I proposisjonen fremmes forslag til lov om forbud mot diskriminering
på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven).
Formålet er å styrke det rettslige vernet mot diskriminering på
grunn av nedsatt funksjonsevne.
Diskrimineringsvernet for personer med nedsatt funksjonsevne
fremhever spesielt betydningen av tilgjengelighet.
Et bedre lovverk er kun ett av flere virkemidler for å bekjempe
diskriminering. Holdnings- og påvirkningsarbeid er viktig for å
gi økt kunnskap om personer med nedsatt funksjonsevne. Universell
utforming er viktig for å bygge ned fysiske barrierer og manglende
tilgjengelighet.
Loven er todelt, en diskrimineringsdel og en tilgjengelighetsdel
som er nært knyttet sammen.
Lovens formål er å fremme likestilling og likeverd, sikre like
muligheter og rettigheter, og å hindre diskriminering på grunn av
nedsatt funksjonsevne. Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende
barrierer, og hindre at nye skapes. Loven skal gjelde på alle samfunnsområder, også
for arbeidslivet. Direkte og indirekte diskriminering forbys. Loven
fastsetter også forbud mot trakassering, og forbud mot å gi instruks
om å diskriminere, trakassere eller gjøre bruk av gjengjeldelse, samt
forbud mot medvirkning til diskriminering. For å sikre at den som
klager over brudd på lovens forbud ikke blir utsatt for negative
reaksjoner, innføres også et forbud mot gjengjeldelse etter loven.
Det innføres en plikt til generell tilrettelegging (universell
utforming) og individuell tilrettelegging, og en særskilt plikt
til tilrettelegging på noen utvalgte samfunnsområder.
Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging
av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens
alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig. Plikten omfatter
virksomheter rettet mot allmennheten. Universell utforming sikrer
derfor ikke bare tilgjengelighet, men tilgjengelighet på likeverdige
vilkår. Det er foreslått plikt til individuell tilrettelegging der
hvor universell utforming ikke tilgodeser alle, på områdene arbeidsliv, skole
og utdanning, barnehage og visse kommunale tilbud.
Reaksjoner ved brudd på lovens forbud er sivilrettslige: oppreisning
og erstatning for økonomisk tap. I arbeidslivet foreslås en bestemmelse
om oppreisning uavhengig av skyld, mens det ellers må foreligge
vanlig erstatningsbetingende uaktsomhet for å få oppreisning. Det
foreslås at Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings-
og diskrimineringsnemnda skal håndheve diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Nemnda kan gi pålegg om stansing og retting mv. samt ilegge tvangsmulkt
dersom pålegget ikke blir etterkommet. Tidsfrister for universell
utforming av IKT skal håndheves av Direktoratet for forvaltning
og IKT (DIFI).
Det vises til proposisjonens kapittel 2 samt innstillingsens
kapittel 1.3 for mer detaljert redegjørelse.
Her gjennomgås bestemmelsene i gjeldende norsk rett som gir vern
mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.
Det tas utgangspunkt i Grunnloven § 110 c om plikt til å sikre
menneskerettighetene. Det gis videre en beskrivelse av menneskerettsloven
av 1999 og betydningen av nedsatt funksjonsevne i strafferettslig forstand.
Det blir gjort rede for hovedtrekkene i det sivilrettslige vernet
mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. de nye
likebehandlingsreglene i arbeidsmiljøloven kapittel 13. Diskrimineringsombudsloven
blir også gjort rede for. Alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper
om krav til lovmessighet og saklighet gir et visst vern mot diskriminering
på grunn av nedsatt funksjonsevne. Annen lovgivning, for eksempel
om helse- og sosialomsorg eller om opplæring, gir ikke noe vern
mot diskriminering, men den gir individuelle rettigheter som utløses
av nedsatt funksjonsevne.
Det er gitt en oversikt over lovgivning av betydning for tilgjengelighet
for personer med nedsatt funksjonsevne for å klargjøre på hvilke
områder, på hvilken måte og i hvilken grad tilgjengelighet er ivaretatt
i norsk rett. Her gjennomgås relevante bestemmelser i plan- og bygningsloven,
når det gjelder samferdsel og elektronisk kommunikasjon, ved politisk deltakelse
og valg, samt hensynet til universell utforming ved offentlige anskaffelser.
Lov 17. juni 2005 nr. 58 om råd eller anna representasjonsordning
i kommunar og fylkeskommunar m.m. omtales også.
Det vises til proposisjonens kapittel 3 for mer detaljert redegjørelse.
Det gis her oversikt over andre diskrimineringsfelt. Beskrivelsen
tar utgangspunkt i Grunnloven §§ 2 (fri religionsutøvelse), 110
a (plikt for statens myndigheter å tilrettelegge for utvikling av
samisk språk, kultur og samfunnsliv), 110 c (plikt for statens myndigheter
å respektere og sikre menneskerettighetene), 100 (ytringsfrihet).
Det gis også en kort beskrivelse av menneskerettsloven av 1999.
Det blir gjort rede for hovedtrekkene i det sivilrettslige vernet
mot diskriminering på grunn av kjønn, etnisitet, religion mv. Det
gis en oversikt over likestillingsloven, diskrimineringsloven, arbeidsmiljøloven
og boliglovgivningen. Til slutt gjøres det rede for straffelovens
bestemmelser når det gjelder diskriminering på annet grunnlag enn
nedsatt funksjonsevne.
Det vises til proposisjonens kapittel 4 for mer detaljert redegjørelse.
Det vises til proposisjonens kapittel 5 for mer detaljert redegjørelse
samt innstillingens kapittel 2 med komiteens merknader på samme
tema.
Her behandles både diskrimineringsvernet etter EU-retten og EU-rettslige
regler av betydning for tilgjengelighet for personer med nedsatt
funksjonsevne.
Selv om Norge ikke er medlem av EU, har EUs regelverk betydelig
innflytelse på norsk rett. Store deler av EU-retten er bindende
for Norge gjennom EØS-avtalen. Et sentralt direktiv er EUs rådsdirektiv 2000/78/EF
om gjennomføring av prinsippet om likebehandling i arbeidslivet
som pålegger statene å etablere vern mot diskriminering på arbeidslivets område
på en rekke grunnlag, blant annet "disability". EUs rådsdirektiv
2000/78/EF er ikke innlemmet i EØS-avtalen. Norge er derfor ikke
rettslig forpliktet til å følge direktivet. Norge har likevel valgt
å lovfeste kravene i direktivet i arbeidsmiljøloven kapittel 13.
Det vises til proposisjonens kapittel 6 for mer detaljert redegjørelse.
Her beskrives hovedtrekkene i rettstilstanden når det gjelder
vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne i Danmark,
Finland og Sverige. Både sivilrettslig og strafferettslig lovgivning
omtales, og i den grad det foreligger et grunnlovsvern, blir dette
omtalt. Også håndhevingsapparatet nevnes. Det blir videre redegjort
for pågående relevant lovarbeid.
Det vises til proposisjonens kapittel 7 for mer detaljert redegjørelse.
Her omhandles behov for rettslig vern mot diskriminering på grunn
av nedsatt funksjonsevne og valg av lovgivningsmodell. Det tas utgangspunkt
i rapporter om situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne,
blant annet Manneråkutvalgets utredning NOU 2001:22 Fra bruker til
borger og rapporten Full deltakelse for alle, Utviklingstrekk 2001–2006,
utarbeidet av Sosial- og helsedirektoratet og Nasjonalt dokumentasjonssenter
for personer med nedsatt funksjonsevne.
Det blir gjort rede for valg av lovgivningstype der det skisseres
tre mulige former for lovforankring; Grunnloven, et strafferettslig
vern, eller et sivilrettslig vern. Det gjøres rede for svakheter
i dagens lovverk, og det gås i likhet med utvalget inn for en sivilrettslig
diskriminerings- og tilgjengelighetslov. Det understrekes at diskrimineringslovgivning
ikke utelukker behov for andre tiltak. Det gås inn for at loven bør
gjelde på alle samfunnsområder. Etter departementets vurdering må
en plikt til tilrettlegging inngå som en del av lovens vern mot
diskriminering. Det oppleves som diskriminerende at deltakelsesmulighetene
begrenses ved manglende tilgjengelighet.
Det gjøres rede for igangsettingen av arbeidet med en samlet
diskrimineringslov. Et lovutvalg, oppnevnt 1. juni 2007, skal utrede
en samlet, generell diskrimineringslov for flere diskrimineringsgrunnlag og
samfunnsområder. Utvalget skal også utrede spørsmålet om ratifikasjon
av tilleggsprotokoll 12 til Den europeiske menneskerettskonvensjon,
samt spørsmålet om en grunnlovsbestemmelse om vern mot diskriminering.
(Med mindre en grunnlovskommisjon oppnevnt av Stortinget får i oppdrag
å utrede dette.)
Det vises til proposisjonens kapittel 8 for mer detaljert redegjørelse.
Det foreslås at lovens formål bør være å fremme likestilling
og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse
for alle uavhengig av funksjonsevne, og å hindre diskriminering
på grunn av nedsatt funksjonsevne. Loven skal bidra til nedbygging
av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer, og hindre at nye
skapes.
Det foreslås at loven i utgangspunktet skal komme til anvendelse
på alle samfunnsområder hvor diskriminering på grunn av nedsatt
funksjonsevne kan forekomme. Familieliv og personlige forhold unntas særskilt.
Det er behov for å skille mellom lovens diskrimineringsforbud
og lovens tilretteleggingsbestemmelser når det gjelder anvendelsen
på Svalbard, Jan Mayen, den norske kontinentalsokkelen og på norske skip
i utenriksfart og norske luftfartøyer i internasjonal trafikk.
