Representanten Simonsen foreslår at Stortinget skal pålegge Regjeringen v/Statens medieforvaltning å åpne for minst én ekstra frekvens for lokal-TV i Oslo og andre byer der det finnes interessenter.
Bakgrunn for forslaget er at Kulturdepartementet v/Statens medieforvaltning ved tildeling av nye konsesjoner for lokal-TV drift kun har tildelt én konsesjon i hvert konsesjonsområde. Forslagsstilleren mener dette spesielt har rammet ideelle organisasjoner som har sendt ikke-kommersielt TV, eksempelvis kristne organisasjoner. Forslagsstilleren viser til at Stortinget ved to anledninger har åpnet for muligheten til å fravike den generelle regelen om antall konsesjoner både hva angår nærradio og lokal-TV.
Stortinget ber Regjeringen åpne for minst en ekstra frekvens for lokal-TV i Oslo og andre byer der det finnes interessenter.
Komiteen viser til behandlingen av St.meld. nr. 24 (1994-1995) om nærkringkasting.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Stortinget ved flere anledninger har drøftet spørsmål knyttet til nærkringkasting. En viktig målsetting har vært å sikre rammevilkår som kan bidra til å etablere en levedyktig nærkringkasting i Norge. Flertallet mener det vil være i strid med disse målsettingene å stadig endre de rammer som er satt for lokale fjernsynssendinger.
Flertallet viser til at det ved behandlingen av Innst.S.nr.190 (1994-1995) var en enstemmig komité som gikk inn for at konsesjonsområdene kunne gjøres større, men ulikt syn på hvilke endringer som skulle gjøres i den forbindelse. Dette ble gjort for å styrke grunnlaget for lokal-TV drift og var i tråd med det synet Norske Fjernsynsselskapers Landsforbund la til grunn.
Flertallet viser i den forbindelse til den uttalelsen departementet har kommet med under behandlingen av forslaget og som er inntatt i innstillingen som vedlegg nr. 1:
|
« En åpning for flere konsesjoner i samme konsesjonsområde vil svekke bransjens næringsgrunnlag og medføre så radikale endringer i konsesjonærenes rammevilkår at man ikke kan utelukke at det kan føre til søksmål mot myndighetene. Det ville også måtte vurderes om endringene i rammevilkårene vil være så store at det vil være rimelig at det foretas en fornyet kunngjøring av lokalfjernsynskonsesjonene. Det må også avklares hvilke regler som skal gjelde for konsesjonstildeling og fordeling på frekvenser. Videre må det tas stilling til spørsmålet om formidlingsplikt i kabelnettene for alle lokalfjernsynskanaler i de aktuelle konsesjonsområder. Dette vil kreve fornyet behandling i berørte organisasjoner og institusjoner, i departement og i Stortinget. Det viktigste aspektet ved denne saken er imidlertid at manglende frekvensressurser ikke tillater at det opprettes ytterligere lokale fjernsynskanaler. » |
Flertallet vil vise til den uttalelse som er kommet fra Statens teleforvaltning der det går frem at det er tilgjengelig fire landsdekkende høyeffektsnett i Norge der ett brukes av NRK i dag, ett av TV2, ett er avsatt til NRK2 og ett benyttes av Lokal-TV. I tillegg kommer videresending av nabolands fjernsyn og distriktsfjernsyn, samt en del omformere til NRK1. Det opplyses videre at et sendernett som brytes ned til mindre TV-sendere for å dekke forholdsvis små konsesjonsområder krever flere frekvenser enn om nettene brukes til et landsdekkende sendernett. Dette er situasjonen for lokal-TV rundt Oslofjorden.
Flertallet viser videre til behandlingen av NRK2 der det var en forutsetning at kanalen skulle nå minst 80 % av lytterne. Dette vil ikke nås kun gjennom distribusjon fra satellitt. Derfor må en ta i bruk flere frekvenser for å nå dette målet. Det er en målsetting at denne kanalen skal bli landsdekkende og dermed oppta flere frekvenser dersom Stortingets forutsetninger skal følges. Flertallet vil også streke under STFs uttalelse om at kringkasting i Norge ikke uten videre kan sammenlignes med andre land. Blant annet spiller topografiske forhold inn i vår disfavør. Det vises videre til at vi stiller strengere krav til kvalitet og dekning, bl.a. fordi vi ønsker samme kvalitet i distriktene som i byene.
Flertallet vil vise til at en økning i fjernsynssendere vil ha innvirkning på andre bransjer. Bl.a. har STF trukket fram kraftselskapene, Telenor og Køfri-systemene som vil bli påført store kostnader og konsekvenser ved en økning. Det blir også streket under at man må ta hensyn til fremtidig digital fjernsynskringkasting, da dette må foregå på samme frekvensbånd som dagens kringkasting.
