12.1 Sammendrag
Kapitlet omhandler fosterets graderte vern og spørsmål knyttet til eventuelle endringer i lov om svangerskapsavbrudd i lys av den medisinsk teknologiske utvikling. Det omfatter bl.a. en vurdering av formålsparagrafen sett i relasjon til forslag i Dok.nr.8:53 (1994-1995).
Under drøftingen av fosterets graderte vern pekes det på at i spørsmålet om svangerskapsavbrudd er det hensynet til fosteret på den ene siden og hensynet til moren på den andre siden som danner dilemmaet. Det framholdes at en beslutning om svangerskapsavbrudd, uansett om den treffes av kvinnen selv eller av en nemnd, er uforenlig med et krav om et absolutt rettslig vern for fosteret. Fosterets vitale biologiske avhengighet av moren gjør konflikten spesiell. Fosteret kan ikke fjernes fra moren dersom det skal overleve. En sentral vektlegging på vern av fosteret vil derfor innebære at hensynet til moren må vike. Omvendt vil en ensidig vektlegging av hensynet til moren bety at hensynet til fosteret kommer i bakgrunnen. Det må gjøres et valg, og i loven har det ført til at fosteret er gitt et gradert vern. Valget er et kompromiss med utgangspunkt knyttet til den helt spesielle avhengighetsrelasjon som eksisterer mellom fosteret og moren.
Det redegjøres for fosterets rettsstilling. Det vises bl.a. til at i tillegg til lov om svangerskapsavbrudd, er fosteret gitt et definert vern gjennom straffeloven. Fosteret er også sikret gjennom generelle regler som beskytter den gravide kvinnen. Eksempler på dette er arbeidsmiljølovens vernebestemmelser med hensyn til den gravide kvinnen, helselovgivningens regler som sikrer kvinnen nødvendig helsehjelp under svangerskap og fødsel, samt bestemmelsene i folketrygdloven om f.eks. fødselspermisjon. Fra 1. januar 1996 gjelder en ny bestemmelse i lov om sosiale tjenester som på visse vilkår gir adgang til at gravide som misbruker rusmidler under svangerskapet, kan tas inn på institusjon og holdes tilbake under hele svangerskapet. Målet er å hindre eller begrense sannsynligheten for at fosteret påføres skade.
Prinsippet om fosterets graderte vern ligger innebygget som en forutsetning i all lovgivning som tar sikte på å regulere adgangen til svangerskapsavbrudd. Det graderte vern innebærer at kravet om rettslig vern av fosteret øker i takt med dets biologiske utvikling, dvs. med svangerskapets lengde. Ut fra denne oppfatning gir lov om svangerskapsavbrudd kvinnen adgang til å treffe den endelige avgjørelsen om svangerskapsavbrudd innen utgangen av 12. uke. Etter dette tidspunkt treffes avgjørelsen, i samråd med kvinnen, av en nemnd, som uttrykk for økende rettsvern for fosteret. Videre kommer dette til uttrykk gjennom at et svangerskap bare kan avbrytes etter utgangen av 18. svangerskapsuke dersom det er grunn til å anta at fosteret ikke er levedyktig. Unntaket er dersom fullføring av svangerskapet medfører overhengende fare for kvinnens liv eller helse.
Regjeringen anser at gjeldende lov balanserer hensynet til moren og hensynet til fosteret på en god måte. Det nedfelte prinsipp om fosterets graderte vern skal fortsatt gjelde, dvs. at kravene som legges til grunn for innvilgelse av begjæring om svangerskapsavbrudd, skal øke med svangerskapets lengde, jf. lovens § 2 femte ledd.
Spørsmålet om et tillegg til formålsparagrafen i lov om svangerskapsavbrudd som uttrykker fosterets menneskeverd og samfunnets plikt til å verne om dette, er vurdert i forhold til fosterets graderte vern. Det uttales at gjennom et tillegg som foreslått i Dok.nr.8:53 (1994-1995), vil hensynet til kvinnen måtte vike til fordel for hensynet til fosteret gjennom hele svangerskapet. Det framholdes at forslaget derfor vil komme i konflikt med den avveiningen som er gjort mellom hensynet til moren og hensynet til fosteret, og som i loven kommer til uttrykk gjennom prinsippet om fosterets graderte vern. Det fremmes ikke forslag om tillegg til formålsparagrafen.
