Til Odelstinget
Etter forslaget vil den nye loven erstatte gjeldende lov om offentliggjøring
av politiske partiers inntekter (lov av 22. mai 1998 nr.
30). Forslaget gjelder:
flytting av gjeldende lovbestemmelser
om registrering av politiske partier i valgloven til den nye partiloven
regulering av den statlige støtteordningen for
politiske partier i lovs form
privates adgang til å støtte politiske
partier
det offentliges innsynsrett i finansieringen av de politiske
partier, både når det gjelder inntektene til lokallag,
fylkeslag, fylkesungdomslag og partiets sentrale organ, herunder
sentrale ungdomsorganisasjon
etablering av en ny, uavhengig nemnd som bl.a. skal fordele
statsstøtten, behandle klager etter den nye loven og avgi årlig
rapport til departementet om sin virksomhet
Demokratifinansieringsutvalget har ikke foreslått endringer
utover det som anses som nødvendig for at regelverket kan
innpasses i den nye partiloven.
Departementet vurderer forslaget om flytting av partiregistreringsordningen
fra valgloven kapittel 5 til den nye partiloven som et forslag av
lovteknisk og administrativ art, uten at dette på noen
måte kan sies å ha innvirkning på partienes
rettigheter eller plikter - eller for øvrig innebærer
noen substansielle endringer i gjeldende rett.
Departementet viderefører i dette lovforslaget utvalgets
forslag om å flytte reglene fra valgloven til partiloven.
Departementet anser det naturlig at Moderniseringsdepartementet,
som i dag har det administrative ansvaret for gjeldende lov om offentliggjøring
av politiske partiers inntekter og som administrerer dagens ordning
for statlig partistøtte, får tilsvarende ansvar
for den nye partiloven. Etter forslaget vil dette også omfatte
den myndighet vedrørende partiregistrering som Kommunal-
og regionaldepartementet i dag er tillagt.
Departementets lovforslag tar utgangspunkt i det forslag til
endringer i valgloven som Regjeringen har foreslått i Ot.prp.
nr. 44 (2004-2005), jf. også Innst. O. nr. 60 (2004-2005).
Når det gjelder departementets vurderinger av forslaget
om å etablere et nytt uavhengig råd som bl.a.
skal overta den myndighet som i dag ligger i Klagenemnda etter valgloven,
vises det til kapittel 8 i proposisjonen, samt innstillingens s.
19.
Departementet deler utvalgets oppfatning om at det fortsatt er
behov for offentlige tilskudd til partiorganisasjonene og de folkevalgte
gruppene. Som nevnt i kapittel 2 i proposisjonen, har departementet ved
utformingen av utvalgets mandat lagt til grunn at ordningen med
offentlige tilskudd til politiske partier skal videreføres
i en eller annen form.
Departementet mener at de samme argumentene for en offentlig
tilskuddsordningen gjør seg gjeldende i dag som da ordningen
ble innført i 1970, jf. de kjerneoppgaver som politiske
partier er tillagt i forbindelse med vår demokratiske styreform.
Etter departementets vurdering har disse kjerneoppgavene vist seg
svært stabile over tid. Oppgavene kan i norsk sammenheng
verken sies å ha blitt flere eller færre i årenes
løp. Innvendingene som anføres mot offentlig finansiering
av politiske partier, er også langt på vei de
samme. De viktigste innvendingene er at offentlig støtte
til politiske partier kan skape et avhengighetsforhold til det offentlige
og at et politisk flertall kan ha muligheter for å favorisere
seg selv gjennom en støtteordning.
Etter departementets mening er spørsmålet om
et eventuelt økt avhengighetsforhold til det offentlige
i negativ betydning, primært et spørsmål
om graden av offentlig finansiering kan tenkes å ha innvirkning
på den politiske meningsytring i samfunnet, partienes evne
og vilje til å få politisk oppmerksomhet rundt samfunnsmessig
sett viktige saker, rekruttering av politiske ledere eller på andre
funksjoner som de politiske partiene ivaretar. Selv om det synes
klart at de politiske partiene økonomisk sett har blitt
mer og mer avhengige av offentlige midler ettersom bevilgningsnivået
og driftskostnadene har økt og selvfinansieringsevnen er
redusert, er det ikke holdepunkter for at denne utviklingen har
hatt negativ innvirkning på partienes håndtering
av sine kjerneoppgaver eller har vært til skade for demokratiet.
Etter det departementet kan se, foreligger det heller ikke holdepunkter
for å hevde at partier i maktposisjon ved hjelp av den
statlige tilskuddsordningen har skapt etableringshindringer eller
favorisert seg selv konkurransemessig.
Som utvalget også peker på, kan en økning
i den offentlige finansieringsandelen av de politiske partiene gjøre
partiene mindre avhengige av private bidrag som igjen - isolert
sett - kan være en fordel ved at mulighetene for korrupsjon
eller korrupsjonsmistanker blir redusert.
Departementet viser til at regelverket rundt partistøttordningen
siden innføringen i 1970 har hatt uavhengighet som et grunnprinsipp,
bl.a. ved etablering av et uavhengig utvalg for å avgjøre
skjønnsspørsmål. Departementets holdning
har hele tiden vært at myndighetsutøvelse i tilknytning
til ordningen tilligger det uavhengige utvalget. Departementet legger
til grunn at den offentlige tilskuddsordningen fortsatt bør
være slik at støtte gis uten vilkår eller
føringer fra det offentliges side til de støtteberettigede
partiene. Både for å sikre nøytralitet
og for å effektivisere administrasjonen av støtteordningen,
bør det legges stor vekt på objektive støttekriterier
og regler som gir begrenset rom for offentlig myndighets- og skjønnsutøvelse.
Departementet har i mandatet bedt utvalget vurdere alternative
finansieringsordninger for politiske partier. Departementet deler
utvalgets oppfatning om at det vil være en samfunnsmessig
sett uheldig utvikling om partienes selvfinansieringsgrad økes
ved økt forretningsdrift eller formuesforvaltning. En slik sammenblanding
mellom politiske og kommersielle interesser vil kunne tenkes å gi
opphav til rollekonflikter og mistanker om myndighetsmisbruk.
Departementet viser til at utvalgets flertall går inn
for at statlige tilskudd skal forbeholdes partier som er registrert
etter reglene i valgloven.
Departementet viser til at forutsetningen om at den statlige
partistøtten skal tilfalle de registrerte politiske partiene
har vært lagt til grunn helt fra ordningen ble innført.
Departementet er enig med utvalgets flertall i at begrunnelsen
og bakgrunnen for den statlige tilskuddsordningen, er at partiene
er tillagt ansvaret for visse kjerneoppgaver som er en viktig forutsetning for
den demokratiske styreformen. Videre, at slike oppgaver best løses
innenfor permanente, stabile politiske organisasjoner som arbeider
langsiktig - hver for seg på grunnlag en felles visjon,
ideologi eller et felles verdigrunnlag for å utvikle samfunnet.
Etter departementets vurdering bør den statlige støtten
fordeles slik at den gir størst mulig samfunnsmessig gevinst.
Etter vurderingen vil dette skje når støtten gis til
organisasjoner som antas å utføre flest mulig
av de aktuelle kjerneoppgavene på en effektiv måte.
Slik departementet ser det, vil stabile og helhetlige partiorganisasjoner
med et mer eller mindre etablert organisasjonsapparat og et noe
større geografisk nedslagsfelt i denne sammenhengen klart
peke seg ut.
Departementet vektlegger videre nødvendigheten av å ha
klare og mest mulig objektive inngangskriterier for en statlig partifinansieringsordning.
Departementet merker seg at det i utvalget er uenighet om hvorvidt
kravene til registrering av politiske partier er lett å oppfylle
eller ikke for upolitiske lister.
Departementet viser til at valglovens kriterier for hva som skal
regnes som et politisk parti eller ikke, er gitt ut fra helt andre
hensyn enn hvilke politiske organisasjoner som skal være
berettiget statsstøtte eller ikke. Departementet anser
det naturlig at en partistøtteordning bør bygge
på det som til enhver tid er valglovens definisjon av politiske
partier og ellers bidra til å ivareta de hensyn som ligger
til grunn for en slik avgrensning.
Departementet støtter forslaget fra flertallet i utvalget
om at statsstøtten på kap. 1530 bør forbeholdes
partier som er registrert i henhold til kapittel 5 i valgloven.
Departementet går i likhet med flertallet i utvalget inn
for at de uregistrerte gruppene eller listene skal ha godtgjørelse
for det arbeidet som utføres i kommunestyrer og fylkesting
- på lik linje med de registrerte partiene.
Utvalget foreslår at den statlige støtten fordeles hhv.
som 1/10 grunnbeløp og 9/10 som stemmestøtte. Grunntilskudd
tildeles partier som får følgende oppslutning:
minst 2,5 pst. oppslutning ved sist
foregående stortingsvalg, eller
minst 4,0 pst. oppslutning ved sist foregående fylkestingsvalgs
valg, eller minst én representant innvalgt, eller
minst 4,0 pst. oppslutning ved sist foregående kommunestyrevalg,
eller minst én representant innvalgt
Etter forslaget tildeles stemmestøtte til alle registrerte
partier som får stemmer ved ett av ovennevnte valg - likevel
med en minstegrense for utbetaling fastsatt ut i fra administrative
hensyn.
Departementet mener at de argumenter som Demokratifinansieringsutvalget
anfører er relevante mht at det ved fastsettelsen av et
forholdstall for fordeling av grunntilskudd og stemmestøtte,
spesielt må tas hensyn til at velgernes dom skal få økonomiske konsekvenser
for partiene. Ser en bort fra gruppe- og representantstøtten,
ivaretar dagens ordning fullt ut dette gjennom regelen: ingen stemmer,
ingen støtte - og at det totale støttebeløpet
gis i form av en fast sats per stemme.
Departementet mener at valgresultatet i alt overveiende grad
bør være avgjørende for et partis relative
andel av statstilskuddet - noe som taler for at satsen for grunntilskudd
ikke bør være for høy. Departementet
støtter på denne bakgrunn utvalgets forslag til
oppsplitting av statsstøtten, herunder forslagene til fordelingstall,
jf. §§ 11-13 i lovforslaget. Forslaget om
oppsplitting i stemmestøtte og grunntilskudd vil til en
viss grad bidra til å jevne ut den statlige støtten mellom
partiene.
Utvalget foreslår at statstilskudd til kommunale og
fylkeskommunale organer legges inn i statens rammetilskudd til kommuner
og fylkeskommer og at det tas inn en bestemmelse i den nye partiloven
som sikrer at slik støtte gis på en ikke-vridende
måte. Hensynet er bl.a. å skape større
likhet mellom støtte til folkevalgte grupper på lokalt
plan og det som i dag gjelder for stortingsgruppene.
Det foreliggende lovforslaget i § 20 (2) fastslår en
ansvarsfordeling når det gjelder å yte støtte
til de ulike folkevalgte gruppene og at slik støtte skal
ytes forholdsmessig etter valgoppslutning. Slik bestemmelsen er
formulert, kan den imidlertid ikke tolkes som en plikt for den enkelte
fylkeskommune eller kommune til å støtte sine
folkevalgte grupper. Etter utvalgets forslag vil det være
opp til det folkevalgte organ selv å bestemme omfanget
av støtten. I prinsippet er derfor bestemmelsen ikke til
hinder for at den årlige bevilgningen kan settes til 0
i den enkelte kommune. Regelen slår imidlertid fast at
dersom slik støtte gis, skal den ytes etter de nevnte kriterier.
Departementet har, etter avveining av de ulike hensyn i denne
saken, funnet at hensynet til det kommunale selvstyret bør
tillegges størst vekt og støtter på denne
bakgrunn utvalgets forslag.
Departementet har ingen merknader til utvalgets forslag om at
støtten til ungdomsorganisasjonene på fylkesplan
bevilges over en egen post på statsbudsjettet.
Departementet har heller ingen prinsipielle innvendinger eller
merknader til utvalgets forslag om at øremerkede tilskudd
skal avvikles. Departementet ser imidlertid at det kan anføres
argumenter for at en slik gjennomføring bør motsvares
av mer liberale regler for ordningen med grunntilskudd.
