1. Sammendrag

1.1 Innledning

       I proposisjonen drøfter Regjeringen hovedtrekk ved utviklingen i kommuneøkonomien i perioden 1990-1995, og redegjør for det økonomiske opplegget for 1996. Grunnskolereformen 1997 omtales spesielt. En omtale av utviklingen i kommuneøkonomien i 1994 og 1995 er også gitt i Revidert nasjonalbudsjett 1995. Det vises for øvrig til at Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi i sin junirapport vil ha en mer omfattende gjennomgang av den økonomiske utviklingen i kommunesektoren.

       I proposisjonen gis det en kort omtale av de prinsipper som legges til grunn for departementets resultatrapportering. Resultatinformasjonen som presenteres i proposisjonen består av henholdsvis økonomiske nøkkeltall og indikatorer for tjenesteyting, spesialanalyser og omtale av utvalgte tema.

1.2 Hovedtrekk ved utviklingen i kommuneøkonomien 1990-94

       I proposisjonen gis det en beskrivelse av hovedtrekkene i den økonomiske utviklingen i kommunene og fylkeskommunene samlet, herunder en beskrivelse av utviklingen i de viktigste inntekts- og utgiftsarter. Blant annet fokuseres det på utviklingen i overskudd før lånetransaksjoner. Kommunesektoren hadde samlet et overskudd før lånetransaksjoner i 1994 på om lag 3.600 mill. kroner, som innebar en betydelig resultatforbedring i forhold til foregående år. Oslo kommune hadde et overskudd på vel 2.000 mill. kroner. De øvrige kommunene hadde samlet et overskudd på knappe 1.000 mill. kroner, mens fylkeskommunene hadde et overskudd på knappe 600 mill. kroner. Hovedkonklusjonen er at den økonomiske situasjonen i kommuner og fylkeskommuner har vist en klar bedring i perioden.

       Utviklingen i frie inntekter i perioden 1985-1994 viser en årlig gjennomsnittlig vekst på 4,8 %. For Oslo var veksten på 5,1 %, mens den for kommuner utenom Oslo var på 4,7 %. For perioden under ett var det små variasjoner i inntektsveksten mellom kommunene gruppert fylkesvis og mellom fylkeskommunene. Variasjonene for perioden 1990-1994 var imidlertid betydelig større. I denne perioden hadde kommunene i Akershus og Rogaland en klart høyere vekst enn gjennomsnittet. Akersus fylkeskommune hadde den sterkeste inntektsveksten av fylkeskommunene i siste fireårsperiode.

       På basis av regnskapstall for 1993 er det i proposisjonen beskrevet forskjeller i kommunenes finansielle situasjon med utgangspunkt i en rekke ulike indikatorer. Departementet viser til at den finansielle situasjonen er jevnt over tilfredsstillende i kommunene. De minste kommunene er jevnt over best stilt. Kommunene med innbyggertall fra 9.000 til 15.000 ser ut til å ha de største problemene. Kommuner i trøndelagsfylkene, Hordaland og Østfold peker seg ut med anstrengt økonomi. I gjennomsnitt har kommunene i Rogaland og Akershus best økonomi.

       Tilsvarende er det på basis av regnskapstall for 1994 gitt en beskrivelse av fylkeskommunenes finansielle situasjon. Fra 1993 til 1994 er det en klar bedring i den økonomiske stillingen for de fleste fylkeskommunene. Men fylkeskommunene Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Sogn- og Fjordane, Hedmark og Vest-Agder har fortsatt en stram økonomi. Disse har alle akkumulerte underskudd som utgjør fra om lag 1 % til 6 % av driftsinntektene.

       Videre gis det i proposisjonen en oversikt over utviklingen i den kommunale tjenesteproduksjonen. I perioden 1991-1994 økte antall barnehageplasser med 50.000. 40 % av alle 6-åringer hadde et skoletilbud i 1994. Men her er det store variasjoner mellom kommunene gruppert fylkesvis med hensyn til dekningsgrad. Årsvekstinnsatsen innenfor hjemmehjelpstjenestene har økt betydelig de siste årene. Fra 1994 til 1995 er økningen på nærmere 10.000 årsverk. De siste årene har det ikke vært økning i samlet antall årsverk knyttet til institusjonsbaserte omsorgstjenester, men ressursinnsatsen pr. plass har økt. Gjennomgående er pleie- og omsorgstilbudet best utbygd i Nord-Norge, og spesielt i Finnmark.

       Proposisjonen gjengir også hovedresultatene fra en undersøkelse foretatt av SSB, som viser både variasjoner i kommunenes kostnader til avløpstjenester pr. abonnent og hvor stor andel av disse kostnadene som finansieres gjennom avgiftsinntektene.

1.3 Andre aktuelle saker

       I proposisjonen gis det en redegjørelse for gjelds- og garantisituasjonen i kommunesektoren. I 1992 hadde kommunesektoren en total lånegjeld på vel 108 mrd. kroner og et totalt garantiansvar på ca 21 mrd. kroner. Dette fordeler seg med hhv. ca 85 og 15 mrd. kroner på kommunene og hhv. ca 23 og 6 mrd. kroner på fylkeskommunene.

       Videre beskrives bakgrunnen for at Finansdepartementet i januar 1995 nedsatte en arbeidsgruppe for å vurdere alternative måter å tilføre kommunene skatteinntekter på. Arbeidsgruppen skal avlevere sin rapport 1. juni 1995.

       Proposisjonen omtaler hvordan de øremerkede statlige tilskuddsordningene fordeler seg på kommunene. Det viser seg at kommuner med høye inntekter pr. innbygger er de som best klarer å nyttiggjøre seg tilskuddsordningene. Hovedkonklusjonene i en rapport laget på oppdrag fra departementet er at øremerkede tilskudd er effektive i de tilfeller hvor tilbudet i utgangspunktet er dårlig utbygget, mens effektene ikke er like klare for tjenester der kommunene har et relativt godt tilbud.

       Rapportering fra fylkesmannsembetene er omtalt i proposisjonen. Det gis også en beskrivelse av fylkesmennenes samordningsrolle.

       Dessuten beskrives et samarbeidsprosjekt mellom Kommunaldepartementet og Kommunenes Sentralforbund om kvalitetsutvikling i kommunale tjenester.

1.4 Det økonomiske opplegget i kommunene i 1995

       I proposisjonen gis det en kort oversikt over inntekter og utgifter i kommunesektoren i 1995. Det er en nedgang i kommunenes inntekter for 1995 på ca 1 %, som er om lag det samme som ble lagt til grunn ved behandlingen av statsbudsjettet for 1995. I Revidert nasjonalbudsjett er det lagt til grunn en oppjustering av anslagene for kommunesektorens skatteinntekter i 1995 på om lag 900 mill. kroner i forhold til forutsetningene i salderingsproposisjonen. Kommunesektorens ordinære skatter på inntekt og formue er anslått til å bli redusert med nominelt 0,7 %. Med en anslått reell nedgang i kommunesektorens inntekter i 1995, samtidig som det i Revidert nasjonalbudsjett legges til grunn en fortsatt vekst i kommunesektorens bruttoutgifter, regnes det med at sektoren i 1995 vil få et underskudd før lånetransaksjoner på om lag 500 mill. kroner.

       Det redegjøres også i proposisjonen for skjønnstildelingen i 1994 og 1995. Totalt ble det for 1994 fordelt 2.650,9 mill. kroner som skjønnstilskudd, hvorav 1.109,9 mill. kroner til fylkeskommunene og 1.541 til kommunene. Fordelingen for 1995 er på totalt 2.235,3 mill. kroner, med 1.245 mill. kroner til kommunene og 990,3 mill. kroner til fylkeskommunene.

       I proposisjonen omtales også visse justeringer av det økonomiske opplegget for 1995 som angår kommunesektoren. Dette gjelder poster på budsjettene til hhv. Sosial- og helsedepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Miljøverndepartementet. Andre aktuelle saker for 1995 som omtales i proposisjonen er forsinket endring av dyrevernloven, Reform 94, vederlagsforskriften og lovregler om tvang og maktbruk i tjenester overfor personer med psykisk utviklingshemming.

       Departementet redegjør for ordningen med momskompensasjon for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner ved kjøp av visse tjenester fra registrerte næringsdrivende.

1.5 Det økonomiske opplegget for 1996

       Regjeringen går inn for en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter på om lag 3/4 % fra 1995 til 1996 eller om lag 1.200 mill. kroner. Det legges videre opp til en reell vekst i kommunesektorens frie inntekter (skatteinntekter og rammetilskudd) på om lag 1/4 %, eller om lag 300 mill. kroner i faste priser. Inntektsforutsetningene for 1996 er gjennomsnittsanslag. Veksten for den enkelte kommune/fylkeskommune vil variere bl.a. ut fra utviklingen i skattene lokalt og ut fra overføringene i inntektssystemet.

       Departementet presiserer at dersom anslagene for kommunesektorens skatteinntekter i 1995 blir endret i forhold til forutsetningene i Revidert nasjonalbudsjett 1995, kan vekstforutsetningene for kommunesektorens inntekter for 1996 bli endret i forbindelse med framleggingen av Nasjonalbudsjettet/statsbudsjettet og i Salderingsproposisjonen. Anslag for vekst i kommunesektorens inntekter 1995-1996, er basert på anslaget for kommunesektorens inntekter for 1995 i Revidert nasjonalbudsjett 1995.

       Det understrekes i proposisjonen at kommunesektorens muligheter til å gi et tilfredsstillende tjenestetilbud ikke bare avhenger av utviklingen i inntektene, men i stor grad også av innsparinger som følge av omstillinger og effektivisering av eksisterende kommunal virksomhet.

       Rammen for skjønnstilskudd for 1996 er foreslått satt til 2.235 mill. kroner. Dette er nominelt uendret i forhold til 1995. Innenfor den foreslåtte rammen vil departementet bl.a. gi tilskudd til Odda og Ullensvang kommuner som delfinansiering av skredsikringstiltak, samt fortsatt tilskudd til planlegging til kommuner i Akershus som blir berørt av Gardermoen-utbyggingen. Det vil i denne forbindelse også bli tatt hensyn til kommuner med særlig store kostnader pga. språkdelingsregelen i grunnskoleloven.

       I proposisjonen varsles om 4 øremerkede tilskudd som i statsbudsjettet for 1996 vil bli foreslått innlemmet i inntektssystemet. Til sammen utgjør dette om lag 88 mill. kroner. Tilskuddene er:

-	Tilskudd til grendeskoler 20 mill. kroner.

-	Tilskudd til lønn til leirskoler 23,9 mill. kroner.

-	Tilskudd til diverse særlig kostbare kurstilbud (landslinjer) 43 mill. kroner.

-	Tilskudd til statens gartnerskole Staup, 1,3 mill. kroner.

       Ved beregning av vekst i kommunesektorens inntekter vil det på vanlig måte bli tatt hensyn til endringer i oppgavefordelingen mellom stat og kommunesektor og regelendringer som fører til økte eller reduserte utgifter for sektoren. Det redegjøres i proposisjonen nærmere for endringer i oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene og endringer i regelverk som har konsekvenser for kommunesektorens inntektsrammer for 1996.

       Beregningen av tilskudd gjennom inntektssystemet for 1996 vil skje etter samme prinsipper som for 1995. Minsteinntektsnivået vil bli som i 1995, dvs. 96,2 % for kommunene og 113,25 % for fylkeskommunene. Grensen for trekk på grunn av høye skatteinntekter i kommunene vil fortsatt være 140 %. Egenfinansieringsandelene vil bli oppdatert på grunnlag av regnskapstall for 1993.

1.6 Grunnskolereformen 1997

       I proposisjonen redegjøres det for bakgrunn og forutsetninger for grunnskolereformen. Regjeringen foreslår i proposisjonen at 10-årig grunnskole iverksettes fra og med høsten 1997. Dette innebærer at alle 6-åringer får rett og plikt til opplæring under lov om grunnskolen. Kommunene forplikter å tilrettelegge opplæringen for 6-åringene etter lov og forskrifter for grunnskolen, herunder stilles det krav til kommunen om å sørge for tjenlige skoler.

       Det tekniske beregningsutvalg fikk 4. juli 1994 et tilleggsmandat vedrørende gjennomgang av kostnadene ved skolestart for 6-åringer. I proposisjonen redegjøres det for utvalgets beregninger av samlet økning i offentlige driftskostnader ved reformstart, investeringer i skolelokaler og de ulike kostnadselementene.

       Det er i proposisjonen gitt en beskrivelse av hvordan reformen er tenkt finansiert. Regjeringen vil foreslå at det over statsbudsjettet i 1996 og 1997 bevilges midler over Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets budsjett til kommuner som må bygge for å kunne få nok skolelokaler til 6-åringene. Det foreslås et investeringstilskudd med fast sats på kr 20.000 pr. 6-åringsplass i nybygde skolelokaler. Regjeringen ber derfor om en tilsagnsfullmakt i 1995 for å kunne gi kommunene tilsagn om et slikt tilskudd for utbetaling i 1996 og 1997. Totalrammen for fullmakten er 400 mill. kroner.

       Av proposisjonen framgår det at Regjeringen også vil gi kompensasjon til kommunesektoren i 1997/98 for de økte offentlige driftskostnadene ved skolereformen.

2. Komiteens merknader

2.1 Generelle merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Roger Gudmundseth, Rolf Terje Klungland, Rune E. Kristiansen og Leif Lund, fra Senterpartiet, Terje Riis Johansen, Eva Lian og Morten Lund, fra Høyre, Tore A. Liltved og Arild Lund, fra Sosialistisk Venstreparti, Anlaug Johre Kaasin, og fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, har merket seg at prinsippene for resultatrapporteringen i den foreliggende proposisjonen bygger på Stortingets behandling av St.meld. nr. 23 (1992-1993) om forholdet mellom staten og kommunene. Komiteen viser til partienes merknader i innstillingen til nevnte stortingsmelding ( Innst.S.nr.156 (1992-1993)).

       Komiteen viser til at i Kommuneøkonomiproposisjonen for 1995 ble den delen av proposisjonen som omhandler resultatrapportering betydelig utvidet. Komiteen viser til komiteens flertallsuttalelse i Innst.S.nr.196 (1993-1994):

« Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, har merket seg at den foreliggende proposisjon har fått et helhetlig og oversiktlig preg. Flertallet finner det positivt at det er gitt en bred presentasjon av økonomiske nøkkeltall og indikatorer for utviklingen i kommunesektoren. »

       Komiteen viser til kap. 2 i proposisjonen. Der skisseres de prinsipper som er lagt til grunn for departementets arbeid med resultatrapportering.

