Komiteen viser til behandlingen av St.meld. nr. 24 (1994-1995) om nærkringkasting.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Stortinget ved flere anledninger har drøftet spørsmål knyttet til nærkringkasting. En viktig målsetting har vært å sikre rammevilkår som kan bidra til å etablere en levedyktig nærkringkasting i Norge. Flertallet mener det vil være i strid med disse målsettingene å stadig endre de rammer som er satt for lokale fjernsynssendinger.
Flertallet viser til at det ved behandlingen av Innst.S.nr.190 (1994-1995) var en enstemmig komité som gikk inn for at konsesjonsområdene kunne gjøres større, men ulikt syn på hvilke endringer som skulle gjøres i den forbindelse. Dette ble gjort for å styrke grunnlaget for lokal-TV drift og var i tråd med det synet Norske Fjernsynsselskapers Landsforbund la til grunn.
Flertallet viser i den forbindelse til den uttalelsen departementet har kommet med under behandlingen av forslaget og som er inntatt i innstillingen som vedlegg nr. 1:
|
« En åpning for flere konsesjoner i samme konsesjonsområde vil svekke bransjens næringsgrunnlag og medføre så radikale endringer i konsesjonærenes rammevilkår at man ikke kan utelukke at det kan føre til søksmål mot myndighetene. Det ville også måtte vurderes om endringene i rammevilkårene vil være så store at det vil være rimelig at det foretas en fornyet kunngjøring av lokalfjernsynskonsesjonene. Det må også avklares hvilke regler som skal gjelde for konsesjonstildeling og fordeling på frekvenser. Videre må det tas stilling til spørsmålet om formidlingsplikt i kabelnettene for alle lokalfjernsynskanaler i de aktuelle konsesjonsområder. Dette vil kreve fornyet behandling i berørte organisasjoner og institusjoner, i departement og i Stortinget. Det viktigste aspektet ved denne saken er imidlertid at manglende frekvensressurser ikke tillater at det opprettes ytterligere lokale fjernsynskanaler. » |
Flertallet vil vise til den uttalelse som er kommet fra Statens teleforvaltning der det går frem at det er tilgjengelig fire landsdekkende høyeffektsnett i Norge der ett brukes av NRK i dag, ett av TV2, ett er avsatt til NRK2 og ett benyttes av Lokal-TV. I tillegg kommer videresending av nabolands fjernsyn og distriktsfjernsyn, samt en del omformere til NRK1. Det opplyses videre at et sendernett som brytes ned til mindre TV-sendere for å dekke forholdsvis små konsesjonsområder krever flere frekvenser enn om nettene brukes til et landsdekkende sendernett. Dette er situasjonen for lokal-TV rundt Oslofjorden.
Flertallet viser videre til behandlingen av NRK2 der det var en forutsetning at kanalen skulle nå minst 80 % av lytterne. Dette vil ikke nås kun gjennom distribusjon fra satellitt. Derfor må en ta i bruk flere frekvenser for å nå dette målet. Det er en målsetting at denne kanalen skal bli landsdekkende og dermed oppta flere frekvenser dersom Stortingets forutsetninger skal følges. Flertallet vil også streke under STFs uttalelse om at kringkasting i Norge ikke uten videre kan sammenlignes med andre land. Blant annet spiller topografiske forhold inn i vår disfavør. Det vises videre til at vi stiller strengere krav til kvalitet og dekning, bl.a. fordi vi ønsker samme kvalitet i distriktene som i byene.
Flertallet vil vise til at en økning i fjernsynssendere vil ha innvirkning på andre bransjer. Bl.a. har STF trukket fram kraftselskapene, Telenor og Køfri-systemene som vil bli påført store kostnader og konsekvenser ved en økning. Det blir også streket under at man må ta hensyn til fremtidig digital fjernsynskringkasting, da dette må foregå på samme frekvensbånd som dagens kringkasting.
Flertallet er opptatt av at det i dag er problematisk å finne ledige frekvenser til å gjennomføre den fjernsynssatsingen som allerede er vedtatt. En av årsakene er vedtak i Stortinget om at NRK1, NRK2 og TV2 skal ha en høy dekningsgrad slik at også seere i distriktene kan motta disse kanalene. Flertallet vil fastholde at NRK1, NRK2 og TV2 skal ha så høy dekningsgrad selv om det betyr at det må tas i bruk mange sendere som vil legge beslag på flere frekvenser. Det er også et krav at seere i distriktene skal ha den samme kvalitet og tilgang på sendinger som seere bosatt i byer og tettsteder.
