsforsikringsselskaper og andre finansinstitusjoner, og departementet
mener at et konsesjonskrav også for pensjonskasser vil
være et konkurransenøytralt styringsverktøy
for myndighetene. Departementet mener videre at en slik forutgående
konsesjonsbehandling i realiteten ikke vil være mer omfattende
enn den forutgående godkjennelsesbehandlingen av pensjonskasser
som Kredittilsynet foretar pr. i dag. Etter departementets vurdering
bør konsesjonskravet også gjelde for allerede
godkjente pensjonskasser. Et slikt krav vil bidra til å sikre
at eksisterende pensjonskasser tilpasser seg det nye regelverket.
Det vises i denne forbindelse til Banklovkommisjonens vurdering
av denne problemstillingen i NOU 2004:24 Del I avsnitt 12.2, som
departementet slutter seg til.
Departementet foreslår at pensjonskasser skal registreres
i Foretaksregisteret. Det vises til at et tilsvarende krav gjelder
for forsikringsselskaper i henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 3-3
(som foreslås videreført i utkastet § 3-3).
Departementet mener imidlertid at det bør fremgå av
lovforslaget § 7-4 tredje ledd at § 3-3
første og annet ledd gjelder tilsvarende. Denne henvisningen
innebærer at tidspunktet for registrering av pensjonskassen
fremgår av bestemmelsen, samt Foretaksregisterets plikt
til å kontrollere at tillatelse er blitt gitt samt at vedtektene
er godkjent. Det vises til lovforslaget § 7-4
tredje ledd annet punktum.
Departementet viser til at spørsmålet om hvilke opplysninger
som skal registreres i Foretaksregisteret når det gjelder
forsikringsselskaper, ikke er regulert i forsikringsvirksomhetsloven.
Slik regulering hører naturlig inn under foretaksregisterloven.
Departementet legger til grunn at foretaksregisterloven § 3-6 kommer
til anvendelse, i det pensjonskasser ser ut til å ville
omfattes av begrepet "andre innretninger" i overskriften. Departementet
legger videre til grunn at det ikke vil være nødvendig å fastsette
krav i lovs form om at pensjonskassens grunnkapital skal oppgis i
norske kroner i vedtektene. Departementet legger til grunn at dette
vil være den naturlige måten å oppgi beløpet
på i alle tilfeller.
Departementet foreslår at overgangsregler utover de
som følger av lovforslagets del III, kan fastsettes i forskrift.
Departementet foreslår ikke regler som direkte gjennomfører
pensjonskassedirektivets artikkel 20 om grensekryssende virksomhet.
Departementet foreslår at nærmere regler kan fastsettes
i forskrift, jf. utkastet § 7-3 fjerde ledd, og
viser blant annet til at slike regler for forsikringsselskapers
vedkommende er fastsatt i forskrift med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven,
jf. for eksempel forskrift 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstjenesteytelser
og etablering av filial av forsikringsselskap med hovedsete i annen
stat i Det europeiske og økonomiske samarbeidsområde
m.m. For øvrig er det flere problemstillinger som må vurderes
i forbindelse med utarbeidelse og vedtakelse av regler for grensekryssende
virksomhet. Dette gjelder forholdet mellom pensjonskassedirektivets
bestemmelser og det foreliggende lovforslaget. Direktivet er som
nevnt innledningsvis et såkalt minimumsdirektiv. I den
grad de norske reglene går lenger enn direktivets bestemmelser,
må det vurderes om det foreligger hjemmel for å anvende disse
reglene overfor utenlandske pensjonskasser. Når det gjelder
norske pensjonskassers virksomhet i utlandet, må det vurderes
hvilke regler som i henhold til nasjonal lovgivning skal gjelde
for slike pensjonskasser. Departementet legger også til
grunn at forholdet til pensjonslovene og deres anvendelse overfor utenlandske
pensjonskasser, vil kunne måtte vurderes nærmere.
Departementet vil be Kredittilsynet om å utarbeide utkast
til nærmere regler for grensekryssende virksomhet, som
deretter vil sendes på høring.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag til forsikringslova § 7-3 første
og fjerde ledd samt § 7-4 tredje ledd.
