Barne- og likestillingsdepartementet legger i proposisjonen fram
forslag til endringer i lov av 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap
(ekteskapsloven) og lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten
i straffesaker (straffeprosessloven) mv.
Tradisjonen med arrangerte ekteskap er av enkelte grupper med
en annen etnisk bakgrunn enn norsk tatt med til Norge. Dette må godtas
i Norge så lenge det skjer innenfor norsk lovverk og internasjonale konvensjoner.
Følgelig står foreldre og andre fritt til å foreslå ekteskapskandidater,
så lenge partene også står fritt til å akseptere
den ekteskapskandidaten som foreslås. Det som imidlertid
ikke tillates er der det anvendes fysisk og psykisk tvang for å få den
ene eller begge parter til å inngå ekteskap.
Det norske samfunn har både rett og plikt til å beskytte
unge mennesker mot tvangsekteskap. Ingen skal tvinges til ekteskap
mot sin vilje. Dette er nedfelt i menneskerettighetene.
I Norge har man i mange år arbeidet for å bekjempe
tvangsekteskap. Til tross for denne innsatsen er det fremdeles unge
mennesker som blir utsatt for tvangsekteskap. Det legges derfor
fram forslag til tiltak som ytterligere skal søke å forhindre
tvangsekteskap, herunder barneekteskap, og å hjelpe partene
ut av et tvangsekteskap. Et hovedformål med forslagene er å unngå at
personer bosatt i Norge omgår ekteskapslovens krav ved å reise
utenlands og inngå ekteskapet der. Selv om det ikke er
mange som inngår ekteskap før fylte 18 år
verken i Norge eller i utlandet, er departementet opptatt av å ha
en regel som beskytter barn mot barneekteskap. Departementet ønsker
også med forslagene å bidra til å redusere
faren for tvangsekteskap. Departementet mener de foreslåtte
reglene vil ha en viktig preventiv effekt og være en markering
av at i Norge aksepteres ikke tvangsekteskap.
Departementet foreslår at et ekteskap som er inngått
i utlandet der en eller begge parter er under 18 år, ikke
skal legges til grunn som gyldig i Norge dersom minst en av partene
er norsk statsborger eller fast bosatt i Norge. Hovedhensynet bak
forslaget er å forhindre omgåelse av ekteskapslovens
krav, herunder å forhindre barneekteskap og tvangsekteskap.
Det foreslås videre 16 år som absolutt grense
for når fylkesmannen kan innvilge dispensasjon fra 18-årskravet
i ekteskapsloven § 1.
Proposisjonen omhandler også ekteskap inngått
i utlandet ved bruk av stedfortreder. Departementet foreslår
at der hvor minst en av partene er norsk statsborger eller er fast
bosatt i Norge, vil et ekteskap inngått ved stedfortreder
ikke bli anerkjent i Norge. Hovedhensynet er å forhindre
omgåelse av ekteskapsloven, og redusere risikoen for tvangsekteskap.
Etter norsk rett kan man kun være gift med en person
av gangen. Et i utlandet gyldig stiftet polygamt ekteskap er i utgangspunktet
også gyldig etter norsk internasjonal privatrett, men rettstilstanden
i norsk rett er noe uklar. I proposisjonen foreslår departementet
en bestemmelse i ekteskapsloven som sier at ekteskap som er inngått
i utlandet der en eller begge parter allerede er gift ikke skal
anerkjennes i Norge der en av partene er norsk statsborger eller
fast bosatt i Norge. Hovedhensynet er å forhindre omgåelse
av ekteskapslovens monogamiske prinsipp.
For å avhjelpe alvorlige negative konsekvenser ved manglende
anerkjennelse av et ekteskap foreslås det i proposisjonen
en mulighet for etterfølgende anerkjennelse av ekteskapet
dersom sterke grunner taler for det.
Lovforslaget inneholder også noen lovendringer som kan
gjøre det lettere å få oppløst
et ekteskap inngått ved tvang. Departementet foreslår
at adgangen i ekteskapsloven § 23 til å få direkte
skilsmisse ved dom utvides til å gjelde tvangsekteskap
generelt, herunder der andre enn ektefellen har utøvet
tvangen. Det foreslås også endringer i straffeprosessloven
slik at det blir en utvidet adgang til å fremme krav om ugyldighet
eller skilsmisse som borgerlig rettskrav i en straffesak, selv om
ektefellen ikke er siktet i saken.
For å følge opp Stortingets uttalelse i Innst.
O. nr. 17 (2003-2004) foreslås det i proposisjonen å endre erklæringsskjemaet
slik at kommende ektefeller skal erklære at de respekterer
menn og kvinners like rettigheter etter norsk lov. Fra forskjellig
hold har det kommet ønske om å oppheve bestemmelsen
i ekteskapsloven som angår lik rett til skilsmisse. Departementet
finner ikke støtte i uttalelsen fra Stortinget for å oppheve
bestemmelsen.
Regjeringen foreslår at et ekteskap som er inngått i
utlandet der en eller begge parter er under 18 år, ikke
skal legges til grunn som gyldige i Norge dersom minst en av partene
er norsk statsborger eller fast bosatt i Norge. Hovedformålet
med en slik bestemmelse er først og fremst å unngå at
personer bosatt i Norge omgår ekteskapslovens krav ved å reise
utenlands og inngå ekteskapet der. Selv om det ikke er mange
som inngår ekteskap før fylte 18 år verken
i Norge eller i utlandet, er departementet opptatt av å ha
en regel som beskytter barn mot barneekteskap. Departementet ønsker
også med forslaget å bidra til å redusere
faren for at barn blir tvangsgiftet.
Av hensyn til sammenhengen i regelverket foreslås det
videre å innføre 16 år som absolutt grense
for når fylkesmannen kan innvilge dispensasjon fra 18-årskravet
i ekteskapsloven § 1. Dette forslaget vil samsvare
med straffeloven § 220 første ledd som
forbyr ekteskap med noen under 16 år.
