Stortinget fattet i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 72 (1994-1995) vedtak om at det i september skulle legges frem for Stortinget en ny og egen proposisjon om lov og forskrifter når det gjelder erstatning etter naturskade og avlingsskade som inkluderer en vurdering av behovet for endringer i gjeldende regelverk på bakgrunn av flomskadene på Østlandet.
3.1 Regelverket for naturskadeerstatning
3.1.1 Sammendrag
Finanskomiteen fremholder i sin Innst.S.nr.224 (1994-1995) blant annet at:
|
« Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Rød Valgallianse, viser til at lov om sikring mot og erstatning for naturskader (naturskadeloven) ble behandlet i Stortinget for vel ett år siden. I Innst.O.nr.23 var det bred enighet om hovedlinjene i det omfanget og den avgrensningen loven trakk opp. Flertallet viser til at oppgjør og skadeerstatning skal skje i samsvar med naturskadeloven som Odelstinget behandlet 10. februar 1994 og som gjelder fra 1. januar i år. » |
Næringskomiteen ga i sin Innst.O.nr.23 (1993-1994) tilslutning til Regjeringens framlegg til ny Lov om sikring mot og erstatning for naturskader (naturskadeloven), jf Ot.prp. nr. 12 (1993-1994) . Lovforslaget ble vedtatt i Lagtinget den 3. mars 1994, sanksjonert av Kongen den 25. mars 1994, og loven trådte i kraft 1. januar 1995. Loven erstatter Lov av 9. juni 1961 om sikring mot og erstatning for naturskader.
I Ot.prp. nr. 12 (1993-1994) om naturskadeloven heter det blant annet:
|
« Av hensyn til mulighetene til å foreta justering i takt med bl.a. kostnads- og prisutviklingen, foreslås det at bestemmelsene om egenandel og minimumsgrense for erstatningsbeløp som kan utbetales flyttes fra lov til forskrift. » |
Bestemmelsene om egenandel, oppgjørsfradrag og fastsetting av erstatning gjennom glideskalaen ble fastsatt i Forskrift om taksering og erstatning av naturskader av 2. juli 1995. Hverken egenandel, oppgjørsfradraget eller glideskalaen er endret i forhold til satsene i naturskadeloven av 9. juni 1961 nr. 24. Dette innebærer en egenandel på kr 4.000, og et oppgjørsfradrag på kr 500, det vil si at det ikke utbetales erstatning dersom skadetaksten, etter at egenandelen er trukket fra, utgjør mindre enn kr 500, jf § 14 og § 15 i Forskrift for taksering og erstatning av naturskader. Av forskriftens § 16 går det fram at dersom en naturskade erstattes ved et fordelingsoppgjør mellom Statens naturskadefond og et forsikringsselskap, skal Statens naturskadefond ikke trekke egenandel.
Glideskalaen i forskriftens § 17 legges til grunn for utmåling av erstatningsbeløpet:
Erstatningsgrunnlaget fremkommer etter reglene i naturskadelovens § 11 annet ledd til og med nr. 4. Den samlede erstatning en skadelidt kan oppnå, fastsettes til:
80 % av de første 150.000 kroner
70 % av de neste 150.000 kroner
60 % av de neste 150.000 kroner
40 % av de neste 150.000 kroner
20 % av de neste 150.000 kroner
Det høyeste erstatningsbeløp som kan fastsettes er således 405.000 kroner.
I særlige tilfeller kan det gis erstatning ut over dette maksimumsbeløp, j. naturskadelovens § 11 andre ledd nr. 7. For øvrig vises til lovens bestemmelser om erstatning, §§ 11-17.
Et utvalg oppnevnt ved kgl. res. av 11. januar 1957 fremholder blant annet følgende i forbindelse med innføring av en glideskala for utmåling av naturskadeerstatning:
I punkt 4 foreslår man at erstatningen for større skader reduseres etter en glideskala, slik at den høyeste erstatning som utbetales for en enkelt skade blir kr 150.000 (for skader på kr 250.000 og derover). At man ikke kan påføre det offentlige et ubetinget erstatningsansvar for alle naturskader, er innlysende. Når det er tale om store skader - f.eks. når en storbedrift lider millionskade - må det bli den bevilgende myndighets sak å bestemme om og i hvilken utstrekning skaden skal erstattes.
Til grunn for det erstatningsbeløp styret for Statens naturskadefond fastsetter ligger en skadetakst som fastsettes ved lensmannsskjønn. Skadelidte kan innen 2 måneder kreve overskjønn over taksten. Styret for Statens naturskadefond utmåler og utbetaler erstatning på grunnlag av taksten og ikke på grunnlag av dokumenterte utgifter som skadelidte må vise til.
