1.1 Innledning

I proposisjonen fremmes forslag til lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven). Formålet er å styrke det rettslige vernet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Diskrimineringsvernet for personer med nedsatt funksjonsevne fremhever spesielt betydningen av tilgjengelighet.

Et bedre lovverk er kun ett av flere virkemidler for å bekjempe diskriminering. Holdnings- og påvirkningsarbeid er viktig for å gi økt kunnskap om personer med nedsatt funksjonsevne. Universell utforming er viktig for å bygge ned fysiske barrierer og manglende tilgjengelighet.

Loven er todelt, en diskrimineringsdel og en tilgjengelighetsdel som er nært knyttet sammen.

Lovens formål er å fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter, og å hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer, og hindre at nye skapes. Loven skal gjelde på alle samfunnsområder, også for arbeidslivet. Direkte og indirekte diskriminering forbys. Loven fastsetter også forbud mot trakassering, og forbud mot å gi instruks om å diskriminere, trakassere eller gjøre bruk av gjengjeldelse, samt forbud mot medvirkning til diskriminering. For å sikre at den som klager over brudd på lovens forbud ikke blir utsatt for negative reaksjoner, innføres også et forbud mot gjengjeldelse etter loven.

Det innføres en plikt til generell tilrettelegging (universell utforming) og individuell tilrettelegging, og en særskilt plikt til tilrettelegging på noen utvalgte samfunnsområder.

Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig. Plikten omfatter virksomheter rettet mot allmennheten. Universell utforming sikrer derfor ikke bare tilgjengelighet, men tilgjengelighet på likeverdige vilkår. Det er foreslått plikt til individuell tilrettelegging der hvor universell utforming ikke tilgodeser alle, på områdene arbeidsliv, skole og utdanning, barnehage og visse kommunale tilbud.

Reaksjoner ved brudd på lovens forbud er sivilrettslige: oppreisning og erstatning for økonomisk tap. I arbeidslivet foreslås en bestemmelse om oppreisning uavhengig av skyld, mens det ellers må foreligge vanlig erstatningsbetingende uaktsomhet for å få oppreisning. Det foreslås at Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal håndheve diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Nemnda kan gi pålegg om stansing og retting mv. samt ilegge tvangsmulkt dersom pålegget ikke blir etterkommet. Tidsfrister for universell utforming av IKT skal håndheves av Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI).

1.2 Proposisjonens innhold

Kapittel 2 Bakgrunn for lovforslaget

Det vises til proposisjonens kapittel 2 samt innstillingsens kapittel 1.3 for mer detaljert redegjørelse.

Kapittel 3 Hovedtrekk i gjeldende rett

Her gjennomgås bestemmelsene i gjeldende norsk rett som gir vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Det tas utgangspunkt i Grunnloven § 110 c om plikt til å sikre menneskerettighetene. Det gis videre en beskrivelse av menneskerettsloven av 1999 og betydningen av nedsatt funksjonsevne i strafferettslig forstand.

Det blir gjort rede for hovedtrekkene i det sivilrettslige vernet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. de nye likebehandlingsreglene i arbeidsmiljøloven kapittel 13. Diskrimineringsombudsloven blir også gjort rede for. Alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om krav til lovmessighet og saklighet gir et visst vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Annen lovgivning, for eksempel om helse- og sosialomsorg eller om opplæring, gir ikke noe vern mot diskriminering, men den gir individuelle rettigheter som utløses av nedsatt funksjonsevne.

Det er gitt en oversikt over lovgivning av betydning for tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne for å klargjøre på hvilke områder, på hvilken måte og i hvilken grad tilgjengelighet er ivaretatt i norsk rett. Her gjennomgås relevante bestemmelser i plan- og bygningsloven, når det gjelder samferdsel og elektronisk kommunikasjon, ved politisk deltakelse og valg, samt hensynet til universell utforming ved offentlige anskaffelser. Lov 17. juni 2005 nr. 58 om råd eller anna representasjonsordning i kommunar og fylkeskommunar m.m. omtales også.

Det vises til proposisjonens kapittel 3 for mer detaljert redegjørelse.

Kapittel 4 Oversikt over andre lover. Andre diskrimineringsfelt

Det gis her oversikt over andre diskrimineringsfelt. Beskrivelsen tar utgangspunkt i Grunnloven §§ 2 (fri religionsutøvelse), 110 a (plikt for statens myndigheter å tilrettelegge for utvikling av samisk språk, kultur og samfunnsliv), 110 c (plikt for statens myndigheter å respektere og sikre menneskerettighetene), 100 (ytringsfrihet). Det gis også en kort beskrivelse av menneskerettsloven av 1999.

Det blir gjort rede for hovedtrekkene i det sivilrettslige vernet mot diskriminering på grunn av kjønn, etnisitet, religion mv. Det gis en oversikt over likestillingsloven, diskrimineringsloven, arbeidsmiljøloven og boliglovgivningen. Til slutt gjøres det rede for straffelovens bestemmelser når det gjelder diskriminering på annet grunnlag enn nedsatt funksjonsevne.

Det vises til proposisjonens kapittel 4 for mer detaljert redegjørelse.

Kapittel 5 Internasjonale forpliktelser. FN, Europarådet mv.

Det vises til proposisjonens kapittel 5 for mer detaljert redegjørelse samt innstillingens kapittel 2 med komiteens merknader på samme tema.

Kapittel 6 Vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne i EU

Her behandles både diskrimineringsvernet etter EU-retten og EU-rettslige regler av betydning for tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne.

Selv om Norge ikke er medlem av EU, har EUs regelverk betydelig innflytelse på norsk rett. Store deler av EU-retten er bindende for Norge gjennom EØS-avtalen. Et sentralt direktiv er EUs rådsdirektiv 2000/78/EF om gjennomføring av prinsippet om likebehandling i arbeidslivet som pålegger statene å etablere vern mot diskriminering på arbeidslivets område på en rekke grunnlag, blant annet "disability". EUs rådsdirektiv 2000/78/EF er ikke innlemmet i EØS-avtalen. Norge er derfor ikke rettslig forpliktet til å følge direktivet. Norge har likevel valgt å lovfeste kravene i direktivet i arbeidsmiljøloven kapittel 13.

Det vises til proposisjonens kapittel 6 for mer detaljert redegjørelse.

Kapittel 7 Rettstilstand i nordiske land

Her beskrives hovedtrekkene i rettstilstanden når det gjelder vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne i Danmark, Finland og Sverige. Både sivilrettslig og strafferettslig lovgivning omtales, og i den grad det foreligger et grunnlovsvern, blir dette omtalt. Også håndhevingsapparatet nevnes. Det blir videre redegjort for pågående relevant lovarbeid.

Det vises til proposisjonens kapittel 7 for mer detaljert redegjørelse.

Kapittel 8 Rettslig vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Valg av lovgivningsmodell

Her omhandles behov for rettslig vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne og valg av lovgivningsmodell. Det tas utgangspunkt i rapporter om situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne, blant annet Manneråkutvalgets utredning NOU 2001:22 Fra bruker til borger og rapporten Full deltakelse for alle, Utviklingstrekk 2001–2006, utarbeidet av Sosial- og helsedirektoratet og Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne.

Det blir gjort rede for valg av lovgivningstype der det skisseres tre mulige former for lovforankring; Grunnloven, et strafferettslig vern, eller et sivilrettslig vern. Det gjøres rede for svakheter i dagens lovverk, og det gås i likhet med utvalget inn for en sivilrettslig diskriminerings- og tilgjengelighetslov. Det understrekes at diskrimineringslovgivning ikke utelukker behov for andre tiltak. Det gås inn for at loven bør gjelde på alle samfunnsområder. Etter departementets vurdering må en plikt til tilrettlegging inngå som en del av lovens vern mot diskriminering. Det oppleves som diskriminerende at deltakelsesmulighetene begrenses ved manglende tilgjengelighet.

Det gjøres rede for igangsettingen av arbeidet med en samlet diskrimineringslov. Et lovutvalg, oppnevnt 1. juni 2007, skal utrede en samlet, generell diskrimineringslov for flere diskrimineringsgrunnlag og samfunnsområder. Utvalget skal også utrede spørsmålet om ratifikasjon av tilleggsprotokoll 12 til Den europeiske menneskerettskonvensjon, samt spørsmålet om en grunnlovsbestemmelse om vern mot diskriminering. (Med mindre en grunnlovskommisjon oppnevnt av Stortinget får i oppdrag å utrede dette.)

Det vises til proposisjonens kapittel 8 for mer detaljert redegjørelse.

Kapittel 9 Forbud mot diskriminering

Det foreslås at lovens formål bør være å fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse for alle uavhengig av funksjonsevne, og å hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer, og hindre at nye skapes.

Det foreslås at loven i utgangspunktet skal komme til anvendelse på alle samfunnsområder hvor diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne kan forekomme. Familieliv og personlige forhold unntas særskilt.

Det er behov for å skille mellom lovens diskrimineringsforbud og lovens tilretteleggingsbestemmelser når det gjelder anvendelsen på Svalbard, Jan Mayen, den norske kontinentalsokkelen og på norske skip i utenriksfart og norske luftfartøyer i internasjonal trafikk.

Tilretteleggingsreglene i forslaget til diskriminerings- og tilgjengelighetslov og aktivitetsplikten står i en særstilling, og det bør vurderes nærmere om denne delen av loven bør gjelde for disse områdene. Det foreslås derfor at Kongen ved forskrift gis kompetanse til å bestemme om tilgjengelighetsreglene og aktivitetsplikten får anvendelse på Svalbard og Jan Mayen. Spørsmålet om tilgjengelighetsbestemmelsene bør gjelde for den norske kontinentalsokkelen og for norske skip og luftfartøyer uansett hvor de befinner seg, bør også avgjøres ved forskrift. Det foreslås også at det i virkeområdebestemmelsen gis adgang til å fastsette ved forskrift om loven skal gjelde for utsendte arbeidstakere.

