Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Terje Riis-Johansen, Eva Lian og Morten Lund, fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen og fra Kristelig Folkeparti, Ola T Lånke mener at behandlingen av endringene i Husbanken er kritikkverdig. Disse medlemmer viser til at det i innledningen til St.meld. nr. 34 (1994-1995) ble forutsatt at Stortinget skal ta stilling til de nye prinsippene i forkant av budsjettbehandlingen for 1996. Da dette ikke lot seg gjøre, burde Regjeringen utsatt konkrete forslag knyttet til gjennomføringen i statsbudsjettet for 1996. Prinsippene for en framtidig Husbank bør være endelig fastsatt, før konkrete endringer blir satt i verk.

       Disse medlemmer mener det er uheldig at kortsiktige betraktninger knyttet til rentefastsettelsen for 1996, blir overordnet i en sak som har svært langsiktige virkninger for norsk boligbygging.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Anne-Lise Grande Vollan, Rolf Terje Klungland, Rune Kristiansen og Leif Lund viser til at St.meld. nr. 34 om Husbankens rente - og subsidieprofil ikke blir ferdigbehandlet før etter at finansinnstillingen er avgitt. Meldingen ble lagt frem for Stortinget 12. mai 1995 og Regjeringen varslet i meldingen at den ville legge meldingens konklusjoner til grunn ved utarbeidelsen av stats- og nasjonalbudsjettet.

2.1 Boligpolitiske mål

       Komiteen slutter seg til den hovedmålsettingen Regjeringen legger til grunn for norsk boligpolitikk om at alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø. Komiteen vil også understreke at boliger må være rimelige og at boligpolitikken må bygge på forutsigbare rammebetingelser. Komiteen viser i den forbindelse til den formulerte hovedmålsettingen fra St.meld. nr. 12 (1981-1982) som er gjengitt i Innst.S.nr.297 (1988-1989):

« Hovedmålet må være å sørge for at enhver familie og enhver enslig skal kunne disponere en høvelig bolig innenfor en utgiftsramme som står i rimelig forhold til inntekten. »

       Komiteen slutter seg også til de fem hovedmål Regjeringen legger til grunn i St.meld. nr. 34 (1994-1995):

«1.	God boligdekning og et godt fungerende bolig- og byggemarked

2.	God boligfordeling

3.	Botrygghet

4.	En funksjonell og rettferdig organisering av eie- og leieforhold

5.	Gode boliger, god byggekvalitet og godt bomiljø. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at de endringene i Husbankens rentevilkår og subsidieprofil som foreslås i denne meldingen ikke vil tjene til å oppnå disse målene. Tvert imot mener disse medlemmer at de foreslåtte endringene vil føre til at Husbankens rolle svekkes og at staten dermed fraskriver seg muligheten til å kunne styre boligpolitikken i forhold til overordnede samfunnsmessige mål.

2.2 Boligpolitiske utfordringer

       Komiteen viser til at Regjeringen definerer tre hovedutfordringer med boligpolitikken:

-	stimulere til boligetablering for unge med lav inntekt og liten egenkapital

-	stimulere til boligkvaliteter utover Husbankens minstestandard, blant annet for å legge til rette for hjemmebasert omsorg

-	stimulere til økt aktivitet i byfornyelsesområdene.

       Komiteen er enig i at dette er tre sentrale utfordringer i norsk boligpolitikk, på kort og mellomlang sikt. Komiteen vil likevel advare mot en omlegging av virkemidlene i boligpolitikken med sikte på å møte disse tre utfordringene alene bl.a. fordi en slik omlegging kan komme i konflikt med mulighetene til å oppfylle andre målsetninger i boligpolitikken.

       Komiteen vil understreke at det overordnede perspektiv må være at familier og enkeltpersoner må ha mulighet til å disponere en god og nøktern bolig.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at en sentral forutsetning for å kunne gi familier og enkeltpersoner den muligheten som komiteen er enig om til å disponere en god og nøktern bolig, er å sørge for at en vesentlig del av boligmarkedet har en nøktern standard og pris. Da vil det offentlige ved hjelp av rimelige lån, tilleggslån og/eller tilskudd kunne hjelpe de som har problemer med en boligetablering.

       Disse medlemmer vil vise til at den omlegging som denne meldingen medfører, sammen med Regjeringens forslag i St.prp. nr. 1 (1995-1996) for Kommunaldepartementet, vil føre til at privat boligfinansiering overtar en vesentlig del av den totale boligfinansieringen. Erfaring tilsier at dette fører til større og dyrere boliger. Da vil presset mot en stadig synkende andel rimelige boliger bli stadig større og prisene vil stige også i dette markedet. Dette betyr at dersom vanskeligstilte grupper skal hjelpes til egen bolig, vil dette kreve at det offentlige går inn med store midler for hver enkelt boligetablering. Det staten sparer i rentesubsidier i første omgang ved omlegging av Husbankens rentevilkår og subsidieprofil, kan således vise seg å koste staten det mangedobbelte etter hvert som resultatene av omleggingen viser seg.

2.3 Prioriterte grupper

       Komiteen merker seg at konkurransen i boligmarkedet for unge førstegangsetablerere vil tilta og at dette bl.a. skyldes den demografiske utviklingen og at økt tilstrømming til høyere utdanning og høy ledighet har ført til at mange har utsatt sitt første boligkjøp.