Departementet mener at det bør være et mininumskrav
til grunnkapital for pensjonskasser og at dette bør settes
til et beløp tilsvarende 10 ganger folketrygdens grunnbeløp
(G). Det vises til lovforslaget § 7-5 første
ledd. Etter departementets vurdering bør kravet gjelde
for alle pensjonskasser, også overfor eksisterende pensjonskasser
som pr. i dag ikke oppfyller dette kravet. Etter departementets
vurdering vil spørsmålet om en eventuell frist
for å tilpasse seg dette kravet for disse pensjonskassene
bli et spørsmål som må løses
i forbindelse med utarbeidelsen av overgangsreglene. Det legges
fra departementets side opp til å utarbeide hensiktsmessige
og romslige overgangsregler for eksisterende pensjonskasser på dette punktet.
Det vises til lovforslagets § 17-1 hvor det følger
at slike regler kan fastsettes i forskrift.
Når det gjelder krav til ansvarlig kapital i forhold til
aktiva, vil departementet vise til at det i Norge gjelder et krav
om ansvarlig kapital på åtte prosent av vektet
balanse for alle typer finansinstitusjoner. Like kapitalkrav for
alle finansinstitusjoner sikrer at et engasjement behandles likt
med hensyn på egenkapitaldekning uansett hvilken type finansinstitusjon
som har engasjementet. Dette bidrar til like konkurransevilkår,
og har dessuten en meget viktig soliditetsmessig side ved at en
unngår at engasjementer kanaliseres til institusjoner med
lave kapitalkrav.
Krav til ansvarlig kapital utgjør en meget viktig del
av vårt soliditetssikringssystem ved at reguleringen sikrer
at selskapenes risikoeksponering knyttet til kapitalforvaltningen
står i forhold til selskapenes ansvarlige kapital, og dermed
også til risikoen selskapene kan bære.
Virksom konkurranse mellom pensjonskasser og livsforsikringsselskaper
fordrer at de to typene av pensjonsinnretninger behandles likt,
med mindre det er særegne forhold som skulle tilsi ulik
behandling. Slike særegne forhold er ikke tilstede i denne
saken. Like soliditetsregler er svært viktig i forhold
til insentiver og mulighetene for flytting av pensjonsordinger og
fripoliser fra livsforsikringsselskaper til pensjonskasser, og omvendt,
og sikring av disse. Departementet legger vekt på at de
ulike typer av forvaltere av pensjonsordninger skal ha likeverdige
rammevilkår.
Departementet viser til at det følger av lovforslaget § 7-7
første ledd at pensjonskassens virksomhet og økonomiske
forhold skal holdes rettslig atskilt fra virksomheten til arbeidsgiver,
foretak, forening eller annen institusjon som har pensjonsordning
i pensjonskassen. Dette kravet følger opp pensjonskassedirektivet
artikkel 8. Kravet gjelder generelt for alle pensjonskasser, både
private og kommunale. Etter lovforslaget § 7-9
vil for eksempel en arbeidsgiver ha adgang, men ingen plikt, til å skyte
inn kapital i pensjonskassen. Arbeidsgivers forpliktelser i forhold
til arbeidstakerne vil for øvrig styres av avtale inngått mellom
arbeidsgiver og arbeidstaker, for eksempel Hovedtariffavtalen hva
angår kommuner og kommunalt ansatte. Etter departementets
vurdering er det imidlertid viktig at kravene til soliditeten styres
av lovregler, og det bør i den sammenheng ikke være forskjell
på private og kommunale pensjonskasser. Det er helt sentralt
at en pensjonskasse som sådan er forsikringsteknisk oppbygget
og at vi har betryggende lovregler om soliditet. Når premie
er betalt inn, skal ytelsene være sikret.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag til forsikringslova § 7-5 første
ledd.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke
medlemene frå Framstegspartiet og Senterpartiet, viser
til at spørsmålet om å nytte premiefondet
til òg å dekke tap for ordinære ytingar,
samt at tilleggsavsetjingar til å dekke negativ avkastning,
har vore handsama fleire gongar av komiteen. Bruk av premiefond
til å dekke tap for ordinære ytingar er klart
i strid med føresetnadane for skattefritak.