Tilretteleggingsreglene i forslaget til diskriminerings- og tilgjengelighetslov
og aktivitetsplikten står i en særstilling, og det bør vurderes
nærmere om denne delen av loven bør gjelde for disse områdene. Det foreslås
derfor at Kongen ved forskrift gis kompetanse til å bestemme om
tilgjengelighetsreglene og aktivitetsplikten får anvendelse på Svalbard
og Jan Mayen. Spørsmålet om tilgjengelighetsbestemmelsene bør gjelde
for den norske kontinentalsokkelen og for norske skip og luftfartøyer
uansett hvor de befinner seg, bør også avgjøres ved forskrift. Det
foreslås også at det i virkeområdebestemmelsen gis adgang til å fastsette
ved forskrift om loven skal gjelde for utsendte arbeidstakere.
Et forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne
foreslås.
Forståelsen av begrepene funksjonshemning og nedsatt funksjonsevne
blir drøftet. Loven gir et vern mot diskriminering på grunn av nedsatt
funksjonsevne, men ikke mot andre former for diskriminering. Det
avgjørende er om nedsatt funksjonsevne brukes som grunnlag for å
behandle mennesker dårligere enn andre. Vernet omfatter i tillegg
til diskriminering på grunn av eksisterende nedsatt funksjonsevne,
også diskriminering på grunn av funksjonsevne som har vært nedsatt,
vil kunne bli nedsatt eller antas å være nedsatt. I tillegg omfattes
diskriminerning på grunn av forhold til annen person med nedsatt
funksjonsevne.
Det legges til grunn at all forskjellsbehandling som er ulovlig,
anses som diskriminering i lovens forstand. Det foreslås et forbud
mot direkte diskriminering. Dette forekommer når en handling eller
unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av
nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er
blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon. Loven
fastsetter også et forbud mot indirekte diskriminering. Dette omfatter
tilfeller hvor en tilsynelatende nøytral handling, bestemmelse,
praksis e.l. fører til at personer med nedsatt funksjonsevne faktisk
blir behandlet dårligere enn andre.
Det foreslås et særskilt forbud mot trakassering på grunn av
nedsatt funksjonsevne. Selv om enkelte former for trakassering av
personer med nedsatt funksjonsevne vil kunne fanges opp av annet
lovverk, eventuelt av lovens generelle forbud, utgjør trakassering
en særlig form for diskriminering som bør forbys på generell basis.
Forbudet mot trakassering er absolutt.
Det er også foreslått et særskilt forbud mot instruks om å diskriminere,
trakassere eller gjøre bruk av gjengjeldelse. Selv om diskriminerende
eller trakasserende handlinger eller gjengjeldelseshandlinger med
utgangspunkt i en instruks vil rammes av forbudene mot diskriminering,
trakassering eller gjengjeldelse, vil et forbud som nevnt kunne
ramme instruksen i seg selv, uavhengig av om den har resultert i
en konkret diskriminerende, trakasserende eller gjengjeldende handling
eller ikke. I slike situasjoner vil handlingen være fullbyrdet fra
instruksgiverens side i og med instruksen.
Det foreslås også et forbud mot gjengjeldelse. Vernet mot gjengjeldelse
gjelder for en person som har fremmet klage eller har gitt uttrykk
for at klage over brudd på loven kan bli fremmet. Vitner i en klagesak
foreslås også vernet etter bestemmelsen.
Videre er det foreslått et forbud mot å medvirke til diskriminering.
Ved et slikt forbud sikres det at de samme sivilrettslige reaksjonene
som kan ramme den eller dem som overtrer diskrimineringsforbudet
mv., også kan ramme personer som medvirker til diskrimineringen.
Det foreslås at loven åpner for adgang til positiv særbehandling
som bidrar til å fremme lovens formål. Særbehandlingen skal opphøre
når formålet med den er oppnådd. Omfanget av slik særbehandling
drøftes også.
Det vises til proposisjonens kapittel 9 for mer detaljert redegjørelse.
Det foreslås en plikt til generell tilrettelegging (universell
utforming) som skal være en rettslig standard og et minstekrav.
Plikten innebærer at offentlig og privat virksomhet rettet mot allmennheten
skal sikre universell utforming av virksomhetenes alminnelige funksjon
så langt det ikke medfører en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen
av uforholdsmessig byrde skal det legges særlig vekt på nødvendige
kostnader ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, tilretteleggingens
effekt på å nedbygge funksjonshemmende barrierer, om virksomhetens
alminnelige funksjon er av offentlig art, sikkerhetsmessige hensyn
og vernehensyn. Det foreslås også en plikt til å arbeide aktivt
og målrettet for å fremme universell utforming innen virksomheten.
Brudd på plikten til universell utforming regnes som diskriminering.
For å skape klarhet og forutberegnelighet er det forutsatt at det
utarbeides mer konkrete funksjonskrav, og at nødvendige presiserende forskrifter
hjemles i sektorlovgivning. I tillegg er det innarbeidet en hjemmel
i lovforslaget som åpner for at Kongen kan fastsette forskrift om
forståelsen av plikten til universell utforming. Slik forskrift
vil kunne innføres på områder som ikke omfattes av sektormyndighetenes
ansvar, eller der det mangler lovverk for forankring av kravet.
Det vil igangsettes en utredning om rettskrav på tilgang til
varer og tjenester, med sikte på at slike lovbestemmelser eventuelt
vil kunne inngå i en samlet diskrimineringslov i fremtiden.
Flertallets forslag om å innføre tidsfrister for krav om universell
utforming av nye bygninger og eksisterende bygninger, anlegg og
uteområder rettet mot allmennheten mv. blir omtalt. Tidsfristen
var i utvalgets forslag satt til 1. januar 2009 for nye bygninger, mens
utvalget foreslo at tidsfristen for eksisterende bygninger skulle
være 1. januar 2019. Regjeringen går inn for at krav om universell
utforming av bygninger mv. innarbeides i plan- og bygningsloven. Krav
om universell utforming av bygninger mv. vil bli inntatt i plan-
og bygningslovens byggesaksdel, og gjennom skjerpede krav i teknisk
forskrift. Regjeringen går inn for en gradvis og prioritert tilnærming til
oppgradering av eksisterende bygninger. Utvalgets forslag om tidsfrist
1. januar 2019 for universell utforming av eksisterende bygninger
mv. rettet mot allmennheten innføres ikke i plan- og bygningsloven, men
det blir foreslått en hjemmel for forskrifter om tidsfrister for
oppgradering av eksisterende bygninger innenfor nærmere angitte
bygningskategorier. Stasjoner og trafikkterminaler mv. for samferdselsformål
inngår i det som kan omfattes av en slik forskrift.
Et mindretall av utvalget foreslo at tilsvarende tidsfrister
som for bygninger innføres for samferdsel og IKT. Mindretallsforslaget
er senere utredet. For nye transportmidler til bruk for allmennheten
vil det bli innført krav om universell utforming i regelverket.
På grunn av høye kostnader vil det ikke bli stilt krav i transportlovgivningen
om universell utforming av eksisterende transportmidler. Det tas
sikte på at kravene skal gjelde for materiell som anskaffes etter 1. januar
2009, samt større oppgradering av jernbanemateriell som planlegges
igangsatt etter denne dato.
Når det gjelder tidsfrister for krav om universell utforming
av IKT, vil plikten gjelde fra 1. juli 2011 for ny IKT og fra 1. januar
2021 for eksisterende IKT, og omfatter områder hvor det er etablert
standarder/retningslinjer med en 12 måneders overgangsfrist fra
etableringstidspunktet.
Det er IKT-løsninger med brukergrensesnitt rettet mot allmennheten
som reguleres. Det er videre et krav at løsningen skal være en hovedløsning
i virksomhetens alminnelige funksjon. § 11 omfatter ikke utformingen
av IKT-løsninger som reguleres i annet lovverk. Loven er også avgrenset
fra IKT-løsninger som omhandler tilgjengelighet til transportmidler. Dette
spørsmålet utredes av Samferdselsdepartementet med tanke på regulering
i særlovgivningen.
Det vil bli lagt opp til at Direktoratet for forvaltning og IKT
(DIFI) skal håndheve tidsfrister for krav om universell utforming
av IKT. Hovedansvaret for veiledning vil også ligge her.
DIFI kan pålegge retting der plikten om universell utforming
ikke er oppfylt, treffe vedtak om tvangsmulkt der pålegg ikke blir
fulgt opp, men ikke pålegge stansing. Det kan gis dispensasjon fra
plikten ved særlig tungtveiende grunner. Både offentlige og private
vil ha en opplysningsplikt overfor DIFI med mindre taushetsplikt
er til hinder for det.
Domstolene kan prøve rettsanvendelsen i tråd med den alminnelige
ordningen for forvaltningsvedtak.
Som en presisering av diskrimineringsvernet foreslås det en plikt
til individuell tilrettelegging avgrenset til områdene arbeidsliv,
skole og utdanning, barnehage og visse andre kommunale tilbud. Forslaget
skal utfylle plikten til generell tilrettelegging, og er ment å
dekke opp der hvor generell tilrettelegging ikke er tilstrekkelig
for å sikre likebehandling.
Virksomheten har et særlig ansvar for individet med tilretteleggingsbehov.
Plikten gjelder "rimelig" tilrettelegging og gjelder ikke såfremt
det medfører en uforholdsmessig byrde. Brudd på plikten til individuell
tilrettelegging skal anses som diskriminering.
Det vises til proposisjonens kapittel 10 for mer detaljert redegjørelse.
Det foreslås at det skal gjelde en regel om delt bevisbyrde for
sivile saker etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, som
vil omfatte saksbehandling i likestillings- og diskrimineringsapparatet
og sivile saker for domstolene. Hvis det foreligger omstendigheter
som gir grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering, skal
diskriminering anses å ha funnet sted med mindre den som er ansvarlig
for handlingen, sannsynliggjør at dette ikke er tilfellet. Denne bestemmelsen
vil medvirke til at loven gir et mer effektivt vern mot diskriminering
og vil kunne få stor betydning for å sikre at loven virker i samsvar
med intensjonene. Det foreslås at delt bevisbyrde skal gjelde med
hensyn til trakassering, instruks om å diskriminere eller trakassere
samt med hensyn til gjengjeldelse og medvirkning. For å sikre et
effektivt vern når det gjelder manglende tilrettelegging, foreslår
departementet at delt bevisbyrde også skal gjelde ved brudd på plikten
til generell og individuell tilrettelegging.
