Brev fra Miljøverndepartementet, statsråden, til energi- og miljøkomiteen, datert 18. april 1994.

       Jeg viser til komiteens brev av 25. januar 1994, der Miljøverndepartementet blir bedt om en nærmere utredning og uttalelse til Dok.nr.8:18 (1993-1994), med forslag om innsamling og destruksjon av haloner og av klorfluorkarboner (KFK) i hvitevarer og kjøleanlegg.

       Jeg vil innledningsvis understreke at Norge har vært en pådriver i arbeidet med å få strenge og forpliktende internasjonale avtaler om vern av ozonlaget. Samtidig har vi vært blant de første som har etablert nasjonale utfasingsmål, mål som på etableringstidspunktet har vært mer ambisiøse enn de internasjonale forpliktelsene. Siden Norge var tidlig ute med å regulere bruken av de viktigste ozonreduserende stoffene, er vi også blant de landene som har foretatt størst reduksjon i det nasjonale forbruket av disse stoffene. Regjeringen vil i det videre arbeidet fortsatt ta sikte på å ligge i forkant av den internasjonale utviklingen mhp. utfasing av ozonreduserende stoffer.

       Ny vitenskapelig kunnskap om faren for og konsekvensen av et svekket ozonlag har ført til at de internasjonale forpliktelsene de senere årene er blitt stadig skjerpet og gradvis har nærmet seg de norske utfasingsmålene for stoffer som KFK og halon. I tillegg har stadig nye stoffer blitt innarbeidet og regulert i Montreal-protokollen. Innføring av forpliktelser for nye ozonreduserende stoffer og ny kunnskap om stoffenes relative betydning nødvendiggjør en løpende vurdering av totaliteten i vårt nasjonale arbeid.

       Norge er internasjonalt forpliktet til å gradvis redusere, for så å stanse produksjonen og forbruket av bl.a. KFK og halon. Forbruket er definert som produksjon + import - eksport av de aktuelle stoffene. I tillegg til å oppfylle Montreal-protokollens reduksjonsforpliktelser, legger man fra norsk side opp til å ha minst like strenge reguleringer som det EU legger opp til. Vi har i Norge valgt forskrift som hovedvirkemiddel for at vi skal oppfylle reduksjonskravene og nå vår nasjonale målsetning for KFK og haloner.

       Norge har ingen produksjon selv av ozonreduserende stoffer. Det norske forbruket av KFK og halon var i 1993 redusert med henholdsvis 82 % og 85 % i forhold til 1986-nivået. Dette viser at forskriften om KFK og haloner virker etter hensikten og har gitt gode resultater. Norge har med dette oppfylt Montreal-protokollens reduksjonskrav med god margin, og er på dette området en av de fremste i verden. Importen av halon til Norge ble stanset fra 1994 og importen av KFK stanses fra samme tidspunkt som i EU og ett år tidligere enn hva vi er forpliktet til etter Montreal-protokollen, dvs. fra 1995.

       Når det gjelder krav til innsamling og destruksjon av ozonreduserende stoffer, som det blir spesielt fokusert på i Dok.nr.8:18 (1993-1994), vil jeg imidlertid understreke at de internasjonale bestemmelsene ikke setter noen spesifikke krav eller begrensninger. Partene blir i Montreal-protokollen kun anmodet om å ta praktiske forhåndsregler for å hindre utslipp av regulerte stoffer til atmosfæren.

       I tillegg til å overholde produksjons- og forbruksforpliktelsene ser Regjeringen det likevel som viktig å arbeide aktivt for å holde de nasjonale utslippene av ozonreduserende stoffer på et lavest mulig nivå. I det videre arbeidet på dette området vil Regjeringen legge økt vekt på en effektiv ressursutnyttelse for å sikre at innsatsen settes inn der miljønytten er størst i forhold til kostnadene ved de aktuelle tiltakene.

