Jeg viser til brev 11. april 2008 fra justiskomiteen vedrørende
ovennevnte, mottatt her 14. april. Representantforslaget i Dok.
nr. 8:86 (2007-2008) går ut på at foreldelsesloven § 9 skal tilføyes
et nytt nr. 4 om at paragrafen ikke gjelder krav mot offentlige
myndigheter i forbindelse med barnehjemsopphold i perioden 1945
til 1980.
Jeg har følgende merknader til forslaget:
Bakgrunnen for forslaget synes etter det jeg forstår å være en
konkret sak der staten i forbindelse med erstatningssøksmål på grunnlag
av barnehjemsopphold i perioden 1945 til 1980 har gjort gjeldende at
kravet er foreldet. Ved behandlingen av St.meld. nr. 24 (2004-2005)
Erstatningsordningar for barn i barneheimar og spesialskular for
barn med åtferdsvanskar vedtok Stortinget at erstatning til tidligere barnehjems-
og spesialskolebarn på grunnlag av opphold i barnehjem eller spesialskole
i perioden 1945-1980 skulle skje gjennom tilpasning av Stortingets billighetserstatningsordning.
Muligheten for å søke om billighetserstatning avskjærer imidlertid
ikke adgangen for denne gruppen til å gå til erstatningssøksmål
mot staten på grunnlag av det samme forholdet. I Innst. S. nr. 217
(2004–2005) støttet en samlet familie-, kultur- og administrasjonskomité
det daværende Barne- og familiedepartements vurdering av at det
ikke var behov for endringer i den alminnelige erstatningsretten
tilpasset denne gruppen. Komiteen forutsatte imidlertid i en merknad
at foreldelse ikke blir gjort gjeldende i saker som omhandler denne
gruppen.
Jeg vil nedenfor komme tilbake til den konkrete saken, som hører
under Barne- og likestillingsdepartementet. Jeg vil også komme nærmere
tilbake til innholdet i forslaget om endring av foreldelsesloven § 9.
Innledningsvis vil jeg imidlertid si noe generelt om foreldelsesreglene
og om statens praksis med hensyn til å påberope seg at et erstatningskrav
er foreldet.
Hovedtanken bak reglene om foreldelse av erstatningskrav i foreldelsesloven
§ 9 er at den skadelidte bør oppfordres til å fremsette sitt krav
innen rimelig tid etter at skaden er konstatert. Bevishensyn taler
for dette, ettersom bevis for hva som har skjedd – ikke minst hva
som var årsak til skaden, vil bli svekket eller gå tapt med tiden.
Videre kan innrettelseshensyn tale for foreldelse når det har gått
lang tid. Disse hensynene gjør seg gjeldende også for erstatningskrav
mot det offentlige. Gjeldende foreldelsesregler fremstår som en
avveining mellom slike generelle hensyn og mer konkrete hensyn som
begrunner lengre foreldelsesfrister i visse tilfeller. Vilkårene
for foreldelse av erstatningskrav fremgår av foreldelsesloven § 9.
Bestemmelsen inneholder ikke særregler om krav mot det offentlige.
Hovedregelen er at erstatningskrav foreldes tre år etter den
dagen da den skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig
kunnskap om skaden og den ansvarlige, jf. § 9 nr. 1. I tillegg oppstiller
§ 9 nr. 2 første punktum en absolutt foreldelsesfrist på tyve år fra
den dagen da den skadegjørende handlingen eller annet ansvarsgrunnlag
opphørte. For skader voldt mens skadelidte var under 18 år, samt
for skader voldt i ervervsvirksomhet, er det gjort visse unntak fra
tyveårsfristen ved personskader, jf. § 9 nr. 2 annet punktum. Dersom
den ansvarlige, eller noen denne hefter for, før opphøret av det
skadegjørende forholdet kjente eller burde kjenne til at dette kunne
medføre fare for liv eller alvorlig helseskade, gjelder det ingen
tyveårsfrist. I slike tilfeller faller man tilbake på § 9 nr. 1,
det vil si at foreldelse inntrer tre år etter at den skadelidte
fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap for å gjøre kravet
gjeldende.