       Komiteen merker seg spesielt at meldingen uttaler at: « De samme problemene som for førstegangsetablerere vil gjøre seg gjeldende for andre grupper som har liten egenkapital og lav inntektsevne, som f.eks. funksjonshemmede. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil understreke at også f.eks. arbeidsledige og lavinntektsgrupper generelt vil møte disse problemene. Ifølge en analyse fra Byggforsk slås det fast at ca 60 % av alle nyboligprosjekter ville hatt vanskelig med å bli realisert hvis det ikke var for tilgang på lån gjennom Husbanken. Analysen viser også at avhengigheten av lån gjennom Husbanken er klart størst i distriktene (se fig.1). Flertallet viser også til en undersøkelse foretatt av Econ om « boligkjøp og egenkapital » der de finner at bankene begrenser husholdningenes gjeld slik at den ikke overstiger 1,5 til 2,5 ganger bruttoinntekten. Husbanken uttaler i sin høringsuttalelse om Statbankutvalgets utredning ( NOU 1995:11 ):

« Husbankens rentevilkår for generelle lån er uavhengig av kundens inntekter, mens de private gir billigere lån desto bedre inntekt og panteverdi. Hvis Husbanken ikke lenger skal gi generelle lån, vil boligstandarden i Norge på sikt i langt større grad enn i dag gjenspeile folks økonomiske situasjon og geografiske tilhørighet. »

Figur 1: Undersøkelse av Byggforsk på oppdrag av Husbanken

       Hva ville ha skjedd med de prosjektene som fikk lån i Husbanken hvis slike lån ikke var tilgjengelige (prosent)

       (* Tabellen er omredigert *)

---

Andel i tettbygd strøk

	0-30 %	30-60 %	60-90 %	90-100 %	Norge
Ikke mulig å skaffe
finansiering	59,0	54,7	45,1	32,5	47,2
Bygges med størrelse/
standard redusert	10,5	11,2	11,5	15,5	11,6
Bygges som forutsatt med
Husbankfinansiering	28,8	31,2	38,4	51,4	36,7
Mulig å finansiere på samme
måte, men skrinlagt	1,5	2,4	3,9	0,5	3,5
Mulig å finansiere med
størrelse/standard redusert,
men skrinlagt	0,6	0,5	1,2	0,1	1,0

       Flertallet mener at bl.a. disse undersøkelsene understreker nødvendigheten av en generell boligfinansiering i Husbanken. Flertallet er enig i å prioritere tiltak rettet mot unge i etableringsfasen og funksjonshemmede, men mener at boligsubsidiering ikke bør være så selektiv at bare disse gruppene blir prioritert.

       Komiteen er enig i å prioritere tiltak rettet mot unge i etableringsfasen, funksjonshemmede, husstander som har spesiell behov for støtte og områder hvor boligstandarden er dårlig, som for eksempel i byfornyelsesområdene i storbyene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil imidlertid understreke viktigheten av Husbankens generelle låneordninger og at rammene for oppføringslån og etableringslån blir holdt på et høyt nivå.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at de prioriterte tiltak rettet mot unge i etableringsfasen og grupper med særlig behov for støtte, generelt må gjelde førstegangsetablerere som har vært forhindret fra å skaffe seg egen bolig tidligere. Dette vil understreke Husbankens rolle som « førstehjemsbank ».

2.4 Boligkvalitet og bomiljøkvaliteter

       Komiteen er enig med Regjeringen i at boligpolitikken må møte framtidas utfordringer knyttet til økende behov for boliger rettet mot pleie og omsorgstrengende, en flerkulturell utvikling og nyere kunnskap om miljøvennlig boligbygging.

2.5 Byfornyelse

       Komiteen viser til St.meld. nr. 14 (1994-1995) om levekår og boforhold i storbyene og komiteens merknader i Innst.S.nr.208 (1994-1995).

2.6 Husbankens boligpolitiske rolle

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at det er 50 år siden Stortinget vedtok lov om Den Norske Stats Husbank. Selv om de viktigste boligpolitiske utfordringer har forandret seg sterkt siden den gang, mye på grunn av statsbanken, bør Husbanken også i framtida være det viktigste boligpolitiske instrument. Dette begrunnes ved krav til sosial boligbygging, krav til kvalitetssikring og behov for en stabiliserende faktor i byggevirksomheten.

       Flertallet viser til at Husbanken er det viktigste virkemidlet for å sikre hovedmålet om alles rett til å bo i en god, nøktern og rimelig bolig. Husbankens innsats bidrar til sosial boligbygging fordi:

a)

Uten en generell boligfinansiering vil det være vanskeligere å finansiere boligbygging i distrikts-Norge, fordi panteverdien i enkelte tilfeller er for lav for det private finansmarkedet. Hvis målet om å opprettholde bosetting i alle deler av landet skal oppfylles, må staten fortsatt påta seg ansvaret for å gi lån eller sikkerhet for lån, spesielt i områder som er mindre attraktive i det private finansmarkedet.

b)	Det private finansmarkedet baserer sine vurderinger alene på den enkeltes betalingsevne og panteverdien av låneobjektet i en lånesøknad. Husbankens rolle har hele tiden vært at også hustander med lav betalingsevne skal få lån til å bygge bolig hvis de er i stand til å klare utgiftene på sikt.

c)	Husbankens rentevilkår for generelle lån er uavhengig av kundenes inntekter, mens det private finansmarkedet gir lavere rente jo høyere betalingsevne og sikkerhet.

       Flertallet mener at uten generelle lån gjennom Husbanken vil boligstandarden på sikt vise større forskjeller - og i større grad gjenspeile folks økonomiske situasjon og geografiske tilhørighet.

       Flertallet viser til at Husbanken har bidratt til kvalitetssikring i boligpolitikken, ved at Husbanken har krav til minstestandard og andre bestemmelser som sikrer god kvalitet utover byggeforskriftene - og stimulerer til dette gjennom lånesystemet. I Husbankens utlånspolitikk har det vært spesielt viktig å fremme bygging av boliger som har spesielle kvaliteter, f.eks. livsløpsboliger, boliger for funksjonshemmede eller boliger som tilfredsstiller andre kvaliteter f.eks. spesielle miljømessige krav. Flertallet vil understreke at subsidieringen som ytes primært gjennom oppføringslån og etableringslån og i tillegg ulike tilskuddsordninger har gjort Husbanken til et viktig instrument for å nå ulike boligpolitiske mål. Husbanken har på denne måten i meget stor grad vært med på å styre utviklingen av boligstørrelse, boligkvalitet og boligtyper. Det vises bl.a. til ordningen med lånetillegg for livsløpstandard som har ført til at store deler av nybyggingen i Norge er tilrettelagt for bevegelseshemmede. Flertallet mener at tilsvarende kan andre mål og utfordringer i boligpolitikken oppnås, f.eks. miljøvennlig ressursbruk og tilgjengelighet.