Flertallet er opptatt av at det i dag er problematisk å finne ledige frekvenser til å gjennomføre den fjernsynssatsingen som allerede er vedtatt. En av årsakene er vedtak i Stortinget om at NRK1, NRK2 og TV2 skal ha en høy dekningsgrad slik at også seere i distriktene kan motta disse kanalene. Flertallet vil fastholde at NRK1, NRK2 og TV2 skal ha så høy dekningsgrad selv om det betyr at det må tas i bruk mange sendere som vil legge beslag på flere frekvenser. Det er også et krav at seere i distriktene skal ha den samme kvalitet og tilgang på sendinger som seere bosatt i byer og tettsteder.
Flertallet har registrert at det er mulig å frigjøre flere frekvenser for TV-sendinger i større byer, men dette kan imidlertid ikke gjøres uten at det går ut over fjernsynsdekningen i distriktene, at det foretas endringer i dagens infrastruktur eller at det går ut over kvaliteten på signalene. Flertallet vil vise til at det i dag kan være vanskelig i visse strøk av landet å motta signaler som gir en tilfredsstillende kvalitet på sendinger fra NRK1. Det er videre regioner og kommuner som ikke kan få inn signaler fra TV2, og ved oppstart av NRK2 vil kun 80 % av lisensbetalerne motta NRK2. For å bedre mulighetene til å ta inn signaler er det viktig å få utviklet digitalteknikken. Det vil kunne bidra til å gi et bedre og bredere tilbud til flere seere i distriktene. I byer og tettsteder er det i hovedsak et større mediatilbud av bedre kvalitet enn det vi finner andre steder i landet. Sett i denne sammenheng er det viktig at det ikke gjøres vedtak som bidrar til å forsinke digitaliseringen. Flertallet vil ikke prioritere en bedre TV-dekning i byene på bekostning av distriktenes mulighet til å motta gode signaler og få et bredere tilbud. Flertallet oppfatter det som forskjellsbehandling av seerne dersom dette gjennomføres og ønsker ikke å bidra til dette da det også er en målsetting at alle skal ha mulighet til å få et lokal-TV-tilbud i sitt område.
Flertallet vil streke under at innføring av digitale sendinger vil gjøre det mulig å motta flere programmer. Dette vil også medføre bedre kvalitet og bedre mottakingsforhold. Dersom det skal være mulig å tilby flere konsesjoner for lokal-TV og andre vil det være avgjørende at Stortinget ikke fatter vedtak som hindrer gjennomføringen av digital kringkasting i Norge. Flertallet vil påpeke at det kan være aktuelt å komme tilbake til spørsmålet om ekstra konsesjoner etter at dette er gjennomført. Men det er viktig at det beholdes et system som kan gi grunnlag for utvikling av en konkurransedyktig lokalfjernsynsbransje i Norge. Det viktigste blir imidlertid at manglende frekvensressurser i dag ikke tillater at det opprettes ytterligere fjernsynskanaler.
Flertallet vil peke på at lokal-TV inntil nå i begrenset grad har vært et alternativ til NRK og deres distriktssendinger. Gjennom å legge til rette et bedre grunnlag for lokal-TV vil en bidra til å styrke mangfoldet og bryte det monopolet som NRK i dag har på lokale sendinger flere steder. I forslaget fra Jan Simonsen er det påpekt at stortingsflertallet gikk inn for flere frekvenser. Det er grunn til å minne om at dette skjedde i sammenheng med vedtak knyttet til nærradioer, og fikk enstemmig oppslutning i Stortinget.
Flertallet vil minne om behandlingen av St.meld. nr. 13 (1995-1996) der en enstemmig komité støttet et samarbeid mellom NRK og lokal-TV-konsesjonærer på NRK2s sendenett under forutsetning at det var uten reklamefinansiering. Flertallet vil understreke at dette gjelder for lokal-TV og at det ikke gis mulighet for utleie av hele NRK2s sendenett. Det er naturlig at departementet orienterer Stortinget angående vilkår knyttet til bruk av NRK2s sendenett og formidling i kabelnett for lokal-TV. Det påpekes videre at det er mulig å søke om konsesjon for lokalfjernsyn formidlet i kabelnett. Dette kan være et godt alternativ for de byene som har høy dekning gjennom kabel.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Roy N Wetterstad vil minne om de prinsipielle og langsiktige perspektiver som har vært overordnet for mediepolitikken helt siden tidlig i 1980-åra: Ytringsfrihet og større mangfold ved å la flere grupperinger få ta mediene i bruk. Det har vært en forutsetning for denne politikken at både kommersielle og ikke-kommersielle interesser skulle få ta del i disse mulighetene. Prinsipielt sett skal mindre selskaper og livssyns- og organisasjonsbaserte interesser ha de samme muligheter som de kommersielle til å gå på lufta. Når økonomi, vilje og produksjonsevne er til stede, må ikke disse selskapene og interessene presses ut av markedet med henvisning til teknisk-administrative argumenter og derfor bli nektet konsesjon. Det ville i praksis bety en faktisk innsnevring av ytringsfriheten og meningsmangfoldet i Norge.
Disse medlemmer er ikke opptatt av at lokal-TV skal være et alternativ til NRKs eller andres distriktssendinger, men vil understreke at frekvenstildeling er et prinsipielt spørsmål for ytringsmulighet og demokrati.