For kap. 1530 innebærer dette at nominasjonsstøtten
som bevilges annet hvert år, vil falle bort. Det vil være
opp til Stortinget, gjennom de årlige bevilgningsvedtak, å avgjøre
hvilken kompensasjon partiene eventuelt skal gis for bortfallet
av tilskudd til ymse publikasjoner og nominasjonsstøtten.
Departementet viser til at for postene 70 og 76, vil resultat
av stortingsvalget i henhold til dagens praksis gjelde fra 1. januar
i året etter valget og til og med 31. desember
fjerde år etter valget. Det gjøres ingen endringer
i fordelingen av bevilgningen i fjerde kvartal i valgåret.
Dagens praksis er derfor i tråd med utvalgets forslag.
Departementet ser at en ordning der det samme statistikkgrunnlaget
legges til grunn for beregning av de årlige tilskudd i
hele valgperioden, kan bidra til å gi partiene større
grad av finansiell forutberegnelighet. Departementet støtter
derfor utvalgets forslag om at den lokale og fylkeskommunale partistøtten over
kap. 1530 legges om slik at tilskuddene fordeles på grunnlag
av resultatet fra sist foregående valg også i året
for nytt valg, slik praksis allerede er for post 70 og 76.
Departementet går inn for å forenkle administrasjonen
av den statlige partitilskuddsordningen utover det utvalget har
foreslått. Departementet foreslår at all utbetaling
av den statlige støtten på kap. 1530 post 71 og
73 samt den nye budsjettposten for fylkesungdomslagene, i framtiden
skal foretas av staten gjennom fylkesmennene. I dag betaler kommunene
og fylkeskommunene ut støtten over postene 71 og 73. Regningene,
attestert av kommunerevisjonen, skal deretter sendes til fylkesmannen
for refusjon fra statskassen.
Forslaget vil innebære en vesentlig forenkling av dagens
ordning ved at systemet for refusjon faller bort. Kommunene og fylkeskommunene
vil med dette få én statlig pålagt arbeidsoppgave
mindre, og forslaget vil dermed bidra til å styrke kommunenes
selvstyre.
Fylkesmennene har allerede i dag, gjennom refusjonsordningen,
et visst administrativt apparat i tilknytning til den statlige partistøtteordningen.
Departementet antar at det ikke vil være behov for økte
ressurser i fylkemannsembetene som følge av forslaget.
Departementet tar i sine vurderinger utgangspunkt i de tiltak
som Europarådet i sin rekommandasjon anbefaler statene å gjennomføre
for å motvirke korrupsjon i forbindelse med finansiering
av politiske partier og valgkamper. Departementet er av den oppfatning
at myndighetene bør ha en avventende holdning til enkelte
av anbefalingene fra Europarådet.
Departementet ser de faremomenter som utvalget peker på i
forbindelse med tilskudd, gaver, donasjoner etc. fra ulike private
bidragsytere til politiske partier mht avhengighetsforhold. Departementet
er imidlertid enig med utvalget i at det ikke er hensiktmessig eller
grunnlag for å overregulere rettsområdet som gjelder
politiske partier. Et for stivbent og komplisert regelverk vil kunne
legge unødvendige hindringer i veien for at partiene øker
sin selvfinansieringsevne, skape omgåelsesmuligheter og
gjøre offentlig innsyn vanskelig.
Departementet oppfatter utvalgets forslag slik at gaver fra private
bidragsytere, herunder forslaget om inntektsfradrag, skal være
et tillegg til den offentlige støtteordningen.
Departementet har i høringsrunden blitt oppfordret til å vurdere
en ordning der betydelige bidrag fra den enkelte organisasjon innebærer
reduksjoner i den offentlige støtten.
Departementet kan imidlertid ikke se at en modell som innebærer
en eller annen form for avkortning i det offentlige tilskuddet vil
redusere partienes eventuelle bindinger til større, private
givere.
Departementet legger i det følgende til grunn at private
bidrag betraktes som et tillegg til den offentlige tilskuddsordningen,
og at det ikke foretas noen samordning av inntektene.
Utvalget fremmer flere forslag til bestemmelser i den nye partiloven
som forutsettes å samsvare med de anbefalinger som Europarådet
har gitt. Dette er forbud mot bidrag fra rettsubjekter under offentlige myndigheters
kontroll, forbud mot gaver fra utenlandske givere og forbud mot
gaver fra anonyme givere.
Departementet utelukker ikke at anonyme gaver kan være
et alternativ for enkelte givere som ikke ønsker å bli
identifisert gjennom innsynsystemet i den nye partiloven eller som
ikke er opptatt av eventuelle skattefordeler ved å støtte
politisk partier "åpent". Av hensyn til det demokratiske
systemet, mener departementet i likhet med utvalget, at det er viktig
at partiene kjenner identiteten til sine sponsorer. Videre - at dette
hensynet må tillegges større vekt enn hensynet til
givers behov for eller rett til å være anonym.
Departementet ser også at et forslag om forbud mot anonyme
bidrag vil kunne hindre omgåelser av det innsynsystemet
som loven ellers legger til grunn, det vises til lovforslaget § 17
(2).
Departementet støtter utvalget i at det ikke bør nedsettes
forbud mot bidrag til politiske partier fra rettsubjekter som leverer
varer eller tjenester til offentlig administrasjon.
Departementet antar at det eksisterende lovverket sannsynligvis
vil fange opp de aller fleste tilfeller der gaver fra denne type
leverandører må betraktes som bestikkelser eller
på annen måte kan gi grunnlag for misbruk av offentlig
myndighet. Departementet er enig med utvalget i at en bør
se forekomsten og utviklingen noe mer an før en vurderer
forbud eller nærmere reguleringer.
Utvalget mener det bør lovfestes forbud mot å ta i
mot penger fra utenlandske givere.
Et grunnleggende prinsipp i argumentasjonen for å kunne
tillate gaver fra utenlandske givere, utover det som per i dag er
tillatt, er at det er åpenhet om støtten. Departementet
mener at dersom det åpnes for gaver fra utenlandske givere,
vil det i enkelte tilfeller ikke være mulig å identifisere
giverne med de krav til legitimitet som anses nødvendige
for denne lovs formål. Det vil også i tvilstilfeller
være behov for et kontrollapparat til å verifisere
opplysningene, noe som vil bryte med det systemet som ellers legges
til grunn for denne loven og som vil være kostnadskrevende.
Departementet støtter på denne bakgrunn utvalgets
forslag om å forby gaver fra utenlandske givere.
Departementet mener det er et legitimt behov for at offentligheten
får kjennskap til avtaler som et politisk parti måtte
inngå med en eller flere av sine bidragsytere. Departementet
går inn for at det i inntektsberetningen skal gis opplysninger
om alle avtaler som partiorganisasjonen har inngått med
eventuelle bidragsytere - både forretningsmessige og andre avtaler.
Departementet ser at dette rent teknisk kan gjøres ved
en avkrysningsrubrikk - eventuelt i kombinasjon med et eget spesifikasjonsfelt
i de årlige innberetningene. Videre plikter partiene å gi
offentligheten innsyn i slike avtaler på forespørsel.
Det vises til § 21 (2) i lovforslaget.
Departementet mener at et forslag om å åpne
for inntektsfradrag for tilskudd til politiske partier kan bidra
til å styrke partienes selvfinansieringsevne. Inntektsfradrag
vil også kunne bidra til at gaver til politiske partier
spres på flere givere og slik redusere mulighetene for
avhengighet av noen få bidragsytere. Departementet støtter
derfor forslaget fra flertallet i utvalget på dette punktet.
Forslaget om inntektsfradrag for gaver til politiske partier
ved endring av skatteloven § 6-50, berører ikke
direkte forslaget til ny partilov. Regjeringen vil komme tilbake
til forslaget om inntektsfradrag for gaver til politiske partier
i forbindelse med St.prp. nr. 1 (2005-2006).
Departementet viser til at økt innsyn, ved siden av
finansieringsspørsmålene, er det viktigste hensynet
som ligger til grunn for dette lovarbeidet. Ønsket om økt
innsyn i politiske partiers og folkevalgte representanters økonomiske
anliggender har etter hvert fått utbredelse internasjonalt,
noe som i europisk sammenheng bl.a. kommer til uttrykk gjennom Europarådets
rekommandasjon om felles regler mot korrupsjon i finansieringen
av politiske partier og valgkamper.
Departementet er av den oppfatning at offentlig innsyn i partienes
inntekter vil være preventivt i forhold til å hindre
korrupsjon og annen undergraving av vårt styringssystem
ved finansielle transaksjoner mellom private og politiske partier.
Departementet går derfor i lovforslaget inn for å utvide
innberetningsplikten i forhold til kravene i gjeldende lov.
Utvalget foreslår å knytte plikten til å gi
innsyn til retten til å motta statlig partistøtte,
dvs. slik at loven vil gjelde for alle politiske partier, registrert
i samsvar med kapittel 5 i valgloven. Uregistrerte grupper eller
lister vil etter forslaget ikke kunne motta statlig partistøtte
og vil derfor ikke omfattes av loven. Det foreslås imidlertid
at innrapporteringssystemet legger til rette for en eventuell frivillig
innberetning fra disse.
Utvalget foreslår videre at loven skal gjelde for alle
organisatoriske ledd av partiet - på nasjonalt plan (som
i dag), fylkeskommunalt og kommunalt nivå, herunder også partienes
ungdomsorganisasjoner på de to førstnevnte nivåer.
Departementet kan vanskelig se at det rent legalitetsmessig skulle
være noe i veien for fortsatt å skille plikten
til offentliggjøring fra retten til å motta statlig
partistøtte. Slik departementet ser det, er det derfor
i utgangspunktet ikke noe i veien for at innsynsregelverket i loven
også gjøres gjeldende for andre enheter tilknyttet
et politisk parti som etter forslaget ikke vil motta partistøtte.
Departementet mener imidlertid at innsynsplikten strengt bør
begrunnes ut i fra offentlighetens behov for innsyn.
I likhet med utvalget går departementet går
inn for at innsynskravet/-plikten for inntekter skal utvides
til også å gjelde registrerte politiske partiers
organisasjoner på fylkesplan og på kommuneplan.
Forslaget inkluderer også ungdomsorganisasjoner på nasjonalt
plan og på fylkesplan. Andre vil ikke bli omfattet av lovens
bestemmelser, men det legges til rette for at frivillig innrapportering
kan foretas av politiske lister.
Utvalget drøfter hvorvidt det er hensiktsmessig at politiske
partiers plikt til å gi innsyn i sine økonomiske
forhold forankres i regnskapsloven. Utvalget konkluderer med at
regnskapsloven i sin nåværende form ikke er egnet
til å hjemle regnskapsplikt for hele det foreslåtte
spekteret av organisatoriske ledd tilknyttet politiske partier eller å regulere
oppfølging og kontroll fra myndighetenes side.
Departementet ser at det må gjøres endringer
i dagens regnskapslov for at denne skal kunne bli et passende rettsgrunnlag
for det systemet som foreslås etablert for politiske partier.
Departementet mener imidlertid det her er snakk om tilpasninger
eller endringer som forholdsvis lett kan gjennomføres uten
at dette eventuelt skulle komplisere loven nevneverdig for dem som
for øvrig omfattes av denne eller andre brukere av loven.
Departementet viser til at formålet med innsyn etter
regnskapsloven og de hensyn som ligger bak behovet for økt
innsynsrett i politiske partiers økonomiske anliggender,
er forskjellige. Videre taler reelle hensyn for å samle
alle lovbestemmelser vedrørende politiske partier i én
lov. Departementet foreslår derfor at alle lovbestemmelser
som er relevant for formålet i denne proposisjonen, samles
i den nye partiloven. Det foreslås i den sammenheng ingen
endringer i gjeldende regnskapslov.
Utvalget drøfter om innberetningsplikten skal utvides
til også gjelde partienes utgifter, men foreslår ikke
dette.
Departementet slutter seg til utvalgets synspunkter. I lovforslaget
legges det som en sentral forutsetning til grunn at staten ikke
skal føre noen kontroll med eller på noen måte
regulere politiske partiers utgifter. Selv om staten ikke skal føre
kontroll med politiske partiers utgifter, er imidlertid ikke dette
til hinder for at publikum kan ha et velbegrunnet behov for innsyn
i utgiftene. Faren for korrupsjon og bestikkelser vil først
og fremst være knyttet til partienes inntekter.
