Kapitlet inneholder forslag til straffebestemmelser som avløser
straffeloven 1902 kapittel 8 om forbrytelser mot statens selvstendighet
og sikkerhet og kapittel 9 om forbrytelser mot Norges statsforfatning og
statsoverhode. Som en følge av de forslag som fremmes,
foreslås kapittel 8 i militær straffelov om krigsforræderi
og blottstillelse av krigsmakten i det alt vesentlige opphevet.
Hvilken atferd som skal være straffbar på dette området,
må vurderes ut fra hvilket trusselbilde som skal legges
til grunn, hvordan ønsket om beskyttelse og kontroll skal
avstemmes mot ytrings- og informasjonsfriheten og den alminnelige
handlefrihet, samt hvilket presisjonskrav som må stilles
til straffebestemmelsene.
Når det skal gis regler om vern av landets selvstendighet,
sikkerhet og demokratiske styreform, vil graden av kriminalisering
særlig påvirkes av hvor truet de vernede interessene
er (trusselsituasjonen), og hvilke mothensyn som gjør seg
gjeldende, særlig knyttet til borgernes handlefrihet og
ytrings- og informasjonsfriheten.
Departementet slutter seg til hovedpunktene i Lund-utvalgets
vurdering av trusselbildet, men har også lagt vekt på høringsuttalelsen
fra Politiets sikkerhetstjeneste. Utvalgets analyse er nøktern,
og gir et grunnlag for å avveie truslene mot rikets sikkerhet mot
andre hensyn som tilsier en mindre inngripende regulering, som for
eksempel ytrings- og organisasjonsfriheten. Departementet kan ikke
se at den trusselvurderingen som en i dag må basere seg
på, gir grunnlag for omfattende av- eller nykriminaliseringer
for å vareta rikets indre og ytre sikkerhet. Departementet
slutter seg til forslaget om å forenkle og redusere antallet
straffebud om rikets sikkerhet.
Utvalget foreslår ikke minstestraffer, fordi det er et
stort spenn i straffverdigheten og fordi bestemmelsene er lite anvendt
i praksis, noe som gir et begrenset grunnlag for å fastsette
minstestraffen. Ingen av høringsinstansene etterlyser minstestraffer.
Departementet finner utvalgets argumentasjon overbevisende og har
valgt ikke å videreføre noen av minstestraffene
i straffeloven 1902 kapittel 8 og 9.
De mest alvorlige handlingene som i dag rammes av straffeloven
1902 kapittel 8 og 9 kan straffes med fengsel inntil 21 år.
Lund-utvalget antar at dette er tilstrekkelig.
Etter departementets syn må fastsettelsen av maksimalstraffen
for grove krenkelser av Norges selvstendighet og fred mv. ses i
sammenheng med forslaget om å sette maksimalstraffen for
noen få andre utvalgte forbrytelser, som grove terrorhandlinger og
krigsforbrytelser mv., til fengsel inntil 30 år. Fengsel
inntil 21 år skal fortsatt være lovens strengeste
ordinære straff. Departementet ønsker ikke å foreslå at
grove krenkelser av Norges selvstendighet og fred mv. skal kunne
straffes med fengsel inntil 30 år. Straffens allmennpreventive
virkning gir avtagende virkning, og det er etter departementets
mening lite å hente ved å skjerpe maksimalstraffen
fra fengsel inntil 21 år til fengsel inntil 30 år.
Departementet kan uten videre slutte seg til hovedtrekkene i
utvalgets forslag. I lys av høringen er det særlig
to spørsmål under dette punkt som krever nærmere
overveielser. For det første er det grunn til å vurdere
om det er behov for å gjøre det straffbart å påføre
Norge vesentlige begrensninger i selvbestemmelsesretten. For det
andre må det avklares om bestemmelsene om vern av Norges
selvstendighet og fred egner seg for en inndeling i vanlig og grov
overtredelse, og hva som i så fall skal være strafferammene.
Når det gjelder det å påføre
landet vesentlige begrensninger i selvbestemmelsesretten, kan det
være tilstrekkelig å true med alvorlige aksjoner
mot norske interesser, eventuelt i kombinasjon med enkelte voldelige,
men begrensede aksjoner for å understreke at det menes
alvor. Departementet mener det er påkrevd å innføre
en tilsvarende bestemmelse i straffeloven 2005 for at loven skal
være tilpasset den nye trusselsituasjonen.