       Når det gjelder innsamling av ozonreduserende stoffer i Norge er miljøvernmyndighetenes primære oppgave å sette overordnede miljømål og krav til virksomheten. Det er opp til bransjen selv å organisere og stå bak innsamlingsordninger for ozonreduserende stoffer. Departementet foretar imidlertid en løpende vurdering av dagens ordninger. Dersom vi finner at disse ordningene ikke fører fram til et tilfredsstillende resultat, er departementet innstilt på å sette i verk de tiltak som vi anser som nødvendig for at ozonreduserende stoffer blir tatt hånd om på en miljømessig forsvarlig måte.

       Jeg vil i det følgende ta opp og kommentere hovedpunktene i Chaffey og Melands forslag vedrørende innsamling og destruksjon av haloner og KFK.

1) Håndtering av brukt KFK i hvitevarer

a) Returordning for brukte hvitevarer

       Avfall fra kasserte hvitevarer utgjør årlig vel 30.000 tonn. Foreløpige anslag viser at ca 90 % av hvitevarene ble samlet inn og gjenvunnet i 1993. De kasserte hvitevarene blir enten levert direkte eller via forhandler til biloppsamlingsplass, kommunal fyllplass eller skraphandler. I tilknytning til disse innsamlingsordningene gjenvinnes pr. idag kun jern og metaller av materialfraksjonene i hvitevarene, og det foretas normalt ikke avtapping av KFK fra de innleverte hvitevarene. I dagens regelverk har eieren ikke plikt til å avtappe og innlevere KFK fra hvitevarer til godkjent mottakssystem. Enkelte kommuner har imidlertid etablert egne ordninger for innsamling av hvitevarer og frakt av disse til Norsk Kjøleindustris innsamlings- og gjenvinningsanlegg, som er en privat oppsamlingsplass for hvitevarer nær Stavanger. Ved dette innsamlings- og gjenvinningsanlegget blir bl.a. KFK tatt ut av hvitevarene i tillegg til at andre materialfraksjoner blir gjenvunnet. Det er positivt at kommunene selv etablerer slike ordninger som åpner for en større gjenvinning av hvitevarenes ulike komponenter.

       Dagens system må sies å fungere tilfredsstillende mhp. innsamlet andel hvitevarer. Ut fra miljøhensyn har miljøvernmyndighetene vurdert nærmere hensiktsmessigheten av å etablere landsomfattende ordninger for innsamling/gjenvinning også av andre avfallsfraksjoner enn jern og stål fra hvitevarene, herunder avtapping av KFK.

       Statens forurensningstilsyn (SFT) har gjennomført en analyse av mulige tiltak for å redusere utslipp av ozonreduserende stoffer, herunder også utvinning av KFK fra kasserte hvitevarer. Analysen viser at utvinning av KFK vil bli svært kostbart og lite kostnadseffektivt i forhold til andre aktuelle tiltak mot utslipp av ozon-reduserende stoffer.

       I tabell 1 er de ulike typene KFK og haloner som produktene inneholder omregnet til fellesenheten ODP-tonn, som viser produktenes relative betydning m.h.t. ozonnedbrytingen. ODP står for « ozonnedbrytende potensiale ». Som det går frem av tabellen, utgjør KFK i kuldekretsen og i isolasjonen i alle hvitevarer henholdsvis 3 % og 7 % av det som totalt finnes av ozonreduserende stoffer i eksisterende produkter i Norge idag. I praksis vil det neppe være mulig å samle opp vesentlig mer enn 50 % av den KFK som er i hvitevarene, først og fremst fordi mye av KFK-gassene allerede vil ha lekket ut før hvitevarene kommer til et utvinningsanlegg. Relativt sett vil således selv en landsomfattende ordning i Norge for innsamling av hvitevarer og avtapping av all gjenværende KFK fra disse ha en begrenset effekt som tiltak for å bevare ozonlaget.