Etter departementets vurdering bør det foreligge gode
grunner før man vedtar bestemmelser som medfører
at et gyldig inngått ekteskap ikke tilkjennes de rettsvirkninger
et ekteskap ellers ville ha. "Haltende ekteskap", dvs. at ekteskapet
anses som gyldig i en stat men ikke i en annen, er i utgangspunktet
uheldig.
Partene kan ha innrettet seg i lang tid i den tro at det foreligger
et gyldig ekteskap. Å betrakte dem som ugifte kan få store
negative konsekvenser for dem. Spesielt problematisk kan det være
hvis det er født barn i ekteskapet. Et gyldig ekteskap
får en rekke rettsvirkninger.
Etter departementets syn er det vesentlig å ha nådd
en viss modenhet før ekteskap inngås, for både å kunne
stå imot press og for bedre å kunne vurdere hva
ekteskap innebærer. En særskilt anerkjennelsesbestemmelse
vil dessuten gi et sterkt signal om at ekteskap inngått
av barn ikke er akseptabelt i Norge.
En særskilt bestemmelse vil etter departementets vurdering
kunne motvirke omgåelse av alderskravet i ekteskapsloven § 1,
og dermed forhindre noen tvangsekteskap og barneekteskap, og eventuelt
at barn fødes av barn. Det er en sterk presumsjon for at ekteskapet
er inngått ved tvang når minst en av ektefellene
er under 16 år. Det vil være lettere både
for den det gjelder og for norske myndigheter å la være å anerkjenne
ekteskapet pga. lav alder enn å måtte bevise at
ekteskapet er inngått under tvang.
Departementet antar at omgåelse av alderskravet i ekteskapsloven
er mest aktuelt i tilfeller der ekteskapet får betydning
for retten til oppholdstillatelse. Det gjelder et 18-årskrav
for å kunne få familiegjenforening basert på ekteskap.
Dette fører til at det kan oppstå såkalte
"vente-ekteskap", dvs. at de unge blir holdt tilbake i inngåelseslandet
til vilkåret om familiegjenforening er oppfylt. Å innføre
en bestemmelse om at ekteskap som er inngått av personer
under 18 år ikke blir anerkjent i Norge, vil kunne føre
til at man unngår slike "venteekteskap", fordi et ekteskap inngått
før fylte 18 år uansett ikke vil bli anerkjent dersom
en av partene hadde en sterk tilknytning til Norge.
Argumentet om at en manglende anerkjennelse medfører
at rettsvirkningene av et ekteskap ikke inntrer, bør etter
departementets vurdering ikke lede til konklusjonen om at en mindreårig
er bedre stilt som gift enn som ugift. Departementets utgangspunkt
er at et barn først og fremst skal beskyttes av de reglene som
tar sikte på å verne barnets rett og barnets interesse
og ikke først og fremst av ekteskapslovens regler.
Barns situasjon er sikret gjennom annet regelverk, først
og fremst barnekonvensjon, barneloven og barnevernstjenesteloven.
Departementet har merket seg at ingen av høringsinstansene
direkte går imot forslaget, men enkelte stiller spørsmål
ved nødvendigheten og hva som oppnås med det.
Departementet er enig med Likestillingsombudet i at en neppe vil
unngå en stor del av tvangstilfellene ved foreslåtte
endring, men en vil trolig avverge noen tilfeller. Med bakgrunn
i hvor alvorlig overgrep et tvangsekteskap er, og særlig
når det gjelder barn, mener departementet likevel det kan begrunne
forslaget, selv om ikke alle tilfeller fanges opp.
Departementet registrerer at både Barne-, ungdoms- og
familiedirektoratet og Utlendingsnemnda påpeker at lovforslaget
kan legge til rette for polygami. Dette kan skje ved at en part
blir betraktet som gift i et land, men ugift i Norge - fordi ekteskapet
ikke blir anerkjent - og følgelig kan gifte seg her. Dette medfører
at i et tredjeland som anerkjenner det første ekteskapet,
vil partene kunne anses å ha begått bigami med
de juridiske konsekvenser dette måtte medføre.
Selv om det kan reises innvendinger ønsker departementet å opprettholde
forslaget i høringsnotatet slik at det innføres
en bestemmelse om at visse ekteskap inngått i utlandet
ikke vil bli anerkjent i Norge.
For at formålet om å forhindre tvangsekteskap
og barneekteskap skal oppnås er det viktig at reglene blir gjort
kjent for målgruppene. Departementet vil arbeide videre
med å finne fram til effektive måter å gjøre denne
regelen kjent på.
Departementet har registrert at Human-Etisk Forbund påpeker
at det er viktig å jobbe med å få til
bilaterale avtaler med land som fremdeles ikke krever attest for
at ekteskapsvilkårene etter norsk rett er oppfylt. I den
forbindelse kan det bemerkes at det nylig er inngått en
bilateral avtale mellom Pakistan og Norge. Avtalen trådte
i kraft 1. mai 2006.
Departementet drøfter i proposisjonen nærmere hvilken
alder partene må ha oppnådd ved ekteskapsinngåelsen,
for at ekteskapet skal bli anerkjent i Norge. I høringsnotatet
foreslo departementet en aldersgrense på 18 år.
Stortinget har vedtatt alderskravet på 18 år
i ekteskapsloven § 1 hva gjelder ekteskap inngått
i Norge. Etter departementets oppfatning kan de hensyn som begrunner
alderskravet i ekteskapsloven § 1 gjøre
seg gjeldende også dersom ekteskapet inngås i
utlandet.
Departementet er opptatt av å ha en lovgivning som fungerer
etter hensikten. I høringsnotatet ble det påpekt
at det kan være grunn til å sette aldersgrensen lavere
enn 18 år, for eksempel ved 16 år, dersom en 18-årsregel
kan vise seg å få utilsiktede virkninger og virke
mot sin hensikt. Departementet kan ikke se at noen av høringsinstansene
har påpekt noen negative virkninger som gjør det
utilrådelig å gå videre med forslaget
om 18 års aldersgrense.