Disse medlemmer vil peke på at de konsesjonstildelinger som er gitt for lokalfjernsyn, vil føre til at enkelte aktører vil dominere lokalfjernsynsmarkedet. Det er stort sett de aktørene som har mest kapital bak seg som er blitt vinnerne, mens de organisasjonseide og mer ideelle søkerne nesten har falt helt ut av lokalfjernsynsbildet. Dette er i stor grad søkere som allerede driver lokalfjernsyn.
Disse medlemmer viser til at de gitte konsesjonstildelinger innebærer at på flere steder, f.eks. i Oslo har ingen av de som i dag driver lokalfjernsyn fått konsesjon. Dette er i stor grad ikke-kommersielle aktører som har investert i teknisk utstyr og lokaler, og som har folk ansatt til å produsere og sende programmer.
Disse medlemmer vil understreke at noe av hensikten med oppløsningen av kringkastingsmonopolet i sin tid, var ønsket om å styrke ytringsfriheten og mangfoldet i eteren. Ved de konsesjoner som nå er gitt for lokalfjernsyn er det stor fare for at dette ytringsmangfoldet svekkes.
Disse medlemmer viser til merknaden fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og representanten Roy N Wetterstad i Innst.S.nr.190 (1994-1995) der det heter:
|
« Komiteens fleirtal (...) ser at i landet vårt kan topografiske tilhøve laga vanskar for fullgod formidling av radio- og fjernsynssignal. Samstundes bør ein, der det er teknisk mogleg, leggje til rette for ytringsmangfaldet gjennom fleire frekvensar. » |
Disse medlemmer vil understreke at denne merknaden omtaler både radio og fjernsyn.
Disse medlemmer viser også til brev av 8. februar 1996 fra Arne Haukvik (Senterpartiet), Hallgrim Berg (Høyre), Solveig Sollie (Kristelig Folkeparti) og Roy N. Wetterstad til Kulturministeren, vedrørende konsesjonstildelingene. Statsråden blir i brevet bedt om å legge til rette for at det kan bli flere konsesjoner i store byer/ befolkningsrike områder.
Disse medlemmer vil peke på at det er først i debatten om å få flere konsesjoner for lokalfjernsyn innen ett konsesjonsområde, at problemene rundt påstått mangel på frekvenser, er kommet opp. Dette har ikke vært trukket fram f.eks i saken rundt etablering av en ny kanal for NRK. Det har i debatten rundt lokalfjernsyn vært problematisk å få fullt ut klarlagt hvilke løsninger som er teknisk mulig og umulig, og hva som f.eks må til for å gi klarsignal for flere konsesjoner i de stor konsesjonsområdene. Disse medlemmer har imidlertid merket seg at Statens Teleforvaltning uttaler at: « Det er selvsagt ikke noe i veien for at det teoretisk kan frigjøres flere frekvenser for TV-sendinger i større byer ».
Disse medlemmer mener det er nødvendig å legge til rette for at det kan gis flere konsesjoner for lokalfjernsyn i Oslo og andre store konsesjonsområder slik at også organisasjonsdrevne fjernsynstilbud blir et tilbud til det lokale fjernsynspublikum. Disse medlemmer forutsetter at departementet finner de nødvendige tekniske løsninger på dette.
Disse medlemmer viser i samband med de fremholdte tekniske problemer om frekvensressurser m.v. til det brevet som advokat Lars Haugan M.N.A. har sendt komiteens medlemmer 9. mai 1996:
« Vedr. konsesjon for lokal-tv-drift
|
Jeg viser til tidligere kontakt i anledning ovennevnte sak, blant annet til møte i Kulturkomiteen den 17. april 1996. |
|
Som tidligere opplyst representerer jeg følgende institusjoner i nærværende sak: |
| - |
ES TV - Pinsevennenes Evangeliesenter |
|
Flertallspartiene i Familie- og Kulturkomiteen sendte i Dok.nr.8:33 forslag til regjeringen om å rette opp den urimelighet som tildelingen av konsesjoner hadde påført livssynsgruppene. De hadde alle blitt ekskludert fra lokal-TV. Brevet ga uttrykk for et ønske om at det ble tildelt nye konsesjoner og frekvenser til disse for å ivareta demokratiske rettigheter og tradisjoner i vårt samfunn til meningsmangfold, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, religionsfrihet og næringsfrihet. |
|
Kulturdepartementet har i brev av 1.3.1996 til stortingskomiteen på ovennevnte bakgrunn fremkommet med uttalelse i saken. |
|
På vegne av mine forannevnte klienter finner jeg god grunn til å fremkomme med diverse bemerkninger til departementets nevnte brev.