De gjeldende lovreglene synes å ivareta skadevolderens og skadelidtes
interesser på en tilfredsstillende måte. Fristene etter foreldelsesloven
§ 9 er rommelige og gir den skadelidte god tid til å vurdere om
et erstatningssøksmål bør anlegges. Samtidig ivaretar reglene skadevolderens
behov for å få en avklaring innen rimelig tid. Jeg vil spesielt
nevne at regelen i § 9 nr. 2 annet punktum om unntak fra tyveårsfristen
for visse personskader voldt mens skadelidte var under 18 år, tar
høyde for at det kan ta lengre tid å få konstatert skader og ansvarsforhold
i slike tilfeller.
Forslagsstillerne ønsker en endring av foreldelsesloven § 9.
Forslaget gjelder visse sakstyper der forslagsstillerne ønsker å
avskjære statens mulighet for å påberope foreldelse. Et slikt forslag
har etter mitt syn ikke gode grunner for seg. Det er for det første
klart at selv om det finnes regler om foreldelse, kan den påstått
ansvarlige unnlate å påberope dette. Det synes videre å være enighet
om at staten – i større grad enn andre skadevoldere – som et utgangspunkt bør
være tilbakeholden med å påberope foreldelse. I Innst O. nr. 18
(1995-96) om lov om endringer i lov av 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse
av fordringer (foreldelse av krav på skadeserstatning) uttaler en samlet
justiskomité om dette:
"Komiteen viser til at staten har anledning til å frafalle
en foreldelsesinnsigelse, og at dette også nesten uten unntak gjøres
i praksis der skadelidte ellers ville lide uforskyldt tap. Komiteen
vil understreke viktigheten av at denne praksis konsekvent følges opp,
ikke minst i saker der det reises krav mot det offentlige for feil
eller forsømmelser mot barn og unge. Komiteen mener det ville være
klart urimelig om skadelidte ble møtt med en påstand om foreldelse
i slike tilfeller, og ber departementet påse at reglene om frafallelse
av foreldelse praktiseres i henhold til forutsetningene. Komiteen
viser til at hensynet til at skadevolder skal kunne legge forholdet
bak seg, og etter en tid skal kunne innrette seg på at den skadegjørende
handling ikke vil føre til nye krav, ikke har samme vekt når det
er det offentlige som er skadevolder."
Mitt inntrykk er at staten i praksis følger den "forsiktighetslinjen"
som her er skissert. Hver sak og hvert sakkompleks må imidlertid
vurderes konkret. De hensyn som begrunner foreldelsesinstituttet
ved erstatningskrav, vil også kunne gjøre seg gjeldende for erstatningskrav
mot staten. Eventuelle uheldige utslag av reglene i konkrete enkeltsaker
vil kunne avbøtes på annen måte enn ved lovendring, for eksempel
ved at staten unnlater å påberope foreldelse. Disse synspunktene
fikk tilslutning fra justiskomiteens flertall i Innst. S. nr. 186
(2006-2007) ved behandlingen av et representantforslag i Dok. nr.
8:35 (2006-2007). Forslaget gikk ut på å be Regjeringen foreslå en
endring av foreldelsesloven § 9 for å klargjøre at foreldelse ikke
skulle kunne påberopes av statlige myndigheter i saker der staten
kunne mistenkes for å ha bidratt til å holde vesentlige opplysninger
tilbake. Justiskomiteens flertall ga uttrykk for at det ikke var behov
for å endre foreldelsesloven § 9:
"Flertallet legger vekt på justisministerens kommentar
om at staten etter hans inntrykk i praksis følger den "forsiktighetslinjen"
som ble skissert i forannevnte komitéinnstilling [Innst. O. nr.
18 (1995-96)], men at det må skje en konkret vurdering av hver enkelt
sak og hvert sakskompleks. Flertallet har videre merket seg justisministerens
påpekning av at gjeldende lovregler mht. foreldelse synes å ivareta
skadevolderens og skadelidtes interesser på en tilfredsstillende
måte, og at dette ivaretar de hensyn forslagsstillerne er opptatt
av. Flertallet vil understreke justisministerens presisering av
at fristen etter foreldelsesloven § 9 nr. 1 først begynner å løpe
når den skadelidte har fått nødvendig kunnskap om skaden og den
ansvarlige. Flertallet mener på denne bakgrunn at de forhold forslagsstillerne
er opptatt av, allerede er ivaretatt av gjeldende regler."
Jeg har etter dette vanskelig for å se noe behov for å endre
reglene i foreldelsesloven § 9. Spørsmålet om staten bør påberope
foreldelse, må vurderes konkret for hver enkelt sak i tråd med "forsiktighetslinjen".