       Flertallet understreker at disse oppgavene ikke så enkelt kan oppnås gjennom et privat finansieringsmarked, men gjennom en fortsatt sterk husbank. Dette forutsetter at Husbanken i framtiden finansierer en vesentlig del av boligbyggingen.

       Flertallet viser til at under nedgangskonjunkturen på begynnelsen av 90-tallet falt boligbyggingen sterkt. Den lave igangsettingen av nye boliger kom samtidig som bankkrisen. I denne perioden sto Husbanken for omtrent hele bunnfinansieringen av nybyggingen. Dette var mulig fordi Husbanken hadde relativt store rammer for oppføring av bygg, og i tillegg utbedring, bygging av barnehager, eldreboliger osv. Flertallet vil understreke at Husbanken var et viktig redskap for myndighetene i motkonjunkturpolitikken, og bidro til å opprettholde kvalitet og arbeidsplasser i byggenæringen.

Figur 2

Figuren viser anslag på antall igangsatte boliger i 1995-97, i tillegg til registrert igangsetting i 1988-94.

(* Figur utelatt. *)

       Figuren er hentet fra en rapport fra september 1997. Prognoser for bygge- og anleggsmarkedet i 1995, 1996 og 1997 utgitt av Byggeindustriens Landsforening m.fl.

Figur 3

Tilsagn om lån i Husbanken og antall igangsatte boliger.

(* Figur utelatt. *)

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til Landsorganisasjonen som uttaler:

« LO mener derfor at det er større grunn til å legge vekt på statsbankenes rolle i makropolitikken. Disse kan motvirke atferden i det private kredittvesen og således virke konjunktur-dempende. Dette kan særlig gjelde Husbanken og SND. »

       Flertallet viser også til Husbankens høringsuttalelse om NOU 1995:11 Statsbankutvalget:

« Påvirkning av enkelte bygninger/enkelthus/hus for særlig vanskeligstilte grupper vil ikke tilfredsstille ønsket om en generell påvirkning av nybygging i Norge, snarere stigmatisere bestemte grupper i befolkningen. »

       Flertallet viser videre til at Husbankens høringsuttalelser konkluderer med følgende:

« Husbanken må opprettholdes som generell boligbank for å ivareta god, nøktern ressursbruk og stimulere til ønskede kvaliteter i norsk boligbygging og sikre at alle grupper av befolkningen har muligheter til egen bolig uansett hvor i landet de bor og selv om de ikke er de mest attraktive bankkundene. (...)

Husbanken har gjennom sin virksomhet på nittitallet dokumentert sin stabiliserende effekt på byggeaktiviteten ved sin långiving til boligsektoren. Det er derfor viktig at man fortsatt legger til grunn at banken bør spille en viktig rolle i konjunkturpolitikken. Dette innebærer at bankens normale kapasitet er slik utbygget og har et volum på sine utlåns- og tilskuddsrammer tilstrekkelig til å kunne fungere som et effektivt redskap også i konjunktursammenheng. Det betyr imidlertid at bankens mulighet til å yte generell långiving under et presset byggemarked holdes tilbake. Under en slik situasjon vil det være nødvendig å prioritere de behovsprøvde låne- og tilskuddsordninger mer enn i dag. »

       Flertallet er enig i dette.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at Regjeringens forslag om å endre virkemiddelbruken i Husbanken vil være korttenkt. Dette gjelder både en større grad av omlegging fra generelle til selektive ordninger, og for ensidig vektlegging av Husbankens fordelingspolitiske rolle, framfor f.eks. konjunkturpolitisk instrument.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at Husbanken skal opprettholdes og forbedres som det viktigste virkemiddel i boligpolitikken. Flertallet mener at bortfallet av det relativt beskjedne subsidieelement som ligger i rentetrappen ikke er avgjørende for å opprettholde Husbankens rolle i den sosiale boligbyggingen. Kontant utbetaling til førstegangsetablerere og grupper som trenger ekstra støtte kan gi en bedre sosial effekt. Etter flertallets mening er det langt viktigere at Husbanken kan tilby en rente under markedspris og at rammene for Husbankens oppføringslån og etableringslån blir holdt på et høyt nivå. Flertallet viser i den forbindelse til sine merknader i B.innst.S.nr.5 (1995-1996), hvor flertallet utrykker bekymring over at Husbankens rammer for oppføringslån er blitt foreslått kraftig redusert i 1996. Flertallet er enig i at Husbankens andel av boligbyggingen nå kan reduseres noe i forhold til nivået i de siste årene. Det er imidlertid viktig at Husbanken gis anledning til å bruke rammene fleksibelt dersom det er nødvendig for å opprettholde ønsket aktivitet når det gjelder igangsetting av nye boliger. Flertallet har bedt Regjeringen komme tilbake med en vurdering av utlånsrammene i Revidert nasjonalbudsjett 1996.