|
|
At departementet i brevet later som om « et lokaltv monopol » i hvert konsesjonsområde er Stortingets ønske og at man ved at det brytes trues av søksmål fra « monopolisten », kan ikke bero på annet enn en klar misforståelse av komitéflertallets uttalte ønsker og eterens realiteter. |
|
De aller fleste er kjent med at sendingene fra Tryvann dekker fire konsesjonsområder via eter og ytterligere to via kabel. Dersom konsesjonærene i Follo, Romerike og Asker/Bærum skal kunne saksøke Staten fordi Oslo undergraver deres enekonsesjonsvilkår, så bør Stortinget snarest rydde den mulighet av veien. |
|
Monopol i lokale handelsområder kan ikke fysisk overholdes og burde aldri vært forsøkt gjennomført. Etter det opplyste ble stortingskomiteen allerede i fjor høst gjort oppmerksom på dette forhold, uten at det fikk gjennomslag.
|
|
Den viktigste begrunnelsen departementet synes å gi for å verne om lokalmonopolet, er at flere konsesjoner vil svekke bransjens næringsgrunnlag samt medføre radikale endringer i konsesjonærenes rammevilkår. |
|
Det synes med dette at de er reklameinntektene man frykter skal svikte dersom livssynsgrupper får anledning til å fortsette sin TV-virksomhet. Departementet synes å ha « glemt » at livssynsgruppene har drevet i tolv år uten reklame, og fortsatt driver virksomheten basert på støtte fra seerne. Tradisjonell reklame er faktisk uønsket i det store flertall av mine klienters sendinger, samtidig som det vanskelig kan tenkes at reklamebransjen har visjoner om å plassere sine økonomiske midler i sendingene fra livssynsaktørene.
|
|
Det faktiske forhold er at Stortinget og Departementet allerede har fraveket « enekonsesjonær-prinsippet » og akseptert flere konsesjoner i Oslo og Bergen. |
|
Medieforvaltningen er etter det opplyste gitt instruks om å utlyse nye konsesjoner for livssyn sendt på frekvens/kanal 40 (NRK2) fra Tryvann med mange ganger så sterk utgangseffekt som dagens lokal-TV sender. Det antas at departementet derved selv har erkjent nødvendigheten av å bryte « monopol-prinsippet ». |
|
Stortinget kjenner godt til at NRK2 fra Tryvann vil nå minimum 1 million seere. Det brytes altså intet nytt prinsipp eller forandrer noe som helst i den reelle etersituasjonen om man lar livssynsgruppene fortsette på kanal 46/48 som i dag - i tillegg til at det gis en ny frekvens for det lokale reklamefjernsyn.
|
|
Departementet hevder med støtte i Statens Teleforvaltning som det viktigste aspekt ved denne sak er at « manglende frekvensressurser ikke tillater at det opprettes ytterligere lokale fjernsynskanaler ». |
|
Mine klienter er fundamentalt uenig i departementets nevnte påstand. |
|
Nå går det riktig nok fram av departementets brev etter hvert at denne bastante siterte uttalelse, som også samferdselsministeren har fremsatt i Stortinget, ikke kan oppfattes bokstavelig. |
|
Jeg vil i det følgende forsøke å gjendrive departementets argumentasjon punkt for punkt:
|
|
SFT hevder at det bare er plass til de fire planlagte landsdekkende høyeffekts nett i Norge. Disse frekvensene skal angivelig være disponert. |
|
Hva departementet ikke nevner er at de påklagede avgjørelser omfatter bare Oslo og Bergen(?). Det underlige er at STF synes å avdekke planer hvor det inngår et landsdekkende lokal-TV-nett. Det var nettopp dette Stortinget har forsøkt å hindre for ikke å komme i konflikt med TV2-konsesjonen. |
|
Til tross for kommersielle krefters ønsker om å lage en lokal-TV basert på Norges kanal, bør Stortinget holde fast ved at det man ønsker er det lokale mangfold, og ikke en ny rikskanal. |
|
Derfor må man velge frekvenser og plassere sendere til å dekke de behov overensstemmende med hva de lokale søkere har gitt uttrykk for. |
|
Søknadsfristen for frekvenser utløp i mars. Alle planlagte frekvenser og sendere bør derfor nå kunne gjøres kjent. Man kan undre seg hvorfor STF ikke allerede har besørget dette.