3.1.2 Komiteens merknader
Komiteen vil peke på bestemmelsene i naturskadelovens § 14 og § 15 hvor det slås fast at erstatningen skal brukes til gjenopprettelse av skaden, unntatt når særlige hensyn taler for annet, og at erstatningen skal utbetales når skaden er gjenopprettet. Komiteen mener at erstatning unntaksvis også kan gis til erverv eller opparbeidelse av nytt areal. Tilsvarende prinsipp gjelder for andre typer skader.
Komiteen viser til den gjennomgangen som nå er foretatt av lover og regler for erstatning ved naturkatastrofer fra naturskadefondet.
Komiteen viser til at det går et prinsipielt skille mellom forsikringsbare og ikke-forsikringsbare objekter.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Rød Valgallianse, finner det riktig at staten ikke bidrar med erstatning for skade på forsikringsbare objekter.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, viser til at dagens bestemmelser om egenandel, slik de framkommer i § 17 i Forskrift om taksering og erstatning av naturskader av 2. juni 1995, innebærer økende egenandel ved økende skadeomfang. Samtidig er det satt et øvre tak på 405.000 kroner for erstatning. Flertallet vil påpeke at dette regelverket gir en økende egenandel ved økende skadeomfang, og at dette kan gi store økonomiske belastninger for enkelte av dem som rammes.
Flertallet mener at følgende prinsipper må legges til grunn for erstatning ved naturskade på ikke-forsikringsbare objekter:
| 1. |
Det settes ikke noe øvre tak for erstatningsbeløp. |
| 2. |
Egenandelen settes til 15 %. |
| 3. |
Egenandelen skal minimum være 4.000 kroner og maksimum være 50.000 kroner. |
Flertallet viser til at det for ikke-forsikringsbare objekter ikke betales forsikringspremie, og en egenandel på 50.000 kroner anses derfor rimelig i forhold til forsikringsbare objekter.
Flertallet fremmer følgende forslag:
« Landbruksdepartementet gis fullmakt til å erstatte naturskader som oppsto som en følge av flommen på Østlandet forsommeren 1995 med 85 % etter at egenandelen på kr 4.000 er trukket fra skadetaksten. Denne metode for erstatningsutmåling skal gjelde uavhengig av størrelsen på skadetaksten etter flommen, og skal gjelde alle naturskader etter 1. mai 1995. Dog skal egenandelen ut over den gjeldende på 4.000 kroner maksimalt utgjøre 50.000 kroner pr. skadelidt. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Statens naturskadefond og Fondet for katastrofeordningen i planteproduksjon ikke kan anses som tilskuddsordninger, men er storsamfunnets forsikringsordninger for skader på ikke-forsikringsbare objekter. Disse medlemmer viser til at « forsikringspremien » betales i form av en egenandel når skaden har oppstått.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at følgende prinsipp skal legges til grunn for erstatning ved naturskade på ikke-forsikringsbare objekter:
| 1. |
Det settes ikke noe øvre tak for erstatningsbeløp. |
| 2. |
For skadeomfang inntil 150.000 kroner settes egenandelen til 20 %, jf dagens forskrifter i naturskadeloven. |
| 3. |
Det innføres et tak for egenandeler på 30.000 kroner. Egenandelen skal være minimum 4.000 kroner og maksimum 30.000 kroner. |
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Landbruksdepartementet gis fullmakt til å erstatte naturskader som oppsto som en følge av flommen på Østlandet forsommeren 1995 med 80 % etter at egenandelen på kr 4.000 er trukket fra skadetaksten. Denne metode for erstatningsutmåling skal gjelde uavhengig av størrelsen på skadetaksten etter flommen, og skal gjelde alle naturskader etter 1. mai 1995. Dog skal egenandelen ut over den gjeldende på 4.000 kroner maksimalt utgjøre 30.000 kroner pr. skadelidt. »
Disse medlemmer viser til at endringer av dagens forskrifter i forbindelse med oppgjør for naturskade i 1995, innebærer en forskjellsbehandling i forhold til erstatningsoppgjør etter naturskade i tidligere år. Disse medlemmer viser til at Finansdepartementet i svar på spørsmål fra Sosialistisk Venstreparti har oppgitt fordelingen av skader og skadeomfang som viser at ca 90-95 % av alle skader som har fått erstatning for naturskade etter naturskadeloven de siste ti år, har hatt et skadeomfang på mindre enn 150.000 kroner. Disse medlemmer mener derfor det er viktig å tilstrebe at oppgjøret for det store flertallet av skader etter flommen på Østlandet likebehandles med det erstatningsregimet som er benyttet i tidligere år, samtidig som det sikres rimelig erstatningsnivå for oppgjøret for naturskader i 1995 og framover.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at de endringer stortingsflertallet nå vedtar for Naturskade i 1995 og for seinere oppgjør, er så omfattende at de også berører de prinsipper som ligger til grunn for dagens naturskadelov. Å innføre en maksimal egenandel er å innføre en form for forsikringsprinsipp etter naturskade, mens den nåværende lov har forskrifter om økende egenandeler med økende skader og intet tak for egenandel. Disse medlemmer mener at så omfattende og prinsipielle endringer burde tilsi at Stortinget får seg forelagt en sak om en fullstendig gjennomgang av naturskadeloven.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringa om å legge fram en gjennomgang av naturskadeloven for Stortinget. »
Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til at erfaringene fra erstatningsoppgjøret for flomskadene på Østlandet ikke har avdekket behov for å gjøre vesentlige endringer i det lov- og regelverket som trådte i kraft 1. januar i år.
