Meld feil

Innstilling fra sosialkomiteen om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd m.v.

Dette dokument

Innst. S. nr. 231 (1995-1996)
Kildedok: St.meld. nr. 16 (1995-96)
Dato: 04.06.1996
Utgiver: sosialkomiteen

Tilhører sak

Erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd m.v.

Gå til saker

Innst. S. nr. 231 (1995-1996)

Innhold

Innhold
1. Innledning
2. Lovgivning og erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd i de nordiske land
3. Svangerskapsavbrudd. Statistikk og utvikling. Metoder
4. Informasjon og veiledning. Beslutningsprosessen
5. Tilsyn og overvåking av praksis med lov om svangerskapsavbrudd og lov om medisinsk bruk av bioteknologi
6. Forebygging av uønskede svangerskap og abort
7. Familiepolitikk. Støtteordninger
8. Bruk av ultralyd i svangerskapet m.v.
9. Genetisk fosterdiagnostikk
10. Behandling av fosteret i livmoren
11. Bruk av celler og vev fra aborterte fostre
12. Juridiske problemstillinger i forhold til ny medisinsk teknologi. Konsekvenser for lov om svangerskapsavbrudd
13. Økonomiske og administrative konsekvenser
14. Forslag fra mindretall
15. Komiteens tilråding

Første kapittel

1. Innledning

1.1 Sammendrag

I innledningskapitlet redegjøres det for hva Regjeringen ser som viktigste mål og utfordringer og for bakgrunnen for meldingen.

Det gis videre en kort historikk og en redegjørelse for gjeldende lovgivning.

Det framholdes at kvinner har hatt rett til selvbestemt svangerskapsavbrudd innen utgangen av 12. svangerskapsuke siden 1979. Utviklingen i antall svangerskapsavbrudd siden den gang og de erfaringer som er gjort, gir etter Regjeringens syn grunnlag for at det fortsatt skal være slik. Det understrekes at utviklingen innen fosterdiagnostikk ikke må svekke forutsetningen som ligger til grunn for kvinnens rett til selvbestemmelse.

Antall svangerskapsavbrudd er gått ned med ca 10 % i løpet av de siste 5 år. Det påpekes at nedgangen sammenfaller med den intensiverte forebyggende innsats mot uønskede svangerskap og abort. Det er Regjeringens mål at nedgangen i antall svangerskapavbrudd skal fortsette. Innsatsen på det forebyggende området skal intensiveres ytterligere og spesielt rettes inn mot aldersgruppen 13-24 år og kvinner som har hatt flere svangerskapsavbrudd.

Regjeringen holder fast ved hovedmålene i St.meld. nr. 25 (1992-1993) Om mennesker og bioteknologi om at moderne medisinsk kunnskap og teknologi skal utnyttes til beste for mennesker innenfor de etiske rammer vårt samfunn legger til grunn. Behovet for tilbakeholdenhet i bruk av teknologien må avveies mot de muligheter utviklingen åpner for. Det framholdes at en sterk styring av utviklingen på dette området forutsetter at tilbudene skjer innen rammen av en offentlig styrt helsetjeneste.

Utviklingen innen moderne medisinsk teknologi har i de senere år stilt praktiseringen av lov om svangerskapsavbrudd overfor nye utfordringer, både i forhold til den enkelte kvinne og hennes familie, og overfor samfunnet som helhet. Det framholdes at utviklingen innen fosterdiagnostikk, herunder ultralyd, ikke må ensidig vurderes ut fra de dilemmaer som reises ved diagnostisering av utviklingsavvik. Bruk av ultralyd i svangerskapet er et viktig hjelpemiddel i svangerskapsomsorgen, og det gir mulighet for å legge forholdene spesielt til rette for oppfølging av gravide hvor det oppstår problemer i svangerskapet.

Regjeringen pekte i St.meld. nr. 25 (1992-1993) bl.a. på at metoder for genetisk fosterdiagnostikk som opprinnelig ble utviklet som et tilbud til familier i risikosituasjoner, i framtiden vil kunne tilbys alle gravide før utgangen av 12. svangerskapsuke. De samme prinsipper skal legges til grunn enten undersøkelsen foretas før eller etter 12. uke. Det vises til at Regjeringen har avvist en utvikling av tilbud om fosterdiagnostikk av samfunnsøkonomiske eller andre samfunnsmessige hensyn som skal ha som mål å unngå at det fødes mennesker med genetisk sykdom eller utviklingsavvik, og alle former for helseøkonomiske vurderinger hvor kostnader ved fosterdiagnostikk vurderes opp mot kostnadene ved tiltak og omsorg for funksjonshemmede.