Staten ved Barne- og likestillingsdepartementet er saksøkt i to
saker av tidligere barnehjemsbarn. Den ene saken har vært stanset
en periode, men den er nå brakt i gang igjen. Saken er fortsatt
under forberedelse, og det er ikke tatt standpunkt til foreldelsesspørsmålet.
Saken er ikke berammet for tingretten. Staten har etter en konkret
helhetsvurdering påberopt foreldelse i den andre saken. Merknaden
fra komiteen har inngått som et sentralt moment i grunnlaget for
statens beslutning om å påberope foreldelse. Staten har imidlertid
også måttet ta flere andre prinsipielle og viktige moment med i
den helhetlige vurderingen. Tingretten og lagmannsretten har kommet
til at kravet er foreldet, og at saksøker ikke har rettslig interesse
i å få prøvet påstand om konvensjonskrenkelse. I denne saken ble
saksøker for øvrig gjennom et forlik med Bergen kommune i 2002 tilkjent
en samlet erstatning på kr. 725.000,- for de samme faktiske forhold
som ligger til grunn for søksmålet mot staten. I tillegg vil vedkommende
kunne søke om billighetserstatning for oppholdet på barnehjemmet
i samsvar med den tilpassede billighetserstatningsordningen som
er omhandlet i stortingsmeldingen som nevnt over.
Jeg tilføyer at den aktuelle gruppen av tidligere barnehjemsbarn
uansett vil ha mulighet til å søke om billighetserstatning som omtalt
i St.meld. nr. 24 (2004-2005). Muligheten for at erstatningskrav
kan være foreldet og bevis vanskelig å innhente, var nettopp blant
grunnene til at Stortingets billighetserstatningsordning ble særskilt
tilpasset for denne gruppen. Kravene til bevis ble senket – både
sammenlignet med den alminnelige erstatningsretten og den ordinære
billighetserstatningsordningen. Det skal videre legges mindre vekt
på hvilke følger det som skjedde har fått for den enkelte. Det skal
legges avgjørende vekt på en egenerklæring, og en bekreftelse på
barnehjemoppholdet. Den øvre beløpsgrensen ble også hevet til 300 000
kroner.
Når det gjelder innholdet i det konkrete forslaget som er fremmet
om endring av foreldelsesloven § 9, vil jeg for det første peke
på at det fremstår som uheldig fra et lovteknisk perspektiv. Dette
skyldes at foreldelsesloven er en generell lov, mens forslaget tar sikte
på å regulere et helt særegent tilfelle der loven i realiteten synes
forsøkt benyttet som et virkemiddel for å regulere statens praktisering
av den. Videre er forslaget formulert slik at de øvrige reglene
i § 9 ikke skal gjelde for krav mot offentlige myndigheter i forbindelse
med barnehjemsopphold i perioden 1945 til 1980. Det er noe uklart
for meg hvordan dette forholder seg til de reglene som allerede
følger av foreldelsesloven § 9, det vil si om man mener at det ikke
bør gjelde noen treårsfrist som i nr. 1, eller at det ikke bør gjelde
noen tyveårsfrist som i nr. 2 første punktum. Jeg antar at forslaget
må forstås slik at man ikke ønsker noen absolutt foreldelsesfrist
(tyve år) for kravene, men at treårsfristen likevel skal gjelde,
jf. for så vidt ordningen for krav som reguleres av § 9 nr. 2 annet
punktum. Avslutningsvis peker jeg på at slik forslaget er formulert,
er det ikke avgrenset til bestemte typer av erstatningskrav, men
vil gjelde krav på grunnlag av alle typer forhold, og også andre
typer av skader enn personskader. Jeg stiller spørsmål ved om ikke
forslaget i så måte har fått en mer vidtrekkende utforming enn tilsiktet.
Etter mitt syn er det ikke grunnlag for noen regel som foreslått.
De hensyn som begrunner at man har regler om foreldelse av erstatningskrav,
vil kunne gjøre seg gjeldende også for den typen saker det her er
tale om, og spørsmålet om staten skal påberope foreldelse, må vurderes
konkret i tråd med "forsiktighetslinjen".
Min konklusjon blir etter dette at jeg ikke ser behovet for en
slik regel som foreslått i Dok. nr. 8:86 (2007-2008).