Departementet har kommet til at et alderskrav lavere enn 18 år
vil kunne legge til rette for fortsatt omgåelse av ekteskapsloven,
og således de hensyn som begrunner 18-årskravet
og fylkesmannens dispensasjonsadgang. Videre vil et annet alderskrav
enn 18 år opprettholde dagens forskjellsbehandling av like
tilfeller. Etter departementets vurdering taler også en 18-årsgrense
for hensynet til å motvirke barneekteskap og tvangsekteskap.
Etter en helhetlig vurdering vil departementet foreslå at
ekteskap inngått i utlandet ikke bør anerkjennes
dersom ekteskapet ble inngått da en eller begge parter
var under 18 år på vigselstidspunktet, og minst
en av partene hadde en sterk tilknytning til Norge.
Denne vurdering er for øvrig hovedsakelig i samsvar
med den lovendring som trådte i kraft i Sverige 1. mai
2004.
Av hensyn til de negative konsekvenser en manglende
anerkjennelse av et ekteskap som er gyldig i et annet land kan få,
bør en bestemmelse om anerkjennelse etter departementets
vurdering begrenses til å gjelde for personer med en betydelig
tilknytning til Norge. I høringsnotatet ble det derfor
foreslått at en slik anerkjennelsesbestemmelse kun skal
få anvendelse for norske statsborgere eller personer som
er fast bosatt (har domisil) i Norge.
Hvem som er norsk statsborger, fremgår av lov av 8. desember
1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett og vil i utgangspunktet være
enkelt å få klarhet i. Departementet er oppmerksom
på at i enkelte tilfeller vil en person til tross for sitt
norske statsborgerskap ha liten tilknytning til Norge, vedkommende
har for eksempel i lang tid vært bosatt i utlandet. Etter
departementets vurdering er imidlertid et norsk statsborgerskap
i de fleste tilfeller en klar indikasjon på en sterk tilknytning
til Norge.
Videre vil et tilknytningskrav være at en person er
bosatt i Norge. Med bosatt menes her at vedkommende har domisil
her. Personen må da faktisk bo her, og ha til hensikt og
fortsatt bli boende her.
Avgrensningen av bopelskriteriet kan ofte by på tvil.
Selv om en person regnes som bosatt i Norge i forhold til en eller
flere regler, betyr ikke det at vedkommende er bosatt i alle andre
relasjoner. En person kan for eksempel anses som bosatt i henhold
til folkeregisteret, men ikke i henhold til straffelovens regler.
Men det forhold at en person er bosatt her i en relasjon, kan være
et argument for at vedkommende er bosatt her også i andre
forbindelser, og argumentet er sterkere jo flere relasjoner vedkommende
anses bosatt her i.
Departementet redegjør i proposisjonen for hvordan tilknytningskravet
er løst i straffeloven, tvistemålsloven og i internasjonal
privatrett.
Departementet opprettholder forslaget om at det tas utgangspunkt
i domisilbegrepet i den internasjonale privatrett ved vurderingen
av om tilknytningskravet er oppfylt. Ved vurderingen av hva som
kreves for å være fast bosatt er det naturlig å se
hen til forskrift om når en utenlandsk statsborger skal
anses som fast bosatt i Norge i forbindelse med prøving
av ekteskapsvilkår. I de tilfeller der en eller begge parter er
under 18 år mener departementet at også foreldrenes
tilknytning til riket kan få en viss betydning ved vurderingen
av parten eller partenes tilknytning.
Departementet opprettholder forslaget om at det tas inn en ny
bestemmelse i ekteskapsloven. Den går ut på at
et ekteskap inngått i utlandet ikke vil bli anerkjent dersom
1. ekteskapet ble inngått da
en eller begge parter var under 18 år, og
2. minst en av partene var norsk statsborger eller var fast
bosatt i Norge på vigselstidspunktet.
Justisdepartementet har bemerket at det er uheldig å lovfeste
unntak fra en ulovfestet hovedregel. For å imøtekomme
dette foreslås det at hovedregelen i norsk internasjonal
privatrett blir lovfestet. Dette for å gjøre lovverket
mer tilgjengelig. Dette kan for eksempel gjøres slik at
det går klart fram av ekteskapsloven at et ekteskap inngått
i utlandet anerkjennes her i riket, såframt ekteskapet
er gyldig inngått i vigselslandet.
Departementets forslag til bestemmelse om anerkjennelse følger
av forslaget til ny § 18a i ekteskapsloven.
Fylkesmannen kan gi dispensasjon fra 18-årskravet hvis
det foreligger "særlige grunner". Dispensasjonsadgangen
praktiseres svært restriktivt og det gis i dag så å si
aldri dispensasjon der partene er under 17 år.
I høringsnotatet foreslo departementet 16 år
som absolutt nedre grense for når fylkesmannen kan gi dispensasjon
fra 18-årskravet i ekteskapsloven.
På bakgrunn av støtten fra høringsinstansene ønsker
departementet å følge opp forslaget om at 16 år skal
være absolutt nedre grense for når fylkesmannen kan
innvilge dispensasjon fra 18-årskravet for å inngå ekteskap.
Oversikten fra alle landets fylkesmenn over dispensasjonssøknader
fra 18-årskravet i perioden 2000-2006 viser at i denne
aktuelle perioden er det kun mottatt søknad fra en person
under 16 år. Søknaden ble avslått.
En lovbestemt nedre grense på 16 år for fylkesmannens
dispensasjonsadgang vil være forenlig med straffelovens
regler om straffbarhet for ekteskapsinngåelser med noen
under 16 år og den seksuelle lavalder. Selv om dette kun
vil være en kodifisering av gjeldende rett ser departementet
ikke bort fra at bestemmelsen vil ha en viss signaleffekt. Den vil
også skape forutberegnelighet for mulige søkere.
Departementet følger opp forslaget ved å endre ekteskapsloven § 1.
For å kunne inngå ekteskap etter norsk rett
er hovedregelen at partene må ha fylt 18 år. Unntaksadgangen
praktiseres strengt, og som regel gis det ikke dispensasjon der
den ene eller begge er under 17 år. Et ekteskap inngått
av noen under 18 år uten at dispensasjon er blitt gitt,
vil likevel bli ansett som et gyldig ekteskap.