Departementet viser til at utvalget drøfter registrerte
politiske partiers plikt til å gi innsyn i regnskaper slik
de foreligger, uten at det skal foreligge noen plikt i loven til å føre
regnskap.
Departementet viser til at formålet med loven er å legge
til rette for innsyn - ikke bare i partier, men også i
de ulike partienes organisasjonsledd. Intensjonen har hele tiden
vært at regnskapsplikten som i dag påligger politiske
partier som har stilt liste til siste stortingsvalg, skal utvides
til også å gjelde kommune- og fylkespartier.
Departementet ser at en konsekvens av dette er at lovens formål
vanskelig kan oppfylles uten at de ulike nivåene innen
partiene pålegges en plikt til å føre et
inntektsregnskap som tilfredsstiller kravene i § 19 og
som innebærer at alle inntekter skal oppgis fra første
krone. En ensartet mal for føring av inntektsregnskaper
vil gjøre disse sammenliknbare mellom partilagene, noe
som vil være en stor fordel for publikum og det offentlige.
Skal det være en realitet i innberetningsplikten, kan departementet
vanskelig se annet enn at dette må baseres på en
tilsvarende plikt til å føre passende inntektsregnskaper.
Departementet støtter derfor utvalgets forslag. Det presiseres
at det i partiloven ikke stilles andre krav til regnskapsførsel for
politiske partier enn dette.
Departementet ser at utvalgets forslag vil medføre økt
administrativ byrde for partilag som nå kommer inn under
loven. Departementet mener at det derfor kan være behov
for et forenklet system for de aller minste partilagene. På denne
bakgrunn foreslår departementet at partilag som totalt
i løpet av ett år har hatt inntekter under 10 000
kroner, ikke plikter å levere inntektsregnskap etter § 19
for året. Unntaksregelen er ikke til hinder for at partilag
med samlede inntekter under 10 000 kroner, frivillig kan
sende inn inntektsregnskap.
Departementet mener at en slik unntaksregel ikke vil undergrave
lovens intensjon om økt innsyn for å motvirke
korrupsjon eller avkrefte korrupsjonsmistanker.
Utvalgets forslag til § 23 innebærer
plikt til å gi innsyn i det regnskap som er utarbeidet
for siste år. Slik departementet ser forslaget, vil denne
innsynsretten også innebære regnskap over partilagets
utgifter i den grad partilaget i henhold til vedtektene fører slikt
regnskap. Departementet har likevel valgt å videreføre
utvalgets forslag og går derfor inn for at partilagene
på forespørsel skal ha plikt til å gi
innsyn i interne regnskaper slik de foreligger.
Departementet foreslår i likhet med utvalget at partiloven
ikke skal ha krav om revisorgodkjenning av inntektsregnskaper.
Departementet har ingen merknader til utvalgets forslag mht innberetning
av monetære og ikke-monetære bidrag. Forslaget åpner
for at frivillig arbeid/dugnadsarbeid fortsatt kan utføres
uten at verdien av dette må oppgis i inntektsregnskapet.
Faglig eller profesjonsartet arbeid som utføres av autoriserte,
og som ellers har dette som inntektsgrunnlag, vil falle inn under
definisjonen av ikke-monetære bidrag.
Departementet ser at inntektsgrunnlag eller ikke kan være
et noe kunstig kriterium mht hvilke tjenester som skal omfattes
av dugnadsbegrepet. Skal en regel om innberetning av ikke-monetære
bidrag innføres, og slik at bidragene ikke bare skal omfatte
ting, men også tjenester - der det igjen skal gjøres
unntak for visse tjenester som det er i samfunnets interesse at privatpersoner
fortsatt skal kunne yte gratis til politiske partier, må det
på en eller annen måte foretas en avgrensning.
Departementet har kommet til at inntektsgrunnlag i denne sammenheng
kan være et hensiktmessig skille.
Departementet har for øvrig videreført utvalgets forslag
om at ikke-monetære bidrag under lovens frie satser ikke
kreves innberettet, jf. § 19 fjerde ledd.
Departementet har besluttet å videreføre utvalgets
forslag til beløpsgrenser og slutter seg til de vurderinger
som er gjort mht. differensierte satser på nasjonalt, fylkeskommunalt
og kommunalt plan. Det presiseres at grensene angir når
giverens identitet skal oppgis. Alle gaver og ytelser skal imidlertid
tas med i inntektsregnskapet - også de som er innenfor lovens
frie satser. Det gjøres likevel et unntaket for ikke-monetære
gaver, jf. § 19 fjerde ledd.
Giverens navn og bostedskommune, eventuelt postadresse for juridiske
personer, skal framgå av inntektsberetningen når
denne i løpet av ett år står bak gaver
til det respektive partilaget, ved ett eller flere bidrag, til en
verdi av 30 000 kroner eller mer på nasjonalt
plan, 20 000 kroner eller mer på fylkeskommunalt
plan og 10 000 kroner eller mer på kommunalt plan.
Utvalget går ikke inn for at partiet sentralt skal konsolidere
regnskapene fra de ulike partilag på landsbasis.
Departementet ser at utvalgets forutsetning om at partiet sentralt
ikke skal pålegges å foreta konsolidering av regnskapene
for hele partiorganisasjonen, åpner for visse omgåelsesmuligheter
av regelverket når det gjelder offentlighetens rett til
innsyn. En plikt til å konsolidere regnskaper gjennom partisystemet
vil imidlertid kunne komme i konflikt med prinsipper for interne
styringsforhold i partiorganisasjonene.
Departementet foreslår at det ikke tas inn et krav i
loven om at regnskapene skal konsolideres av partiet sentralt. Det
vil følgelig være opp til det enkelte parti om
det skal foretas konsolidering av regnskapene.
Departementet har ingen merknader til utvalgets forslag til kategorisering
av inntektene og har videreført disse i lovforslaget.
Mange av høringsinstansene har gått imot flertallet
i utvalgets forslag om at det ikke skal være et krav om
ekstra innrapportering før valg, og få har positivt støttet
forslaget.
Departementet presiserer at lovforslaget angir minimumskravene
til åpenhet. Det vil være opp til det enkelte
parti eller partilag å praktisere en større åpenhetsgrad,
f.eks. ved å "flagge" eventuelle bidrag mottatt før
et valg.
Departementet har på denne bakgrunn valgt å videreføre
forslaget fra utvalgets flertall. Det legges for øvrig
ikke opp til at rapporteringssystemet skal ta høyde for
frivillig rapportering før valg. Slik informasjon kan partiene
eventuelt gi via hjemmesider, avisannonser og lignende.
Departementet mener det må tas inn en klar hjemmel for
elektronisk offentliggjøring av givere i partiloven. Departementet
ser også at det er relevant å vurdere nærmere
hvorvidt personvernhensyn tilsier at konkret forespørsel
bør være en forutsetning/et krav for
offentliggjøring av partienes innberetninger. Loven balanserer
på dette punkt to ulike hensyn, nemlig hensynet til personvern
og på den annen side - hensynet til offentlighetens behov
for innsyn i partienes inntekter og hvem som støtter disse,
ut i fra målsetningen om å hindre korrupsjon og
bestikkelser og bevare/øke tilliten til det demokratiske
systemet. Når gavens størrelse kommer over en
bestemt verdi, slår hensynet til innsynsretten inn med
den følge at også navn på giver skal
oppgis. Departementet har i sitt lovforslag lagt til grunn at partienes
innberetninger skal legges åpent ut på en webside
administrert av SSB.
Departementet kan ikke se for seg tilfeller der personopplysninger åpenbart
vil kunne bli misbrukt hvis opplysninger om givere og størrelsen
på gaver, i tråd med utvalgets forslag, legges åpent
ut på en internettside eller liknende.
Departementet ser behov for å vurdere nærmere hvorvidt
det bør være en tidsbegrensning på hvor
lenge opplysninger om den enkelte giver skal ligge åpent
ute på nettet. Departementet mener en slik tidsperiode
bør samsvare som noenlunde med en valgperiode - og neppe
fastsettes særlig kortere. Det legges til grunn at velgerne
foran et valg lett bør kunne få opplysninger om
hvem som har støttet partiene innenfor gjeldende periode.
Departementet foreslår at en nærmere avgrensning
av tidsperioden foretas i forskrift.
Departementet viser til at utvalget foreslår at innlevering
av inntektsregnskaper skal være et vilkår for å få utbetalt
den årlige partistøtten. Dette for å skjerpe inn
dagens ordning. Utvalget foreslår at støtten skal holdes
tilbake inntil "tilfredsstillende innberetning er innlevert". Det
foreslås klageadgang for et slikt vedtak.
Departementet er skeptisk til en slik ordning som vurderes å være
en vesentlig omlegging av dagens praksis. Et vilkår om
"tilfredsstillende" innberetning av regnskaper innebærer
at staten stiller vilkår for den statlig partistøtteordningen
og at det åpnes for skjønnsutøvelse fra
myndighetenes side. Dette bryter med den opprinnelige intensjonen
bak tilskuddsordningen.
Departementet går ikke inn for at det objektive kriteriet
om hvorvidt et partilag har levert inntektsregnskap eller ikke innen
den fastsatte fristen, ubetinget skal gi grunnlag for å holde
tilbake støtten.
Departementet understreker at det fortsatt skal være
en realitet i kravet om innberetning av inntektsregnskaper til en
gitt frist. Departementet går derfor inn for en regel om
at manglende innberetning av inntektsregnskaper eller manglende
erklæring om at inntektene er under lovens minstegrense,
kan få konsekvenser for utbetalingen av den statlige støtten.
Departementet legger for øvrig ikke opp til noen som
helst purring eller tilskrivelser i form av advarsler i forbindelse
med manglende innberetninger eller erklæringer. Dette er
likevel ikke til hinder for at partiet selv informerer om årsaken
til at innberetning etter loven ikke er gjort eller er mangelfull
og eventuelt når dette forholdet vil bli rettet opp.
Departementet mener det bør legges til grunn en modell
for ordningen som gjør innsyn effektivt og enkelt for publikum
uten at det skal være nødvendig å rette
henvendelser til det enkelte parti eller partilag. Dette både
av hensyn til publikum og partiet selv som ved en slik ordning antas å spare
en del administrasjon ved innsynsforespørsler.
Utvalget går inn for at regnskaper fra lokale og fylkeskommunale
lag skal sendes kommunene og fylkeskommunene før disse,
etter en gjennomgang, sendes videre til Statistisk sentralbyrå via
KOSTRA-systemet.
Departementet går inn for at fylkesmennene skal overta
de administrasjonsoppgaver som kommunene og fylkeskommunene i dag
har i tilknytning til den statlige partistøtteordningen.
Departementet ser i utgangpunktet utvalgets forslag om innsending
via kommunene som et nødvendig ledd i utvalgets forslag
om at kommunene og fylkeskommunene på dette grunnlaget
skal kunne avgjøre om støtten til det enkelte
parti skal utbetales eller holdes tilbake. Departementet fraråder
imidlertid at innberetning av inntektsregnskaper blir et ubetinget
vilkår for å utbetale partistøtten. Departementet kan
utover utvalgets forslag på dette punktet, ikke se sterke
grunner til at kommunene og fylkeskommunene skulle pålegges
disse oppgavene - gitt at disse fortsatt skulle ha en rolle i administrasjonen
av tilskuddsordningen.
Departementet ser at en modell der SSB blir det offentlige administrative
leddet for å sammenstille regnskapene og lage sammenliknbare
oversikter, kan være hensiktsmessig. Utover utvalgets forslag
om at innberetningene dels skal skje fra kommunene og fylkeskommune
og dels fra partiets hovedorganisasjon (sentralstøtte),
ser departementet to alternativer.
1. De enkelte partilag pålegges å innrapportere
sine inntektsregnskaper direkte til SSB. SSB foretar ikke konsolidering
av regnskapene mht å identifisere givere som har støttet
flere partilag i løpet av året.
2. De enkelte partilag pålegges å sende
sine regnskaper til partiets hovedorganisasjon som får
i oppgave å gjennomgå og konsolidere regnskapene.