|
|
STF uttrykker ifølge departementet at « de topografiske forhold spiller inn i vår disfavør » sammenlignet med andre land, og at dersom man frigjør frekvenser for de større byene vil dette gå ut over signalkvaliteten og dekningen i distriktene. |
|
Selv om STF her uttaler seg rent generelt så synes nevnte stillingsttagen å ikke være riktig. |
|
De topografiske forhold i Norge gjør det tvert imot mulig å ha en tettere gjenbruk av frekvenser enn f.eks. i Danmark. Grunnen er at et UHF-signal går rettlinjet ut fra senderen til det treffer horisonten. Denne avstanden + fire ganger den samme avstand, benytter man som hovedregel før man igjen vil bruke den samme frekvensen. Senderens høyde i forhold til den omkringliggende topografi, samt antennens senderretning er derfor bestemmende for hvorvidt en frekvens kan brukes uten å gi interferens et annet sted. |
|
I stedet for å svare på hvilke sendersteder og frekvenser som kan benyttes i Oslo, gjør SF seg skyldig i en politisk retorikk om at det ved å frigi en frekvens, vil en både redusere kvalitet og ta fra distriktene. |
|
Dersom STF hadde vært villig til å se konkret og med vilje til løsning på situasjonen i Oslo-regionen, ville man måtte se at ved å plassere senderen for den kommersielle almen konsesjonen for Oslo på Toåsen, vil man kunne velge atten « nye » frekvenser. (De fleste av disse frekvensene vil det riktignok være umulig å benytte fra Tryvann.) |
|
Oslo-grytas spesielle form gjør det mulig å ta i bruk frekvenser uten at dette medfører en reduksjon av dekningen og/eller kvaliteten andre steder på Østlandet, Her spiller valg av antenne og moduleringen av dens signal vesentlig inn. Man må kunne stråle sendingen inn mot byen fra en lavere mast (240 m.o.h.) på Nesodden i stedet for å spre den utover Østlandet fra Tryvann som ligger ca 630 m.o.h. |
|
Under møte i Samferdselsdepartementet den 27.2.1996 ble det vist at sendingene fra Toåsen gir en fullt ut tilfredsstillende dekning etter den norm som Stortinget aksepterte for NRK2 av Oslo, 85 % over eter (mer enn 90 % medregnet kabeldistribusjon). Det er beklagelig at det under Kulturdepartementets henvisning til dette møte, ikke på fyldestgjørende måte gjør nærmere rede for de synspunkter som det ble gjort nøye rede for.
|
|
STF synes å gjøre forsøk på å vise hvor vanskelig frekvenssituasjonen er ved å bruke kravene Stortinget har stilt til NRK1 - full riksdekning - i dag 99 %, som mal for forventede krav til NRK2 og distriktssendingene, TV2 og lokalfjernsyn. |
|
Stortinget har ikke, og vil neppe pålegge disse institusjonene en slik dekning. Man har tvert imot akseptert at NRK2 får en tilfredsstillende dekning med 24 hovedsendere pluss satellitt distribusjon til parabolantenner og kabelnett. |
|
Å reservere frekvenser på steder for distribusjon som ingen planlegger eller ønsker, synes i beste fall å være en foreldet tenkning, og ikke i tråd med markedets behov.
|
|
STF har i følge departementets brev til komiteen opplyst at « Det er selvsagt ikke noe i veien for at det teoretisk kan frigjøres flere frekvenser for TV-sendinger i større byer ». |
|
Denne uttalelsen antas å være i strid med departementets tidligere bastante standpunkt om at alle frekvenser er « nytta fullt ut », slik samferdselsminister Opseth ga uttrykk for i Stortinget. |
|
STF reiser som motforestilling til slik frigjøring av flere frekvenser at en ved å gjøre dette reduseres kvaliteten på signalene, dekningen i distriktene og at det forlanger en ny infrastruktur. |
|
Det er påvist at dette er feil på alle tre områder når en ser på den virkelige situasjonen f.eks. i Oslo, og mine klienter er villige til å legge frem analyser for mulighetene som eksisterer i alle større byer i Norge når og om behovet for dette skulle dukke opp andre steder. |
|
En vil selvsagt måtte innse at frekvenser er et begrenset naturressurs som man må disponere med omhu og avveie, noen ganger prioritere etter reelle behov. Vil f.eks. en liten gruppe hus i et vanskelig dekket område måtte godta et dårligere bilde under sjeldne og helt ekstreme meteorologiske forhold for at en halv million seere i Oslo skal kunne ha et lokal-TV som en valgmulighet? |
|
I tilfelle STF ville være villig til å legge fram de konkrete konsekvensene for politikerne vil det ikke være vanskelig å foreta slik avveiing og prioritering.
|
|
Ser en til slutt på departementets utsagn om at « forholdene skulle nå ligge vel til rette for at vi kan få en profesjonell og konkurransedyktig lokalfjernsynsbransje i Norge », må man etter de siste måneders avklaring dessverre stille seg hoderystende til dette. |
|
NLTV som ble tildelt konsesjon har etter det opplyste måttet skrinlegge sine store vyer om et riksdekkende lokal-TV nettverk. Det burde ikke gå an å « leke » NRK i kvalitet og utstyr når en kun har 2-3 % av deres marked å henvende seg til. Etter det opplyste skal kapitalen være oppbrukt, nye investorer er avventende og stiller spørsmål om det er mulig å oppnå interessant inntjening i de kommende syv år. Det høye ambisjons- og kostnadsnivå som NLTV synes å ha lagt seg på, gir neppe grunn til optimisme med hensyn til investorenes krav til inntjening. Mine klienter vil tvert imot ikke bli forundret om savnet av risikovillig kapital, samt hjørnestensbedrifter som trekker seg ut, må resultere i en revurdering av konsesjonene ganske snart. |
|
Stortingets intensjoner om å skape levelige vilkår for lokal-TV gikk fullstendig tapt i konsesjonstildelingen, og man sitter igjen med noen defensivt tenkende lokalavisers TV hvis ambisjon er å « titte frem i en liten glugge i TvNorge eller TV3 - alt annet enn allmenn TV.
