Det tas i dokumentforslaget til orde for at Norge bør slutte seg til USAs handelsboikott av Iran innført på bakgrunn av at Den iranske regjering støtter internasjonal terrorisme og forsøker å skaffe seg atomvåpen.
Forslaget lyder:
« Stortinget ber Regjeringen sørge for at Norge slutter seg til USAs handelsboikott av Iran. »
Forslaget begrunnes bl.a. med at Den iranske regjering har avsagt dødsdom over norske borgere som oppholder seg i Norge og opprettholder denne dødsdommen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, anser Iran i dag for å være et diktatur som bryter elementære menneskerettigheter og reglene for internasjonalt samkvem. I de siste år er det dødsdommen mot den britiske forfatteren Salman Rushdie som har fått mest oppmerksomhet. Flertallet vil imidlertid understreke at de menneskerettighetsbrudd som skjer innenfor landets grenser også er meget alvorlige. Flere menneskerettighetsorganisasjoner, deriblant Amnesty International, melder om utstrakt bruk av tortur, fengsling uten dom og henrettelser. I tillegg undertrykkes ytringsfriheten og organisasjonsfriheten i landet.
Flertallet er generelt skeptisk til å bryte fullstendig med noe land og mener et minimum av kontakt kan gjøre det lettere å påvirke landets politikk. Men dette forutsetter at kontaktene brukes til å legge et press på det aktuelle lands myndigheter for å sikre en demokratisk utvikling. Flertallet viser til at Norge har vært tilbakeholdende med bruk av full handelsboikott som reaksjonsmiddel fordi mye tyder på at slike tiltak bare unntaksvis har hatt påviselig effekt. Sør-Afrika-boikotten viste imidlertid at boikott kan gi virkninger når sentrale forutsetninger er på plass.
Flertallet mener forslag om å ta i bruk økonomiske sanksjoner mot Iran, et regime som er skyld i grove og systematiske brudd på menneskerettighetene, må vurderes ut fra hvilke faktiske virkninger boikotten vil gi for landet. For at full handelsboikott skal gi virkning må det være en rimelig bredde i den internasjonale tilslutningen.
Iran-regimets brudd på elementære menneskerettigheter og på reglene for internasjonalt samkvem gjennom dødsdommer og terrorhandlinger som retter seg mot andre lands borgere på andre lands territorium er helt uakseptabelt. Iran-regimets fatwa er en trussel også mot norske borgere, slik attentatforsøket på William Nygaard gir begrunnet mistanke om. Flertallet har merket seg at utenriksministeren i sitt brev til komiteen datert 7. august 1995, opplyser at Utenriksdepartementet ikke kjenner til at andre land vil slutte seg til USAs handelsblokade av Iran.
Flertallet mener derfor at det er viktig at den norske regjering engasjerer seg aktivt for å overbevise andre regjeringer om nødvendigheten av å sette i verk omfattende sanksjoner med rimelig bred internasjonal støtte. Særlig viktige er de europeiske land som i dag har betydelig handel med Iran, samt de muslimske land som står i en særstilling når det gjelder påvirkningsmuligheter overfor Iran. Spørsmålet om norske økonomiske sanksjoner mot Iran, må bl.a. ses i lys av oppslutningen fra andre land.
På denne bakgrunn avviser flertallet det fremlagte forslaget.
Flertallet vil videre vise til at norske reaksjoner mot Iran ble diskutert i Stortinget under behandlingen av Dok.nr.8:20 (1993-1994). En enstemmig komité påla i forbindelse med behandlingen « Regjeringen å arbeide for at Verdensbanken stopper lån så lenge menneskerettighetssituasjonen i landet (Iran) er uakseptabel ».
Flertallet vil vise til at omfanget av det norske økonomiske samkvemmet med Iran er forholdsvis lite, hvis en ser bort fra skipsfarten. Ifølge brev fra utenriksministeren av 7. august 1995 opplyses det at den norske vareeksporten til Iran utgjorde 40 mill. kroner i 1994 mens importen var på 48 mill. kroner. I tillegg ligger det totale bruttofraktbeløpet av iransk olje for norske skip i størrelsesorden 550-600 mill. kroner.
