24.1 Sammendrag

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 14-1 kan den som har et pengekrav mot en annen, begjære sikring av kravet ved arrest dersom det foreligger en sikringsgrunn. Begjæring om arrest settes fram for tingretten, og retten treffer avgjørelse om arrest ved kjennelse, normalt etter at partene har vært innkalt til muntlig forhandling. Dersom det er fare ved opphold, kan kjennelse som beslutter arrest treffes uten muntlig forhandling. Arrest skal gjennomføres straks, jf. § 14-9. Etter det departementet kjenner til har begjæringer om arrest høy prioritet hos namsmyndighetene, og arrestinstituttet synes å fungere godt i skatte- og avgiftssaker.

Etter KS" syn bør skatteoppkreverne kunne beslutte arrest og sikre rettsvern uten å forelegge saken for skyldneren og tingretten. Etter departementets oppfatning kan det reises prinsipielle innvendinger mot en slik ordning. Som påpekt i høringsnotatet skal namsmyndighetenes behandling sikre at skyldnerens sak får en mest mulig uhildet behandling. Av hensyn til skyldnerens rettssikkerhet vil det derfor kunne være uheldig å gi fastsettings-, avgifts- og innkrevingsmyndighetene myndighet til å iverksette midlertidig sikring i hastesaker. Departementet kan heller ikke se at det er noe stort praktisk behov for en slik særordning i tillegg til arrest etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 14. På denne bakgrunn fastholder departementet vurderingene i høringsnotatet, og finner ikke grunn til å foreslå en særskilt arrestordning for verken fastsettings- og kontrollmyndighetene eller for innkrevingsmyndighetene.

24.2 Komiteens merknader

Komiteen tar dette til etterretning.