Hovedorganisasjonene videresender regnskapene i bearbeidet form,
herunder sitt eget, til SSB. Det oppgis i denne rapporteringen navn
og adresse på givere som totalt har gitt partiet gaver utover
lovens frie satser.
Departementet har argumentert for at SSB av flere grunner ikke
bør pålegges å konsolidere regnskapene
fra de ulike partilagene for å identifisere givere som
totalt har gitt gaver til partilagene utover lovens frie beløpsgrenser.
Modell 1, som ikke innebærer konsolideringskrav på noe
plan, vil som tidligere påpekt, rent teoretisk åpne
for at loven i visse tilfeller kan omgås.
Modell 2 vil kunne komme i konflikt med interne styringsprinsipper
i enkelte partier.
Departementet anbefaler at modell 1 legges til grunn som et minstekrav
i loven. Etter departementets forslag skal SSB sammenstille regnskapene
og gjøre disse tilgjengelige på en egen åpen
internettside for ordningen. Det skal på denne websiden
oppgis hvilke partier eller partilag som ikke har sendt inn regnskaper
eller erklæring innen lovens frist. Departementet legger
ikke opp til at SSB skal ha noen rolle i denne ordningen utover
dette. Det vises til lovforslaget §§ 20
og 22.
Departementet går inn for at innrapporteringsordningen
for inntektsregnskaper til politiske partier og systemet for offentliggjøring
av regnskaper skal være mest mulig effektiv for alle parter
og herunder baseres på til enhver tid gjeldende IKT-muligheter. Organiseringen
forutsettes å være i tråd med Moderniseringsdepartementets
forslag til reformpolitikk for statlig forvaltning for øvrig.
Departementet ønsker at de offentlige ressursene som går
med til statlig partitilskudd, i størst mulig grad skal
komme partiene til gode.
Departementet legger til grunn at det fortsatt skal være
et uavhengig råd - heretter kalt nemnd - med myndighetsansvar
for ordningen, og at departementet (fortsatt) får en rent
administrativ funksjon i forhold til denne nemnda. Utvalget foreslår
at nemnda skal settes sammen av i alt fem personer, hvor leder har
dommerkompetanse. Etter det departementet kan se, er det ikke gitt
noen anslag mht. antall samlede årsverk for den nye nemnda.
Departementet viser til at flere av de oppgavene nemnda er tenkt å ivareta,
ikke kan sies å være kritiske i forhold til at
den statlige partistøtteordningen skal kunne fungere godt
- og bedre enn i dag. Departementet har argumentert for at tilbakeholdelse
av statsstøtte ikke skal være et vanlig sanksjonsmiddel for
ordningen. Det vil være opp til nemnda og fatte vedtak
om tilbakeholdelse av støtte i de tilfeller det foreligger
innstilling om dette fra departementet, eller nemnda selv kommer
til at det er grunnlag for slik tilbakeholdelse.
Departementet kan ikke se at det isolert sett vil være
behov for en særskilt nemnd for å vurdere beløpsgrensene
i den nye partiloven. Når nemnda likevel foreslås
opprettet, vil dette imidlertid kunne være en aktuell arbeidsoppgave.
Departementet ser at det fortsatt vil være behov for
en nemnd til å foreta nødvendig skjønnsutøvelse og
tolkninger samt behandle klager med bindende virkning.
Videre vil nemnda gis myndighet til å fatte vedtak om
tilbakeholdelse av støtte etter innstilling fra departementet.
Departementet ser imidlertid at det vil være behov for å utvide
nemndas arbeidsoppgaver ved at klagemyndigheten for valgloven foreslås
lagt inn under den nye partiloven, noe som forutsettes håndtert
og fulgt opp av den uavhengige nemnda.
Departementet er i tvil om utvalgets forslag om en nemnd på fem
personer med de foreslåtte arbeidsoppgaver, er hensiktsmessig.
Departementet ser imidlertid at hensynet til politisk erfaring for nemndsmedlemmene,
som bl.a. påpekt fra flere av høringsinstansene,
kan være relevant. En bred representasjon av ulike politiske
interesser kan bli vanskelig å få til med en liten
nemnd. Departementet har derfor valgt å videreføre
utvalgets forslag om en ny uavhengig nemnd på fem personer
hvor leder har dommerkompetanse og de øvige medlemmene
søkes oppnevnt blant personer med bred politisk bakgrunn. Nemnda
gis for øvrig de arbeidsoppgaver som departementet foreslår
i denne loven eller i egen forskrift.
Avgjørelse om tildeling av støtte vil fattes
av et forvaltningsorgan (departementet og fylkesmennene) med klagerett
til Partilovnemnda. Det legges ikke opp til noen form for avskjæring
av domstolskontrollen med nemndas vedtak.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Brit. I. H. Andreassen, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke og Oddny Omdal, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, tar utgangspunkt i Regjeringens lovforslag i Ot.prp. nr. 84 (2004-2005) Om lov om visse forhold vedrørende de politiske partiene (partiloven), som bl.a. tar utgangspunkt i endringer i valgloven som Regjeringen har foreslått i Ot.prp. nr. 44 (2004-2005), jf. Innst. O. nr. 60 (2004-2005). Komiteen har merket seg at de fleste forslagene bygger på utredningen fra Demokratifinansieringsutvalget nedsatt ved kongelig resolusjon 17. oktober 2003, som la fram sine tilrådninger i NOU 2004:25 "Penger teller, men stemmer avgjør". Utvalget hadde som mandat å kartlegge de norske partienes finanser, undersøke partifinansieringen i andre land, og foreslå regler for offentlig og privat finansiering av partiene, samt foreslå regler som kan sikre åpenhet i partiene. Komiteen viser til at utredningen inneholder et stort antall konkrete tilrådninger.
Komiteen peker på at et regelverk for partienes finanser har betydning for deres økonomiske stilling, som dermed påvirker partienes valgoppslutninger, og derfor partienes demokratiets virkemåte. Komiteen er derfor opptatt av at regelverket for partienes finansiering bør bidra til gode demokratiske prosesser. Komiteen er på denne bakgrunn tilfreds med at Regjeringen i sitt forslag til ny partilov har fulgt opp de fleste av forslagene fra Demokratifinanseringsutvalget.
Komiteen peker på at forslaget til den nye partiloven vil erstatte gjeldende lov om offentliggjøring av politiske partiers inntekter (lov 22. mai 1998 nr. 30). Forslaget gjelder:
-
flytting av gjeldende lovbestemmelse om registrering av politiske partier i valgloven til den nye partiloven,
-
regulering av den statlige støtteordningen for politiske partier i lovs form,
-
privates adgang til å støtte politiske partier,
-
det offentliges innsyn i finansiering av de politiske partier, både når det gjelder inntektene til lokallag, fylkeslag, fylkesungdomslag og partiets sentrale organ, herunder sentrale ungdomsorganisasjon,
-
etablering av en ny, uavhengig nemnd som skal fordele statsstøtten, behandle klager etter den nye loven og avgi årlig rapport til departementet om sin virksomhet.
Komiteen viser til at departementet vurderer forslaget om flytting av partiregistreringsordningen fra valgloven kapittel 5 til den nye partiloven som et forslag av lovteknisk og administrativ art.
Komiteen viser til at Demokratifinansieringsutvalget har pekt på at det er valgoppslutningen som i stor grad er avgjørende for partienes økonomi. Komiteen mener det er naturlig og riktig at valgutfall må få følger for størrelsen på de offentlige partitilskuddene.
Komiteen viser til NOU 2004:25 hvor Demokratifinansieringsutvalget påpeker at en balanse mellom stemmetilskudd og grunntilskudd vil kunne vektlegge følgende viktige hensyn:
-
at tilskuddene i minst mulig grad påvirker partienes oppslutning
-
at velgernes dom gis størst mulig gjennomslag
-
at fordelingen av tilskudd fremstår utad som rimelig og rettferdig
-
at urimelig skjevheter som skyldes privat finansiering av partiene jevnes ut at det skapes forutberegnlighet for partienes drift.
Komiteen deler oppfatningen om at det
er behov for offentlige tilskudd til partiorganisasjonene og de
folkevalgte gruppene. Komiteen er enig med departementets
vurdering om at de samme argumentene for en offentlig tilskuddsordning
gjør seg gjeldende i dag som da ordningen ble innført
i 1970, jf. de kjerneoppgaver som politiske partier er tillagt i forbindelse
med vår demokratiske styreform. Etter departementets vurdering,
foreligger det ikke holdepunkter for å hevde at partier
i maktposisjon ved hjelp av den statlige tilskuddsordningen har
skapt etableringshindringer eller favorisert seg selv konkurransemessig.
Demokratifinansieringsutvalget peker på at en økning
i den offentlige finansieringsandelen av de politiske partiene gjør
partiene mindre avhengige av private bidrag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet mener at den offentlige finansieringen
av de politiske partiene motvirker korrupsjon og korrupsjonsmistanker,
og har stor betydning for partienes troverdighet både hos
den enkelte velger og i samfunnet. Disse medlemmer mener
på denne bakgrunn at den offentlige finansieringen av de
politiske partiene har en grunnleggende funksjon i demokratiutviklingen
i Norge, med partier som er uavhengig av ekstern finansiering fra
andre maktfaktorer som kan få betydning for beslutninger
i partiene.
Komiteen mener at den offentlige finansieringen
av de politiske partiene har en viktig funksjon i demokratiutviklingen
i Norge. Komiteen vil allikevel vise til at Demokratifinansieringsutvalget
i NOU 2004:25, s. 103 peker på at offentlig finansiering
av partiene reiser nye problemer. Komiteen har merket
seg at et enstemmig utvalg var bekymret for at statens sjenerøse
partifinansiering kunne true partienes autonomi. Komiteen viser
til følgende sitat fra NOU 2004:25:
"Utvalget fremmer likevel flere forslag som bidrar ytterligere
til å sikre partienes autonomi i møte med sjenerøs
offentlig støtte. Stikkordene er her: lavere finansielle
sperregrenser, oppmuntring til differensiert finansiering og full
disposisjonsfrihet over offentlige tilskudd."
Komiteen mener Regjeringen på en god
måte balanserer de, av Demokratifinansieringsutvalget, påpekte
fordeler og ulemper ved offentlig og privat finansiering av de politiske
partiene i det fremlagte lovforslaget.
Komiteen er enig i Regjeringens begrunnelse og
bakgrunnen for den statlige tilskuddsordningen til de politiske
partiene, jf. at partiene er tillagt ansvaret for visse kjerneoppgaver
som er en viktig forutsetning for den demokratiske styreformen.
Komiteen viser til at regelverket rundt partistøtteordningen
siden 1970 har hatt uavhengighet som grunnprinsipp, bl.a. ved etablering
av et uavhengig utvalg for å avgjøre skjønnsspørsmål. Komiteen mener
at den offentlig tilskuddsordningen fortsatt skal være
slik at støtte gis uten vilkår eller føringer fra
det offentliges side til de støtteberettigede partier. Dette
bør også gjelde for støtte fra kommuner
og fylker. Både for å sikre nøytralitet
og for å effektivisere administrasjon av støtteordningen,
bør det legges vekt på objektive støttekriterier
og regler som gir begrenset rom for offentlig myndighets- og skjønnsutøvelse.
Komiteen støtter departementets forslag
om at statlige tilskudd skal forbeholdes partier som er registrert
etter reglene i valgloven (kap. 5). Kravene for å oppnå registrering
er forholdsvis beskjedne. Komiteen peker på at
forutsetningene om at den statlige partistøtten skal tilfalle
de registrerte politiske partiene har vært lagt til grunn
helt fra ordningen ble innført. Komiteen støtter
forslaget om at de uregistrerte gruppene eller listene skal ha godtgjørelse for
det arbeidet som utføres i kommunestyrer og fylkesting,
på lik linje med de registrerte partiene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Senterpartiet, støtter videre forslaget om at partistøtten
skal fordeles hhv. som 1/10 grunnbeløp og 9/10
som stemmestøtte, jf. §§ 11-13
i lovforslaget.