Et forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne foreslås.

Forståelsen av begrepene funksjonshemning og nedsatt funksjonsevne blir drøftet. Loven gir et vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, men ikke mot andre former for diskriminering. Det avgjørende er om nedsatt funksjonsevne brukes som grunnlag for å behandle mennesker dårligere enn andre. Vernet omfatter i tillegg til diskriminering på grunn av eksisterende nedsatt funksjonsevne, også diskriminering på grunn av funksjonsevne som har vært nedsatt, vil kunne bli nedsatt eller antas å være nedsatt. I tillegg omfattes diskriminerning på grunn av forhold til annen person med nedsatt funksjonsevne.

Det legges til grunn at all forskjellsbehandling som er ulovlig, anses som diskriminering i lovens forstand. Det foreslås et forbud mot direkte diskriminering. Dette forekommer når en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon. Loven fastsetter også et forbud mot indirekte diskriminering. Dette omfatter tilfeller hvor en tilsynelatende nøytral handling, bestemmelse, praksis e.l. fører til at personer med nedsatt funksjonsevne faktisk blir behandlet dårligere enn andre.

Det foreslås et særskilt forbud mot trakassering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Selv om enkelte former for trakassering av personer med nedsatt funksjonsevne vil kunne fanges opp av annet lovverk, eventuelt av lovens generelle forbud, utgjør trakassering en særlig form for diskriminering som bør forbys på generell basis. Forbudet mot trakassering er absolutt.

Det er også foreslått et særskilt forbud mot instruks om å diskriminere, trakassere eller gjøre bruk av gjengjeldelse. Selv om diskriminerende eller trakasserende handlinger eller gjengjeldelseshandlinger med utgangspunkt i en instruks vil rammes av forbudene mot diskriminering, trakassering eller gjengjeldelse, vil et forbud som nevnt kunne ramme instruksen i seg selv, uavhengig av om den har resultert i en konkret diskriminerende, trakasserende eller gjengjeldende handling eller ikke. I slike situasjoner vil handlingen være fullbyrdet fra instruksgiverens side i og med instruksen.

Det foreslås også et forbud mot gjengjeldelse. Vernet mot gjengjeldelse gjelder for en person som har fremmet klage eller har gitt uttrykk for at klage over brudd på loven kan bli fremmet. Vitner i en klagesak foreslås også vernet etter bestemmelsen.

Videre er det foreslått et forbud mot å medvirke til diskriminering. Ved et slikt forbud sikres det at de samme sivilrettslige reaksjonene som kan ramme den eller dem som overtrer diskrimineringsforbudet mv., også kan ramme personer som medvirker til diskrimineringen.

Det foreslås at loven åpner for adgang til positiv særbehandling som bidrar til å fremme lovens formål. Særbehandlingen skal opphøre når formålet med den er oppnådd. Omfanget av slik særbehandling drøftes også.

Det vises til proposisjonens kapittel 9 for mer detaljert redegjørelse.

Kapittel 10 Plikt til tilrettelegging

Det foreslås en plikt til generell tilrettelegging (universell utforming) som skal være en rettslig standard og et minstekrav. Plikten innebærer at offentlig og privat virksomhet rettet mot allmennheten skal sikre universell utforming av virksomhetenes alminnelige funksjon så langt det ikke medfører en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av uforholdsmessig byrde skal det legges særlig vekt på nødvendige kostnader ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, tilretteleggingens effekt på å nedbygge funksjonshemmende barrierer, om virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn. Det foreslås også en plikt til å arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming innen virksomheten.

Brudd på plikten til universell utforming regnes som diskriminering. For å skape klarhet og forutberegnelighet er det forutsatt at det utarbeides mer konkrete funksjonskrav, og at nødvendige presiserende forskrifter hjemles i sektorlovgivning. I tillegg er det innarbeidet en hjemmel i lovforslaget som åpner for at Kongen kan fastsette forskrift om forståelsen av plikten til universell utforming. Slik forskrift vil kunne innføres på områder som ikke omfattes av sektormyndighetenes ansvar, eller der det mangler lovverk for forankring av kravet.

Det vil igangsettes en utredning om rettskrav på tilgang til varer og tjenester, med sikte på at slike lovbestemmelser eventuelt vil kunne inngå i en samlet diskrimineringslov i fremtiden.

Flertallets forslag om å innføre tidsfrister for krav om universell utforming av nye bygninger og eksisterende bygninger, anlegg og uteområder rettet mot allmennheten mv. blir omtalt. Tidsfristen var i utvalgets forslag satt til 1. januar 2009 for nye bygninger, mens utvalget foreslo at tidsfristen for eksisterende bygninger skulle være 1. januar 2019. Regjeringen går inn for at krav om universell utforming av bygninger mv. innarbeides i plan- og bygningsloven. Krav om universell utforming av bygninger mv. vil bli inntatt i plan- og bygningslovens byggesaksdel, og gjennom skjerpede krav i teknisk forskrift. Regjeringen går inn for en gradvis og prioritert tilnærming til oppgradering av eksisterende bygninger. Utvalgets forslag om tidsfrist 1. januar 2019 for universell utforming av eksisterende bygninger mv. rettet mot allmennheten innføres ikke i plan- og bygningsloven, men det blir foreslått en hjemmel for forskrifter om tidsfrister for oppgradering av eksisterende bygninger innenfor nærmere angitte bygningskategorier. Stasjoner og trafikkterminaler mv. for samferdselsformål inngår i det som kan omfattes av en slik forskrift.

Et mindretall av utvalget foreslo at tilsvarende tidsfrister som for bygninger innføres for samferdsel og IKT. Mindretallsforslaget er senere utredet. For nye transportmidler til bruk for allmennheten vil det bli innført krav om universell utforming i regelverket. På grunn av høye kostnader vil det ikke bli stilt krav i transportlovgivningen om universell utforming av eksisterende transportmidler. Det tas sikte på at kravene skal gjelde for materiell som anskaffes etter 1. januar 2009, samt større oppgradering av jernbanemateriell som planlegges igangsatt etter denne dato.

Når det gjelder tidsfrister for krav om universell utforming av IKT, vil plikten gjelde fra 1. juli 2011 for ny IKT og fra 1. januar 2021 for eksisterende IKT, og omfatter områder hvor det er etablert standarder/retningslinjer med en 12 måneders overgangsfrist fra etableringstidspunktet.

Det er IKT-løsninger med brukergrensesnitt rettet mot allmennheten som reguleres. Det er videre et krav at løsningen skal være en hovedløsning i virksomhetens alminnelige funksjon. § 11 omfatter ikke utformingen av IKT-løsninger som reguleres i annet lovverk. Loven er også avgrenset fra IKT-løsninger som omhandler tilgjengelighet til transportmidler. Dette spørsmålet utredes av Samferdselsdepartementet med tanke på regulering i særlovgivningen.

Det vil bli lagt opp til at Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) skal håndheve tidsfrister for krav om universell utforming av IKT. Hovedansvaret for veiledning vil også ligge her.

DIFI kan pålegge retting der plikten om universell utforming ikke er oppfylt, treffe vedtak om tvangsmulkt der pålegg ikke blir fulgt opp, men ikke pålegge stansing. Det kan gis dispensasjon fra plikten ved særlig tungtveiende grunner. Både offentlige og private vil ha en opplysningsplikt overfor DIFI med mindre taushetsplikt er til hinder for det.

Domstolene kan prøve rettsanvendelsen i tråd med den alminnelige ordningen for forvaltningsvedtak.

Som en presisering av diskrimineringsvernet foreslås det en plikt til individuell tilrettelegging avgrenset til områdene arbeidsliv, skole og utdanning, barnehage og visse andre kommunale tilbud. Forslaget skal utfylle plikten til generell tilrettelegging, og er ment å dekke opp der hvor generell tilrettelegging ikke er tilstrekkelig for å sikre likebehandling.

Virksomheten har et særlig ansvar for individet med tilretteleggingsbehov. Plikten gjelder "rimelig" tilrettelegging og gjelder ikke såfremt det medfører en uforholdsmessig byrde. Brudd på plikten til individuell tilrettelegging skal anses som diskriminering.

Det vises til proposisjonens kapittel 10 for mer detaljert redegjørelse.

Kapittel 11 Bevisbyrde. Arbeidsgivers opplysningsplikt i ansettelsessaker

Det foreslås at det skal gjelde en regel om delt bevisbyrde for sivile saker etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, som vil omfatte saksbehandling i likestillings- og diskrimineringsapparatet og sivile saker for domstolene. Hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering, skal diskriminering anses å ha funnet sted med mindre den som er ansvarlig for handlingen, sannsynliggjør at dette ikke er tilfellet. Denne bestemmelsen vil medvirke til at loven gir et mer effektivt vern mot diskriminering og vil kunne få stor betydning for å sikre at loven virker i samsvar med intensjonene. Det foreslås at delt bevisbyrde skal gjelde med hensyn til trakassering, instruks om å diskriminere eller trakassere samt med hensyn til gjengjeldelse og medvirkning. For å sikre et effektivt vern når det gjelder manglende tilrettelegging, foreslår departementet at delt bevisbyrde også skal gjelde ved brudd på plikten til generell og individuell tilrettelegging.

Det foreslås at regelen i arbeidsmiljøloven om opplysningsplikt for arbeidsgiver overfor arbeidssøker som mener seg forbigått ved tilsetting, blir videreført i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Det vises til proposisjonens kapittel 11 for mer detaljert redegjørelse.