Det understrekes at svangerskapsavbrudd bør utføres tidlig i svangerskapet av medisinske årsaker. Dette gjelder uansett tidsgrensen for selvbestemt svangerskapsavbrudd. Det vises til at de som mener at grensen for selvbestemt svangerskapsavbrudd bør senkes, begrunner dette med at den genteknologiske utviklingen gjør at eventuelle utviklingsavvik kan oppdages på et stadig tidligere tidspunkt. Til dette bemerkes at en i dag kan få genetisk kunnskap allerede om det befruktede egget, og at den ytterste konsekvens av dette derfor ville være at prinsippet om selvbestemmelse faller bort. Det uttales videre at en lavere grense dessuten i hovedsak vil ramme kvinner der fosterdiagnostikk overhodet ikke er aktuelt. Dette gjelder særlig for de yngre kvinnene. Dersom någjeldende 12-ukers grense for selvbestemt svangerskapsavbrudd blir endret til 10 uker eller lavere, vil det dessuten føre til at kvinnen får dårligere tid i beslutningsprosessen. Det fremmes ikke forslag om senkning av tidsgrensen for selvbestemt svangerskapsavbrudd.
Det vises også til at det fra enkelte hold har vært reist spørsmål om grensen for selvbestemt svangerskapsavbrudd bør utvides, f.eks. til 16.-17. svangerskapsuke. Begrunnelsen for dette er at i de første ukene etter perioden med selvbestemmelse begjærer kvinnen svangerskapsavbrudd i hovedsak på sosiale indikasjoner. Fra 15. uke avtar denne indikasjonen for svangerskapsavbrudd, og indikasjon på grunn av skade, sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret øker.
Det påpekes at de fleste begjæringer om svangerskapsavbrudd i 13.-16. uke dreier seg om forhold som gjelder kvinnens sosiale situasjon, herunder hennes mulighet til å dra tilfredsstillende omsorg for barnet. Det uttales at dette sett i forhold til det grunnleggende prinsipp om kvinnens selvbestemmelse før utgangen av 12. svangerskapsuke, og nedgangen i antall svangerskapsavbrudd, ville gjøre det forsvarlig ut fra disse vurderingene alene å utvide grensen for selvbestemmelse til utgangen av 16. svangerskapsuke.
Det vises imidlertid til at det i lov om svangerskapsavbrudd er lagt til grunn at « kravene for innvilgelse av svangerskapsavbrudd skal øke med svangerskapets lengde ». I dette ligger avveiningen mellom hensynet til moren og hensynet til fosteret, som i loven er nedfelt i prinsippet om fosterets graderte vern. Det uttales at en eventuell utvidelse av grensen for selvbestemmelse vil ha som konsekvens at fra samfunnets side gis fosteret samme grad av vern i perioden 13.-16. uke som i dag før utgangen av 12. svangerskapsuke.
Ifølge medlingen viser erfaringene at gjeldende lov om svangerskapsavbrudd danner et godt grunnlag for en forsvarlig og ensartet praksis hva gjelder de ulike problemstillinger av etisk og medisinsk art som reiser seg i forbindelse med svangerskapsavbrudd, herunder avveiningen mellom hensynet til fosteret og hensynet til kvinnen. En finner det derfor ikke ønskelig å endre disse forutsetningene. Det presiseres at svangerskapsavbrudd om mulig bør utføres tidlig i svangerskapet av medisinske grunner. Det fremmes ikke forslag om utvidelse av tidsgrensen for kvinnens rett til selvbestemmelse.
I lov om svangerskapsavbrudd § 2 c framgår at avbrudd kan skje når « det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom som følge av arvelig anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet ». Praktiseringen av loven etter denne indikasjon gjelder først og fremst utviklingsavvik oppdaget gjennom ultralyd eller annen fosterdiagnostikk. Helsetilsynets undersøkelser viser at det hovedsakelig dreier seg om svært alvorlige/dødelige utviklingsavvik som til dels er uforenlig med liv. Når utviklingsavviket er uforenlig med liv, vil fosteret dø enten før eller i forbindelse med fødselen, eller de første levedøgn.
Alvorlig sykdom, skade eller utviklingsavvik hos fosteret skal ifølge meldingen fortsatt kunne være indikasjon for svangerskapsavbrudd. Det avvises at dette dreier seg om et « sorteringssamfunn » idet det understrekes at det dreier seg om alvorlige situasjoner som kvinnen og hennes familie blir stilt overfor, og der de ulike forhold vurderes nøye.