Flertallet har registrert at det er mulig å frigjøre flere frekvenser for TV-sendinger i større byer, men dette kan imidlertid ikke gjøres uten at det går ut over fjernsynsdekningen i distriktene, at det foretas endringer i dagens infrastruktur eller at det går ut over kvaliteten på signalene. Flertallet vil vise til at det i dag kan være vanskelig i visse strøk av landet å motta signaler som gir en tilfredsstillende kvalitet på sendinger fra NRK1. Det er videre regioner og kommuner som ikke kan få inn signaler fra TV2, og ved oppstart av NRK2 vil kun 80 % av lisensbetalerne motta NRK2. For å bedre mulighetene til å ta inn signaler er det viktig å få utviklet digitalteknikken. Det vil kunne bidra til å gi et bedre og bredere tilbud til flere seere i distriktene. I byer og tettsteder er det i hovedsak et større mediatilbud av bedre kvalitet enn det vi finner andre steder i landet. Sett i denne sammenheng er det viktig at det ikke gjøres vedtak som bidrar til å forsinke digitaliseringen. Flertallet vil ikke prioritere en bedre TV-dekning i byene på bekostning av distriktenes mulighet til å motta gode signaler og få et bredere tilbud. Flertallet oppfatter det som forskjellsbehandling av seerne dersom dette gjennomføres og ønsker ikke å bidra til dette da det også er en målsetting at alle skal ha mulighet til å få et lokal-TV-tilbud i sitt område.
Flertallet vil streke under at innføring av digitale sendinger vil gjøre det mulig å motta flere programmer. Dette vil også medføre bedre kvalitet og bedre mottakingsforhold. Dersom det skal være mulig å tilby flere konsesjoner for lokal-TV og andre vil det være avgjørende at Stortinget ikke fatter vedtak som hindrer gjennomføringen av digital kringkasting i Norge. Flertallet vil påpeke at det kan være aktuelt å komme tilbake til spørsmålet om ekstra konsesjoner etter at dette er gjennomført. Men det er viktig at det beholdes et system som kan gi grunnlag for utvikling av en konkurransedyktig lokalfjernsynsbransje i Norge. Det viktigste blir imidlertid at manglende frekvensressurser i dag ikke tillater at det opprettes ytterligere fjernsynskanaler.
Flertallet vil peke på at lokal-TV inntil nå i begrenset grad har vært et alternativ til NRK og deres distriktssendinger. Gjennom å legge til rette et bedre grunnlag for lokal-TV vil en bidra til å styrke mangfoldet og bryte det monopolet som NRK i dag har på lokale sendinger flere steder. I forslaget fra Jan Simonsen er det påpekt at stortingsflertallet gikk inn for flere frekvenser. Det er grunn til å minne om at dette skjedde i sammenheng med vedtak knyttet til nærradioer, og fikk enstemmig oppslutning i Stortinget.
Flertallet vil minne om behandlingen av St.meld. nr. 13 (1995-1996) der en enstemmig komité støttet et samarbeid mellom NRK og lokal-TV-konsesjonærer på NRK2s sendenett under forutsetning at det var uten reklamefinansiering. Flertallet vil understreke at dette gjelder for lokal-TV og at det ikke gis mulighet for utleie av hele NRK2s sendenett. Det er naturlig at departementet orienterer Stortinget angående vilkår knyttet til bruk av NRK2s sendenett og formidling i kabelnett for lokal-TV. Det påpekes videre at det er mulig å søke om konsesjon for lokalfjernsyn formidlet i kabelnett. Dette kan være et godt alternativ for de byene som har høy dekning gjennom kabel.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Roy N Wetterstad vil minne om de prinsipielle og langsiktige perspektiver som har vært overordnet for mediepolitikken helt siden tidlig i 1980-åra: Ytringsfrihet og større mangfold ved å la flere grupperinger få ta mediene i bruk. Det har vært en forutsetning for denne politikken at både kommersielle og ikke-kommersielle interesser skulle få ta del i disse mulighetene. Prinsipielt sett skal mindre selskaper og livssyns- og organisasjonsbaserte interesser ha de samme muligheter som de kommersielle til å gå på lufta. Når økonomi, vilje og produksjonsevne er til stede, må ikke disse selskapene og interessene presses ut av markedet med henvisning til teknisk-administrative argumenter og derfor bli nektet konsesjon. Det ville i praksis bety en faktisk innsnevring av ytringsfriheten og meningsmangfoldet i Norge.