       Komiteen har merket seg at kap. 3 og 4 presenterer den resultatinformasjon som departementet pr. i dag ser som hensiktsmessig og mulig å fremlegge. Komiteen har merket seg at departementet vil arbeide aktivt med å forbedre og videreutvikle informasjonen til bruk i senere års kommuneøkonomiproposisjoner.

       Komiteen vil peke på kommunesektorens behov for langsiktig økonomisk planlegging. Dette må tillegges stor vekt ved arbeidet med et forbedret inntektssystem for kommunene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at mens det i 1962 var om lag 106.000 personer sysselsatt i kommunesektoren, så er antallet i 1994 hele 476.000. Kommunesektoren sysselsatte i 1962 omlag 8 % av samlet antall sysselsatte her i landet. Denne andelen var i 1994 økt til 23 %.

       Flertallet viser videre til at dersom vi tar for oss en noe kortere periode så finner vi de samme utviklingstrekkene som vi finner for hele perioden under ett. Fra 1990 til 1994 økte antall sysselsatte i kommunesektoren med til sammen omlag 60.000. En vesentlig del av denne økningen har kommet innenfor helse- og sosialsektoren. Flertallet viser til at kommunesektoren på denne måten har bidratt til å dempe 80-tallets problemer med høy arbeidsledighet.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Stortinget har til behandling St.meld. nr. 32 (1994-1995) der det sies at det lokale folkestyret i kommune og fylkeskommune må føres videre og styrkes. Disse medlemmer viser til at Regjeringen fortsatt vil satse på desentralisert velferdsutvikling, og går inn for å befeste det kommunesystem som har vokst fram i Norge etter krigen. Kommuner og fylkeskommuner skal fortsatt ha ansvar for mange krevende oppgaver knyttet til tjenesteproduksjon og samfunnsutbygging. Hovedtrekkene i den gjeldende oppgavefordeling mellom staten, fylkeskommunen og kommunene skal føres videre.

       Disse medlemmer viser til at inntektssystemet ikke er fullkomment. Disse medlemmer er kjent med at mange kommuner og fylkeskommuner har et inntrykk av at dagens inntektssystem slår urettferdig ut. Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen har oppnevnt et utvalg som skal gjennomgå inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner spesielt, og finansieringen av kommunesektoren generelt.

       Disse medlemmer mener derfor at det vil være uheldig, og kan få føre til ytterligere komplikasjoner, dersom Stortinget i denne fasen skulle foreta prinsipielle endringer i inntektssystemet.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn avvente det arbeid som Ratsø-utvalget nå er pålagt. Når innstillingen fra utvalget foreligger, har disse medlemmer tillit til at Regjeringen vil fremme eventuelle forslag til endringer av inntektssystemet for Stortinget.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er viktig å ha et rapporteringssystem som måler den økonomiske frihet den enkelte kommune har til å skape tjenestetilbud. Disse medlemmer mener at middeltall for kommunene fylkesvis har begrenset verdi, i og med de store variasjonene som finnes innen det enkelte fylke. Det må derfor arbeides parallelt med å forbedre systemet for ressursfordeling mellom kommunene og fylkeskommunene, og å etablere et rapporteringssystem som gir nyttig informasjon bl.a. som grunnlag for Stortingets arbeid. Disse medlemmer vil understreke at det må velges ut et fåtall økonomiske nøkkelbegrep til slik rapportering, og at disse brukes uendret over en årrekke. Det er derfor lite tilfredsstillende når begrepet « korrigert inntekt » som ble innført i 1994, nå er utelatt samtidig som det varsles at dette begrepet vil bli brukt på nytt fra 1996 med en annen definisjon.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet ønsker fortsatt å styrke kommunesektorens økonomi slik at innbyggerne kan sikres likeverdige tjenester og levevilkår uansett hvor folk bor. Disse medlemmer vil understreke at hensynet til et aktivt lokalt folkestyre med ansvar for og muligheter til å finne lokale løsninger, må gå foran sentrale myndigheters ønske om å prioritere lokale innsatsområder, standarden på disse og likhet i tjenestene. Senterpartiet vil gi lokalsamfunnet større ansvar for lokalt tilpassede løsninger. Det må være mulighet for ulike prioriteringer og ulike løsninger lokalt, bygd på minstekrav som alle kommuner får økonomiske rammer til å oppfylle.

       Kommunesektoren har stor betydning for folkestyre, bosettingsmønster og for ressursutnyttelse i hele landet. Særlig i en situasjon med stor arbeidsledighet har kommunesektoren stor betydning for sysselsettingen, og disse medlemmer vil fortsatt utnytte de uløste fellesoppgavene for å redusere ledigheten. Disse medlemmer mener det fortsatt kan oppnås gevinster og forbedringer for samfunnet og den enkelte ved å overføre oppgaver til kommunene fra et høgere forvaltningsnivå. Tempoet i slike endringer må vurderes nøye og sees i sammenheng med de økonomiske ressurser som overføres.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av at Reformberegningsutvalget (Hervik-utvalget) følger opp alle slike oppgaveoverføringer og -endringer av betydning. Dette utvalget må også i visse tilfelle foreta etterberegning av kostnadene slik dette er krevd av Kommunenes Sentralforbund vedrørende Reform 94.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke partiets målsetting om å øke den kommunale handlefrihet. Disse medlemmer vil understreke at dette kan skje enten ved effektivisering av kommunenes egen drift, større statlige overføringer til kommunene eller ved å redusere de statlige pålegg som kommunene er underlagt. Det fremstår som viktigst for Høyre å bidra til livskraftige lokalsamfunn med reell innflytelse på sitt nærmiljø gjennom å redusere omfanget av lover og forskrifter kommunene i dag er pliktige til å etterkomme. Samtidig bærer kommunene selv et stort ansvar for å utnytte sine midler på en mer handlingsrettet måte, til beste for innbyggerne.

       En bedre utnyttelse av offentlige ressurser bl.a. gjennom større bruk av anbud i den kommunale sektor, vil i denne sammenheng være en klar fordel både for kommunens innbyggere og for det lokale næringsliv.

       Med utgangspunkt i de prognoser for landets økonomiske utvikling som Regjeringen foreløpig opererer med, vil disse medlemmer peke på at realveksten i kommunenes økonomi gjennom flere år er blitt sterkere enn forutsatt av Stortinget, og at den for 1996 er beregnet å nå en realvekst på 0,75 %. Disse medlemmer mener dette bør ha lagt grunnlaget for en sterkere innsats på områder som helsetjenester, eldreomsorg og skole.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at et av de største problem i dagens velferds-Norge, er de store forskjeller i kommunenes tjenestetilbud. Rapportering om tjenestetilbudet i kommunene ut fra fylker er interessant, men gir et svært tilslørende bilde av den faktiske situasjonen i kommunene, og dermed et dårlig grunnlag for å fatte politiske beslutninger for å møte dette problemet med forskjellsutviklingen. Dette medlem vil derfor be om at departementet i kommuneøkonomiproposisjonen for 1997 også legger vekt på å få fram variasjonene innen det enkelte fylke.

       Dette medlem vil påpeke at kommunene og de tjenestene kommunene tilbyr er grunnleggende for den norske velferdsstaten. Et stort problem i velferds-Norge er at det er meget store forskjeller i kommunenes tjenestetilbud. Sosialistisk Venstreparti har fått dokumentert forskjellsutviklingen bl.a. ved hjelp av tall fra Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi. Forskjellene innen ett fylke kan være på flere hundre prosent. « Korrigert inntekt » for landets kommuner er inntekter fra inntekts- og formueskatt og rammetilskudd fratrukket beregnet utgiftsbehov på grunnskole-, helse- og sosial- og kultursektorene etter inntektssystemets normer per innbygger. Korrigert inntekt gir en indikasjon på kommunenes reelle økonomiske handlefrihet og økonomiske evne til å oppfylle bl.a. velferdsoppgavene. Innen et og samme fylke kan korrigert inntekt variere sterkt, f.eks. i kommunene i Akershus varierer inntekten med 229 % mellom Bærum og Aurskog Høland. I Østfold er variasjonen i inntekt på 175 % og i Hedmark er forskjellen i inntekt mellom kommunene på 113 %.

       Dette medlem viser til at disse forskjellene i inntekt i svært høy grad gjenspeiles i forskjeller i kommunalt tjenestetilbud. Dette gjelder f.eks. barnehagedelen. For eksempel har Hasvik i Finnmark en dekning på 215 % av landsgjennomsnittet, mens Hjartdal i Telemark ligger på 9,7 % i forhold til landsgjennomsnittet. Årsakene til de enorme forskjellene i barnehagedekning kan være mange; befolkningssammensetning og næringsmønster kan bidra til forklare mye. Likevel mener dette medlem det er grunn til å hevde at bostedskommune er helt avgjørende for om barnet er sikret en barnehageplass.

       Dette medlem vil også vise notat fra Norsk lærerlag datert 20. februar 1995 om situasjonen på skolesektoren. Der påpeker de forskjellene på utgifter til utstyr (per elev målt i driftsutgifter):

« Det er store forskjeller på hvor mye kommunene bruker til utstyr pr. elev målt i driftsutgifter. Mens Nord-Odal bruker 19 kroner pr. elev, har Nordkapp kommune et utgiftstall på 2.820 kroner pr. elev. »

       Selv om dette medlem erkjenner at driftsutgifter til utstyr kan variere sterkt fra år til år, er variasjonen svært stor. Dette medlem frykter at den forskjellige innsats fra kommunenes side når det f.eks. gjelder utstyr, også vil bety dårligere undervisningstilbud. Bostedskommune kan bli avgjørende for utdanningssøkende i konkurransen om studieplass.

       Tilsvarende er situasjonen når det gjelder aldershjemsplasser, tilgang til trygde- og aldersboliger, sosialhjelp og ikke minst innenfor kulturområdet. Selv om årsakene til de store forskjellene i tjenestetilbud er mange, er etter dette medlems oppfatning kommuneøkonomien helt avgjørende. En rekke kommuner i landet har fått dramatisk lavere inntekter enn gjennomsnittet. Dette skyldes i stor grad at rammetilskuddet er blitt redusert, mens kommunenes skatteinntekter og gebyrer utgjør en større del av kommunenes inntekter. En generell økning i skatteinntekter vil generelt være en fordel for kommuner med en relativt stor andel av sine inntekter fra egne skatteinntekter, og en ulempe for overføringsavhengige kommuner.

       Dette medlem mener det er svært uheldig at egenbetaling og gebyrer har en så sterk økning, fordi dette er indirekte skattlegging og har svært uheldig fordelingsvirkning. Dette rammer særlig folk med dårligst økonomi.

       Når det gjelder egenbetaling til barnehageplass viser dette medlem til brev fra Barne- og familieministeren datert 31. januar 1995 der hun slår fast:

« Det er store forskjeller i nivået på foreldrebetalingen fra kommune til kommune, og særlig er det stor variasjon i den satsen en familie med en gitt inntekt må betale for sin heldagsplass. (...) Et eksempel kan illustrere dette: Med brutto årsinntekt inntil 100.000 kroner må en husholdning betale 550 kroner pr. mnd. for en kommunal heldagsplass i Oslo sammenlignet med 2.500 i Steinkjer. Noe under halvparten av kommunene i utvalget har inntektsgraderte satser. »

       Dette medlem mener at befolkningen skal sikres et minimum av velferdstilbud i kommunene, uavhengig av hvor man bor. Viktige virkemiddel for å sikre denne målsetningen er minstestandarder eller rettighetsfesting. Imidlertid vil slike tiltak være verdiløse, hvis ikke kommunene har økonomi til å følge opp. Dette betyr i første rekke at de kommunene med svakest økonomi, må styrkes.

       Dette medlem viser til at et utvalg er nedsatt for å gjennomgå inntektssystemet. I påvente av Stortingets behandling av kommuneøkonomiproposisjonen i 1997, vil dette medlem foreslå at skjønnsposten økes med 2 mrd. og at 1 mrd. av disse midlene går til « fattigkommunene ». Dette medlem viser for øvrig til sine merknader og forslag til de enkelte punkt.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil understreke at kommunesektoren må sikres en økonomisk utvikling som gjør den i stand til å yte befolkningen likeverdige tjenestetilbud og levevilkår uavhengig av bosted. Dette medlem viser til at det fortsatt er betydelige forskjeller i tjenestetilbudet både mellom kommuner og fylkeskommuner. Dette medlem ser derfor økonomisk utjevning og forutsigbare rammebetingelser som hovedmålsettinger for Stortingets arbeid med kommuneøkonomien.

       Dette medlem viser til at Regjeringen foreslår en vekst i de frie inntekter for 1996 på 1/4 %. Dette medlem mener det er grunn til å stille spørsmål ved om dette er tilstrekkelig for å møte de store utfordringene som kommuner og fylkeskommuner vil stå overfor i tiden som kommer. Dette gjelder økt satsing/økte kostnader innenfor eldreomsorg, psykiatri, skole på grunn av demografisk elevtallsutvikling, barnehage, vedlikehold av offentlig infrastruktur, helsevesen, Reform 94 m.v. Dette medlem mener det er nødvendig for å kunne opprettholde den kommunale handlefrihet å sikre at reformer og pålegg fra statens side følges opp med tilstrekkelige økonomiske ressurser.

       Dette medlem finner det videre nødvendig av hensyn til de skjevheter som oppstår på grunn av inntektssystemet å opprettholde skjønnsrammen på et høyt nivå, inntil resultatet av Rattsø-utvalgets arbeid med inntektssystemet foreligger.

       Dette medlem vil på denne bakgrunn foreslå en påplussing på 600 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag til skjønnsramme. Forslaget innebærer en økning i overføringene til kommuner og fylkeskommuner som tilsvarer en reell økning i de frie inntekter på 3/4 %.

       Dette medlem vil understreke at dersom nye signaler tilsier at kommuneopplegget for 1996 blir for stramt i forhold til de store utfordringer som er nevnt, vil Kristelig Folkeparti vurdere en eventuell justering i forbindelse med høstens budsjettbehandling.

       Dette medlem vil i denne forbindelse også påpeke nødvendigheten av å vise moderasjon når det gjelder veksten i offentlige budsjetter.

2.2 Utviklingen i kommuneøkonomien inntil 1995

       Komiteen har merket seg proposisjonens omtale av hovedtrekkene ved utviklingen i kommuneøkonomien 1990-94.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, viser til at hovedtrekkene er i samsvar med Stortingets forutsetninger.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet konstaterer at skatteinntektene de senere år er øket langt sterkere enn Stortingets forutsetninger.

