Stortingets fullmaktskomité omtaler ein del forhold
rundt avviklinga av stortingsvalet i 2005 i Innst. S. nr. 1 (2005-2006).
Det følgjer av valforskrifta § 27
tredje ledd at veljarar som førehandsrøystar utanfor
sin eigen valkrins, skal få utlevert ein avkryssingsrøystesetel med
namna til dei registrerte politiske partia. Røystesetelen
inneheld såleis namna på alle dei politiske partia,
uavhengig av om partiet ikkje stiller liste i nokon valkrins eller
i alle valkrinsane.
Stortingets fullmaktskomité har peika på at
det med den eksisterande ordninga er fare for at veljarar røystar
på eit parti som ikkje stiller liste i valkrinsen deira.
Risikoen for at dette skal skje, bør reduserast mest mogleg.
Departementet legg til grunn at departementet framleis skal sørgje
for å trykkje opp røystesetlar som skal nyttast
av veljarar som røystar utanfor sin eigen valkrins. For
alle praktiske og økonomiske formål er da den
einaste løysinga å lage ein felles type røystesetel
til bruk over heile landet (og i utlandet) ved førehandsrøystegivinga.
Spørsmålet blir korleis ein kan redusere risikoen
for at veljarar som førehandsrøystar, røystar
på eit parti som ikkje stiller liste i valdistriktet deira.
Det vil i praksis ikkje vere mogleg å hindre
at det oppstår slike situasjonar.
Stortingets fullmaktskomité nemner sjølv at
eit mogleg tiltak vil vere å setje opp oppslag i førehandsrøystelokala
med informasjon om kva for parti som stiller liste ved valet. Etter
det departementet kjenner til, blir det gjort i ein viss grad alt
i dag. Departementet er samd i at eit slikt oppslag vil kunne hindre
at somme veljarar røystar på parti som ikkje stiller
liste i valdistriktet deira, sjølv om nok ikkje alle veljarane vil
leggje merke til eit oppslag. Men slik departementet ser det, vil
eit slikt tiltak berre kunne gjennomførast ved stortingsval
og fylkestingsval.
Departementet meiner at valmyndigheitene har avgrensa høve
til å hindre at veljarar førehandsrøystar
på eit parti som ikkje stiller liste i valkrinsen deira.
Departementet har ved dei siste vala trykt informasjon på røystesetlane
til departementet om at ikkje alle parti som er oppførte
på røystesetelen, stiller liste i alle valkrinsane.
Dette saman med eit oppslag i førehandsrøystelokalet
om kva for parti som stiller liste i kva for valkrinsar ved stortingsval
og fylkestingsval, vil kunne redusere talet på forkasta røystesetlar.
Slik departementet ser det, er det grunn til å tru at veljarar
i utlandet i mindre grad enn veljarar innanriks har kunnskap om
det partiet ein ønskjer å røyste på,
stiller liste i valkrinsen til vedkommande. Ei oversikt over kva
parti som stiller liste i kva for valkrinsar, vil ikkje vere ferdig
i tide til å kunne bli distribuert utanriks saman med resten
av valmateriellet.
Det er etter måten få røystesetlar
som blir forkasta fordi veljaren førehandsrøystar
på eit parti eller ei gruppe som ikkje stiller liste i
valdistriktet til vedkommande. Ved stortingsvalet i 2005 vart 295 røystesetlar
forkasta på grunn av dette. Mange veljarar vil truleg heller
ikkje leggje merke til informasjon som eventuelt blir slått
opp i røystelokalet. Dette gjer at det nok er grenser for
kor mykje det er mogleg å redusere talet på røystesetlar
som kjem til å bli forkasta fordi veljarane røystar
på parti som ikkje stiller liste i valkrinsen deira.