       I løpet av kort tid vil det ikke lenger være KFK i de nye hvitevarene som selges. Utfasingen i bruken av eksisterende hvitevarer antas å skje i løpet av de nærmeste 15 årene. Kostnadene ved å opprette et innsamlingssystem for kasserte hvitevarer med sikte på utvinning av KFK er av SFT anslått til ca 85 mill. kroner pr. år. I løpet av en 15-års periode skulle de totale kostnadene for et slikt system dermed komme opp i nærmere 1,3 milliarder kroner. Dette tilsvarer en kostnad pr. enhet hvitevare på ca 450 kroner. Av dette beløpet antas i overkant av 400 kroner å være knyttet til selve avtappingsprosessen for KFK.

       Tabell 2 viser SFTs anslag over kostnadene ved innsamling, transport og destruksjon av KFK og haloner fra eksisterende produkter pr. ODP-kg.

KFK/halon i eksisterende Kostnader ved

produkter innsamling og destruksjon

Halon 1301 i faste brannslokkeanlegg 8 kr/ODP-kg

Halon 1211 i håndslokkere 10 kr/ODP-kg

KFK i kuldekrets i store kuldeanlegg 100 kr/ODP-kg

KFK i hvitevarer 2040 kr/ODP-kg

       Som det går frem av tabellen vil utvinning av KFK fra hvitevarer i henhold til SFTs analyse være fra omlag 20 til 250 ganger så kostbart pr. ODP-kilo som de andre vurderte tiltakene. Analysen viser at i forhold til effekten på ozonlaget vil utvinning av KFK fra hvitevarer være et svært lite kostnadseffektivt tiltak i forhold til andre aktuelle tiltak. En slik utvinning vil også totalt sett bli svært kostbar.

       Komiteen har tidligere i Innst.S.nr.56 (1993-1994) (om avfallsmeldinga) bedt departementet utarbeide et landsomfattende system for innsamling av hvitevarer. Ut fra kravet til en effektiv ressursutnyttelse finner jeg med henvisning til ovennevnte, på det nåværende tidspunkt og innenfor de eksisterende budsjettrammer, ikke å kunne prioritere bruk av statlige midler til etablering av et landsomfattende system for utvinning av KFK fra hvitevarer. Gjennom et slikt system ville man som tidligere nevnt heller ikke fått tatt hånd om mer enn ca 5 % av det ozonreduserende potensialet i de gassene som i dag finnes i ulike produkter i Norge.

       Utfra et bredere miljøvernhensyn tar vi imidlertid fra miljøvernmyndighetenes side nå sikte på å gå inn i forhandlinger med representanter for hvitevarebransjen for å komme frem til enighet om et ambisjonsnivå for innsamling og gjenvinning av hvitevarer. Det vil her være naturlig å vurdere om det er samfunnsøkonomisk fornuftig å gjenvinne andre materialfraksjoner enn jern og metaller, og om det skal etableres systemer for innsamling og destruksjon av kompressoroljen i hvitevarene.

b) Forslag om gratis retur av hvitevarer

       I dag er det kommunene og bilvraksystemet som bærer den økonomiske belastningen med å få samlet inn og gjenvunnet hvitevarene. Husholdningene har ikke noen direkte kostnader knyttet til det å levere de kasserte hvitevarene til innsamling og gjenvinning, men blir eventuelt belastet disse kostnadene gjennom de årlige kommunale renovasjonsgebyrene. Jeg synes det er positivt at flere kommuner nå på frivillig basis selv innfører betalingsordninger for levering av hvitevarer til Norsk kjøleindustris innsamlingssystem.