       Komiteen viser til at det vil komme en mer omfattende beskrivelse i junirapporten fra Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi. Komiteen har merket seg at rapportene fra utvalget tar sikte på å gi ajourført informasjon om utviklingen i kommuneøkonomien. Komiteen viser til at rapporten fra utvalget sendes til alle kommuner og fylkeskommuner. I siste rapport fra utvalget (februar 1995) er veksten i kommunesektorens aktivitet sammenlignet med veksten i brutto nasjonalprodukt for Fastlands-Norge. For perioden 1990-94 sett under ett har veksten i kommunesektorens aktivitet til dels vært betydelig høyere enn den tilsvarende veksten i BNP. Komiteen viser til Innst.S.nr.196 (1993-1994) og omtalen av låne- og garantiforpliktelser knyttet til energiverk og bompengeprosjekter, samt KADs videre arbeid med å innhente og bearbeide tallmateriale med sikte på å kartlegge den samlede gjelds- og garantisituasjonen i kommunesektoren, hvorav det vil framgå hva som er knyttet til energiverk og bompengeprosjekter.

       Komiteen har merket seg omtalen i kap. 4 og hovedelementene gjengitt i vedlegg 5 i proposisjonen. Komiteen er fornøyd med at departementet har utarbeidet en oversikt over kommunenes og fylkeskommunenes totale lånegjeld- og garantiansvar.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil peke på at den sterke skattevekst i 1994 var svært ujevnt fordelt på kommunene. Ifølge proposisjonen fikk 143 kommuner redusert sine frie inntekter. I alt 241 hadde en mindre vekst enn prisstigningen. I 13 av fylkene hadde minst halvparten av kommunene mindre vekst enn prisstigningen. Oppstillingen nedenfor er laget på grunnlag av vedlegg 2 i proposisjonen.

       Flertallet vil videre vise til at skattene økte mer (9,3 %) enn rammeoverføringene (2,8 %), til tross for at skattørene ble redusert.

Kommunenes utvikling i frie inntekter i 1994

Kommune	Antall	Antall	Antall uten
	totalt	uten vekst	reell vekst
Østfold	22	2	2
Akershus	22	0	2
Hedmark	22	7	12
Oppland	26	11	19
Buskerud	21	2	3
Vestfold	15	0	3
Telemark	18	4	9
Aust-Agder	15	1	8
Vest-Agder	15	5	9
Rogaland	26	8	12
Hordaland	34	11	20
Sogn og Fjordane	26	11	17
Møre og Romsdal	38	13	20
Sør-Trøndelag	25	10	16
Nord-Trøndelag	24	11	19
Nordland	45	22	35
Troms	25	16	21
Finnmark	19	10	14
Sum		143	241

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er sterkt misvisende å beskrive 1994 som et godt år for hele Kommune-Norge.

       Disse medlemmer mener det har uheldig fordelingsmessig virkning når skattenes andel av de frie inntektene øker så sterkt. For kommunene har skattenes andel av de frie inntekter øket fra 58 % i 1985 til 66 % i 1994.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil peke på at kommunesektoren fikk omlag 3 mrd. kroner høgere inntekter enn forutsatt i revidert budsjett for 1994, og at kommunenes sparing ble omlag 4,5 mrd. kroner høgere enn forutsatt.

       Disse medlemmer har merket seg den sterke vekst i kommunenes tjenestevolum i 1994. Antall barnehageplasser økte med 15.000, antall elever i grunnskolen økte med omlag 10.000. Antall årsverk økte med 9.000 fra 359.000 årsverk. Disse medlemmer vil anta at denne økte sysselsetting har medført innsparing i ledighetskostnader på mer enn 1 mrd. kroner.

       Disse medlemmer mener disse data forteller at kommunesektoren har forbedret sin ressursutnyttelse sterkt i 1994. Samtidig er det klart at behov og forventninger om økt tjenestevolum gjør situasjonen ekstra vanskelig for de mange med dårlig økonomi. Disse medlemmer vil vise til konklusjonene i proposisjonens kap. 3.6 og 3.7, og ber om at skjønnstildelingen tilgodeser de kommuner og fylkeskommuner som trenger det mest.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at den økonomiske utvikling varierer betydelig mellom de enkelte kommuner og fylkeskommuner, men at fokuseringen på årlig budsjettvekst blir meningsløs når man ikke samtidig vurderer om utgangspunktet var rimelig og rettferdig. Interessen bør i stedet knyttes til kommuners og fylkeskommuners evne til å løse sine oppgaver etter at såvel skatteinntekter som de ulike statlige overføringer er tatt i betraktning. Disse medlemmer konstaterer at det ikke kan påvises noen sammenheng mellom høye skatteinntekter og et høyt disponibelt kronebeløp pr. innbygger etter at de statlige overføringer er fordelt. Tendensen synes tvertimot å være den motsatte, nemlig at såkalt « skattesvake » kommuner som hovedregel oppnår en så stor grad av statlige overføringer at deres samlede evne til å løse velferdsoppgaver til syvende og sist, og igjen som en hovedregel, overstiger evnen hos de såkalt « skattesterke » kommunene. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til tabellene 3.24, 3.25 og 3.26 (i proposisjonen) som styrker denne betraktning. Virkemiddelet for å oppnå en mer rettferdig fordeling av de ressurser som er avgjørende for kommunenes evne til å løse oppgaver vil i denne sammenheng helt klart være å styrke de kommunale skatteinntektenes relative betydning for den enkelte kommune. Dette vil samtidig ha den effekt at kommunenes avhengighet av statlige overføringer blir redusert, hvilket etter disse medlemmers oppfatning bidrar til en reell styrking av det lokale selvstyre. Disse medlemmer viser til at Høyre har stått alene om å forsvare kommunenes andel av skatteinntektene, men at stortingsflertallet har ønsket å prioritere statlige overføringer. Disse medlemmer vil imidlertid også for 1996 fremme forslag om at kommunenes andel av skatteinntektene økes og at de statlige overføringene reduseres tilsvarende.

       Disse medlemmer vil for øvrig uttrykke bekymring over at summen av de statlige pålegg har tvunget kommunene til å øke gebyrinntektene mer enn prisstigningen. Disse medlemmer vil i denne sammenheng uttrykke særlig bekymring over den utilstrekkelige dokumentasjon som ligger til grunn for Miljøverndepartementets linje om å pålegge alle kommuner rundt Oslofjorden å bygge nitrogenfjerningsanlegg. Disse medlemmer vil uttrykke at effekten av et slikt pålegg vil være at innbyggerne i disse kommunene vil få en merkbart strammere familieøkonomi, og at miljøvirkningene av tiltaket så langt er udokumentert.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til Stortingets tidligere behandling av spørsmålet om nitrogenrensing ( Innst.S.nr.129 (1994-1995)) og den faglige diskusjon om effekten av tiltakene. Disse medlemmer viser til at Regjeringen midlertidig har stanset nye pålegg om nitrogenrensing i påvente av fullstendige faglige redegjørelser som grunnlag for ny stortingsbehandling. På bakgrunn av den store nedskjæring som har skjedd i tilskudd til ordinær kloakkrensing i mange deler av landet, bes Regjeringen legge fram forslag til utvidete rammer for dette i budsjettet for 1996, eventuelt med virkning for tilskuddsnivået også i 1995.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at etter at det har vært vekst i kommunens andel av BNP i perioden 1990-94, er det en markant nedgang i 1995. I 1994 utgjorde kommunalt konsum i prosent av BNP 13,1 %, mens tallet for 1995 blir 12,5 og nedgangen vil fortsette i 1996. Dette medlem avviser et overordnet mål om at offentlig sektor skal ha lavere vekst, enn veksten i BNP. Offentlig sektor må brukes aktivt for å nå overordna mål om full sysselsetting, bedre velferd og et godt miljø.

       Dette medlem viser videre til at skatteinntektene har en langt sterkere vekst enn overføringene. Dette fører til økende forskjeller mellom kommuner, mulighetene til utjevning blir dårligere. Det blir derfor viktig å legge større vekt på rammeoverføringene. Dette medlem mener at dette må innarbeides i revisjonen av inntektssystemet.

       Dette medlem viser til Innst.S.nr.224 (1992-1993) der selvkostprinsippet ble behandlet første gang. Dette medlem mener at selvkostprinsippet som grunnlag for avgiftsfastsettelser kan føre til svært høye avgifter og gebyrer i enkelte kommuner, og skape problemer særlig for mennesker som har lav inntekt.

       Dette medlem frykter at selvkostprinsippet vil innebære at sideordnede tjenester som f.eks. enøk-rådgivning vil måtte utgå fordi det ikke kan regnes inn i selvkost. Dette perspektivet er heller ikke tatt opp i departementets gjennomgang av selvkostprinsippet.

       Dette medlem viser til at gebyrer, avgifter og egenandeler er den delen av kommunesektorens inntekter som øker mest. Dette medlem vil understreke at gebyrer o.l. er indirekte skattlegging som har uheldige fordelingsmessige virkninger.

2.3 Det økonomiske opplegget for kommunene 1995

       Komiteen viser til at i Revidert nasjonalbudsjett 1995 har Regjeringen gitt en redegjørelse for den økonomiske utviklingen i kommunesektoren i inneværende år. Komiteen viser til at på grunnlag av denne gjennomgang anslås kommunenes og fylkeskommunenes samlede inntekter å øke nominelt med 1,5 %. Komiteen har merket seg at som følge av lønnsoppgjøret i kommunal sektor er imidlertid også veksten for kommunale utgifter oppjustert fra 2,1 til 2,5 %. Komiteen har merket seg at det for 1995 er regnet med en reell nedgang i kommunesektorens inntekter på 1 %. Dette er i tråd med de anslag som ble gjort i salderingsproposisjonen for 1995.

       Komiteen viser til at anslaget for kommunesektorens skatteinntekter i 1995 er foreslått oppjustert med 900 mill. kroner i forhold til anslaget i salderingsproposisjonen for 1995.

       Komiteen viser til at kommunesektorens ordinære skatter på inntekt og formue nå er anslått til å bli redusert med nominelt 0,7 %. Komiteen har merket seg at nedgangen i kommunesektorens inntekter i 1995 i faste priser, samtidig som det i Revidert nasjonalbudsjett legges til grunn en fortsatt reell vekst i kommunesektorens bruttoutgifter, fører til at sektoren i 1995 vil få et underskudd før lånetransaksjoner på omlag 500 mill. kroner.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, tar til etterretning departementets redegjørelse vedrørende skjønnstildelingen for 1994. Kommunaldepartementet fikk ved behandlingen av Kommuneøkonomiproposisjonen for 1994 fullmakt av Stortinget til å fordele en skjønnsramme på 2.650 mill. kroner. Tilsvarende tall i kommuneøkonomiproposisjonen for 1995 er 2.350 mill. kroner.

       Komiteen viser til sine merknader i Innst.S.nr.196 (1993-1994) til St.prp. nr. 50 hvor en enstemmig komité ba om at det ved tildeling av skjønnsmidler brukes faktisk skjønn.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet antar at Regjeringens opplegg med det negative resultat for kommunesektoren som helhet i 1995 vil gi en vanskelig økonomisk situasjon for mange kommuner - særlig for de som hadde ei negativ utvikling også i 1994. Disse medlemmer viser til partiets forslag til tilleggsbevilgninger i innstillingen til Revidert nasjonalbudsjett på totalt 630 mill kroner. Disse bevilgninger er begrunnet bl.a. med mangel på penger til sykehusdrift, behov for bedre eldreomsorg og økt tjenestevolum på grunn av demografiske endringer.

       Disse medlemmer mener virkningen av lønns- og prisstigningen ut over budsjettets forutsetninger bør dokumenteres i revidert budsjett.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil vise til at staten har forhandlingsansvaret for det kommuneansatte undervisningspersonalet. Dette forhold oppfattes som problematisk av kommunenes representanter, bl.a. fordi lønnsoppgjørene kan bli unødig kostbare.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ber Regjeringen framlegge for Stortinget en oversikt over de totale kostnader ved årets tariffoppgjør, og vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 1996 å fremlegge for Stortinget en oversikt over de totale kostnader i kroner ved årets tariffoppgjør for undervisningspersonalet.

       Stortinget ber også Regjeringen på egnet måte å gi en årlig oversikt over de totale kostnader vedrørende lønnsoppgjøret for undervisningspersonale i kommunal sektor. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil vise til at det forventes en økt skatteinngang til kommunesektoren på 900 mill kroner ifølge revidert nasjonalbudsjett. Denne økning vil etter disse medlemmers oppfatning forsterke de forskjellene i inntektsutviklingen mellom enkeltkommuner som er dokumentert for 1994.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil etterlyse tilbakemelding på følgende merknad i Innst.S.nr.196 (1993-1994):

« Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, ber departementet i forbindelse med statsbudsjettet for 1995 legge fram beregninger når det gjelder de økonomiske konsekvenser av kommunal overtagelse av landbrukskontorene, og forslag til evt. kompensasjon, slik at denne reformen blir fullfinansiert slik Stortingets forutsetning var. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil bemerke at fordelingen av skjønnsmidlene fremdeles synes å forsterke den ubalanse som preger de statlige overføringene, og dermed også forsterke forskjellen mellom de enkelte kommuners mulighet til å løse omsorgsoppgaver. Forskjellene mellom de ulike områder av landet er ekstrem dersom man ser på skjønnsmiddeltildelingen pr. innbygger. I tillegg synes skjønnsmidlene fremdeles å gå i for sterk grad til de samme mottagere år etter år. Det vises i denne sammenheng til proposisjonens tabell 5.1 i de senere års proposisjoner. Disse medlemmer har imidlertid merket seg en svak endring i tilskuddene de senere år. Denne endring går i riktig retning, men for sakte. Disse medlemmer vil understreke at det ved tildeling av skjønnsmidler skal foretas en konkret behovsprøving. Det strider mot Stortingets intensjoner dersom skjønnsmidlene får preg av faste tilskudd.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at nedgangen i kommunenes reelle inntekter for 1995 er et svært uheldig signal. Dette medlem viser at selv om sysselsettingen har økt, er ledigheten fremdeles svært høy. Det er først og fremst ved å ta i bruk kommunesektoren en kan bidra til å nå målet om full sysselsetting. Det vises også til proposisjonens gjennomgang av tjenestetilbudet i kommunene som avdekker at det er store uløste oppgaver bl.a. knyttet til helse og omsorg. Dette medlem mener derfor at kommuneøkonomien må styrkes for å bedre tjenestetilbudet og dermed også redusere ledigheten. Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis merknader i B.innst.S.nr.IV (1994-1995).

       Dette medlem viser til sine merknader og forslag i Innst.S.nr.156 (1993-1994), der skjønnsposten ble foreslått økt til 2,6 mrd. kroner. Dette medlem vil advare mot at skjønnsposten blir redusert når inntektssystemet ikke fungerer tilfredsstillende for å utjevne forskjeller mellom kommuner. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti foreslår å øke skjønnsposten med 700 mill. kroner, bl.a. for å øke tildelingene til de fattigste kommunene i Revidert nasjonalbudsjett for 1995.