Flertallet viser også til at det i brevet fra utenriksministeren sies at når det gjelder handelsfremmende tiltak i forhold til Iran vil følgende linjer gjelde:
| 1. |
Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK) er av departementet oppfordret til ikke å gi garantier for handel med og investeringer i Iran. |
| 2. |
Det vil ikke bli inngått noen økonomisk samarbeidsavtale mellom Norge og Iran. |
| 3. |
Norske myndigheter vil ikke legge opp til offisiell besøksutveksling for å fremme samhandel. |
| 4. |
Norge vil i samråd med andre nærstående land fortsette å bruke de multilaterale økonomiske fora som Verdensbanken for å påvirke utviklingen i Iran dersom landet søker om nye lån. |
Flertallet støtter de retningslinjer som utenriksministeren skisserer. Flertallet ser positivt på opplysningene fra utenriksministeren om at det for tida ikke foreligger planer fra Verdensbanken om å gi nye lån til Iran. Flertallet viser dessuten til Dok.nr.7 A (1995-1996), hvor det refereres til at Utenriksdepartementet i brev av 25. juli uttaler følgende:
|
« Norge vil motsette seg at Verdensbanken gir lån til Iran, og vil i samråd med andre nærtstående land fortsette å bruke multilaterale økonomiske fora som Verdensbanken for å påvirke utviklingen i Iran dersom landet søker nye lån. » |
Flertallet er enig i at Norge fortsatt skal motsette seg at Verdensbanklån gis til Iran.
Flertallet har videre notert seg at Utenriksdepartementet i samme brev opplyser at « Norge vil motsette seg iransk medlemskap i Asiabanken ». Flertallet mener Norge bør fastholde denne innstilling dersom ikke menneskerettighetssituasjonen i Iran blir klart forbedret.
Flertallet vil understreke at kampen for demokratiet i Iran bare kan vinnes av iranerne selv, innenfor landets grenser.
Flertallet vil også vise til behandlingen av Dok.nr.8:20 (1993-1994) og Innst.S.nr.111 (1993-1994). I innstillingen skrev en enstemmig komité:
|
« Komiteen mener det er viktig med en bred kontakt med den demokratiske opposisjonen i eksil. Komiteen vil be Regjeringen vurdere økonomisk støtte til humanitære prosjekter og informasjonsspredning i regi av disse. » |
Flertallet ber Utenriksdepartementet intensivere arbeidet med å finne støtteverdige prosjekter, både i og utenfor Iran for menneskerettigheter og demokrati i landet.
Flertallet ber Utenriksdepartementet intensivere sin dialog med alle demokratiske opposisjonsgrupper.
Flertallet forutsetter at Regjeringen vil ta opp Norges forhold til Iran med Stortingets organer dersom den finner at utviklingen gir grunn til å endre de retningslinjer for politikken som er lagt til grunn i denne innstilling.
Flertallet vil stemme mot forslaget i Dok.nr.8:73 (1994-1995) om å sørge for at Norge slutter seg til USAs handelsboikott av Iran.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Arnstad, Dale og Enger Lahnstein, vil i tråd med flertallets hovedsynspunkt, understreke behovet for å få avklart om det er mulig å skape bred internasjonal støtte for å iverksette en boikott overfor Iran. Dersom denne linjen ikke fører fram, mener disse medlemmer det er viktig at Norge har full handlefrihet til å velge alternative handlingsmønster. Norge bør i en slik situasjon ta opp til vurdering spørsmålet om en norsk tilslutning til USAs boikottlinje.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet, Gundersen, vil først komme med en del prinsipielle bemerkninger når det gjelder internasjonal økonomisk boikott. Dette medlem minner om at et hovedhensyn bak opprettelsen av GATT etter den annen verdenskrig var et ønske om å holde utenrikspolitikk og handel adskilt bl.a. med sikte på å unngå at store land benyttet handelsrestriksjoner for å påvirke mindre lands utenrikspolitikk.