       I en oppfølging overfor hvitevarebransjen vedrørende en eventuell landsomfattende innsamlingsordning for hvitevarer vil det også være et sentralt punkt å se på hvordan innsamlings- og gjenvinningssystem for hvitevarene skal finansieres. Innføring av en pante- og returordning som sikrer at hvitevarene kan leveres gratis for avfallsbesitter vil være en av de finansieringsmodeller som vil bli vurdert.

c) Forslag om å utforme støtten til bilpressefirma o.l. slik at en unngår unødige utslipp av KFK ved pressing av brukte hvitevarer

       Miljøvernmyndighetene gir idag økonomisk støtte til pressing av bilvrak for å redusere transportkostnadene frem til gjenvinningsanleggene. Biloppsamlingsplassene har plikt til å motta hvitevarer og støtten til pressing av bilvrak omfatter derfor også hvitevarene. Plikten til å motta hvitevarer har biloppsamlingsplassene fått for å sikre at hvitevarene blir samlet inn og gjenvunnet, slik at disse ikke havner på kommunale fyllinger eller forbrenningsanlegg.

       I Dok.nr.8:18 foreslås det at det utformes andre støtteordninger til bilpressefirmaer o.l. for å unngå utslipp av KFK på grunn av pressing av brukte hvitevarer. Til dette er det grunn til å understreke at presseordningen i seg selv ikke fører til økt utslipp av KFK så lenge alternativet er at hvitevarene deponeres på en fyllplass, men vil kun fremskynde tidspunktet for når gassene frigjøres.

       Jeg er imidlertid klar over at støtten til pressing av hvitevarer kan føre til en vridning av konkurranseforholdet i disfavør av andre innsamlings- og behandlingsløsninger. I den grad dette er et reelt problem vil Miljøverndepartementet, i de forhandlinger som nå skal innledes med hvitevarebransjen, tilstrebe å komme fram til mer konkurransenøytrale løsninger.

2) Håndtering av brukt KFK i kjøleanlegg

a) Forslag om krav til destruksjon av brukt KFK

       I Dok.nr.8:18 blir det pekt på at en for å hindre utslipp må sørge for at KFK som tas ut av norske kuldeanlegg tas hånd om på en mest mulig forsvarlig måte. Dette bør medføre at all KFK som tas ut av anlegg leveres til godkjent mottak, og at hovedregelen må være forsvarlig destruksjon av brukt KFK.

       Å sørge for at KFK som tas ut av norske kuldeanlegg tas hånd om på en mest mulig forsvarlig måte er idag dekket ved både forurensningsloven, produktkontrolloven og KFK-forskriften som pålegger den ansvarlige generelle plikter om å unngå forurensning.

       Montreal-protokollen anmoder om at partene destruerer overflødige ozonreduserende stoffer når det er økonomisk rimelig og miljømessig forsvarlig å foreta slik destruksjon.

       Å destruere hovedmengden av den KFK som blir tappet av anlegg vil innebære at det vil bli svært små, om noen, mengder til etterfylling av anlegg i Norge etter at importen av stoffet stanses fra 1995. Etter SFTs vurdering vil de fleste norske anlegg ha behov for etterfylling av KFK etter importstansen av stoffet. En konsekvens av nevnte forslag vil derfor kunne bli at de fleste norske kuldeanlegg på grunn av mangel på tilgjengelig KFK vil måtte ombygges i løpet av meget kort tid. En slik omfattende og påtvunget ombygging i løpet av en antatt periode på 1-2 år er av NTH-SINTEF vurdert som teknisk og praktisk umulig å gjennomføre pga. en begrenset entreprenør- og servicekapasitet i Norge. Mangel på entreprenør- og servicetilgang kan også føre til økt bruk av ufaglært arbeidskraft, med de farene dette innebærer for dårlig utført arbeid, lekkasjer og anleggsstopp som resultat.