Kapittel 12 Organisasjoner som fullmektig og prosessfullmektig i diskrimineringssaker

Her omhandles spørsmål om en organisasjon som helt eller delvis har til formål å motarbeide diskriminering, kan ha stilling som part eller skal kunne brukes som fullmektig for en part i saker etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Fremstillingen omfatter både saker for forvaltningen og søksmål og partsstilling i sivile saker for domstolene. Det vises til hvilken mulighet det åpnes for etter gjeldende rett, og det pekes på svakheter i dagens regelverk. Det foreslås en særskilt bestemmelse i loven som utvider adgangen til å bruke organisasjoner som fullmektig i forvaltningssaker og som prosessfullmektig i saker for domstolene. Organisasjonens formål tillegges avgjørende vekt framfor medlemskravet i forvaltningsloven.

Det vises til proposisjonens kapittel 12 for mer detaljert redegjørelse.

Kapittel 13 Aktivitets- og rapporteringsplikt

Det foreslås at det innføres en aktivitets- og rapporteringsplikt i diskrimineringsloven og i ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov. Et forbud alene er ikke tilstrekkelig for å oppnå formålet med de to lovene. I tillegg er det behov for målrettede, aktive tiltak for å hindre diskriminering og sikre like muligheter. Forslaget er utformet etter mønster av aktivitets- og rapporteringsplikten i likestillingsloven, og går lenger enn Syse-utvalget foreslo ved at en rapporteringsplikt skal inn i flere lovverk.

Aktivitetsplikten som foreslås, pålegger offentlige myndigheter, offentlige og private arbeidsgivere og arbeidslivets organisasjoner å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovenes formål. For at det ikke skal settes for omfattende krav til små bedrifter, foreslås det at private bedrifter som jevnlig sysselsetter under 50 ansatte, unntas fra aktivitets- og rapporteringsplikten. Et slikt unntak finnes ikke i likestillingsloven. Syse-utvalget foreslo en mindre omfattende aktivitetsplikt for arbeidsgivere i privat og offentlig sektor, men ikke noe unntak for små bedrifter.

Rapporteringsplikten som foreslås, innebærer et krav om å rapportere om gjennomførte og planlagte tiltak i årsberetning eller årsbudsjett. Det foreslås ikke krav om å registrere arbeidsstyrkens sammensetning når det gjelder etnisk/religiøs bakgrunn og funksjonsevne. I tillegg foreslås det at rapporteringsplikten hjemles i regnskapsloven og kommuneloven, på tilsvarende måte som for kjønnslikestilling.

Det vises til proposisjonens kapittel 13 for mer detaljert redegjørelse.

Kapittel 14 Håndhevingen av loven

Det foreslås at loven skal håndheves av Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Dette innebærer at ombudet vil få en pådriverrolle overfor loven, og at nemnda skal kunne treffe vedtak med pålegg om stansing eller retting mv. i tråd med diskrimineringsombudsloven. Det foreslås også at ombudet skal ha samme rolle for diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som ombudet har når det gjelder likestillingsloven (kjønn) og diskrimineringsloven (etnisitet, religion mv.). Dette innebærer at ombudet på den nye lovens område både vil ha en lovhåndhever- og pådriverrolle og en kompetanserolle med ansvar for kunnskapsutvikling og dokumentasjon. For å legge til rette for et solid fagmiljø på dette området foreslår departementet at Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne blir innlemmet i ombudet. I tillegg får ombudet en forumsfunksjon i form av et møtested for organisasjoner og myndigheter som arbeider med likestilling og diskriminering knyttet til nedsatt funksjonsevne.

Det vises til proposisjonens kapittel 14 for mer detaljert redegjørelse.

Kapittel 15 Sivilrettslige reaksjoner ved brudd på loven

Det gås inn for at reaksjonene ved brudd på diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skal være sivilrettslige. Det foreslås derfor ingen straffebestemmelser. Den ene typen reaksjoner som vil være aktuelle er forvaltningsvedtak, som kan være pålegg om tiltak som stansing, retting mv. samt adgang til å ilegge tvangsmulkt dersom et pålegg ikke blir etterfulgt. Disse reaksjonene har allerede Likestillings- og diskrimineringsnemnda etter gjeldende rett i diskrimineringsombudsloven. Den andre typen reaksjon som foreslås, er oppreisning (erstatning for ikke-økonomisk tap). Det legges blant annet vekt på at oppreisning vil være en effektiv reaksjon, og at det ikke synes å foreligge noen alternativ sivilrettslig reaksjon som kan sikre en effektiv håndheving av diskrimineringsforbudet.

I arbeidslivet foreslås det at oppreisning skal kunne kreves uten hensyn til arbeidsgivers skyld, dvs. at det foreligger et objektivt oppreisningsansvar ved diskriminering i arbeidslivet. Bestemmelsen innebærer kun en videreføring av gjeldende rett på arbeidslivets område, jf. arbeidsmiljøloven § 13-9. Utenfor arbeidslivet foreslås det at det må foreligge vanlig erstatningsbetingende uaktsomhet (simpel uaktsomhet) for å kunne pålegge gjerningspersonen å betale oppreisning. Utmåling av oppreisningen skal skje etter en rimelighetsvurdering, som i høy grad vil være skjønnspreget. Dette gjør ordningen til en fleksibel reaksjon, som vil ivareta både hensynet til en rimelig oppreisning for fornærmede og hensynet til gjerningspersonens økonomiske forhold.

Ved brudd på diskrimineringsforbudet eller forbudet mot gjengjeldelse vil det kunne gis erstatning for økonomisk tap etter vanlige regler.

Saker om oppreisning og erstatning behandles av domstolene.

Det vises til proposisjonens kapittel 15 for mer detaljert redegjørelse.

Kapittel 16 Andre lovendringer

Her omtales forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, boliglovene og diskrimineringsombudsloven. Videre omtales utvalgets forslag til endring i sosialtjenesteloven, plan- og bygningsloven og straffeloven; endringer som det vil bli tatt stilling til, eller som allerede er fulgt opp i andre lovproposisjoner.

Det foreslås at selve diskrimineringsforbudet på grunn av funksjonshemning tas ut av arbeidsmiljøloven. Ved diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet henvises det i arbeidsmiljøloven til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Dette er i samsvar med løsningen som er valgt ved diskriminering på grunn av kjønn og diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.

Selv om lovforslaget skal gjelde på alle samfunnsområder, foreslås det at forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne tas inn i boliglovene.

I diskrimineringsombudsloven foreslås det at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven tas med i oppregningen av lover Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal håndheve.

Det blir gjort rede for oppfølgingen av forslaget om at "dagaktivitet" skal inngå blant de tjenestene som kommunene etter sosialtjenesteloven § 4-2 er pålagt å tilby. Forslaget blir vurdert i forbindelse med Helse- og omsorgsdepartementets arbeid med oppfølgingen av NOU 2004:8.

Videre omtales utvalgets forslag om å innta universell utforming i formålsbestemmelsen i plan- og bygningsloven. Dette forslaget er nå innarbeidet i Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (plandelen).

I tillegg blir det gjort rede for oppfølgingene av forslag fra et mindretall i utvalget om å ta nedsatt funksjonsevne inn i bestemmelsen om straff for diskriminering i forslaget til ny straffelov (tidligere straffelov § 349 a). Dette forslaget er nå ivaretatt i ny straffelov. Nedsatt funksjonsevne er nå tatt inn i bestemmelsen om vern mot hatefulle ytringer i en ny straffelov (tidligere straffelov § 135 a).

Det vises til proposisjonens kapittel 16 for mer detaljert redegjørelse.

Kapittel 17 Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet presiserer i proposisjonen at det er usikkerhet knyttet til de økonomiske og administrative konsekvensene og beregningene som er foretatt.

Utvalgets forslag om krav om universell utforming av nye og eksisterende bygninger og anlegg vil bli vurdert videre og innarbeidet i plan- og bygningsloven og forskrifter. Kostnadene knyttet til universell utforming av eksisterende bygninger vil bli gjenstand for nærmere vurdering knyttet til de enkelte tidsfristene/bygningskategoriene. De økonomiske konsekvensene av en skjerping av kravene til nye bygninger mv. vil også bli redegjort for i forskriftsarbeidet.

Kartlegging viser at tallet på publikumsbygg som oppfyller kravene til universell utforming, sannsynligvis er tilnærmet lik null. Det anslås at universell utforming i eksisterende publikumsbygg vil ha en kostnadsramme på 14,3 til 23,4 mrd. kroner. I tillegg kommer kostnader ved arealtap, som anslås til 1,3 mrd. kroner. Videre anslås det at det vil koste fra 19,6 til 61,6 mrd. kroner å oppgradere busstopp, gang- og sykkelveger, jernbane- og t-banestasjoner til universell utforming, avhengig av hvor man fastsetter standarden for universell utforming.

Med Syse-utvalgets forslag fulgte også en økonomisk konsekvensanalyse (på usikkert grunnlag) som beregnet de årlige kostnadene ved innføring av plikt til universell utforming av eksisterende bygninger til 0,8–4,0 mrd. kroner årlig over en tjueårsperiode. Analysen omfatter kostnader knyttet til både nye og eksisterende bygninger, anlegg mv. I utredningen legges det til grunn at arealene som anslås tapt ved oppgradering til universell utforming i eksisterende bygninger utgjør 4 pst. Det er ikke gjort greie for kostnader knyttet til universell utforming av uteområder. Departementet legger til grunn at det er usikkerhet knyttet til beregningene som er foretatt.