Komiteen støtter denne oppsplittingen
av statsstøtten slik at valgresultatet i alt overveiende grad
bør være avgjørende for et partis relative
andel av partistøtten. Dette taler samtidig for at grunnstøtten
ikke bør være for høy. Grunntilskuddet
skal tildeles partier som får følgende oppslutning:
minst 2,5 pst. oppslutning ved sist
foregående stortingsvalg, eller
minst 4,0 pst. oppslutning ved sist foregående fylkestingsvalg,
eller minst èn representant innvalgt, eller
minst 4,0 pst. oppslutning ved sist foregående kommunestyrevalg,
eller minst én representant innvalg.
Komiteen peker på at partistøtten
på denne måten tildeles etter den stemmestøtte
de registrerte partier får ved valg.
Komiteen konstaterer at Regjeringen følger opp
Demokratifinansieringsutvalgets forslag om at stemmestøtte
tildeles alle registrerte partier som får stemmer ved stortings-,
fylkestings- eller kommunestyrevalg.
Komiteen støtter departementets forslag
om at det ikke skal gjelde noen sperregrenser for tildeling av stemmetilskudd
til registrerte partier, verken på nasjonalt nivå,
fylkesnivå eller lokalt nivå. En eventuell minstegrense
for utbetaling av stemmestøtte ut i fra administrative
hensyn bør uansett ikke settes høyere enn 100
kroner.
Komiteen støtter departementets forslag
om at det øremerkede tilskuddet til informasjonsstøtte
og distribusjonsstøtte avvikles, og at partistøtten
og nominasjonsstøtten ligges inn i de frie tilskuddene
til partiene i sin helhet. Tilsvarende støtter komiteen bortfallet
av øremerking av nominasjonsstøtten.
Komiteen viser til Demokratifinansieringsutvalgets
tilrådinger om at den øremerkede støtten
til presseformål avvikles. Det frigjorte beløpet
legges inn i rammen for de frie tilskuddene til partiene. Videre
at den øremerkede støtten til nominasjonsformål avvikles,
og at rammen for de frie tilskuddene økes med et beløp
svarende til dagens nominasjonsstøtte.
Komiteen viser til innstillingen fra demokratifinansieringsutvalget
hvor det heter:
"Forslagene til endringer i tilskuddsordningen medfører
at en større andel av tilskuddene tilfaller de aller minste
partiene. Det samlede tapet for de etablerte partiene er beregnet
til om lag 10 mill. kroner. Utvalget foreslår at partiene
kompenseres for dette."
Komiteen ber Regjeringen følge opp dette
i budsjettet for 2006.
Komiteen viser til at Stortinget har vedtatt en egen
finansieringsordning for partienes stortingsgrupper. Støtten
til partigruppene finansieres over statsbudsjettet. Tilsvarende
har tilskuddet til kommunale og fylkeskommunale folkevalgte grupper
vært øremerket over statsbudsjettet. Komiteen er
enig i at forslaget om å innlemme gruppe- og representantstøtten
i statens rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner i seg selv
kan medvirke til et bedre fungerende demokrati.
Komiteen støtter departementets forslag
om at støtten til ungdomsorganisasjonene på fylkesplan
bevilges over en egen post på statsbudsjettet. På denne måten
vil det fremgå av budsjettdokumentene hvor store tilskudd
som går til partienes fylkesorganisasjoner, og hvor store
tilskudd som går til partienes ungdomsorganisasjoner på fylkesnivå. Komiteen peker
på at det ikke ytes tilskudd til partienes ungdomsorganisasjoner
på lokalt nivå.
Komiteen viser til at utvalget på s.
115 uttaler følgende:
"Partiene er bærebjelker i det representative
demokratiet, og står på flere felter overfor mer
krevende oppgaver i det moderne samfunnet. De politiske partiene
skal sikres en selvstendig posisjon både i forhold til
sterke private interesser og til statsmakten."
Komiteen er enig i departementets tilrådning om
at tilskuddene til partiene holdes uforandret i hele budsjettåret.
På denne måten øker partienes økonomiske
forutberegelighet ved at partistøtten følger budsjettåret,
og ikke forandres som i dag, straks nytt valgresultat foreligger.
Komiteen ser at den administrative forenklingen
av utbetaling av den statlige partitilskuddsordningen endres fra
at kommunene og fylkeskommunene utbetaler støtten med refusjon
fra statskassen via fylkesmennene, til at all utbetaling av tilskudd
på kap. 1530 post 71 og 73 samt den nye budsjettposten for
fylkesungdomslagene foretas av staten gjennom fylkesmennene. Komiteen viser
til at det ikke fører til budsjettmessige konsekvenser
fordi fylkesmennene allerede har en funksjon med refusjon av kommuner
og fylkeskommuners utbetaling av partistøtte.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at den offentlige støtte til partiene har en meget betydelig
funksjon for demokratiutviklingen i samfunnet, og har en viktig
preventiv virkning mot mistanker om korrupsjon mellom politiske
partier og aktører med bestemte økonomiske interesser. Dette medlem understreker
betydningen av å opprettholde folkets tiltro til det politiske
systemet, og den unike troverdigheten de politiske partiene og politikere har
i Norge i forhold til de fleste andre land. Dette medlem mener
at den offentlige partistøtten er en bærebjelke
i denne sammenheng.
Dette medlem peker på at Demokratifinansieringsutvalget
gjør rede for at grunntilskuddet i støtten til
partiorganisasjonene bidrar til en utjevning av inntektene mellom
partiene, og kan redusere betydningen av private bidrag i politikken.
Grunntilskuddet bidrar også til å sikre partiene
større forutberegnelighet for sin drift i forhold til svingninger
i oppslutning fra valg til valg. Dette medlem ser
at utvalget også peker på at partifinansieringssystemet også må være
følsomt for velgernes dom. Dette medlem mener
at grunnfinansieringen er svært viktig for de mindre partiene,
som sannsynligvis har færre muligheter til alternative
finansieringskilder. Dette medlem peker på at
alle partier med landsomfattende virksomhet har vesentlige kostnader
for å opprettholde en basisvirksomhet knyttet til bemanning
og kontorhold. På denne bakgrunn mener dette medlem at
andelen grunnstøtte i partistøtten bør økes
på bekostning av stemmestøtten, for å sikre
de mindre partiene forutsigbare og nødvendige driftsmidler. Dette
medlem mener at grunnstøtten bør økes
til 2/10 og stemmestøtten dermed skal utgjøre
8/10 av partistøtten.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"§ 11 andre
ledd siste punktum skal lyde:
Av den samlede støtte fordeles 8/10 som
stemmestøtte og 2/10 som grunnstøtte.
§ 12 andre ledd siste punktum skal
lyde:
Av den samlede støtte fordeles 8/10 som
stemmestøtte og 2/10 som grunnstøtte.
§ 13 andre ledd siste punktum skal
lyde:
Av den samlede støtte fordeles 8/10 som
stemmestøtte og 2/10 som grunnstøtte."
Dette medlem viser til utvalget mener at bevilgningene
til frie tilskudd til partiene i kommende valgperiode skal økes
i samsvar med den historiske veksttrenden de siste 20 årene. Dette
medlem mener at nivået på partistøtten
må økes ut over de små justeringer som
ligger i utvalgets forslag. Dette medlem peker på at
folkestyret er avhengig av at partiene evner å fange opp
folkets interesse for politisk arbeid. Reduserte medlemstall i partiene
og dårligere oppslutning om valg er en utvikling som følger av
generelle trender i samfunnet. Dette medlem ser at
partiene i dag må konkurrere med aktører som har økonomisk
evne til å påvirke holdninger og aktivitetsmønster
gjennom bruk av sterke kommersielle virkemidler. For dette
medlem tilsier det at partienes økonomi må styrkes,
og at staten må medvirke til dette. Dette medlem viser
til Senterpartiets høringssvar på den nye partiloven,
der Senterpartiet går inn for at partistøtten økes
med 70 mill. kroner i løpet av to år ved siden
av at det foretas en årlig prisvekstjustering.
Dette medlem støtter Regjeringens og
utvalgets forslag om at det øremerkede tilskuddet til de kommunale
og fylkeskommunale folkevalgte gruppene sammen med nominasjonsstøtten
innlemmes i statens rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner. Dette
medlem mener at lokal tildeling er naturlig siden det er
opp til kommunene og fylkene selv å bestemme antallet representanter
i kommunestyrer og fylkesting. Dette medlem forutsetter
at lovverket stiller tydelige krav om at støtte skal ytes og dette
medlem mener at den skal økes minst på nivå med økningen
i rammebevilgningene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, registrerer
at komiteens medlem fra Senterpartiet velger å avvike fra
utvalgets enstemmige tilråding, som også er fulgt
opp av Regjeringen i proposisjonen, når det gjelder balansen
mellom grunntilskudd og stemmetilskudd.
Komiteen viser til at utgangspunktet
er at alle partier har lov til å motta bidrag fra private
givere. De står også fritt til i formuleringen
av sine programmer og i utøvelsen av sin politikk.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at private har lov til å gi
gaver til partiene, og de har også lov til å betinge
slike gaver i forhold til partienes politiske standpunkter.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Høyre og Kristelig Folkeparti, vil påpeke viktigheten
av at det demokratiske systemet er bygget på en måte
som opprettholder høy troverdighet i folks bevissthet,
og mener at statsstøtten til partiene er en av flere ordninger
for å sikre en partipolitisk uavhengighet i forhold til
ulike ideelle og private interesser.
Et tredje flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil påpeke
viktigheten av at det demokratiske systemet er bygget på en
måte som opprettholder høy troverdighet i folks
bevissthet, og mener at statsstøtten til partiene, kombinert
med partienes evne og vilje til å få til en større
grad av egenfinansiering, er en av flere ordninger for å sikre
en partipolitisk uavhengighet i forhold til ulike ideelle og private
interesser, så vel som til staten.
I internasjonalt perspektiv har nordmenn en særlig
høy tillit til sine politikere og politiske institusjoner,
og komiteen følger råd som kan
opprettholde dette tillitsforholdet mellom folket og de folkevalgte. Komiteen støtter
anbefalingene fra Europarådet om at det skal være
forbud mot bidrag fra rettssubjekter under offentlige myndigheters
kontroll, forbud mot gaver fra utenlandske givere og forbud mot
gaver fra anonyme givere.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil påpeke
viktigheten av at partienes selvfinansieringsgrad økes,
og at det ikke er ønskelig å forby eller begrense
bidrag fra organisasjoner og andre bidragsytere.
Flertallet mener det er en viktig demokratisk rettighet å få organisere
seg og å arbeide for sine ønsker for samfunnsutviklingen.
Organisasjoner, institusjoner og privatpersoner må selv
ha frihet til å velge de aktiviteter de mener bidrar til å oppfylle
organisasjonens formål, herunder også å gi
gaver til politiske partier.
Komiteen viser til NOU 2004:25, s.
13 hvor Demokratiseringsutvalget gir følgende tilråding
når det gjelder private bidrag til partiene:
"Utvalget har ikke noe ønske om å avvike
fra dagens praksis der partiene tillates å selvfinansiere
seg. Utvalget betrakter gaver til partiene som et verdifullt politisk
engasjement, som det ikke er ønskelig å regulere
bort. Muligheten for å organisere seg og å arbeide
for en ønsket samfunnsutvikling, også med økonomiske
midler, er en viktig demokratisk rettighet."
Komiteen legger til grunn at åpenhet
bør være det primære våpen mot
korrupsjon og mot uakseptable bindinger i finansieringen av de politiske
partiene.
Komiteen vil påpeke at Europarådets
rekommandasjon er generell og ikke tar høyde for det som allerede
måtte finnes av regelverk på dette området
i de enkelte statene. Komiteen viser til at det i
Norge allerede finnes bestemmelser i ulike regelverk, f.eks. forvaltningsloven,
kommuneloven, straffeloven og love om offentlige anskaffelser som
bl.a. har som formål å forhindre korrupsjon i
forbindelse med leveranser til det offentlige.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at departementet
tar utgangspunkt i de tiltak Europarådet anbefaler statene å gjennomføre
for å motvirke korrupsjon. Et av de tiltak Europarådet
anbefaler er å forby eller strengt regulere bidrag fra
rettssubjekter som leverer varer eller tjenester til offentlig administrasjon.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
en slik anbefaling bør følges opp, og viser til
at en rekke bidragsytere til politiske partier samtidig kan ha sterke
direkte interesse i offentlige vedtak, innkjøp eller anbudskonkurranser.