Fleirtalet viser òg til at om ein opnar
for å bruke tilleggsavsetjingar til å dekke tap,
slik mindretalet tar til orde for, vil dette vere ei omlegging av
risikofordelinga mellom kunden og finansinstitusjonen. Dette gjeld
anten det er snakk om livselskap eller pensjonskasse. Fleirtalet viser
til brev frå Finansdepartementet til Sosialistisk Venstreparti
av 27. april 2005, der det står:
"I lovgivinga skil ein mellom pensjonsinnretninga sitt
ansvar for opptent pensjon, og føretaket si plikt til å betale
etter kvart som pensjonsrettar er tent opp. På same viset
er det viktig at ein har ein ryddig avgrensing av kunde- og eigarkapitalen
i pensjonsinnretninga. Til slutt nemner eg at det er eigarkapitalen
i form av ansvarleg kapital - som alle finansinstitusjonar er pliktige
til å ha ( kravet til ansvarleg kapital er generelt åtte
prosent av berekningsgrunnlaget) - som skal kunne dekkje tap. Det
er viktig at skattefrie avsetjingar, som dessutan her skal nyttast
til fordel for kundane, ikkje overtar rolla til den ansvarlege kapitalen.
Dette ville vere eit brot både på den prinsipielle delinga
av risiko mellom kunde og selskap, og på bruk av skattefrie
avsetjingar, både i høve til livselskap og pensjonskasser."
Fleirtalet sluttar seg til Regjeringa sine vurderingar
av dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet viser til høringsuttalelse fra
Norske Pensjonskassers Forening, som tar til orde for at pensjonskassene
bør få anledning til å benytte premiefondet
til å dekke tap også for ordinære ytelsesordninger.
Disse medlemmer viser til at dette, kombinert
med en adgang til å kunne benytte tilleggsavsetningene
til å dekke negativ avkastning, vil øke pensjonskassenes
bufferkapital og risikobærende evne og følgelig
gi grunnlag for høyere avkastning over tid og derved redusere
pensjonskostnader.
Disse medlemmer viser til at det er hensynet til
konkurranselikhet mellom livselskapene og pensjonskassene som begrunner
dagens regler. I livselskaper kan det være god grunn til å skille
kundenes midler fra aksjonærenes midler, og derfor ikke tillate
at premiefondet og tilleggsavsetningene kan benyttes til å dekke
tap. I pensjonskasser finnes imidlertid ingen interessekonflikt
mellom aksjonærer og kunder, rett og slett fordi det ikke
finnes aksjonærer. Det er kundene selv som eier kassen.
Det er derfor vanskelig å se at det er hensynet til konkurranselikhet som
kan begrunne at pensjonskasser ikke kan benytte premiefondet og
tilleggsavsetningene til dekning av underskudd i forbindelse med
forvaltningen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om de nødvendige
lovendringer, eller i forskrifts form gi anledning til at pensjonskasser
tillates å anvende premiefondet og tilleggsavsetningene
til å dekke tap."
Disse medlemmer viser videre til at kapitaldekningskravet
i forslaget til forsikringslovens § 6-3 virker
overflødig sett i sammenheng med forslag til samme lovs § 6-4
vedrørende krav til solvensmarginkapital og de krav til
bufferkapital som allerede finnes.
Disse medlemmer går derfor imot forslagets § 6-3.
Når det gjelder kravet om rettslig atskillelse mellom
pensjonskassen og "sponsorforetaket" (dvs. det foretaket som har
opprettet pensjonskassen og som betaler inn premie for sine ansatte),
foreslår departementet en (institusjonell) bestemmelse
som regulerer organisering av virksomheten. Departementet foreslår
at pensjonskassens virksomhet og økonomiske forhold skal
holdes rettslig atskilt fra virksomheten til arbeidsgiver, foretak,
forening eller annen institusjon som har pensjonsordning i pensjonskassen.
Det vises i den forbindelse til at et slikt krav vil gjennomføre
pensjonskassedirektivet artikkel 8. Et slikt lovkrav vil etter departementets
vurdering også føre til at skillet mellom det
oppdragsgivende foretaket og pensjonskassen som institusjon blir
synliggjort. Det vises til lovforslaget § 7-7
første ledd.