Det foreslås at regelen i arbeidsmiljøloven om opplysningsplikt
for arbeidsgiver overfor arbeidssøker som mener seg forbigått ved
tilsetting, blir videreført i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Det vises til proposisjonens kapittel 11 for mer detaljert redegjørelse.
Her omhandles spørsmål om en organisasjon som helt eller delvis
har til formål å motarbeide diskriminering, kan ha stilling som
part eller skal kunne brukes som fullmektig for en part i saker
etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Fremstillingen omfatter
både saker for forvaltningen og søksmål og partsstilling i sivile
saker for domstolene. Det vises til hvilken mulighet det åpnes for
etter gjeldende rett, og det pekes på svakheter i dagens regelverk.
Det foreslås en særskilt bestemmelse i loven som utvider adgangen
til å bruke organisasjoner som fullmektig i forvaltningssaker og
som prosessfullmektig i saker for domstolene. Organisasjonens formål
tillegges avgjørende vekt framfor medlemskravet i forvaltningsloven.
Det vises til proposisjonens kapittel 12 for mer detaljert redegjørelse.
Det foreslås at det innføres en aktivitets- og rapporteringsplikt
i diskrimineringsloven og i ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov.
Et forbud alene er ikke tilstrekkelig for å oppnå formålet med de
to lovene. I tillegg er det behov for målrettede, aktive tiltak
for å hindre diskriminering og sikre like muligheter. Forslaget
er utformet etter mønster av aktivitets- og rapporteringsplikten
i likestillingsloven, og går lenger enn Syse-utvalget foreslo ved
at en rapporteringsplikt skal inn i flere lovverk.
Aktivitetsplikten som foreslås, pålegger offentlige myndigheter,
offentlige og private arbeidsgivere og arbeidslivets organisasjoner
å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovenes formål. For
at det ikke skal settes for omfattende krav til små bedrifter, foreslås
det at private bedrifter som jevnlig sysselsetter under 50 ansatte,
unntas fra aktivitets- og rapporteringsplikten. Et slikt unntak
finnes ikke i likestillingsloven. Syse-utvalget foreslo en mindre omfattende
aktivitetsplikt for arbeidsgivere i privat og offentlig sektor,
men ikke noe unntak for små bedrifter.
Rapporteringsplikten som foreslås, innebærer et krav om å rapportere
om gjennomførte og planlagte tiltak i årsberetning eller årsbudsjett.
Det foreslås ikke krav om å registrere arbeidsstyrkens sammensetning
når det gjelder etnisk/religiøs bakgrunn og funksjonsevne. I tillegg
foreslås det at rapporteringsplikten hjemles i regnskapsloven og
kommuneloven, på tilsvarende måte som for kjønnslikestilling.
Det vises til proposisjonens kapittel 13 for mer detaljert redegjørelse.
Det foreslås at loven skal håndheves av Likestillings- og diskrimineringsombudet
og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Dette innebærer at ombudet
vil få en pådriverrolle overfor loven, og at nemnda skal kunne treffe
vedtak med pålegg om stansing eller retting mv. i tråd med diskrimineringsombudsloven.
Det foreslås også at ombudet skal ha samme rolle for diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven som ombudet har når det gjelder likestillingsloven
(kjønn) og diskrimineringsloven (etnisitet, religion mv.). Dette
innebærer at ombudet på den nye lovens område både vil ha en lovhåndhever-
og pådriverrolle og en kompetanserolle med ansvar for kunnskapsutvikling
og dokumentasjon. For å legge til rette for et solid fagmiljø på
dette området foreslår departementet at Nasjonalt dokumentasjonssenter
for personer med nedsatt funksjonsevne blir innlemmet i ombudet.
I tillegg får ombudet en forumsfunksjon i form av et møtested for
organisasjoner og myndigheter som arbeider med likestilling og diskriminering knyttet
til nedsatt funksjonsevne.
Det vises til proposisjonens kapittel 14 for mer detaljert redegjørelse.
Det gås inn for at reaksjonene ved brudd på diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven skal være sivilrettslige. Det foreslås
derfor ingen straffebestemmelser. Den ene typen reaksjoner som vil
være aktuelle er forvaltningsvedtak, som kan være pålegg om tiltak
som stansing, retting mv. samt adgang til å ilegge tvangsmulkt dersom
et pålegg ikke blir etterfulgt. Disse reaksjonene har allerede Likestillings-
og diskrimineringsnemnda etter gjeldende rett i diskrimineringsombudsloven.
Den andre typen reaksjon som foreslås, er oppreisning (erstatning
for ikke-økonomisk tap). Det legges blant annet vekt på at oppreisning
vil være en effektiv reaksjon, og at det ikke synes å foreligge
noen alternativ sivilrettslig reaksjon som kan sikre en effektiv
håndheving av diskrimineringsforbudet.
I arbeidslivet foreslås det at oppreisning skal kunne kreves
uten hensyn til arbeidsgivers skyld, dvs. at det foreligger et objektivt
oppreisningsansvar ved diskriminering i arbeidslivet. Bestemmelsen innebærer
kun en videreføring av gjeldende rett på arbeidslivets område, jf.
arbeidsmiljøloven § 13-9. Utenfor arbeidslivet foreslås det at det
må foreligge vanlig erstatningsbetingende uaktsomhet (simpel uaktsomhet)
for å kunne pålegge gjerningspersonen å betale oppreisning. Utmåling
av oppreisningen skal skje etter en rimelighetsvurdering, som i
høy grad vil være skjønnspreget. Dette gjør ordningen til en fleksibel
reaksjon, som vil ivareta både hensynet til en rimelig oppreisning
for fornærmede og hensynet til gjerningspersonens økonomiske forhold.
Ved brudd på diskrimineringsforbudet eller forbudet mot gjengjeldelse
vil det kunne gis erstatning for økonomisk tap etter vanlige regler.
Saker om oppreisning og erstatning behandles av domstolene.
Det vises til proposisjonens kapittel 15 for mer detaljert redegjørelse.
Her omtales forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, boliglovene
og diskrimineringsombudsloven. Videre omtales utvalgets forslag
til endring i sosialtjenesteloven, plan- og bygningsloven og straffeloven;
endringer som det vil bli tatt stilling til, eller som allerede
er fulgt opp i andre lovproposisjoner.
Det foreslås at selve diskrimineringsforbudet på grunn av funksjonshemning
tas ut av arbeidsmiljøloven. Ved diskriminering på grunn av nedsatt
funksjonsevne i arbeidslivet henvises det i arbeidsmiljøloven til
diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Dette er i samsvar med
løsningen som er valgt ved diskriminering på grunn av kjønn og diskriminering på
grunn av etnisitet, religion mv.
Selv om lovforslaget skal gjelde på alle samfunnsområder, foreslås
det at forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne
tas inn i boliglovene.
I diskrimineringsombudsloven foreslås det at diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven tas med i oppregningen av lover Likestillings-
og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal
håndheve.
Det blir gjort rede for oppfølgingen av forslaget om at "dagaktivitet"
skal inngå blant de tjenestene som kommunene etter sosialtjenesteloven
§ 4-2 er pålagt å tilby. Forslaget blir vurdert i forbindelse med Helse-
og omsorgsdepartementets arbeid med oppfølgingen av NOU 2004:8.
Videre omtales utvalgets forslag om å innta universell utforming
i formålsbestemmelsen i plan- og bygningsloven. Dette forslaget
er nå innarbeidet i Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) Om lov om planlegging og
byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (plandelen).
I tillegg blir det gjort rede for oppfølgingene av forslag fra
et mindretall i utvalget om å ta nedsatt funksjonsevne inn i bestemmelsen
om straff for diskriminering i forslaget til ny straffelov (tidligere straffelov
§ 349 a). Dette forslaget er nå ivaretatt i ny straffelov. Nedsatt
funksjonsevne er nå tatt inn i bestemmelsen om vern mot hatefulle
ytringer i en ny straffelov (tidligere straffelov § 135 a).
Det vises til proposisjonens kapittel 16 for mer detaljert redegjørelse.
Departementet presiserer i proposisjonen at det er usikkerhet
knyttet til de økonomiske og administrative konsekvensene og beregningene
som er foretatt.
Utvalgets forslag om krav om universell utforming av nye og eksisterende
bygninger og anlegg vil bli vurdert videre og innarbeidet i plan-
og bygningsloven og forskrifter. Kostnadene knyttet til universell utforming
av eksisterende bygninger vil bli gjenstand for nærmere vurdering
knyttet til de enkelte tidsfristene/bygningskategoriene. De økonomiske
konsekvensene av en skjerping av kravene til nye bygninger mv. vil
også bli redegjort for i forskriftsarbeidet.
Kartlegging viser at tallet på publikumsbygg som oppfyller kravene
til universell utforming, sannsynligvis er tilnærmet lik null. Det
anslås at universell utforming i eksisterende publikumsbygg vil
ha en kostnadsramme på 14,3 til 23,4 mrd. kroner. I tillegg kommer
kostnader ved arealtap, som anslås til 1,3 mrd. kroner. Videre anslås
det at det vil koste fra 19,6 til 61,6 mrd. kroner å oppgradere
busstopp, gang- og sykkelveger, jernbane- og t-banestasjoner til
universell utforming, avhengig av hvor man fastsetter standarden
for universell utforming.
Med Syse-utvalgets forslag fulgte også en økonomisk konsekvensanalyse
(på usikkert grunnlag) som beregnet de årlige kostnadene ved innføring
av plikt til universell utforming av eksisterende bygninger til
0,8–4,0 mrd. kroner årlig over en tjueårsperiode. Analysen omfatter
kostnader knyttet til både nye og eksisterende bygninger, anlegg
mv. I utredningen legges det til grunn at arealene som anslås tapt
ved oppgradering til universell utforming i eksisterende bygninger
utgjør 4 pst. Det er ikke gjort greie for kostnader knyttet til
universell utforming av uteområder. Departementet legger til grunn
at det er usikkerhet knyttet til beregningene som er foretatt.
