Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 14-1 kan den som
har et pengekrav mot en annen, begjære sikring av kravet
ved arrest dersom det foreligger en sikringsgrunn. Begjæring
om arrest settes fram for tingretten, og retten treffer avgjørelse
om arrest ved kjennelse, normalt etter at partene har vært
innkalt til muntlig forhandling. Dersom det er fare ved opphold, kan
kjennelse som beslutter arrest treffes uten muntlig forhandling.
Arrest skal gjennomføres straks, jf. § 14-9.
Etter det departementet kjenner til har begjæringer om
arrest høy prioritet hos namsmyndighetene, og arrestinstituttet
synes å fungere godt i skatte- og avgiftssaker.
Etter KS" syn bør skatteoppkreverne kunne beslutte
arrest og sikre rettsvern uten å forelegge saken for skyldneren
og tingretten. Etter departementets oppfatning kan det reises prinsipielle
innvendinger mot en slik ordning. Som påpekt i høringsnotatet
skal namsmyndighetenes behandling sikre at skyldnerens sak får
en mest mulig uhildet behandling. Av hensyn til skyldnerens rettssikkerhet
vil det derfor kunne være uheldig å gi fastsettings-,
avgifts- og innkrevingsmyndighetene myndighet til å iverksette
midlertidig sikring i hastesaker. Departementet kan heller ikke
se at det er noe stort praktisk behov for en slik særordning
i tillegg til arrest etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 14.
På denne bakgrunn fastholder departementet vurderingene
i høringsnotatet, og finner ikke grunn til å foreslå en
særskilt arrestordning for verken fastsettings- og kontrollmyndighetene
eller for innkrevingsmyndighetene.
Komiteen tar dette til etterretning.