Når det gjelder å utrede merkostnader som følge av å gi krav om universell utforming av nye bygninger mv. innebærer dette en merkostnad på gjennomsnittlig 1 pst. Sammenlignet med fordeler slike krav bærer med seg både for samfunnet og den enkelte, er dette etter departementets mening ikke en urovekkende kostnadsøkning.

For anlegg er kostnadene estimert noe høyere, med en økning i snitt på 2–7 pst., og med størst økning for jernbaneanlegg. Det reises her spørsmål om økningen skyldes krav om universell utforming eller bare en presisering av kravene som gjelder i dag. Opplysninger som Samferdselsdepartementet har innhentet fra Jernbaneverket, viser at krav om universell utforming av nyanlegg av jernbanestasjoner ikke medfører vesentlige merkostnader om kravet er gitt før prosjektering av tiltaket er gjennomført. For vegsektoren er det allerede lagt til grunn i krav og retningslinjer at gang- og sykkelveier, holdeplasser mv. skal være basert på prinsippet om universell utforming.

Utredningene for økonomiske konsekvenser ved universell utforming av nye bygg som ble foretatt for Syse-utvalget, la inn en merkostnad på gjennomsnittlig 4 pst. til grunn for nye bygg.

Samferdselsdepartementet anslår at oppgradering av eksisterende jernbanemateriell som har en lengre levetid enn til 2012 vil koste om lag 300 mill. kroner, og et oppgraderingsprogram er allerede iverksatt. Kostnader ved ombygging av eksisterende busser er ikke beregnet på grunn av høye kostnader ved oppgradering og tilfredsstillende utskiftningstakt. Når det gjelder nye transportmidler, anslår Samferdselsdepartementet at det ikke vil påløpe merkostnader av vesentlig omfang ved at man innfører et krav om universell utforming for nye tiltak, forutsatt at en legger Syse-utvalgets definisjon av universell utforming som rettslig minimumsstandard til grunn. I og med at mange av kravene allerede følger av EU-direktiver Norge er forpliktet av (unntatt busser klasse II og III i rute), er det ikke forutsatt vesentlig høyere kostnader til nyanskaffelser av transportmidler. I arbeidet med regelverksendringer knyttet til buss, bane, skip mv. vil de økonomiske konsekvensene bli vurdert nærmere.

Kostnader ved tidsfrister for krav om universell utforming av IKT

For generell programvare er kostnadsøkningen estimert til 0,4–1 pst. For spesialutviklet programvare anslås økningen til 1–5 pst. For annet større IKT-utstyr anslås det en kostnadsøkning på 5–20 pst.

Med hensyn til maskinvare er kostnadene for universelt utformede publikumsterminaler små basert på lovens innretning slik den foreslås i proposisjonen. For spesialbygde automater som minibanker vil utviklingen gjøres av leverandører som i stor grad opererer internasjonalt.

Det vises til proposisjonen for en nærmere redegjøresle av de ulike typer automater og anslaget for merkostnader.

Kostnader ved spesialtilpasning av web-teknologi er vurdert til 1–5 pst. Ekstrakostnader til vedlikehold og drift av nettsteder anses som små.

Det vises til at det ikke er meningen at plikten skal pålegge virksomhetene urimelige kostnader og at brukergrupper, tjenesteleverandører og standardiseringsorganer vil bli trukket inn i arbeidet med standarder/retningslinjer.

Plikt til individuell tilrettelegging (lovforslaget § 12)

Plikten til individuell tilrettelegging omfatter arbeidsliv, skole- og utdanningsinstitusjoner, barnehager og tjenestetilbud etter sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven.

Bestemmelsen plikt til individuell tilrettelegging i arbeidslivet er i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett og medfører ikke økt ressursbruk.

Økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige

Kostnader – Likestillings- og diskrimineringsapparatet

Likestillings- og diskrimineringsombudet får flere nye håndhevings- og pådriveroppgaver knyttet til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Likestillings- og diskrimineringsnemnda får klagebehandling etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som ny oppgave.

Som følge av de nye oppgavene knyttet til oppfølging av den foreslåtte diskriminering- og tilgjengelighetsloven, vil budsjettrammene til Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda bli vurdert styrket i forbindelse med de årlige budsjettfremleggene.

Kostnader ved håndheving av nye krav om universell utforming av IKT – Direktoratet for forvaltning og IKT

Det er foreslått at Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) skal håndheve bestemmelsen om tidsfrister for universell utforming av IKT. I perioden fram til 2011, når lovkravene trer i funksjon, er kostnadene knyttet til blant annet utvikling av funksjonelle krav, standarder og forskrifter, indikatorer, veiledning og kompetanseutvikling. Fra 2011 anslås det kostnader til løpende håndheving av bestemmelsene på samme nivå, men anslagene er noe usikre, avhengig av omfanget av regelverket og sakstilfanget. Det vil også påløpe utgifter til å behandle klager over vedtak truffet av DIFI etter de nye lovreglene.

Andre kostnader for offentlig sektor

Plikten til saklig behandling i offentlig sektor

For offentlig forvaltning gjelder det i dag et ulovfestet saklighetsprinsipp. Ingen skal usaklig forskjellsbehandles på grunn av nedsatt funksjonsevne. De materielle forpliktelsene knyttet til diskrimineringsdelen av loven eksisterer derfor i all hovedsak fra før.

Lovens tilretteleggingsbestemmelse – plikt til universell utforming i § 9

Det anslås at kostnadene knyttet til plikten til universell utforming vil være begrensede på grunn av den uforholdsmessighetsbegrensingen som er inntatt i bestemmelsen.

Av publikumsbyggene hører 56 pst. til privat sektor, og 44 pst. er offentlig eide. Av de offentlige byggene eier kommunene en vesentlig del. Kostnadene knyttet til nye tiltak vil avhenge av hvor strenge kravene i plan- og bygningslovgivningen vil bli. Det vil også avhenge av hvor langt de tekniske kravene blir gjeldende for samferdselstiltak. Kommunal- og regionaldepartementet vil vurdere kostnadene knyttet til krav til både nye og eksisterende bygninger mv. i forbindelse med forskriftsutarbeidelsen til plan- og bygningsloven, herunder merkostnader for kommunene.

Kostnader – tidsfrister for krav om universell utforming av IKT

Statlig virksomhet hadde i 2005 (ifølge SSB) samlede IKT-utgifter (inkludert leie) på ca. 4,9 mrd. kroner (2,8 mrd. kroner til datautstyr, 1,1 mrd. kroner til programvare, 450 mill. kroner til egenutvikling av programvare og 550 mill. kroner til leie av datautstyr).

Det er investeringer der bruken retter seg mot allmennheten som er interessant her. Statlige investeringer i programvare er anslått til 2 mrd. kroner per år hvor hoveddelen retter seg mot større, tunge fagsystemer og bare en mindre del er knyttet til de publikums- eller brukerrettede delene av systemene. Anslag for merkostnader på programvaresiden er 0,4–1,0 pst. for generell programvare og 1–5 pst. for spesialutviklet programvare. Dersom en anslår at inntil 10 pst. av kostnadene i større IKT-prosjekter er knyttet opp til publikumsdelen av systemene, vil merkostnaden for tilpasning av programvare dreie seg om kostnader på inntil 10 mill. kroner per år. For kommuner/fylkeskommuner vil kostnadene være i samme størrelsesorden. Det finnes ikke fullverdige investeringsoversikter knyttet til maskinvare i offentlig sektor slik som for programvaresiden.

Med hensyn til maskinvare viser en utredning at kostnadene er begrenset. For minibanker vil kostnadsøkningen være anslagsvis 1 pst. totalkostnaden, altså 2–3 000 kroner. For billettautomater er bildet noe mer usikkert. For køautomater vil tilleggskostnaden være ca. 5 000 til 15 000 kroner per automat. Ved en kostnadsøkning på 15 000 kroner per automat er det utregnet årlige utskiftningskostnader til maksimalt 1,3 mill. kroner.

Økningen i utgifter for den enkelte virksomhet vil være liten, og vil måtte dekkes innenfor de gjeldende budsjettrammene.

Virksomhetenes kostnader til tilpasning av utstyr har vært gjenstand for en vurdering i konsekvensanalysen, som dannet utgangspunktet for høringsforslaget. Kostnadsøkningen forventes å være liten, og vil ligge på om lag 1–5 pst. totalt. Her vil utgifter til de forbedringer av brukergrensesnitt som virksomhetene uansett ville ha gjennomført, måtte trekkes fra. Hva gjelder det offentlige, er det i lov om offentlige anskaffelser allerede innført krav om at det skal tas hensyn til universell utforming.

Kostnader – Aktivitets- og rapporteringsplikt i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og i diskrimineringsloven

De løpende årlige administrative kostnadene for en aktivitets- og rapporteringsplikt etter mønster av likestillingsloven for personer med nedsatt funksjonsevne i statlig sektor er beregnet til 2 mill. kroner fra år to og framover. De løpende årlige administrative kostnadene fra år to og framover for helseforetakene er beregnet til 0,5 mill. kroner. Kostnadene det første året vil være en del høyere.

Administrative kostnader første år for hvert av grunnlagene er beregnet å ligge på 8–10 mill. kroner for kommunal sektor. Administrative kostnader første år for helseforetakene er beregnet til ca. 1 mill. kroner per diskrimineringsgrunnlag. De administrative kostnadene for innføring av en slik aktivitets- og rapporteringsplikt for personer med nedsatt funksjonsevne er for staten det første året beregnet til ca. 3 mill. kroner. I tillegg til dette kommer administrative engangskostnader det første året knyttet til å sette seg inn i nye regler, definere begreper, etablere datagrunnlag og justere eksisterende systemer og rutiner. Dette er ikke tallfestet.