Innenfor eksisterende regelverk er det muligheter til å gi erstatninger til de som er spesielt rammet og da utover de satser som den s.k. glideskalaen i forskriftenes § 17 oppgir.
Dette medlem viser til at det fremgår av de beregninger som er gjort at over 91 % av de som er berettiget til erstatning i forbindelse med flommen på Østlandet får de høyeste erstatning reglene åpner for, dvs. 80 % av takst.
De resterende 9 % vil etter individuell og spesiell vurdering få erstatning utover det som regelverket tilsier.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at naturskade kan skyldes vind, tørke, flom eller skred. Ved flom- eller skredskader kan myndighetsbestemte forhold ha innvirkning på skadenes omfang og karakter.
Disse medlemmer mener at myndighetsbestemte skader skal erstattes fullt ut av staten eller vedkommende myndighet, dvs. uten egenandel. Dette vil gjelde skader der offentlige myndigheter, eller representanter for disse, har foretatt inngrep for å redusere den totale skaden.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at en slik avklaring spesielt vil være en nødvendig del av flomberedskapsplanen, når det blir nødvendig å oversvømme store arealer for å redusere totalskadene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at en stor del av skadeomfanget knyttet til flommen på Østlandet kan tilskrives handlinger og vedtak fra myndigheter og offentlige organer, samt til privatpersoners adferd gjennom lengre tid. Dette henger bl.a. sammen med kommuners beslutninger knyttet til arealplanlegging, statlige beslutninger om vannkraftutbygging og øvrige reguleringer av vassdrag, vegbygging og beslutninger om dyrking langs elvebredden. Disse medlemmer mener derfor et spørsmål om skader forårsaket av myndigheters avgjørelser skal erstattes uten at private egenandeler utløser prinsipielt vanskelige avgrensninger. Disse medlemmer mener det i så fall kan være rimelig å hevde at alle skader forårsaket av flommen skal erstattes uten egenandeler, da det i et eller annet omfang alltid vil kunne vises til en offentlig beslutning som har påvirket flommens forløp og omfang.
Disse medlemmer mener på denne bakgrunn det vil være prinsipielt og praktisk uryddig at Stortinget skal vedta hvilke skader som kan relateres til offentlige beslutninger som skal erstattes uten egenandeler.
Disse medlemmer mener imidlertid prinsipielt at skader som er direkte forårsaket av offentlige beslutninger umiddelbart før eller under selve flommen skal erstattes uten private egenandeler. Dette krever imidlertid rettslige avgjørelser om det faktiske hendelsesforløp, ansvar og skadeomfang knyttet til de enkelte offentlige beslutninger og de enkelte skader. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn det er riktigere om et rimelig skjønn legges til grunn for utbetalinger av naturskadeerstatning der offentlige beslutninger direkte har ført til skader. I siste instans vil tvister kunne løses i rettsapparatet.
Komiteen vil videre understreke at erfaringene fra flommen må få konsekvenser for den videre arealplanleggingen. Kommunene har et betydelig ansvar for å unngå økt sårbarhet for naturkatastrofer som bl.a. flom og skred. Dette må tilstrebes ved at det ikke legges opp til dyrking og annen virksomhet på områder som er spesielt skadeutsatte.