Kollektiv livsforsikringsvirksomhet reguleres av kapittel 8a
i forsikringsvirksomhetsloven, jf. § 8a-1 første
ledd. Pensjonskassers virksomhet reguleres av bestemmelsene i kapittel
8a (lovforslaget kapittel 9) i den grad pensjonskasser tilbyr kollektiv
livsforsikring. Også etter gjeldende rett er pensjonskasser
i all hovedsak regulert av de regler som gjelder for livsforsikringsselskaper.
Departementets forslag på dette punktet er således
en videreføring av de prinsipper som ligger til grunn for
gjeldende rett.
For øvrig slutter departementet seg til Banklovkommisjonens
vurdering i NOU 2004:24 Del I kapittel 10, jf. avsnitt 6.2.1, og
mener at pensjonskasser skal underlegges de samme regler som livsforsikringsselskapene.
Departementet ser ikke at det skulle gjøre seg gjeldende
hensyn som tilsier at pensjonskasser ikke skal underlegges disse
virksomhetsreglene.
Det har vært reist spørsmål ved om
anvendelsen av kapittel 8a på pensjonskasser vil være
i samsvar med pensjonskassedirektivets bestemmelser. Banklovkommisjonen
har lagt til grunn at lovutkastet gjennomfører pensjonskassedirektivet.
Norske Pensjonskassers Forening og De selvstendige kommunale pensjonskasser,
er imidlertid av den oppfatning at anvendelse av kapittel 8a på pensjonskasser
vil kunne være i strid med direktivets bestemmelser. Disse høringsinstansene
har særlig pekt på direktivets regler om kapitalforvaltning
og avsetninger.
Banklovkommisjonen har i NOU 2004:24 Del I avsnitt 5.5 gjennomgått
direktivets bestemmelser om virksomhetsregler. Departementet slutter
seg til denne fremstillingen. For øvrig vil departementet
vise til at direktivet er et såkalt minimumsdirektiv og
at hjemstaten med hjemmel i direktivets artikkel 9 nr. 3, 15 nr.
5, 17 nr. 3 og 18 nr. 5 kan pålegge andre og strengere
krav til institusjonene.
Etter departementets vurdering bør pensjonskasser, som
nevnt ovenfor, underlegges de samme virksomhetsreglene som livsforsikringsselskapene,
fordi disse to typene av institusjoner opererer innenfor det samme
markedet for kollektive tjenestepensjonsordninger. De virksomhetsreglene
som her foreslås gjort gjeldende for pensjonskasser, det
vil si eksisterende forsikringsvirksomhetslov kapittel 8a, er videre
særlig tilpasset kollektiv livsforsikring. Dette tilsier
etter departementets vurdering at pensjonskassene og livsforsikringsselskapene
underlegges i hovedsak det samme rammeregelverket.
Etter lovforslaget § 7-10 fjerde ledd kan Kongen gi
nærmere regler om virksomheten til pensjonskasser, herunder
nærmere regler om gjennomføring og avgrensning
av bestemmelsene i paragrafen. Dette innebærer at det blant
annet kan fastsettes særlige regler for kapitalforvaltning
og avsetninger for pensjonskasser, hvis dette skulle vise seg å være
nødvendig. På denne bakgrunn legger departementet
til grunn at det foreliggende lovutkastet gjennomfører direktivets
bestemmelser. Det vises til lovforslaget § 7-10.
I henhold til pensjonskasseforskriften § 2
og § 22 er gjeldende forsikringsvirksomhetslov § 7-2
første og annet ledd om forbud mot eierandeler og innflytelse
i andre selskaper gjort tilsvarende gjeldende for pensjonskasser.
Banklovkommisjonen har imidlertid i utkastet § 7-10
første ledd foreslått at også bestemmelsens
tredje ledd skal gjøres gjeldende. Denne utvidelsen i forhold
til gjeldende rett er ikke begrunnet nærmere. Departementet
foreslår å videreføre gjeldende rett
på dette punktet, jf. lovforslaget § 7-10 første
ledd.
Norske Pensjonskassers Forening har bedt departementet vurdere
om det kan innføres fritak for merverdiavgift på administrative
tjenester for pensjonskasser. Departementet viser til at regulering
av merverdiavgift ikke omfattes av virksomhetsregelverket verken
for livsforsikringsselskaper eller pensjonskasser. Etter departementets
vurdering er det ikke aktuelt å vurdere denne problemstillingen
i tilknytning til dette lovforslaget.