Disse medlemmer er ikke opptatt av at lokal-TV skal være et alternativ til NRKs eller andres distriktssendinger, men vil understreke at frekvenstildeling er et prinsipielt spørsmål for ytringsmulighet og demokrati.
Disse medlemmer vil peke på at de konsesjonstildelinger som er gitt for lokalfjernsyn, vil føre til at enkelte aktører vil dominere lokalfjernsynsmarkedet. Det er stort sett de aktørene som har mest kapital bak seg som er blitt vinnerne, mens de organisasjonseide og mer ideelle søkerne nesten har falt helt ut av lokalfjernsynsbildet. Dette er i stor grad søkere som allerede driver lokalfjernsyn.
Disse medlemmer viser til at de gitte konsesjonstildelinger innebærer at på flere steder, f.eks. i Oslo har ingen av de som i dag driver lokalfjernsyn fått konsesjon. Dette er i stor grad ikke-kommersielle aktører som har investert i teknisk utstyr og lokaler, og som har folk ansatt til å produsere og sende programmer.
Disse medlemmer vil understreke at noe av hensikten med oppløsningen av kringkastingsmonopolet i sin tid, var ønsket om å styrke ytringsfriheten og mangfoldet i eteren. Ved de konsesjoner som nå er gitt for lokalfjernsyn er det stor fare for at dette ytringsmangfoldet svekkes.
Disse medlemmer viser til merknaden fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og representanten Roy N Wetterstad i Innst.S.nr.190 (1994-1995) der det heter:
|
« Komiteens fleirtal (...) ser at i landet vårt kan topografiske tilhøve laga vanskar for fullgod formidling av radio- og fjernsynssignal. Samstundes bør ein, der det er teknisk mogleg, leggje til rette for ytringsmangfaldet gjennom fleire frekvensar. » |
Disse medlemmer vil understreke at denne merknaden omtaler både radio og fjernsyn.
Disse medlemmer viser også til brev av 8. februar 1996 fra Arne Haukvik (Senterpartiet), Hallgrim Berg (Høyre), Solveig Sollie (Kristelig Folkeparti) og Roy N. Wetterstad til Kulturministeren, vedrørende konsesjonstildelingene. Statsråden blir i brevet bedt om å legge til rette for at det kan bli flere konsesjoner i store byer/ befolkningsrike områder.
Disse medlemmer vil peke på at det er først i debatten om å få flere konsesjoner for lokalfjernsyn innen ett konsesjonsområde, at problemene rundt påstått mangel på frekvenser, er kommet opp. Dette har ikke vært trukket fram f.eks i saken rundt etablering av en ny kanal for NRK. Det har i debatten rundt lokalfjernsyn vært problematisk å få fullt ut klarlagt hvilke løsninger som er teknisk mulig og umulig, og hva som f.eks må til for å gi klarsignal for flere konsesjoner i de stor konsesjonsområdene. Disse medlemmer har imidlertid merket seg at Statens Teleforvaltning uttaler at: « Det er selvsagt ikke noe i veien for at det teoretisk kan frigjøres flere frekvenser for TV-sendinger i større byer ».
Disse medlemmer mener det er nødvendig å legge til rette for at det kan gis flere konsesjoner for lokalfjernsyn i Oslo og andre store konsesjonsområder slik at også organisasjonsdrevne fjernsynstilbud blir et tilbud til det lokale fjernsynspublikum. Disse medlemmer forutsetter at departementet finner de nødvendige tekniske løsninger på dette.