Når det gjelder å utrede merkostnader som følge av å gi krav
om universell utforming av nye bygninger mv. innebærer dette en
merkostnad på gjennomsnittlig 1 pst. Sammenlignet med fordeler slike
krav bærer med seg både for samfunnet og den enkelte, er dette etter
departementets mening ikke en urovekkende kostnadsøkning.
For anlegg er kostnadene estimert noe høyere, med en økning i
snitt på 2–7 pst., og med størst økning for jernbaneanlegg. Det
reises her spørsmål om økningen skyldes krav om universell utforming
eller bare en presisering av kravene som gjelder i dag. Opplysninger
som Samferdselsdepartementet har innhentet fra Jernbaneverket, viser
at krav om universell utforming av nyanlegg av jernbanestasjoner ikke
medfører vesentlige merkostnader om kravet er gitt før prosjektering
av tiltaket er gjennomført. For vegsektoren er det allerede lagt
til grunn i krav og retningslinjer at gang- og sykkelveier, holdeplasser
mv. skal være basert på prinsippet om universell utforming.
Utredningene for økonomiske konsekvenser ved universell utforming
av nye bygg som ble foretatt for Syse-utvalget, la inn en merkostnad
på gjennomsnittlig 4 pst. til grunn for nye bygg.
Samferdselsdepartementet anslår at oppgradering av eksisterende
jernbanemateriell som har en lengre levetid enn til 2012 vil koste
om lag 300 mill. kroner, og et oppgraderingsprogram er allerede iverksatt.
Kostnader ved ombygging av eksisterende busser er ikke beregnet
på grunn av høye kostnader ved oppgradering og tilfredsstillende
utskiftningstakt. Når det gjelder nye transportmidler, anslår Samferdselsdepartementet
at det ikke vil påløpe merkostnader av vesentlig omfang ved at man
innfører et krav om universell utforming for nye tiltak, forutsatt at
en legger Syse-utvalgets definisjon av universell utforming som
rettslig minimumsstandard til grunn. I og med at mange av kravene
allerede følger av EU-direktiver Norge er forpliktet av (unntatt
busser klasse II og III i rute), er det ikke forutsatt vesentlig
høyere kostnader til nyanskaffelser av transportmidler. I arbeidet
med regelverksendringer knyttet til buss, bane, skip mv. vil de
økonomiske konsekvensene bli vurdert nærmere.
For generell programvare er kostnadsøkningen estimert til 0,4–1
pst. For spesialutviklet programvare anslås økningen til 1–5 pst.
For annet større IKT-utstyr anslås det en kostnadsøkning på 5–20
pst.
Med hensyn til maskinvare er kostnadene for universelt utformede
publikumsterminaler små basert på lovens innretning slik den foreslås
i proposisjonen. For spesialbygde automater som minibanker vil utviklingen
gjøres av leverandører som i stor grad opererer internasjonalt.
Det vises til proposisjonen for en nærmere redegjøresle av de
ulike typer automater og anslaget for merkostnader.
Kostnader ved spesialtilpasning av web-teknologi er vurdert til
1–5 pst. Ekstrakostnader til vedlikehold og drift av nettsteder
anses som små.
Det vises til at det ikke er meningen at plikten skal pålegge
virksomhetene urimelige kostnader og at brukergrupper, tjenesteleverandører
og standardiseringsorganer vil bli trukket inn i arbeidet med standarder/retningslinjer.
Plikten til individuell tilrettelegging omfatter arbeidsliv,
skole- og utdanningsinstitusjoner, barnehager og tjenestetilbud
etter sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven.
Bestemmelsen plikt til individuell tilrettelegging i arbeidslivet
er i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett og medfører
ikke økt ressursbruk.
Likestillings- og diskrimineringsombudet får flere nye håndhevings-
og pådriveroppgaver knyttet til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Likestillings- og diskrimineringsnemnda får klagebehandling etter
diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som ny oppgave.
Som følge av de nye oppgavene knyttet til oppfølging av den foreslåtte
diskriminering- og tilgjengelighetsloven, vil budsjettrammene til
Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda
bli vurdert styrket i forbindelse med de årlige budsjettfremleggene.
Det er foreslått at Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI)
skal håndheve bestemmelsen om tidsfrister for universell utforming
av IKT. I perioden fram til 2011, når lovkravene trer i funksjon,
er kostnadene knyttet til blant annet utvikling av funksjonelle
krav, standarder og forskrifter, indikatorer, veiledning og kompetanseutvikling.
Fra 2011 anslås det kostnader til løpende håndheving av bestemmelsene
på samme nivå, men anslagene er noe usikre, avhengig av omfanget
av regelverket og sakstilfanget. Det vil også påløpe utgifter til
å behandle klager over vedtak truffet av DIFI etter de nye lovreglene.
For offentlig forvaltning gjelder det i dag et ulovfestet saklighetsprinsipp.
Ingen skal usaklig forskjellsbehandles på grunn av nedsatt funksjonsevne. De
materielle forpliktelsene knyttet til diskrimineringsdelen av loven
eksisterer derfor i all hovedsak fra før.
Det anslås at kostnadene knyttet til plikten til universell utforming
vil være begrensede på grunn av den uforholdsmessighetsbegrensingen
som er inntatt i bestemmelsen.
Av publikumsbyggene hører 56 pst. til privat sektor, og 44 pst.
er offentlig eide. Av de offentlige byggene eier kommunene en vesentlig
del. Kostnadene knyttet til nye tiltak vil avhenge av hvor strenge kravene
i plan- og bygningslovgivningen vil bli. Det vil også avhenge av
hvor langt de tekniske kravene blir gjeldende for samferdselstiltak.
Kommunal- og regionaldepartementet vil vurdere kostnadene knyttet
til krav til både nye og eksisterende bygninger mv. i forbindelse
med forskriftsutarbeidelsen til plan- og bygningsloven, herunder
merkostnader for kommunene.
Statlig virksomhet hadde i 2005 (ifølge SSB) samlede IKT-utgifter
(inkludert leie) på ca. 4,9 mrd. kroner (2,8 mrd. kroner til datautstyr,
1,1 mrd. kroner til programvare, 450 mill. kroner til egenutvikling
av programvare og 550 mill. kroner til leie av datautstyr).
Det er investeringer der bruken retter seg mot allmennheten som
er interessant her. Statlige investeringer i programvare er anslått
til 2 mrd. kroner per år hvor hoveddelen retter seg mot større,
tunge fagsystemer og bare en mindre del er knyttet til de publikums-
eller brukerrettede delene av systemene. Anslag for merkostnader
på programvaresiden er 0,4–1,0 pst. for generell programvare og
1–5 pst. for spesialutviklet programvare. Dersom en anslår at inntil 10
pst. av kostnadene i større IKT-prosjekter er knyttet opp til publikumsdelen
av systemene, vil merkostnaden for tilpasning av programvare dreie
seg om kostnader på inntil 10 mill. kroner per år. For kommuner/fylkeskommuner
vil kostnadene være i samme størrelsesorden. Det finnes ikke fullverdige
investeringsoversikter knyttet til maskinvare i offentlig sektor
slik som for programvaresiden.
Med hensyn til maskinvare viser en utredning at kostnadene er
begrenset. For minibanker vil kostnadsøkningen være anslagsvis 1
pst. totalkostnaden, altså 2–3 000 kroner. For billettautomater
er bildet noe mer usikkert. For køautomater vil tilleggskostnaden
være ca. 5 000 til 15 000 kroner per automat. Ved en kostnadsøkning
på 15 000 kroner per automat er det utregnet årlige utskiftningskostnader
til maksimalt 1,3 mill. kroner.
Økningen i utgifter for den enkelte virksomhet vil være liten,
og vil måtte dekkes innenfor de gjeldende budsjettrammene.
Virksomhetenes kostnader til tilpasning av utstyr har vært gjenstand
for en vurdering i konsekvensanalysen, som dannet utgangspunktet
for høringsforslaget. Kostnadsøkningen forventes å være liten, og
vil ligge på om lag 1–5 pst. totalt. Her vil utgifter til de forbedringer
av brukergrensesnitt som virksomhetene uansett ville ha gjennomført,
måtte trekkes fra. Hva gjelder det offentlige, er det i lov om offentlige anskaffelser
allerede innført krav om at det skal tas hensyn til universell utforming.
De løpende årlige administrative kostnadene for en aktivitets-
og rapporteringsplikt etter mønster av likestillingsloven for personer
med nedsatt funksjonsevne i statlig sektor er beregnet til 2 mill.
kroner fra år to og framover. De løpende årlige administrative kostnadene
fra år to og framover for helseforetakene er beregnet til 0,5 mill.
kroner. Kostnadene det første året vil være en del høyere.
Administrative kostnader første år for hvert av grunnlagene er
beregnet å ligge på 8–10 mill. kroner for kommunal sektor. Administrative
kostnader første år for helseforetakene er beregnet til ca. 1 mill. kroner
per diskrimineringsgrunnlag. De administrative kostnadene for innføring
av en slik aktivitets- og rapporteringsplikt for personer med nedsatt
funksjonsevne er for staten det første året beregnet til ca. 3 mill.
kroner. I tillegg til dette kommer administrative engangskostnader
det første året knyttet til å sette seg inn i nye regler, definere
begreper, etablere datagrunnlag og justere eksisterende systemer
og rutiner. Dette er ikke tallfestet.
En ny aktivitetsplikt innebærer at det gjennomføres tiltak som
ellers ikke ville blitt gjennomført. Det er imidlertid opp til den
enkelte virksomhet å bestemme hvilke tiltak som skal gjennomføres,
og det er således vanskelig å anslå hvor mye mer ressurser som trengs.
Det er derfor ikke beregnet samlede tiltakskostnader som følge av
aktivitetsplikten. Ulike tiltak kan være aktuelle.