       På denne bakgrunn slutter flertallet seg til Regjeringens forslag om en omlegging av Husbankens rente- og subsidieprofil.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener følgende må legges til grunn for en god boligfinansiering:

1.	Husbanken må opprettholdes som generell boligbank.

2.	Staten må gi langsiktige lån, ikke skape utrygghet.

3.	Rentene i Husbanken må være lavere enn det som kan oppnås i markedet, og det må være mulighet for politisk styring.

4.	Staten må kunne bruke Husbanken som et instrument i konjunkturpolitikken.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at totalresultatet av de omlegginger som foreslås i denne meldingen, kombinert med de meget begrensede midler som stilles til rådighet for de nye tilskuddsordningene og den sterke reduksjonen i Husbankens utlånsrammer, vil være at privat boligfinansiering vil overta hoveddelen av markedet. Dermed er det private aktører som vil overta den styring av boligstørrelse, boligutforming og boligkvalitet som Husbanken hittil har hatt. Både boligstørrelse og boligpriser vil sannsynligvis stige, og de tilskudd som Regjeringen ønsker å gi til utvalgte grupper som stiller svakt på boligmarkedet, kan bli spist opp av prisstigningen som følger av stor etterspørsel etter de minste og rimeligste boligene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til St.meld. nr. 1 Nasjonalbudsjettet 1996 (side 96) hvor Finans- og tolldepartementet skriver:

« Behovet for Husbankens generelle låneordninger er etter departementets mening redusert den senere tiden. Boliger representerer i de fleste tilfellene god sikkerhet for lån, og det ordinære kredittmarkedet fungerer så godt at byggherrer med gode prosjekter lett får lån. Dersom ordinære kredittinstitusjoner får muligheten til å konkurrere om flere solide lånekunder, vil de få mer diversifiserte utlånsporteføljer, noe som kan bidra til å styrke soliditeten i hele det finansielle systemet, og øke bankenes evne til å betjene næringslivet. »

       Disse medlemmer slutter seg til en slik vurdering. Disse medlemmer mener derfor at Regjeringen burde ta konsekvensene av en slik vurdering og opprettholde Husbanken kun som en bank for spesielle grupper.

       Disse medlemmer mener Husbanken skal gi lån/tilskudd til grupper med lav inntekt og liten egenkapital. Det vil si:

-	Førstegangsetablering for ungdom

-	Funksjonshemmede

-	Flyktninger

       Disse medlemmer viser til B.innst.S.nr.I (1995-1996) hvor medlemmene fra Høyre uttalte følgende:

« Disse medlemmer mener Husbankens låneordninger bør avgrenses til kun å omfatte de gruppene som er svake i boligmarkedet, og bare i de tilfeller lånsøkeren ikke får lån i private kredittinstitusjoner selv om betalingsevnen er i orden. Disse medlemmer mener Husbanken i første rekke bør være en førstehjemsbank som kan bidra til toppfinansiering. Disse medlemmer ønsker ikke at Husbanken skal gi oppførings- og boliglån uten behovsprøving. Disse medlemmer mener denne holdning vesentlig vil redusere den omfattende og uheldige konkurransevridning som Regjeringen går inn for. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener bolig og nærmiljø er en viktig ramme omkring familiers og enkeltmenneskers daglige liv og betyr derfor mye for trygghet og trivsel. Det er et viktig mål at alle kan skaffe seg en bolig tilpasset den enkelte familietypes behov og til en overkommelig pris.

       Dette medlem viser til sin merknad vedrørende Husbankens rolle som førstehjemsbank og vil understreke betydningen av at banken ved siden av å dele ut tilskudd etter behovsprøving heretter også skal gi ikke-behovsprøvede oppførings- og utbedringslån, jf. modell 2 i utredningen fra Statsbankutvalget.

       Dette medlem går inn for at det må være adgang til å ta opp lån i Husbanken også ved kjøp av eldre boliger som tilfredsstiller nærmere fastsatte krav.

       Dette medlem vil understreke behovet for en samordning av samfunnets samlede direkte og indirekte støtte til bokostnader og boligfinansiering for å lette oversikten over omfang og fordelingsvirkninger. Dette medlem vil derfor be Regjeringen om på egnet måte å fremme en sak for Stortinget om dette.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av de ulike ordninger for offentlig støtte til bokostnader og boligfinansiering for å bedre oversikten over omfang og fordelingsvirkninger, og komme tilbake med en egen sak. »

2.7 Husbankens subsidieprofil

       Komiteen viser til at Regjeringen anbefaler å dreie dagens boligsubsidier i større grad fra generelle over mot selektive ordninger. Regjeringens begrunnelse for dette er å prioritere hustander med spesielle behov for støtte og boligområder hvor boligstandarden er dårlig, f.eks. byfornyelsesområdene i storbyene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at en del av subsidiene gjennom Husbanken har hatt generell karakter. I St.meld. nr. 34 heter det:

« Med en generell subsidiering av nøkterne boliger øker tilbudet av slike boliger utover hva det ville uten slik subsidiering. Dette bidrar dermed til lavere priser i bruktboligmarkedet på denne type boliger. Siden lavinntektshushold i større grad velger nøkterne boliger i bruktboligmarkedet har subsidiering av nyproduksjon hatt gunstige fordelingspolitiske virkninger. I tillegg har de generelle subsidiene medvirket til en bedre standard på boligmassen gjennom Husbankens krav til minstestandard og utforming av boligen. »

       Komiteen viser til at Regjeringen mener at ved å erstatte den generelle subsidieringen med en selektiv subsidieprofil vil treffsikkerheten i subsidieringen bli bedre. Det pekes spesielt på unge i etableringsfasen med lav inntekt og liten egenkapital. Komiteen merker seg at det legges vekt på et betydelig element av behovsprøving for å omfattes av reglene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, har merket seg at den generelle subsidiering i Husbanken skjer gjennom den såkalte rentetrappa og utgjør totalt omlag 120 mill. kroner per år. Det vises til Husbankens høringsuttalelse om Statbankutvalgets innstilling ( NOU 1995:11 ) der de sier:

« Faktum er imidlertid at bare en liten andel av Husbankens subsidier fordeles uten en klar og målrettet prioritering. (...) Mer enn 95 prosent av Husbankens tilskudd og rentesubsidier tildeles målrettet mot prioriterte grupper etter en klar behovsprøving. »