       I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett blir det også bevilget omlag 620 mill. kroner til kommunesektoren med vekt på reduserte egenandeler, helse, Oslo øst-tiltak og næringstiltak.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti har merket seg at den økonomiske vekst i kommunene blir bedre i 1995 enn forutsatt ved salderingen av budsjettet for inneværende år. Dette medlem vil imidlertid påpeke den store innbyrdes variasjon det er mellom kommuner og fylkeskommuner, idet den økte inntekten i hovedsak er knyttet til veksten i sysselsetting og næringsliv generelt, og denne arter seg ulikt i de forskjellige deler av landet.

       Dette medlem er kjent med at i enkelte kommuner er det liten bedring i sysselsettingssituasjonen, og derfor blir bildet for kommunenes økonomi ikke forbedret i den utstrekning som makrotallene gir inntrykk av.

       Dette medlem viser for øvrig til merknadene ved behandlingen av Kommuneøkonomien 1995 Innst.S.nr.196 (1993-1994), samt B.innst.S.nr.I (1994-1995) og B.innst.S.nr.IV (1994-1995), hvor det også blir reist flere spørsmål ved ulike sider av det kommunale inntektssystem.

       Komiteen tar til etterretning departementets redegjørelse vedrørende justering av det økonomiske opplegget for 1995, og andre aktuelle saker for 1995.

2.4 Det økonomiske opplegget for 1996

       Komiteen har merket seg at Regjeringen foreløpig går inn for en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter på opp mot 3/4 % fra 1995 til 1996. Videre legges det opp til en reell vekst i kommunesektorens frie inntekter (skatteinntekter og rammetilskudd) på opp mot 1/4 %.

       Komiteen vil understreke at inntektsforutsetningene for 1996 er gjennomsnittsanslag. Veksten for den enkelte kommune og fylkeskommune vil variere i forhold til dette, bl.a. avhengig av utviklingen i skattene lokalt og av overføringene i inntektssystemet. Komiteen viser til at Regjeringen tar sikte på at kommuner og fylkeskommuner skal ha like stor vekst i frie inntekter i 1996.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til Stortingets behandling av helsemeldingen, der det legges opp til økt satsing på helsevesenet bl.a. ved en tre måneders ventelistegaranti. Overføringene til fylkeskommunen må derfor i 1996 økes ut over det Regjeringen har lagt opp til i proposisjonen. Disse medlemmer vil komme nærmere tilbake til størrelsen på beløpet ved behandlingen av statsbudsjettet for 1996.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet konstaterer at den foreslåtte reelle vekst i kommunesektorens frie inntekter er meget beskjeden i forhold til dagens økonomiske situasjon i mange kommuner, og de utfordringer hver kommune og fylkeskommune står overfor i 1996.

       Kommunene er av Regjeringen tiltenkt en reell økning i frie inntekter i 1996 på 200 mill kroner. Disse medlemmer mener dette er langt fra tilstrekkelig til å dekke kommunenes egenandeler ved økt tjenestevolum som følge av demografiske endringer (bl.a. 10.000 flere elever i grunnskolen og 15.000 flere barnehageplasser), bedre servicenivå som følge av velferdsmeldingen og helsemeldingen, økt satsing på psykiatrien samt fullføring av PU-reformen. Disse medlemmer vil videre vise til mottatte rapporter om oppsamlet vedlikeholdsbehov på kommunale veier, bygninger og ledningsnett, og vil foreslå å øke kommunenes frie inntekter ytterligere med 400 mill. kroner.

       Fylkeskommunene er av Regjeringen tiltenkt en reell økning i frie inntekter på 100 mill kroner. Ut fra situasjonen i helsevesenet og i videregående skoler mener disse medlemmer overføringene til fylkeskommunene må økes med 200 mill kroner i frie inntekter i tillegg til nødvendige økte øremerkete midler til helsevesenet. Totalt foreslår disse medlemmer en økning i kommunesektorens frie inntekter på 600 mill kroner ut over Regjeringens forslag.

       Disse medlemmer vil begrunne denne ekstra satsing på kommunesektoren også med den meget vanskelige situasjon på arbeidsmarkedet. For å sikre en best mulig sysselsettingseffekt av overføringer til kommunesektoren, mener disse medlemmer det må etableres avtaleordninger mellom staten og kommunene som belønner sysselsettingsvekst i de mest utsatte grupper av ledige.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Den reelle vekst i kommunesektorens frie inntekter (skatt og ramme) økes fra 1/4 % til 3/4 %. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at andelen frie inntekter innenfor den foreslåtte vekstramme burde være større. Disse medlemmer vil vise til sine tidligere merknader om at en større grad av ubundne rammeoverføringer ville øke den kommunale selvråderett på en positiv måte. Disse medlemmer vil ellers vise til Høyres generelle skatte- og avgiftspolitikk som i sum ville gitt kommunene økt reell handlefrihet. Disse medlemmer konstaterer med uro at stortingsflertallet ved å innføre stadig flere lovpålegg samtidig som de øremerkede tilskuddenes betydning øker - i realiteten reduserer den kommunale handlefrihet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at veksten i kommunesektorens frie inntekter (skatt og ramme) for 1996 må økes fra ¼ % til 1 ½ %. Dette medlem vil påpeke at kommunesektoren har fått ansvaret for store og kostnadskrevende reformer de senere år f.eks. Reform 94 og PU-reformen. Signaler tyder på at fylkene har store problemer med å finansiere Reform 94, og det er stor fare for nedlegging av skoleklasser. Selv om 1995 er siste år for den offisielle gjennomføringen av PU-reformen, står ennå mange oppgaver uløste.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Veksten i kommunesektorens frie inntekter (skatt og ramme) for 1996 økes fra 1/4 % til 1 1/2 %. »

       Dette medlem vil også understreke kommunesektorens betydning for sysselsettinga. Dette medlem vil sterkt fraråde en politikk der det offentliges innsats reduseres, og arbeidsplasskapingen overlates til privat sektor.

       Dette medlem vil komme tilbake til spørsmål om merbehov i forbindelse med statsbudsjettet for 1996.

       Dette medlem vil også foreslå å øke storbytillegget med 100 mill. kroner for 1996.

       Dette medlem vil vise til det arbeidet som pågår i forhold til SND. Dette medlem vil sterkt advare mot å skille SND fra politisk styring. Dette medlem viser for øvrig til at Sosialistisk Venstreparti mener at SNDs lokale arm bør organiseres som regionale utviklingsselskaper.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen har foreslått at rammen for skjønnstilskudd for 1996 settes til 2.235 mill. kroner.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen for 1996 foreslår en videreføring av skjønnsrammen for 1995, og at Regjeringen vil komme tilbake med en vurdering av skjønnsrammen når Inntektssystemutvalgets innstilling foreligger.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener en må kunne legge til grunn at et eventuelt nytt kriteriesett vil innebære en forbedring i forhold til dagens kriteriesett. Flertallet viser til sine merknader i Innst.S.nr.196 (1993-1994) om at skjønnsmidler i utgangspunktet skal fange opp ulike og ofte uforutsigbare problemer i kommunesektoren.

       Komiteen viser til de store økonomiske problemer som kommunene i de flomberørte områdene antas å ha kommet i. Komiteen viser til at Regjeringen har lagt fram egen sak for Stortinget vedrørende de konsekvenser som flommen har skapt, ikke minst hva angår infrastrukturen. Komiteen viser derfor til den behandling denne saken blir undergitt i Stortinget.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil i påvente av en total gjennomgang av inntektssystemet mene at skjønnsmidlene må økes for å jevne ut de forskjeller mellom kommunene som skyldes svakheter i inntektssystemet samt utslag av den uventede sterke skattevekst de senere år. Disse medlemmer foreslår en økning på 600 mill kroner og fremmer følgende forslag:

       « Stortinget gir Kommunal- og arbeidsdepartementet fullmakt til å fordele etter skjønn 2.835.000.000 kroner av inntektene til Skattefordelingsfondet for 1996 som tilskudd til kommune- og fylkeskommunebudsjettene for budsjetterminen 1996. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet forventer at behovet for skjønnsmidler blir redusert som følge av den igangsatte gjennomgang av inntektssystemet og den øvrige inntektsdannelse for kommunesektoren.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at de store forskjellene i kommunenes tjenestetilbud og situasjonen i enkelte av de fattigste kommunene, delvis skyldes svakheter og skjevheter ved inntektssystemet. Dette medlem mener at skjønnstilskuddet i større grad må benyttes til å rette opp disse skjevhetene i påvente av ny gjennomgang av inntektssystemet i 1997.

       Dette medlem mener videre at sterkere vektlegging av objektive kriterier ytterligere bidrar til å tilsløre problemer og således forsterker en vanskelig situasjon i kommunene. Skjønnstilskuddet kan bidra til å rette opp noen av de svakheter som følger av objektive kriteriers vektlegging i inntektssystemet.

       Dette medlem viser til at Kristiansand i 1995 får 2 mill. kroner over skjønnsposten. Byen har betydelig inntektssvikt, samtidig som det er store levekårsproblemer. Dette medlem mener derfor at Kristiansand må tilgodeses spesielt gjennom fordeling av skjønnsmidler.

       Flomkatastrofen på Østlandet betinger også en betydelig avsetning på skjønnsposten. Det er viktig at Stortinget allerede nå er forberedt gjennom prioriteringer å ta høyde for dette.

       Dette medlem vil vise til at inntektssystemet ikke i stor nok grad tar hensyn til variasjon i ledighetsnivå kommuner og fylker imellom. Det er også slik at ledigheten kan variere mye mellom bydeler, jf. bl.a. Oslo. Dette medlem mener derfor at fylkesmannen ved tildeling av skjønnsmidler må legge stor vekt på å jamne ut økonomiske belastninger knyttet til høy ledighet. En vil her vise til fylker som Telemark, Østfold og en rekke kommuner.

       Dette medlem vil med bakgrunn i fattigkommuneproblematikk, ledighet og flomkatastrofen foreslå at skjønnsposten for 1996 økes med 2 mrd. kroner.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget gir Kommunal- og arbeidsdepartementet fullmakt til å fordele etter skjønn 4.235.000.000 kroner av inntektene til Skattefordelingsfondet for 1996 som tilskudd til kommune- og fylkeskommunebudsjettene for budsjetterminen 1996. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til Innst.S.nr.208 (1994-1995) og sine merknader vedrørende inntektssystemets behandling av storbytillegg m.v.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, tar til etterretning at Regjeringen i proposisjonen varsler at den vil komme tilbake med forslag om satsene for de kommunale og fylkeskommunale skattørene i statsbudsjettet til høsten. Flertallet viser til at for kommuner og fylkeskommuner vil det i forhold til budsjettarbeidet være viktig å få et signal om veksten i de frie inntektene og hvorledes denne veksten fordeler seg på hhv. skatt og rammetilskudd. Flertallet aksepterer at Regjeringen også i år kommer tilbake i nasjonalbudsjettet med endelig forslag til skattøre.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til Innst.S.nr.156 (1993-1994) der komiteens flertall, utenom Høyre, uttalte:

« Flertallet vil prinsipielt hevde at størrelsen på skattøre som normalt vedtas ved nasjonalbudsjettet må være kjent ved behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen om våren. »

       Disse medlemmer vil fastholde at dette prinsippet skal følges.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at den underliggende veksten i kommunesektorens skatteinntekter i perioden 1990-95 har vært betydelige sterkere enn den generelle inntektsveksten i sektoren. Denne utviklingen er imidlertid i betydelig grad dempet ved at de kommunale og fylkeskommunale skatteørene er blitt redusert, jf. vedlegg 4. Til tross for endringer i de kommunale skatteørene i perioden har skatteinntektene økt sin andel av sektorens frie inntekter. I 1990 utgjorde kommunesektorens skatteinntekter 59 % av sektorens frie inntekter, mens denne andelen var økt til 64 % i 1995.

       Disse medlemmer mener at det også i 1996 kan ligge an til en sterkere vekst i skatteinntekter enn i rammetilskudd. Dersom skatteøret fastlegges nå før en har nærmere informasjon om forventet skatteinntekt neste år, kan dette gi uheldige fordelingsvirkninger til ugunst for de økonomisk sett svakeste kommunene.

       Disse medlemmer mener derfor at hensynet til en mest mulig rettferdig fordeling av inntekter mellom kommunene tilsier at fastleggelse av skatteøret utsettes til høsten. Det beste styringssignal som kan gis kommunene nå, er det Regjeringen legger opp til, en mest mulig parallell vekst i skatteinntekter og rammetilskudd.

       Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at flertallet uttrykker ønske om at kommuneøkonomiproposisjonen fastsetter et skattøre, men at bare Høyre akter å stemme i tråd med sin oppfatning. Disse medlemmer vil peke på at Høyre setter frem forslag om at skattøre skal fastsettes, og at Stortingets flertall således kan få gjennomført sitt verbalt uttrykte ønske ved å stemme for Høyres forslag, eventuelt med avvikende satser.

       Disse medlemmer mener Regjeringen vanskeliggjør seriøs kommunal planlegging når det ikke foreslås overfor Stortinget å vedta skattøre nå. Disse medlemmer vil for øvrig peke på at en eventuell reduksjon av skattøren vil svekke kommunenes incitament til å legge grunnlaget for ny vekstkraftig virksomhet i sin kommune. Disse medlemmer vil derfor foreslå at den maksimale skattøre settes til 13,0 % for kommunene, 7,25 for fylkeskommunene og 20,25 for Oslo. Dette er en økning av skattøren fra inneværende budsjettår og vil redusere kommunenes avhengighet av statlige overføringer.

       Disse medlemmer foreslår følgende:

       « I inntektsåret 1996 skal:

a)	Den fylkeskommunale skattøren være 7,25 %

b)	Den kommunale skattøren utenom Oslo være 13,0 %

c)	Den kommunale skattøren i Oslo være 20,25 %»

       Komiteen har merket seg Regjeringens omtale i proposisjonen om ulik utvikling av skatt og overføringer. Komiteen viser til at det er summen av skatt og rammetilskudd som er viktig for kommunene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, har merket seg at Regjeringen tar sikte på å unngå at veksten i rammeoverføringene i for stor grad avviker fra veksten i skatter i 1996. Flertallet slutter seg til denne vurderingen.

       Komiteen har videre merket seg at Regjeringen varsler ulike endringer i oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene. Det gjelder bl.a. ny barnehagelov fra våren 1995.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til egne merknader og forslag i forbindelse med Innst.O.nr.28 (1994-1995) (Lov om barnehager).

