8.1. Sammendrag

       Det vises i meldingen til en rekke helsepolitiske dokumenter som viser at spørsmål omkring pasienters rettigheter har vært viet stadig større oppmerksomhet i de seinere årene. Rettighetsfesting som virkemiddel for rettssikkerhet og styring drøftes. Det uttales bl.a. at ved å lovfeste rettigheter kan det sikres nasjonale minstestandarder på visse viktige områder innenfor tilgjengelige ressurser, samt sikre at nasjonale prioriteringer blir fulgt. På den annen side framholdes det også at en omfattende rettighetsfesting kan være vanskelig forenlig med både nasjonal og lokal styring av den samlede ressursbruk, og at nasjonal styring gjennom et omfattende regelverk med rettigheter og plikter kan komme i strid med den senere tids utvikling med større frihet og lokalt selvstyre for kommunesektoren, og også gi et for stivt og lite fleksibelt hjelpesystem i forhold til folks varierende behov. Det uttales at det for å sikre pasientenes rettsstilling kan det være hensiktsmessig å styrke lovfestingen av de rettigheter man har som pasient. Eksempelvis nevnes bestemmelser om respekt for pasientenes integritet, selvbestemmelse, informasjon og medvirkning. Slike bestemmelser kan bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasienten og helsepersonellet spesielt, og pasientenes trygghet i forhold til helsetjenesten generelt.

       Etter en gjennomgang av gjeldende rett og lovregulering i andre land gis en kortfattet framstilling av NOU 1992:8 Lov om pasientrettigheter og høringsuttalelsene til denne. Det konkluderes med at Regjeringen avviser lovforslaget i NOU 1992:8 og foreslår at det utarbeides et nytt forslag til pasientrettighetslov.

       Den nye loven skal, i tillegg til å samle eksisterende bestemmelser om pasientrettigheter som finnes spredt i de ulike helserettslige særlovene, omfatte:

       Avslutningsvis i kapitlet om pasientrettigheter drøftes forslag om lovfesting av minstestandarder for sosial- og helsetjenestene i kommunene (Dok.nr.8:05 (1993-1994)). Det konkluderes med at Regjeringen ikke går inn for å lovfeste minstestandarder for helsetjenestene. I stedet vil departementet gjennom den statlige tilsynsvirksomheten stimulere til standardutvikling gjennom forskrifter, retningslinjer m.m.

8.2. Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at Regjeringen foreslår å fortsette dagens ordning med ventetidsregistrering og beholde garantibegrepet. Det skal legges mer arbeid i registreringsprosedyrer og arbeid for å få felles praktisering av reglene. Det legges ikke opp til noen bedre lovfesting eller utviding av garantien. Av tradisjonelle pasientrettigheter foreslår Regjeringen å samle rettighetene i en felles lov. Komiteen viser til forslaget om pasientrettighetslov fra Norsk Pasientforening. Komiteen anser dette som et interessant forslag og ber Regjeringen vurdere det som grunnlag for eget lovfremlegg. Komiteen er enig i at en slik felles lov er hensiktsmessig. Komiteen har merket seg at Regjeringen foreslår å gi en lovfestet rett til nødvendig spesialisthjelp som skal begrenses av økonomi, personell og utstyr i helsevesenet. Etter komiteens oppfatning er det behov for en slik rett, men det er vanskelig å se at dette vil være en reell rettighetsfesting med de forbehold om ressurssituasjon som ligger i forslaget. Komiteen støtter forslaget om at det skal gis rett til fornyet vurdering ved et annet sykehus, dersom det er grunn til å tro at diagnosen eller behandlingen er feil. Etter komiteens oppfatning er det positivt at det foreslås innført rett til å velge sykehus på samme behandlingsnivå og innen samme helseregion og i nabofylker. Komiteen støtter anbefalingen om å opprette et pasientombud i hvert fylke, og at informasjonen til pasientene skal bli bedre.

       Komiteen vil peke på at selv om rettigheter knyttet til behandlingens kvalitet og evt. erstatning for feilbehandling har vært en viktig del av pasientrettighetsarbeidet, bør rett til behandling nå få økt oppmerksomhet. Ventetidsgarantien bør derfor vurderes som en pasientrettighet og tas inn i en pasientrettighetslov.

