3. Komiteens merknader

    Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Dagny Gärtner Hovig, Tom Thoresen og Rita Tveiten, og fra Høyre lederen og Jan P Syse, viser til at det ved grunnlovsendring 1. juni 1976 ble gjort unntak for statssekretærer i Grunnlovens § 62 om at de ansatte i departementene ikke kan velges som stortingsrepresentanter. Vedtaket begrunnes i Innst.S.nr.350 (1975-1976) fra utenriks- og konstitusjonskomiteen:

       « Det har vært antatt at statssekretærene har tilhørt den gruppe embets- og tjenestemenn som ifølge Grunnlovens § 62, første ledd, ikke kan velges som stortingsrepresentanter. Statssekretærene har imidlertid anledning til å la seg nominere ved stortingsvalg. Om de søker og får avskjed før valget, vil de kunne velges. Det har da også skjedd flere ganger.... Komiteen finner det riktig at statssekretærene uttrykkelig unntas fra valgbarhetshindringen og i så henseende blir likestilt med statsråder. Dette innebærer at de kan nomineres til Stortinget uten å si opp sine stillinger, og at stortingsrepresentanter kan utnevnes til statssekretærer. »

       Etter flertallets mening kan de vurderinger som ble lagt til grunn da statssekretærer ble gjort valgbare til Stortinget, også gjøres gjeldende for statsrådenes personlige sekretærer og personlige rådgivere. Disse er politiske medarbeidere og har, som statssekretærene, i prinsippet en annen stilling enn departementenes embets- og tjenestemenn.

       Flertallet viser til den generelle aksept av at den politiske ledelse i departementene er valgbar, og til at Stortinget ved å utvide valgbarheten til å omfatte statssekretærene i 1976 anerkjente også disse som en del av den politiske ledelse. Det foreliggende forslag om at personlige sekretærer og rådgivere skal omfattes av unntaket i § 62 følger etter flertallets mening naturlig av det faktum at disse nå eksisterer som en del av den politiske ledelse.

       Flertallet viser til at statssekretærordningen er hjemlet i Grunnlovens § 14, og at dette forslaget ikke innebærer noen annen likestilling mellom statssekretærer og personlige rådgivere.

       Flertallet vil også understreke at antall stillingshjemler og budsjett for departementenes politiske ledelse fastsettes av Stortinget.

       Personlige sekretærer og rådgivere gis fellesbetegnelsen « Statsraadernes politiske Raadgivere ».

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Edvard Grimstad og Marit Tingelstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjellbjørg Lunde, fra Kristelig Folkeparti, Dag Jostein Fjærvoll, og fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, viser til at behovet for likebehandling av statssekretærer og personlige sekretærer/rådgivere når det gjelder valgbarhet til Stortinget, brukes som begrunnelse for forslaget om endring av Grunnlovens § 62.

       Mindretallet vil peke på det prinsipielt uheldige i en økende « vandring » mellom den lovgivende myndighet, Stortinget, og den utøvende myndighet, regjeringen. Dette skjer i dag som en følge av bestemmelsen i Grunnlovens § 62, som gir adgang for at allerede valgte representanter til Stortinget kan utnevnes til statsråder og statssekretærer. Bestemmelsen medfører videre at statsråder og statssekretærer ikke trenger å forlate sine posisjoner om de stiller til valg som stortingskandidater og i neste omgang også skulle bli valgt som stortingsrepresentanter.

       Dersom også personlige rådgivere skulle bli omfattet av unntaket i Grunnlovens § 62, vil det på samme måte innebære at personlige rådgivere ikke blir nødt til å forlate sine stillinger om de skulle bli nominert til stortingsvalg. Mindretallet legger videre til grunn at de samme rådgivere vil kunne fortsette i sine posisjoner som rådgivere også etter at de eventuelt måtte være valgt som stortingsrepresentanter, jf. også andre ledd i forslaget til endring av § 62, hvorav følger at de politiske rådgiverne ikke kan møte som representanter så lenge de bekler sine stillinger.

       Mindretallet viser til forslagsstillerens henvisning til Ot.prp. nr. 2 (1984-1985) om lov om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg, hvor det på side 16 heter:

       « Begrunnelsen for at de ansatte i departementene og ved hoffet ikke kan velges inn på Stortinget, er hensynet til maktfordelingsprinsippet. De som er ansatt i de sentrale organer tilknyttet den utøvende makt bør ikke være medlemmer av den lovgivende makt, pga den frie og uavhengige stilling representantene skal ha. Grunnlovens bestemmelser omfatter alle departementsansatte, fra departementsråd til kontorassistenter og budbetjenter. Statsrådene og statssekretærene kan velges som stortingsrepresentanter, men de kan ikke møte på Stortinget så lenge de innehar sine stillinger. Andre personer tilknyttet departementets politiske ledelse (statsrådenes personlige sekretærer, spesialrådgivere) er utelukket fra valg. »

       Mindretallet er enig i beskrivelsen som her er gitt, og mener at det er tilstrekkelig at statssekretærer er unntatt når det gjelder valgbarhet etter § 62, dette også vurdert i forhold til de senere års økning både i antall statssekretærer og personlige sekretærer/rådgivere.

       Mindretallet legger da særlig vekt på at dersom det først åpnes for at personlige rådgivere blir valgbare, vil det for Stortinget være vanskelig å håndtere et ønske fra en nyvalgt stortingsrepresentant om å forbli i en stilling som personlig sekretær/rådgiver i regjeringen, annerledes enn et tilsvarende ønske fra en kandidat til statssekretærstilling i den samme regjeringen. Det vil i praksis ikke være mulig å kreve at en rådgiver som måtte være valgt som representant, skal måtte forlate sin stilling for å tiltre sitt folkevalgte verv.

       Mindretallet vil også advare mot en utvikling i retning av at sittende statssekretærer, eventuelt også politiske sekretærer/rådgivere, som er valgt til Stortinget, i større grad velger å forbli i regjeringskontorene både under og også etter et valg. Etter grunnlovsendringen i 1976 som gjorde statssekretærer valgbare, har Stortinget opplevd flere ganger at statssekretærene forble i regjeringskontorene også etter at de var valgt som stortingsrepresentanter. En utvidelse av unntaket i § 62 til også å omfatte personlige sekretærer/rådgivere, vil kunne medføre at flere valgte representanter forblir sittende i regjeringskontorene, mens vararepresentantene møter i Stortinget.

       Mindretallet viser til at vervet som stortingsrepresentant er vårt demokratis høyeste offentlige tillitsverv, og mindretallet vil derfor advare mot foran nevnte utvikling. Mindretallet vil samtidig peke på at dette gir mindre forutsigbarhet for velgerne når de skal ta stilling til de valglister som legges frem av de ulike partier forut for et valg.

       Mindretallet vil derfor gå imot forslaget til endring av Grunnloven på dette punkt, slik at dagens ordlyd i § 62 beholdes.