Disse medlemmer viser i samband med de fremholdte tekniske problemer om frekvensressurser m.v. til det brevet som advokat Lars Haugan M.N.A. har sendt komiteens medlemmer 9. mai 1996:
« Vedr. konsesjon for lokal-tv-drift
|
Jeg viser til tidligere kontakt i anledning ovennevnte sak, blant annet til møte i Kulturkomiteen den 17. april 1996. |
|
Som tidligere opplyst representerer jeg følgende institusjoner i nærværende sak: |
| - |
ES TV - Pinsevennenes Evangeliesenter |
|
Flertallspartiene i Familie- og Kulturkomiteen sendte i Dok.nr.8:33 forslag til regjeringen om å rette opp den urimelighet som tildelingen av konsesjoner hadde påført livssynsgruppene. De hadde alle blitt ekskludert fra lokal-TV. Brevet ga uttrykk for et ønske om at det ble tildelt nye konsesjoner og frekvenser til disse for å ivareta demokratiske rettigheter og tradisjoner i vårt samfunn til meningsmangfold, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, religionsfrihet og næringsfrihet. |
|
Kulturdepartementet har i brev av 1.3.1996 til stortingskomiteen på ovennevnte bakgrunn fremkommet med uttalelse i saken. |
|
På vegne av mine forannevnte klienter finner jeg god grunn til å fremkomme med diverse bemerkninger til departementets nevnte brev.
|
|
At departementet i brevet later som om « et lokaltv monopol » i hvert konsesjonsområde er Stortingets ønske og at man ved at det brytes trues av søksmål fra « monopolisten », kan ikke bero på annet enn en klar misforståelse av komitéflertallets uttalte ønsker og eterens realiteter. |
|
De aller fleste er kjent med at sendingene fra Tryvann dekker fire konsesjonsområder via eter og ytterligere to via kabel. Dersom konsesjonærene i Follo, Romerike og Asker/Bærum skal kunne saksøke Staten fordi Oslo undergraver deres enekonsesjonsvilkår, så bør Stortinget snarest rydde den mulighet av veien. |
|
Monopol i lokale handelsområder kan ikke fysisk overholdes og burde aldri vært forsøkt gjennomført. Etter det opplyste ble stortingskomiteen allerede i fjor høst gjort oppmerksom på dette forhold, uten at det fikk gjennomslag.
|
|
Den viktigste begrunnelsen departementet synes å gi for å verne om lokalmonopolet, er at flere konsesjoner vil svekke bransjens næringsgrunnlag samt medføre radikale endringer i konsesjonærenes rammevilkår. |
|
Det synes med dette at de er reklameinntektene man frykter skal svikte dersom livssynsgrupper får anledning til å fortsette sin TV-virksomhet. Departementet synes å ha « glemt » at livssynsgruppene har drevet i tolv år uten reklame, og fortsatt driver virksomheten basert på støtte fra seerne. Tradisjonell reklame er faktisk uønsket i det store flertall av mine klienters sendinger, samtidig som det vanskelig kan tenkes at reklamebransjen har visjoner om å plassere sine økonomiske midler i sendingene fra livssynsaktørene.
|
|
Det faktiske forhold er at Stortinget og Departementet allerede har fraveket « enekonsesjonær-prinsippet » og akseptert flere konsesjoner i Oslo og Bergen. |
|
Medieforvaltningen er etter det opplyste gitt instruks om å utlyse nye konsesjoner for livssyn sendt på frekvens/kanal 40 (NRK2) fra Tryvann med mange ganger så sterk utgangseffekt som dagens lokal-TV sender. Det antas at departementet derved selv har erkjent nødvendigheten av å bryte « monopol-prinsippet ». |
|
Stortinget kjenner godt til at NRK2 fra Tryvann vil nå minimum 1 million seere. Det brytes altså intet nytt prinsipp eller forandrer noe som helst i den reelle etersituasjonen om man lar livssynsgruppene fortsette på kanal 46/48 som i dag - i tillegg til at det gis en ny frekvens for det lokale reklamefjernsyn.
|
|
Departementet hevder med støtte i Statens Teleforvaltning som det viktigste aspekt ved denne sak er at « manglende frekvensressurser ikke tillater at det opprettes ytterligere lokale fjernsynskanaler ». |
|
Mine klienter er fundamentalt uenig i departementets nevnte påstand. |
|
Nå går det riktig nok fram av departementets brev etter hvert at denne bastante siterte uttalelse, som også samferdselsministeren har fremsatt i Stortinget, ikke kan oppfattes bokstavelig. |
|
Jeg vil i det følgende forsøke å gjendrive departementets argumentasjon punkt for punkt:
|
|
SFT hevder at det bare er plass til de fire planlagte landsdekkende høyeffekts nett i Norge. Disse frekvensene skal angivelig være disponert. |
|
Hva departementet ikke nevner er at de påklagede avgjørelser omfatter bare Oslo og Bergen(?). Det underlige er at STF synes å avdekke planer hvor det inngår et landsdekkende lokal-TV-nett. Det var nettopp dette Stortinget har forsøkt å hindre for ikke å komme i konflikt med TV2-konsesjonen. |
|
Til tross for kommersielle krefters ønsker om å lage en lokal-TV basert på Norges kanal, bør Stortinget holde fast ved at det man ønsker er det lokale mangfold, og ikke en ny rikskanal. |
|
Derfor må man velge frekvenser og plassere sendere til å dekke de behov overensstemmende med hva de lokale søkere har gitt uttrykk for. |
|
Søknadsfristen for frekvenser utløp i mars. Alle planlagte frekvenser og sendere bør derfor nå kunne gjøres kjent. Man kan undre seg hvorfor STF ikke allerede har besørget dette.