       På bakgrunn av ovennevnte er det etter min vurdering ikke hensiktsmessig å sette strengere krav til destruksjon av KFK enn de krav som er gjeldende idag. Dette vil ikke være i motstrid til Montreal-protokollens anmodning om destruksjon av KFK.

b) Forslag om innleveringsplikt for all brukt KFK

       I Dok.nr.8:18 vises det til et forslag til midlertidig forskrift fra SFT om unntak fra den generelle leveringsplikten for KFK som er avtappet kuldeanlegg, klimaanlegg og varmepumper og som skal gjenbrukes i andre tilsvarende anlegg. Chaffey og Meland hevder at slik gjenbruk av KFK er et problem fordi det forsinker takten i utskiftingen av anlegg, og foreslår at leveringsplikten for KFK som skal gjenbrukes i kjøleanlegg ikke blir opphevet.

       La meg innledningsvis forsøke å oppklare eventuelle misforståelser angående utskiftingstakten for anlegg med KFK:

       Som det fremgår av det som er sagt under 2a vil det etter importstansen for KFK fra 1995 fortsatt være tillatt med etterfylling av kuldeanlegg, kjøleanlegg og varmepumper som var ferdig installert før 01.07.91 (KFK-forskriften § 7). Dette vil også være tilfelle ved opprettholdelse av dagens leveringsplikt. Allerede i 1994 er tilbudet av KFK på det norske markedet ventet å være mindre enn etterspørselen for etterfylling av ovennevnte type anlegg. Også med en leveringsplikt for kuldebransjen vil den mengden KFK som blir levert inn til mottakssystemene og som kan brukes om igjen derfor høyst sannsynlig bli videresolgt til tillatt etterfylling av kuldeanlegg. En eventuell opphevelse av leveringsplikten for KFK som kan brukes om igjen vil derfor neppe ha vesentlig innvirkning på selve utskiftingstakten for kuldeanlegg i Norge.

       Hensikten med SFTs forslag om midlertidig unntak fra den generelle leveringsplikten for KFK fra kuldebransjen har vært å legge forholdene til rette for en smidig avvikling av KFK-bruken i Norge, samtidig med at de nødvendige miljøhensyn tas og våre internasjonale forpliktelser oppfylles.

       Siden KFK ventes å bli en mangelvare på det norske markedet allerede i 1994, vil det raskt kunne bli problemer med å fremskaffe KFK til tillatte etterfyllinger i eksisterende kuldeanlegg etter importstansen fra 1995. Dette vil gjøre det nødvendig for store deler av kuldebransjen å konvertere til andre kuldemedier og skifte ut anleggene før anleggenes naturlige « levetid » er omme. Omstillingskostnadene for kuldebransjen ved en slik konvertering ventes å bli betydelige og er av NTH-SINTEF anslått til å være i størrelsesorden 1-2 milliarder kroner.

       Ved opprettholdelse av leveringsplikten vil kuldebransjen måtte levere inn KFK for så å kjøpe stoffet tilbake igjen for tillatt etterfylling. En slik innleveringsplikt vil representere et fordyrende mellomledd som vil påføre kuldebransjen ytterligere kostnader ved avviklingen av KFK-bruken, uten at miljøgevinsten av dette synes å være særlig stor. Siden dagens eneste mottakssystem er i Oslo-regionen, bør det også pekes på at leveringsplikten vil medføre lang og unødig transport av KFK fra andre landsdeler med den utslippsrisiko dette medfører, før resirkulerbar KFK igjen kan selges på det norske markedet.

       Utfra de vurderinger miljøvernmyndighetene har gjort, antas det at forslaget om å midlertidig oppheve leveringsplikten for kuldebransjen vil ha svært liten miljømessig betydning, og vil trolig ikke innebære en mer uforsiktig håndtering av KFK og økt utslipp av stoffet. Dette har bl.a. sammenheng med følgende:

       Det bør i denne anledning påpekes at den foreslåtte midlertidige forskriften ikke tillater utslipp av KFK, og at den ikke bryter med det øvrige regelverk på dette punkt. Det bør også påpekes at den foreslåtte forskriften ikke unntar leveringsplikt for KFK som tappes av anlegg og som ikke kan brukes om igjen.