Departementet mener det er svært viktig at det finnes
effektive tiltak som kan forebygge at ekteskap med barn finner sted.
Det vises til at det fra 1. oktober 2004 ble innført
obligatorisk borgerlig prøving av ekteskapsvilkårene,
som skal foretas av folkeregisteret. Vigsel utført i Norge
vil ikke være gyldig uten at det foreligger gyldig prøvingsattest
fra folkeregisteret. Intensjonen bak denne endringen er blant annet å få bukt
med de problemer som er avdekket mht. brudd på ekteskapsloven
og manglende rutiner i forbindelse med prøvingen. En slik
omlegging kan på en effektiv måte forhindre at
det foretas vigsel av barn. Det skal ikke være mulig å få utstedt
en prøvingsattest fra folkeregisteret dersom dispensasjon
fra 18-årsregelen ikke foreligger. Skulle dette mot formodning
skje, vil dette skyldes en feil.
I høringsnotatet ble det diskutert hvorvidt gjeldende
norsk lovgivning skulle suppleres med en ugyldighetsregel for ekteskap
inngått i strid med alderskravet i ekteskapsloven § 1.
Departementet konkluderte med at dagens regelverk om prøving
av ekteskapsvilkårene er tilstrekkelig for å unngå at
det inngås ekteskap med mindreårige i Norge. Det
ble også vist til at det foreslås en lovbestemt
nedre grense for når fylkesmannen kan gi dispensasjon fra
18-årskravet.
Ingen av høringsinstansene har kommentert dette. På denne
bakgrunn opprettholdes standpunktet som er redegjort for ovenfor.
Ved ekteskapsinngåelse etter norsk rett må begge parter
være tilstede under vigselen. Etter prinsippene i norsk
ulovfestet internasjonal privatrett godtas stedfortrederekteskap
som er inngått etter utenlandsk rett dersom dette er i
samsvar med inngåelseslandets ekteskapslovgivning. I proposisjonen
foreslås en innstramming av dette, slik at i de tilfellene
hvor minst en av partene er norsk statsborger eller er bosatt i Norge,
vil et ekteskap inngått ved stedfortreder ikke bli anerkjent
i Norge. Hovedhensynet bak forslaget er å forhindre omgåelse
av ekteskapsloven og å redusere risikoen for tvangsekteskap.
Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om
dette forslaget støtter det.
Departementet ser at det foreligger argumenter både
for og mot å beholde dagens regel, men viser bl.a. til
støtten fra høringsinstansene og opprettholder forslaget
om at ekteskap inngått ved bruk av stedfortreder, der minst
en av partene er norsk statsborger eller fast bosatt i Norge på vigselstidspunktet,
ikke skal anerkjennes etter norsk rett. Dette ut fra en helhetsvurdering
der hovedvekten har vært lagt på hensynet til å forhindre
ekteskapsinngåelser uten at det nødvendige samtykke
foreligger og ytterligere omgåelser av ekteskapsloven.
En slik regel vil også kunne motvirke omgåelser
av utlendingslovgivningens regler om familiegjenforening
for ektefelle. Et ekteskap inngått ved stedfortreder vil
ikke danne grunnlag for familiegjenforening. Departementets forslag
vil samsvare med forslaget i "NOU 2004:20 Ny utlendingslov", om
at ekteskap inngått ved fullmektig ikke anerkjennes som
grunnlag for familieetablering (men kan gi grunnlag for familieinnvandring
dersom de øvrige vilkårene for familiegjenforening
er oppfylt).
Departementets forslag til bestemmelse om anerkjennelse av stedfortreder
følger av forslaget til ny § 18a i ekteskapsloven.
Ekteskap inngått per telefon hvor den ene personen befinner
seg Norge blir ikke anerkjent i Norge. Ved ekteskapsinngåelser
per telefon der den ene part opptrer i Norge, anses vigselssermonien
for delvis å foregå i Norge. Formkravene etter
ekteskapsloven § 11, blant annet at begge må være
tilstede samtidig, må derfor oppfylles. Enkelte høringsinstanser ønsker å få regulert
i ekteskapsloven at heller ikke telefonekteskap anerkjennes. Slik
forslag til ny § 18a i ekteskapsloven er utformet
fremgår det at heller ikke telefonekteskap anerkjennes.
Etter norsk rett kan man kun være gift med en person
av gangen. Det er straffbart å inngå ekteskap med
flere personer. I en del land er imidlertid flergifte/polygami
tillatt. Et i utlandet gyldig stiftet polygamt ekteskap er i utgangspunktet
også gyldig etter norsk internasjonal privatrett, men rettstilstanden
i norsk rett er noe uklar.
I høringsnotatet ba departementet om høringsinstansene
synspunkter på om det bør innføres en
særskilt bestemmelse i ekteskapsloven, som sier at ekteskap
som er inngått i utlandet der en eller begge parter allerede
er gift, ikke skal anerkjennes i Norge dersom en av partene er norsk
statsborger eller fast bosatt i Norge.
I Norge er det svært vanskelig å inngå ekteskap dersom
tidligere ekteskap består.
En kartlegging departementet har foretatt viser at i de tilfeller
det har forekommet ekteskap i strid med bigamiforbudet er dette
som regel basert på rene misforståelser. Fra 1. oktober
2004 ble prøvingen av ekteskapsvilkårene overført
til folkeregistrene. Et ekteskap som inngås uten gyldig
prøvingsattest fra folkeregisteret vil ikke være
gyldig.
Norske myndigheter kan ikke forhindre at bigamiekteskap inngås
i andre land, men de kan forhindre at utlendinger får opphold
i landet på grunnlag av bigamiekteskap.
Barne- og likestillingsdepartementet har blitt kjent med at personer
som har sterk tilknytning til Norge i en del tilfeller inngår
ekteskap i opprinnelseslandet til tross for at vedkommende allerede
er registrert som gift i Norge. Det å inngå ekteskap
nummer to er straffbart og ekteskapet vil ikke danne grunnlag for
familiegjenforening. Hvorvidt et slikt ekteskap er gyldig i Norge
går ikke direkte fram av noen lovgivning.