       Husbanken uttaler videre:

« Det er også viktig å ta hensyn til at det til alle Husbankens lån knyttes en rekke viktige krav til planløsning, kvalitet og miljø som antakelig gir en betydelig samfunnsøkonomisk gevinst av de nokså ubetydelige rentesubsidiene som myndighetene legger inn i finansieringen av generell boligbygging. »

       Ut fra en samlet vurdering mener komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti at Husbanken som et generelt boligpolitisk instrument svekkes ved å avskaffe elementet av generell subsidiering og erstatte dette med behovsprøving. Disse medlemmer mener dette vil gi banken et større preg av « fattigbank » og således virke stigmatiserende.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, har merket seg departementets vurdering av kontanttilskudd som erstatning for rentesubsidier gjennom rentetrappa. Departementets viktigste argumenter for kontanttilskudd er:

1.	Synliggjøring av den statlige støtten

2.	Kontanttilskudd kan utgjøre et virkemiddel for å utjevne konjunktursvingninger

3.	Kontanttilskudd kan redusere husstandens behov for å ta opp dyr topp- og tilleggsfinansiering

4.	Risikoen ved Husbankens låneportefølje reduseres.

       Flertallet viser til at rentesubsidier er hensiktsmessige ved at de bedre fordeler boutgiftene over tid for husstander som på investeringstidspunktet har lave inntekter. Siden virkemidlene i boligpolitikken må vurderes i et langsiktig perspektiv har flertallet spesielt merket seg følgende uttalelse i meldingen: « I perioder med høy prisstigning og høy lønnsvekst er rentetrappen et mer effektivt virkemiddel enn i dagens situasjon med lav pris- og lønnsvekst. »

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til dagens praksis i Husbanken vedrørende mislighold av vilkårene for tildeling av tilskudd, som f.eks. boligtilskudd, er at brudd på reglene for tildeling av tilskuddet medfører et krav om at tilskuddet skal betales tilbake eller at det omgjøres til lån. Dette flertallet støtter departementets syn på at en slik oppfølging av utbetalte tilskudd er tilfredsstillende også under ordningen med støtte gjennom tilskudd fremfor rentesubsidier.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg også at kontrollen med låntakerne er bedre med rentesubsidier enn kontanttilskudd.

       På denne bakgrunn mener disse medlemmer at ordningen med rentetrapp bør videreføres.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at rentetrappen bør avløses av behovsprøvede tilskudd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at en viktig prinsipiell forskjell ved å gi boligsubsidieringen som tilskudd framfor rimelig lån, er at subsidieringen ikke blir i prosjektet, men tas med ved flytting. Ved bygging av flerfamilieprosjekt som borettslag eller sameier, som kvalifiserer til tilskudd utover grunnlånet, vil dette tilskuddet bety at disse nye boligene kan selges rimeligere enn tilsvarende boliger som ikke har fått slikt tilskudd. Beboere som kjøper slike nye boliger, kan selge disse etter kort tid til markedspris og således ta med seg tilskuddet ut av prosjektet. Et subsidiert lån vil bli liggende i prosjektet selv etter at boligen er omsatt på nytt.

       Disse medlemmer vil også peke på at personrettet tilskudd som gis f.eks. til førstegangsetablerende, kan føre til prisstigning på rimelige boliger. Det kan bli mange slike boligsøkere som slippes ut på markedet samtidig på jakt etter bolig i samme prissjiktet. Boligtilskuddet fører til bedre kjøpekraft. Dette kan igjen resultere i prispress og en prisstigning som i verste fall tilsvarer verdien av tilskuddet. Norske Boligbyggelags Landsforbund advarer mot en slik utvikling.

       Disse medlemmer mener at den viktigste prinsipielle forskjellen på å gi subsidieringen som lån som legges i boligen, eller som personrettet eller prosjektrettet tilskudd, er hva slags boligmasse og boligmarked en ønsker. Gjennom en sterk og attraktiv statens boligbank som gir subsidierte lån og som har store utlånsrammer, vil staten kunne påvirke det totale boligmarkedet både med hensyn til boligstørrelse, boligkvalitet og boligtyper. Dersom en heller velger å erstatte subsidierte lån med tilskudd, hvor den vesentlige delen av budsjettposten blir brukt til å gi svake grupper kjøpekraft, blir det i vesentlig grad private interesser i markedet som vil styre utviklingen både når det gjelder nybyggingen og utbedringen. Dette vil erfaringsmessig føre til prisstigning på boliger, og dersom tilskudd fra Husbanken skal monne, må dette mangedobles ut fra det nivået Regjeringen har tenkt seg. Disse medlemmer vil peke på at det kan vise seg å bli sosialkontorene i kommunene som må betale den endelige regningen.

       Disse medlemmer vil etterlyse en grundig konsekvensanalyse av virkningene av de foreslåtte endringene i Husbankens rentevilkår og subsidieprofil sett i sammenheng med de økonomiske rammene for Husbanken som ligger i St.prp. nr. 1 (1995-1996) for Kommunaldepartementet. Konsekvensanalysen bør belyse virkningene for både nybyggingen, rehabilitering og byfornyelse. Det bør også vurderes hvordan omleggingen påvirker boligpriser, og det bør vurderes i hvilken grad kommunenes utgifter til sosialhjelp kan bli påvirket. Konsekvensanalysen bør legge til grunn en framskriving av de økonomiske rammer som er gitt for Husbanken i St.prp. nr. 1 (1995-1996), mens det bør benyttes ulike nivåer for markedsrenten.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide en konsekvensanalyse av virkningene av de foreslåtte omlegginger i rentevilkår og subsidieprofil i Husbanken på bakgrunn av de økonomiske rammer som ligger i St.prp. nr. 1 for 1996 for Kommunaldepartementet og med ulike nivåer på markedsrenten. »

2.8 Rentefastsettelse i Husbanken

       Komiteen viser til at departementet tilrår at Husbank I og II i dagens form avvikles. I stedet foreslår Regjeringen to låneordninger basert på flytende og fast rente. Den flytende renten skal ha sin referanse i statspapirer med kort løpetid, f.eks. 3-månederssertifikater. Departementet har ikke fastsatt hvor ofte renten skal justeres.