Etter samlet vurdering anser Regjeringen at dagens lov gir en inndeling i hovedindikasjoner for svangerskapsavbrudd etter utgangen av 12. svangerskapsuke som det ikke er grunn til å endre. En finner at de gir et grunnlag for objektive vurderinger så langt det er mulig samt for de individuelle skjønnsmessige vurderinger som loven forutsetter. Det fremmes ikke forslag om endring i § 2 vedrørende hovedindikasjoner for begjæring om svangerskapsavbrudd etter utgangen av 12. svangerskapsuke.
Etter utgangen av 18. svangerskapsuke kan et svangerskap ikke avbrytes med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis. Lovens § 10 åpner for svangerskapsavbrudd uten hensyn til bestemmelsene i loven dersom svangerskapet medfører « overhengende fare for kvinnens liv og helse ». Det framholdes at abortnemndene utøver en praksis som er i samsvar med lovens krav og intensjoner. Det vises til Helsetilsynets undersøkelser.
Begrepet levedyktighet diskuteres bl.a. i NOU 1994:22 Bruk av celler og vev fra aborterte fostre. Det pekes på at det er vanskelig å fastsette et eksakt tidspunkt for levedyktighet. Mulighetene vil avhenge av tidspunktet for fødselen, fosterets tilstand ved fødselen og om det umiddelbart kan tilbys høyspesialisert medisinsk behandling.
Lov om svangerskapsavbrudd har ingen absolutt øvre grense for svangerskapsavbrudd fastsatt i antall svangerskapsuker. Det er imidlertid forutsatt at etter utgangen av 18. svangerskapsuke skal det foreligge særlig tungtveiende grunner.
Forutsetningen for svangerskapsavbrudd etter utgangen av 18. svangerskapsuke samt vanskeligheten med å fastsette et eksakt tidspunkt for levedyktighet, understreker nødvendigheten av en så sikker medisinsk diagnose som mulig. Det må ifølge medlingen aksepteres at det i den medisinske utredningen legges til grunn skjønns- og sannsynlighetsvurderinger.
Det uttales at det på bakgrunn av den medisinsk teknologiske utvikling er nødvendig å oppdatere forskrift og veiledning for å tydeliggjøre skillet mellom situasjoner der kvinnen begjærer svangerskapsavbrudd, og det som er en medisinsk vurdering sett i forhold til oppståtte medisinske problemer i svangerskapet, og eventuelle medisinske konsekvenser av dette. Videre gjelder det situasjoner der det foreligger sent oppdagede tilstander hos fosteret som er entydig uforenlig med liv. Det framholdes at det i veiledningen bl.a. bør klargjøres at dersom fødselen framskyndes på et sent stadium i svangerskapet (siste tredjedel) pga utviklingsavvik som er uforenlig med liv, er det ut fra hensynet til kvinnen da fosteret vil dø i forbindelse med eller kort tid etter fødselen som en følge av det påviste utviklingsavviket, og ikke som en følge av framskyndelsen av fødselen. Det understrekes at når så alvorlige utviklingsavvik først påvises så sent i svangerskapet, må kvinnens valg av tidspunkt for fødselen tillegges avgjørende vekt. Slik fødsel vil på vanlig måte bli meldt til Medisinsk fødselsregister, og praksis kan dermed overvåkes.
Det er ifølge meldingene ikke holdepunkter for å hevde at loven og lovens intensjoner på dette punkt ikke overholdes. Det uttales at lovens § 2 sjette ledd regulerer grensen for svangerskapsavbrudd på en forsvarlig måte. Det fremmes ikke forslag til endringer på dette punkt.
Det er ifølge meldingen heller ikke holdepunkter for å hevde at det er i ferd med å utvikle seg en praksis i abortnemndene som ikke er i tråd med bestemmelsene og intensjonene i lov om svangerskapsavbrudd. Det foreslås ingen endring i nemndstrukturen. Statens helsetilsyn får ansvar for jevnlig å arrangere konferanse for medlemmene av abortnemndene samt for representanter fra andre relevante institusjoner der ulike spørsmål knyttet til praktisering av lov om svangerskapsavbrudd blir diskutert på bred basis.