       Etter miljøvernmyndighetenes vurdering er det også tvilsomt om unntaksforslaget innebærer videre sikkerhetsrisiko eller ytterligere fare for havari av anlegg fordi:

       En utilsiktet konsekvens er at Returprosjektets rolle vil kunne bli svekket ved en eventuell oppheving av leveringsplikten ved at prosjektet får inn mindre mengder KFK som kan regenereres. Prosjektet vil imidlertid fortsatt kunne fungere som et frivillig mottaksapparat for KFK som skal destrueres.

       Jeg har i min vurdering lagt særlig vekt på at avviklingsforløpet for KFK bør gjennomføres på en måte som gir minst mulige skadevirkninger for samfunnet og moderate økonomiske konsekvenser for anleggseierne, i tillegg til at det tas de nødvendige miljøhensyn. Ut fra en totalvurdering av de samfunnsmessige konsekvensene opp mot de miljømessige, vil jeg gå inn for å iverksette SFTs forskriftsforslag om å midlertidig oppheve kuldebransjens leveringsplikt for KFK.

c) Tekniske krav til og kontroll av kjøleanlegg

       I Dok.nr.8:18 pekes det på at arbeidet med tekniske krav til og kontroll av kjøleanlegg må forseres. Dette er også et mål Miljøverndepartementet arbeider mot. Jeg vil imidlertid minne om at aktørene innen de aktuelle bransjene idag ikke står fritt når det gjelder håndtering av KFK i kuldeanlegg. Den ansvarlige er allerede forpliktet både etter forurensningsloven, produktkontrolloven og KFK-forskriften til å unngå forurensning. Det kan være forbundet med straffeansvar å ikke følge opp disse forpliktelsene. Lovene fastsetter visse rammebetingelser som kan suppleres med frivillige ordninger. En slik frivillig godkjenningsordning for kuldeentreprenører er i år etablert, med økonomisk støtte fra Miljøverndepartementet. Det arbeides nå også med å innarbeide tekniske krav til kuldeentreprenører i byggeforskriftene under plan- og bygningsloven.

       Et annet tiltak som vil være med å redusere utslippene av ozonreduserende stoffer og sørge for at anleggene blir tettere er selve importstansen av KFK. Som tidligere omtalt vil tilgjengeligheten av KFK i tiden fremover bli svært begrenset og prisen på stoffet er ventet å øke betraktelig. Dette vil etter miljøvernmyndighetenes vurdering stimulere til at brukerne vil gjøre vesentlig større anstrengelser for å holde de gamle anleggene tette. Det er også grunn til å tro at de anlegg som representerer den største miljøfaren vil bli skiftet ut først grunnet høye vedlikeholdsutgifter.

       Miljøverndepartementet foretar en løpende vurdering av om dagens tiltak på dette området virker etter hensikten. Dersom disse tiltakene ikke er tilstrekkelig for å redusere utslippene av KFK ned til et miljømessig forsvarlig nivå, vil jeg vurdere å ta i bruk andre virkemidler for å sikre en forsvarlig håndtering av kuldeanlegg med ozonreduserende stoffer.

3) Håndtering av brukt halon

a) Forslag om raskest mulig utskifting av halon som brannslokkemiddel

       Norge har ingen egenproduksjon av halon og importen av stoffet stanset 1. januar 1994. Fram til 1995 vil det være tillatt å etterfylle brannslokkeanleggene med halon som eksisterer på det norske markedet. Etter dette tidspunktet vil slik etterfylling være forbudt. Alle brannslokkeanlegg med halon skal være tatt ut av bruk innen år 2000 (jf. § 10 i KFK-forskriften). Dersom man skal ha en intakt brannslokningsberedskap, vil ovennevnte reguleringer innebære at man i praksis må skifte ut anleggene kort tid etter at etterfyllingsforbudet trer i kraft. Det er derfor ventet at de fleste brannslokningsapparat med halon blir skiftet ut i perioden 1995-96.