Både hensynet til å hindre omgåelse
av forbudet mot polygami i ekteskapsloven § 4
og det korresponderende straffebudet i straffeloven § 220
annet ledd, taler for å lovfeste et forbud mot anerkjennelse
av ekteskap nr. 2. Dette vil også avklare rettstilstanden. Også her
må det være en forutsetning at minst en av partene
var norsk statsborger eller fast bosatt i Norge på vigselstidspunktet.
En slik tydeliggjøring vil kunne ha en preventiv effekt,
samtidig som det ikke bør ses bort fra symbolverdien av
en slik bestemmelse.
Det som kan tale mot å innføre en slik regel,
er at ekteskap inngått i Norge i strid med bigamiforbudet ikke
vil være ugyldige, jf. ekteskapsloven § 16.
Det stilles imidlertid krav om at slike ekteskap blir oppløst,
jf. ekteskapsloven § 24. Det fremgår
av fjerde ledd at retten til å oppløse ekteskapet
er falt bort dersom det tidligere ekteskapet er blitt oppløst.
Det er med andre ord kun så lenge det består to
ekteskap at man har rett til å oppløse ekteskap
etter § 24. Ved bigamiekteskap inngått
i Norge har det etter hva departementet er kjent med sjelden vært
aktuelt for fylkesmannen å anlegge sak. Dette fordi den
bigamiske ektefelle har blitt oppfordret til å ordne opp.
Dette har så skjedd ved at første ekteskap har
blitt oppløst ved skilsmisse. Slik departementet vurderer
det, er det ikke behov for å endre ekteskapsloven § 16,
da § 24 anses tilstrekkelig for å hindre
polygame ekteskap i Norge.
På bakgrunn av høringsrunden synes det som
om flertallet av høringsinstansene støtter innføringen
av en særskilt bestemmelse i ekteskapsloven som sier at ekteskap
som er inngått i utlandet der en eller begge parter allerede
er gift, ikke skal anerkjennes i Norge dersom en av partene er norsk
statsborger eller fast bosatt i Norge. Departementet vil derfor
tilrå at forslaget følges opp.
Departementets forslag til anerkjennelsesregel følger
av forslaget til ny § 18a i ekteskapsloven.
De tre forslagene som gjelder ekteskap inngått av mindreårige,
bruk av stedfortredere og polygami som er omtalt i proposisjonen,
vil innebære et unntak fra grunnprinsippet i norsk internasjonal
privatrett om at ekteskap som er gyldig inngått i utlandet,
anerkjennes i Norge.
For enkelte par kan det få alvorlige negative konsekvenser
at ekteskapet som er gyldig i inngåelseslandet, ikke blir
anerkjent i Norge. For å avhjelpe dette foreslår
departementet en mulighet for etterfølgende anerkjennelse
av ekteskapet dersom sterke grunner taler for det.
De ovennevnte lovendringene har til hensikt å motvirke
tvangsekteskap. Departementet er innforstått med at det
kan være vanskelig å lage regler som utelukkende
treffer målgruppen, og det kan følgelig være
problematisk å unngå at noen blir satt i en urimelig
situasjon på grunn av de foreslåtte reglene. Her må imidlertid
hensynet til de personene de foreslåtte reglene er ment å verne
veie tungt. Det må følgelig ikke åpnes
for omgåelser av regelverket ved å lage vide unntaksmuligheter.
En unntaksbestemmelse må ikke innebære en risiko
for ytterligere overgrep i omgåelseshensikt. Departementet
mener derfor at det bør være en snever unntaksbestemmelse
som kun tar høyde for de helt åpenbart urimelige
tilfellene.
Departementet har merket seg at flere høringsinstanser
har påpekt at det er viktig å ta hensyn til eventuelle
negative konsekvenser for eventuelle barn i forholdet ved at et
ekteskap ikke blir anerkjent i Norge. Departementet er opptatt av
at barnas situasjon blir ivaretatt, jf. barnekonvensjonen artikkel
3, men vil samtidig vise til at lovendringene som her foreslås refererer
seg til situasjoner hvor det kan bli utøvet tvang. Et unntak
for parter som har eller venter barn sammen kan derfor muligens
innebære en risiko for at kvinnen presses inn i et ufrivillig
svangerskap. Det er heller ikke gitt at en etterfølgende
godkjennelse av ekteskapet nødvendigvis vil være
til barnets beste dersom ekteskapet som ligger til grunn er gjennomført
ved tvang. Det bør derfor ikke være noen automatikk
i etterfølgende godkjennelse selv om partene har eller
venter barn sammen. Det må foretas en konkret og svært
grundig vurdering i det enkelte tilfelle, der barnets beste skal
være et grunnleggende hensyn.
Enkelte høringsinstanser har bedt departementet klargjøre
hva som ligger i kriteriet sterke grunner, herunder forholdet til
fylkesmannens dispensasjonsadgang. I høringsnotatet ble
det nevnt en del momenter som bl.a. kunne være relevante
i vurderingen av om det foreligger "sterke grunner" for å anerkjenne ekteskapet:
For det første ble det nevnt at partene kan ha en betydelig
sterkere tilknytning til vigselslandet enn til Norge.
Et annet moment som ble nevnt som relevant, var at det foreligger
et tilfelle som ville ha gitt grunnlag for dispensasjon fra fylkesmannen,
dersom ekteskapet hadde vært inngått etter norsk
rett.
Et tredje moment som ble nevnt er at det er lang tid siden vigselen,
og partene har innrettet seg på at de er gift. Her må det
imidlertid tas hensyn til at et unntak for de tilfeller hvor partene
har bodd sammen en viss tid, vil kunne skape en risiko for at den
eller de parter som har blitt giftet bort mot sin vilje, blir holdt
tilbake i opprinnelseslandet/hjemlandet mot sin vilje.
Hvorvidt dette momentet skal være relevant må følgelig
vurderes nøye og konkret og også ses i sammenheng
med andre momenter i saken.