Komiteen understreker at arealplanleggingen ikke bare skal ivareta den enkeltes sikkerhet mot naturskader, men også bidra til å redusere samfunnets skade på naturen. Det er fastslått at omfanget av skader etter flommen på Østlandet var direkte påvirket av menneskelige beslutninger, bl.a. om oppdyrking og bygging tett inntil elvebredden. Komiteen understreker derfor at hensynet til konsekvensene på naturen må legges til grunn for den videre arealplanleggingen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at den enkelte skadelidende kan få erstatning for naturskader et begrenset antall ganger. Disse medlemmer viser til at dette kan få utilsiktede og urettferdige virkninger og mener skjønn må legges til grunn ved praktiseringen av denne begrensningen.
Komiteens medlem fra Rød Valgallianse mener at erfaringene med flommen i juni 1995 viser at det er nødvendig å endre gjeldende lov og regelverk for naturskadeerstatninger. Dette medlem mener at følgende synspunkter må legges til grunn for utarbeiding av nye bestemmelser om erstatning for naturskade:
| - |
Naturskadene i Norge har et lite omfang og utgjør en forsvinnende del av nasjonalproduktet, men de kan etter gjeldende regler medføre helt ruinerende tap for de enkelthusholdninger og enkeltbedrifter som rammes. Ut fra dette bør reglene endres slik at naturskade på eiendom m.m. som ikke kan forsikres, blir erstattet fullt ut av staten. |
| - |
Når det gjelder skade på dyrka eller dyrkbart jordareal som er ødelagt må erstatningsreglene legges opp slik at en så langt det er mulig unngår at naturskade fører til reduksjon av det dyrka eller dyrkbare arealet. Hovedregelen må derfor ikke være utbetaling av pengeerstatningen, men at staten sørger for at jordarealet blir satt i samme stand som før skaden, og at utbetaling av skadeserstatning begrenses til det driftstapet som påføres i skadeperioden. |
| - |
Naturskade på kommunal og fylkeskommunal løsøre, eiendom og infrastruktur som ikke dekkes av forsikring, dekkes ved statlig bevilgning. Det samme gjelder utgifter kommune og fylkeskommune har for å begrense skadeomfang og gjennomføre oppryddings- og gjenreisningsarbeider. |
Dette medlem vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget om endringer i lov og regelverk som gjelder for naturskader, slik at det ytes fullverdig statlig erstatning for naturskade som det ikke går an å forsikre seg mot. »
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, mener at erstatningsoppgjøret for skade på ikke-forsikringsbare objekter i forbindelse med storflommen på Østlandet må utformes på en måte som danner presedens for senere naturkatastrofer.
Flertallet fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utarbeide nye forskrifter for naturskadeloven i tråd med flertallets merknader i Innst.S.nr.48 (1995-1996). »
3.2 Spesielle forhold ved flommen på Østlandet
3.2.1 Sammendrag
I St.prp. nr. 72 (1994-1995) Om flomskader på Østlandet og foreløpige bevilgninger og fullmakter til å dekke nødvendige utgifter uttalte Regjeringen blant annet følgende vedrørende erstatningsoppgjøret:
|
« Regjeringen er innstilt på en fleksibel og individuell behandling innenfor de rammer som lovverket trekker opp. » |
Stortinget la gjennom behandlingen av nevnte proposisjon, jf. Innst.S.nr.224 (1994-1995), til grunn følgende:
|
« Flertallet ber Regjeringen praktisere unntaksbestemmelsen i § 11 pkt. 7 slik at det etter en individuell behandling kan gis full erstatning til næringsdrivende i landbruket som har fått hele eller deler av sitt næringsgrunnlag ødelagt. » |
Takseringsarbeidet som har pågått for fullt i hele sommer bekrefter at flommen førte til store skader samtidig som mange av skadene var av en meget ekstraordinær karakter. Flommen på Østlandet forsommeren 1995 var i store deler av de berørte vassdrag, den største på over 200 år. Utgravingene i Øksna er ett av flere eksempler på spesielle skadesituasjoner som oppsto. I flere tilfeller er næringsgrunnlaget delvis gått tapt ved at matjorda og deler av undergrunnen er forsvunnet og det er dannet store kratere. Det er eksempler på arealer som ikke lar seg reparere innenfor forsvarlige økonomiske rammer.
Regjeringen tar utgangspunkt i at gjeldende regelverk legges til grunn for skadeoppgjøret. Ca. 93 % av sakene vil ligge under en skadetakst på kr 150.000 og vil således få den høyeste erstatningsdekning som regelverket åpner for, dvs. 80 % av takst. De resterende ca 7. % av skadene er etter Regjeringens mening så omfattende og spesielle i sin karakter at Stortinget inviteres til å behandle disse spesielt.