Dette medlem mener det er riktig å holde fast ved denne sondringen mellom handel og utenrikspolitikk og vil i slike tilfeller ikke gå inn for boikott. Enkelte land har imidlertid alt i utgangspunktet gjennomført sammenblandingen ved å legge utenrikshandelen helt eller delvis under statlig kontroll, slik at de kan gjøre handelen til et utenrikspolitisk redskap. Dette er f.eks. tilfelle i China og Iran. I slike tilfeller er det prinsipielle argument mot økonomisk boikott svekket. Dette medlem vil likevel peke på at boikott også i slike tilfeller vil kunne ramme private i det boikottende land økonomisk. Derfor er boikott heller ikke her ubetenkelig, i alle fall hvis det ikke ytes økonomisk kompensasjon.
Dette medlem legger også vekt på hvilke varer en boikott skal omfatte, og vil peke på at det er stor forskjell på eksport av våpen og eksport av medisiner. Dersom boikotten etter stor sannsynlighet vil ramme sivilbefolkningens livsviktige behov, er dette et sterkt argument mot boikott. I denne forbindelse vil dette medlem vise til at flyktninger erfaringsmessig lettere går inn for boikott mot sitt hjemland enn de som fremdeles bor i landet, sannsynligvis fordi de førstnevnte ikke vil bli rammet av den.
Dette medlem legger vekt på hva som er årsaken som ligger bak et ønske om boikott. Dersom det dreier seg om politisk uenighet, f.eks. når det gjelder atomprøvesprengninger, finner dette medlem mindre grunn til boikott, enn når det gjelder direkte brudd på de fundamentale menneskerettighetene. Dødsdommer eksekvert eller forsøkt eksekvert mot andre lands borgere på deres eget territorium, anser dette medlem for å være en særdeles sterk boikottgrunn.
Dette medlem vil også legge vekt på hvem som står bak et boikottinitiativ. Det vil for det første ha betydning for hvorvidt boikotten blir effektiv, eller om den bare først og fremst vil ramme den eller de stater som boikotter. For det annet er det større grunn til å boikotte dersom en slik oppfordring kommer fra en nær alliert som vi er sikkerhetsmessig avhengig av, først og fremst USA.
Dette medlem henviser til at president Clinton 30. april d.å. kunngjorde sin beslutning om å kutte alle handels- og investeringsbånd mellom De forente stater og Iran. Disse nye sanksjonene representerer amerikansk villighet til å handle, selv om de kan skade amerikanske handelsinteresser. Hensikten er å øke presset på Iran. Iran engasjerer seg i terrorisme. Iran skader også den arabisk-israelske fredsprosessen, prøver å tilegne seg masseødeleggelsesvåpen og fortsetter en truende militær oppbygning i den persiske Gulf. Landet krenker også innbyggernes menneskerettigheter. Irans politikk truer ikke bare USAs interesser, men også interessene til USAs allierte i Europa.
Dette medlem mener at Norge pga. landets tradisjonelle engasjement for menneskerettigheter og Irans dødsdom over norske borgere på norsk territorium, har en spesiell grunn til å støtte vår NATO-allierte, USA, når det gjelder den økonomiske boikott av Iran.
Dette medlem synes meget tyder på at en slik boikott vil få positiv virkning og vil i det følgende begrunne hvorfor.
Dette medlem henleder oppmerksomheten på at nedskjæringer i den amerikanske handel med og investeringer i Iran ble satt i verk for bare fem måneder siden, og at et slikt økonomisk press ikke gir umiddelbar virkning. Det er imidlertid tegn som tyder på at de amerikanske tiltakene allerede presser den iranske økonomien.