       Forslaget i Dok.nr.8:18 om en raskest mulig utskifting av halon som brannslokkemiddel er etter min vurdering derfor ivaretatt gjennom ovennevnte bestemmelse i KFK-forskriften. Det kan også opplyses om at Norge er et av de få landene som regulerer bruken av halon og som setter krav til tidspunkt for når slike brannslokkeanlegg skal være tatt ut av bruk.

b) Forslag om etablering av en sentral mottaksordning for halon

       Halon i brannslokkeanlegg dekker hele 50 % av det totale ozonreduserende potensialet i ozonreduserende stoffer i Norge. Både de antatte halon-molekylenes sterke ozonnedbrytende egenskaper og gassens samlede bidrag til ozon-nedbrytingen tilsier at det er viktig å etablere et system for håndtering av halon, slik Chaffey og Meland foreslår. Som det fremgår av tabell 2 er innsamling av halon fra brannslokkeanlegg i tillegg sannsynligvis det mest kostnadseffektive tiltaket m.h.p. miljønytten på området ozonreduserende stoffer.

       Det er i Norge idag leveringsplikt for avtappet halon til leverandør/importør, godkjent mottak eller til innsamler for spesialavfall (KFK-forskriften § 12). Slik innlevert halon skal destrueres, eller det kan regenereres for gjenbruk i brannslokkeanlegg fram til 1995. Det eksisterer idag ingen innenlandske ordninger i Norge hverken for destruksjon eller gjenvinning av halon. Det regnes med at mengden halon som blir avtappet fra eksisterende anlegg i Norge er større enn behovet for etterfylling av anleggene. Jeg anser det derfor som viktig med et system for håndtering av den halonen som vil være « overflødig » på det norske markedet, enten denne kan gå til gjenbruk eller den må destrueres.

       Bakgrunnen for vedtaket i Montreal-protokollen om å stanse produksjonen og forbruket av halon allerede innen 1994 var at den mengde halon som var tilgjengelig på det internasjonale markedet ble ansett som tilstrekkelig til å dekke behovet for medlemslandene. Det ble derfor vedtatt å tillate import og eksport av resirkulert materiale til medlemsland under protokollen, og medlemslandene er oppfordret til å stille brukt halon de ikke selv har behov for til disposisjon for andre land.

       Under reforhandlingene av Montreal-protokollen arbeidet Norge aktivt for at ovennevnte forslag om utfasingstidspunkter og tillatelse til å forhandle brukt halon over landegrensene ble innarbeidet i protokollen. Etter min vurdering er det viktig å følge opp intensjonene bak bestemmelsen om produksjons- og forbruksstans av halon og legge forholdene til rette for at brukt halon blir stilt til disposisjon for andre medlemsland. Miljøvernmyndighetene arbeider derfor nå med å opprette en nasjonal halonbank for halon som kan brukes om igjen, og som kan stilles til disposisjon for andre land. I tillegg til at dette vil gjøre det lettere for andre land som er medparter under protokollen å gjennomføre produksjonsstans for halon, vil denne ordningen med gjenbruk av halon også kunne bidra til å redusere produksjonen av ny halon i u-land. Ordningen vil derfor kunne bidra til å redusere det samlede globale omfanget av halonutslipp til stratosfæren og dermed redusere den negative miljøeffekten av halonbruken.

       En internasjonal halonbank som skal sette selgere av halon i kontakt med aktuelle kjøpere i tråd med Montreal-protokollens bestemmelser er nå under opprettelse i regi av UNEP. Den nasjonale halonbanken er tenkt å være en videreformidler til den internasjonale halonbanken som setter selger av halon i kontakt med aktuelle kjøpere. Ved salg av norsk halon på det internasjonale markedet, vil det være aktuelt at norske myndigheter etablerer visse kriterier og forutsetninger, bl.a. at andre internasjonale avtaler om handel med avfall for gjenvinning overholdes.