Departementet finn likevel at det er grunn til å leggje
til rette for oppslag med oversikt over kva parti eller grupper
som stiller liste i dei ulike valkrinsane. Tiltaket vil i alle fall
til ein viss grad kunne medverke til å hindre at veljarar
røystar på parti eller grupper som ikkje stiller
liste i valdistriktet deira. Tiltaket vil kunne gjennomførast
på ein enkel og billig måte, da opplysningane
likevel vil bli samla inn for å bli nytta i valnattsystemet
til departementet. Departementet ser for seg at oversikta blir lagd
ut på internettsida www.valg.no. Samstundes vil departementet
gå ut med oppmoding til kommunane om å gjere informasjonen
tilgjengeleg for veljarane i førehandsrøystelokala.
Når det gjeld veljarar utanriks, vil utanriksstasjonane
bli informerte om at ei slik oversikt kjem til å bli lagd
ut på Internett, og at denne oversikta bør skrivast
ut og vere tilgjengeleg for veljarane når dei kjem for å røyste.
Vallova § 7-1 pålegg valmyndigheitene å trykkje røystesetlar
for alle vallister som er godkjende til det aktuelle valet. Departementet
meiner at i dette ligg det indirekte ei plikt til å sørgje
for at røystesetlar for alle vallistene er tilgjengelege
i vallokala, også i førehandsrøystelokala.
Dette har departementet understreka i valhandboka si.
Verken vallova eller valforskrifta inneheld reglar som direkte
regulerer at røystesetlar skal leggjast ut i røysteavlukka
(eller på avskjerma bord) i vallokala. Det at røystesetlane
skal leggjast ut slik at andre ikkje kan sjå kva for røystesetlar
ein veljar nyttar, må likevel slik departementet ser det,
vere ein konsekvens av formålsføresegna i vallova,
som mellom anna viser til at valet skal vere hemmeleg.
Stortingets fullmaktskomité har peikt på at
det vart registrert nokre tilfelle der det mangla røystesetlar
i røysteavlukka på valdagen, eller der veljarane ikkje
fann røystesetlar for alle vallistene. Komiteen finn dette
meget uheldig. Komiteen viser òg til ei klage på at
det mangla røystesetlar i samband med førehandsrøystegjevinga
i ein kommune og uttaler:
"Komiteen ber departementet vurdere om det bør gis
regler i lov eller forskrift om fremgangsmåten i slike
tilfelle. Det samme kan gjelde ved tilsvarende problem på valgtinget
(…)."
Departementet har vurdert om det bør fastsetjast reglar
i vallova eller valforskrifta som pålegg dei som tek imot
røyster, å kontrollere røysteavlukka
jamleg for å sikre at røystesetlar til kvar tid
er tilgjengelege for veljarane, men kan ikkje sjå at det
vil vere noko å hente på å regelfeste
dette forholdet.
Departementet meiner at ein i staden for regelfesting bør
satse på forsterka informasjon overfor kommunane for å unngå slike
tilfelle som er nemnde i fullmaktsinnstillinga. I valhandboka si
vil departementet også understreke kor viktig det er å sjå til
at røystesetlar for alle godkjende vallister, saman med blanke
røystesetlar, alltid er tilgjengelege for veljarane. Departementet
vil også lage plakatar som informerer om kva ein veljar
skal gjere dersom vedkommande ikkje finn røystesetelen
for det partiet han eller ho ønskjer å røyste
på. Desse plakatane vil bli lagde ut på Internett,
slik at kommunane kan skrive dei ut og hengje dei opp i vallokala.
Fullmaktskomiteen har vist til at det er avgjerande for Stortinget
sin kontroll av valets gyldigheit at møtebøkene
er nøyaktig utfylte og inneheld korrekt informasjon.
Departementet utformar formular som skal nyttast ved protokollering
av valresultat. Dei formulara som ligg føre, er utarbeidde
i samarbeid med kommunane. Formulara er laga i word-format og i
excel-format. Dataleverandørane til kommunane og fylkeskommunane
integrerer møteboka i valdatasystemet deira, noko departementet
ikkje har hatt merknader til såframt postsystemet og oppsetta
i formulara blir nytta.
Datasystemet kommunane nyttar, inneheld såleis ei integrert
møtebok som er basert på møtebokformular
departementet har fastsett. Dette fungerer på ein slik
måte at systemet genererer ei utfylt møtebok som er
basert på data som blir lagde inn i systemet. Det vil seie
at ein kommune eller fylkeskommune ikkje sjølv fysisk fyller
ut sjølve møteboka.