AktuarKonsulenters Forum har i sin høringsuttalelse
gitt uttrykk for at kollektivporteføljen bør tilhøre
forsikringstakeren i relasjon til skattereglene, og at porteføljen
ikke skal være underlagt skatteplikt på forsikringstakerens
hånd. Innledningsvis vises det til at det er lagt til grunn
at skattereglene for gjensidige livsforsikringsselskaper får
tilsvarende anvendelse på skattepliktige pensjonskasser.
Departementet viser til at AktuarKonsulenters Forums forslag ikke
vil være i samsvar med gjeldende skattelovgivning, og at
forslaget vil bety et endelig skattefritak for eiendeler som inngår
i kollektivporteføljen. Etter departementets vurdering
tilsier hensynet til likebehandling i skattereglene mellom ulike
bransjer og selskaper at skattelovens alminnelige prinsipper ikke
bør fravikes. Det foreslås således ingen
endringer i gjeldende regler på dette området.
Departementet viser videre til at det gis skattemessig fradrag
for avsetning til forsikringsfond eller annet fond som er nødvendig
for å dekke eller sikre kontraktsmessige overtatte forpliktelser
overfor de forsikrede. Etter departementets syn må det
foretas en konkret vurdering av om avsetningen reelt sett skal sikre
selskapets fremtidige forpliktelser. Det foreslås på denne
bakgrunn ikke endringer i skattereglene på dette
punktet.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag til forsikringslova § 7-7 første
ledd og § 7-10.
Banklovkommisjonen har i NOU 2004:24 Del I avsnitt 9.4 drøftet
behovet for og utkast til regler om styre og daglig leder i pensjonskasser.
I utkastet § 7-6 har Banklovkommisjonen foreslått
regler om krav til styret og daglig leder. Pensjonskasser som har
en forvaltningskapital på under 100 mill. kroner, skal
ha et styre på minst tre medlemmer. Dersom forvaltningskapitalen
er 100 mill. kroner eller mer skal pensjonskassens styre bestå av minst
fem medlemmer. Et flertall i Banklovkommisjonen har foreslått
at minst ett styremedlem skal være uten tilknytning til
pensjonskassen eller til arbeidsgiver, foretak, forening eller annen
institusjon med pensjonsordning i pensjonskassen. Banklovkommisjonen
foreslår videre at medlemmene i pensjonsordningen(e) skal
være representert i styret.
Banklovkommisjonen foreslår også at pensjonskassen
skal ha daglig leder. Daglig leder skal være utpekt av
styret, og kan ikke være medlem av styret. Banklovkommisjonen
har foreslått en bestemmelse om at nærmere angitte
bestemmelser i aksjeloven om styret og daglig leders oppgaver og
ansvar får tilsvarende anvendelse. Et flertall i Banklovkommisjonen har
foreslått at det innføres krav om at revisor og
ansvarshavende aktuar i pensjonskassen skal møte samtidig
i minimum to styremøter i året. For øvrig
har Banklovkommisjonen foreslått enkelte bestemmelser om
styrets ansvar og oppgaver, bl.a. at styret skal sørge
for en forsvarlig organisering av virksomheten. Det presiseres at
i dette ligger det et krav om å sørge for at det
foreligger systemer for internkontroll. Banklovkommisjonen foreslår
at styret kan inngå avtale med tjenesteyter om utførelse
av følgende oppgaver: 1) forsikringstekniske beregninger,
2) registrering av medlemmer og rettigheter, 3) andre særskilte
arbeidsoppgaver som omfattes av den daglige ledelse av virksomheten.
Når det gjelder avtale om kapitalforvaltning, foreslår
Banklovkommisjonen at slik avtale bare kan inngås med bank
eller livsforsikringsselskap som har adgang til å drive
virksomhet her i riket. Slik avtale kan imidlertid også inngås
med verdipapirforetak med adgang til å drive aktiv forvaltning
her i riket.