I tillegg til aktivitets- og rapporteringsplikt for arbeidsgivere
er det en plikt for offentlige myndigheter som myndighetsutøvere
til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme formålet
i diskrimineringsloven. En tilsvarende aktivitetsplikt er foreslått
i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Denne aktivitetsplikten
vil kunne føre til noe økt innsats fra myndighetenes side i form
av flere konkrete tiltak. Aktivitetsplikt for offentlige myndigheter
innebærer også at hensynet til likestilling integreres i offentlig virksomhet,
og at regelverk og forvaltningsvedtak er i samsvar med formålet
i diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Ekstrakostnader forbundet med aktivitetsplikten for offentlige
myndigheter er ikke utredet nærmere. For offentlige myndigheter
gjelder det uansett fra før en plikt til å fremme likestilling og
sikre like muligheter og rettigheter på grunn av etnisitet, religion
mv.
Når det gjelder grunnlaget nedsatt funksjonsevne, vil en aktivitetsplikt
for offentlige myndigheter føre til en større merinnsats enn hva
tilfellet er i forhold til grunnlaget etnisitet, religion mv., noe
som vil kunne innebære en økt ressursbruk på noen områder. Det er
vanskelig å anslå kostnadene da det ikke er angitt på hvilken måte
aktivitetsplikten skal følges opp. Offentlige myndigheter vil ha
stor grad av frihet til å vurdere hvilke tiltak som skal iverksettes.
Det legges imidlertid til grunn at innsatsen vil kunne bidra til
en bedre samlet utnyttelse av ressursene i samfunnet for alle.
Det kan ikke ses bort fra at flere saker vil fremmes for domstolene
som følge av at oppreisning innføres som hovedreaksjon ved brudd
på diskrimineringsloven, i og med at håndhevingsapparatet ikke vil ha
kompetanse til å ilegge oppreisning. Erfaringer tilsier at svært
få velger å ta sine saker inn for rettsapparatet. Det antas imidlertid
at dette ikke vil medføre en merbelastning på domstolene av et slikt
omfang at det vil nødvendiggjøre økte ressurser, men dekkes innenfor
vedtatte rammer.
For næringslivet vil hovedtyngden av diskrimineringsdelen av
lovforslaget klargjøre og utdype plikten til å likebehandle.
Kostnader knyttet til forslaget om å innføre tidsfrister for
krav om universell utforming av IKT gjelder blant annet nettbaserte
tjenester, programvare og maskinvare/utstyr rettet mot allmennheten.
For nettbaserte tjenester og programvare er kostnadene små, for
maskinvare/utstyr er usikkerheten noe større. Det finnes ikke internasjonale
analyser/vurderinger tilgjengelig. I forbindelse med dette lovarbeidet
har en gått igjennom noen eksempler knyttet til for eksempel bankautomater,
billettautomater og kølappsystemer.
Det foreslås at private bedrifter med under 50 ansatte bør unntas
fra aktivitets- og rapporteringsplikten. De løpende årlige administrative
kostnadene vil fra år to og framover per grunnlag etter ECONs beregninger
reduseres fra ca. 53 mill. kroner til ca. 18 mill. kroner. ECON
antar at kostnaden ved en aktivitets- og rapporteringsplikt som
omfatter begge målgruppene vil bli lavere enn om man legger sammen anslagene
for hver av de to lovene.
ECON har beregnet at administrative kostnader første år for hvert
av grunnlagene vil ligge på 58–72 mill. kroner for virksomhetene
i privat sektor (forutsatt at alle bedrifter omfattes uavhengig
av størrelse). I tillegg til dette kommer administrative engangskostnader
det første året knyttet til å sette seg inn i nye regler, definere
begreper, etablere datagrunnlag og justere eksisterende systemer
og rutiner, som ECON ikke har tallfestet.
ECON har ikke gjennomført beregninger av tiltakskostnader, men
antar at jo strengere kravene er til rapportering, desto flere tiltak
forventes det at arbeidsgiverne vil overveie.
For arbeidslivets organisasjoner mener ECON at en (større) organisasjon
kan tenkes å ville anvende 0,25 årsverk og 100 000 kroner til forskjellige
tiltak for å lette virksomhetenes eller medlemmenes arbeid med å
følge reglene.
Kapittelet inneholder særmerknader til de enkelte bestemmelsene
i forslaget til lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt
funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) samt en
ny bestemmelse om aktivitets- og rapporteringsplikt i diskrimineringsloven.
Videre er det inntatt særmerknader til foreslåtte endringer i andre
lover.
Det vises til proposisjonens kapittel 18 for mer detaljert redegjørelse.
Et lovutvalg, ledet av professor dr.juris Aslak Syse (Syse-utvalget)
la i mai 2005 frem utredningen NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet
med forslag til lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt
funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven). Utredningen
ble sendt ut på høring høsten 2005. Ansvaret for å følge opp utredningen ble
våren 2006 overført fra Justis- og politidepartementet til Arbeids-
og inkluderingsdepartementet.
Som en konsekvens av at det i utredningen ble foreslått plikt
til universell utforming av bygg og anlegg mv., ble arbeidet med
oppfølgingen sett i sammenheng med forslag til ny bygnings- og gjennomføringsdel
av plan- og bygningsloven, jf. forslag i NOU 2005:12 Mer effektiv
bygningslovgivning II. Kommunal- og regionaldepartementet skal følge
opp forslaget om universell utforming i arbeidet med ny bygnings-
og gjennomføringsdel av plan- og bygningsloven.
Under arbeidet ble det avdekket behov for å utrede krav til universell
utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) og transport.
Fornyings- og administrasjonsdepartementet igangsatte i desember
2006 en utredning av konsekvensene ved innføring av tidsfrister
for krav om universell utforming av ny og eksisterende IKT.
Det kom også innpill om at det burde være en rapporteringsplikt
i tilknytning til den foreslåtte aktivitetsplikten i lovforslaget
§ 3. Et forslag om aktivitets- og rapporteringsplikt i diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven og i diskrimineringsloven ble sendt på
høring, jf. proposisjonens kapittel 2.4.
Utvalget har i utredningen lagt fram forslag om en sivilrettslig
lov om forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne
(diskriminerings- og tilgjengelighetsloven). Som begrunnelse for
forslaget viser utvalget til Manneråkutvalgets beskrivelser av situasjonen
for personer med nedsatt funksjonsevne i NOU 2001:22 Fra bruker
til borger, som anbefalte at det ble utformet en ikke-diskrimineringslov.
Gjeldende rett og vernet mot diskriminering på andre grunnlag
enn nedsatt funksjonsevne beskrives. Arbeidsmiljøloven er det eneste
eksemplet på sivilrettslig lovgivning som uttrykkelig gir vern mot
diskriminering på grunn av "funksjonshemning". Vernet er begrenset
til arbeidslivets område. Skiftet i perspektiv ved tilnærmingen
til mennesker med nedsatt funksjonsevne, fra veldedighets- og omsorgstenkning
til rettighetstenkning, er beskrevet.
Det redegjøres for vernet mot slik diskriminering etter internasjonal
rett og vises til relevant EU-rett og andre lands vern på området.
Det gis en oversikt, samt en kort komparativ oppsummering av sentrale og
visse globale trekk i dette diskrimineringsvernet.
Utvalget mener at det er behov for diskrimineringslovgivning
for å styrke likeverdet til mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Utvalget redegjør for dens verdigrunnlag og for forståelsen av visse
sentrale begreper. Likeverd for mennesker med nedsatt funksjonsevne
er den overordnede målsettingen for utvalgets arbeid. Det primære
vernet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne bør
være forankret i sivilrettslig lovgivning fremfor i Grunnloven eller
straffeloven.
Det foreslås at loven skal inneholde forbud mot direkte og indirekte
diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne. Videre foreslås
det at loven skal ha et forbud mot trakassering, et forbud mot å
gi instruks om å diskriminere eller trakassere, et forbud mot gjengjeldelse
og mot medvirkning til diskriminering.
Det foreslås en plikt til generell tilrettelegging/universell
utforming, samt en plikt til individuell tilrettelegging på områdene
arbeid, skole og utdanning, i egne bestemmelser i diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven. Diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne
skal være forbudt, og manglende tilrettelegging skal anses som diskriminering
når en person med nedsatt funksjonsevne rammes av den mangelfulle
tilretteleggingen. Det skal ikke anses som diskriminering dersom
virksomheten oppfyller nærmere bestemmelser i lov og forskrift om
innholdet i plikten til universell utforming.
Flertallet foreslår også en plikt til universell utforming av
eksisterende og nye bygninger, anlegg og uteområder rettet mot allmennheten.
For eksisterende bygninger foreslår utvalget tidsfrist til 1. januar 2019
og for nye bygninger mv. til 1. januar 2009. Manglende tilgjengelighet
er et problem og må ansees som diskriminering. Et mindretall foreslår
å innføre tidsfrister på universell utforming av informasjons- og
kommunikasjonsteknologi, samt for samferdsel.
Det foreslås at delt bevisbyrde skal gjelde i diskrimineringssaker
og særlige regler om erstatning for ikke-økonomisk tap (oppreisning).
Norge har hittil ikke ratifisert tilleggsprotokoll nr. 12 til
Den europeiske menneskerettskonvensjon, som inneholder et generelt
forbud mot diskriminering. Det foreslås at det nedsettes et eget
lovutvalg for å vurdere å samle de ulike diskrimineringsgrunnlagene
i en felles lov. Et slikt utvalg vil også kunne vurdere om en ratifisering
er hensiktsmessig i et bredere perspektiv. I spørsmål som er felles
for flere diskrimineringsgrunnlag, legger utvalget betydelig vekt
på hensynet til harmoni med gjeldende diskrimineringsvern.
Flertallet går inn for at Likestillings- og diskrimineringsombudet
og Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal håndheve diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven, noe som innebærer at ombudet skal ha en
lovhåndheverrolle og en pådriverrolle og at nemnda vil få kompetanse
til å pålegge stansing, retting mv. ved brudd på loven. Det foreslås
også endringer i andre lover, herunder en lovfesting i sosialtjenesteloven
om rett til personlig assistanse og rett til meningsfull dagaktivitet,
at universell utforming inntas i plan- og bygningslovens formålsbestemmelse
og at det inntas et forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt
funksjonsevne i boliglovene.