Bidrag til politiske partier fra aktører som samtidig konkurrerer
om leveranser til det offentlige kan skape usikkerhet om i hvilken
grad politiske partier er uhildet. Disse medlemmer ber
Regjeringen utrede et lovforslag om regulering av bidrag fra rettssubjekter
som leverer varer og tjenester til offentlig administrasjon over
et visst nivå. Disse medlemmer vil presisere
at dette minstenivået ikke bør være for
lavt, og at det vil være behov for å se nærmere
på avgrensinger i forhold til eierstruktur i aktuelle rettssubjekter.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til Demokratifinansieringsutvalgets vurderinger
når det gjelder bidrag fra større leverandører
til offentlig sektor. Disse medlemmer støtter
Regjeringens forslag om at det ikke innføres et generelt
forbud mot bidrag til politiske partier fra rettssubjekter som leverer
varer og tjenester til offentlig administrasjon, da utforming av
et slikt regelverk vil reise mange ulike problemstillinger, bl.a.
om regelverket også skal gjelde for underleverandører
til denne type foretak, om foretak som tidligere har gitt bidrag
skal være avskåret fra å levere anbud
i fremtiden, om forbudet skal gjelde bidrag til alle registrerte
politiske partier, uansett representasjon eller ikke etc. Disse
medlemmer vil påpeke at Norge har en stor offentlig
sektor. Dette innebærer ikke bare at det offentlige er
an attraktiv kunde. Det innebærer også at de aller
fleste av våre små og store bedrifter og selskaper
på ett eller annet tidspunkt vil levere en eller annen
forme for vare/tjeneste til en offentlig administrasjon
på et eller annet nivå. Det vil i praksis bety
et forbud for små og store bedrifter til å gi
bidrag til politiske partier og slik sett komme direkte motstrid
mot Demokratifinansieringsutvalgets enstemmige tilråding
om at partiene skal bli mindre eneavhengige av staten og skal øke
sin egenfinansiering. Disse medlemmer understreker
at det er grunn til å følge utviklingen på dette
området nøye. Innsyn i gaver til partier på alle
organisasjonsnivåer slik Regjeringen foreslår,
vil bidra til å klargjøre behovet for ytterligere
regulering i fremtiden.
Komiteen støtter departementets
forslag om at private bidrag til politiske partier fortsatt skal
tillates, og at dette slås fast som en hovedregel i partiloven. Komiteen er
enig i at det ikke skal innføres beløpsgrenser
for private bidrag eller i partienes valgkamputgifter, og at åpenhet
rundt private gaver skal være det primære våpen
mot korrupsjon og uakseptable bindinger i finansiering av de politiske
partiene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil likevel peke på at utviklingen
bør følges nøye, da det ikke er ønskelig
med en utvikling mot at partiene blir avhengige av store økonomiske
bidragsytere med sterke interesser. Flere land med stor grad av
villighet til å gi bidrag til politiske partier har reguleringer
som begrenser adgangen til å motta slike gaver. Disse medlemmer ser
det som nødvendig med en løpende vurdering av
regelverket når det gjelder bidrag til politiske partier.
Komiteen mener det er avgjørende
at offentligheten får kjennskap til avtaler som et politisk
parti inngår med en eller flere av sine bidragsytere.
Komiteen støtter departementet om at
det i innberetningen skal gis opplysing om alle avtaler som partiorganisasjonen
har inngått med eventuelle bidragsytere, både
forretningsmessige og andre avtaler. Komiteen viser
til at partiene plikter å gi offentligheten innsyn i slike
avtaler på forespørsel. Komiteen vil
videre framover vurdere om denne åpenheten er tilstrekkelig,
eller om det skal innføres en uoppfordret opplysningsplikt
om slike avtaler mellom partier og bidragsytere.
Komiteen viser til at departementet støtter
forslaget om å innføre inntektsfradrag for tilskudd
til politiske partier.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener at partiene ikke bør
innføre et fradrag for å støtte seg selv,
og at slik støtte heller bør kanaliseres direkte
gjennom offentlige bevilgninger.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til
Demokratifinansieringsutvalgets synspunkter om at inntektsfradrag
for gaver til de politiske partiene vil gi borgerne sterkere incitamenter til å delta
i finansieringen av partidemokratiet. Flertallet mener
ordningen med inntektsfradrag er et av flere ønskede tiltak
for å øke partienes grad av selvfinansiering,
og gjøre dem mindre avhengige av offentlige tilskudd. Et
inntektsfradrag vil bidra til at flere velger å gi støtte
til partiene. Det vil føre til at bidrag til politiske
partier spres på flere givere og at mulighetene for avhengighet
av noen få bidragsytere reduseres. Flertallet støtter
Regjeringens forslag om å innføre inntektsfradrag
for gaver til partiene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er
kjent med at flere politiske partiers lokallag har inntekter fra
spilleautomater. Disse medlemmer viser til at alle
partier i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 44 (2002-2003)
ga uttrykk for stor bekymring i forhold til de personlige og samfunnsmessige
problemer slik virksomhet fører til. Arbeiderpartiet, Høyre,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet gikk
inn for kraftige innstramminger i virksomheten i tillegg til at
all automatdrift ble vedtatt samlet hos Norsk Tipping. Målet
med dette var å redusere de kjente negative sidene ved
slik virksomhet. Henimot 90 pst. av de ca. 50 000 spilleavhengige
i Norge oppgir spilleautomater som hovedårsak til sine
problemer.
Disse medlemmer mener erkjennelsen av disse problemer
hos de politiske partiene ikke er forenlig med at de samtidig har
inntekter av slik virksomhet.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
"Politiske partier kan ikke ha inntekter fra spilleautomater,
dette innbefatter også inntekter generert fra spilleautomater
utplassert i lokaler hvor det spilles bingo."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at det i tillegg bør innføres
et forbud mot å ta imot gaver fra organisasjoner som mottar
offentlig støtte enten direkte eller gjennom at organisasjonens
inntekter helt eller delvis medfører skattefritak for giver/betaler.
Et slikt forbud vil etter disse medlemmers mening være
en naturlig konsekvens av ønsket om å hindre at partier
i flertallsposisjon overfører, eller kan mistenkes for å overføre
indirekte offentlige midler til egen partiorganisasjon.
Disse medlemmer viser til at et typisk eksempel
på dette er fradraget som i dag eksisterer på kontingenten
til en fagforening som i neste omgang bruker sin naturlige rett
til å gi direkte eller indirekte økonomisk støtte
til ett eller flere politiske partier. Disse medlemmer er
ikke motstander av fagforeningers selvfølgelige rett til å gi
gaver til politiske partier, men mener at så lenge samfunnet
indirekte subsidierer fagforeningene gjennom skattefradraget, så bør
disses inntekter benyttes i arbeidet i fagforeningen, og ikke til å finansiere
politiske partier.
Det er etter disse medlemmers oppfatning meningsløst
at organisasjoner som mottar statsstøtte til sin drift
skal ha rett til å bruke hele eller deler av denne statsstøtten
til å støtte ett eller flere politiske partier,
som så i neste omgang skal være med å vedta fortsatt
statsstøtte til den samme organisasjonen. Statsstøtte
til ulike organisasjoner har som formål å finansiere
de aktiviteter som den støtteberettigede organisasjonen
har. Da bør en også sikre at statsstøtten faktisk
blir brukt til dette formålet. En slik sikring kan etter disse
medlemmers oppfatning ikke sies å være
i strid med organisasjonenes autonomi/rett til indre selvstyre.
Et flertall av komiteen går inn for å innføre
en generell fradragsrett for gaver direkte til politiske partier
for enkeltpersoner. Denne retten vil også gjelde de personer
som i dag indirekte via fagforeninger finansierer enkelte politiske
partier. Hvis dagens ordning opprettholdes vil det dermed med en
viss rett kunne hevdes at partier som mottar indirekte offentlig
støtte via fagforeningene får dobbelt opp. Disse
medlemmer mener at en generell ordning med skattefradrag
for gaver til politiske partier er en mer rettferdig ordning som
medfører like vilkår for alle partier, i tillegg
til at det sikrer den enkelte persons selvfølgelige rett
til selv å bestemme hvilket politisk parti vedkommende
velger å støtte økonomisk.
Disse medlemmer viser til at et forbud for partier
til å motta gaver fra organisasjoner som direkte eller
indirekte mottar offentlig støtte, også vil hindre
et flertall i en offentlig støttet interesseorganisasjon
i ett gitt tilfelle å bruke sin posisjon til å gi
av organisasjonens kapital til ett eller flere politiske partier.
På bakgrunn av dette fremmer derfor disse medlemmer følgende
forslag:
"§ 17 tredje
ledd nytt punkt c skal lyde:
Organisasjoner som indirekte eller direkte mottar offentlig
støtte."
Komiteens medlemmerfra Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til at det har vært
betydelig oppmerksomhet rundt hemmelighold av gaver til de politiske
partiene. Disse medlemmer peker på at lovforslaget
bl.a. hadde sitt utgangspunkt i et privat lovforslag i 2002 fra
representantene Jens Stoltenberg og Hill-Marta Solberg om at også de
fylkeskommunale og kommunale leddene i partiene skulle innlemmes
i loven om offentliggjøring av politiske partiers inntekter.
Disse medlemmer mener at det er meget viktig at
det ikke kan stilles spørsmål om politiske partiers
integritet i forhold til enkeltaktører i samfunnet. Disse
medlemmer mener at det er av allmenn interesse at gaver
av økonomisk verdi oppgis, og mener at beløpsgrensene
er satt for høyt i lovforslaget (Ot.prp. nr. 84 (2004-2005)
partiloven). Disse medlemmer mener at beløpsgrensene
bør være de samme uansett om det er gaver til
sentralleddet, fylkesleddet eller lokalleddet til et politisk parti, og
mener at alle gaver over 10 000 kroner skal omfattes om
loven om offentliggjøring av politiske partiers inntekter.
Komiteen er helt enig med departementet
om at en partifinansieringsordning ikke må undergrave et
levende partidemokrati på noe nivå. Komiteen viser
til at Demokratifinansieringsutvalget har pekt på at det
ikke har vært noen større korrupsjons- og misbruksepisoder
i norsk politisk historie, men at det likevel er grunn til aktivt å motvirke
slike forhold. Komiteen har merket seg at mange europeiske land
har hatt store korrupsjonsskandaler og at det i Norge har vært
en økende debatt om forholdet mellom politiske partier
og bidragsytere. På denne bakgrunn ser komiteen det
som helt nødvendig at man aktivt arbeider for tiltak som
kan hindre korrupsjon. Komiteen vil også påpeke
at mistanke om korrupsjon eller uheldige bindinger også er
problematisk, all den tid det kan bidra til å redusere
tilliten til politikk og deltakelsen i politiske prosesser. Komiteen peker
på at innsyn er et viktig virkemiddel for å opprettholde
dette tillitsforholdet, bl.a. ved økt innsyn i politiske
partiers økonomiske anliggender. Komiteen viser
til at det er i tråd med Europarådets rekommandasjon
om felles regler mot korrupsjon i finansieringen av politiske partier
og valgkamper. Komiteen støtter på denne
bakgrunnen lovforslaget om utvidet innberetningsplikt i forhold
til gjeldende lov, og mener at offentlig innsyn i partienes inntekter
vil virke preventivt i forhold til korrupsjon.
Komiteen viser til utvalgets forslag om å knytte
plikten til å gi innsyn til retten til å motta
statlig partistøtte, slik at loven vil gjelde for alle
politiske partier, registrert i samsvar med kapittel 5 i valgloven. Komiteen mener
at loven skal gjelde for alle organisatoriske ledd av partiet, herunder
også partienes ungdomsorganisasjoner på nasjonalt
og fylkeskommunalt nivå.