       Fastrentelånene skal bestemmes med utgangspunkt i statsobligasjonsrenten med tilsvarende bindingstid. Fastrentelånene kan ha en rentebinding på 1 år, 3 år, 5 år eller 9 år, tilsvarende det som blir tilbudt ellers i markedet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener det er et mål at rentene i Husbanken skal være lavere enn det alminnelige private rentemarkedet. Dette vil være av grunnleggende betydning for at Husbanken skal kunne påvirke boligmarkedet i retning forsatt sosial boligpolitikk, kvalitet, miljøhensyn m.m.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at Stortinget til enhver tid vil ha anledning til å legge om prinsippene som legges til grunn for fastsettelse av Husbankrenten. Flertallet mener at Husbanken skal være en bank for folk flest. Den skal tilby lav rente og gunstige lånevilkår til folk som vil skaffe seg en bolig med alminnelig standard, uten å stille krav til inntekt og egenkapital. Dette forutsetter at Stortinget må ha årlige drøftinger om Husbankens låne- og rentevilkår for å sikre at vilkårene er i samsvar med målsettingene.

       Flertallet viser til at Regjeringen har foreslått en omlegging av systemet med rentefastsettelse i Husbanken, som vil omfatte alle lån innvilget etter 1. januar 1996. Dersom en legger dagens rentenivå til grunn, jf. St.prp. nr. 16 (1995-1996), vil de kundene som velger lån med flytende, kortsiktig rente, få en rente på om lag 5,7 % inklusive en margin på 0,5 % i første kvartal neste år. Kunder som velger lån med 5 års bindingstid vil få en rente på 7,2 % inklusive en margin på 0,5 % i første halvår.

       Flertallet mener dette er et godt tilbud i forhold til hva en kan oppnå i det ordinære markedet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at husbankrenten skal fastsettes politisk av Stortinget. Det vil være naturlig at det tas hensyn til markedsrenten ved fastsetting av husbankrenten. I perioder med lav markedsrente vil behovet for subsidiering av husbankrenten være begrenset, mens det i perioder med høy markedsrente vil være behov for en sterkere grad av subsidiering.

       På lang sikt vil en politisk initiert rente sikre at mål og virkemidler i boligfinansieringen blir diskutert i Stortinget hvert år. Det gir videre mulighet for en finansiering som er langt mer forutsigbar enn det markedet alene kan bidra med. På denne måten kan Husbanken fortsatt være et instrument for å nå viktige samfunnsmål, som sosiale, distriktspolitiske, konjunkturpolitisk m.m.

       På denne bakgrunn mener disse medlemmer at dagens ordning med Husbank I og II skal opprettholdes som i dag. Dette sikrer et mer generelt, forutsigbart og ubyråkratisk tildelingssystem, som samtidig fortsatt gjør Husbanken konkurransedyktig. Disse medlemmer viser til at topprenta på Husbank I-lån tatt opp etter 1. januar 1993 er 6,0 %. Når det gjelder rentenivået på eldre lån i Husbanken viser disse medlemmer til behandlingen av statsbudsjettet for 1996.

       Disse medlemmer vil vise til at dagens ordning med Husbank II-lån har rentefastsettelse mer i tråd med markedsrenta. Disse medlemmer ønsker at Husbank II videreføres og videreutvikles, slik at renta ikke blir høyere enn nivået på topprenta i Husbank I-ordningen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener Husbanken i forholdet til private banker alltid vil ha en rente som er konkurransedyktig. Disse medlemmer mener de private banker bør ha en vesentlig del av den sikre boligfinansiering som et nødvendig element i en god bankdrift. Det er derfor naturlig og nødvendig at Husbanken drives mest mulig i pakt med markedet.

       Komiteen viser til at låntakerne i Husbanken vil få anledning til å velge mellom fast og flytende rente etter det opplegg for Husbanken som foreslås gjennomført i 1996. For mange låntakere, særlig de som har store lån, vil det være en fordel om en hadde anledning til å kombindere disse låneformer.

       Komiteen ber Regjeringen vurdere om Husbanken kan innrette sitt tilbud til låntakerne, slik at det blir anledning til å velge et slikt alternativ.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

       « Husbank I med rentetrapp og subsidieelement og Husbank II opprettholdes som i dag. »

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en ny Husbank III-ordning med toppfinansiering (2. prioritet) for førstegangsetablerende og funksjonshemmede. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener Stortinget fortsatt må beholde muligheten til å fastsette husbankrenten bl.a. som virkemiddel for å kunne påvirke folks boutgifter spesielt i perioder med høy eller raskt stigende markedsrente.

2.9 Førstegangsetablerende

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,Høyre og Kristelig Folkeparti, med subsidiær støtte fra medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til meldingens omtale av de problemer førstegangsetablerende unge møter på boligmarkedet og hvor det antas at mange unge som skal skaffe seg en bolig for første gang vil ha behov for et etableringslån.