Banklovkommisjonen foreslår at styret skal sørge
for at det foreligger skriftlig fastsatte retningslinjer for forsvarlig
kapitalforvaltning. Dette kravet gjelder etter utkastet til enhver
tid. Styret skal også drøfte disse retningslinjene
minst hvert år. Videre skal det også utarbeides
en redegjørelse for investeringsstrategien som omfatter
metoder for måling og styring av investeringsrisiko, samt
allokering av eiendeler sett i forhold til pensjonsforpliktelsenes
art og varighet.
Når det gjelder spørsmålet om det
skal stilles krav om at styret i en pensjonskasse skal ha (minst) ett
eksternt styremedlem, viser departementet til at et slik krav for
det første vil kunne bidra til å øke
kompetansen i styret. For det andre vil et slikt krav kunne bidra
til å øke uavhengigheten til foretaket. Uavhengighet
til foretaket er et sentralt element både i direktivet
og i departementets lovforslag, jf. lovforslaget § 7-7
første ledd. Departementet slutter seg til flertallet i
Banklovkommisjonen sitt utkast, jf. lovforslaget § 7-6
første ledd.
Departementet slutter seg også til Banklovkommisjonens
forslag om at revisor og ansvarshavende aktuar skal møte
samtidig i styremøte minst to ganger i året. Etter
departementets vurdering vil også en slik bestemmelse kunne
bidra til økt kompetanse i styret. Et slikt krav vil også kunne
bidra til et tettere samarbeid mellom pensjonskassens organer, noe
som etter departementets vurdering vil være gunstig. Det
vises til lovforslaget § 7-6 fjerde ledd.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke
medlemene frå Framstegspartiet, sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag til forsikringslova § 7-6 første
og fjerde ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til høringsuttalelsene fra Norges Rederiforbund, Norske
Pensjonskassers Forening, NHO og KS som tar til orde for å fjerne
kravet til eksternt styremedlem og å fjerne kravet om at
ansvarshavende aktuar og revisor skal møte sammen to ganger
pr. år i styremøte. Disse medlemmer kan ikke
se at det er grunn til å detaljregulere styrets sammensetning
og kan heller ikke se at vesentlig hensyn sikres ivaretatt på noen
måte ved å kreve at aktuar og revisor nødvendigvis
har pliktig fremmøte et bestemt antall ganger i styremøter.
Disse medlemmer viser til at en pensjonskasses
styre vil ha representanter fra foretakene som står bak
pensjonskassen og fra medlemmer av pensjonsordningen. Alle parter
som har interesser i pensjonskassens virksomhet er dermed representert.
Det fremstår ikke som godt begrunnet at eksterne styrerepresentanter
vil være nødvendig for å tilføre
styrearbeidet et bedre innhold.
Disse medlemmer viser videre til at pensjonskasser
i egen interesse og av nødvendighet for virksomheten som
drives, vil være avhengig av å innkalle revisor
og aktuar etter behov. Disse medlemmer finner det
derfor verken rimelig eller nødvendig å lovfeste
et pliktig fremmøte.
Når det gjelder en pensjonskasses vedtekter, har Banklovkommisjonen
foreslått at disse bare skal inneholde selskapsrettslige
bestemmelser. Det vises til utkastet § 7-4 og
omtale ovenfor under punkt 3.6. Banklovkommisjonen har videre lagt
til grunn at innholdet i forsikringsvilkårene fastsettes
i pensjonsordningens regelverk, og innenfor de rammer som pensjonslovgivningen
for øvrig fastsetter. Dette er foreslått i utkastet § 7-8
første ledd. I utkastet til denne bestemmelsen fremgår
det uttrykkelig at regelverket for en pensjonsordning skal fastsettes
ved avtale mellom pensjonskassen og arbeidsgiveren. I utkastet § 7-8
første ledd annet punktum presiseres det hva "arbeidsgiver"
omfatter. Bestemmelsen er for øvrig nærmere omtalt
i NOU 2004:24 Del I avsnitt 9.3.2.
Dersom pensjonsordningen skal forvaltes som egen investeringsportefølje,
foreslår Banklovkommisjonen i utkastet § 7-8
tredje ledd enkelte nærmere bestemmelser om hva som i så fall
skal fremgå av avtalen.
