Sosial- og helsedepartementet legger fram en melding til Stortinget om utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid - innsatsområder og virkemidler. Meldingen bygger på NOU 1991:10 Flere gode leveår for alle - Forebyggingsstrategier og høringsuttalelser til denne utredningen.
Det understrekes innledningsvis at helse og miljø må sees i sammenheng, helse i betydningen sunnhet og velvære, miljø i betydningen fysiske og sosiale sider ved våre omgivelser.
Det vises til at det er en økende erkjennelse i vårt samfunn at det ikke er nok å reparere skader når de er oppstått, men at vi også må fremme helse og forebygge sykdom og nød gjennom forebyggende tiltak. Ett argument for dette som ofte er brukt, er at forebygging kan lønne seg rent økonomisk. Det er imidlertid ikke uten videre klart at forebygging og en stadig bedre folkehelse alltid lønner seg. På noen områder kan vi likevel regne med en økonomisk gevinst, f.eks. gjennom et effektivt sykdoms- og ulykkesforebyggende arbeid blant eldre.
Regjeringen vil med denne meldingen understreke at forebygging likevel ikke først og fremst er et spørsmål om økonomi, men at vi som samfunn har en etisk forpliktelse til å bidra til å hindre lidelse og nød.
Det vises til at sosialkomiteen ved behandlingen av St.meld. nr. 41 (1987-1988) Helsepolitikken mot år 2000 - Nasjonal helseplan framhevet forebyggende og helsefremmende arbeid spesielt. Komiteen ga uttrykk for at dette området må prioriteres høyt i framtida, og at det må være et satsningsområde for den offentlige politikk i flere sektorer (Innst.S.nr.120 (1988-1989)). På samme måte har Stortinget gjennom ny lov om sosiale tjenester slått fast at forebyggende arbeid skal være et viktig ansvarsområde for sosialtjenesten i kommunene.
I meldingen om helsepolitikken bebudet departementet at det ville bli utarbeidet et 5-årig tiltaks- og utviklingsprosjekt rettet mot prioriterte innsatsområder. Dette er fulgt opp av departementet i samarbeid med Helsedirektoratet og Kommunenes Sentralforbund gjennom « Samlet plan for utviklingsprosjekter innen det sykdomsforebyggende og helsefremmende arbeid » for perioden 1989-94. Oppfølging av prosjekter og erfaringer m.v. under Samlet plan vil departementet komme tilbake til når evalueringen foreligger, jf. kap. 6.
En arbeidsgruppe la i NOU 1991:10 Flere gode leveår for alle - Forebyggingsstrategier fram et forslag til strategi for helsefremmende og forebyggende arbeid. Utredningen omfatter også helsemessige begrunnelser for tiltak på andre departementers eller sektorers ansvarsområder. I alt 135 instanser har i høringsrunden gitt sitt syn på forslagene til kjenne. Med bakgrunn i utredningen og høringsuttalelsene legger departementet i denne meldingen fram sitt syn på forslagene til innsatsområder og strategier i NOU 1991:10 .
I tråd med at mange høringsinstanser etterlyser en mer konkret beskrivelse av virkemidlene departementet vil bruke i helsefremmende og forebyggende arbeid, er det i denne meldingen lagt vekt på en presentasjon og drøfting av virkemidlene.
Det er i meldingen lagt stor vekt på å drøfte hvordan helse- og sosialsektoren kan samarbeide med andre sektorer med tanke på at disse i større grad tar hensyn til befolkningens helse og velferd innenfor sine respektive arbeidsområder.
De spesielle innsatsområdene som framheves, er forebygging av psykososiale problemer, belastningslidelser og skader etter ulykker.
Meldingen omfatter ikke hele spekteret av helsefremmende og forebyggende oppgaver, og går ikke i detalj om utformingen av helse- og sosialtjenestens forebyggende oppgaver. Dette har sin bakgrunn blant annet i at det fokuseres på den tverretatlige innsatsen. For helsetjenestens del skyldes det også at relativt fyldige beskrivelser ble gitt i St.meld. nr. 41 (1987-1988) og i St.meld. nr. 36 (1989-1990) Røynsler med lova om helsetenesta i kommunane. Departementet viser til disse dokumentene og Stortingets behandling av dem.
Det påpekes at på sentralt statlig hold blir helsefremmende og forebyggende arbeid ivaretatt av Statens institutt for folkehelse, Statens helseundersøkelser, Kreftregistret, Statens ernæringsråd, Statens næringsmiddeltilsyn, Statens Tobakkskaderåd, Statens strålevern, Rusmiddeldirektoratet og Statens helsetilsyn på ulike spesialområder. Forebygging av belastningslidelser, psykososiale problemer og delvis også skader etter ulykker er ikke ivaretatt på tilsvarende måte av sentrale statlige institusjoner. Selv om departementet ønsker å henlede oppmerksomheten på nevnte tre spesielle innsatsområder, begrunnes ikke dette med at de « klassiske » forebyggingsområdene er mindre viktige, men med at det allerede foregår en aktiv forebyggende virksomhet på disse feltene.
Enkelte av de « klassiske » forebyggingsområdene er også ivaretatt gjennom egne stortingsdokumenter. F.eks. er rusmiddelarbeidet omtalt i St.meld. nr. 13 (1985-1986), St.meld. nr. 17 (1987-1988) og senest i St.meld. nr. 69 (1991-1992). Det understrekes imidlertid at den primærforebyggende delen av rusmiddelarbeidet har nær tilknytning til bedring av sosiale nettverk, lokalsamfunnsutvikling m.v. som er utførlig omtalt i denne meldingen.