|
|
Etter mine klienters klare oppfatning ligger det ingen tekniske, økonomiske eller politiske prinsipper til grunn for å nekte livssynsgruppene i Oslo og Bergen å fortsette sitt ideelle TV-arbeide som de har investert mange millioner kroner i og som det er sterkt ønsket av de seere som med personlige gaver finansierer det. |
|
Stortinget anmodes om å slutte opp om intensjonene i Jan Simonsens forslag. » |
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen sørge for at det legges til rette for tekniske løsninger slik at det kan utdeles ytterligere en konsesjon for lokalfjernsyn både i Oslo og i andre større områder, i tillegg til de som allerede er gitt. »
Komiteen sine medlemmer frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til desse medlemmene sine merknader i Innst.S.nr.190 (1994-1995) der desse medlemmene åtvarar mot eigarkonsentrasjonar i media. Desse medlemmene gjekk m.a. imot departementet sitt forslag om at aviser kunne ha konsesjon for drift av nærkringkasting, då vi finn det uheldig dersom einskilde aktørar disponerer for stor andel av den samla nasjonale marknaden i nærradio eller lokalfjernsyn. Desse medlemmene meiner at tildelinga av konsesjonar for lokalfjernsyn ser ut til å kunne forsterke ei slik uheldig utvikling, og føre til at einskilde aktørar kan verte enda meir dominerande på lokalfjernsynsmarknaden.
Komiteen sine medlemmer frå Senterpartiet viser til at t.d. i Oslo er konsesjon gjeve til selskap som aldri har produsert lokalfjernsyn, medan dei som har dreve lokalfjernsyn sidan starten ikkje fekk høve til å halde fram trass i at dei slo seg saman i ein felles søknad i tråd med ynskje frå komiteen. Desse medlemmene har registrert at berre eit fåtal av desse har anka konsesjonstildelinga.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Roy N. Wetterstad:
Forslag
Stortinget ber Regjeringen sørge for at det legges til rette for tekniske løsninger slik at det kan utdeles ytterligere en konsesjon for lokalfjernsyn både i Oslo og i andre større områder, i tillegg til de som allerede er gitt.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Dok.nr.8:33 (1995-1996) - forslag fra representanten Simonsen om å pålegge Regjeringen å tildele ekstra konsesjoner for lokal-TV-drift - avvises.
|
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 14. mai 1996.
|
| Solveig Sollie, |
Jon Olav Alstad, |
Eli Sollied Øveraas, |
| fung. leder. |
ordfører. |
sekretær. |
Vedr. Dok.nr.8:33 om forslag om å pålegge Regjeringen å tildele ekstra konsesjoner for lokal-TV-drift
Det vises til mottatte Dok.nr.8:33 om forslag om å pålegge regjeringen å tildele ekstra konsesjoner for lokal-TV-drift.
Ved behandlingen av Nærkringkastmeldingen sluttet Stortinget seg til forslaget om at det bare skal gis én konsesjon til bakkesendt allment lokalfjernsyn i hvert konsesjonsområde. Flertallet sluttet seg også til regjeringens forslag om at ingen enkelt aktør skal kunne disponere mer enn 33,33 % av det samlede nasjonale marked for nærradio og lokalfjernsyn. Det var også flertall for at aviser skulle kunne ha egen konsesjon til drift av nærkringkasting. Regelverket for nærkringkasting er fastsatt i overenstemmelse med dette.
Bakgrunnen for disse endringene var å skape det nødvendige økonomiske fundament for et levedyktig lokalfjernsyn. Det vises i denne forbindelse til de vurderinger av og forslag om rammevilkårene for lokalfjernsyn som foreligger i St.meld. nr. 24 (1994-1995), nærkringkasting.
Ved behandlingen av søknader om konsesjon til lokal-TV har Statens medieforvaltning lagt til grunn en vurdering av hvilken av søkerene i de enkelte områder som samlet sett best fyller vilkårene som er fastsatt i forskrift om nærkringkasting. Det er lagt vekt på søkerens faglige og økonomiske forutsetninger for drift av lokalfjernsyn. Videre er det lagt vekt på om søkeren har lagt frem planer om et allsidig lokalt programtilbud. Reglene om eierandeler og maksimal markedsdekning er ivaretatt. Forholdene skulle nå ligge vel til rette for at vi kan få en profesjonell og konkurransedyktig lokalfjernsynsbransje i Norge, noe de tidligere rammevilkårene ikke gav mulighet for.
En åpning for flere konsesjoner i samme konsesjonsområde vil svekke bransjens næringsgrunnlag og medføre så radikale endringer i konsesjonærenes rammevilkår at man ikke kan utelukke at det kan føre til søksmål mot myndighetene.