En ny aktivitetsplikt innebærer at det gjennomføres tiltak som ellers ikke ville blitt gjennomført. Det er imidlertid opp til den enkelte virksomhet å bestemme hvilke tiltak som skal gjennomføres, og det er således vanskelig å anslå hvor mye mer ressurser som trengs. Det er derfor ikke beregnet samlede tiltakskostnader som følge av aktivitetsplikten. Ulike tiltak kan være aktuelle.

I tillegg til aktivitets- og rapporteringsplikt for arbeidsgivere er det en plikt for offentlige myndigheter som myndighetsutøvere til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme formålet i diskrimineringsloven. En tilsvarende aktivitetsplikt er foreslått i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Denne aktivitetsplikten vil kunne føre til noe økt innsats fra myndighetenes side i form av flere konkrete tiltak. Aktivitetsplikt for offentlige myndigheter innebærer også at hensynet til likestilling integreres i offentlig virksomhet, og at regelverk og forvaltningsvedtak er i samsvar med formålet i diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Ekstrakostnader forbundet med aktivitetsplikten for offentlige myndigheter er ikke utredet nærmere. For offentlige myndigheter gjelder det uansett fra før en plikt til å fremme likestilling og sikre like muligheter og rettigheter på grunn av etnisitet, religion mv.

Når det gjelder grunnlaget nedsatt funksjonsevne, vil en aktivitetsplikt for offentlige myndigheter føre til en større merinnsats enn hva tilfellet er i forhold til grunnlaget etnisitet, religion mv., noe som vil kunne innebære en økt ressursbruk på noen områder. Det er vanskelig å anslå kostnadene da det ikke er angitt på hvilken måte aktivitetsplikten skal følges opp. Offentlige myndigheter vil ha stor grad av frihet til å vurdere hvilke tiltak som skal iverksettes. Det legges imidlertid til grunn at innsatsen vil kunne bidra til en bedre samlet utnyttelse av ressursene i samfunnet for alle.

Konsekvenser for rettsapparatet

Det kan ikke ses bort fra at flere saker vil fremmes for domstolene som følge av at oppreisning innføres som hovedreaksjon ved brudd på diskrimineringsloven, i og med at håndhevingsapparatet ikke vil ha kompetanse til å ilegge oppreisning. Erfaringer tilsier at svært få velger å ta sine saker inn for rettsapparatet. Det antas imidlertid at dette ikke vil medføre en merbelastning på domstolene av et slikt omfang at det vil nødvendiggjøre økte ressurser, men dekkes innenfor vedtatte rammer.

Konsekvenser for privat sektor mv.

For næringslivet vil hovedtyngden av diskrimineringsdelen av lovforslaget klargjøre og utdype plikten til å likebehandle.

Kostnader knyttet til forslaget om å innføre tidsfrister for krav om universell utforming av IKT gjelder blant annet nettbaserte tjenester, programvare og maskinvare/utstyr rettet mot allmennheten. For nettbaserte tjenester og programvare er kostnadene små, for maskinvare/utstyr er usikkerheten noe større. Det finnes ikke internasjonale analyser/vurderinger tilgjengelig. I forbindelse med dette lovarbeidet har en gått igjennom noen eksempler knyttet til for eksempel bankautomater, billettautomater og kølappsystemer.

Det foreslås at private bedrifter med under 50 ansatte bør unntas fra aktivitets- og rapporteringsplikten. De løpende årlige administrative kostnadene vil fra år to og framover per grunnlag etter ECONs beregninger reduseres fra ca. 53 mill. kroner til ca. 18 mill. kroner. ECON antar at kostnaden ved en aktivitets- og rapporteringsplikt som omfatter begge målgruppene vil bli lavere enn om man legger sammen anslagene for hver av de to lovene.

ECON har beregnet at administrative kostnader første år for hvert av grunnlagene vil ligge på 58–72 mill. kroner for virksomhetene i privat sektor (forutsatt at alle bedrifter omfattes uavhengig av størrelse). I tillegg til dette kommer administrative engangskostnader det første året knyttet til å sette seg inn i nye regler, definere begreper, etablere datagrunnlag og justere eksisterende systemer og rutiner, som ECON ikke har tallfestet.

ECON har ikke gjennomført beregninger av tiltakskostnader, men antar at jo strengere kravene er til rapportering, desto flere tiltak forventes det at arbeidsgiverne vil overveie.

For arbeidslivets organisasjoner mener ECON at en (større) organisasjon kan tenkes å ville anvende 0,25 årsverk og 100 000 kroner til forskjellige tiltak for å lette virksomhetenes eller medlemmenes arbeid med å følge reglene.

Kapittel 18 Merknader til de enkelte lovbestemmelsene

Kapittelet inneholder særmerknader til de enkelte bestemmelsene i forslaget til lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) samt en ny bestemmelse om aktivitets- og rapporteringsplikt i diskrimineringsloven. Videre er det inntatt særmerknader til foreslåtte endringer i andre lover.

Det vises til proposisjonens kapittel 18 for mer detaljert redegjørelse.

1.3 Bakgrunn for lovforslaget

Et lovutvalg, ledet av professor dr.juris Aslak Syse (Syse-utvalget) la i mai 2005 frem utredningen NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet med forslag til lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven). Utredningen ble sendt ut på høring høsten 2005. Ansvaret for å følge opp utredningen ble våren 2006 overført fra Justis- og politidepartementet til Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Som en konsekvens av at det i utredningen ble foreslått plikt til universell utforming av bygg og anlegg mv., ble arbeidet med oppfølgingen sett i sammenheng med forslag til ny bygnings- og gjennomføringsdel av plan- og bygningsloven, jf. forslag i NOU 2005:12 Mer effektiv bygningslovgivning II. Kommunal- og regionaldepartementet skal følge opp forslaget om universell utforming i arbeidet med ny bygnings- og gjennomføringsdel av plan- og bygningsloven.

Under arbeidet ble det avdekket behov for å utrede krav til universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) og transport. Fornyings- og administrasjonsdepartementet igangsatte i desember 2006 en utredning av konsekvensene ved innføring av tidsfrister for krav om universell utforming av ny og eksisterende IKT.

Det kom også innpill om at det burde være en rapporteringsplikt i tilknytning til den foreslåtte aktivitetsplikten i lovforslaget § 3. Et forslag om aktivitets- og rapporteringsplikt i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og i diskrimineringsloven ble sendt på høring, jf. proposisjonens kapittel 2.4.

1.3.1 NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet

Utvalget har i utredningen lagt fram forslag om en sivilrettslig lov om forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven). Som begrunnelse for forslaget viser utvalget til Manneråkutvalgets beskrivelser av situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne i NOU 2001:22 Fra bruker til borger, som anbefalte at det ble utformet en ikke-diskrimineringslov.

Gjeldende rett og vernet mot diskriminering på andre grunnlag enn nedsatt funksjonsevne beskrives. Arbeidsmiljøloven er det eneste eksemplet på sivilrettslig lovgivning som uttrykkelig gir vern mot diskriminering på grunn av "funksjonshemning". Vernet er begrenset til arbeidslivets område. Skiftet i perspektiv ved tilnærmingen til mennesker med nedsatt funksjonsevne, fra veldedighets- og omsorgstenkning til rettighetstenkning, er beskrevet.

Det redegjøres for vernet mot slik diskriminering etter internasjonal rett og vises til relevant EU-rett og andre lands vern på området. Det gis en oversikt, samt en kort komparativ oppsummering av sentrale og visse globale trekk i dette diskrimineringsvernet.

Utvalget mener at det er behov for diskrimineringslovgivning for å styrke likeverdet til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Utvalget redegjør for dens verdigrunnlag og for forståelsen av visse sentrale begreper. Likeverd for mennesker med nedsatt funksjonsevne er den overordnede målsettingen for utvalgets arbeid. Det primære vernet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne bør være forankret i sivilrettslig lovgivning fremfor i Grunnloven eller straffeloven.

Det foreslås at loven skal inneholde forbud mot direkte og indirekte diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne. Videre foreslås det at loven skal ha et forbud mot trakassering, et forbud mot å gi instruks om å diskriminere eller trakassere, et forbud mot gjengjeldelse og mot medvirkning til diskriminering.

Det foreslås en plikt til generell tilrettelegging/universell utforming, samt en plikt til individuell tilrettelegging på områdene arbeid, skole og utdanning, i egne bestemmelser i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne skal være forbudt, og manglende tilrettelegging skal anses som diskriminering når en person med nedsatt funksjonsevne rammes av den mangelfulle tilretteleggingen. Det skal ikke anses som diskriminering dersom virksomheten oppfyller nærmere bestemmelser i lov og forskrift om innholdet i plikten til universell utforming.

Flertallet foreslår også en plikt til universell utforming av eksisterende og nye bygninger, anlegg og uteområder rettet mot allmennheten. For eksisterende bygninger foreslår utvalget tidsfrist til 1. januar 2019 og for nye bygninger mv. til 1. januar 2009. Manglende tilgjengelighet er et problem og må ansees som diskriminering. Et mindretall foreslår å innføre tidsfrister på universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologi, samt for samferdsel.

Det foreslås at delt bevisbyrde skal gjelde i diskrimineringssaker og særlige regler om erstatning for ikke-økonomisk tap (oppreisning).

Norge har hittil ikke ratifisert tilleggsprotokoll nr. 12 til Den europeiske menneskerettskonvensjon, som inneholder et generelt forbud mot diskriminering. Det foreslås at det nedsettes et eget lovutvalg for å vurdere å samle de ulike diskrimineringsgrunnlagene i en felles lov. Et slikt utvalg vil også kunne vurdere om en ratifisering er hensiktsmessig i et bredere perspektiv. I spørsmål som er felles for flere diskrimineringsgrunnlag, legger utvalget betydelig vekt på hensynet til harmoni med gjeldende diskrimineringsvern.