|
|
STF uttrykker ifølge departementet at « de topografiske forhold spiller inn i vår disfavør » sammenlignet med andre land, og at dersom man frigjør frekvenser for de større byene vil dette gå ut over signalkvaliteten og dekningen i distriktene. |
|
Selv om STF her uttaler seg rent generelt så synes nevnte stillingsttagen å ikke være riktig. |
|
De topografiske forhold i Norge gjør det tvert imot mulig å ha en tettere gjenbruk av frekvenser enn f.eks. i Danmark. Grunnen er at et UHF-signal går rettlinjet ut fra senderen til det treffer horisonten. Denne avstanden + fire ganger den samme avstand, benytter man som hovedregel før man igjen vil bruke den samme frekvensen. Senderens høyde i forhold til den omkringliggende topografi, samt antennens senderretning er derfor bestemmende for hvorvidt en frekvens kan brukes uten å gi interferens et annet sted. |
|
I stedet for å svare på hvilke sendersteder og frekvenser som kan benyttes i Oslo, gjør SF seg skyldig i en politisk retorikk om at det ved å frigi en frekvens, vil en både redusere kvalitet og ta fra distriktene. |
|
Dersom STF hadde vært villig til å se konkret og med vilje til løsning på situasjonen i Oslo-regionen, ville man måtte se at ved å plassere senderen for den kommersielle almen konsesjonen for Oslo på Toåsen, vil man kunne velge atten « nye » frekvenser. (De fleste av disse frekvensene vil det riktignok være umulig å benytte fra Tryvann.) |
|
Oslo-grytas spesielle form gjør det mulig å ta i bruk frekvenser uten at dette medfører en reduksjon av dekningen og/eller kvaliteten andre steder på Østlandet, Her spiller valg av antenne og moduleringen av dens signal vesentlig inn. Man må kunne stråle sendingen inn mot byen fra en lavere mast (240 m.o.h.) på Nesodden i stedet for å spre den utover Østlandet fra Tryvann som ligger ca 630 m.o.h. |
|
Under møte i Samferdselsdepartementet den 27.2.1996 ble det vist at sendingene fra Toåsen gir en fullt ut tilfredsstillende dekning etter den norm som Stortinget aksepterte for NRK2 av Oslo, 85 % over eter (mer enn 90 % medregnet kabeldistribusjon). Det er beklagelig at det under Kulturdepartementets henvisning til dette møte, ikke på fyldestgjørende måte gjør nærmere rede for de synspunkter som det ble gjort nøye rede for.
|
|
STF synes å gjøre forsøk på å vise hvor vanskelig frekvenssituasjonen er ved å bruke kravene Stortinget har stilt til NRK1 - full riksdekning - i dag 99 %, som mal for forventede krav til NRK2 og distriktssendingene, TV2 og lokalfjernsyn. |
|
Stortinget har ikke, og vil neppe pålegge disse institusjonene en slik dekning. Man har tvert imot akseptert at NRK2 får en tilfredsstillende dekning med 24 hovedsendere pluss satellitt distribusjon til parabolantenner og kabelnett. |
|
Å reservere frekvenser på steder for distribusjon som ingen planlegger eller ønsker, synes i beste fall å være en foreldet tenkning, og ikke i tråd med markedets behov.