Stortinget inviteres til å gi en bevilgning på 130 mill. kroner til Statens naturskadefond. Av disse midlene vil om lag 105 mill. kroner gå med til å dekke erstatningsutbetalinger i henhold til gjeldende regelverk, som er beskrevet tidligere. Resten, det vil si om lag 25 mill. kroner, vil utgjøre en tilleggserstatning til de som er hardest rammet av flommen på Østlandet, jf forslag til romertallsvedtak nr. 2. Dette forslaget må ses i sammenheng med bevilgningen til kapittel 1148 post 72 Naturskade - erstatning og sikring i forslag til romertallsvedtak nr. 1. Regjeringen tar sikte på at Statens naturskadefond får ansvaret for den praktiske oppfølgingen.
Tilleggserstatningen dekker forskjellen mellom utbetalinger etter gjeldende regelverk med fallende erstatningsdekning som følge av glideskalaen, og en flat sats på 80 % erstatningsdekning på alle skadeerstatninger. Erstatningsdekning på 80 % vil også bli lagt grunn for de som har skadetakster som betinger erstatninger utover maksimalgrensene i nåværende regelverk.
Ut fra framlegget til erstatning til de skadelidte etter flommen på Østlandet, vil først og fremst de som ble hardest rammet og som dermed har høye skadetakster, komme relativt bedre ut i forhold til gjeldende regelverk. Regjeringen mener det er nødvendig å gi disse en slik spesialbehandling ut fra skadenes omfang og karakter.
Andre forhold av betydning for erstatningsoppgjøret og oppfølgingen av dem som ble rammet av flommen på Østlandet
Statens naturskadefond erstatter innsatsvarer i jorda som har gått tapt på grunn av flom. Innsatsvarer som såkorn, såfrø, gjødsel, settepoteter m.m. er dekket med hjemmel i naturskadelovens § 3, uten at dette får følger for utmåling av eventuell avlingsskadeerstatning under katastrofeordningen i planteproduksjon.
Egenandelen i katastrofeordningen i planteproduksjon er satt ned fra 37 % til 27 % i det aktuelle området. For en mer utfyllende omtale av katastrofeordningen og de tilpasninger som er gjort i denne sammenheng, vises til omtalen av katastrofeordningen i planteproduksjon.
Flommen på Østlandet var av et slikt omfang og rammet så store arealer av dyrket mark at de miljømessige konsekvensene ved ikke å sette inn tiltak for å begrense erosjon og avrenning av næringsstoffer, ville kunne bli betydelige. Regjeringen innførte derfor et tilskudd til å så igjen arealer med en dekkvekst. Det vises i denne sammenheng til St.prp. nr. 72 (1994-1995) der det om nevnte tiltak er sagt følgende:
|
« Det vil i de fleste tilfeller være for sent å så korn eller sette poteter på ny med tanke på å få avling av betydning. Imidlertid vil det være ønskelig å så til arealer med en dekkvekst for å motvirke erosjon og avrenning av næringsstoffer. Tilskudd til dette miljøtiltaket blir gitt med 100 % av utgiftene innenfor et tak på kr 300 pr. dekar. Egeninnsats i form av jordarbeiding, gjødsling og såing, inngår i tilskuddsgrunnlaget. » |
Statens naturskadefond har anledning til å gi billighetserstatning når særlige forhold tilsier det. Statens naturskadefond har til nå innvilget om lag 3,5 mill. kroner i billighetserstatninger, inkludert tilskudd til miljøtiltaket beskrevet over. Nær særlige forhold tilsier det, kan det også ytes billighetserstatning for eksempel for utlegg noen har hatt for å avverge skade e.l.
Det vil fra Statens naturskadefond bli stilt midler til rådighet for fylkesmannens landbruksavdeling i Hedmark, som har fått operativt ansvar for å yte planleggingshjelp til brukere som har fått ødelagt deler av næringsgrunnlaget på grunn av flommen. Flere av disse har arealer som er påført betydelige graveskader og de agronomiske utfordringer er store. Landbruksavdelingen har fått ansvar for å utarbeide planene og vil trekke inn Jordforsk sin spesialkompetanse på området når det er behov for denne. Også kommunene vil bli sentrale i dette arbeidet. Jordforsk arbeider for øvrig parallelt med et større prosjekt vedrørende faglig oppfølging av skader på dyrket mark som følge av flommen på Østlandet.
I tillegg kan nevnes at Planteforsk og Forsøksringene har gjort en stor innsats når det gjelder faglig veiledning av gjødsling, plantevalg m.m. etter flommen. De var på banen umiddelbart etter at vannet hadde trukket seg tilbake, noe som bidro til optimal utnyttelse og behandling av de arealer som var berørt.
3.2.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til de respektive merknader og forslag under pkt. 2.7.1 og pkt. 3.1.2.