       Komiteen mener at ordningen med pasientombud må lovfestes og fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om lovfesting av ordningen med pasientombud i alle fylker. »

       Som et ledd i bedre sykehusutnyttelse når det gjelder spisskompetanse og spesialisttjenester, og et tiltak for å bedre pasientenes rettigheter, mener komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet at pasienter bør ha mulighet til å søke innleggelse ved regionsykehus utenfor vedkommendes opptaksområde når spesielle forhold tilsier dette. I denne vurderingen bør behandlingsbehov, avstand og kommunikasjonsmuligheter og andre forhold som kan ha betydning for pasientenes helbredelse vektlegges.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil ta utgangspunkt i at en ny finansieringsordning der pengene følger pasienten, sammen med fritt sykehusvalg og forbedret ventetidsgaranti, vil gi betydelig økte pasientrettigheter. Retten til å velge sykehus bør skje uavhengig av helseregion. En evt. utbygging av ventetidsgarantien, sammen med rett til behandling i utlandet dersom garantien ikke kan oppfylles innenlands, vil bety en betydelig bedring av dagens pasientrettigheter.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at retten til å velge sykehus skal være nasjonal slik at Norge blir ett helserike. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at en individuell rettighetslov skal fastlegge bindende normer for ansvar, finansiering og organisering. Etter dette medlems mening er det en rettighetslov som gir rettskrav for den enkelte pasient i forhold til forvaltningen helsevesenet i dag trenger. Ut fra en slik definisjon av en rettighetslov som dette medlem mener helsevesenet nå trenger, holder ikke det forslag til rettighetslov som lanseres i St.meld. nr. 50 mål.

       Den rettighetslov St.meld. nr. 50 legger opp til, er etter dette medlems mening svært begrenset i omfang og ikke bundet opp til finansiering. Rettighetslovforslaget så langt dette medlem forstår skal fortsatt gjøres avhengig av de til enhver tid tilgjengelige ressurser i kommuner og fylkeskommuner. Det bebudede forslag om pasientrettigheter i meldingen legger heller ikke opp til rettslige eller økonomiske reaksjoner overfor tjenesteyter.

       Dette medlem vil ellers peke på at de rettighetsforslag som lanseres i meldingen går på den praksis som i dag stort sett er gjennomført og er således ikke noe utvidelse av de ordninger som i dag praktiseres i helsevesenet.

       Dette medlem er klar over at ikke alle forhold mellom pasient og helseomsorgsvesenet i detalj kan rettighetsfestes i en pasientrettighetslov, men en rettighetslov må på den annen side være så inkluderende at detaljer kan reguleres ved forskrifter, minstestandarder osv.

       Med en rettighetslov koplet opp mot folketrygden som den selvfølgelige finansinstans for helse og omsorg og med et enhetlig statlig ansvar for helsevesenet, ville det etter dette medlems skjønn være lettere å utforme et lovverk og også lettere å praktisere lovverket. Det desentraliserte helse- og omsorgsvesenet er etter dette medlems mening en direkte hemsko for å få etablert og vedtatt en god og forsvarlig pasientrettighetslov.

       Dette medlem ser selvfølgelig positivt på at meldingen legger opp til å samle de såkalte pasientrettigheter inn i en felles lov, men loven slik dette medlem ut fra meldingen tolker det fremtidige forslag, kan neppe betegnes som en reell pasientrettighetslov.

       Dette medlem beklager at forslaget til pasientrettighetslov som var utformet av jusprofessor Ståle Eskeland i NOU 1992:8 avvises. Forslaget fra Ståle Eskeland var etter dette medlems mening et stykke på vei i riktig retning selv om Fremskrittspartiet heller ikke finner det lovforslaget tilstrekkelig da dette forslaget heller ikke var koblet opp mot en trygg og sikker finansiering, eksempelvis koplet opp mot folketrygdloven som pr. dato er den eneste rettighetsloven man har innen helse og omsorg.

       Dette medlem er positiv til et pasientombud, men dette medlem mener at pasientombudet bør knyttes til fylkeslegens kontor og ikke til den fylkeskommunale administrasjon. Dette medlem mener å vite at ordningen med pasientombud på frivillig basis i enkelte fylkeskommuner har medført problemer idet ombudene ikke alltid føler seg fristilt i forhold til sin arbeidsgiver som er fylkeskommunene, og dette er etter dette medlems skjønn svært uheldig.

       Dette medlem kan ikke gi sin støtte til at valget av sykehus skal begrenses til egen region. Dette vil virke begrensende på valgmuligheten og i verste fall kan det føre til at ledig kapasitet ved sykehus utenom regionen ikke utnyttes fullt ut. Dette medlem kan imidlertid gi sin støtte til økt bruk av betaling når det gjelder transport for behandling utenom egen region, men går mot økt egenbetaling for transport innen egen region.

       Dette medlem viser til at det fremgår av meldingen at Kommunenes Sentralforbund, de fleste fylkeskommuner og en rekke enkeltkommuner stiller seg skeptisk til innføring av reelle pasientrettigheter. Dette er lett forståelig, sett fra disses ståsted, men det er mindre forståelig at departementet lar seg diktere av den motstand man møter i disse fora mot en reell pasientrettighetslov. Dette bekrefter igjen det dette medlem har anført i sine generelle merknader at hele helsemeldingen i større og mindre grad er diktert av de nåværende produsenter av helse- og omsorgstjenester, nemlig fylkeskommunene. Det er etter dette medlems skjønn meget betenkelig at hensynet til det såkalte lokale selvstyre går foran pasienter og omsorgstrengendes interesser.

       Dette medlem vil selvfølgelig subsidiært støtte meldingens forslag om pasientrettigheter.