Det konkluderes med at det ikke fremmes forslag om endringer i lov om svangerskapsavbrudd. På grunn av den medisinsk teknologiske utvikling anser en imidertid at det er behov for oppdatering av forskrift og veiledning til gjennomføring av loven.
12.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og medlemmet Annelise Høegh fra Høyre, vil peke på at det er et unikt avhengighetsforhold mellom fosteret og moren. Adgangen til å gjennomføre svangerskapsavbrudd innebærer at det ikke er mulig med et absolutt rettslig vern for fosteret. Samtidig mener flertallet det er riktig at det rettslige vernet til fosteret øker i takt med svangerskapets lengde.
Flertallet mener derfor at prinsippet om fosterets graderte vern er en akseptabel løsning, og at erfaringer med praktiseringen viser at prinsippene i loven ikke bør endres verken før eller etter 12. uke.
Videre mener flertallet at avgjørelsen om svangerskapsavbrudd etter 12. svangerskapsuke skal treffes av en nemnd i samråd med kvinnen, og hvor det legges stor vekt på kvinnens mening og totale livssituasjon.
Flertallet vil derfor heller ikke støtte forslaget i Dok.nr.8:53 (1994-1995) fra representanten Sponheim, om et tillegg til formålsparagrafen som uttrykker fosterets menneskeverd. Flertallet mener et slikt forslag ikke lar seg forene med prinsippet om fosterets graderte vern, og hensynet til moren.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og medlemmet Annelise Høegh fra Høyre, vil peke på at erfaringer med loven viser at det er en lik praksis og håndtering av loven, samt at praktiseringen av § 2 c viser at det i hovedsak gjennomføres svangerskapsavbrudd som følge av dødelige eller svært alvorlige utviklingsavvik som er uforenlig med liv.
Dette flertallet vil peke på at svangerskapsavbrudd gjennomført etter 18. svangerskapsuke reiser særlige etiske problemstillinger. Det er i dag ikke anledning til å innvilge svangerskapsavbrudd etter 18. uke med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Svangerskapsavbrudd kan imidlertid innvilges om gjennomføring av svangerskapet innebærer en « overhengende fare for kvinnens liv og helse ». Dette flertallet mener undersøkelsene fra Helsetilsynet viser at praktiseringen av lovverket har vært i tråd med Stortingets intensjon. Dette flertallet mener derfor at vilkårene for innvilgelse av svangerskapsavbrudd etter 18. uke heller ikke bør endres.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti og medlemmet Ansgar Gabrielsen fra Høyre støtter ikke dagens lov om svangerskapsavbrudd og det prinsipp denne bygger på om et gradert rettsvern for fosteret. Disse medlemmer viser til forslag under andre kapitler i denne innstilling om en ny lov til vern av ufødt liv bygd på det hovedprinsipp at abort bare skal tillates når det er fare for morens liv på grunn av fysisk eller psykisk sykdom. Disse medlemmer gjør også unntak når svangerskapet er et resultat av en kriminell handling, som incest eller voldtekt.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti og medlemmet Inga Kvalbukt fra Senterpartiet har som målsetting at lovgivningen på dette området skal berge flest mulig liv, og støtter derfor alle endringer av dagens lov som går i en slik retning. Forslaget i Dok.nr.8:53 (1994-1995) innebærer at loven vil få en formålsbestemmelse der fosterets menneskeverd og samfunnets plikt til å verne om dette blir fastslått. En slik formålsbestemmelse vil gi signaler om at samfunnet anser det som best at et barn blir født, og at abort er en nødløsning.
Disse medlemmer vil framholde at menneskeverdet er absolutt og ikke kan graderes. Det tilsier at enkeltmennesket og samfunnet har en forpliktelse til å respektere og verne om den enkeltes integritet, egenart og egenverd under alle forhold. Livet starter ved befruktningen. Det må være en samfunnsplikt å tilrettelegge for at alle barn kan bli født - planlagte som uplanlagte, friske som funksjonshemmede.
Erkjennelsen av at menneskeverdet ikke kan graderes, tilsier at fosteret må sikres bedre vern.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer i lov om svangerskapsavbrudd slik at fosterets menneskeverd og samfunnets plikt til å verne om dette kommer til uttrykk i lovens formålsparagraf. »
Komiteens medlemmer Ola D. Gløtvold og Tove Kari Viken fra Senterpartiet viser til Senterpartiets merknad under kap. 1.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader under kap 1.