Dette medlem henviser til tendensene som tyder på fundamental svekkelse i den iranske økonomi, og at USAs handelsboikott akselererer denne nedgangen.
Dette medlem legger vekt på at USA ønsker at landets allierte deltar i sanksjonene mot Iran.
Dette medlem gjør oppmerksom på at det største økonomiske problem Iran står overfor i dag er mangel på hard valuta, og at USAs Iran-politikk gjør det enda vanskeligere for Irans regjering å få tak i hard valuta. Derved svekkes Irans mulighet til å betale for den politikken som truer våre interesser.
Dette medlem vil peke på at USAs sanksjoner som nettopp er trått i kraft, har på tre måter tatt en stor bit av Irans lommebok:
For det første tapte Irans valuta, Rialen, 1/3 av sin verdi som en følge av president Clintons annonserte handels- og investeringsstopp mot Iran. Den strenge valutakontrollen som Iran innførte for å stabilisere Rialen vil føre til lavere vekst og nedgang over lengre tid.
For det andre er resultatet et temporært fall i Irans inntekter fra råoljesalg fordi amerikanske firmaer nå har forbud mot å handle med iransk olje.
Regjeringen har med nød og neppe vært i stand til å selge 400.000 ekstra fat pr. dag. Iran sto overfor valget mellom enten å selge oljen til redusert pris for å bli kvitt den, eller lagre den i håp om å kunne selge den senere til en bedre pris. Iran valgte å vente. Resultatet ble forsinkede oljeinntekter, økte chartringskostnader for tankfart og økte lagringskostnader for råoljen. Selv om disse omkostningene er kortsiktige utgifter, er det klart at USAs eksportforbud har redusert Irans valutalikviditet.
USAs eksportforbud har også hatt en tredje virkning. Ved å redusere Irans likviditet, er regjeringens mulighet til å betjene sine eksterne utgifter svekket. Dessuten vil Irans finansielle rykte bli dårlig fordi regjeringens gjeldsbyrde er forventet doblet innen 1996.
Dette medlem henviser til at USAs eksportforbud har gjort det vanskeligere for Iran å få tak i utenlandsk kapital. Før USA påla sanksjoner, pekte andre regjeringer på amerikansk handel med Iran som en begrunnelse for selv å fremme bilateral handel og for å gi finansiell støtte til Iran. Slik assistanse, som inkluderer ny statlig kreditt og utviklingshjelp, gir Iran nye finansielle ressurser.
På grunn av USAs boikott av Iran, økes den politiske pris på slik handel med dette landet. Etter at USA påla eksportforbudet har Irans hovedhandelspartnere ikke fått utvidet nye offisielle kreditter. Selv om andre regjeringer i første omgang ikke har kopiert USAs politikk, har politikken bidratt til å begrense handelsforbindelsene med Iran. USAs investeringssanksjoner forbyr amerikanske firmaer å bidra til utviklingen av iransk økonomi, særlig på petroleumssektoren. Det var derfor presidenten blokkerte Conoco, et amerikansk firma, fra å samarbeide med Iran.
Dette medlem viser til at Norge har en spesiell grunn til å slutte seg til USAs boikott siden regjeringen i Iran har avsagt dødsdom over norske borgere som oppholder seg her i landet og som opprettholder denne dødsdommen. Meget tyder på at dødsdommen er forsøkt fullbyrdet på norsk jord.
Dette medlem mener at Norge bør slutte seg til USAs boikott og arbeide for å overbevise også andre regjeringer om ikke å bidra til å øke Irans mulighet for å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen og landets militære oppbygning for øvrig.
Dette medlem tror at anstrengelser i å intensivere press mot Iran har fremgang, og at økonomisk boikott vil være et viktig bidrag.
Dette medlem tar avstand fra forsøk på å vri seg unna et selvstendig norsk ansvar under henvisning til at andre land ennå ikke har sluttet seg til boikotten all den tid verdens største handelsmakt og vår nære allierte, USA, har gått i spissen for en boikott og har oppfordret Norge til å slutte seg til den.