Komiteen viser til at det i forbindelse med gjennomgangen av erstatningssaker etter flommen er stilt spørsmål om gjenoppbygging skal skje i de mest flomutsatte områdene.
Komiteen viser til at forsikringsloven betinger tinglyst reguleringsendring for at full erstatning skal kunne utbetales ved gjenoppbygging på annet sted.
Komiteen viser til det ansvar kommunen har gjennom sine reguleringsplanvedtak for å planlegge byggeområder m.v. i forhold til flomsikkerhet, og at dette også må legge premissene for hvor gjenoppbygging etter flommen kan finne sted. Komiteen viser til at dette ansvar følger av dagens lovverk.
3.3 Regelverket for Fondet for katastrofeordningen i planteproduksjon
3.3.1 Sammendrag
Formålet med katastrofeordningen i jord- og hagebrukets planteproduksjon er å gi økonomisk støtte til jord- og hagebrukere med betydelige avlingsskader forårsaket av klimatiske eller klimatisk avledede forhold som brukeren ikke har vært herre over selv. Normale avlingsvariasjoner omfattes ikke av ordningen. Skader forårsaket av ugress, plantesykdommer, skadedyr og andre forhold som kan kontrolleres, regnes ikke som avlingsskade etter katastrofeordningen i planteproduksjon. Ordningen dekker skader på avling på rot. Som avling på rot regnes tilsådd eller tilplantet plantevekst og vekster som overvintrer på vokseplassen.
Innenfor katastrofeordningen i planteproduksjon inngår følgende tiltak:
| a) |
Erstatning for avlingsskade |
| b) |
Tilskudd til fornying og reparasjon av overvintringsskadet eng |
| c) |
Tilskudd til kjøp av stråfôr |
| d) |
Langtidserstatning for overvintrings- og frostskader på frukttrær og bærbusker |
| e) |
Tilskudd til kjøp av planter av eple- og pæretrær |
Tiltak a), b) og c) er aktuelle i 1995.
a) Erstatning for avlingsskade
I Innst.S.nr.278 (1971-1972) pekte Stortingets landbrukskomité på at det var viktig å få til et system som kunne virke rimelig og rettferdig for produsentene. Komiteen mente at ordningen skulle bygge på følgende prinsipper:
| - |
Hver enkelt produsent bør få erstatning som står i forhold til skaden på bruket. Dette vil si det samme som individuell vurdering av skaden. |
Dersom en ikke legger dette til grunn, vil brukere med et høyt gjennomsnittlig avlingsnivå sjelden eller aldri få erstatning, mens brukere med et lavt gjennomsnittlig avlingsnivå ofte vil få erstatning.
| - |
Ordningen bør bygge på en helhetsvurdering av alle vekstene på bruket slik at tap ved skader på en vekst kan bli kompensert av god avling av andre vekster. |
Alle vekster på bruket bør ses i sammenheng fordi selv om det er avlingsskade på en vekst, kan bruket samlet ha normalavling eller over normalavling. Dersom utbetalingen skulle basere seg på å se vekstene med avlingsskade, ville antall søkere som var berettiget til erstatning øke, og dermed ville også utbetalingene øke, spesielt til brukere med bra avling samlet på bruket.
| - |
Ordningen med avlingsskadetrygd bør dekke den del av skaden som overskrider en bestemt grense. Den enkelte bruker må derfor dekke en viss egenandel av tapet. |
I jordbruket vil det være avlingsvariasjoner både over og under normalavling. Det er derfor nødvendig at erstatning bare gis når skaden overskrider ett visst avvik i forhold til normalårs avling. I henhold til gjeldende regelverk beregnes erstatning med en egenandel på 32 % i Finnmark og Nord-Troms (Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa og Kvænangen kommuner). I resten av landet er ifølge gjeldende regelverk egenandelen 37 %. Egenandelen på 32/37 % er fastsatt ved Jordbruksoppgjøret 1990, jf St.prp. nr. 112 (1989-1990). Pga. store tørkeskader i 1992 hvor mange brukere var svært hardt rammet med avling ned i 10-20 % av normalårs avling, ble egenandelen satt ned med 10 prosentenheter til 22/27 %.