I henhold til utkastet § 7-4 fjerde ledd skal
reglene i forsikringsavtaleloven for kollektive kontrakter gjelde
tilsvarende så langt de passer.
Banklovkommisjonen har også foreslått at utkast til
regelverk skal forelegges pensjonskassens aktuar til uttalelse før
avtalen inngås. Det vises til utkast til § 7-4
annet ledd.
Departementet slutter seg i hovedsak til Banklovkommisjonens
forslag, med enkelte justeringer, jf. lovforslaget § 7-8.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag til forsikringslova § 7-8.
Departementet antar at direktivets krav om informasjon ikke er
særlig strengt, og at det vil kunne oppfylles gjennom nasjonale
regler med krav om at hvert enkelt medlem og pensjonist årlig
skal motta informasjon om det som må anses for å være
opptjent. Utgangspunktet må tas i de opplysninger som må anses for å være
relevante for den enkelte. Etter departementets vurdering vil dette
typisk være hvilke endringer som har funnet sted siden
forrige gang medlemmet/pensjonisten fikk informasjon (herunder opptjening
i løpet av året).
Departementet viser til at utkastet § 7-11
tar sikte på å gjennomføre direktivets
bestemmelser om informasjon til medlemmer og pensjonister.
Med hensyn til spørsmålet om direktivets krav om
informasjon til medlemmene bare skal gjelde ved overføring
av midler, viser departementet til at det følger klart
av direktivet artikkel 11 nr. 4 annet ledd at kravet til informasjon
til medlemmet gjelder årlig, jf. "hvert år" ("every
year" i den engelske versjonen).
Banklovkommisjonen har foreslått å benytte
ordlyden "nivået på opptjente rettigheter". Dette
må ses i forhold til hva som vil være relevant
informasjon for den enkelte pensjonsordning. For øvrig
vises det til at det er lagt opp til at det kan gis nærmere
regler i forskrift.
Departementet viser avslutningsvis til at medlemmets rett til
informasjon om regnskapet for egen pensjonsordning etter lovforslaget § 7-11
tredje ledd annet punktum, ikke vil omfattes av personopplysningsloven.
Retten innebærer en rett til å få tilsendt regnskapet
for en kollektiv pensjonsordning man omfattes av, dersom det er
flere slike kollektive ordninger i pensjonskassen.
Det vises til lovforslaget § 7-11.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag til forsikringslova § 7-11.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at lovforslagets § 7-11 gir pålegg
om at pensjonskasser skal gi informasjon til medlemmene om "nivået
på opptjente rettigheter" hvert år. Disse
medlemmer viser videre til at FNH i sin høringsuttalelse
påpeker at denne ordlyden er lite egnet i forhold til innskuddspensjonsordninger og
kommunale pensjonsordninger fordi det i disse ordninger ikke kan
foreligge noen eksakt informasjon om et slikt nivå. Begrepet
"opptjent pensjon" eller "opptjente rettigheter" finnes ikke i disse
ordninger.
Disse medlemmer understreker at forskriftsadgangen
må benyttes til å klargjøre at informasjon
om "opptjente rettigheter" ikke kan foreligge i ordninger hvor disse
rettigheter ikke klart kan defineres.
Pensjonskasser er i motsetning til forsikringsselskap, bare delvis
underlagt bestemmelsene i aksjeloven. Aksjeloven har blant annet
regler om at vedtak om for eksempel fusjon og fisjon skal meldes
til Foretaksregisteret. Departementet antar at det bør gjelde
et tilsvarende krav om å melde sammenslåing, deling
og opphør av pensjonskasse til Foretaksregisteret.
For øvrig viser departementet til at Kongen etter lovforslaget § 7-12
annet jf. første ledd har hjemmel til å sette
vilkår for sitt samtykke til sammenslåing osv.
Dette innebærer at en pensjonskasse ikke uten videre kan
avvikles, slås sammen eller deles. Etter departementets
vurdering innebærer dette en tilstrekkelig regulering av
disse tilfellene. Det foreslås likevel en adgang for Kongen
til å gi nærmere regler om sammenslåing,
deling og opphør av en pensjonskasse.
Det vises til lovforslaget § 7-12.
Komiteen sluttar seg til Regjeringa
sitt forslag til forsikringslova § 7-12.