Et siste moment som ble nevnt var dersom det foreligger opplysninger
som viser at en manglende anerkjennelse av ekteskapet vil kunne
få andre sterke negative konsekvenser for ekteparet.
Departementet har merket seg Justisdepartementets anførsel
om at det ikke bør være vanskeligere å få anerkjent
et allerede etablert ekteskap enn å få tillatelse
for å inngå ekteskap etter ekteskapsloven § 1. Justisdepartementet
mener derfor at det bør ses nærmere på utformingen
av kriteriene etter de to bestemmelsene. Et alternativ kan være å endre
vilkåret "særlige" til "sterke" i § 1,
siden praksis etter § 1 allerede i dag er restriktiv.
Departementet er av den oppfatning at det ikke er mer inngripende å ikke
gi en etterfølgende godkjennelse hvor det foreligger et
etablert ekteskap siden det i disse tilfellene må antas
at de involverte parter er kjent med at de bryter en regel. En part
med sterk tilknytning til Norge som omgår norske regler
ved å gifte seg i utlandet må være klar
over at resultatet/konsekvensen kan bli at ekteskapet er gyldig
i inngåelseslandet, men ikke anerkjennes i Norge. Det samme
gjelder for foreldre som planlegger å gifte bort sin sønn
eller datter.
Departementet er enig med Justisdepartementet i at siden dispensasjonspraksisen
etter ekteskapsloven § 1 allerede i dag er svært
restriktiv så taler dette for å endre vilkåret
særlige grunner til sterke grunner.
Departementet er enig med Utlendingsdirektoratet i at begjæringen
om etterfølgende godkjennelse må komme fra begge
parter, ikke bare fra en part slik det ble foreslått i
høringsnotatet. Det er viktig at begges syn kommer til
uttrykk. Dette er særlig viktig i disse tilfellene hvor
det er tale om etterfølgende godkjennelse av ekteskap som
opprinnelig ikke ble anerkjent på bakgrunn av regler som
ble laget for å forhindre tvangsekteskap.
Det må foretas en samlet vurdering av om det foreligger
en unntakssituasjon, på bakgrunn av de nevnte momentene
og tilgjengelige opplysninger. Hvorvidt det foreligger sterke grunner
til å gi etterfølgende godkjennelse av et opprinnelig
ikke-anerkjent ekteskap vil bero på en konkret og skjønnsmessig vurdering,
og det er naturlig at denne avgjørelsen hører
under det frie skjønnet til forvaltningen.
Når det gjelder etterfølgende godkjennelse
av polygame ekteskap vil departementet presisere at det også her
må foreligge sterke grunner.
Ingen av høringsinstansene har hatt motforestillinger
mot at myndigheten til å gi etterfølgende godkjennelse
legges til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Departementet
opprettholder forslaget.
Departementets forslag til bestemmelse om etterfølgende
godkjennelse følger av forslaget til ny § 18a i
ekteskapsloven.
Departementet foreslår at adgangen i ekteskapsloven
(§ 23) til å få direkte skilsmisse
ved dom utvides til å gjelde tvangsekteskap generelt, herunder
i de tilfellene der det er andre enn ektefellen som har utøvet
tvangen.
Videre foreslås det endringer i straffeprosessloven
slik at det blir utvidet adgang til å fremme krav om ugyldighet
eller skilsmisse som borgerlige rettskrav i en straffesak selv om
ektefellen ikke er siktet i saken.
Ekteskapsloven § 16 tredje ledd bestemmer at hver
av ektefellene kan reise søksmål for å få kjent ugyldig
ekteskap inngått under tvang. To av hensynene bak bestemmelsen
om ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 tredje
og fjerde ledd var at for mange kunne det være stigmatiserende å bli
registrert som skilt, og at den tiden det tar å oppnå skilsmisse kan
være en stor påkjenning. I noen kulturer kan skilsmisse
også gjøre det vanskelig å gifte seg
på nytt.
For noen kan det imidlertid være mer ønskelig å oppløse
et tvangsekteskap ved skilsmisse enn å få det erklært
ugyldig, pga. de ulike rettsvirkninger ugyldighet og skilsmisse
har. Ved skilsmisse inntrer en del rettigheter som ikke oppnås
ved ugyldighet, for eksempel rettigheter til felles bolig og innbo,
bidrag, ektefellepensjon og likedeling av partenes felleseie.
Ved ugyldighet anses ekteskapet for ikke å være inngått,
med virkning både fremover og bakover i tid. Partene får
da status som ugifte. Dette kan få betydning for eventuelle
barn som er født i ekteskapet. Dersom ekteskapet blir ugyldig,
og partene blir regnet som aldri å ha vært gift,
kan det føre til at eventuelle barn blir stående
uten juridisk far. Dette kan bli konsekvensen i de tilfeller der
farskapet er fastsatt på grunnlag av "pater-est-regelen"
(den som mor til barnet er gift med ved fødselen skal regnes
som far til barnet). Spørsmålet blir om denne
regelen kommer til anvendelse i disse tilfellene. Etter departementets vurdering
er det mye som taler for at pater-est-regelen bør gjelde
selv om ugyldigheten fastslås ved dom.
Kulturelle forhold kan også tale for at det vil anses
mindre stigmatiserende dersom ekteskapet oppløses ved skilsmisse.
Departementet vil i den forbindelse vise til argumentet fra Røde
Kors om at direkte skilsmisse på grunnlag av tvangsekteskap
lettere vil bli anerkjent av storfamilien, miljø og eventuelle
nye ektefelle. Noe som vil gjøre det framtidige livet som skilt
- særlig for kvinner - enklere.
Det tar over et år å få skilsmisse
etter de vanlige reglene. Press om å gjenoppta samlivet,
med den følge at separasjonen faller bort, vil også kunne
være til stede. Det skal imidlertid bemerkes at press eller tvang
er noe fylkesmannen vil ta hensyn til i vurderingen av om partene
i en vanlig skilsmissesak anses for å ha levd atskilt.
Forutsetningen her er imidlertid at ektefellen ikke har gått
med på mer fellesskap enn hva han eller hun "har vært
nødt til".