Dette medlem ber Regjeringen sørge for at Norge slutter seg til USAs handelsboikott av Iran.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet, og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Dok.nr.8:73 (1994-1995) - Forslag fra stortingsrepresentantene Fridtjof Frank Gundersen og Hans J Røsjorde om å sørge for at Norge slutter seg til USAs handelsboikott av Iran - avvises.
|
Oslo, i utenrikskomiteen, den 1. desember 1995.
|
| Haakon Blankenborg, |
Erik Solheim, |
Anne Enger Lahnstein, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |
Spørsmål vedrørende Dok.nr.8:73 (1994-1995): Forslag fra stortingsrepresentantene Fridtjof Frank Gundersen og Hans J Røsjorde om å sørge for at Norge slutter seg til USAs handelsboikott av Iran
Vedlagt oversendes åtte spørsmål datert 21. juni 1995 fra saksordfører Solheim som Utenrikskomiteen ønsker svar på i forbindelse med behandlingen av ovennevnte sak.
Spørsmål 1:
Hvilke andre land, enn USA, har innført eller har planer om å innføre handelsboikott mot Iran?
Spørsmål 2:
Har Regjeringa mottatt en henvendelse fra amerikanske myndigheter, eller fra noe annet land, om å støtte en handelsboikott av Iran?
Spørsmål 3:
Den siste tiden har det kommet enkelte vage signaler om at Iranske myndigheter har planer om å endre sin politikk angående dødsdommen mot Salman Rushdie og andre som bidrar til at boken Sataniske Vers mangfoldiggjøres. Hvordan vurderer Utenriksministeren disse signalene?
Spørsmål 4:
Hvor stort er omfanget av det norske økonomiske samkvem med Iran, både hva gjelder private og offentlige foretak?
Spørsmål 5:
Kan Utenriksministeren legge frem en oversikt over hvilke forventede økonomiske konsekvenser en handelsboikott av Iran ville ha for norsk økonomi og norske firmaer?
Spørsmål 6:
Da Stortinget behandlet Dok.nr.8:20 ble det i Innst.S.nr.11 (1993-1994) sagt følgende fra enstemmig utenrikskomité: « Komiteen mener at det er viktig med en bred kontakt med den demokratiske opposisjonen i eksil. Komiteen vil be regjeringen vurdere norsk økonomisk støtte til humanitære prosjekter og informasjonsspredning i regi av disse. » På hvilken måte har Utenriksdepartementet fulgt opp komiteens anbefaling?
Spørsmål 7:
I Innst.S.nr.111 (1993-1994) uttalte en enstemmig komité følgende: « Komiteen (...) mener også at Regjeringen bør arbeide for at Verdensbanken stopper lån så lenge menneskerettighetssituasjonen er så uakseptabel. » På hvilken måte har den norske regjering arbeidet i Verdensbanken for å stoppe lån til Iran?
Spørsmål 8:
Norges forhold til Iran har blitt behandlet flere ganger av Stortinget i løpet av siste Stortingsperiode. Flere av Utenrikskomiteens medlemmer har i denne forbindelse bedt Utenriksministeren legger frem uavhengige analyser og materiale om Det nasjonale Motstandsråd (NCR-Iran). Foreløpig har en bare fått materiale utarbeidet av amerikanske og britiske myndigheter. I denne forbindelse vil en be om Regjeringens syn på Det Nasjonale Motstandsråd. Videre vil en be om at Utenriksministeren legger frem uavhengig forskningsmateriale som analyserer Det Nasjonale Motstandsråd (NCR).
Det vises til brev av 21. juni vedr. spørsmål fra saksordfører Erik Solheim i forbindelse med Dok.nr.8:73 (1994-1995): Forslag fra stortingsrepresentantene Fridtjof Frank Gundersen og Hans J Røsjorde om å sørge for at Norge slutter seg til USAs handelsboikott av Iran.