       Flertallet er enig i at en trenger en forsterket innsats overfor denne gruppe. Flertallet vil derfor be om at det legges fram en sak for Stortinget om situasjonene for disse gruppene etter at en har vunnet erfaring med hvordan omleggingene av Husbanken virker. I den forbindelse vil disse medlemmer også be om at det gis en vurdering av en utvidelse av etableringslåneordningen hvor alle førstegangsetablerende som har behov for det skal få et tilbud om etableringslån.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, ser positivt på at Husbankens rammer for etableringslån for 1996 er foreslått utvidet med omlag 1 mrd. kroner. Det vises til at etableringslån brukes til toppfinansiering av nye og brukte boliger. Gjennom etableringslåneordningen gis det mulighet for å få et tilleggslån til vanlig husbankrente, noe som vil være til stor hjelp for unge som skal etablere seg med bolig for første gang.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til meldingens omtale av de problemer førstegangsetablerende unge møter på boligmarkedet og ordningene med etableringslån. Disse medlemmer er enig i at en trenger en forsterket innsats for denne gruppen. Disse medlemmer vil derfor foreslå at det åpnes adgang til en ordning med toppfinansiering gjennom Husbanken (Husbank III) med rente tilsvarende topprenta i Husbank I. Disse medlemmer vil be Regjeringa å utrede dette nærmere med sikte på gjennomføring fra 1. juli 1996.

       Disse medlemmer mener at ordningene for funksjonshemmede bør fortsette. Det bør også vurderes å gi funksjonshemmede samme adgang til toppfinansiering som unge i etableringsfasen.

2.10 Rentemargin/gebyr

       Komiteen har merket seg at Regjeringa foreslår en rentemargin på husbanklån på 0,5 %. Dette er ment å delvis skulle dekke statens utgifter knyttet til Husbankens virksomhet, f.eks. tap på lån, avkastning av egenkapital og administrasjonskostnader.

       Komiteen vil imidlertid vise til at Husbankens administrasjonskostnader knyttet til ulike grupper låntakere kan variere, bl.a. tar Boligsamvirket selv ansvar for betjening av lån i borettslag, og det er kommunene som administrerer ordningene med etableringslån og utbedringslån.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at beboere i bl.a. borettslag betaler forvaltningshonorar for eksempelvis innkrevingen av husbanklån gjennom husleien. For borettslag knyttet til Boligsamvirkets fond mot Husleietap innbetaler en årlig premie for å sikre beboerne i borettslaget - og derved også Husbanken - mot tap.

       Flertallet viser i den forbindelse til Statsbankutvalgets innstilling ( NOU 1995:1 ), der det heter:

« Det er også mulig å gå ett steg videre å la Husbanken innen visse rammer selv bestemme hvilken margin den ønsker å ta på det enkelte lån. Dette vil sette Husbanken i stand til å tilby for eks. en lavere margin til borettslag, hvor administrasjonskostnader og forventete tap i forhold til lånevolum er mindre. »

       Flertallet peker på at Husbankens administrative oppgaver og kostnader er forskjellige avhengig av de ulike lånetyper. Flertallet ber vurdert disse forhold og i den sammenheng størrelsen på rentemarginen på 0,5 %. Flertallet viser også til det etablerte risikofondet for borettslag hvor Stortinget har medvirket økonomisk til oppbygging av grunnkapital i dette risikofondet.

       På denne bakgrunn ber flertallet departementet vurdere konsekvensene av en mulig redusert rentemargin for lån knyttet til boligbyggelag som deltar i risikofondet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at Husbanken bør kunne differensiere rentemarginene, slik at felleslån til boliger i regi av kommuner og borettslag, sikret i Stiftelsen for Boligsamvirkets Fond mot Husleietap eller tilsvarende sikringsordninger, gis en lavere margin enn individuelle lån. Disse medlemmer finner det på denne bakgrunn naturlig at felleslån med full sikkerhet for Husbanken ikke bør gis et påslag utover 0,2 prosentpoeng.

       Disse medlemmer mener dette derfor vil være riktig med en mulighet til differensiering av rentemarginen og eventuelt vurdere å erstatte rentemarginen med et administrasjonsgebyr.

2.11 Nivået på husbankrenten i 1996

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det nye systemet for rentefastsettelse i Husbanken vanskelig kan gjøres gjeldende fra 1. januar 1996 for allerede opptatte lån. Flertallet mener imidlertid at en ventetid helt frem til 1. januar 1997 vil kunne medføre at en del av Husbankens kunder vil velge å refinansiere i det private markedet og dermed avslutte sitt kundeforhold til Husbanken. Flertallet mener dette vil være en uheldig utvikling for Husbanken og mener det er viktig å beholde kontinuiteten for kundemassen i Husbanken.

       Flertallet ber derfor om at Husbanken i første halvår 1996 gis anledning til å innhente opplysninger om kundene ønsker at deres husbanklån skal følge en flytende eller en fast rente fra 1. juli 1996. Flertallet vil mene at Husbanken ved en slik prosedyre vil skaffe tilstrekkelig oversikt over de økonomiske konsekvensene for Husbanken og staten. Kundemassen vil dermed dele seg i to grupper: en gruppe med ønske om fem års bindingstid, og en gruppe med ønske om kortsiktig flytende rente.

       Flertallet viser til at først når man har fått inn ønskene fra kundene i Husbanken gis Husbanken mulighet til å ha den nødvendige økonomiske oversikt som grunnlag for Stortingets nødvendige tilleggsbevilgning.

       Flertallet mener at denne oversikten skal legges til grunn for nødvendige justeringer av budsjettet i 1996 ved Stortingets revidering av budsjettet i juni 1996, og vil fremme følgende forslag:

       « Rentevilkårene for lån i Husbanken med tilsagn før 1996 foreslås endret med virkning fra 1. juli 1996, slik at de blir i overensstemmelse med rentevilkårene for lån med tilsagn fra og med 1996, jf. St.prp. nr. 16 (1995-1996). Husbankens oversikt over hvor stor del av kundemassen som ønsker faste og flytende renter legges til grunn for en justering av bevilgningen til Husbankens rentestøtte i forbindelse med Regjeringens fremleggelse av Revidert nasjonalbudsjett våren 1996. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til forslag i B.innst.S.nr.5 (1995-1996) om å sette topprenten på Husbanklån til 6 % i 1996. Disse medlemmer viser til salderingen av statsbudsjettet for 1996, og fremmer følgende forslag:

       « Topprenten på både gamle og nye husbanklån settes til 6 % neste år. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til følgende merknad i B.innst.S.nr.I (1995-1996):

« Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag til rentesatser i Husbanken for 1996. »

       Disse medlemmer slutter seg fortsatt til Regjeringens forslag.