Etter departementets vurdering vil den som har blitt utsatt for
et tvangsekteskap ha et berettiget krav på å få skilsmisse
raskt og uten forutgående separasjon, selv om ikke handlingen
anses for "alvorlig mishandling" og følgelig kommer inn
under dagens regel i § 23. Det er forutsatt at
et krav om direkte skilsmisse etter § 23 blir
behandlet forholdsvis raskt, ved at domstolene påskynder
behandlingen av saker av denne art.
På denne bakgrunn foreslår departementet å opprettholde
forslaget om at ekteskapsloven § 23 om direkte
skilsmisse utvides til å omfatte tvangsekteskap generelt.
Det er vektlagt at forslaget har bred støtte fra høringsinstansene.
Vurderingene etter ekteskapsloven § 23 tredje ledd
skal være de samme som etter ekteskapsloven § 16
tredje ledd. Videre må innholdet i begrepet "tvangsekteskap"
være det samme som i ekteskapsloven § 16
tredje ledd. Det er lagt til grunn at påstand om ugyldighet
etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd også kan
gjøres gjeldende mot en ektefelle som har vært
uvitende om den utøvde tvangen. Det samme foreslås
i forhold til ekteskapsloven § 23 hvor dette er
presisert i lovforslaget. For å tydeliggjøre rettstilstanden
foreslås det en tilsvarende endring i ekteskapsloven § 16
tredje ledd.
Så fremt retten finner det bevist at ekteskapet har vært
inngått ved rettsstridig tvang, bør partene kunne få velge
mellom dom på ugyldighet og dom på direkte skilsmisse.
Regjeringsadvokaten mener det kan være en fordel om forarbeidene
kan si noe om hvem som har bevisbyrden for at et ekteskap er inngått
under tvang, jf. forslag til ny § 23 tredje ledd.
Til dette vil departementet bemerke at det ikke foreslås
noen endringer i de alminnelige bevisbyrdereglene, slik at det er
disse som må legges til grunn. Av de alminnelige bevisbyrdereglene
følger at i saker der det er absolutt tvil - det ene faktum
er like sannsynlig som det andre - er det gjerne slik at usikkerheten
går ut over den part som hevder at det foreligger et rettsforhold. Saksøker
har bevisbyrden. I en sak der en part hevder at hun/han
er blitt tvunget til å inngå ekteskap ved rettsstridig
tvang, har vedkommende bevisbyrden for at de påstander
hun eller han har fremsatt medfører riktighet. Det er følgelig
saksøker som vil ha bevisbyrden.
Etter ekteskapsloven § 23 annet ledd må ektefellen
reise sak senest to år etter at ektefellen fikk kjennskap
til handlingen. Departementet opprettholder imidlertid forslaget
om at søksmålsfristen i dette tilfellet bør
være den samme som ved krav om dom på ugyldighet
etter ekteskapsloven § 16 fjerde ledd. Sistnevnte
bestemmelse fastslår at søksmålet må være
reist innen seks måneder etter at de tvungne er blitt fri
fra tvangen. Uansett må søksmålet være
reist innen fem år etter inngåelsen av ekteskapet.
Departementets forslag følges opp ved forslag til endring
i ekteskapsloven § 23.
En sak om ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 tredje
ledd kan, slik departementet tolker regelverket, kun reises i en
straffesak om tvangsekteskap etter straffeloven § 222
annet ledd der den siktede er ektefellen, enten som hovedgjerningsperson
eller som medvirker. Dersom andre enn ektefellen er siktet i saken,
eksempelvis foreldrene og/eller søsken, kan etter
departementets tolkning ikke en sak om ugyldighet etter ekteskapsloven § 16
tredje ledd reises i straffesaken. Dette er uheldig siden det i
en del tilfeller vil være andre enn ektefellen som er siktet.
Et godt eksempel på dette er den første saken
om tvangsekteskap som Høyesterett har behandlet hvor en
far og en halvbror ble dømt for forsøk på overtredelse
av straffeloven § 222 annet ledd. De samme hensyn
som ligger bak muligheten til å kreve sivile krav pådømt
i en straffesak gjør seg også gjeldende selv om
ektefellen ikke er siktet. Av hensyn til den eller de fornærmede bør
domstolen i en straffesak om tvangsekteskap ha mulighet til å ta
stilling til om et ekteskap er ugyldig etter ekteskapsloven § 16
tredje ledd dersom parten(e) krever det.
På denne bakgrunn og med vekt på støtten
fra høringsinstansene opprettholder departementet forslaget
om en endring i straffeprosessloven som medfører at et
krav om ugyldighet (ev. direkte skilsmisse) også kan fremmes
i en sak hvor andre enn ektefellen er siktet.
Departementet legger til grunn at disse sakene vil måtte
følge alminnelige prosedyrer med hensyn til behandling
av borgerlige rettskrav i en straffesak.
Straffeprosessloven § 426 flg. inneholder regler for
fremgangsmåten ved behandling av borgerlige rettskrav.
Det fremgår av straffeprosessloven § 427 annet
ledd at det offentlige i utgangspunktet har plikt til å ta
med et krav mot den siktede i saken, og det samme ble foreslått
skulle gjelde i disse tilfellene. Av samme bestemmelse fremgår
det imidlertid at det borgerlige rettskrav kan nektes fremmet dersom
det vil være til uforholdsmessig ulempe for straffesaken. Det
ble foreslått i høringsnotatet at denne bestemmelsen
også skal få anvendelse i disse sakene, da det
i enkelte tilfeller kan være vanskelig å få kontakt
med ektefelle som ikke er siktet i saken for stevning. Vedkommende
kan for eksempel være i utlandet. Departementet har merket
seg at enkelte høringsinstanser har påpekt viktigheten
av at dette forbeholdet i straffeprosessloven § 427
annet ledd er tilstede, og på denne bakgrunn opprettholdes
forslaget.