Når det gjelder tobakkskadearbeidet, vil dette bli ivaretatt ved revisjon av tobakksloven.
Del III i meldingen omfatter mat- og ernæringspolitikken. Departementet har i noen tid forberedt en oppfølging av St.meld. nr. 32 (1975-1976) Om norsk ernærings- og matforsyningspolitikk , og St.meld. nr. 11 (1981-1982) Om oppfølging av norsk ernæringspolitikk. I meldingen har en derfor valgt også å gi mat- og ernæringspolitikken en framtredende plass, ikke minst fordi viktige elementer i arbeidet med å forebygge hjerte-/karlidelser og kreft er nært knyttet til ernæringspolitikken.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, har merket seg at bakgrunnen for meldingen er Stortingets tidligere sterke vektlegging av det helsefremmende og forebyggende arbeid som et viktig satsingsområde. Komiteen er enig med Regjeringen i at en målrettet innsats i det helsefremmende og forebyggende arbeid må resultere i at oppmerksomheten også rettes utover helse- og sosialsektoren.
Komiteen vil understreke at alle har et individuelt ansvar for egen helse og for å forebygge at denne skades.
Komiteen ser det som helt avgjørende for å lykkes i det forebyggende og helsefremmende arbeidet at alle relevante sektorer og aktører i samfunnet blir ansvarliggjort og definert som aktører. Dette er viktig om sunnhet og velvære, trivsel og velferd skal være bærende begreper i det forebyggende helsearbeid. En slik forståelse av det helsefremmende og forebyggende arbeid må innebære at det miljøet vi omgir oss med, settes i kontinuerlig fokus.
Ut fra erkjennelsen av at natur- og miljøødeleggelser ofte virker negativt inn på menneskenes sunnhet, trivsel og velvære, fordrer et godt forebyggende og helsefremmende arbeid også en aktiv og god miljøpolitikk.
Komiteen vil i den sammenheng vise til St.meld. nr. 29 (1992-1993) om nærmiljøpolitikk der videreutvikling av miljøvennlige lokale velferdssamfunn og gode rammebetingelser for lokale miljø- og kulturtiltak står sentralt.
Komiteen vil understreke at en ren og uforurenset natur har stor betydning for folks mulighet til rekreasjon. Slike egenaktiviteter har stor betydning for den enkeltes helse og velvære. Mye av den forurensing vår natur er utsatt for, kommer i form av sur nedbør som skyldes utslipp i andre land. For å motvirke denne utviklingen er internasjonalt samarbeid helt avgjørende.
Komiteen vil i likhet med Regjeringen understreke viktigheten av en mest mulig rettferdig fordeling.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at et av de viktigste helsepolitiske element vil være å føre en politikk som gir folk mulighet til arbeid og tilhørighet i et miljø. Det er viktig for alle mennesker å kjenne seg verdsatt og føle at de betyr noe, og at de får anledning til å stille opp med sine ressurser. Trivsel er god forebygging.
Derfor må vi på alle plan sikre at vi har hånd om styringsmekanismene som avgjør hvilket framtidssamfunn vi skal ha, og at vi samtidig greier å beholde de kvaliteter samfunnet vårt allerede har.
Det er en hovedoppgave å gi folk tilhørighet i sitt lokalsamfunn. Enkeltmennesket må sikres mulighet til å være med å bestemme over sin egen livssituasjon.
Komiteen har merket seg at det i meldingen foreslås at psykososiale problemer, belastningslidelser og skader etter ulykker blir hovedsatsingsområder. Komiteen slutter seg til dette.
Ut fra den urovekkende økningen av antall mennesker, særlig barn, med astma- og allergiplager de siste åra ser komiteen nødvendigheten av å styrke det forebyggende arbeid på dette området. Komiteen er derfor av den oppfatning at også astma- og allergiplager bør gjøres til et hovedsatsingsområde.
Selv om komiteen støtter opp om hovedinnholdet i Regjeringens satsing på det helsefremmende og forebyggende arbeid, er det viktig at en slik satsing ikke forringer tilbudet eller rettighetsbaserte ytelser for mennesker som allerede har opplevd ulik grad av helsesvikt.
Komiteen ser satsingen på forebyggende og helsefremmende arbeid først og fremst som et ønske om å bedre helsetilstanden og livskvaliteten for den enkelte. At resultatet av en slik satsing på lengre sikt også vil kunne gi økonomiske gevinster, er komiteen innforstått med. Et slikt samfunnsøkonomisk perspektiv innebærer etter komiteens mening at de økonomiske gevinstene som følger av helsefremmende og forebyggende tiltak, først om noen år vil bli synlig i budsjettene.
Komiteen mener det er nødvendig å skape større økonomisk motivasjon til å forebygge ved å synliggjøre sterkere sammenhengen mellom kostnader til forbygging og kostnader til behandling. Dette medfører også et behov for klarere å definere de forebyggende oppgavene i helse- og sosialvesenet.
Komiteen vil videre understreke at de statlige myndigheter også i framtida må ha det overordnede ansvaret for en generell god folkehelse. Et slikt ansvar må gå sammen med et utstrakt samarbeid på tvers av sektorene og en aktiv lokal og frivillig deltakelse.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at det i en overgangsperiode vil kunne bli nødvendig med økt ressurstilgang, om ikke det kurative tilbudet skal forringes.