Straffelovkommisjonen foreslår at drapshandlingene deles
i vanlig og grovt drap, og at strafferammene for disse settes til
henholdsvis 15 og 21 år. Departementet er enig i dette,
og har som utgangspunkt at de samme rammene bør gjelde
for angrep på de mest beskyttelseverdige offentlige interessene.
Strafferammen for vanlig overtredelse av bestemmelsen om Norges
selvstendighet og fred bør derfor settes til fengsel i
15 år og ikke 10 år, og maksimumsstraffen for
grove overtredelser bør være fengsel inntil 21 år.
I straffeloven 1902 er angrep på statsforfatningen (høyforræderi)
regulert i § 98. Med "rikets statsforfatning"
menes både den grunnlovsbestemte statsordningen og annen
lovgivning om de konstitusjonelle organenes oppbygging og virkemåte.
Handlingen er straffbar uavhengig av om den begås under fredelige
forhold, krisesituasjoner eller krig, og anses fullbyrdet på forsøksstadiet.
Lund-utvalgets forslag viderefører i det vesentlige
gjeldende rett. I tråd med sin alminnelige oppfatning foreslår
imidlertid utvalget at bestemmelsen bør endres fra å være
et skadedelikt som er fullbyrdet på forsøksstadiet,
til å være et faredelikt. De vanligste formene
for ulovlige forfatningsendringer - maktbruk og trusler - er nevnt
i forslaget til lovtekst. Utvalget går inn for å oppheve
minimumsstraffen på 5 år og sette maksimalstraffen
ned fra 15 til 10 år. Utvalget foreslår også at
flere omstendigheter skal kunne lede til at handlingen anses som
grov, og dermed gi grunnlag for 21 år fengsel. Både
resultatet av angrepet (alvorlige følger for Norge og tap
av menneskeliv) og gjerningspersonens stilling er nye omstendigheter
i forhold til gjeldende rett.
Departementet slutter seg i det alt vesentlige til forslagene.
På ett punkt følger departementet imidlertid ikke
Lund-utvalgets forslag. Med samme begrunnelse som for bestemmelsen
om krenkelse av Norges selvstendighet og fred, har departementet kommet
til at strafferammen for en vanlig overtredelse bør settes
til fengsel inntil 15 år, og ikke 10 år som utvalget
foreslår. Maksimumsstraffen for grove overtredelser bør
settes til fengsel inntil 21 år.
Den sentrale bestemmelsen i straffeloven 1902 er § 99.
Bestemmelsen rammer den som med ulovlige midler forsøker å hindre
de konstitusjonelle organer i å utføre sin virksomhet,
men uten at det tilsiktes noen forfatningsendring. Med konstitusjonelle
organer menes etter bestemmelsen Stortinget i plenum samt Lagtinget
og Odelstinget, men ikke komiteene eller Stortingets administrasjon.
Etter lovendringen i 2000 er det klart at Kongen og regjeringens
virksomhet vernes ikke bare i statsråd, men også i
forberedende statsråd og regjeringskonferanser. Av domstolene
er det bare Høyesteretts virksomhet som omfattes av både
myndighetsutøvelse og mer forretningspregede gjøremål.
En nyskaping ved lovendringen i 2000 var at vernet ble utvidet til å omfatte
enkeltmedlemmer av regjeringen, Stortinget og Høyesterett
når vedkommende opptrer som representant for organet. Handlingen
er fullbyrdet selv om vedkommende person eller organ ikke gir etter
for presset. Strafferammen er fengsel i 14 dager til 15 år,
men den heves til 21 år hvis det er brukt våpenmakt
eller gjerningspersonen har utnyttet frykt for inngrep fra en fremmed makt.
Fordi straffeloven 1902 § 99 nylig er endret, foreslår
Lund-utvalget i det alt vesentlige å videreføre
bestemmelsen med det innhold den fikk i 2000.
Departementet slutter seg til forslaget fra Lund-utvalget om å videreføre
hovedinnholdet i straffeloven 1902 § 99 slik bestemmelsen
lyder etter lovendringen i 2000, men at den bør endres
fra å være et skadedelikt til å bli et
faredelikt som fullbyrdes på forsøksstadiet.
Lund-utvalget har foreslått at strafferammen for vanlig
overtredelse bør settes til fengsel inntil 10 år, det
samme som for lovbrudd mot rikets selvstendighet og mot statsforfatningen.
Departementet slutter seg til dette. Ved grove overtredelser bør
strafferammen være fengsel i 21 år.