Departementet foreslår ingen endringer i gjeldende regnskapslov,
og komiteen støtter dette. Komiteen støtter
videre at det ikke innføres en innberetningsplikt for partienes
utgifter, fordi faren for korrupsjon og bestikkelser først
og fremst vil være knyttet til partienes inntekter. Komiteen støtter også departementets
forslag om at registrerte politiske partier skal ha plikt til å gi
innsyn i regnskaper slik de foreligger, uten at det skal foreligge
noen plikt i loven til å føre regnskap. Den regnskapsplikten
som i dag påligger politiske partier som har stilt liste
til siste stortingsvalg, utvides til også å gjelde
kommune- og fylkespartier. Komiteen støtter
departementets forslag om at det er behov for et forenklet system
for de aller minste partilagene, for inntekter under 10 000
kroner. Komiteen støtter departementet i
at innberetningen skal gjelde både monetære og
ikke-monetære bidrag. Komiteen mener prinsipielt
sett at beløpsgrensen for offentliggjøring bør være
så lav som praktisk mulig, slik at alle gaver til partiene
offentliggjøres. Komiteen registrerer innstillingen
til et samlet utvalg i NOU 24:25 og de høringsuttalelsene
som er kommet, og slutter seg til departementets vurdering av beløpsgrenser.
Komiteen viser til at mange av høringsuttalelsene
har tatt til orde for en særskilt innrapportering av inntekter
før valg. Komiteen ser at det kan være praktiske
utfordringer knyttet til et slikt forslag, men mener det er et viktig
prinsipp at velgerne skal kunne vite hvem som har støttet
de ulike partiene før de avgir stemme.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ønsker
på denne bakgrunn at det i valgår skal være
en egen innrapportering av inntekter før valget og at disse
så offentliggjøres innen 1. september.
Disse medlemmer ser at dette kan føre
til at det spekuleres i å motta bidrag i etterkant av valget. Dersom
dette skulle vise seg å bli et problem, mener disse
medlemmer at det må vurderes å innføre en
ordning der alle bidrag til partier i valgår må gis før
den 15. august.
Komiteen viser til at flere av de politiske
partiene fortløpende offentliggjør mottatte gaver
og bidrag. Komiteen vil derfor oppfordre alle de
politiske partier til å innføre fortløpende
offentliggjøring, for å unngå eventuelle
uheldige spekulasjoner om gaver og bidrag.
Komiteens medlemmerfra Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet mener at det er et viktig
prinsipp at velgerne får vite hvem som har gitt partiene økonomisk
støtte, og spesielt til de respektive partiers valgkamp.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om at det innføres en utvidet
plikt til å offentliggjøre partienes inntekter 1. september
i valgår."
Komiteen støtter departementets
forslag om at de enkelte partilag pålegges å innrapportere
sine inntektsregnskaper direkte til Statistisk sentralbyrå (SSB),
og at SSB skal sammenstille regnskapene og gjøre dem tilgjengelige
på en egen åpen nettside for ordningen.
Komiteen støtter opprettelsen av en nemnd som
skal foreta den nødvendige skjønnsutøvelse
og tolkninger, samt behandle klager med bindende virkning.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen om at det innføres en utvidet plikt til å offentliggjøre partienes inntekter 1. september i valgår.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
§ 17 tredje ledd nytt punkt c skal lyde:
Organisasjoner som indirekte eller direkte mottar offentlig støtte.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 3
Politiske partier kan ikke ha inntekter fra spilleautomater, dette innbefatter også inntekter generert fra spilleautomater utplassert i lokaler hvor det spilles bingo.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 4
§ 11 andre ledd siste punktum skal lyde:
Av den samlede støtte fordeles 8/10 som stemmestøtte og 2/10 som grunnstøtte.
§ 12 andre ledd siste punktum skal lyde:
Av den samlede støtte fordeles 8/10 som stemmestøtte og 2/10 som grunnstøtte.
§ 13 andre ledd siste punktum skal lyde:
Av den samlede støtte fordeles 8/10 som stemmestøtte og 2/10 som grunnstøtte.
Komiteen har ellers ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om visse forhold vedrørende de politiske partiene
(partiloven)
Kapittel 1 Innledende bestemmelser
§ 1 Lovens formål
og virkeområde
(1) Lovens formål er:
å legge til rette for
valg etter lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til
Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven) gjennom en offentlig
registreringsordning for de politiske partiene,
å etablere rammer for partienes finansielle forhold
som bidrar til å sikre dem et finansielt grunnlag gjennom
offentlige tilskudd og ellers bidra til å øke
partienes selvfinansieringsevne og uavhengighet og
å sikre offentlighetens rett til innsyn og å motvirke
korrupsjon og uønskede bindinger ved at det er åpenhet
om finansieringen av de politiske partienes virksomhet.
(2) Kongen kan gi forskrift om lovens anvendelse på Svalbard
og kan fastsette særlige regler under hensyn til forholdene
der.
(3) Kapittel 3 og 4 gjelder for partier som er registrert
i samsvar med kapittel 2.
Kapittel 2 Registrering av politiske partier
§ 2 Registreringsmyndigheten.
Virkninger av
registreringen
(1) Et politisk parti som oppfyller vilkårene
i § 3, kan søke om registrering av partinavnet
i Partiregisteret som føres av Registerenheten i Brønnøysund.
(2) Før partiet kan bli registrert i Partiregisteret, må det
registreres i Enhetsregisteret og tildeles et eget organisasjonsnummer,
jf. enhetsregisterloven § 5. Når partiet
er registrert i Enhetsregisteret, legges de opplysninger som der
er registrert, til grunn for Partiregisteret.
(3) Registrering i Partiregisteret innebærer at
partiet får enerett til å stille valglister under
det registrerte navnet.
§ 3 Vilkår for
registrering av partinavn i
Partiregisteret
(1) For at et partinavn skal kunne bli registrert i Partiregisteret,
må det ikke kunne forveksles med navnet på
a) annet parti registrert i Partiregisteret eller
b) samepolitisk enhet registrert hos Sametinget
Når særlige grunner foreligger, kan registreringsmyndigheten
også ellers nekte å registrere partinavn.
(2) Sammen med søknaden skal partiet legge ved følgende
dokumentasjon:
a) stiftelsesprotokoll for partiet,
b) opplysning om hvem som er valgt til medlemmer i partiets
utøvende organ, og som har fullmakt til å representere
partiet sentralt i saker etter denne loven,
c) vedtekt som fastsetter hvilket organ i partiet som velger
partiets utøvende organ, og
d) erklæring fra minst 5 000 personer
med stemmerett ved stortingsvalg, om at de ønsker partinavnet
registrert. Den som avgir erklæring, må ha nådd
stemmerettsalderen innen utløpet av det kalenderår
søknaden fremsettes. Settes søknaden frem mindre
enn ett år før et valg, er det tilstrekkelig at
stemmerettsalderen er nådd innen utløpet av valgåret.
Av erklæringen skal fremgå navnet, fødselsdatoen
og adressen til den som har avgitt den. Erklæringen skal
være egenhendig underskrevet og datert av den som har avgitt
den. Ingen erklæring skal være mer enn ett år
eldre enn søknaden.
(3) Søknaden må ha blitt journalført
hos registreringsmyndigheten innen 2. januar i valgåret,
for at registreringen skal kunne få virkning ved valget.
§ 4 Endring av registrert
partinavn. Sammenslåing av partier under nytt navn
(1) Et registrert politisk parti kan søke om å få endre
det registrerte partinavnet. Bestemmelsene i § 3
gjelder tilsvarende. Til erstatning for stiftelsesprotokoll skal
det legges ved protokoll fra det møtet hvor det ble vedtatt å endre
navnet på partiet. Hvis partiet fikk minst 500 stemmer
i ett fylke eller minst 5 000 stemmer i hele landet ved
siste stortingsvalg, gjelder ikke vilkårene i § 3
annet ledd bokstav d.
(2) Hvis to eller flere registrerte partier slår
seg sammen og søker registrering under et nytt navn, anses
det for søknad om navneendring. Til erstatning for stiftelsesprotokoll
skal det legges ved protokoll fra det møtet hvor det ble
vedtatt å slå partiene sammen og søke
registrering under et nytt navn. Hvis ett av partiene fikk minst
500 stemmer i ett fylke eller minst 5 000 stemmer i hele
landet ved siste stortingsvalg, gjelder ikke vilkårene
i § 3 annet ledd bokstav d.
§ 5 Avregistrering. Når
et partinavn blir fritt
(1) Virkningen av registreringen opphører og partinavnet
blir fritt når partiet ikke har stilt liste i noe valgdistrikt
ved to påfølgende stortingsvalg. Partinavnet skal
da strykes fra Partiregisteret.
(2) Det samme gjelder fire år etter at partiet
er oppløst eller har skiftet navn.
§ 6 Opplysning om hvem
som sitter i partiets
utøvende organ
(1) Registrerte partier skal ved endring av tidligere registrerte
opplysninger, sende melding til Registerenheten i Brønnøysund
om hvem som er medlemmer av partiets utøvende organ.
(2) Partiene skal innen 2. januar i valgåret sende inn
oppdaterte opplysninger eller bekreftelse på de opplysninger
som er registrert i Partiregisteret, om hvem som er medlemmer i
partiets utøvende organ med virkning for valget. Registreringsmyndigheten skal
i god tid innen fristen informere partiene om de opplysninger som
er registrert i Partiregisteret.
§ 7 Kunngjøring
av vedtak
Registreringsmyndigheten skal kunngjøre vedtak om
registrering av nye partinavn eller sletting av navn fra Partiregisteret.
§ 8 Klage
(1) Registreringsmyndighetens vedtak etter dette kapittel
kan påklages til Partilovnemnda, jf. kapittel 5. Fristen
for å klage er tre uker. Klagen fremsettes for registerfører
og skal være skriftlig og begrunnet. Nemnda sender melding
om avgjørelser i klagesaker til registerfører.
Nemndas vedtak i klagesaker skal kunngjøres.
(2) Partilovnemndas vedtak kan bringes inn for domstolene.
Søksmål må i tilfelle reises innen to
uker fra det tidspunktet melding om nemndas vedtak med opplysning
om søksmålsfristen kom frem til vedkommende part.
En rettsavgjørelse om partiregistrering har bare virkning
for et forestående valg dersom den er rettskraftig senest
31. mars i valgåret. Inntil eventuell rettskraftig
dom foreligger, legges nemndas vedtak til grunn for Partiregisteret.
§ 9 Forskrift
Departementet kan i forskrift gi utfyllende bestemmelser
om registreringsordningen og om registreringsmyndighetens
virksomhet.
Kapittel 3 Finansiering av politiske partiers
organisasjoner og folkevalgte grupper
§ 10 Overordnede prinsipper
for offentlig støtte
(1) Statlig tilskudd til politiske partiers organisasjoner
på nasjonalt, regionalt og kommunalt nivå ytes med
de beløp som fastsettes av Stortinget.
(2) Stortinget finansierer de folkevalgte gruppene i Stortinget.
Fylkeskommunen finansierer de folkevalgte gruppene i fylkestinget.
Kommunen finansierer de folkevalgte gruppene i kommunestyret. Støtten til
de folkevalgte gruppene i fylkestinget og kommunestyret skal ytes
forholdsmessig etter deres oppslutning ved valget.
(3) Til støtte fra stat, kommune eller fylkeskommune
skal det ikke knyttes betingelser som kan komme i konflikt med de
politiske partienes selvstendighet og uavhengighet.
(4) Myndighetene skal ikke føre kontroll med partienes
eller gruppenes disponering av støtten.
§ 11 Statlig tilskudd
til politiske partiers organisasjoner og ungdomsorganisasjoner
på nasjonalt nivå
(1) Politiske partier kan søke departementet om statlig
støtte til partiets organisasjon på nasjonalt
nivå. Støtten ytes som stemmestøtte og
grunnstøtte.
(2) Stemmestøtte ytes som et likt kronebeløp
per stemme oppnådd ved siste stortingsvalg. Grunnstøtte ytes
som et likt kronebeløp til partier som ved siste stortingsvalg
mottok minst 2,5 % av stemmene på landsbasis
eller som fikk innvalgt minst én representant i Stortinget.
Av den samlede støtte fordeles 9/10 som stemmestøtte
og 1/10 som grunnstøtte.
(3) Den sentrale ungdomsorganisasjonen til et politisk
parti som er berettiget til stemmestøtte, kan søke
departementet om statlig støtte. Støtten ytes som
et likt kronebeløp per stemme partiet oppnådde ved
siste stortingsvalg.