180 høringsuttalelser innkom, hvorav 173 var realitetsuttalelser.
De aller fleste høringsinstansene støtter forslaget om en egen sivilrettslig
lov om forbud mot diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne.
Det blir fremhevet at forslaget ville bidra til et styrket vern
mot diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne.
Forslag om generell tilrettelegging/universell utforming fikk
bred støtte.
Det er delte meninger blant høringsinstansene om innføring av
tidsfrister for krav om universell utforming av eksisterende bygninger.
Et flertall av høringsinstansene støtter mindretallets forslag
om at det bør innføres tidsfrister for krav om universell utforming
av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) og for samferdselsområdet.
Utvalgets forslag om at det bør nedsettes et lovutvalg for å
utrede en samlet lov om forbud mot diskriminering på tvers av de
ulike diskrimineringsgrunnlagene, støttes av en rekke høringsinstanser.
Flere av høringsinstansene støtter også forslaget om at Likestillings-
og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda
skal håndheve diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Mindretallsforslaget om innføring av tidsfrister for krav om
universell utforming av IKT og samferdselstiltak ble ikke utredet
av utvalget. Administrative og økonomiske konsekvenser av å innføre
en slik plikt ble derfor ikke utredet.
Rapporten Full deltakelse for alle, utviklingstrekk 2001–2006,
en evaluering av status for politikken for funksjonshemmede fem
år etter at NOU 2001:22 Fra bruker til borger ble lagt frem, har
påpekt manglende måloppnåelse og målekriterier på IKT-området. Rapporten
avdekker også at det ikke er samsvar mellom mål og virkelighet når
det gjelder tilgjengelighet i transportsektoren.
Høringen ga bred støtte til mindretallsforslaget om tidsfrister
for universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologi
(IKT).
I St.meld. nr. 17 (2006-2007) Eit informasjonssamfunn for alle,
går Regjeringen inn for å lovfeste tidsfrister for universell utforming
av IKT.
NTNU Samfunnsforskning utredet på oppdrag fra Fornyings- og administrasjonsdepartementet
tidsfrister for krav om universell utforming av IKT. Rapporten ble
levert i mars 2007.
81 høringsuttalelser kom inn, hvorav 14 instanser ikke hadde
merknad. Et flertall av høringsinstansene støtter at det skal innføres
en plikt til universell utforming av IKT med tidsfrister.
Forslaget om lovforankring i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
har bred støtte blant høringsinstansene.
I høringen er det merknader til forslaget til definisjon av IKT.
En rekke høringsinstanser har kommentert forslag til virkeområdet,
og flertallet er uenige i forslaget. Blant annet fremkommer det
at arbeid og utdanning må inkluderes i virkeområdet.
Høringsinstansene er delt i synet på de tidsfristene som ble
foreslått i høringsutkastet (1. januar 2011 for ny IKT og 1. januar
2021 for eksisterende IKT).
At håndhevingen legges til det nye direktoratet for forvaltning
og IKT har støtte av et flertall av høringsinstansene. De andre
høringsinstansene går inn for at håndhevingen legges til LDO.
Et flertall av høringsinstansene støtter forslaget om dispensasjonsadgang.
Samferdselsdepartementet utredet våren 2007 økonomiske og administrative
konsekvenser av å innføre tidsfrister for universell utforming av
transportmidler og transportinfrastruktur. Regjeringen har besluttet
å innføre krav om at nye transportmidler til bruk for allmennheten
skal være universelt utformet. Det tas sikte på at kravene kan tre
i kraft samtidig med at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
trer i kraft. Disse bestemmelsene skal forankres i sektorlovgivningen.
Det foreslås en aktivitetsplikt for offentlige myndigheter, offentlige
og private arbeidsgivere og arbeidslivets organisasjoner i diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven. For offentlige myndigheter og arbeidslivets
organisasjoner foreslås en plikt til å arbeide aktivt, målrettet
og planmessig innenfor sine virkefelt for å fremme lovens formål.
For arbeidsgivere i offentlig og privat sektor foreslås en plikt
til å arbeide aktivt for å fremme lovens formål innenfor sin virksomhet.
Utvalget som utredet lov om forbud mot diskriminering på grunn
av etnisitet, religion mv. foreslo innføring av en aktivitets- og
rapporteringsplikt i NOU 2002:12 Rettslig vern mot etnisk diskriminering.
Forslaget ble ikke fulgt opp av daværende regjering i Ot.prp. nr.
33 (2004-2005) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet,
religion mv. (diskrimineringsloven).
Arbeids- og inkluderingsdepartementet ga ECON i oppdrag å utrede
samfunnsøkonomisk nytte og kostnader ved innføring av aktivitets-
og rapporteringsplikt i diskrimineringsloven og i den nye diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven, jf. Rapport 2007-027 Aktivitetsplikt mot
diskriminering.
67 høringsuttalelser kom inn, hvorav 21 instanser ikke hadde
merknad.
Et stort flertall av høringsinstansene støtter forslaget om innføring
av aktivitets- og rapporteringsplikt i de to lovene. Det vises blant
annet til at et lovforbud mot diskriminering ikke er tilstrekkelig
for å sikre lovens formål og behovet for å harmonisere regelverket
for ulike diskrimineringsgrunnlag. Blant dem som støtter forslaget,
er det også bred enighet om at en aktivitetsplikt uten rapporteringsplikt
vil ha liten effekt. De som går imot forslaget, viser til at virksomhetene
pålegges mer byråkrati og mer kostnader uten at ECONs rapport sannsynliggjør
at dette vil ha den ønskede effekt, jf. Rapport 2007-027 Aktivitetsplikt
mot diskriminering.
I høringen er det delte syn på forslaget om at private bedrifter
med under 50 ansatte skal unntas fra aktivitets- og rapporteringsplikten.
En rekke høringsinstanser mener at alle bedrifter, uansett størrelse, som
i likestillingsloven, bør omfattes. Det vises også til at ulik grense
vil skape problemer når diskrimineringsvernet skal samles i en lov.
Forslaget om at det skal rapporteres om gjennomførte og planlagte
tiltak i årsberetning eller årsbudsjett, og ikke på arbeidsstyrkens
sammensetning, får bred støtte. Både hensynet til personvern og
problemer med praktisk gjennomføring vektlegges av høringsinstansene.
Støtte gis også til at rapporteringsplikten skal hjemles i regnskapsloven
og kommuneloven. De som støttet forslaget, vektlegger hensynet til
oversiktlighet, brukervennlighet og etterlevelse for dem som skal
utarbeide årsberetninger etter disse regelsettene. De som er kritiske
til forslaget, viser blant annet til at rapporteringskravene ikke
naturlig hører hjemme i årsberetninger eller årsbudsjett som er
ment for andre formål.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise
Christoffersen, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen og Sverre
Myrli, fra Fremskrittspartiet, Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos
og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Martin Engeset, fra Sosialistisk
Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Kristelig Folkeparti,
Åse Gunhild Woie Duesund, fra Senterpartiet, Dagfinn Sundsbø og
fra Venstre, André N. Skjelstad, ser framlegget til lov
om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne som
en milepæl i arbeidet for likestilling i samfunnet. Det er uakseptabelt
at noen mennesker får begrenset sine muligheter og rettigheter i
det norske samfunnet fordi de utsettes for diskriminering på grunn
av manglende tilgjengelighet. Inkludering av personer med nedsatt
funksjonsevne på alle samfunnsarenaer er et viktig verdistandpunkt
og av stor betydning for den enkelte. Komiteen vil
understreke at inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne
også er av stor betydning for samfunnet, fordi det frigjør viktige
menneskelige ressurser til arbeidsliv, utdanning, frivillighet,
kultur og øvrig samfunnsliv. Verdiskapingen vil øke i takt med samfunnets
tilrettelegging av den enkeltes mulighet til å bidra med sin arbeidskraft.
Komiteen viser til at lovforslaget fra Regjeringen
bygger på forslagene fra et lovutvalg under ledelse av Aslak Syse
som ble oppnevnt i november 2002, og som i mai 2005 la fram utredningen
NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet med tilhørende lovforslag.
Regjeringens framlegg til diskriminerings- og tilgjengelighetslov
legges fram etter en bred høring og følger i hovedsak forslagene
fra NOU 2005:8.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er tilfreds med at Regjeringen på en del områder har fulgt innspill
fra høringsrunden gjennom en skjerping av lovbestemmelsene i forhold
til forslaget. Forbudet mot indirekte diskriminering i lovforslaget
tydeliggjøres, i bestemmelsene om plikt til universell utforming
er det tydeliggjort at det ikke kreves at en konkret person blir
rammet av tilretteleggingen. Videre innføres det rapporteringsplikt
knyttet til bestemmelsene om aktivitetsplikt i arbeidslivet.
Komiteen viser til at Regjeringen
også har fulgt opp et mindretallsforslag fra utvalget om tidsfrister
for innføring av krav om universell utforming av ny og eksisterende
informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at et flertall i Syse-utvalget foreslo å innføre tidsfrister
for både nye og eksisterende bygninger, anlegg og uteområder. Regjeringen
foreslår forskriftshjemmel til gradvis og prioritert gjennomføring
av oppgradering av eksisterende bygg og anlegg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til egne forslag til tidsfrister for eksisterende bygg, anlegg og
uteområder, jf. kapittel 3.9 § 9.
Komiteen ser det som svært viktig at
Norge gjennom diskriminerings- og tilgjengelighetsloven får et samlet
og utvidet forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.
Selv om en rekke lover har bestemmelser som forbyr diskriminering
og krever tilrettelegging for denne gruppen, har vi til nå hatt
en fragmentert tilnærming til og begrensede reaksjonsmuligheter
mot diskriminering av funksjonshemmede.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at det derfor er
et viktig lovverk som nå kommer på plass og flertallet registrerer
med tilfredshet den brede støtte som loven får fra hele rekken av
organisasjoner som representerer interessene til personer med nedsatt
funksjonsevne.