Departementet registrerer at Politidirektoratet og Oslo politidistrikt
stiller spørsmål ved om krav om skilsmisse vil
kunne anses å ha "sprunget ut av" en frihetsberøvelse
mv. Etter departementets vurdering må det være
tilfellet. I en straffesak om tvangsekteskap legger departementet
til grunn at krav om å få kjent ekteskapet ugyldig
eller få direkte skilsmisse må anses å være
et rettskrav som "springer ut av samme handling som saken gjelder".
Det foreligger årsakssammenheng mellom den handlingen som
saken gjelder og det borgerlige rettskravet. "Handlingen" vil her
være tvangsekteskapet. Det vises for øvrig til at
verken Justisdepartementet eller Riksadvokaten har hatt tilsvarende
innvendinger mot en slik fortolkning.
Dette forslaget følges opp ved departementets forslag
til endringer i straffeprosessloven §§ 3
og 427. Noen høringsinstanser har hatt enkelte lovtekniske
merknader, disse er ivaretatt ved at bestemmelsene er noe endret
fra forslaget i høringsnotatet.
Det vises til at Stortinget vedtok et privat lovforslag den 19. juni
2003 fremmet i Dokument nr. 8:122 (2002-2003), en ny bestemmelse
i ekteskapsloven § 7 litra l som trådte
i kraft straks. Denne lyder slik:
"Hver av brudefolkene skal hver for seg erklære på ære
og samvittighet at ekteskapet blir inngått av egen fri
vilje, og at de anerkjenner hverandres like rett til skilsmisse."
Bestemmelsen i ekteskapsloven § 7 litra l er
inntatt i kapittel 2 om prøving av ekteskapsvilkårene. Brudefolkene
må således bevise at dette vilkåret er oppfylt
før ekteskapet kan inngås. I tråd med
Stortingets innstilling, endret departementet blanketten "Erklæring
fra brudefolkene før prøving av ekteskapsvilkårene"
(Q-0150) i overensstemmelse med ekteskapsloven § 7
litra l. Erklæringens ordlyd i skjemaet er:
"Jeg erklærer på ære og samvittighet
at svarene er riktige. Jeg erklærer også på ære
og samvittighet at jeg inngår ekteskapet frivillig og anerkjenner
at min fremtidige ektefelle har lik rett til skilsmisse som meg."
Både lovbestemmelsen og erklæringen i skjemaet
er generell og retter seg ikke kun mot muslimer som ifølge
Stortinget er den egentlige målgruppen. Dette har skapt
problemer i forhold til en rekke andre religioner og kirkesamfunn.
Særlig har det vært reaksjoner fra katolsk hold
med henblikk på å underskrive en slik erklæring.
Som følge av reaksjonene på lovendringen i
ekteskapsloven, har familie-, kultur- og administrasjonskomiteen
i Innst. O. nr. 17 (2003-2004) bedt departementet om å se
på andre formuleringer av intensjonene i erklæringsblanketten.
I høringsnotatet ble det vist til at departementet ikke
fant støtte i uttalelsene fra Stortinget for å oppheve
bestemmelsen i ekteskapsloven som angår lik rett til skilsmisse.
Departementet fant imidlertid støtte i Stortingets uttalelser
for en endring i blankett Q-0150 for å unngå at
ordningen støter an mot noen religioners trossetninger.
På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsnotatet
en annen ordlyd i erklæringsblanketten som ble antatt å kunne
stå seg i forhold til de forskjellige kirke- og trossamfunnene.
Ordlyden var følgende:
"Jeg erklærer også på ære
og samvittighet at jeg inngår ekteskapet frivillig og at
jeg vil respektere menns og kvinners like rettigheter etter norsk
lov."
Det ble vist til at erklæringen er generelt formulert
og den retter seg ikke direkte mot noen grupper i samfunnet. Samtidig
er det meningen at menns og kvinners like rett til skilsmisse skal
omfattes uten at dette fremgår uttrykkelig. Departementet
antar at således er tilfellet her. Ordlyden nevner "norsk
lov" istedenfor for eksempel "ekteskapsloven" som synes unødvendig
og dessuten kan virke uheldig. Det ble antatt at "respektere" går
et skritt videre og medfører en noe større grad
av forpliktelse enn nåværende "anerkjenner". Departementet
viste i høringsnotatet til at menns og kvinners like rettigheter
må anses som et grunnleggende prinsipp som går
igjen i hele det norske lovverket.
Flere av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet
benytter anledningen til å si at de er imot hele bestemmelsen
og at det var feil å innføre den. Dette er naturlig
siden endringen i ekteskapsloven og erklæringsblanketten
ble vedtatt av Stortinget på bakgrunn av et Dokument 8-forslag
uten alminnelig høring.
Departementet registrerer at flere av høringsinstansene ønsker å oppheve
bestemmelsen i ekteskapsloven § 7 litra l, men
finner ikke støtte i Innst. O. nr. 17 (2003-2004) for å oppheve
bestemmelsen.
Departementet ser at bestemmelsen kan ha en signaleffekt, men
vil likevel peke på at alle som ønsker det får
skilsmisse i Norge. Norsk ekteskapslovgivning får ikke
anvendelse i utlandet og vi kan ikke ved en endring i ekteskapsloven
påvirke såkalt "religiøs" skilsmisse.
I den katolske lære er det for eksempel ikke mulig å få religiøs
skilsmisse og det kan vi ikke påvirke ved å endre
ekteskapsloven. Departementet vil imidlertid arbeide videre med
problemstillingen rundt såkalte "haltende ekteskap".
Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft
fra den tid Kongen bestemmer.
Forslag til ny bestemmelse i ekteskapsloven § 18a
skal kun gjelde for ekteskap inngått etter lovens ikrafttredelse.
For ekteskap inngått før lovendringen vil anerkjennelsesspørsmålet
avgjøres etter gjeldende ulovfestede regler. Forslagene
til nye bestemmelser kan muligens innebære et behov for overgangsregler.
Departementet anser det som mest hensiktsmessig at nærmere
overgangsbestemmelser fastsettes i forskrift, og foreslår
derfor at departementet gis myndighet til å fastsette overgangsregler
i forskrift, jf. lovutkastet IV nr. 2.