Departementet har i møte med fylkeskommunar og kommunar
diskutert ulike spørsmål rundt møtebøkene,
mellom anna om utforminga av formulara fungerer tilfredsstillande,
om kommunane får god nok opplæring i utfyllinga,
om det oppstår særlege problem med integreringa
av møteboka i datasystema til kommunane, osv.
Tilbakemeldingar til departementet kan tyde på at det
ikkje er utforminga av sjølve møtebokformularet
som genererer feil. Årsakene til feilføringa vil
for det meste vere 1) for lite kunnskap om kva som skal førast
og/eller 2) for liten kjennskap til datasystemet og dei
data som ligg til grunn for ei automatisk generert møtebok.
Kommunar og fylkeskommunar departementet har hatt møte
med, meiner problema ved det førre valet først
og frems skuldast manglande kompetanse hos valmedarbeidarar. Datasystem
som ein nyttar i mange kommunar, genererer møteboka automatisk på bakgrunn
av tal som er lagde inn i systemet. Manglande forståing
for samanhengen i valsystemet kan føre til feilkjelder
ved innføring i datasystemet og dermed feil i møteboka.
Kommunane meiner møtebokformularet i seg sjølv
fungerer svært godt. Men dei peiker på at ei grunnleggjande
forståing for gjennomføringa av val er heilt nødvendig
for å forstå korleis møteboka skal førast.
Dei meiner det må vere ein føresetnad at alle
kommunar i god tid før valet set seg godt inn i korleis
boka skal førast, også dersom kommunen nyttar
datasystem.
Departementet meiner inngåande kjennskap til oppbygginga
av møteboka og føringa av boka er heilt nødvendig
for å sikre eit korrekt oppteljingsresultat, uavhengig
av om møteboka blir fylt ut manuelt eller ved hjelp av
datasystem. Utfylling ved hjelp av datasystem krev at valstyret
forstår kva som ligg til grunn for utskrifter frå systemet,
korleis tal frå systemet kjem fram, og den indre samanhengen
mellom tala. I motsett fall vil det også i mindre grad
vere i stand til å oppdage feil. Det er kvar enkelt kommune
som er ansvarleg for oppteljingsresultatet, og kvart valstyre må kunne
vise korleis dei har komme fram til resultatet. På bakgrunn
av dei tilbakemeldingane som har komme inn, meiner departementet
det ikkje skulle vere behov for å gjere særlege
endringar i møtebokformulara.
Ved valet i 2005 vart fleire av møtebøkene
til fylka leverte til departementet og Stortinget med opplagt feil
tal. Feila var så tydelege at mykje tyder på at fylka
neppe kan ha kontrollert at bøkene var korrekte før
dei vart sende inn. Dette er ikkje forsvarleg, og departementet
har prøvd å finne ut kva desse feila kjem av.
Når fylket og kommunane i fylket nyttar den same systemleverandøren,
blir resultata frå kommunane integrerte i datasystemet
til fylket ved at tal blir overførte direkte til fylkeskommunesystemet.
Somme fylke ser ikkje ut til å ha kontrollert at tala som vart
overførte, var korrekte. Det var heller ikkje lagt inn
sikkerheitsmekanismar i systemet, noko vi får opplyst skal
vere på plass til neste val. Departementet vil i opplæringsmøte
med fylkeskommunane føre det neste stortingsvalet leggje
særleg vekt på at fylkeskommunane har eit viktig
ansvar for legalitetskontroll av resultatet i kommunane.
Departementet har ikkje grunnlag for å uttale seg om
teknologien i datasystema, eller for å hevde at det er
noko i vegen med sjølve systema. Mykje tyder på at
kommunane har for liten kunnskap om korleis systema fungerer.
Fylke og kommunar peiker også på at det er
heilt nødvendig at kvar kommune tek ein heilskapleg systemgjennomgang
og testing av det datasystemet som skal nyttast ved val. Det er
viktig for å finne eventuelle veike punkt. Ein gjennomgang
er også viktig med omsyn til opplæring.