Under komiteens åpne høring i forbindelse med behandlingen av
Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) fremkom det sterk støtte til lovens formål
og virkemidler, selv om det fra flere ble uttrykt utålmodighet på
områder hvor det ikke er angitt frister for gjennomføring.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at
lovbestemmelsene om plikt til tilrettelegging og universell utforming
også er tatt inn i Regjeringens framlegg til ny plan- og bygningslov. Regjeringen
går inn for en gradvis og prioritert tilnærming til oppgradering
av eksisterende bygg og anlegg. Dette flertallet støtter
denne tilnærmingen. Kostnadene ved oppgraderinger av bygg og anlegg
blir svært store. Det er derfor hensiktsmessig å foreta en prioritering
av tiltakene og gjennomføre oppgraderingen på en slik måte at det
viktigste tas først. Dette flertallet understreker
imidlertid at dette ikke må gi rom for et redusert fokus på og utsettelse
av oppgraderingen. Dette flertallet viser til at
Regjeringen vil at diskriminerings- og tilgjengelighetslovens bestemmelser
om prioritert tilnærming til oppgradering av eksisterende bygninger,
skal følges opp gjennom fastsettelse av tidsfrister i forskrift til
plan- og bygningsloven. Regjeringen vil dessuten legge fram en handlingsplan
for økt tilgjengelighet og universell utforming som skal støtte
opp om iverksetting av loven.
Dette flertallet viser til kommunenes sentrale
rolle i håndheving og gjennomføring av bestemmelsene i plan- og
bygningsloven. Regjeringen bes vurdere hvordan en kan få til et
samarbeid med kommunene om utvikling av lokale handlingsplaner for universell
utforming. Det vil gi mer fleksibel og målrettet gjennomføring,
tilpasset lokale forhold. Utarbeidelse av lokale handlingsplaner
eventuelt med lokale, differensierte tidsfrister for kommunale tiltak vil
dessuten sikre mulighetene for en god medvirkning fra brukerorganisasjonenes
side. Den lokalkunnskapen om barrierer mot deltakelse som lokale og
regionale organisasjonsledd sitter inne med, vil være av uvurderlig
betydning for å oppnå raskest mulige resultater over hele landet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener innføringen av et lovforbud mot diskriminering
på grunn av nedsatt funksjonsevne vil få stor betydning for likestillingsarbeidet
i samfunnet.
Komiteen viser til at diskriminerings-
og tilgjengelighetsloven er en lov som vil få betydning for svært
mange. Universell utforming av bygninger, anlegg og transportmidler
har stor betydning for så vel eldre, småbarnsforeldre med barnevogn
som personer med nedsatt funksjonsevne. Visuell og hørbar varsling
av stoppesteder på tog, buss eller ferje er avgjørende for henholdsvis
hørselshemmede og synshemmede, men bedrer brukervennligheten betraktelig
for alle. Komiteen understreker at vedtak av loven
må følges opp gjennom et omfattende arbeid for å få loven respektert
og brukt. Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings-
og diskrimineringsnemnda vil bli tillagt ansvar for håndheving av
diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Komiteen ser dette som en god løsning, men understreker
behovet for at ombudet tilføres nødvendige ressurser for å kunne
gi et godt og likeverdig tilbud til brukere over hele landet.
Komiteen viser til at Regjeringen har oppnevnt
et lovutvalg som skal utrede en samlet lov mot diskriminering. Komiteen deler
vurderingen av at en samlet, generell diskrimineringslov er viktig
for å gi borgerne et alminnelig og gjennomgående vern mot diskriminering,
både når årsaken er knyttet til nedsatt funksjonsevne og ved andre
forhold. Komiteen viser til at Regjeringen med denne
lovutredningen følger opp en anmodning fra et flertall på Stortinget
i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) Om
lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion
mv. (diskrimineringsloven), jf. Innst. O. nr. 69 (2004-2005).
Komiteen viser til at plikten til universell utforming
og individuell tilrettelegging avgrenses mot tiltak som medfører
uforholdsmessig byrde. Komiteen viser til departementets
understreking av at det skal foretas en avveining mellom kostnadene
ved tiltaket og den effekten det vil ha for personen(e) med nedsatt
funksjonsevne. Komiteen mener at et fokus på den
enkelte virksomhetens økonomiske bærekraft alene vil kunne få uheldige
følger, og deler vurderingene fra flere høringsinstanser om at det
har betydning hvilke krav som stilles til gjennomføring av en uforholdsmessighetsvurdering.
Det vises i denne sammenheng til at anvendelsen av uforholdsmessighetsvurderingen
fra enkelte andre land som legger til grunn at vurderingen skjer
i en totrinnsanalyse hvor både positive og negative faktorer kommer
fram. Dette oppnås ved at vurderingen først skal redegjøre for om
tilretteleggingen er effektiv og egnet til å nedbygge funksjonshemmedes
barrierer. I neste trinn skal de øvrige momenter som inngår i vurderingen klargjøres
og avveies, herunder hvorvidt virksomhetens alminnelige funksjon
er av offentlig art, kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens
ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn. Det vises til
forslag til tillegg i utforming av lovens § 9 og § 12 under komiteens
merknader til disse paragrafene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at forslaget
til ny antidiskrimineringslov er en viktig lov som på en bedre måte
enn dagens lovverk vil fremme likeverd, sikre like muligheter og
rettigheter, og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Disse medlemmer støtter
i hovedsak lovens intensjoner. Spesielt vil disse medlemmer fremheve
og stille seg bak lovens overordnede mål som er at alle borgere,
uansett funksjonshemning, skal gis mulighet til å delta i arbeids-
og samfunnsliv på lik linje med funksjonsfriske. Disse medlemmer vil
presisere at i tillegg til den enkeltes rett til å delta i de forskjellige
former for samfunnsliv, er inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne
av stor betydning for samfunnet, fordi det frigjør viktige menneskelige
ressurser til arbeidsliv, utdanning, frivillighet, kultur og resten
av samfunnslivet. Disse medlemmer påpeker at mange
viser til at kostnadene ved innføring av universell utforming er
store. Disse medlemmer vil vise til at besparelsene
i form av mindre utgifter til uføretrygd, mindre bruk av TT-ordningen
og mindre utgifter til spesialtransport også vil være betydelige
når samfunnet blir tilgjengelig for alle. Disse medlemmer mener
derfor at kravet til universell utforming av alle nye bygg og offentlige kommunikasjonsmidler
er positivt og nødvendig, og at det vil være et av de viktigste
virkemidlene for inkludering av funksjonshemmede.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre er skuffet over at Regjeringen
ikke tar i bruk tidsfrister når det gjelder universell utforming av
eksisterende bygg. Uten at slike tidsfrister innføres, vil det ta
mange tiår før disse byggene blir tilgjengelig for alle. Disse
medlemmer er klar over at tilpasninger av eksisterende bygg
vil føre til kostnader for eierne, derfor ønsker disse medlemmer en
finansieringsordning hvor kostnadene fordeles mellom eierne og det
offentlige. En slik finasieringsordning vil kunne være etablering
av et fond, en overslagsbevilgning i statsbudsjettet, eller et spleiselag
mellom stat, fylkeskommune og kommune.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre er også fornøyd med at man snakker om nedsatt
funksjonevne som et nøkkelbegrep sett i forhold til funksjonshemning. Med
nedsatt funksjonsevne menes tap av eller skade på en kroppsdel eller
i en av kroppens funksjoner hvor dette skaper en barriere for deltakelse
i arbeidslivet eller samfunnslivet generelt. I en juridisk sammenheng
er det nødvendig å vurdere funksjonsnivå opp mot den enkelte situasjon. Disse
medlemmer slutter seg derfor til definisjonen av nedsatt funksjonsevne
som i denne sammenheng blir definert slik: Funksjonshemningen oppstår
når det er et gap mellom individets forutsetninger og omgivelsenes krav.
Den relasjonelle forståelsen går ut på at opplevelsen av å være
funksjonshemmet avhenger av funksjonsnedsettelse og krav til funksjonsnivå
i den gitte situasjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er viktig og riktig
at antidiskrimineringsloven deles opp i to hovedtemaer; tilgjengelighet
og diskriminering. Manglende tilgjengelighet bør ikke nødvendigvis
relatere seg til diskriminering, men kan ha helt andre naturlige
årsaker. Det er derfor sett fra disse medlemmers side
viktig at det er en lov om diskriminering og en lov som omfatter
tilgjengelighet.
Disse medlemmer viser også til at det blant arbeidstakerorganisasjonene
og de funksjonshemmedes organisasjoner er bred enighet om at plikten
til generell tilrettelegging/universell utforming må relatere seg
til virksomhetens alminnelige funksjon.
Komiteens medlem fra Høyre viser til behandlingen
av Dokument nr. 8:66 (2005-2006) – forslag fra stortingsrepresentantene
Erna Solberg, André Oktay Dahl og Olemic Thommessen om generell
og overordnet lovgivning hva angår diskriminering uavhengig av grunnlag,
jf. Innst. S. nr. 54 (2006-2007), hvor et flertall fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, nok en gang, signaliserte et ønske
om en generell og overordnet lovgivning hva angår diskriminering,
uavhengig av grunnlag. Årsaken til at diskriminering forekommer
er skiftende, og selv om det i enkelte tilfeller er mer systematisk
forekomst av diskriminering enn i andre, vil kun en generell lovgivning
gi det absolutte vernet mot all diskriminering. Dette medlem ser
med spenning på Regjeringens oppfølging av flertallsmerknadene i Innst.