       Videre har komiteen merket seg finansieringen av lærlingeordningen som følger av Reform 94. Komiteen har merket seg at for å kunne skaffe så mange lærlingeplasser som Reform 94 forutsetter, bør bedriftene som ikke kan være lærebedrift alene stimuleres til å gå inn i samarbeid med andre om å gi opplæring. Komiteen viser til at opplæringskontor og opplæringsringer har vist seg som egnede virkemidler i arbeidet med å øke tallet for lærekontrakter og høyne kvaliteten på opplæringen. Komiteen er tilfreds med at Regjeringen foreslår å innføre driftstilskudd til opplæringskontorene fra og med 2. halvår 1996.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i proposisjonen foreslås at ordningen med dobbelt lærlingetilskudd oppheves. Disse medlemmer minner om at det dobbelte lærlingetilskuddet ble innført for å stimulere til inntak av lærlinger med minst to års relevant skolegang. Disse medlemmer støtter forslaget for så vidt angår elever som kommer inn under hovedløpet i Reform 94.

       Disse medlemmer vil imidlertid foreslå at en ordning med dobbelt lærlingetilskudd innføres for de såkalte § 20-elevene i lov om fagopplæring i arbeidslivet. Det er viktig at også disse elevene fortsatt får mulighet til å tegne lærekontrakt med bedriftene. Det er grunn til å frykte at disse elevene kan være mindre attraktive for bedriftene fordi Reform 94 vil kreve store utfordringer fra bedriftenes side for å fremskaffe et tilstrekkelig antall lærlingeplasser.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en ordning med dobbelt lærlingetilskudd for såkalte § 20-elever ved fremleggelse av statsbudsjettet til høsten. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til Stortingets forutsetning om at anbud i kollektivtrafikken skulle være basert på frivillighet. Når departementet foreslår å trekke inn 54 mill. kroner på ordninga blir frivilligheten en illusjon. Disse medlemmer vil derfor gå imot inndragningen for anbud på lokal kollektivtransport. Denne inndragningen kommer i tillegg til det allerede inndratte beløp på 120 mill. kroner.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Inndragning av midler til rutetrafikk stipulert av Regjeringen til 54 mill. kroner skal utgå, og midlene fordeles til fylkeskommunene over inntektssystemet. »

       Disse medlemmer viser til at det pågår forhandlinger om fylkeskommunal overtakelse av Sømna logopediske senter og at Fylkestinget i Nordland skal behandle saken i juni. Disse medlemmer forutsetter at Stortinget får orientering om saken.

       Disse medlemmer mener at spørsmålet om kommunal overtakelse av grunnskoleinternatene i Finnmark bør behandles som egen sak. Dette er spesielt viktig hvis 6-åringsreformen skal gjennomføres. Det vises for øvrig til Dok.nr.8:81 (1994-1995) fra Reidar Johansen og Johanne Gaup som ligger til behandling i Stortinget.

       Disse medlemmer viser videre til omtalen av endret ansvarsfordeling mellom stat og kommune i det offentlige næringsmiddeltilsynet og i kjøttkontrollen. Disse medlemmer viser til Innst.S.nr.136 (1994-1995) om finansieringen av Fase 1. Disse medlemmer forutsetter at en i neste fase kommer fram til finansieringsordninger som ikke rammer kommunesektoren og som oppfattes som urimelige.

       Komiteens medlemmer fra Høyre registrerer at Regjeringen har innsett nødvendigheten av å stimulere fylkeskommunene til rasjonaliseringsgevinster gjennom økt bruk av anbud. Disse medlemmer vil peke på at økt bruk av anbud medfører klare fordeler for såvel innbyggerne som det lokale næringsliv. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at dette arbeidet går alt for sakte, og at et høyere tempo på dette området ville kunne frigjort midler som kunne vært satt inn for eksempelvis å redusere sykehuskøer.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til Innst.O.nr.15 (1991-1992) som blant annet omhandlet hjelpestønad, der Sosialistisk Venstreparti gikk i mot avvikling av ordninga.

       Dette medlem viser til Innst.S.nr.157 (1992-1993) der komiteens flertall gikk i mot Regjeringens forslag om å overføre det økonomiske ansvaret for familievernkontoret til fylkeskommunene. Når det gjelder hvilke forvaltningsnivå denne tjenesten skal være tilsluttet vil dette medlem komme tilbake i forbindelse med den varslede saken til Stortinget.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti henviser til Innst.S.nr.157 (1992-1993) Familievernet - Oppgaver og forvaltning, hvor komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viste til at det tidligere var gjort forsøk på å omorganisere familievernet med en forvaltningsmessig tilknytning til kommunene og/eller fylkeskommunene. En slik total omlegging har hittil vært avvist i Stortinget, og i Nasjonal Helseplan i 1989 fattet Stortinget følgende vedtak:

« Familievernkontorenes selvstendige stilling og det statlige tilskudd opprettholdes. »

       Dette medlem mener dette fortsatt bør legges til grunn, og går således imot Regjeringens forslag om å overføre det økonomiske ansvaret for familievernkontoret til fylkeskommunene.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen lister opp andre aktuelle saker som vil få betydning for kommuneøkonomien i 1996. Av saker har komiteen merket seg refusjon av kommunale barnevernutgifter, mindreårige flyktninger og asylsøkere, helsetjeneste og kommunikasjonsberedskap, begrunnelse for fagkyndighetsprinsippet, og komiteen viser til at det dels dreier seg om saker Stortinget allerede har behandlet, og dels saker som Stortinget vil ta standpunkt til ved behandlingen av budsjettinnstillingen til høsten.

       Komiteens medlemmer frå Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti viser til at Stortinget gjorde følgjande vedtak 24. oktober 1994:

« Regjeringa blir oppmoda om å vurdere fagkunneprinsippet og teieplikta etter legelova for personale ved AMK-sentralane på nytt. »

       Desse medlemmer viser til svar frå Regjeringa i Dok.nr.7 B for 2. halvår 1994 der ein ikkje finn grunn til å vurdere spørsmålet på nytt til tross for omfattande problem ute i regionar og enkeltkommunar med praktisering av den forskrift Sosial- og helsedepartementet har sendt ut.

       Desse medlemmer vil vise til vedtak av 24. oktober 1994 punkt 1 om at

« Stortinget ber om at lokale vaktsentralar som fungerer beredskaps- og tryggleiksmessig godt - blir godkjend og tildelt tresifra varslingsnummer for brann og ulukke. »

       og punkt 2 om at

« Stortinget ber om at lokale vaktsentralar i områder med dokumentert høg ulukkesrisiko og stor skadefåre blir godkjent og tildelt tresifra varslingsnummer for brann og ulukke. »

       Desse medlemmer vil vise til at i mange områder er den lokale varslingsentral eit tverrfagleg senter og kommunikasjonskoordinator for heimesjukepleie, jordmødretenesta og offentleg tryggleiksalarm i tillegg til varsling av akutt medisinsk hjelp, brann og ulukke.

       Desse medlemmer vil understreke at dette er ein funksjon som først og fremst krev ein operatør som kan koble vidare til vakthavande lækjar, heimesjukepleiar eller brannmannskap. Desse medlemmer vil minne om at personale ved AMK-sentralen ikkje gjer medisinfaglege vurderingar, men koblar om til kvalifisert personale.

       Desse medlemmer vil peike på at til dette er det større behov for god intern kommunikasjon og lokalkunnskap enn at sentralen er bemanna med helsepersonale. Ut frå dette vil desse medlemmer be Regjeringa vurdere på nytt « Forskrift om medisinsk nødmeldeteneste » med sikte på å dempe kravet om helsefagleg/medisinsk fagleg personale som betjening av sentralen.

       Desse medlemmer viser til dei mange protestane mot departementet sine føreskrifter og ser på fagkunneprinsippet som eit hinder for å kunne godkjenne etablerte lokale varslingssentralar som fungerer godt.

2.5 Øremerkede tilskudd

       Komiteen har merket seg at det i de senere år har vært lagt frem flere offentlige dokumenter vedrørende psykisk helsevern og er kjent med at en arbeidsgruppe har vurdert også å overføre langtids psykiatriske pasienter til kommunene.

       Komiteen vil sterkt understreke at mange kommuner i øyeblikket ikke har kompetanse og ressurser til å overta det hele og fulle ansvar for alle deler av det psykiatriske tjenestetilbudet.

       Komiteen vil peke på at en hensiktsmessig ansvarsdeling mellom forvaltningsnivåene på dette området etter komiteens mening vil avhenge av kommunenes økonomiske evne til å bygge opp et kommunalt omsorgstilbud til somatiske og psykiatriske langtidspasienter og fylkeskommunenes økonomiske evne til å videreutvikle et spesialhelsetjenestetilbud innen psykisk helsevern. Det bør imidlertid nøye vurderes om kommunene skal overta totalansvaret for psykiatriske langtidspasienter. Komiteen mener at en forutsetning for en eventuell gjennomføring av reformen må være at kommunene kompenseres fullt ut for merutgiftene de vil påføres ved å overta ansvaret for psykiatriske og somatiske langtidspasienter, slik at de blir i stand til å bygge opp et tjenestetilbud til denne gruppen.

       Komiteen vil også understreke behovet for kompetanse som trengs for å kunne ivareta denne gruppen på en forsvarlig måte. Komiteen er derfor ikke overbevist om at kommuner skal bygge opp kapasitet til å overta totalansvaret for psykiatrien. Komiteen mener derfor at det fortsatt vil være behov for varierte behandlingstilbud i fylkeskommunene. Fylkeskommunen må derfor gis økonomiske muligheter til akutt behandling og andre deler av de psykiatriske tjenestene som det ikke vil være naturlig å overføre til kommunene.

       Komiteen viser til at kostnadsberegningene i arbeidsgruppens utredning bygger på meget usikre kostnadsanslag. Dersom det er ønskelig å overføre ansvaret for de psykiatriske langtidspasientene til kommunene, bør det vurderes om det videre arbeidet med å kostnadsberegne konsekvensene av en overføring av ansvaret for denne gruppen bør foretas av det tekniske kostnadsberegningsutvalget for kommunesektoren, som ble nedsatt ved kgl.res. av 6. mai 1994.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at bruk av øremerkede midler skal vurderes av Rattsø-utvalget. Disse medlemmer ønsker en kritisk gjennomgang med tanke på å redusere omfanget av øremerkingen totalt sett.Disse medlemmer mener dette også er i samsvar med uttalelser fra KS og kommunene som har vært til høring i komiteen tidligere angående gjennomgang av øremerking. Disse medlemmer støtter Regjeringens opplegg for innlemming av øremerkede tilskudd i rammene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at bruken av øremerkede midler skal vurderes av Rattsø-utvalget. Disse medlemmer ønsker å avvente nevnte gjennomgang og vil på nåværende tidspunkt ikke gå inn for å fjerne de øremerkede tilskudd som Regjeringen har foreslått innlemmet i inntektssystemet.

       Disse medlemmer mener at så lenge Agdermodellens kriterier ligger til grunn for fordeling av midler til skoleformål, vil det være behov for et tilskudd som kan bidra til å hindre ytterligere nedlegging. Disse medlemmer har merket seg at det er 47 kommuner som skal få kompensasjon i 1996, det samme antall som i 1993. Disse medlemmer mener det bør være grunnlag for en ny gjennomgang av forholdene i kommunene med sikte på en utviding av antallet.

       Disse medlemmer vil også gå imot at leirskoleopphold skal innlemmes i inntektssystemet. Disse medlemmer mener dette kan føre til at målsettingen om at alle elever skal kunne få minst ett leirskoleopphold i løpet av grunnskolen blir svekket.

       Disse medlemmer viser videre til de samme partienes merknad vedrørende landslinjene og vil gå inn for at de øremerkede bevilgningene også til disse opprettholdes inntil nevnte gjennomgang av inntektssystemet foreligger.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Det øremerkede tilskudd til grendeskoler, leirskoleopphold, diverse særlig kostbare kurstilbud (landslinjer) og Statens Gartnerskole Staup opprettholdes i påvente av en samlet gjennomgang av ordningen med øremerkede tilskudd. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti ser det som nødvendig å øke tilskuddet til grendeskoler for at det skal få en reell betydning for de kommuner som er presset til nedlegging av skoler pga. de kriterier som følger av Agder-modellen.

       Dette medlem vil fremme følgende forslag:

       « Tilskudd til grendeskoler opprettholdes som øremerket tilskudd og økes til 40 mill. kroner. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til partienes merknader i Innst.S.nr.208 vedrørende St.meld. nr. 14 (1994-1995) Om levekår og boforhold i storbyene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet foreslår her at det bevilges midler i en 5-års periode til et nyopprettet tiltaksområde i Oslo indre øst og til spesielle tiltak i Trondheim, Bergen og Stavanger. Disse medlemmer foreslår at det bevilges 300 mill. kroner til Oslo indre øst pr. år og 100 mill. kroner pr. år samlet til de andre byene. De 100 mill. kroner til Trondheim, Bergen og Stavanger skal benyttes fortrinnsvis til å styrke arbeidet med byfornyelse og bomiljø. Midlene til Oslo indre øst skal brukes i et forpliktende samarbeid med Oslo kommune på en rekke områder for å bedre levekårene og snu den negative utviklingen i bydelene.

       Disse medlemmer vil følge opp disse forslag under behandlingen av statsbudsjettet for 1996. Disse medlemmer vil ellers vise til at det allerede i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett foreslås en ekstrabevilgning på 100 mill. kroner til Oslo indre øst fra Senterpartiet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre konstaterer med bekymring at betydningen av de øremerkede tilskuddene stadig er økende og nå er kommet opp i 27,6 % av samlede statlige overføringer til kommuner og fylkeskommuner, og da er tilskudd til flyktninger og arbeidsmarkedstiltak holdt utenfor (jf. tabell 4.1 i St.prp. nr. 58 (1994-1995)). Disse medlemmer vil videre understreke Høyres klare målsetting om å redusere bruken av øremerkede tilskudd ved å innlemme disse i det ordinære rammetilskuddet. Regjeringen oppfordres derfor til å fremme nye og mer omfattende forslag om innlemmelse av øremerkede tilskudd.

       Disse medlemmer har ellers merket seg at Senterpartiet foreslår å bevilge 300 mill. kroner pr. år som et særskilt tilskudd til Oslo. Disse medlemmer vil minne om at den seneste reduksjonen i skattøren, som ble vedtatt med stemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti høsten 1994, alene medfører et tap for Oslo kommune på 600 mill. kroner. Konsekvensen av flertallets politikk er at levekårene bl.a. i Oslo øst dramatisk forverres. Ytterligere reduksjon av skattøren slik Senterpartiet har antydet vil ytterligere forverre denne negative utviklingen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til grunnskolelovens § 40 om språkdelingsregelen. Disse medlemmer vil peke på at det forsatt må bli tatt hensyn til kommuner med særlig store kostnader pga. språkdelingsregelen, og ber om at dette blir tillagt vekt ved fordelingen av skjønnsmidler.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Innst.S.nr.165 (1994-1995) (Helsemeldinga) der Sosialistisk Venstreparti begrunner sin motstand mot forskjellsbehandling mellom de som er i jobb og de som ikke er det.