Flertallet går inn for at Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal håndheve diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, noe som innebærer at ombudet skal ha en lovhåndheverrolle og en pådriverrolle og at nemnda vil få kompetanse til å pålegge stansing, retting mv. ved brudd på loven. Det foreslås også endringer i andre lover, herunder en lovfesting i sosialtjenesteloven om rett til personlig assistanse og rett til meningsfull dagaktivitet, at universell utforming inntas i plan- og bygningslovens formålsbestemmelse og at det inntas et forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne i boliglovene.

Høring

180 høringsuttalelser innkom, hvorav 173 var realitetsuttalelser. De aller fleste høringsinstansene støtter forslaget om en egen sivilrettslig lov om forbud mot diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne. Det blir fremhevet at forslaget ville bidra til et styrket vern mot diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne.

Forslag om generell tilrettelegging/universell utforming fikk bred støtte.

Det er delte meninger blant høringsinstansene om innføring av tidsfrister for krav om universell utforming av eksisterende bygninger.

Et flertall av høringsinstansene støtter mindretallets forslag om at det bør innføres tidsfrister for krav om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) og for samferdselsområdet.

Utvalgets forslag om at det bør nedsettes et lovutvalg for å utrede en samlet lov om forbud mot diskriminering på tvers av de ulike diskrimineringsgrunnlagene, støttes av en rekke høringsinstanser.

Flere av høringsinstansene støtter også forslaget om at Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal håndheve diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

1.3.2 Utredning om tidsfrister for krav til universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) og transport

Mindretallsforslaget om innføring av tidsfrister for krav om universell utforming av IKT og samferdselstiltak ble ikke utredet av utvalget. Administrative og økonomiske konsekvenser av å innføre en slik plikt ble derfor ikke utredet.

Rapporten Full deltakelse for alle, utviklingstrekk 2001–2006, en evaluering av status for politikken for funksjonshemmede fem år etter at NOU 2001:22 Fra bruker til borger ble lagt frem, har påpekt manglende måloppnåelse og målekriterier på IKT-området. Rapporten avdekker også at det ikke er samsvar mellom mål og virkelighet når det gjelder tilgjengelighet i transportsektoren.

Høringen ga bred støtte til mindretallsforslaget om tidsfrister for universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT).

I St.meld. nr. 17 (2006-2007) Eit informasjonssamfunn for alle, går Regjeringen inn for å lovfeste tidsfrister for universell utforming av IKT.

NTNU Samfunnsforskning utredet på oppdrag fra Fornyings- og administrasjonsdepartementet tidsfrister for krav om universell utforming av IKT. Rapporten ble levert i mars 2007.

Høring

81 høringsuttalelser kom inn, hvorav 14 instanser ikke hadde merknad. Et flertall av høringsinstansene støtter at det skal innføres en plikt til universell utforming av IKT med tidsfrister.

Forslaget om lovforankring i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven har bred støtte blant høringsinstansene.

I høringen er det merknader til forslaget til definisjon av IKT.

En rekke høringsinstanser har kommentert forslag til virkeområdet, og flertallet er uenige i forslaget. Blant annet fremkommer det at arbeid og utdanning må inkluderes i virkeområdet.

Høringsinstansene er delt i synet på de tidsfristene som ble foreslått i høringsutkastet (1. januar 2011 for ny IKT og 1. januar 2021 for eksisterende IKT).

At håndhevingen legges til det nye direktoratet for forvaltning og IKT har støtte av et flertall av høringsinstansene. De andre høringsinstansene går inn for at håndhevingen legges til LDO.

Et flertall av høringsinstansene støtter forslaget om dispensasjonsadgang.

Samferdselsdepartementet utredet våren 2007 økonomiske og administrative konsekvenser av å innføre tidsfrister for universell utforming av transportmidler og transportinfrastruktur. Regjeringen har besluttet å innføre krav om at nye transportmidler til bruk for allmennheten skal være universelt utformet. Det tas sikte på at kravene kan tre i kraft samtidig med at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trer i kraft. Disse bestemmelsene skal forankres i sektorlovgivningen.

1.3.3 Utredning om innføring av aktivitets- og rapporteringsplikt i ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov og i diskrimineringsloven

Det foreslås en aktivitetsplikt for offentlige myndigheter, offentlige og private arbeidsgivere og arbeidslivets organisasjoner i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. For offentlige myndigheter og arbeidslivets organisasjoner foreslås en plikt til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig innenfor sine virkefelt for å fremme lovens formål. For arbeidsgivere i offentlig og privat sektor foreslås en plikt til å arbeide aktivt for å fremme lovens formål innenfor sin virksomhet.

Utvalget som utredet lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. foreslo innføring av en aktivitets- og rapporteringsplikt i NOU 2002:12 Rettslig vern mot etnisk diskriminering. Forslaget ble ikke fulgt opp av daværende regjering i Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven).

Arbeids- og inkluderingsdepartementet ga ECON i oppdrag å utrede samfunnsøkonomisk nytte og kostnader ved innføring av aktivitets- og rapporteringsplikt i diskrimineringsloven og i den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, jf. Rapport 2007-027 Aktivitetsplikt mot diskriminering.

Høring

67 høringsuttalelser kom inn, hvorav 21 instanser ikke hadde merknad.

Et stort flertall av høringsinstansene støtter forslaget om innføring av aktivitets- og rapporteringsplikt i de to lovene. Det vises blant annet til at et lovforbud mot diskriminering ikke er tilstrekkelig for å sikre lovens formål og behovet for å harmonisere regelverket for ulike diskrimineringsgrunnlag. Blant dem som støtter forslaget, er det også bred enighet om at en aktivitetsplikt uten rapporteringsplikt vil ha liten effekt. De som går imot forslaget, viser til at virksomhetene pålegges mer byråkrati og mer kostnader uten at ECONs rapport sannsynliggjør at dette vil ha den ønskede effekt, jf. Rapport 2007-027 Aktivitetsplikt mot diskriminering.

I høringen er det delte syn på forslaget om at private bedrifter med under 50 ansatte skal unntas fra aktivitets- og rapporteringsplikten. En rekke høringsinstanser mener at alle bedrifter, uansett størrelse, som i likestillingsloven, bør omfattes. Det vises også til at ulik grense vil skape problemer når diskrimineringsvernet skal samles i en lov.

Forslaget om at det skal rapporteres om gjennomførte og planlagte tiltak i årsberetning eller årsbudsjett, og ikke på arbeidsstyrkens sammensetning, får bred støtte. Både hensynet til personvern og problemer med praktisk gjennomføring vektlegges av høringsinstansene.

Støtte gis også til at rapporteringsplikten skal hjemles i regnskapsloven og kommuneloven. De som støttet forslaget, vektlegger hensynet til oversiktlighet, brukervennlighet og etterlevelse for dem som skal utarbeide årsberetninger etter disse regelsettene. De som er kritiske til forslaget, viser blant annet til at rapporteringskravene ikke naturlig hører hjemme i årsberetninger eller årsbudsjett som er ment for andre formål.

1.4 Komiteens generelle merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen og Sverre Myrli, fra Fremskrittspartiet, Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Martin Engeset, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund, fra Senterpartiet, Dagfinn Sundsbø og fra Venstre, André N. Skjelstad, ser framlegget til lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne som en milepæl i arbeidet for likestilling i samfunnet. Det er uakseptabelt at noen mennesker får begrenset sine muligheter og rettigheter i det norske samfunnet fordi de utsettes for diskriminering på grunn av manglende tilgjengelighet. Inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne på alle samfunnsarenaer er et viktig verdistandpunkt og av stor betydning for den enkelte. Komiteen vil understreke at inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne også er av stor betydning for samfunnet, fordi det frigjør viktige menneskelige ressurser til arbeidsliv, utdanning, frivillighet, kultur og øvrig samfunnsliv. Verdiskapingen vil øke i takt med samfunnets tilrettelegging av den enkeltes mulighet til å bidra med sin arbeidskraft.

Komiteen viser til at lovforslaget fra Regjeringen bygger på forslagene fra et lovutvalg under ledelse av Aslak Syse som ble oppnevnt i november 2002, og som i mai 2005 la fram utredningen NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet med tilhørende lovforslag. Regjeringens framlegg til diskriminerings- og tilgjengelighetslov legges fram etter en bred høring og følger i hovedsak forslagene fra NOU 2005:8.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er tilfreds med at Regjeringen på en del områder har fulgt innspill fra høringsrunden gjennom en skjerping av lovbestemmelsene i forhold til forslaget. Forbudet mot indirekte diskriminering i lovforslaget tydeliggjøres, i bestemmelsene om plikt til universell utforming er det tydeliggjort at det ikke kreves at en konkret person blir rammet av tilretteleggingen. Videre innføres det rapporteringsplikt knyttet til bestemmelsene om aktivitetsplikt i arbeidslivet.

Komiteen viser til at Regjeringen også har fulgt opp et mindretallsforslag fra utvalget om tidsfrister for innføring av krav om universell utforming av ny og eksisterende informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at et flertall i Syse-utvalget foreslo å innføre tidsfrister for både nye og eksisterende bygninger, anlegg og uteområder. Regjeringen foreslår forskriftshjemmel til gradvis og prioritert gjennomføring av oppgradering av eksisterende bygg og anlegg.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til egne forslag til tidsfrister for eksisterende bygg, anlegg og uteområder, jf. kapittel 3.9 § 9.