Straffeloven 1902 § 99 a retter seg mot den
som med bruk av våpenmakt eller under utnyttelse av frykt
for inngrep av en fremmed makt hindrer offentlige myndigheter i
deres virksomhet, eller begår alvorlige inngrep mot offentlige
tjenestemenn, pressen, foreninger eller institusjoner eller for øvrig
setter betydelige samfunnsinteresser i fare, eller som medvirker
hertil. Brudd på bestemmelsen straffes med fengsel fra
5 til 21 år. Den er etter det departementet kjenner til
ikke anvendt i praksis.
Lund-utvalget foreslår en bestemmelse som dels innskrenker
og dels utvider virkeområdet i forhold til straffeloven
1902 § 99 a. Utvidelsen består i at det ikke
lenger skal stilles krav til hvilke midler som tas i bruk. Det eneste
vilkåret er at inngrepet begås med en organisert
bruk av makt, dvs. at lovbruddet begås av flere og etter
en plan. Innskrenkingen er knyttet til at inngrepet må rette
seg mot "viktige samfunnsinstitusjoner", og at det særlige
vern som følger av bestemmelsen bare inntrer når
viktige samfunnsinteresser settes i fare. I tillegg foreslås
strafferammen justert ned til fengsel inntil 6 år for en
vanlig overtredelse og inntil 15 år for grov overtredelse.
Departementet slutter seg i hovedsak til forslaget fra Lund-utvalget.
Vernet av samfunnsinstitusjoner mot inngrep bør være
avhengig av at institusjonen er viktig, og at inngrepet er av en
slik karakter at det setter betydelige samfunnsinteresser i fare.
Departementet foreslår derfor at den som ved bruk av
vold, makt eller trusler rammer en viktig samfunnsinstitusjon slik
at det setter betydelige samfunnsinteresser i fare, skal kunne straffes
etter forslaget til § 117 selv om inngrepet ikke
er organisert. Dersom inngrepet er organisert, og vilkårene
for straff for øvrig er oppfylt, bør det kunne
straffes uansett hva slags rettsstridig middel som er benyttet.
Departementet slutter seg til Lund-utvalgets forslag til strafferammer.
Hovedbestemmelsen om landssvik i straffeloven 1902 er § 86,
som fikk sin kasuistiske utforming ved lovrevisjonen i 1950. I tillegg
er §§ 86 a og 86 b av betydning. Ved
siden av bestemmelsene i straffeloven 1902 inneholder den militære
straffelov i kapittel 8 flere bestemmelser som rammer landssvikhandlinger
forøvet av krigsmenn.
Lund-utvalget har foreslått å forkorte og forenkle reglene
om landssvik. Utvalget foreslår at bestemmelsen skal komme
til anvendelse i krig, under en væpnet konflikt eller ved
okkupasjon. Utvalget foreslår at strafferammen settes til
fengsel i 15 år for vanlig overtredelser. Når
vilkårene for å anse overtredelsen for grov er
oppfylt, foreslår utvalget at det skal kunne idømmes
fengsel inntil 21 år.
Lovreguleringen av landssvik reiser to hovedspørsmål.
For det første må det i lys av høringen spørres
om når - dvs. under hvilke forhold - bestemmelsene om landssvik
skal være anvendelige? Dernest må det tas stilling
til om de bør utformes med generelle kriterier eller som
i dag inneholde en kasuistisk oppregning av de mest sentrale formene
for landssvik.
Departementet følger opp utvalgets forslag om å dele
landssvikbestemmelsene i vanlige og grove overtredelser. Skulle
landet komme i en situasjon hvor det blir aktuelt å strafforfølge
et ikke ubetydelig antall borgere for landssvik, vil en trolig gjøre
samme erfaring som under rettsoppgjøret i perioden 1945-1950,
nemlig at de straffbare handlingene varierer betydelig i straffverdighet.
En strafferamme på 14 dager til 10 år for vanlig
landssvik vil stort sett være egnet til å favne
dette spennet. Men etter departementets oppfatning er det kanskje
nettopp i forhold til landssvikhandlinger det er behov for en egen
bestemmelse om grov overtredelse. Ikke minst angivervirksomhet som
resulterer i henrettelser eller omfattende tortur, eller viljen
til med våpenmakt å løpe fiendens ærend,
er handlinger som angriper de kjerneverdier en nasjon er avhengig
av i slike skjebnetimer. For slike handlinger bør derfor
lovens ordinære maksimalstraff kunne anvendes.