Vedlagt oversendes svar på de anmeldte spørsmål.
Spørsmål 1:
- Hvilke andre land enn USA har innført, eller har planer om å innføre handelsboikott mot Iran?
Ingen andre land har hittil sluttet seg til den amerikanske boikotten mot Iran, men Japan har midlertidig utsatt utbetalingen av et lån på 3,3 milliarder kroner. EU har gjort det klart at man ikke vil innføre handelsboikott. EU ønsker i utgangspunktet å opprettholde en kritisk dialog med regimet i Teheran med sikte på fremgang når det gjelder menneskerettigheter, terrorisme og Rushdie-saken samt en mer positiv iransk holdning til fredsprosessen i Midtøsten. I lys av det resultatløse møtet i den kritiske dialog mellom EU og Iran den 22. juni og det utilstrekkelige tilsvar på démarchen om Salman Rushdie, vil EUs forhold til Iran bli gjort til gjenstand for ny vurdering i EU-landene før det igjen bringes opp på utenriksministernivå. Det er imidlertid ikke kommet noen signaler om at en slik vurdering vil kunne resultere i handelspolitiske tiltak fra EUs side.
Utenriksdepartementet er ikke kjent med at andre land har planer om å innføre handelsboikott mot Iran.
Spørsmål 2:
- Har Regjeringen mottatt en henvendelse fra amerikanske myndigheter, eller fra noe annet land, om å støtte en handelsboikott av Iran?
Utenriksdepartementet mottok den 5. mai en démarche fra den amerikanske ambassade i Oslo der det ble redegjort for president Clintons beslutning om å innføre handelsboikott. Beslutningen ble begrunnet med Irans holdning til terrorisme, dets forsøk på å anskaffe masseødeleggelsesvåpen, dets støtte til voldelig opposisjon til fredsprosessen i Midtøsten, dets forsøk på å destabilisere andre lands regjeringer og regimets brudd på menneskerettighetene. I démarchen ble Norge bedt om å gjennomføre tilsvarende tiltak overfor Iran for « å overbevise Iran om at landet må betale en pris for fortsettelsen av dets uakseptable politikk ». Det ble subsidiært anmodet om at norske selskaper ikke gikk inn og overtok kontrakter som amerikanske selskaper trakk seg ut av.
Fra norsk side ble det etter den amerikanske beslutningen fremholdt at man er positivt innstilt til økt press mot Irans politikk. Norge vil holde kontakt med andre land for å bli informert om deres reaksjoner på det amerikanske utspillet. En bred internasjonal boikott vil også ha norsk støtte.
Spørsmål 3:
- Det har den siste tiden kommet enkelte vage signaler om at iranske myndigheter har planer om å endre sin politikk angående dødsdommen mot Salman Rushdie og andre som bidrar til at boken « Sataniske Vers » mangfoldiggjøres. Hvordan vurderer Utenriksministeren disse signalene?
Med tilslutning fra Norge foretok EU en démarche i Teheran den 19. april der Iran blir anmodet om utvetydig å forplikte seg på tre områder:
| 1. |
Ikke foreta noen handling med sikte på å ta livet av Salman Rushdie eller tilskynde/oppmuntre/bistå andre i å gjøre det. |
| 2. |
Bekrefte at Irans samkvem med andre stater baseres på folkeretten, inklusive prinsippet om ikke-innblanding i andre staters indre anliggende og respekt for internasjonale bestemmelser. |
| 3. |
Fordømme alle former for terrorisme. |
Det ble presisert at alle disse forsikringene også vil omfatte utgivere og oversettere av Rushdies bok.
Etter flere rapporter i vestlige media var det grunn til å håpe at den iranske regjering ville forplikte seg på disse tre områdene under møtet i den kritiske dialog med EU den 22. juni. Fra iransk side sa man seg imidlertid i møtet villig til å avgi en erklæring med forpliktelse om ikke-iverksettelse av fatwahen og avstandtagen fra internasjonal terrorisme, men man knyttet flere forutsetninger til dette, bl.a. at EU måtte inngå forsikringer om at man fordømmer blasfemi og «angrep på Iran».