Ut i fra disse prinsippene er ordningen målrettet, slik at den treffer de brukerne som har avlingsskade samlet for bruket. Det har vært lansert å gi arealstøtte innenfor definerte skadeområder i stedet for avlingsskadeerstatning. Pga. store variasjoner innen skadeområdene er arealstøtte lite hensiktsmessig, da det gir erstatning både til de som har lav og de som har høy avling. Innen et beløp vil det bli gitt mindre til de som har store skader. Dette kan vises ved følgende eksempel:
| - |
Et bruk med 200 dekar korn og en avling på 20 % i forhold til normalårs avling, og med et avlingstap tilsvarende ca kr 160.000, fikk etter reglene i 1992 ca kr 100.000 i erstatning. Erstatning etter areal ville gitt ca kr 14.000 i erstatning for avlingsskade innenfor samme samlede økonomiske ramme. |
Klimabetinget avlingsskade på jord- og hagebruksvekster defineres som svikt i avlingsmengde i forhold til brukets normalårs avling pga. tørke, stor nedbør, overvintringsskader, vanskelige vekst- og innhøstingsforhold, frostskader m.m.
b) Tilskudd til fornying og reparasjon av overvintringsskadet eng
Det gis tilskudd til fornying og reparasjon av engarealer med overvintringsskader. Overvintringsskader på eng kan forårsakes av isbrann, soppskader, drukning pga. overflatevann mv. Tilskudd blir gitt med ulike satser for ulike arbeidsmetoder, og utgifter til såfrø og arbeidskostnader inngår i satsene.
Dersom hele engarealet på bruket er skadet, må søkere i Finnmark og Nord-Troms dekke 15 % av skadene, mens tilsvarende egenandel for søkere i resten av Nord-Norge og resten av landet er henholdsvis 20 og 25 %. Hvis ikke hele engarealet på bruket er skadet, vil egenandelen bli noe større. Egenandelen vil i stor grad kunne dekkes opp av egeninnsats (jordarbeiding og såing). Avhengig av gjenleggsmåte utgjør arbeidskostnadene 49 til 67 % av tilskuddssatsen, i gjennomsnitt for alle metoder 58 % av tilskuddssatsen.
c) Tilskudd til kjøp av stråfôr
Tilskudd til kjøp av stråfôr skal kompensere for en vesentlig høyere pris på stråfôr i forhold til kraftfôr, og denne ordningen settes bare i verk i år med ekstra store skader på enga. Dette tilskuddet gis i tillegg til erstatning for avlingsskade, og tilskudd og erstatning har felles egenandel.
Tilskudd gis uavhengig av om det kjøpes fôr eller ikke, noe som gir stor fleksibilitet for brukerne. Brukerne kan selv velge om tilskuddet benyttes til kjøp av stråfôr, til kjøp av mer kraftfôr eller at bruker tilpasser seg ved å redusere dyretallet.
Brukere med svært store avlingsskader kan få utbetalt forskudd på tilskudd/erstatning med inntil 50 % av antatt tilskudd/erstatning dersom søkeren av økonomiske grunner har behov for det. Forskuddsadgang gjelder både erstatning for avlingsskade og tilskudd til kjøp av stråfôr.
3.3.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til at bl.a. Katastrofeordningen i planteproduksjon er en del av statens erstatningsordninger. Ordningen har vært benyttet i forbindelse med skade på avling og planteproduksjon både på Østlandet i forbindelse med flommen og i andre deler av landet i forbindelse med andre naturkatastrofer.
Komiteen vil bemerke at staten gjennom fylkesmannen har et betydelig ansvar for at de erstatningsordninger som gjelder er kjent for de som er rammet av denne type skade og at registrering og oppgjør skjer etter vedtatte retningslinjer.
Komiteen vil understreke at naturskadelovens § 3, tredje ledd hjemler behandling av avlingsskader under Naturskadefondet. I § 3 tredje ledd heter det:
|
« Ved lengre stans i en virksomhet kan det ytes hel eller delvis erstatning for driftstap når særlige forhold tilsier det. Det samme gjelder for utlegg som noen har hatt for å avverge skade. »
|
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, mener at slik behandling bør skje når naturskaden medfører avlingstap over flere år.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen, viser til at dagens ordinære egenandeler på 37/32 % er blitt satt ned av Regjeringen i forbindelse med naturkatastrofer av et visst omfang. Dette har medført forskjellsbehandling mellom de som får nedsatt egenandel kontra ordinær egenandel.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, vil be om en gjennomgang av prinsippene som katastrofeordningen i planteproduksjon bygger på og legger til grunn egenandelen på 27 % og 22 % på permanent basis.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil be Regjeringen på bakgrunn av denne innstillingen foreta en gjennomgang av katastrofeordningen i planteproduksjonen og legge frem sak for Stortinget så snart som mulig i 1996.