Et sentralt trekk ved landssvikbestemmelsene er at handlinger
som ellers er straffrie eller bedømmes som ulovlig etterretningsvirksomhet,
skadeverk, tvang eller trusler, i krigs- eller konfliktsituasjoner undergis
en strengere strafferettslig vurdering. Dette skiller landssvikbestemmelsene
fra de øvrige lovbruddene i kapitlet, hvor straffbarheten
ikke påvirkes av om handlingene er begått i fredstid
eller når landet er i krig mv.
Departementet har valgt å knytte det straffbare til det å yte
fienden eller okkupasjonsmakten bistand mot Norge eller å skade
norsk forsvarsevne. Den nærmere avgrensingen overlates
til domstolene. Bortsett fra at forslaget krever at fienden faktisk
har fått bistand eller at forsvarsevnen er svekket, foreslås det
ikke endringer i hvilken atferd som kan regnes som landssvik. Med
de begrensningene som nå foreslås, går
departementet inn for at også stater som Norge er alliert
med eller er i kampfellesskap med, vernes gjennom den nye bestemmelsen.
Straffbar etterretningsvirksomhet består i "rettsstridig å sette
seg eller andre i besittelse av noe som bør holdes hemmelig
av hensyn til rikets sikkerhet". Normalt vil dette være
opplysninger som ikke er tilgjengelige for alle og enhver, men en
formell sikkerhetsgradering er ikke nødvendig eller avgjørende. Også opplysninger
som er innhentet fra åpne kilder som offentlige dokumenter,
observasjoner i terrenget og samtaler med lokalbefolkningen kan,
sammenstilt og fortolket, utgjøre en hemmelighet som er
beskyttet. Hemmeligheten må være av betydning
for rikets sikkerhet.
Utvalget foreslår bestemmelser om ulovlig etterretningsvirksomhet
(innsamling og sammenstilling av hemmelig informasjon) og ulovlig
avsløring av statshemmeligheter. Utvalgets forslag til
straffebestemmelser om ulovlig etterretningsvirksomhet er bygget
opp slik at de gir vern for en hemmelig opplysning dersom det vil
skade grunnleggende nasjonale interesser av en art som oppregnes
i bestemmelsen, om opplysningene blir avslørt.
Departementet er, som de fleste høringsinstansene, enig
med utvalget i at vernet mot ulovlig etterretningsvirksomhet bør
utvides fra å gjelde "rikets sikkerhet" til "grunnleggende
nasjonale interesser".
På to punkter går departementet imidlertid
inn for å utvide hvilke hemmelige opplysninger som skal vernes
i den grad etterretning mot dem kan skade grunnleggende nasjonale
interesser. For det første foreslår departementet å føye
til "sikkerhetsmessige forhold". På denne måten
vernes også arbeidet til sikkerhetsmyndigheter som Politiets
sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet. For det
andre går departementet inn for å ta med hemmelige opplysninger
om norske naturressurser, som for eksempel fisk, olje og gass. Dette
omfatter opplysninger som finnes hos private aktører dersom
vilkårene for straff for øvrig er oppfylt.
Departementet mener at bestemmelsene bør gjøres
om til faredelikter. Endringen vil ikke føre til noen nevneverdig
nykriminalisering i forhold til utvalgets forslag. Det vil fremdeles
være den samme atferden som er straffbar: Det må være
innsamlet hemmelig informasjon om bestemte grunnleggende nasjonale
interesser, og informasjonen må være slik at den
representerer en fare for skade på den aktuelle interesse.
Virkningen av endringen er først og fremst at fullbyrdelsestidspunktet
inntrer noe før, og at etterforskings- og bevistemaene
forenkles.
Departementet går inn for at avsløring av statshemmeligheter
skal være straffbart også ved vanlig (simpel)
uaktsomhet. Det er neppe særlig sannsynlig at noen engasjerer
seg i slik etterretningsvirksomhet uten å være
klar over konsekvensene av den.
Lund-utvalget foreslår langt på vei å føre
videre strafferammene i straffeloven 1902 for innsamling og avsløring
av statshemmeligheter. Det har ikke kommet merknader til dette under
høringen, men departementet går inn for en viss
skjerping i forhold til utvalgets forslag. For etterretning mot
statshemmeligheter foreslås som øvre strafferamme
fengsel inntil 3 år for vanlige overtredelser og 10 år
hvis handlingen er grov. For avsløring av slike hemmeligheter vil
den øvre strafferammen etter forslaget være henholdsvis
3 år og 15 år.