Komiteen ser det som svært viktig at Norge gjennom diskriminerings- og tilgjengelighetsloven får et samlet og utvidet forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Selv om en rekke lover har bestemmelser som forbyr diskriminering og krever tilrettelegging for denne gruppen, har vi til nå hatt en fragmentert tilnærming til og begrensede reaksjonsmuligheter mot diskriminering av funksjonshemmede.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at det derfor er et viktig lovverk som nå kommer på plass og flertallet registrerer med tilfredshet den brede støtte som loven får fra hele rekken av organisasjoner som representerer interessene til personer med nedsatt funksjonsevne.

Under komiteens åpne høring i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) fremkom det sterk støtte til lovens formål og virkemidler, selv om det fra flere ble uttrykt utålmodighet på områder hvor det ikke er angitt frister for gjennomføring.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at lovbestemmelsene om plikt til tilrettelegging og universell utforming også er tatt inn i Regjeringens framlegg til ny plan- og bygningslov. Regjeringen går inn for en gradvis og prioritert tilnærming til oppgradering av eksisterende bygg og anlegg. Dette flertallet støtter denne tilnærmingen. Kostnadene ved oppgraderinger av bygg og anlegg blir svært store. Det er derfor hensiktsmessig å foreta en prioritering av tiltakene og gjennomføre oppgraderingen på en slik måte at det viktigste tas først. Dette flertallet understreker imidlertid at dette ikke må gi rom for et redusert fokus på og utsettelse av oppgraderingen. Dette flertallet viser til at Regjeringen vil at diskriminerings- og tilgjengelighetslovens bestemmelser om prioritert tilnærming til oppgradering av eksisterende bygninger, skal følges opp gjennom fastsettelse av tidsfrister i forskrift til plan- og bygningsloven. Regjeringen vil dessuten legge fram en handlingsplan for økt tilgjengelighet og universell utforming som skal støtte opp om iverksetting av loven.

Dette flertallet viser til kommunenes sentrale rolle i håndheving og gjennomføring av bestemmelsene i plan- og bygningsloven. Regjeringen bes vurdere hvordan en kan få til et samarbeid med kommunene om utvikling av lokale handlingsplaner for universell utforming. Det vil gi mer fleksibel og målrettet gjennomføring, tilpasset lokale forhold. Utarbeidelse av lokale handlingsplaner eventuelt med lokale, differensierte tidsfrister for kommunale tiltak vil dessuten sikre mulighetene for en god medvirkning fra brukerorganisasjonenes side. Den lokalkunnskapen om barrierer mot deltakelse som lokale og regionale organisasjonsledd sitter inne med, vil være av uvurderlig betydning for å oppnå raskest mulige resultater over hele landet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener innføringen av et lovforbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne vil få stor betydning for likestillingsarbeidet i samfunnet.

Komiteen viser til at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven er en lov som vil få betydning for svært mange. Universell utforming av bygninger, anlegg og transportmidler har stor betydning for så vel eldre, småbarnsforeldre med barnevogn som personer med nedsatt funksjonsevne. Visuell og hørbar varsling av stoppesteder på tog, buss eller ferje er avgjørende for henholdsvis hørselshemmede og synshemmede, men bedrer brukervennligheten betraktelig for alle. Komiteen understreker at vedtak av loven må følges opp gjennom et omfattende arbeid for å få loven respektert og brukt. Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda vil bli tillagt ansvar for håndheving av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Komiteen ser dette som en god løsning, men understreker behovet for at ombudet tilføres nødvendige ressurser for å kunne gi et godt og likeverdig tilbud til brukere over hele landet.

Komiteen viser til at Regjeringen har oppnevnt et lovutvalg som skal utrede en samlet lov mot diskriminering. Komiteen deler vurderingen av at en samlet, generell diskrimineringslov er viktig for å gi borgerne et alminnelig og gjennomgående vern mot diskriminering, både når årsaken er knyttet til nedsatt funksjonsevne og ved andre forhold. Komiteen viser til at Regjeringen med denne lovutredningen følger opp en anmodning fra et flertall på Stortinget i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven), jf. Innst. O. nr. 69 (2004-2005).

Komiteen viser til at plikten til universell utforming og individuell tilrettelegging avgrenses mot tiltak som medfører uforholdsmessig byrde. Komiteen viser til departementets understreking av at det skal foretas en avveining mellom kostnadene ved tiltaket og den effekten det vil ha for personen(e) med nedsatt funksjonsevne. Komiteen mener at et fokus på den enkelte virksomhetens økonomiske bærekraft alene vil kunne få uheldige følger, og deler vurderingene fra flere høringsinstanser om at det har betydning hvilke krav som stilles til gjennomføring av en uforholdsmessighetsvurdering. Det vises i denne sammenheng til at anvendelsen av uforholdsmessighetsvurderingen fra enkelte andre land som legger til grunn at vurderingen skjer i en totrinnsanalyse hvor både positive og negative faktorer kommer fram. Dette oppnås ved at vurderingen først skal redegjøre for om tilretteleggingen er effektiv og egnet til å nedbygge funksjonshemmedes barrierer. I neste trinn skal de øvrige momenter som inngår i vurderingen klargjøres og avveies, herunder hvorvidt virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn. Det vises til forslag til tillegg i utforming av lovens § 9 og § 12 under komiteens merknader til disse paragrafene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at forslaget til ny antidiskrimineringslov er en viktig lov som på en bedre måte enn dagens lovverk vil fremme likeverd, sikre like muligheter og rettigheter, og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Disse medlemmer støtter i hovedsak lovens intensjoner. Spesielt vil disse medlemmer fremheve og stille seg bak lovens overordnede mål som er at alle borgere, uansett funksjonshemning, skal gis mulighet til å delta i arbeids- og samfunnsliv på lik linje med funksjonsfriske. Disse medlemmer vil presisere at i tillegg til den enkeltes rett til å delta i de forskjellige former for samfunnsliv, er inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne av stor betydning for samfunnet, fordi det frigjør viktige menneskelige ressurser til arbeidsliv, utdanning, frivillighet, kultur og resten av samfunnslivet. Disse medlemmer påpeker at mange viser til at kostnadene ved innføring av universell utforming er store. Disse medlemmer vil vise til at besparelsene i form av mindre utgifter til uføretrygd, mindre bruk av TT-ordningen og mindre utgifter til spesialtransport også vil være betydelige når samfunnet blir tilgjengelig for alle. Disse medlemmer mener derfor at kravet til universell utforming av alle nye bygg og offentlige kommunikasjonsmidler er positivt og nødvendig, og at det vil være et av de viktigste virkemidlene for inkludering av funksjonshemmede.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre er skuffet over at Regjeringen ikke tar i bruk tidsfrister når det gjelder universell utforming av eksisterende bygg. Uten at slike tidsfrister innføres, vil det ta mange tiår før disse byggene blir tilgjengelig for alle. Disse medlemmer er klar over at tilpasninger av eksisterende bygg vil føre til kostnader for eierne, derfor ønsker disse medlemmer en finansieringsordning hvor kostnadene fordeles mellom eierne og det offentlige. En slik finasieringsordning vil kunne være etablering av et fond, en overslagsbevilgning i statsbudsjettet, eller et spleiselag mellom stat, fylkeskommune og kommune.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre er også fornøyd med at man snakker om nedsatt funksjonevne som et nøkkelbegrep sett i forhold til funksjonshemning. Med nedsatt funksjonsevne menes tap av eller skade på en kroppsdel eller i en av kroppens funksjoner hvor dette skaper en barriere for deltakelse i arbeidslivet eller samfunnslivet generelt. I en juridisk sammenheng er det nødvendig å vurdere funksjonsnivå opp mot den enkelte situasjon. Disse medlemmer slutter seg derfor til definisjonen av nedsatt funksjonsevne som i denne sammenheng blir definert slik: Funksjonshemningen oppstår når det er et gap mellom individets forutsetninger og omgivelsenes krav. Den relasjonelle forståelsen går ut på at opplevelsen av å være funksjonshemmet avhenger av funksjonsnedsettelse og krav til funksjonsnivå i den gitte situasjonen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er viktig og riktig at antidiskrimineringsloven deles opp i to hovedtemaer; tilgjengelighet og diskriminering. Manglende tilgjengelighet bør ikke nødvendigvis relatere seg til diskriminering, men kan ha helt andre naturlige årsaker. Det er derfor sett fra disse medlemmers side viktig at det er en lov om diskriminering og en lov som omfatter tilgjengelighet.

Disse medlemmer viser også til at det blant arbeidstakerorganisasjonene og de funksjonshemmedes organisasjoner er bred enighet om at plikten til generell tilrettelegging/universell utforming må relatere seg til virksomhetens alminnelige funksjon.