Dette tilsvaret er ikke tilstrekkelig for Norge, og Regjeringen ser alvorlig på at iranske myndigheter ikke har gitt de forsikringer det er anmodet om. Ambassadør Birger Bye returnerte til Teheran 11. juli for å orientere iranske myndigheter om norsk politikk, samt foreta den formelle avmelding. Spørsmålet om nivå på Norges representasjon i Teheran blir løpende vurdert.
I forlengelsen av at Norge sluttet seg til EUs démarche overfor Iran, vil man i samråd med EU og særlig de nordiske land grundig vurdere situasjonen og hvorledes man konkret skal forholde seg til eventuelle ytterligere tiltak.
Spørsmål 4/5:
- Hvor stort er omfanget av det norske økonomiske samkvem med Iran, både hva gjelder private og offentlige foretak?
- Kan Utenriksministeren legge frem en oversikt over hvilke forventede økonomiske konsekvenser en handelsboikott av Iran ville ha for norsk økonomi og norske firmaer?
Den norske vareeksporten til Iran utgjorde i 1994 NOK 40 millioner og importen var på NOK 48 millioner. Dette er en nedgang på nesten 85 % siden 1992. I tillegg kommer skipsfart. De tre første månedene i år ble det eksportert varer til en verdi av NOK 14 millioner til Iran, og importen var på NOK 13 millioner. De viktigste importvarene er garn og stoffer samt næringsmiddelprodukter, men kjemiske produkter og verkstedsprodukter utgjorde hovedtyngden av eksporten.
Utenriksdepartementet har ikke foretatt en konsekvensanalyse av en evt. handelsboikott mot Iran, men det synes klart at en boikott i første rekke vil ramme norske rederier som får til dels betydelige inntekter på frakt av iransk olje. Det totale bruttofraktbeløpet for norske skip for 1994 lå i størrelsesorden NOK 550-600 millioner.
For øvrig er det allerede besluttet at norske myndigheter vil avstå fra handelsfremmende tiltak i forhold til Iran, etter følgende linjer:
| 1. |
Garanti-Instituttet for eksportkreditt (GIEK) er av departementet oppfordret til ikke å gi garantier for handel med og investeringer i Iran. |
| 2. |
Det vil ikke bli inngått noen økonomisk samarbeidsavtale mellom Norge og Iran. |
| 3. |
Norske myndigheter vil ikke legge opp til offisiell besøksutveksling for å fremme samhandel. |
| 4. |
Norge vil i samråd med andre nærstående land fortsette å bruke multilaterale økonomiske fora som Verdensbanken for å påvirke utviklingen i Iran dersom landet søker om nye lån. |
Spørsmål 6/8:
- Da Stortinget behandlet Dok.nr.8:20 ble det i Innst.S.nr.11 (1993-1994) sagt følgende fra enstemmig utenrikskomité: « Komiteen mener at det er viktig med en bred kontakt med den demokratiske opposisjonen i eksil. Komiteen vil be Regjeringen vurdere norsk økonomisk støtte til humanitære prosjekter og informasjonsspredning i regi av disse. » På hvilken måte har Utenriksdepartementet fulgt opp komiteens anbefaling?
- Norges forhold til Iran har blitt behandlet flere ganger av Stortinget i løpet av siste Stortingsperiode. Flere av Utenrikskomiteens medlemmer har i denne forbindelse bedt Utenriksministeren legge frem uavhengige analyser og materiale om Det nasjonale Motstandsråd (NCR).
Foreløpig har en bare fått materiale utarbeidet av amerikanske og britiske myndigheter. I denne forbindelse vil en be om regjeringens syn på Det nasjonale motstandsråd. Videre vil en be om at Utenriksdepartementet legger frem uavhengig forskningsmateriale som analyserer Det nasjonale motstandsråd.