3.4 Ekstraordinære tiltak som Regjeringen har iverksatt for skadeåret 1995
Sammendrag
Brukere som er rammet av flom, har svært ofte andre skader i tillegg til avlingsskade, f.eks. skade på jord, veier og flomverk. De store avlingsskadene i Nord-Norge, som skyldes flere forhold, har medført at svært mange brukere er i en vanskelig situasjon. Pga. nevnte situasjon har Regjeringen vedtatt å redusere egenandelen i erstatning for avlingsskade med 10 prosentenheter for hele landet for skadeåret 1995, slik at den er 22 % i Finnmark og Nord-Troms og 27 % i resten av landet.
På grunn av overvintrings- og drukningsskader på dyrket mark har mange brukere i Nord-Norge kommet i en ekstrem situasjon med hensyn til fôrmangel. Regjeringen har derfor funnet det helt nødvendig å innføre tiltak for å forhindre nedslakting av dyr. Følgende tiltak er iverksatt for skadeåret 1995:
| - |
Det gis tilskudd til kjøp av stråfôr til alle brukere med fôrvekster i Nord-Norge som søker om og er berettiget til erstatning for avlingsskade. Dvs. at søknad om erstatning for avlingsskade også gjelder som søknad om tilskudd til kjøp av stråfôr. Tilskudd til kjøp av stråfôr og erstatning for avlingsskade har felles egenandel, slik at tilskudd kan gis inntil differansen mellom en avlingsprosent på 73 (78 i Finnmark og Nord-Troms) og brukets avlingsprosent i 1995 (skadeåret). |
| - |
I den grad det er hensiktsmessig vil forsvaret yte bistand med transport av stråfôr til brukere i Nord-Norge. |
| - |
Overvintringsskadede engarealer i Nord-Norge som er reparert ordinært i 1995, og som er eller må repareres på nytt, skal også kvalifisere til tilskudd etter reglene ved andre gangs reparasjon, enten dette arbeidet utføres i 1995 eller 1996. Brukere i Nord-Norge med arealer som det ikke har vært mulig å reparere i år, eller arealer som er ødelagt pga. omfattende kjøreskader i år, skal også få tilskudd når disse arealene repareres. |
| - |
Ved andre gangs reparasjon av eng som er overvintringsskadet i 1995, skal ikke bruker trekkes for egenandel. |
| - |
Midler til faglig bistand og administrasjon av katastrofeordningen i planteproduksjon i Nord-Norge. |
Flomrammede brukere på Østlandet får med tapte innsatsvarer som grunnlag for erstatning både fra Statens naturskadefond og fra Fondet for katastrofeordningen i planteproduksjon m.m. Samlet sett blir derved egenandelen redusert.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag om å redusere egenandelene med 10 % for de som er berettiget til erstatning fra katastrofefondet for planteproduksjon i 1995. Flertallet viser til merknad under pkt. 3.3.2, hvor flertallet legger til grunn egenandelen på 27 % og 22 % på permanent basis.
Flertallet fremmer følgende forslag:
« Ved skader under katastrofeordningen i planteproduksjon for skadeåret 1995 settes det egenandeler på henholdsvis 27 % og 22 % »
Flertallet viser til at med denne reduksjonen av egenandelene er det en betydelig lettelse for de som ble rammet både av flommen på Østlandet og av katastrofeåret for landbruket i Nord-Norge.
Flertallet viser til at for å vurdere den økonomiske belastningen for de katastroferammede må alle erstatningsordningene sees i sammenheng og på denne bakgrunn vil en reduksjon i egenandelene på 10 % gi en betydelig støtte til de som er rammet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse legger til grunn at egenandelene i Katastrofeordningen for planteproduksjon nedsettes med ytterligere 2 prosentenheter til henholdsvis 25 % og 20 % i 1995.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Ved skader under katastrofeordningen i planteproduksjon for skadeåret 1995 settes det egenandeler på henholdsvis 25 % og 20 % »
Disse medlemmer viser for øvrig til bevilgningsforslag under kap. 1150 post 53, jf pkt. 2.7.2.
Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sine merknader under 2.4.2 og 2.7 foran, hvor dette medlems syn på reduserte egenandeler fremgår. I den grad årets erfaringer tilsier endringer i regelverket, herunder vurdering av egenandeler, må dette fremmes som egen sak for Stortinget slik at endringer får effekt for senere skader/katastrofer.
Den praksis man nå er i ferd med å legge seg på gir signaler om at enhver lov og enhver regel bare er retningsgivende og at de etter situasjonen kan gjøres til gjenstand for forhandlinger. Dette gjør Stortingets behandling av naturskadeloven og departementets arbeid med utfyllende forskrifter og regler meningsløst.
Dette medlem går med bakgrunn i dette syn mot Regjeringens forslag om å redusere egenandelene med 10 %