2.12 De øvrige ordninger i Husbanken

2.12.1 Etableringslån I og II

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at det offentlige både gjennom Husbanken og kommunene har flere virkemidler rettet inn mot førstegangsetablerere. Det sentrale virkemidlet rettet inn mot denne gruppen er etableringslån. Flertallet slutter seg til forslaget om at ordningen med etableringslån videreføres, at ordningen med renteopptrapping avvikles og at subsidiene i rentetrappa for etableringslån gis som et tilskudd. Flertallet er også enig i at disse lånene tilbys med samme rente som de øvrige lån i Husbanken. Etableringslån brukes i hovedsak til topp - og tilleggsfinansiering av både brukte og nye boliger.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, ser det som positivt at rammen for etableringslån nå er foreslått økt vesentlig. Slike lån vil være et viktig bidrag for unge som skal etablere seg med bolig for første gang.

       Dette flertallet viser til at det i meldingen foreslås at kommunene skal kunne bruke inntil 10 % av boligtilskuddet til å dekke tap på etableringslån. Dette flertallet viser til at kommunenes muligheter til å redusere tap vil øke, fordi kommunene vil kunne gi grupper med svak betalingsevne boligtilskudd i tillegg til etableringslån.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at ordningen med behovsprøvde etableringslån I og II, som tildeles gjennom kommunene, er lite brukt fordi kommunene ikke tør å ta tapsrisiko. Disse medlemmer merker seg at Regjeringen foreslår at kommunene får en tilskuddsordning til disposisjon, noe som etter Regjeringens syn overflødiggjør ordningen med tapsdeling mellom stat og kommune.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at ordningen med etableringslån skal opprettholdes som i dag. Ordningen er det viktigste redskap i den lokale boligpolitikken og helt avgjørende for at kommunene skal være i stand til å løse de boligpolitiske oppgaver de er pålagt av statlige myndigheter. Det er imidlertid grunn til å se på tapsdelingen mellom stat og kommune. Tapsfordelingen bør endres slik at kommunenes andel blir redusert. Disse medlemmer vil foreslå at tapsfordelingen mellom stat og kommune settes til 80 for staten og 20 for kommunene. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Tapsfordeling mellom stat og kommune på etableringslån skal være 80 % for staten og 20 % for kommunen. »

       Disse medlemmer mener at kommunene eventuelt også kan få dekke sine tap gjennom tilskuddsordninger.

       Disse medlemmer mener at etableringslåneordningene fortsatt skal administreres av kommunene. Husbanken har innhentet halvårsstatistikk fra kommunene som viser at i alt 357 kommuner av de 370 som svarte på henvendelsen i dag benytter ordningen. Disse kommunene har samlet mottatt 7.402 søknader om etableringslån første halvår. Dette er 800 flere enn for samme periode i fjor.

       Disse medlemmer vil peke på at dersom Husbanken skulle overta behandlingen av disse, vil kostnadene bli svært store samtidig som det ville være uheldig om kommunene bygger ned sin boligpolitiske kompetanse. En forsvarlig saksbehandling fra Husbankens side vil i en rekke tilfeller forutsette lokalkunnskap. I tillegg er tidsfaktoren ofte avgjørende i forbindelse med boligkjøp, ikke minst kjøp av borettslagsboliger.

2.13 Tilskudd til byfornyelse

       Komiteen slutter seg Regjeringens omtale av byfornyelsen, der Husbankens tilskudd til byfornyelse vil bli en særlig prioritert ordning. For øvrig viser komiteen til de respektive partiers merknader til St.meld. nr. 14 (1994-1995) i Innst.S.nr.208 (1994-1995) .

2.14 Tilskudd til bolig og bomiljøkvalitet

       Komiteen er enig med Regjeringen i at en for å kunne høyne kvaliteten i oppføring og utbedringer av boliger, bør det offentlige ha mulighet til aktivt å kunne stimulere til investeringer i særskilte boliger og bomiljøkvaliteter. Komiteen støtter Regjeringens intensjon om en egen tilskuddsordning for dette formålet, herunder tilskudd til investeringer i bruk av nye byggeløsninger og teknologi.

2.15 Utleieboliger

       Komiteen vil vise til undersøkelser foretatt av Norges Byggforskningsinstitutt som anbefaler kontanttilskudd knyttet til bygging av utleieboliger i kommunal regi. Komiteen mener dette bør vurderes og at ordningen rettes mot husholdninger med relativt svak økonomisk evne som ellers ikke er i stand til å kjøpe bolig.

       Komiteen viser til at det i dag gis et tilskudd til oppføring av utleieboliger som brukes som toppfinansiering i tillegg til husbanklån. Det vises til at Regjeringen foreslår at boligtilskudd til utleieboliger gis direkte av Husbanken og at Husbanken tilbyr den samme finansieringen til alle utleieboliger som forbeholdes målgruppen for boligtilskudd, enten det dreier seg om rene utleieboligprosjekter, eller prosjekter der utleieboligene er integrert i andre disposisjonsformer. Komiteen støtter dette.

2.16 Bostøtte

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at omleggingen av Husbankens låneordninger med et tilskuddselement kan føre til økt press på bostøtteordningen. Disse medlemmer vil derfor be departementet følge utviklingen nøye og komme tilbake til Stortinget med forslag til regelendringer og økte bevilgninger dersom det blir behov for det.