(4) Søknad om støtte første år
etter et valg anses å gjelde hele valgperioden så lenge
søkeren ikke gir annen underretning i perioden.
§ 12 Statlig tilskudd
til politiske partiers organisasjoner og ungdomsorganisasjoner
i fylkene
(1) En fylkesorganisasjon for et parti kan søke om
støtte. Støtten ytes som stemmestøtte
og grunnstøtte. Partiorganisasjonene i Oslo kan søke
om støtte både som fylkesorganisasjon og som kommuneorganisasjon,
jf. § 13.
(2) Stemmestøtte ytes som et likt kronebeløp
per stemme oppnådd i fylket ved siste fylkestingsvalg. Grunnstøtte
ytes som et likt kronebeløp til partier som ved siste fylkestingsvalg
mottok minst 4 % av stemmene i fylket eller som fikk innvalgt
minst én representant i fylkestinget. Av den samlede støtte
fordeles 9/10 som stemmestøtte og 1/10
som grunnstøtte.
(3) Fylkesungdomsorganisasjonen til et parti som er berettiget
til stemmestøtte, kan søke om statlig støtte.
Støtten ytes som et likt kronebeløp per stemme partiet
oppnådde ved siste fylkestingsvalg i fylket.
(4) Søknaden sendes til fylkesmannen. Søknad om
støtte første år etter et valg anses å gjelde
hele valgperioden så lenge søkeren ikke gir annen
underretning i perioden. Støtten utbetales av fylkesmannen til
partienes fylkesorganisasjoner og ungdomsorganisasjoner.
(5) Felleslister, bestående av partier som alle oppfyller
vilkårene i kapittel 2, kan søke om stemmestøtte
og grunnstøtte. Støtten beregnes i samsvar med annet
ledd. Partienes omforente forslag til fordeling legges til grunn
for utbetalingene. Blir partiene på felleslisten selv ikke
enige om fordelingen, skal støtten fordeles etter skjønn
og med utgangspunkt i stemmetallene for partiene på landsbasis
eller etter stemmetallene ved et tidligere valg.
§ 13 Statlig tilskudd
til politiske partiers organisasjoner i kommunene
(1) En kommuneorganisasjon for et parti kan søke
om støtte. Støtten ytes som stemmestøtte
og grunnstøtte. Partiorganisasjonene i Oslo kan søke
om støtte både som kommuneorganisasjon og som
fylkesorganisasjon, jf. § 12.
(2) Stemmestøtte ytes som et likt kronebeløp
per stemme oppnådd i kommunen ved siste kommunestyrevalg.
Grunnstøtte ytes som et likt kronebeløp til partier
som ved siste kommunestyrevalg mottok minst 4 % av stemmene
i kommunen eller som fikk innvalgt minst én representant
i kommunestyret. Av den samlede støtte fordeles 9/10
som stemmestøtte og 1/10 som grunnstøtte.
(3) Søknaden sendes til fylkesmannen. Søknad om
støtte første år etter et valg anses å gjelde
hele valgperioden så lenge søkeren ikke gir annen
underretning i perioden. Støtten utbetales av fylkesmannen til
partienes kommuneorganisasjoner.
(4) Felleslister, bestående av partier som alle oppfyller
vilkårene i kapittel 2, kan søke om stemmestøtte
og grunnstøtte. Støtten beregnes i samsvar med annet
ledd. Partienes omforente forslag til fordeling legges til grunn
for utbetalingene. Blir partiene på felleslisten selv ikke
enige om fordelingen, skal støtten fordeles etter skjønn
og med utgangspunkt i stemmetallene for partiene på landsbasis
eller etter stemmetallene ved et tidligere valg.
§ 14 Departementets adgang
til å holde tilbake statsstøtten
Departementet kan sette som vilkår for utbetaling av
statstilskudd til et parti eller partiledd at dette har foretatt
innberetning etter reglene i kapittel 4.
§ 15 Klage over vedtak
om statlig støtte
Vedtak om tildeling av statsstøtte kan påklages
til Partilovnemnda, jf. kapittel 5, innen tre uker etter at det
ble fattet. Nemndas vedtak kan bringes inn for domstolene.
§ 16 Forskrift
Departementet kan gi forskrift om at stemmestøtte
ikke skal utbetales under en viss beløpsgrense.
Kapittel 4 Støtte fra andre. Innberetning
om
partiers inntekter og inntektskilder. Offentliggjøring
§ 17 Adgangen til å motta
gaver
(1) Det er tillatt for alle å gi bidrag til politiske partier
med de begrensninger som følger av bestemmelsen her.
(2) Politiske partier kan ikke motta bidrag dersom giveren
er ukjent for partiet (anonyme bidrag). Slike bidrag tilfaller statskassen.
(3) Politiske partier kan ikke motta bidrag fra:
a) rettssubjekter under statens eller annen offentlig myndighets
kontroll,
b) utenlandske givere, det vil si privatpersoner som ikke
er norske statsborgere eller som ikke oppfyller vilkårene
for å ha stemmerett ved kommunestyre- og fylkestingsvalg,
jf. valgloven § 2–2, eller juridiske
personer som er registrert i utlandet.
(4) Med bidrag menes i denne bestemmelse enhver form for
støtte som partiet vil være forpliktet til å innberette
i medhold av § 19.
§ 18 Innberetningsplikt
og rapporteringsperioden
(1) Alle politiske partier, herunder organisatoriske ledd
av partier som er omfattet av denne loven, skal avgi årlige
innberetninger om sine inntekter.
(2) Innberetningen skal omfatte inntekter i perioden 1. januar
til 31. desember og skal avgis senest seks måneder
etter regnskapsårets avslutning.
(3) Partier eller partiledd som i løpet av året
har hatt samlede inntekter på under 10 000 kroner
etter fradrag av all offentlig støtte, er unntatt fra plikten
til å innberette inntektsregnskap etter § 19.
Disse plikter å avgi en erklæring om at inntektene
for året har vært under dette nivået.
(4) Innberetning av inntektsregnskaper etter § 19, eller
erklæringer i henhold til tredje ledd i denne paragraf,
sendes det sentrale registeret for ordningen.
§ 19 Inntekter som skal
innberettes
(1) Innberetningen skal inneholde en fullstendig oversikt
over de inntekter partiet eller partileddet har hatt i løpet
av perioden.
(2) Inntektene skal kategoriseres på følgende måte:
Offentlig støtte:
a) Statlig støtte etter kapittel 3
b) Kommunal/fylkeskommunal partistøtte
c) Annen offentlig støtte
Inntekter av egen virksomhet:
d) Kontingentinntekter
e) Inntekter fra lotterier, innsamlingsaksjoner og lignende
f) Kapitalinntekter
g) Inntekter fra forretningsvirksomhet
h) Andre inntekter
Bidrag fra andre:
i) Privatpersoner
j) Kommersielle foretak
k) Organisasjoner i arbeidslivet
l) Andre organisasjoner, foreninger og sammenslutninger,
institusjoner, stiftelser og fond
m) Andre
Interne overføringer:
n) Overføringer fra andre partiledd
(3) Med bidrag menes pengebidrag og verdien av varer, tjenester
og andre tilsvarende ytelser som er mottatt vederlagsfritt eller
til underpris. Ytelse fra privatpersoner som består i ordinært
dugnadsarbeid som ikke krever særskilte kvalifikasjoner,
eller som ikke er en del av bidragsyters inntektsgrunnlag, regnes
ikke som bidrag. Det samme gjelder utlån av lokaler og
gjenstander fra privatpersoner som ikke har dette som del av sitt
inntektsgrunnlag.
(4) Andre bidrag enn pengebidrag skal verdsettes til omsetningsverdi
og innberettes som inntekt. Slike bidrag under de fastsatte beløpsgrenser
i § 20 første ledd kan likevel
unntas.
§ 20 Identifisering av
bidrag og bidragsytere
(1) Dersom en bidragsyter i løpet av perioden
har gitt ett eller flere bidrag til partiets hovedorganisasjon som
til sammen utgjør en verdi av 30 000 kroner eller
mer, skal bidragets verdi og bidragsyterens identitet oppgis særskilt.
Det samme gjelder for bidrag til partiledd på fylkeskommunalt
nivå som til sammen utgjør en verdi av 20 000
kroner eller mer, og for bidrag til partiledd på kommunalt
nivå som til sammen utgjør en verdi av 10 000
kroner eller mer. Bidrag til partienes ungdomsorganisasjoner følger reglene
for bidrag til morpartiet på tilsvarende nivå.
(2) Privatpersoner skal identifiseres med navn og bostedskommune.
Andre bidragsytere skal identifiseres med navn og postadresse.
§ 21 Erklæringer,
signatur og revisorgodkjenning
(1) Innberetningen skal inneholde en erklæring om
at partiet eller partileddet ikke har hatt andre inntekter enn oppgitt.
(2) Dersom det er inngått politiske eller forretningsmessige
avtaler med noen bidragsyter, skal det avgis erklæring
om dette i innberetningen. Partiet eller partileddet plikter på forespørsel å gi
innsyn i avtaler inngått med bidragsytere.
(3) Innberetning fra partiets hovedorganisasjon skal undertegnes
av partiets leder og være godkjent av revisor.
(4) Innberetning, herunder erklæring etter § 18 tredje
ledd fra partier eller partiledd på kommunalt og fylkeskommunalt
nivå, skal undertegnes av den som søker om eller
kvitterer for partistøtte etter kapittel 3 og
ett annet styremedlem. Revisorgodkjenning er ikke nødvendig.
§ 22 Offentliggjøring
(1) Det opprettes et sentralt register for innberetninger
etter denne loven.
(2) Det sentrale registeret skal sammenstille opplysningene
om partienes inntekter og inntektskilder og gjøre dette
offentlig tilgjengelig på hensiktsmessig måte,
for eksempel ved bruk av elektroniske hjelpemidler. Registeret skal
sende en oversikt til Partilovnemnda og departementet over partier
eller partiledd som ikke har overholdt innberetningskravet innen
fristen.
(3) Nærmere regler om innberetningsmåten
og om organiseringen av det sentrale registeret fastsettes i forskrift
av departementet.
§ 23 Innsyn i partiers
regnskaper
Partier eller partiledd som er omfattet av denne lov, plikter
på forespørsel å gi innsyn i det regnskap som
er utarbeidet for siste år.
Kapittel 5 Nemnd for klagebehandling mv.
§ 24 Nemnd for fordeling
av tilskudd og
klagebehandling
(1) Partilovnemnda er et uavhengig forvaltningsorgan administrativt
underordnet Kongen og departementet. Kongen og departementet kan
ikke gi instruks om eller omgjøre Partilovnemndas utøving
av myndighet i enkelttilfeller etter loven.
(2) Partilovnemnda skal:
a) tolke det aktuelle regelverket
b) fatte vedtak om tilbakeholdelse av støtte
c) avgjøre klager over vedtak om registrering,
jf. § 8
d) avgjøre klager over vedtak om tildeling av statlig støtte,
jf. § 15
§ 25 Nemndas sammensetning
Nemndas medlemmer oppnevnes av Kongen i statsråd
for seks år av gangen.
Nemnda skal ha minst fem medlemmer. Lederen skal ha dommerkompetanse.
§ 26 Nemndas årlige
rapport
Nemnda skal avgi årlig rapport om sin virksomhet.
Rapporten overleveres departementet innen 1. oktober.
§ 27 Forskrift
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om nemndas virksomhet. Departementet kan videre gi forskrift om
klagerett over nemndas avgjørelser i saker om dokumentinnsyn
etter forvaltningsloven og offentlighetsloven og saksomkostninger
etter forvaltningsloven § 36.
Kapittel 6 Ikrafttredelses- og overgangsregler
§ 28 Ikrafttredelse og
overgangsbestemmelser
(1) Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme
tid oppheves kapittel 5 i lov 28. juni 2002 nr. 57
om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven).
(2) Kongen bestemmer når lov 22. mai
1998 nr. 30 om offentliggjøring av politiske partiers
inntekter oppheves.
(3) Departementet kan gi nærmere overgangsbestemmelser.
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen,den 10. juni 2005
Sonja Irene Sjøli |
Magnar Lund Bergo |
leder |
ordfører |