|
|
STF har i følge departementets brev til komiteen opplyst at « Det er selvsagt ikke noe i veien for at det teoretisk kan frigjøres flere frekvenser for TV-sendinger i større byer ». |
|
Denne uttalelsen antas å være i strid med departementets tidligere bastante standpunkt om at alle frekvenser er « nytta fullt ut », slik samferdselsminister Opseth ga uttrykk for i Stortinget. |
|
STF reiser som motforestilling til slik frigjøring av flere frekvenser at en ved å gjøre dette reduseres kvaliteten på signalene, dekningen i distriktene og at det forlanger en ny infrastruktur. |
|
Det er påvist at dette er feil på alle tre områder når en ser på den virkelige situasjonen f.eks. i Oslo, og mine klienter er villige til å legge frem analyser for mulighetene som eksisterer i alle større byer i Norge når og om behovet for dette skulle dukke opp andre steder. |
|
En vil selvsagt måtte innse at frekvenser er et begrenset naturressurs som man må disponere med omhu og avveie, noen ganger prioritere etter reelle behov. Vil f.eks. en liten gruppe hus i et vanskelig dekket område måtte godta et dårligere bilde under sjeldne og helt ekstreme meteorologiske forhold for at en halv million seere i Oslo skal kunne ha et lokal-TV som en valgmulighet? |
|
I tilfelle STF ville være villig til å legge fram de konkrete konsekvensene for politikerne vil det ikke være vanskelig å foreta slik avveiing og prioritering.
|
|
Ser en til slutt på departementets utsagn om at « forholdene skulle nå ligge vel til rette for at vi kan få en profesjonell og konkurransedyktig lokalfjernsynsbransje i Norge », må man etter de siste måneders avklaring dessverre stille seg hoderystende til dette. |
|
NLTV som ble tildelt konsesjon har etter det opplyste måttet skrinlegge sine store vyer om et riksdekkende lokal-TV nettverk. Det burde ikke gå an å « leke » NRK i kvalitet og utstyr når en kun har 2-3 % av deres marked å henvende seg til. Etter det opplyste skal kapitalen være oppbrukt, nye investorer er avventende og stiller spørsmål om det er mulig å oppnå interessant inntjening i de kommende syv år. Det høye ambisjons- og kostnadsnivå som NLTV synes å ha lagt seg på, gir neppe grunn til optimisme med hensyn til investorenes krav til inntjening. Mine klienter vil tvert imot ikke bli forundret om savnet av risikovillig kapital, samt hjørnestensbedrifter som trekker seg ut, må resultere i en revurdering av konsesjonene ganske snart. |
|
Stortingets intensjoner om å skape levelige vilkår for lokal-TV gikk fullstendig tapt i konsesjonstildelingen, og man sitter igjen med noen defensivt tenkende lokalavisers TV hvis ambisjon er å « titte frem i en liten glugge i TvNorge eller TV3 - alt annet enn allmenn TV.
|
|
Etter mine klienters klare oppfatning ligger det ingen tekniske, økonomiske eller politiske prinsipper til grunn for å nekte livssynsgruppene i Oslo og Bergen å fortsette sitt ideelle TV-arbeide som de har investert mange millioner kroner i og som det er sterkt ønsket av de seere som med personlige gaver finansierer det. |
|
Stortinget anmodes om å slutte opp om intensjonene i Jan Simonsens forslag. » |
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen sørge for at det legges til rette for tekniske løsninger slik at det kan utdeles ytterligere en konsesjon for lokalfjernsyn både i Oslo og i andre større områder, i tillegg til de som allerede er gitt. »
Komiteen sine medlemmer frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til desse medlemmene sine merknader i Innst.S.nr.190 (1994-1995) der desse medlemmene åtvarar mot eigarkonsentrasjonar i media. Desse medlemmene gjekk m.a. imot departementet sitt forslag om at aviser kunne ha konsesjon for drift av nærkringkasting, då vi finn det uheldig dersom einskilde aktørar disponerer for stor andel av den samla nasjonale marknaden i nærradio eller lokalfjernsyn. Desse medlemmene meiner at tildelinga av konsesjonar for lokalfjernsyn ser ut til å kunne forsterke ei slik uheldig utvikling, og føre til at einskilde aktørar kan verte enda meir dominerande på lokalfjernsynsmarknaden.
Komiteen sine medlemmer frå Senterpartiet viser til at t.d. i Oslo er konsesjon gjeve til selskap som aldri har produsert lokalfjernsyn, medan dei som har dreve lokalfjernsyn sidan starten ikkje fekk høve til å halde fram trass i at dei slo seg saman i ein felles søknad i tråd med ynskje frå komiteen. Desse medlemmene har registrert at berre eit fåtal av desse har anka konsesjonstildelinga.