Komiteens medlem fra Høyre viser til behandlingen av Dokument nr. 8:66 (2005-2006) – forslag fra stortingsrepresentantene Erna Solberg, André Oktay Dahl og Olemic Thommessen om generell og overordnet lovgivning hva angår diskriminering uavhengig av grunnlag, jf. Innst. S. nr. 54 (2006-2007), hvor et flertall fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, nok en gang, signaliserte et ønske om en generell og overordnet lovgivning hva angår diskriminering, uavhengig av grunnlag. Årsaken til at diskriminering forekommer er skiftende, og selv om det i enkelte tilfeller er mer systematisk forekomst av diskriminering enn i andre, vil kun en generell lovgivning gi det absolutte vernet mot all diskriminering. Dette medlem ser med spenning på Regjeringens oppfølging av flertallsmerknadene i Innst. S. nr. 54 (2006-2007), og etterlyser tilbakemelding på når Stortinget vil få seg forelagt en generell lovgivning på diskrimineringsområdet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre er tilfreds med at forslag til antidiskriminerings- og tilgjengelighetslov er lagt frem. Disse medlemmer er derimot ikke tilfreds med lovforslagets fravær av tidsfrister for når universell utforming skal iverksettes. Mennesker med nedsatt funksjonsevne har krav på samme grad av vern mot diskriminering som andre. Manglende universell utforming er diskriminering og brudd på menneskerettighetene. Disse medlemmer understreker at manglende tilgjengelighet i praksis er det største hinderet for at mennesker med nedsatt funksjonsevne i dag kan delta i samfunnet på lik linje med andre. Lovforslaget har en uklar bestemmelse om "uforholdsmessig byrde" som i praksis betyr at en utbygger kan få dispensasjon hvis et tiltak er kostbart. Syse-utvalget konkluderte med at det ikke skulle være en bestemmelse om uforholdsmessig byrde etter at fristene trådte i kraft. Lovforslaget er etter disse medlemmers mening uklar på om denne bestemmelsen også skal gjelde nye tiltak, tiltak i offentlig regi og hvor grensen skal gå når det gjelder eksisterende bygg, anlegg og uteområder, IKT og transport. Ved å legge inn begrepet "uforholdsmessig byrde" i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven tror disse medlemmer at det kan bli en rekke tvister og uklarheter knyttet til hva som er en uforholdsmessig byrde. Disse medlemmer påpeker derfor at det kan gå svært mange tiår før Norge blir tilgjengelig for alle, og at mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke lenger blir diskriminert.

Resultatet er etter disse medlemmers mening diskriminering, og dermed brudd på menneskerettighetene. Det er fortjenestefullt lagt mye arbeid i antidiskrimineringslovgivningen i flere tiår. Man har fått en rekke lover som forbyr å diskriminere på grunnlag av kjønn, etnisitet, alder og religion. Det er derfor skuffende at lovforslaget reduserer spørsmålet om universell utforming til et teknisk, praktisk og rent økonomisk spørsmål. Disse medlemmer har vanskelig for å se at universell utforming med dette får en sterkere rettslig stilling. Det er derfor helt uvisst når Norge blir universelt utformet og mennesker med nedsatt funksjonsevne er sikret retten til å delta i samfunnet på lik linje med andre.

På denne bakgrunn foreslo Syse-utvalget å styrke den rettslige stillingen til universell utforming og å innføre tidsfrister for både nye og eksisterende bygg, anlegg og uteområder. Et mindretall foreslo at dette også skulle gjelde transport og informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Utvalget foreslo også at selve bestemmelsen skulle være en del av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, for å understreke sammenhengen med diskriminering og brudd på menneskerettighetene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre understreker at universell utforming betyr at hovedløsningen i bygg skal utformes slik at den kan brukes av flest mulig uten spesiell tilpasning. Universell utforming gjør hverdagen enklere for alle. Teksting på kino og TV er bra for alle og nødvendig for dem som hører dårlig. Ingen får et dårligere tilbud av informasjon over høyttalerne på kollektive trafikkmidler, men det er nødvendig for svaksynte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at universell utforming ikke er noe nytt. Den eksisterende plan- og bygningsloven (PBL) har lenge hatt bestemmelser om tilgjengelighet. Dette har hatt liten effekt, i hovedsak fordi dagens lov mangler tidsfrister og har vide muligheter for dispensasjon. Med Regjeringens forslag vil det fortsatt være helt uforutsigbart når og hvor en hindring av både lovmessig og fysisk karakter for en bevegelseshemmet vil komme. Disse medlemmer peker på at loven blir lite helhetlig.

Disse medlemmer peker på at dette er i strid med Soria Moria-erklæringen, der løftet var "en lov mot diskriminering av funksjonshemmede og forpliktende tidsplan for tilgjengelighet".

Disse medlemmer viser til at uten tidsfrister for eksisterende bygg og anlegg, private som offentlige, vil funksjonshemmede i praksis kun ha adgang til offentlige bygg.

Komiteens medlem fra Venstre har forståelse for at det er store kostnader knyttet til universell utforming og at det ikke er mulig å få til alt på en gang.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for en ordning hvor det gis dispensasjon fra vanlige avskrivningsregler og det gis mulighet til å utgiftsføre utgifter for universell utforming direkte over resultatregnskapet samme år opptil en fastsatt beløpsgrense på for eksempel 1 mill. kroner pr. år."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er en feiltolking av lovforslaget når medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i sine merknader uttaler at "disse medlemmer har vanskelig for å se at universell utforming med dette får en sterkere rettsstilling". Det er også feil når de samme medlemmene mener lovforslaget er i strid med Soria Moria-erklæringen hvor det heter at Regjeringen vil fremme en lov mot diskriminering av funksjonshemmede og forpliktende tidsplan for tilgjengelighet.

Flertallet viser blant annet til høringsuttalelsen fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, (FFO), hvor det heter:

"FFO er glad for at personer med nedsatt funksjonsevne endelig får en egen lov som skal gi vern mot og hindre diskriminering. Vi støtter i all hovedsak de forslag som fremkommer i Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) om lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Vi mener imidlertid at lovforslaget ikke gir et tilstrekkelig vern på enkelte områder."

FFO etterlyser spesielt tidsfrister for eksisterende bygg, anlegg og transportmidler. Flertallet viser til at Regjeringen vil følge opp loven gjennom en egen handlingsplan og ved fastsettelse av tidsfrister i forskrift til den nye plan- og bygningsloven, hvor diskriminerings- og tilgjengelighetslovens krav til universell utforming av bygg og anlegg vil inngå.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til behandlingen av Representantforslag nr. 8:27 (2006-2007) fra stortingsrepresentantene Borghild Tenden, Øyvind Halleraker, Trond Helleland og Jan Sahl om at nye Lysaker stasjon tilpasses prinsippene om universell utforming, jf. Innst. S. nr. 145 (2006-2007) hvor det fremgikk av samferdselsministerens svarbrev at jernbanestasjoner må utformes slik at de tilpasses det bredeste togmateriellet. Disse medlemmer mener det er svært uheldig at stasjoner med lang levetid tilpasses relativt kortlivet togmateriell. Dette synliggjør et behov for en standardisering knyttet tilgjengelighet for alle gjennom universell utforming. Disse medlemmer vil vise til behandlingen av St.meld. nr. 40 (2002-2003) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer, jf. Innst. S. nr. 162 (2003-2004), hvor de nåværende regjeringspartiene gav uttrykk for nettopp et slikt behov.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utforme og implementere en standard for universell utforming av jernbanestasjoner som også ivaretar hensynet til andre togoperatører enn NSB AS."

Disse medlemmer viser til behandlingen av St.meld. nr. 18 (2006-2007) Om virksomheten til NSB AS for perioden 2007–2009, jf. Innst. S. nr. 143 (2006-2007), og synes det er positivt at Regjeringen i den nye rammeavtalen med NSB har slått fast at togtilbudet skal utformes slik at flest mulig kan benytte tilbudet på en ordinær og likeverdig måte. Disse medlemmer mener imidlertid at Regjeringen i kjøpsavtale med NSB i tillegg bør stille mer spesifikke krav om tilgjengelighet ved innkjøp av nye tog og ved oppgradering av eksisterende materiell. Disse medlemmer mener at forpliktende krav om å gjøre eksisterende materiell tilgjengelig og konkrete krav om universell utforming i alle nye innkjøp NSB gjør i perioden, bør være en del av en slik kjøpsavtale.

Disse medlemmer vil understreke at både Samferdselsdepartementet og NSB har et ansvar for å gjøre nytt og eksisterende materiell tilgjengelig for funksjonshemmede. Disse medlemmer vil således peke på at det er nettopp i avtaler om offentlig kjøp at konkrete og forpliktende krav om bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede kan og bør stilles.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen stille krav om tilgjengelighet for alle gjennom universell utforming ved innkjøp av nye tog og ved oppgradering av eksisterende materiell gjennom statens rammeavtale med NSB og anbud innenfor togtrafikken."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at dette også bør gjelde alle selskaper som skal drive persontransport i Norge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til artikkel i Aftenposten 16. oktober 2005, hvor det fremgår at Stortingets krav om tilgjengelighet for alle gjennom universell utforming ikke er spesielt tatt hensyn til i så godt som noen av jernbaneanleggene som skal bygges i planperioden for jernbanen frem til 2015. Grunnen er at prosjekter som er ferdig utredet før 2006, ifølge Jernbaneverket ikke behøver å følge disse kravene. Disse medlemmer mener dette vitner om manglende respekt for Stortingets vedtak, og en motvilje til å omstille seg til moderne krav. Disse medlemmer mener det er svært uheldig at man i dag igangsetter prosjekter som er i strid med de målene man har vedtatt i transportpolitikken.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen ta en gjennomgang av alle prosjektene innenfor jernbanen og sørge for at disse oppfyller kravet om tilgjengelighet for alle gjennom universell utforming."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Regjeringen har varslet at det vil bli innført krav om universell utforming av nye transportmidler med sikte på at kravene skal gjelde fra 2009.

Flertallet mener merknadene knyttet til NSB og Jernbaneverkets praksis når det gjelder universell utforming, ikke samsvarer med disse etatenes arbeid med universell utforming av jernbanetjenester. Siden det refererte avisoppslaget fra 2005 har universell utforming fått vesentlig større oppmerksomhet i Samferdselsdepartementet, i dets etater og sektoren generelt. Jernbaneverket har utarbeidet handlingsplan og håndbok for utforming for stasjoner og holdeplasser, og gjennom statens rammeavtale med NSB stilles det krav om tilgjengelighet for alle gjennom universell utforming ved innkjøp av nye tog og ved oppgradering av eksisterende materiell.