       Dette medlem mener at grunnskoleloven § 40, språkdelingsregelen, bør sikres gjennom et øremerket tilskudd og ber departementet komme med forslag om det i forbindelse med statsbudsjettet for 1996.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at Inntektssystemet må ta høyde for de utgifter kommunene har ved undervisning av fremmedspråklige elever, og ikke gis som ekstrabevilgninger til enkelte kommuner. Utgifter knyttet til fremmedspråklige elever må være et selvstendig kriterium i utregningen av overføringen til kommunesektoren. Dette kriterium må bl.a. ta hensyn til antall fremmedspråk, antall fremmedspråklige elever, så vel som den fremmedspråklige andelen av elevgrunnlaget.

       Videre viser dette medlem til Kristelig Folkepartis merknader i innstillingen til helsemeldingen, hvor partiet går inn for å øremerke midler i helsesektoren, bl.a. til teknisk utstyr ved sykehusene. Dette medlem vil i denne sammenheng peke på at sykehusene er sterkt avhengig av fylkeskommunens totaløkonomi, noe som kan slå ut på en uheldig måte i helsetilbudet.

2.6 Inntektssystemet

       Komiteen viser til at beregninger av tilskudd gjennom inntektssystemet for 1996 vil skje etter samme prinsipper som for 1995. Det er ikke lagt opp til endringer i selve systemet. Komiteen har merket seg at Rattsø-utvalget skal gjennomgå inntektssystemet og finansieringen av kommunesektoren, og komiteen har merket seg utvalgets mandat.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil understreke viktigheten av at kommunene gis grunnlag for en langsiktig økonomiplanlegging. Dette forhold må tillegges stor vekt ved utvalgets arbeid. Disse medlemmer mener derfor at sentrale elementer i kommunenes inntektssystem og andre forhold av betydning for kommunenes inntektsdannelse ikke må endres for ofte, og at de endringer som skjer er grundig utredet. En viktig del av en slik utredning er høringsuttalelser fra de enkelte kommuner og fylkeskommuner, og departementets vurdering av disse.

       Disse medlemmer vil vise til brev fra Kommunal- og arbeidsdepartementet datert 1. juni 1995 der det gjøres rede for behandlingsmåten for forslag fra Rattsø-utvalget. Det går fram av brevet at det blir en begrenset høringsrunde med Kommunenes Sentralforbund, departementene og et utvalg av kommuner.

       Disse medlemmer mener det er uforsvarlig at Stortinget skal behandle omfattende endringer av inntektssystemet som del av kommuneøkonomiproposisjonen for 1997 uten å kunne bygge på en full høringsrunde.

       Disse medlemmer mener samtlige kommuner og fylkeskommuner samt brukerorganisasjoner og ansattes organisasjoner må gis anledning til å uttale seg, og antar dette også ble forutsatt av flertallet i finanskomiteen ved behandling av saldering av statsbudsjettet for 1995.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer i inntektssystemet som egen sak med sikte på at endringene får virkning fra 1998. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke behovet for å utarbeide et mer rettferdig overføringssystem der det legges større vekt på objektive kriterier. Disse medlemmer konstaterer at selv om Stortinget tidligere har bedt om dette foreligger det ennå ikke fra Regjeringens side noen evaluering av eksisterende overføringssystem - langt mindre noen forslag til rettelse av de stadig mer åpenbare skjevheter som inntektssystemet medfører.

       Disse medlemmer vil understreke at hovedårsaken til de urimelige utslag av dagens inntektssystem er å finne i nøkkelen til utgiftsutjevning samt i den såkalte egenfinansieringsandelen. Disse medlemmer vil derfor anmode Regjeringen om at de elementer i utgiftsutjevningsnøkkelen som ikke bygger på objektive kriterier utgår og i stedet ytes som særlige tilskudd i det omfang Stortinget forutsetter.

       Disse medlemmer vil peke på at den dokumentasjon Regjeringen fremlegger i proposisjonen viser en åpenbar sammenheng mellom det beløp kommunene disponerer pr. innbygger, og det servicenivå kommunene er i stand til å tilby. Disse medlemmer anmoder Regjeringen om snarest å fremlegge et overføringssystem som kan redusere disse ulikhetene. Tilbudet i den enkelte kommune bør være relatert til den enkelte kommunes evne til effektiv drift og omstillingsevne. I dag er tilbudet i for sterk grad knyttet til størrelse og geografisk beliggenhet.

       Disse medlemmer mener det er uheldig at anvendelsen av skjønnsmidlene forsterker skjevdelingen mellom de enkelte kommuner og fylkeskommuner. Disse medlemmer mener det er et mål at fordelingen av skjønnsmidler skjer på en måte som i mindre grad har en geografisk slagside når man tar i betraktning fordelingen pr. innbygger.

       Disse medlemmer vil understreke at den gjennomgang av kommuneøkonomien som Stortinget har bedt Regjeringen legge frem må innebære en revurdering av den vekt ulike kostnader skal ha i utgiftsutjevningen, og at den må være helhetlig i den forstand at gjennomgangen ikke fokuserer på en eller noen typer utgifter i særdeleshet.

       Disse medlemmer forutsetter videre at fremtidige reformer innenfor kommunesektoren blir fullverdig kompensert ved statlig overføring av midler. Det samme må gjelde i tilfeller hvor staten overfører oppgaver til kommunene.

       Disse medlemmer vil også peke på at nærdemokratiet ikke må settes i en situasjon hvor skattøren går ned fra år til år. Disse medlemmer mener Regjeringen skaper betydelig usikkerhet i kommunene ved å slå inn på en slik vei. Disse medlemmer vil tvert imot understreke viktigheten av at kommunenes interesse for skattøren forsterkes. En høy skattøre vil gjøre det lønnsomt for kommunene å legge til rette for ny næringsvirksomhet. Dette vil derfor være meget positivt for kommunenes innbyggere. Når Regjeringen i stedet foreslår å legge større vekt på rammeoverføringene mener disse medlemmer dette vil kunne virke pasifiserende og på en negativ måte bidra til å gjøre Kommune-Norge enda mer avhengig av statlige overføringer.

       Disse medlemmer mener skjønnsmidlene skal brukes i forbindelse med forutsette problemer eller ekstraordinære utgifter i kommuner eller fylkeskommuner. Det må være en klar forutsetning for anvendelse av disse midler at de ikke regulært tilføres bestemte typer kommuner eller bestemte regioner av landet. Ved prioritering ulike kommuner imellom må det imidlertid legges vekt på kommunenes eller fylkeskommunens disponible inntekt pr. innbygger.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at inntektssystemet ikke i tilstrekkelig grad fanger opp kommunenes reelle utgifter. Dette medlem mener bl.a. at arbeidsledighet bør være et kriterium i inntektssystemet Dette medlem viser til at Østfold-forskning har engasjert seg, etter oppdrag fra KS, bl.a. i å avdekke og tallfeste i hvilken grad ledighet påvirker kommuner og fylker. Dette arbeidet bør tas inn i vurderingen av ny gjennomgang av inntektssystemet i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen for 1997. Dette medlem vil fremme forslag om at arbeidsledighet blir et kriterium i inntektssystemet.

       Videre mener dette medlem at vektingen av eldre over 80 år bør økes. Kommuner med et høyt antall eldre har ekstra økonomiske belastninger som må reflekteres i inntektssystemet. Dette medlem ber om at dette blir lagt inn i forbindelse med revisjonen av inntektssystemet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil fremme forslag om at kommuner i Indre Namdalen får nordnorgestilskudd. På en rekke områder har disse samme virkemiddelstatus som kommunene i Nordland. Dette gjelder i forhold til SNDs virkemidler og i forhold til arbeidsgiveravgift. Namdalskommunene deltar også i Landsdelsutvalget for Nord-Norge. Disse medlemmer mener dette tilsier at kommuner i Indre Namdalen bør komme inn under ordningen med nordnorgetilskudd og vil fremme forslag om det.Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « De regler for rammeoverføringer gjennom inntektssystemet som i dag gjelder for kommunene i Nordland, gjøres tilsvarende gjeldende for kommuner i Indre Namdalen. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil be om at kriteriene som ligger til grunn for tildeling til grunnskolen (Agdermodellen) revurderes i forbindelse med revisjon av inntektssystemet og vil fremme forslag om det.

       Dette medlem vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen innarbeide arbeidsledighet som kriterium i inntektssystemet. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at fylker og kommuner vil bli pålagt utvidete oppgaver ved oppfølging av Reform 94 og 6-åringsreformen. Dette medlem har merket seg at det er en forutsetning at det skal gis full kompensasjon til fylkeskommuner og kommuner for reformenes kostnader. Dette medlem mener det er grunn til å understreke at det er stor usikkerhet mht. beregningen av investeringskostnadene, og at det kan være nødvendig å komme tilbake til dette. Videre vil dette medlem peke på at Hervik-utvalget ikke har innregnet merkostnadene i barnehagene ved at gjennomsnittskostnaden øker pga. at gruppen mindreårige barn blir større.

       Videre vil dette medlem vise til at det er forutsatt at man senere kommer tilbake til sluttføringen av saken om PU-reformen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti er kjent med at ordningen med landslinjer skal avvikles og at fylkeskommunene skal overta eier- og driftsansvar for disse skolene. Disse medlemmer viser til en samstemmig komitémerknad i Innst.S.nr.159 (1994-1995) hvor komiteen ber departementet komme tilbake til Stortinget med en evaluering av avviklingen av landslinjeordningen, og da spesielt i forhold til de økonomiske konsekvensene dette medfører. Disse medlemmer ser det som svært viktig at de fagtilbud som ble gitt ved de tidligere landslinjene og små fag som bl.a. yrkessjåførutdannelsen fortsatt må opprettholdes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil vurdere å foreslå at landslinjeordningen gjeninnføres hvis disse hensyn ikke ivaretas innenfor Reform 94.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at videregående opplæring er et fylkeskommunalt ansvar, men departementet kan etter § 35 i Lov om videregående opplæring pålegge en fylkeskommune å opprette - eller opprettholde - et spesielt tilbud, dersom det nasjonale kompetansebehovet tilsier det.

       Disse medlemmer ber departementet gjøre en økonomisk beregning av disse fagtilbudene dersom en fylkeskommune etter § 35 i lov om videregående opplæring skulle bli pålagt å opprettholde et av disse tilbudene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre går imot forslaget om å fjerne det øremerkede tilskudd på 43 mill. kroner til særlig kostbare kurstilbud i videregående skole (landslinjer). Disse medlemmer mener at det er naturlig at staten fortsatt må ivareta nasjonale forpliktelser når det gjelder små fag. Det må derfor utarbeides en plan for hvorledes staten vil ivareta disse forpliktelser. Disse medlemmer forutsetter at en slik plan, inkludert en drøftelse av økonomien, forelegges Stortinget før man tar stilling til en eventuell nedbygging av eksisterende landslinjer.

2.7 Grunnskolereformen 1997

       Komiteen viser til at Regjeringen legger til grunn at alle 6-åringer fra og med høsten 1997 får rett og plikt til opplæring under lov om grunnskolen, og at den obligatoriske grunnskolen utvides til ti år for de årskull som starter sin skolegang høsten 1997 og senere.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, vil innledningsvis peke på følgende viktige forutsetninger når det gjelder å beregne kostnader vedrørende 6-årsreformen.

       I Innst.O.nr.36 (1993-1994) har flertallet sagt følgende:

A. Om økonomi:

« Dette flertall vil understreke at kommunesektoren i den sammenheng skal ha full dekning av de merutgifter som reformen medfører. Med dette menes merutgifter til investering, drift, skyss og skolefritidsordning. Dette flertall har merket seg at det ikke vil bli foretatt endringer i finansieringsformen for skolefritidsordningen. Dette flertall forutsetter at de ressurser som kommunene allerede bruker på 6-åringene i skole eller 6-årstilbudet i barnehage, jf. foran, og tilskuddet fra staten til tilbudet til 6-åringer skal inngå i finansieringen av reformen.

Komiteen ber om at det uavhengige tekniske beregningsutvalget foretar de reelle kostnadsoverslag ved reformen. Beregninger over økonomiske konsekvenser må legges fram for Stortinget snarest mulig og senest innen utgangen av våren 1995, som en forutsetning for gjennomføring av reformen. »

B. Om gruppestørrelse:

« Komiteens flertall mener at for 6-årsgruppa skal 18 barn være et normtall for forholdet mellom barn og pedagog.

Det samme flertall viser til at det ved gruppeinndeling er nødvendig med lokale tilpasninger ut fra barnas forutsetninger og behov, aktivitetstype, rommenes størrelse og funksjon. »

C. Om skoleskyss:

« Komiteen mener at dagens norm for skoleskyss på 4 km er for langt for 6-åringer. Komiteen vil videre peke på at sikkerheten for 6-åringene ikke nødvendigvis blir ivaretatt bare ved å senke skyssgrensen. Også forhold knyttet til trafikktetthet og risiko for barn å ferdes langs skoleveien må vurderes, fordi korte veistrekninger kan ha trafikkfeller og være farlige i kraft av både trafikkmengde og trafikktype. På denne bakgrunn vil komiteen be departementet utrede spørsmål knyttet til skyssgrenser, trafikksikkerhet og skoleveier med ulik farlighetsgrad for hele grunnskolen. »

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre, vil sterkt understreke at det er en absolutt forutsetning at kommunene skal ha full økonomisk kompensasjon for merutgifter som reformen medfører. Bare på denne måten kan reformen bli en kvalitetsreform.

       Dette flertallet har merket seg at det offentlige beregningsutvalget (Hervik-utvalget) har lagt fram sin innstilling i NOU 1995:13 . Hervik-utvalget har beregnet 2 alternativ. Alternativ 1 er en ren grunnskolereform. Alternativ 2 er både grunnskole- og barnehagereform.

       Hervik-utvalget har beregnet kostnader for alternativ 1 mht. til drift å utgjøre i sum 1.058 mill. kroner.

       Hervik-utvalgets kostnader ved alternativ 2 utgjør 2.106 mill. kroner.

       Utvalget har beregnet kostnader til investering til 2,9 mrd. kroner. Forutsatt full lånefinansiering, vil den årlige amortisering være 230 mill. kroner.

       Arealet er beregnet ut fra 5 m^2/6-åring.

       Dette flertallet har videre merket seg at Regjeringens forslag i hovedsak bygger på Hervik-utvalgets innstilling.