Det ville også måtte vurderes om endringene i rammevilkårene vil være så store at det vil være rimelig at det foretas en fornyet kunngjøring av lokalfjernsynskonsesjonen. Det må også avklares hvilke regler som skal gjelde for konsesjonstildeling og fordeling på frekvenser. Videre må det tas stilling til spørsmålet om formidlingsplikt i kabelnettene for alle lokalfjernsynskanaler i de aktuelle konsesjonsområder. Dette vil kreve fornyet behandling i berørte organisasjoner og institusjoner, i departementet og i Stortinget.
Det viktigste aspektet ved denne saken er imidlertid at manglende frekvensressurser ikke tillater at det opprettes ytterligere lokale fjernsynskanaler.
I forbindelse med det foreliggende forslag fra stortingsrepresentanten Jan Simonsen har kulturdepartementet gjennom Samferdselsdepartementet bedt om en uttalelse fra Statens teleforvaltning.
I det foreliggende forslag Dok.nr.8:33 (1995-1996) vises det blandt annet til en artikkel i avisen Dagen 12. desember 1995 av overingeniør Bryan A. Gundersen. Til denne artikkel uttaler Statens teleforvaltning:
« 1. Utsagnet om at « Nevnte påstander fremtrer som meget upresise når en vet at det totale antall TV-kanaler i frekvensspekteret er ialt 86. »:
STF vil her opplyse at det riktige antall TV-kanaler som brukes i UHF - båndet er 39, mens man har 10 TV-kanaler i VHF-båndet.
2. Uttalelser om at nåværende frekvensplanelegging er basert på foreldede idéer om at det skal være mange jordbundne nett i Norge:
Som tidligere redegjort for er det planlagt fire landsdekkende høyeffektsnett i Norge. Tre av disse er planlagt i UHF-båndet (TV-kanal 22-60), mens det fjerde er planlagt i VHF-båndet. Dette brukes i sin helhet av NRK. Det ene nettet i UHF brukes i dag til TV2, det andre brukes til NRK2 og det tredje må benyttes til lokal-TV. Med andre ord har man allerede disponert frekvensene i disse sendernettene. I tillegg kommer videresending av nabolands fjernsyn og distriktsfjernsyn, samt ca 400 omformere for NRK1, som også bruker UHF-kanaler. Det viser seg at når planlagte sendernett for riksdekning brytes ned til flere mindre TV-sendere for å dekke forholdsvis små konsesjonsområder, noe som er tilfelle for lokal-TV rundt Oslofjorden, krever dette mer frekvenser enn om nettene benyttes til et landsdekkende sendernett.
3. Uttalelsen om at mating av sendernettene fra satellitt vil medføre en løsning av frekvensproblemene:
STF anser at utsagnet er misvisende, idet både TV2 og det planlagte NRK2 skal mate sine sendere via satellitt. Denne gevinsten er således allerede tatt ut.
4. Utsagnet om at det selv idag kan opprettes en rekke lokal-TV-stasjoner i byene som sender med små effekter og med dekningsområde tilpasset de lokale forhold.
STF uttaler at kringkasting i Norge kan ikke uten videre sammenlignes med andre land. Blant annet spiller topografiske forhold inn i vår disfavør, og våre krav til signalkvalitet og dekning er strengere enn de fleste andre land, ved at vi f.eks. ønsker samme kvalitet i distriktene som i byene.
Det er ikke mulig å frigjøre flere frekvenser for TV-sendere i større byer uten at det går ut over fjernsynsdekning i distriktene og kvaliteten på signalene. Det må dessuten foretas betydelige endringer i dagens infrastruktur. dersom man ønsker å favorisere byene, må det trekkes tilbake konsesjoner/frekvenser i omkringliggende strøk. »
For øvrig har Statens teleforvaltning følgende merknader til Dok.nr.8:33-forslaget:
|
« STF er sterkt opptatt av utviklingen av digitale kringkastingssystemer, og har allerede mottatt søknader fra NKR og TV2 om frekvenser til digitalfjernsyn. Det vises også til rapporten « Den norske IT-veien - Bit for bit », der det av pkt. 3.4.3 Politikk, fremgår at « Forholdene skal legges til rette for at norske allmennkringkastere kan benytte digital teknologi i produksjon, bearbeiding og kringkasting av sine programmer. Videre fremgår av pkt. 3.4.3a Tiltak at « Det bør utarbeides planer for digital kringkasting ». |
STF understreker på denne bakgrunn betydningen av at man allerede idag begynner å ta hensyn til fremtidig digital fjernsynskringkasting, ettersom denne nødvendigvis må foregå i samme frekvensbånd som den analoge nåværende kringkasting. Frekvensplanmessig skiller digital fjernsynstransmisjon seg fra analog bl.a. ved at signalene er mer robuste mot interferens og kan mottas ved noe lavere feltstyrke. I praksis vil dette si at man delvis kan realisere digital dekning ved å flette det nye nettet innimellom eksisterende analoge sendere, og bruke kanaler som analog TV ikke kan nyttiggjøre seg.
Det er likevel en essensiell forutsetning at fjernsynsbåndene ikke er disponert på en slik måte at frekvensbruken er for konsentrert om tettbygde områder.