S. nr. 54 (2006-2007), og etterlyser tilbakemelding på når Stortinget
vil få seg forelagt en generell lovgivning på diskrimineringsområdet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre er tilfreds med at forslag
til antidiskriminerings- og tilgjengelighetslov er lagt frem. Disse medlemmer er
derimot ikke tilfreds med lovforslagets fravær av tidsfrister for
når universell utforming skal iverksettes. Mennesker med nedsatt
funksjonsevne har krav på samme grad av vern mot diskriminering
som andre. Manglende universell utforming er diskriminering og brudd
på menneskerettighetene. Disse medlemmer understreker
at manglende tilgjengelighet i praksis er det største hinderet
for at mennesker med nedsatt funksjonsevne i dag kan delta i samfunnet
på lik linje med andre. Lovforslaget har en uklar bestemmelse om
"uforholdsmessig byrde" som i praksis betyr at en utbygger kan få
dispensasjon hvis et tiltak er kostbart. Syse-utvalget konkluderte
med at det ikke skulle være en bestemmelse om uforholdsmessig byrde
etter at fristene trådte i kraft. Lovforslaget er etter disse
medlemmers mening uklar på om denne bestemmelsen også skal
gjelde nye tiltak, tiltak i offentlig regi og hvor grensen skal
gå når det gjelder eksisterende bygg, anlegg og uteområder, IKT
og transport. Ved å legge inn begrepet "uforholdsmessig byrde" i
diskriminerings- og tilgjengelighetsloven tror disse medlemmer at
det kan bli en rekke tvister og uklarheter knyttet til hva som er
en uforholdsmessig byrde. Disse medlemmer påpeker
derfor at det kan gå svært mange tiår før Norge blir tilgjengelig
for alle, og at mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke lenger
blir diskriminert.
Resultatet er etter disse medlemmers mening diskriminering,
og dermed brudd på menneskerettighetene. Det er fortjenestefullt
lagt mye arbeid i antidiskrimineringslovgivningen i flere tiår.
Man har fått en rekke lover som forbyr å diskriminere på grunnlag
av kjønn, etnisitet, alder og religion. Det er derfor skuffende
at lovforslaget reduserer spørsmålet om universell utforming til
et teknisk, praktisk og rent økonomisk spørsmål. Disse medlemmer har
vanskelig for å se at universell utforming med dette får en sterkere
rettslig stilling. Det er derfor helt uvisst når Norge blir universelt
utformet og mennesker med nedsatt funksjonsevne er sikret retten
til å delta i samfunnet på lik linje med andre.
På denne bakgrunn foreslo Syse-utvalget å styrke den rettslige
stillingen til universell utforming og å innføre tidsfrister for
både nye og eksisterende bygg, anlegg og uteområder. Et mindretall
foreslo at dette også skulle gjelde transport og informasjons- og kommunikasjonsteknologi.
Utvalget foreslo også at selve bestemmelsen skulle være en del av
diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, for å understreke sammenhengen
med diskriminering og brudd på menneskerettighetene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre understreker at universell
utforming betyr at hovedløsningen i bygg skal utformes slik at den
kan brukes av flest mulig uten spesiell tilpasning. Universell utforming
gjør hverdagen enklere for alle. Teksting på kino og TV er bra
for alle og nødvendig for dem som hører dårlig. Ingen får et dårligere
tilbud av informasjon over høyttalerne på kollektive trafikkmidler,
men det er nødvendig for svaksynte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at universell
utforming ikke er noe nytt. Den eksisterende plan- og bygningsloven
(PBL) har lenge hatt bestemmelser om tilgjengelighet. Dette har
hatt liten effekt, i hovedsak fordi dagens lov mangler tidsfrister
og har vide muligheter for dispensasjon. Med Regjeringens forslag
vil det fortsatt være helt uforutsigbart når og hvor en hindring
av både lovmessig og fysisk karakter for en bevegelseshemmet vil
komme. Disse medlemmer peker på at loven blir lite
helhetlig.
Disse medlemmer peker på at dette er i strid med
Soria Moria-erklæringen, der løftet var "en lov mot diskriminering
av funksjonshemmede og forpliktende tidsplan for tilgjengelighet".
Disse medlemmer viser til at uten tidsfrister for
eksisterende bygg og anlegg, private som offentlige, vil funksjonshemmede
i praksis kun ha adgang til offentlige bygg.
Komiteens medlem fra Venstre har forståelse
for at det er store kostnader knyttet til universell utforming og
at det ikke er mulig å få til alt på en gang.
Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for en ordning hvor
det gis dispensasjon fra vanlige avskrivningsregler og det gis mulighet
til å utgiftsføre utgifter for universell utforming direkte over
resultatregnskapet samme år opptil en fastsatt beløpsgrense på for
eksempel 1 mill. kroner pr. år."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er
en feiltolking av lovforslaget når medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre i sine merknader uttaler at "disse
medlemmer har vanskelig for å se at universell utforming med dette
får en sterkere rettsstilling". Det er også feil når de samme medlemmene
mener lovforslaget er i strid med Soria Moria-erklæringen hvor det
heter at Regjeringen vil fremme en lov mot diskriminering av funksjonshemmede
og forpliktende tidsplan for tilgjengelighet.
Flertallet viser blant annet til høringsuttalelsen
fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, (FFO), hvor det heter:
"FFO er glad for at personer med nedsatt funksjonsevne
endelig får en egen lov som skal gi vern mot og hindre diskriminering.
Vi støtter i all hovedsak de forslag som fremkommer i Ot.prp. nr.
44 (2007-2008) om lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt
funksjonsevne. Vi mener imidlertid at lovforslaget ikke gir et tilstrekkelig
vern på enkelte områder."
FFO etterlyser spesielt tidsfrister for eksisterende bygg, anlegg
og transportmidler. Flertallet viser til at Regjeringen
vil følge opp loven gjennom en egen handlingsplan og ved fastsettelse
av tidsfrister i forskrift til den nye plan- og bygningsloven, hvor
diskriminerings- og tilgjengelighetslovens krav til universell utforming
av bygg og anlegg vil inngå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til behandlingen
av Representantforslag nr. 8:27 (2006-2007) fra stortingsrepresentantene
Borghild Tenden, Øyvind Halleraker, Trond Helleland og Jan Sahl
om at nye Lysaker stasjon tilpasses prinsippene om universell utforming,
jf. Innst. S. nr. 145 (2006-2007) hvor det fremgikk av samferdselsministerens
svarbrev at jernbanestasjoner må utformes slik at de tilpasses det
bredeste togmateriellet. Disse medlemmer mener det
er svært uheldig at stasjoner med lang levetid tilpasses relativt
kortlivet togmateriell. Dette synliggjør et behov for en standardisering
knyttet tilgjengelighet for alle gjennom universell utforming. Disse
medlemmer vil vise til behandlingen av St.meld. nr. 40 (2002-2003)
Nedbygging av funksjonshemmende barrierer, jf. Innst. S. nr. 162
(2003-2004), hvor de nåværende regjeringspartiene gav uttrykk for
nettopp et slikt behov.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utforme og implementere en standard
for universell utforming av jernbanestasjoner som også ivaretar
hensynet til andre togoperatører enn NSB AS."
Disse medlemmer viser til behandlingen av St.meld.
nr. 18 (2006-2007) Om virksomheten til NSB AS for perioden 2007–2009,
jf. Innst. S. nr. 143 (2006-2007), og synes det er positivt at Regjeringen i
den nye rammeavtalen med NSB har slått fast at togtilbudet skal
utformes slik at flest mulig kan benytte tilbudet på en ordinær
og likeverdig måte. Disse medlemmer mener imidlertid
at Regjeringen i kjøpsavtale med NSB i tillegg bør stille mer spesifikke
krav om tilgjengelighet ved innkjøp av nye tog og ved oppgradering
av eksisterende materiell. Disse medlemmer mener
at forpliktende krav om å gjøre eksisterende materiell tilgjengelig
og konkrete krav om universell utforming i alle nye innkjøp NSB
gjør i perioden, bør være en del av en slik kjøpsavtale.
Disse medlemmer vil understreke at både Samferdselsdepartementet
og NSB har et ansvar for å gjøre nytt og eksisterende materiell
tilgjengelig for funksjonshemmede. Disse medlemmer vil
således peke på at det er nettopp i avtaler om offentlig kjøp at
konkrete og forpliktende krav om bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede
kan og bør stilles.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen stille krav om tilgjengelighet for
alle gjennom universell utforming ved innkjøp av nye tog og ved
oppgradering av eksisterende materiell gjennom statens rammeavtale
med NSB og anbud innenfor togtrafikken."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at dette også bør gjelde alle selskaper som skal drive persontransport
i Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til artikkel
i Aftenposten 16. oktober 2005, hvor det fremgår at Stortingets krav
om tilgjengelighet for alle gjennom universell utforming ikke er
spesielt tatt hensyn til i så godt som noen av jernbaneanleggene
som skal bygges i planperioden for jernbanen frem til 2015. Grunnen
er at prosjekter som er ferdig utredet før 2006, ifølge Jernbaneverket
ikke behøver å følge disse kravene. Disse medlemmer mener
dette vitner om manglende respekt for Stortingets vedtak, og en
motvilje til å omstille seg til moderne krav. Disse medlemmer mener
det er svært uheldig at man i dag igangsetter prosjekter som er
i strid med de målene man har vedtatt i transportpolitikken.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen ta en gjennomgang av alle prosjektene
innenfor jernbanen og sørge for at disse oppfyller kravet om tilgjengelighet
for alle gjennom universell utforming."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
Regjeringen har varslet at det vil bli innført krav om universell
utforming av nye transportmidler med sikte på at kravene skal gjelde
fra 2009.
Flertallet mener merknadene knyttet til NSB og
Jernbaneverkets praksis når det gjelder universell utforming, ikke
samsvarer med disse etatenes arbeid med universell utforming av
jernbanetjenester. Siden det refererte avisoppslaget fra 2005 har
universell utforming fått vesentlig større oppmerksomhet i Samferdselsdepartementet,
i dets etater og sektoren generelt. Jernbaneverket har utarbeidet
handlingsplan og håndbok for utforming for stasjoner og holdeplasser, og
gjennom statens rammeavtale med NSB stilles det krav om tilgjengelighet
for alle gjennom universell utforming ved innkjøp av nye tog og
ved oppgradering av eksisterende materiell.