       Dette flertallet konstaterer at Transportøkonomisk Institutt har regnet på merkostnader ved skyssgrense på 3 km og 2 km. Dette vil øke merkostnader med hhv. 13 og 32 mill. kroner.

       Dette flertallet konstaterer også at Regjeringen vil gi den samme støtte til kommunene i forbindelse med reformen uavhengig av om 6-årstilbudet lokaliseres til barnehage- eller skolebygg.

       Dette flertallet mener det er vanskelig ut fra dagens situasjon å skaffe bedre dokumentasjon for merutgifter enn det som foreligger i Hervik-utvalgets innstilling.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil med visse reservasjoner kunne legge beregningene fra Hervik-utvalget til grunn.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre, finner derfor å kunne slutte seg til Regjeringens forslag mht. beregnede utgifter til investering, og måten å gi investeringsstøtte på.

       Med hensyn til driftsutgifter har flertallet følgende merknader til beregningene:

-	Når nye skyssgrenser trer i kraft, skal økte utgifter kompenseres fullt ut.

-	For flertallet er det også en forutsetning at det hvert år avsettes nødvendige bevilgninger til etterutdanning.

       Flertallet viser til den usikkerhet som er fremkommet fra flere hold omkring Hervik-utvalgets beregninger for å oppfylle Stortingets forutsetninger i Innst.O.nr.36 (1993-1994) om gruppestørrelse.

       Flertallet forutsetter at dersom etterberegning på dette punkt foretatt av det uavhengige beregningsutvalget skulle vise andre tall, skal beløpet justeres i forhold til disse beregningene.

       Flertallet viser til at komiteen i følgende brev til Kommunal- og arbeidsdepartementet, har bedt om en avklaring på beregningene:

« Det vises til Innst.O.nr.36 (1993-1994) der det slås fast at 18 barn skal være et normtall for forholdet mellom barn og pedagog for 6-års gruppen i en 10-årig skole.

Komiteen er av den oppfatning at dette betyr at dersom en klasse består av mer enn 18 elever skal det være to pedagoger til stede. Det bes om en bekreftelse på at de beregninger som er foretatt av det tekniske beregningsutvalg gir rom for dette.

Hva vil merutgiftene være ved at klasser med mer enn 18 elever skal ha 2 pedagoger, og klasser med 18 eller færre elever skal ha en pedagog, dersom det ikke er kostnadsdekning i de foretatte beregninger. »

       Komiteen har mottatt dette svaret fra Kommunal- og arbeidsdepartementet v/statsråden:

« I beregningene av utgifter til pedagogisk personale er det forutsatt 3.159 klasser. Med den samme pedagogtetthet som på barnetrinnet skoleåret 1993/94, gir dette 4.244 årsverk. Det er dette antallet årsverk som ligger til grunn for beregningene.

1.	Antallet klasser med 18 eller færre elever er 1.279. Dersom disse klassene skal ha en pedagog, krever dette 1.023 årsverk. Dette framkommer slik: En klasse i 20 timer krever 0,8 årsverk fordi leseplikten for ett årsverk er 25 t. pr. uke. 0,8 årsverk multiplisert med 1.279 klasser, er 1.023 årsverk.

2.	Antallet klasser med mer enn 18 elever er 1.880. Dersom disse klassene skal ha 2 pedagoger, krever det 3.008 årsverk. Dette framkommer slik:

En klasse i 20 timer krever 1,6 årsverk. 1,6 årsverk multiplisert med 1.880 klasser gir 3.008 årsverk.

3.

Samlet krever dette 4.031 årsverk. Beregningen bygger på et samlet årsverksbehov på 4.244. Det betyr at det innenfor de beregningsforutsetninger som ligger til grunn, er rom for at klasser med mer enn 18 barn kan ha en bemanning på 2 pedagoger, uten at den forutsatte samlede ramme for kompensasjon av kommunesektoren må økes. »

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, er kjent med at spørsmålet om framtidige klassestørrelser behandles av Opplæringslovutvalget og vil bli forelagt Stortinget i forbindelse med forslag til nye opplæringslover.

       Dette flertallet er enig i at det er viktig at klassestørrelsen er den samme gjennom hele småskoletrinnet.

       For å sikre 6-åringenes grunnleggende behov for trygghet og et pedagogisk tilbud av høy kvalitet, er det slik dette flertallet ser det nødvendig med god personaldekning.

       Dette flertallet vil peke på at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Innst.O.nr.36 (1993-1994) slo fast at det for 6-års gruppen skal 18 barn være et normtall for forholdet mellom barn og pedagog.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener også det er nødvendig å foreta en etterberegning av de totale kostnader for 6-års reformen, og således også investeringskostnadene.

       Disse medlemmer ber om at det i etterberegningene for investeringskostnadene legges til grunn de samme kriterier som Hervik-utvalget har lagt til grunn for sine beregninger av investeringskostnadene. Etterberegningen skal danne grunnlag for eventuell justering av kompensasjon til kommunene, og fremmer følgende forslag:

       « Kostnadene for 6-årsreformen etterberegnes av det uavhengige beregningsutvalg basert på erfaringstall.

       Kompensasjon til kommunene skal justeres i forhold til denne etterberegning. »

       Disse medlemmer går inn for at utgiftene til 6-års reformen øremerkes. Disse medlemmer vil mene at disse utgiftene beholdes øremerket over en viss tid, men ber departementet besørge at det nedsatte « Rattsø-utvalget » bes om også å vurdere lengden av øremerking i det arbeid dette utvalget er satt til å utrede vedrørende inntektssystemet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, forutsetter at kommunenes merkostnader med å fylle opp ledigstilte barnehageplasser, blir dekket av staten.

       Flertallet forutsetter at dersom klassen er på mer enn 18 elever, skal det være to pedagoger slik at den om ønskelig kan deles i to grupper i alle timer. Dette er en grunnbemanning. I tillegg skal det være nødvendig bemanning av spesialpedagogisk hjelp og assistenter.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at bemanningen av spesialpedagogisk hjelp skal være i samsvar med dagens praksis for slikt personell i grunnskolen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, konstaterer at Hervikutvalgets beregning av kostnader for bemanning bygger på et gjennomsnitt av bemanningen på barnetrinnet.

       Flertallet vil videre vise til at Stortinget har forutsatt at pedagogtetthet og bemanningen for 6-åringer skal være en mellomting mellom barnetrinn og barnehage.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til punkt 3 i brevet fra departementet som etter disse medlemmers mening gir den nødvendige sikkerhet for at klasser med mer enn 18 barn skal ha en bemanning på 2 pedagoger, hvilket er i samsvar med Stortingets forutsetninger.

       Disse medlemmer forutsetter at det i Regjeringens forslag er rom for 18 barn pr. pedagog slik Stortinget har bestemt og at dekningen av kommunenes driftsutgifter blir i samsvar med dette.

       Disse medlemmer forutsetter videre at det også er rom for finansiering av det nødvendige antall assistenter.

       Disse medlemmer mener at det således er gitt trygghet for at kommunene blir gitt full økonomisk kompensasjon for innføring av 6-års reformen.

       Disse medlemmer forutsetter at kommunene også i de påfølgende år gis samme kompensasjon.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet antar at den bemanning som Stortinget forutsatte for 6-års reformen vil medføre økte kostnader på ca 530 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag.

       Disse medlemmer mener det er nødvendig at kommunene nå gis endelig beskjed om oppstart for denne reformen og hvilke økonomiske ressurser som vil bli stilt til disposisjon, og fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge til rette for oppstart av 6-års reformen fra 1. juli 1997, og forutsetter at kommunene gis en kompensasjon som er 530 mill. kroner høyere enn Regjeringens forslag for å sikre en tilstrekkelig bemanning. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre minner om at Høyre i Innst.O.nr.36 (1993-1994) bl.a. ga uttrykk for følgende forutsetninger når det gjelder det økonomiske grunnlag for gjennomføring av grunnskolereformen 1997:

« (Høyre vil) ... understreke at kommunesektoren skal ha full dekning for de merutgifter reformen medfører til investering, drift og skyss. Disse medlemmer ser positivt på skolefritidsordninger som frivillige tilbud, men ser ikke finansieringen av slike ordninger som en statlig oppgave. Med denne presiseringen forutsetter disse medlemmer i likhet med flertallet ovenfor at de ressurser som kommunene allerede bruker på 6-åringene i skole eller 6-årstilbudet i barnehage, og tilskuddet fra staten til tilbudet til 6-åringer, skal inngå i finansieringen av reformen. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener at det først og fremst er Regjeringens ansvar å sikre at kommunesektoren får kompensasjon for de merutgifter som reformen medfører, og forutsetter derfor at forslaget i proposisjonen er tilstrekkelig til å gi slik kompensasjon. Flertallet understreker samtidig at det er Regjeringens ansvar å holde Stortinget løpende orientert dersom forutsetningene for beregnet kompensasjon endrer seg, eller dersom det oppdages feil i beregningsgrunnlaget.

       Flertallet viser videre til sine merknader om kostnader ved 6-årsreformen, samt til flertallsmerknader fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Christiansen i uttalelsen fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, inntatt i innstillingens kap. 3, og vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge til rette for oppstart av 6-årsreformen fra 1. juli 1997. Det forutsettes at kommunene gis en kompensasjon i henhold til forutsetningene i Innst.O.nr.36 (1993-1994) og de flertallsmerknader som framgår av Innst.S.nr.216 (1994-1995). »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har vært skeptisk til innføring av obligatorisk skole for 6-åringer fordi barnehagen har dekket de grunnleggende behov for trygghet og de pedagogiske utfordringer knyttet til lek og andre opplevelsesaktiviteter. Sosialistisk Venstreparti mener likevel at de premisser og føringer som ble lagt inn i Innst.O.nr.36 (1993-1994) ga rom for gjennomføring av en vellykket reform. Der ble det bl.a. slått fast at

-	6-åringstilbudet skal være et førskoleår, med vekt på lek

-	det skal være veksling mellom undervisning, lek og lekeartede læringsaktiviteter

-	6-åringene gis forberedende innføring i tall, bokstaver, lesing og skriving

-	skoledagen ikke får preg av tradisjonell klasseromsundervisning

-	det skal etableres et skolefritidstilbud for alle som har behov for det

-	det skal utvikles en forpliktende plan for kompetanseheving av personalet

-	det skal være 18 barn pr. pedagog

       Dette medlem viser videre til at kirke-, utdannings- og forskningskomiteens flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti uttalte:

«Dette flertall vil understreke at kommunesektoren i den sammenheng skal ha full dekning av de merutgifter som reformen medfører. Med dette menes merutgifter til investering, drift, skyss og skolefritidsordninger.»

       Dette medlem viser også til en enstemmig kirke-, utdannings- og forskningskomité som uttalte:

« Beregninger over økonomiske konsekvenser må legges fram for Stortinget snarest mulig og senest innen utgangen av året 1995. »

       Med disse presiseringer støttet Sosialistisk Venstreparti prinsippet om skolestart for 6-åringer, men understreket at Sosialistisk Venstreparti ville gå imot en reform som ikke sikret kommunene økonomiske rammer til en forsvarlig gjennomføring.

       Dette medlem har merket seg de beregninger som er gjennomført av « Hervik-utvalget » ( NOU 1995: 13) Dette medlem vil spesielt påpeke at driftskostnadene for 18 elever pr. klasse ble beregnet til 2,7 mrd. kroner og investeringskostnadene ble beregnet til 11.000 kroner pr. barn pr. kvm. i nybygde lokaler (begrenset til 5 kvm pr. barn) og 2.500 kroner pr. barn pr. kvm. i eksisterende lokaler (begrenset til 5 kvm pr. barn). Dette medlem har også merket seg at det både blant foreldre, kommuner og organisasjoner har vært betydelig skepsis knyttet til utvalgets beregninger.

       Dette medlem konstaterer derfor med undring at Regjeringen i dette viktige spørsmål for både elever, foreldre og kommuner, har valgt å legge seg på et lavere nivå enn Hervik-utvalget. Dette gjelder i anslag både på driftskostnader og investeringsbehov. Dette medlem mener Regjeringen har lagt til grunn for få pedagoger pr. barn til å kunne oppfylle normen om 18 elever pr. pedagog i 6-års gruppen, noe som vil føre til at mange 6-åringer i praksis vil gå i grupper som er langt større enn forutsatt, og i enkelte tilfeller opptil 28 elever i gruppen.

       Videre har dette medlem merket seg at viktige elementer i reformen heller ikke er på plass, det gjelder spørsmålet om skyssgrenser for 6-åringene, læreboksituasjonen og etterutdanning av lærere og førskolelærere.

       Når det gjelder beregnet investeringsbehov, legger Regjeringen til grunn investeringskostnader på 20.000 kroner pr. barn i nybygde lokaler, om lag en tredjedel av Hervik-utvalget. Det er heller ikke, såvidt dette medlem kan skjønne, lagt inn midler for opprusting av eksisterende lokaler. Behov for utearealer er heller ikke tatt med i Regjeringens opplegg. Dette medlem mener det er lite samsvar mellom Regjeringens anslag for investeringsbehov og de behov kommunene tilkjennegir. Dette er en faktor Sosialistisk Venstreparti har valgt å tillegge stor vekt.

       Dette medlem frykter derfor at 6-åringsreformen blir en ny « sparereform ». Dette vil føre til store forskjeller i kvaliteten på tilbudet til 6-åringene avhengig av hvilken kommune de bor i. Det kan også føre til at mange kommuner øker foreldrebetalingen for skolefritidsordningen, for å kunne finansiere reformen, noe som vil ramme mange foreldre hardt, og som også bidrar til å svekke prinsippet om at skolen skal være gratis. Videre vet vi at økonomien i mange kommuner i utgangspunktet er svært stram, slik at kommunene må foreta prioriteringer som rammer andre grupper av befolkningen for å gjennomføre reformen.

       Dette medlem mener at det ikke er forsvarlig å vedta gjennomføring av reformen allerede i 1997 fordi kommunene ikke får tilstrekkelige midler til drift og investeringer, og fordi spørsmål om skyssgrense, lærebøker og etterutdanning ikke er avklart. Iverksetting av reformen vil bety å overlate en stor del av kostnadene til kommunene og foreldrene.

       Dette medlem viser til at om lag 90 % av dagens 6-åringer har et tilbud regulert innenfor barnehageloven. Dette medlem forutsetter at de statlige tilskuddsordningene opprettholdes.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sine merknader i Innst.O.nr.36 (1993-1994), samt at Kristelig Folkeparti har stemt imot innføring av 10-årig grunnskole. Dette medlem minner om at begrunnelsen for å gå imot grunnskolereformen var ønsket om å gi 6-åringene et frivillig lekeorientert pedagogisk tilbud i barnehagene. Videre pekte Kristelig Folkeparti på at de økonomiske kalkyler Regjeringen la til grunn, var for små. Dette medlem konstaterer at dette viser seg å være riktig.