Departementet er enig i at etterretningsvirksomhet rettet mot
personer som har søkt tilflukt og fått beskyttelse
her i riket, er så alvorlig at den bør kunne straffes
strengere enn med fengsel i 1 år. Særlig med tanke
på flyktningspionasjetilfellene går departementet
inn for at den øvre strafferammen for etterretningsvirksomhet
som ikke er rettet mot statshemmeligheter, settes til fengsel inntil
3 år.
Departementet er videre enig med Lund-utvalget i at strafferammen
for uaktsom avsløring av statshemmeligheter må heves
i forhold til straffeloven 1902 som bare gir adgang til å anvende
bot. Tatt i betraktning at uaktsomhetsbestemmelsen også skal ramme
grovt uaktsom grov avsløring, dvs. tilfeller hvor det er
grunn til å rette sterke bebreidelser mot gjerningspersonen
for at meget sensitiv informasjon blir avslørt, er en strafferamme
på bot eller fengsel inntil 2 år passende.
Straffeloven 1902 har bestemmelser som retter seg mot den som
inngår forbund (avtale) om å utføre handlinger
som krenker Norges selvstendighet og fred, statsforfatningen, de
høyeste statsorganer og sentrale samfunnsinstitusjoner,
landssvik eller avsløring av statshemmeligheter. Forbundsbestemmelsene gjelder
dessuten overtredelse av flere bestemmelser i den militære
straffelov. Å inngå forbund om ulovlig etterretningsvirksomhet
er ikke straffbart.
Lund-utvalget foreslår i det alt vesentlige å videreføre
disse bestemmelsene. Dette innebærer at et forbund om hhv.
krenkelse av Norges selvstendighet og fred og statsforfatningen,
angrep på de høyeste statorganers virksomhet og
andre samfunnsinstitusjoner, landssvik og forsettlig avsløring
av statshemmeligheter fortsatt vil være straffbart. Ulovlig
etterretningsvirksomhet og ulovlig militær virksomhet er etter
sin art forberedelseshandlinger, og foreslås ikke kriminalisert
i forbundsbestemmelsen. Strafferammen bør etter utvalgets
syn være fengsel inntil 6 år, og forsøk
og medvirkning er straffbart etter de generelle reglene i straffeloven
2005.
Departementet slutter seg til forslagene fra Lund-utvalget.
Ifølge straffeloven 1902 er det straffbart å danne, delta
i, rekruttere medlemmer til eller støtte en privat militær
organisasjon. Loven rammer også å danne, delta
i, rekruttere medlemmer til eller støtte en forening eller
sammenslutning som har som formål og har tatt skritt for å forstyrre
samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender
ved sabotasje, maktanvendelse eller andre ulovlige midler.
Både Straffelovkommisjonen og Lund-utvalget har foreslått å videreføre
denne bestemmelsen, men med den begrensning at når overtredelsen
skjer i form av støtte til den private militære
organisasjonen, er det bare økonomisk og materiell støtte
som skal være straffbar. Det har ikke kommet innvendinger
til forslaget under høringen, og departementet slutter seg
til det.
Departementet går inn for at bestemmelsen i straffeloven
2005 bare skal gjelde for private militære organisasjoner
her i riket.
Forslaget fra Straffelovkommisjonen og Lund-utvalget om ikke å videreføre
straffeloven 1902 § 104 a annet ledd har vakt
oppmerksomhet under høringen. Bestemmelsen går
langt i å oppstille straff for forberedelseshandlinger,
og gir mulighet til å etterforske sammenslutninger eller
bevegelser som tar i bruk ulovlige midler for å nå sine
politiske mål. Som ledd i en etterforskning på dette
grunnlaget kan det være mulig å ta i bruk straffeprosessuelle
tvangsmidler selv om det ikke kan dokumenteres eller sannsynliggjøres
at bestemte voldshandlinger allerede er begått.
Om bestemmelsen eller deler av den skal føres videre
beror på hvilken trussel politisk motivert vold eller tvang
utgjør i dag, og i hvilken grad denne trusselen vil kunne
forebygges og etterforskes på grunnlag av andre bestemmelser
i straffeloven 2005.