       Etter 1995 vil det være lite etterspørsel etter halon på det norske markedet pga. etterfyllingsforbudet, men med mulighet for enkelte dispensasjoner. Ved opprettelse av en nasjonal halonbank vil forholdene bli lagt til rette for salg av norsk halon på det internasjonale markedet også etter dette tidspunkt. Dette vil gjøre at etterspørselen etter norsk halon øker og at stoffet blir mer verdifullt som vare. Dette gir økte incentiver til å ta vare på halonen på en sikker måte inntil denne selges eller eventuelt innleveres for destruksjon.

       En mangel ved en slik ordning vil imidlertid være at den ikke vil kunne håndtere halon som skal destrueres. For å opprette en mottaksordning for slik halon, arbeides det derfor med en løsning i tilknytning til dagens spesialavfallssystem på Flesland som kan sørge for at halonen blir destruert dersom det ikke finnes anvendelse for den. Jeg ser klare fordeler ved å knytte en slik mottaksordning for halon til spesialavfallssystemet på Flesland:

       En forutsetning for at en slik ordning skal fungere godt er at avfallsbesitteren ikke blir direkte belastet med kostnadene ved innsamling, transport og destruksjon av stoffet (på inntil 8 kr/kg). I utgangspunktet kan det virke uheldig å fravike prinsippet om at forurenseren betaler ved avfallshåndteringen av halon. På en annen side er det svært viktig at innsamlingsordningen for halon fungerer etter intensjonene, siden den miljømessige effekten ved tiltaket vil være spesielt stor. Jeg anser det derfor som viktig å legge forholdene til rette for at avfallsbesitter kan levere halon gratis eller til lave kostnader, og ser i denne forbindelse behov for å vurdere nærmere en offentlig ordning for dekning av kostnader ved slik avfallshåndtering. Dette er spørsmål en vil måtte komme tilbake til i forbindelse med budsjettbehandlingen.

c) Forslag om tekniske krav til og kontroll av brannslokkingsanlegg

       Stortingsrepresentantene Chaffey og Meland går i sitt forslag inn for at det blir stilt tekniske krav til og kontroll av brannslokkingsanlegg. For håndtering av halon gjelder de samme kravene som for KFK i forurensningsloven, produktkontrolloven og KFK-forskriften: Aktørene er forpliktet til å unngå forurensning som det kan være forbundet med straffeansvar å ikke følge opp. I tillegg setter forsikringsselskapene krav til kontroll av brannslokkingsanlegg.

       Ved en anleggslekkasje slippes halongassen ut til atmosfæren i løpet av svært kort tid (i løpet av noen få sekunder). Dette betyr at brannslokningsanlegget må være 100 % tett og ha bra teknisk standard dersom det skal fungere etter hensikten. Det vil også være i eierens egeninteresse å holde brannslokningsanlegg tette og funksjonsdyktige. Ved eventuell brann kan eieren få redusert brannforsikringen dersom brannslokningsanlegget ikke er fullt funksjonsdyktig. I forhold til eksisterende anlegg vil det miljømessig sett således være lite å vinne på å innføre ytterligere tekniske krav til selve anlegget.

       Som nevnt ovenfor er de fleste anlegg ventet utskiftet i løpet av perioden 1995-96. En eventuell ordning som setter krav til selve anlegget eller til driften av anlegget vil først kunne være operativ etter dette tidspunkt. Utfra miljøvernhensyn mener jeg også av denne grunn at det nå ikke vil være nødvendig å utarbeide videre krav til drift av brannslokningsanlegg.

       Ovennevnte gjennomgang når det gjelder innsamling og destruksjon av haloner og av KFK i hvitevarer og kuldeanlegg, med spesiell fokus på tiltak for å begrense utslippene av halon, viser at Regjeringen legger opp til en miljømessig forsvarlig og kostnadseffektiv politikk på dette området. »