For øvrig vil innføring av digitale fjernsynssendinger etter utbygging av NRK2 og lokal-TV etter ny modell bli mer kostbar enn innføring i et ubrukt kringkastingsbånd ville vært. STF mener derfor at den beste muligheten for å få flere programmer er å innføre digital TV. »
Samferdselsdepartementet har sluttet seg til Statens teleforvaltnings merknader i denne saken.
Kulturdepartementet viser også til en redegjørelse fra Statens teleforvaltning i forbindelse med en henvendelse av 6. februar d.å. fra stortingsrepresentantene Arne Haukvik, Hallgrim Berg, Solveig Sollie og Roy N. Wetterstad. Her heter det blant annet:
|
« Med NRK1, NRK2, NRKs distriktssendinger, TV2, lokalfjernsyn og videresending av nabolands fjernsyn har allerede STF store problemer med å finne ledige frekvenser. Dersom det i tillegg skulle introduseres ytterligere TV-sendere, ville dette føre til alvorlige tekniske problemer for TV-kringkasting i Norge. |
|
Vi har registrert at det i en del miljøer stilles spørsmålstegn ved STFs troverdighet i disse spørsmålene og at det gis inntrykk av at det er « gjemt bort » frekvenser. Det vises her ofte til storbyer i andre land som har mange flere TV-sendere enn f.eks. Oslo. |
|
I disse spørsmålene er det viktig å være klar over den spesielle kringkastingsstrukturen man har i Norge, dvs. kombinasjonen av norsk topografi og krav til stor dekningsgrad. Det har vært et viktig politisk krav at først og fremst NRK, men også TV2 skal dekke så store deler av Norges befolkning som mulig. For å gjennomføre dette har det vært nødvendig å sette i drift veldig mange sendere. TV-sendere har i mange tilfeller lang rekkevidde og dette gjør det nødvendig med store geografiske avstander før frekvensen kan brukes om igjen. I tillegg har norske kringkastere tradisjonelt stilt høye krav til kvaliteten på signalet, noe som ikke alltid er tilfelle i andre land. |
|
For å oppnå over 99 % landsdekning med NRK1 har det vært nødvendig å ta i bruk ca 2.600 sendere. Dette er et tall som ligger høyt over det man finner i andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Det er også viktig å se forskjellen mellom Norge og andre land som har valgt å prioritere frekvensressursene i byer/befolkningskonsentrasjoner på bekostning av distriktene. |
|
Det er selvsagt ikke noe i veien for at det teoretisk kan frigjøres flere frekvenser for TV-sendinger i større byer. Det er imidlertid viktig å innse at dette ikke kan gjøres uten at det går utover fjernsynsdekningen i distriktene, uten at det må foretas endringer i dagens infrastruktur, eller uten at det vil gå utover kvaliteten på signalene. |
|
Som et eksempel på det ovennevnte kan vi trekke fra Oslo. Etter å ha vurdert alle muligheter for et ytterligere lokal-TV anlegg kom vi fram til at de eneste mulige TV-kanalene som kunne brukes var kanal 42 og kanal 55. Kanal 42 må imidlertid brukes på Lillestrøm for lokal-TV, og kanal 55 må brukes i Follo for lokal-TV. |
|
Dersom man ønsker et høyere antall senderanlegg i byene må det trekkes tilbake konsesjoner/frekvenser i omkringliggende strøk. » |
Avslutningsvis uttrykker Statens teleforvaltning her bekymring for den økende innføring av fjernsynssendere, da dette kan bli en alvorlig trussel mot den eksisterende telekommunikasjonsinfrastruktur i frekvensbåndet 790-862 Mhz (TV-kanal 61-70). I dette frekvensbåndet har f.eks. kraftselskapene investert flere hundre millioner kroner i radiolinjesystemer. I tillegg er det gjort store investeringer i Telenor og i Køfri-systemene. En liberal konsesjonstildeling på kringkastingsområdet fører til et øket press for at disse brukerne skal frigjøre sine frekvenser. Dette vil medføre store kostnader og konsekvenser for brukerne.
Kulturdepartementet er kjent med at det 27. februar d.å. ble avholdt et møte mellom representanter for det kristne lokalfjernsynsmiljøet i Oslo, Statens teleforvaltning og Samferdselsdepartementet vedrørende mulighetene for frekvenskapasitet til ytterligere en lokalfjernsynskanal i Oslo. På grunnlag av det som kom frem på møtet, er Samferdselsdepartementets og Statens teleforvaltnings konklusjon at man ikke kan se at det er frekvensmessig grunnlag for noen ny lokalfjernsynskanal i Oslo.
Under henvisning til overstående både når det gjelder det formelle grunnlag for lokalfjernsynsordningen og de tekniske vurderingene fra Statens medieforvaltning vil Kulturdepartementet frarå at det foreliggende Dok.nr.8:33-forslag blir tatt til følge. Spesielt vises det til hva som er uttalt vedrørende utbygging av digitalt fjernsyn.