I Norge eksisterer det visse sekulære organisasjoner
og miljøer som kan benytte seg av vold, tvang eller trusler
for å fremme sine politiske syn. Dette bidrar til å skape
frykt og utrygghet, og kan i ytterste konsekvens utgjøre
en trussel mot den norske stats demokratiske verdier. Fordi disse
bestemmelsene har et så avgrenset saklig virkeområde,
vil det imidlertid også etter straffeloven 2005 finnes
felter som ikke vil bli dekket så godt som i dag om straffeloven § 104
a annet ledd ikke videreføres.
I den grad forberedelseshandlinger skal gjøres straffbare,
bør straffebudet rette seg mot befatning med foreninger
eller sammenslutninger som er villige til begå alvorlige
straffbare handlinger for å nå sine mål.
Bare da er skadepotensialet tilstrekkelig til å kriminalisere
deltakelse mv. i sammenslutningen.
Departementet foreslår at et nytt straffebud bare bør
rette seg mot foreninger eller sammenslutninger som er villige til å ta
i bruk grovt skadeverk, sabotasje, vold, tvang eller trusler om
dette. Dessuten foreslår departementet at bare økonomisk
eller materiell støtte skal rammes av straffebudet.
Kapittel 8 og 9 i straffeloven 1902 innholder til sammen 30 bestemmelser.
Departementets forslag til kapittel 16 inneholder 19 bestemmelser.
Dette skyldes ikke bare at det nye kapitlet i straffeloven 2005 har
fått en mindre kasuistisk utforming, men er også en
følge av en reell avkriminalisering.
Det vises til proposisjonen for nærmere omtale av de
enkelte bestemmelsene.
Lund-utvalget fikk i mandat å gjennomgå reglene i
"… militær straffelov tredje del (krigsartikler)
samt lov 18. august 1914 nr. 3 om forsvarshemmeligheter …".
Med unntak av §§ 87 - 89 foreslår
utvalget at bestemmelsene i militær straffelov kapittel
8 oppheves. Militær straffelov §§ 87
- 89 retter seg mot befal eller krigsmenn som uberettiget overgir
seg til fienden eller deserterer under krig. Dette er rene militære
lovbrudd og utvalget foreslår at de vurderes sammen med
bestemmelsene i militær straffelov annen del.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om og begrunnelse
for ikke å videreføre kapittel 8 i militær
straffelov med unntak av §§ 87 - 89.
De representerer en dobbeltkriminalisering som man bør
unngå for å gjøre straffelovgivningen
enklere og mer tilgjengelig.
Med unntak av §§ 1 og 4 foreslår
utvalget at lov om forsvarshemmeligheter oppheves. Departementet slutter
seg til utvalgets forslag med noen justeringer.
Komiteen viser til at trusselbildet
har endret seg siden kapittel 8 og 9 ble vedtatt i 1902 og revidert i
1950. Kapittel 8 og 9 retter seg mot krig, okkupasjon, tradisjonell
spionasje og angrep på de sentrale statsmaktene. De tradisjonelle
truslene mot rikets sikkerhet er de siste tiårene svekket
og supplert med andre typer trusler, særlig i form av fare
for terrorangrep og terrorrelaterte handlinger rettet mot vesentlige
funksjoner i samfunnets infrastruktur.
Det er komiteens oppfatning at Regjeringens forslag
verner flere grunnleggende nasjonale interesser enn straffeloven
1902 kapittel 8 og 9. Komiteen støtter også at
flere bestemmelser er gjort om slik at straffansvar inntrer allerede
når det er skapt en fare for at en virkning skal inntre,
slik som i straffebudet som retter seg mot Norges selvstendighet
der det er tilstrekkelig for straff at det er skapt fare for at
selvstendigheten krenkes.
Komiteen vil videreføre straff for deltakelse mv.
i en voldelig sammenslutning med politiske mål. Komiteen påpeker
at Regjeringens forslag snevrer inn det straffbare ved at det stilles
kvalifiserte krav til de ulovlige virkemidler sammenslutningen må være villig
til å ta i bruk for å nå sine mål.
Det er et vilkår for straffansvar at sammenslutningen har
til formål ved grovt skadeverk, sabotasje, vold eller tvang
eller ved trusler om dette å forstyrre samfunnsordenen
eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender. Straffansvar
er som i dag betinget av at sammenslutningen har tatt skritt for å realisere
formålet med ulovlige midler. Komiteen viser
til at medvirkning fortsatt ikke skal være straffbart.
Brudd på bestemmelsen straffes med fengsel inntil 6 år.