Fleire stader er det vanleg at fleire kommunar og eventuelt fylkeskommunar
går saman om å kjøpe inn datasystem til
bruk ved val. Dette gir gode rutinar, og fleire melder om svært
god erfaring med denne typen samarbeid.
For å få til ei best mogleg gjennomføring
og sikre eit korrekt oppteljingsresultat ser sentrale stikkord ut til å vere
god kjennskap til reglar for val og praktisk erfaring frå gjennomføring
av val. Det krev igjen at det blir lagt vekt på og gitt
tilstrekkeleg opplæring i samband med gjennomføringa.
I høyringsnotatet som ligg til grunn for proposisjonen,
peikte departementet på at det er usikre faktorar ved all
bruk av teknologi. Dette gjeld også ulike tekniske løysingar
som blir nytta ved oppteljing av røystesetlar. Samstundes
er vi avhengige av at ulike tekniske løysingar ikkje fører
til at det i ettertid blir sådd tvil om valet er gyldig.
Det har frå visse hald vorte stilt spørsmål
om IKT-baserte system, slik som optiske lesarar for teljing av røystesetlar,
bør komme inn under ei statleg godkjenningsordning. Formålet med
ei slik godkjenning er at ein på førehand får
kontrollert at systema og maskinane gjer det dei skal på ein
korrekt måte. Ei godkjenningsordning kan vere viktig, men
er ikkje alltid nok for å få gjennomført
eit korrekt val. Mange feil skuldast menneskeleg svikt.
Spørsmålet om innføring av elektronisk
røystegiving vart nyleg vurdert av ei arbeidsgruppe. Rapporten
deira, "Elektronisk stemmegivning - utfordringer og muligheter",
vart lagd fram for departementet i februar 2006. Arbeidsgruppa føreslår
at det blir innført ei godkjennings- og sertifiseringsordning
for system som skal nyttast for elektronisk røystegiving,
og viser mellom anna til føresegner om dette i rekommandasjon
frå Europarådet om elektronisk røystegiving. Arbeidsgruppa
framhevar også at ei slik godkjenningsordning av ein uavhengig
instans er svært viktig for tilliten til valsystemet. Departementet
har enno ikkje teke stilling til forslaget frå arbeidsgruppa.
Departementet meiner det kan vere nødvendig at ein også vurderer
eventuelle godkjenningsordningar for skannarar når ein
skal behandle spørsmålet om eventuelt å innføre
godkjennings- og sertifiseringsordningar for system ved elektronisk
røystegiving. Elektroniske system som blir nytta ved val,
kan vere samansette av ulike modular, verktøy for administrativ
gjennomføring, manntalssystem, elektronisk røystegiving,
elektronisk oppteljing (skannarar) osv. Spørsmålet
om eventuelle godkjenningsordningar for alle typar elektroniske
system som ein bruker ved røystegiving eller oppteljing
av røystesetlar, bør vurderast samla. Departementet
vil derfor sørgje for at dette blir vurdert i samband med
arbeidet med elektronisk røystegiving.
Departementet vil i framtida arrangere opplæringsmøte
med alle fylkeskommunar før stortingsval for mellom anna å gjennomgå møtebøkene.
Sikkerheitskoda røystesetlar er ikkje knytte til det å røyste
ved hjelp av elektroniske medium. Sikkerheitskodar kan nyttast på papirrøystesetlar.
Slike kodar kan nyttast på røystesetlar som skal
teljast i optiske lesarar, til dømes for å unngå at
den same setelen blir tald to gonger maskinelt.
Bruk av sikkerheitskodar på røystesetlane er ikkje
berre - og heller ikkje i første rekkje - eit økonomisk
spørsmål. Denne typen røystesetlar reiser
ein del prinsipielle spørsmål i samband med anonymiteten
til veljaren. Departementet vil greie ut spørsmålet nærmare
og melde tilbake til Stortinget på eit seinare tidspunkt.