Som et ledd i arbeidet med å bidra til demokrati og respekt for menneskerettighetene i Iran, har Regjeringen, i tråd med den nevnte anmodning fra Utenrikskomiteen, vurdert ulike sider ved spørsmålet om støtte til menneskerettighetstiltak og humanitære prosjekter i regi av den iranske eksilopposisjonen.
Fra norsk side har man ingen erfaring fra bistandssamarbeid med den iranske eksilopposisjonen, og man har derfor sett det som nødvendig å foreta en grundig vurdering av aktuelle organisasjoners egnethet for norsk bistand. Som et ledd i denne vurderingen har Departementet innhentet opplysninger om nærstående lands praksis og eventuelle erfaringer når det gjelder støtte til den iranske opposisjonen.
Når det gjelder Det nasjonale motstandsråd, oppfattes organisasjonen som lite demokratisk og den synes ikke å ha betydelig folkelig støtte i Iran. NCR har dessuten nære bånd til Irak. Videre søker organisasjonen å nå sine mål med væpnede aksjoner (fra Irak). Ingen av de land som Departementet har vært i kontakt med har opprettet eller har planer om å opprette offisielle kontakter med NCR. Ingen land gir heller økonomisk støtte fra myndighetshold til prosjekter i regi av opposisjonen.
Utenriksdepartementet har ikke foretatt en egen omfattende utredning om NCR. Ved enkelte anledninger har man i Utenriksdepartementet mottatt representanter fra NCR. Det mottas dessuten betydelige mengder informasjonsmateriale fra organisasjonen.
Departementet har ved flere anledninger mottatt representanter for forskjellige iranske opposisjonsgrupper og er på ulike måter blitt anmodet om støtte til tiltak i regi av disse. Anmodningene har som regel vært forholdsvis generelle og ikke utformet i tråd med Departementets krav til prosjektstønader fra private organisasjoner. Formålene har også i en del tilfeller ligget utenfor rammene av det man kan støtte. Dette har de aktuelle søkerne blitt gjort oppmerksom på.
Utenriksdepartementet vil gi en positiv vurdering av humanitære eller menneskerettighetsbetonte søknader fra demokratiske iranske organisasjoner, forutsatt at disse tilfredsstiller normale kvalitetskrav.
Spørsmål 7:
- I Innst.S.nr.111 (1993-1994) uttalte en enstemmig komité følgende: « Komiteen mener også at Regjeringen bør arbeide for at Verdensbanken stopper lån så lenge menneskerettighetssituasjonen er så uakseptabel. » På hvilken måte har den norske regjering arbeidet i Verdensbanken for å stoppe lån til Iran?
Fra norsk side har man tatt kontakt med nærstående land med sikte på en restriktiv linje overfor Iran knyttet opp mot menneskerettighetssituasjonen i tilfelle landet skulle søke om nye lån i Verdensbanken. Det norske synet er også tatt opp direkte overfor Verdensbanken. Fra Banken er det imidlertid opplyst at det på det nåværende tidspunkt ikke foreligger planer om å gi nye lån til Iran. Iran har fått lån fra Banken på totalt USD 850 millioner i perioden 1990-1993, men disse lånene er ennå ikke fullt utnyttet. Fra Verdensbankens side har man ikke registrert noe ønske fra Iran om å søke om nye lån med det første.
Iran har for øvrig siden 1992 hatt inne en søknad om medlemskap i Asiabanken (ADB). Det var ventet at dette spørsmålet ville komme opp på styremøte i mars i år, og fra norsk side ga man uttrykk for at tiden ikke var moden for dette. Spørsmålet kom imidlertid ikke opp på nevnte styremøte, og heller ikke på Bankens årsmøte i begynnelsen av mai. Fra norsk side har man arbeidet for å samle nordisk støtte til en restriktiv holdning til spørsmålet.