       Dette medlem mener vi står foran store oppgaver innen utdanning og vil her minne om oppgavene innen spesialundervisning, Reform 94, samt arbeidet med å sikre en desentralisert skolestruktur. Dette medlem vil heller prioritere disse oppgavene fremfor skolestart for 6-åringer, og i tråd med dette fremmes følgende forslag:

       « 6-årsreformen utsettes. »

       Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti subsidiært har støttet en lekepreget overgangspedagogikk for 6-åringer. Dette medlem mener dette forutsetter et normtall på 18 elever pr. pedagog. Videre vil dette medlem peke på behovet for nye læremidler og etterutdanning av personell. Dette medlem forutsetter full økonomisk kompensasjon til kommunene for den nye reformen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til merknad fra Arbeiderpartiet og Høyre i merknader fra Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, som kobler opplæringsstart for 6-åringer og 10-årig grunnskole sammen med Reform 94, og begrunner dette med behov for endring og videreutvikling i det faglige innholdet og det pedagogiske opplegget for ungdomstrinnet. Disse medlemmer konstaterer at Arbeiderpartiet og Høyre med dette har inngått en avtale som legger sterke føringer i en sak som Stortinget på et senere tidspunkt skal ha til behandling. Disse medlemmer vil understreke at det er behov for et bedre samsvar mellom skolens innhold, organisering og arbeidsformer og at det må arbeides for en god overgang mellom grunnskolen og videregående opplæring, og at rådgivningen i ungdomsskolen må styrkes. Disse medlemmer vil vise til St.meld. nr. 29 (1994-1995) Om prinsipper og retningslinjer for 10-årig grunnskole - ny læreplan, som ligger til behandling i komiteen, og vil på dette tidspunkt ikke legge føringer på nødvendige endringer i fag og timefordeling på ungdomstrinnet.

2.8 Kommunelovreformen

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil peke på at del 2 av Kommunelovreformen med tilpasning av særlover og forskrifter ikke er fullført. Flertallet vil understreke betydningen av at dette blir gjennomført raskt, og ber om at departementet melder tilbake om framdriften i dette arbeidet på egnet måte. Flertallet vil minne om Kommunelovreformens intensjon om mindre statlig detaljstyring og mer lokalt sjølstyre.

3. Merknader fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen

    Komiteens utkast til innstilling vedrørende St.prp. nr. 58 (1994-1995), kap. 7 Grunnskolereformen, har vært forelagt kirke-, undervisnings- og forskningskomiteen, som har avgitt følgende uttalelse i brev av 12. juni 1995:

« Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen viser til kommunalkomiteens oversendelse ved brev av 9. juni 1995 og har disse merknadene til innstillingsutkastet om St.prp. nr. 58 (1994-1995) for så vidt angår Grunnskolereformen 1997:

Komiteen vil vise til at St.meld. nr. 29 (1994-1995) Om prinsipper og retningslinjer for 10-årig grunnskole - ny læreplan, for øyeblikket ligger til behandling i Stortinget med foreløpig avgivelsesdato 19. oktober for komiteinnstillingen. Komiteen er i den forbindelse innforstått med at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet sender ut utkast til læreplaner og fag- og timefordelingsplan til høring mens meldingen behandles i komiteen.

Komiteen vil vise til at Stortinget i forbindelse med St.meld. nr. 29 har fått oversendt NOU 1995:9 Identitet og dialog, og sammen med denne et utkast til læreplan for et utvidet kristendomsfag som tar opp i seg læring om andre religioner, etikk, filosofi og humanetikk. Komiteen mener forslaget overflødiggjør behovet for nå å utarbeide egne nye læreplaner i det tradisjonelle kristendomsfaget, i livssyn og i islamkunnskap. Komiteen er derfor innforstått med at forslaget fra læreplangruppen legges til grunn for det videre arbeidet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Christiansen, vil videre vise til at opplæringsstart for 6-åringer og 10-årig grunnskole sammen med Reform 94 fører til behov for endring og videreutvikling i det faglige innholdet og det pedagogiske opplegget på ungdomstrinnet. Blant annet må alle elever sikres engelsk, og det må gis mulighet for en faglig fordypning og resonnement som står i forhold til aldersgruppen, og som kan skje ved valgfag, prosjektmiljøarbeid og utplassering i yrkeslivet.

Flertallet vil i den forbindelse vise til kirke-, utdannings- og forskningskomiteens enstemmige merknad i Innst.O.nr.30 (1993-1994), der det heter:

« Komiteen viser til at det er betydelige forskjeller fra skole til skole når det gjelder organisering, arbeidsmetoder og valgmuligheter på ungdomstrinnet.

Mange steder har skolen ikke maktet å gi alle unge tilpassede og tilstrekkelig utfordrende oppgaver. Komiteen vil derfor understreke at det er behov for et bedre samsvar mellom skolens innhold, organisering og arbeidsformer og de unges ønsker og behov for utfordringer. Det må arbeides for en god overgang mellom grunnskolen og videregående opplæring. Komiteen mener rådgivning i ungdomsskolen må styrkes. »

Flertallet vil på denne bakgrunnen legge stor vekt på nødvendige endringer i fag- og timefordelingsplanen på ungdomstrinnet. Flertallet vil understreke at endringene ikke må skape nivåforskjeller eller føre til at eleven blir stengt ute fra å velge fullt mellom de enkelte grunnkurs i Reform 94.

Flertallet vil på denne bakgrunn be kommunalkomiteen fremme følgende forslag til vedtak:

« Stortinget ber Regjeringen legge til rette for oppstart av 6-års reformen fra 1. juli 1997. Det forutsettes at kommunene gis en kompensasjon i henhold til forutsetningene i Innst.O.nr.36 (1993-1994) og de flertallsmerknader som fremgår av Innst.S.nr.216 (1994-1995).

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil be kommunalkomiteen, i samsvar med flertallsmerknadene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet i innstillingsutkastet hva angår etterberegninger for investeringskostnadene, om å fremme slikt forslag til vedtak:

« Kostnadene for 6-årsreformen etterberegnes av det uavhengige beregningsutvalget basert på erfaringstall.

Kompensasjon til kommunene skal justeres i forhold til denne etterberegning. »

Komiteens medlemmer fra Høyre finner grunn til å minne om sine merknader i Innst.O.nr.36 (1993-1994) når det gjelder forutsetninger som er lagt til grunn for beregning av kostnader vedrørende 6-års reformen. Siden Høyre ikke inngår i merknader fra flertallet i Innst.O.nr.36 (1993-1994), som det siteres fra, vil disse medlemmer vise til at Høyre om økonomi bl.a. uttalte:

« Høyre mener i likhet med flertallet ovenfor at det er viktig at kommunene snarest planlegger tilbud for 6-åringer, og at kommunene må gi 6-åringene et tilbud under barnehageloven i de kommende skoleår. Disse medlemmer vil likeledes understreke at kommunesektoren skal ha full dekning for de merutgifter reformen medfører til investering, drift og skyss. Disse medlemmer ser positivt på skolefritidsordninger som frivillige tilbud, men ser ikke finansieringen av slike ordninger som en statlig oppgave. Med denne presiseringen forutsetter disse medlemmer i likhet med flertallet ovenfor at de ressurser som kommunene allerede bruker på 6-åringene i skole eller 6-års tilbudet i barnehage, og tilskuddet fra staten til tilbudet til 6-åringer, skal inngå i finansieringen av reformen. »

Når det gjelder gruppestørrelse uttalte komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen bl.a.:

« Høyre og representanten Christiansen mener at et regelverk som angir antall barn pr. pedagog vil være stivbent. Disse medlemmer vil gi skolene større frihet i organiseringen av undervisningen. Dette vil gi større muligheter for å variere undervisningen med små og store grupper. Disse medlemmer ser også positivt på samarbeid på tvers av klassetrinnene. Det gir større muligheter for å tilpasse undervisningen til elevene, samtidig som det vil virke stimulerende på yngre og eldre elever å kunne arbeide sammen i enkelte timer eller om enkelte prosjekter. »

Disse medlemmer vil videre understreke at forutsetningen om full økonomisk kompensasjon til kommunene for merutgifter som reformen medfører, skal gjelde fullt ut i forhold til forutsetninger og krav som Stortinget legger til grunn for reformen.

Disse medlemmer viser også til sine merknader i Innst.O.nr.36 (1993-1994) når det gjelder konsekvenser for endring og videreutvikling av ungdomstrinnet når grunnskolen ved 6-års reformen utvides til 10 år.

Disse medlemmer vil legge vesentlig vekt på nødvendige endringer i fag- og timefordelingsplan på ungdomstrinnet med bl.a. sterkere vektlegging av differensiert undervisning og faglig fordypning. Disse medlemmer legger til grunn at nødvendige endringer på ungdomstrinnet kan skje raskt og uavhengig av at 6-åringer starter i 1. klasse i den nye 10-årige grunnskolen fra skoleåret 1997-98.

Komiteens medlem representanten Christiansen vil innledningsvis vise til sine merknader og forslag i Ot.prp. nr. 36 (1993-1994) . Dette medlem vil understreke viktigheten av at kommunene får tilstrekkelig kompensert økonomisk for kostnadene ved reformen, og forutsetter at forslaget i proposisjonen er nok til å ivareta denne intensjonen. Dette medlem forutsetter videre at departementet nøye følger utviklingen og informerer Stortinget dersom det skulle vise seg at beregningsgrunnlaget ikke er godt nok. Dette medlem mener bevilgningene til 6-års reformen skal tilføres kommunene som en del av rammetilskuddet, og vil gå imot øremerking. Dette medlem forutsetter selvsagt at kommunene lojalt følger opp Stortingets intensjoner, og at departementet nøye følger med i det arbeidet som gjøres i kommunene.

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, slutter seg for øvrig til de respektive partiers merknader i kommunalkomiteens innstilling. »

       Komiteen slutter seg til sine respektive partiers merknader i uttalelsen fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. Komiteen har i sin endelige innstilling under kap. 2.7 Grunnskolereformen også tatt hensyn til de merknader som framgår av uttalelsen fra kirke-, undervisnings- og forskningskomiteen.

4. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en ordning med dobbelt lærlingetilskudd for såkalte § 20-elever ved fremleggelse av statsbudsjettet til høsten.

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 1996 å fremlegge for Stortinget en oversikt over de totale kostnader i kroner ved årets tariffoppgjør for undervisningspersonalet.

       Stortinget ber også Regjeringen på egnet måte å gi en årlig oversikt over de totale kostnader vedrørende lønnsoppgjøret for undervisningspersonale i kommunal sektor.

Forslag 3

       Inndragning av midler til rutetrafikk stipulert av Regjeringen til 54 mill. kroner skal utgå, og midlene fordeles til fylkeskommunene over inntektssystemet.

Forslag 4

       Det øremerkede tilskudd til grendeskoler, leirskoleopphold, diverse særlig kostbare kurstilbud (landslinjer) og Statens Gartnerskole Staup opprettholdes i påvente av en samlet gjennomgang av ordningen med øremerkede tilskudd.

Forslag 5

       De regler for rammeoverføringer gjennom inntektssystemet som i dag gjelder for kommunene i Nordland, gjøres tilsvarende gjeldende for kommuner i Indre Namdalen.

Forslag fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti:

Forslag 6

       Stortinget gir Kommunal- og arbeidsdepartementet fullmakt til å fordele etter skjønn 2.835.000.000 kroner av inntektene til Skattefordelingsfondet for 1996 som tilskudd til kommune- og fylkeskommunebudsjettene for budsjetterminen 1996.

Forslag fra Senterpartiet:

Forslag 7

       Den reelle vekst i kommunesektorens frie inntekter (skatt og ramme) økes fra 1/4 % til 3/4 %.

Forslag 8

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer i inntektssystemet som egen sak med sikte på at endringene får virkning fra 1998.

Forslag 9

       Kostnadene for 6-årsreformen etterberegnes av det uavhengige beregningsutvalg basert på erfaringstall.

       Kompensasjon til kommunene skal justeres i forhold til denne etterberegning.

Forslag 10

       Stortinget ber Regjeringen legge til rette for oppstart av 6-års reformen fra 1. juli 1997, og forutsetter at kommunene gis en kompensasjon som er 530 mill. kroner høyere enn Regjeringens forslag for å sikre en tilstrekkelig bemanning.

Forslag fra Høyre:

Forslag 11

       I inntektsåret 1995 skal:

a)	Den fylkeskommunale skattøren være 7,25 %

b)	Den kommunale skattøren utenom Oslo være 13,0 %

c)	Den kommunale skattøren i Oslo være 20,25 %

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 12

       Veksten i kommunesektorens frie inntekter (skatt og ramme) for 1996 økes fra 1/4 % til 1 1/2 %.

Forslag 13

       Stortinget gir Kommunal- og arbeidsdepartementet fullmakt til å fordele etter skjønn 4.235.000.000 kroner av inntektene til Skattefordelingsfondet for 1996 som tilskudd til kommune- og fylkeskommunebudsjettene for budsjetterminen 1996.

Forslag 14

       Stortinget ber Regjeringen innarbeide arbeidsledighet som kriterium i inntektssystemet.

Forslag fra Kristelig Folkeparti:

Forslag 15

       Tilskudd til grendeskoler opprettholdes som øremerket tilskudd og økes til 40 mill. kroner.

Forslag 16

       6-årsreformen utsettes.

5. Komiteens tilrådning

     Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

I.

       Stortinget gir Kommunal- og arbeidsdepartementet fullmakt til å fordele etter skjønn 2.235.000 kroner av inntektene til Skattefordelingsfondet for 1996 som tilskudd til kommune- og fylkeskommunebudsjettene for budsjetterminen 1996.

II.

       Stortinget ber Regjeringen legge til rette for oppstart av 6-årsreformen fra 1. juli 1997. Det forutsettes at kommunene gis en kompensasjon i henhold til forutsetningene i Innst.O.nr.36 (1993-1994) og de flertallsmerknader som framgår av Innst.S.nr.216 (1994-1995).

III.

       Stortinget samtykker i at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet får fullmakt til å gi tilsagn om investeringstilskudd på 20.000 kroner pr. 6-åring til skolebygg og til utbetaling av stimuleringstilskudd etter gjeldende regler, med utbetaling i 1996 og 1997 innen en ramme på totalt 400 mill. kroner.

Oslo, i kommunalkomiteen, den 12. juni 1995.

Roger Gudmundseth,	Leif Lund,	Ola T Lånke,
leder.	ordfører.	sekretær.