Det framholdes at det oppstår etiske problemstillinger rundt diagnostisering av utviklingsavvik når påvisning av avvik fører til at spørsmål om svangerskapsavbrudd blir reist. Da vil balansen mellom den enkeltes frihet til å velge og de grenser samfunnet bør sette for denne valgfriheten ut fra overordnede verdinormer, særlig komme til uttrykk.

Det gjøres i kapitlet rede for bakgrunnen for meldingen. I forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 37 (1993-1994) Om lov om medisinsk bruk av bioteknologi vedtok Stortinget at Regjeringen i løpet av 1995 skulle legge fram en stortingsmelding om erfaringene med abortloven med spesiell vekt på drøfting av veiledning og praksis etter 12. uke i lys av de nye muligheter den medisinske teknologi gir til å avdekke, forebygge og helbrede sykdom hos fosteret. Det vises til at det i Innst.O.nr.67 (1993-1994) ble fremmet flere mindretallsforslag vedrørende svangerskapsavbrudd i lys av moderne medisinsk teknologi. Disse ble oversendt Stortinget uten realitetsbehandling. Forslagene er behandlet under de respektive kapitler.

Dok.nr.8:53 (1994-1995) - Forslag om å vurdere et tillegg til lov om svangerskapsavbrudd slik at fosterets menneskeverd og samfunnets plikt til å verne om dette kommer til uttrykk i lovens formålsparagraf - ble vedtatt oversendt Regjeringen for vurdering i forbindelse med meldingen.

Meldingen omhandler også resultater og erfaringer av handlingsplaner for forebygging av uønskede svangerskap og abort. Videre framlegges Regjeringens vurderinger og tilrådinger basert på innstillingen NOU 1994:22 Bruk av celler og vev fra aborterte fostre og høringsuttalelsene til denne.

Den historiske gjennomgangen av spørsmål knyttet til svangerskapsavbrudd skisserer utviklingen fra begynnelsen av dette århundre da spørsmål om abort var regulert gjennom Straffeloven fra 1902. Det redegjøres bl.a. for den politiske debatt omkring abortspørsmålet i første halvdel av hundreåret og for den komiteen som Justisdepartementet nedsatte i 1934, og som året etter fremmet forslag om adgang til svangerskapsavbrudd på medisinske, sosiale, arvemessige og etiske indikasjoner.

I 1959 framsatte Regjeringen i Ot.prp. nr. 15 (1959) forslag til lov om adgang til avbrytelse av svangerskap. Lov om svangerskapsavbrot i visse høve ble vedtatt i 1960 og trådte i kraft 1. februar 1964. Loven inneholdt tre hovedgrupper av indikasjoner for svangerskapsavbrudd: de medisinske, de arvemessige og de humanitære. Lovformuleringen om den medisinske indikasjon betydde at sosiale forhold skulle tas med i vurderingen av kvinnens liv og helse. Bare når slike forhold kunne tenkes å få medisinske konsekvenser, var det adgang til å innvilge en søknad. Vedtaket om svangerskapsavbrudd skulle treffes av to leger i en oppnevnt legenemnd, og kvinnen hadde ikke selvstendig ankerett.

Forslag til ny lov ble fremmet i Ot.prp. nr. 38 (1974-1975) , og loven trådte i kraft 1. januar 1976. Endringene i 1975 sett i forhold til loven av 1960 var i hovedsak at kvinnens stilling ovenfor nemnda ble styrket idet kvinnen selv fikk søknads- og ankerett. Nemnda skulle også i sin vurdering av de medisinske, sosiale og arvemessige indikasjonene tillegge kvinnens bedømmelse av egen livssituasjon betydelig vekt.

I Ot.prp. nr. 53 (1977-1978) ble det lagt fram forslag om å innføre selvbestemt svangerskapsavbrudd før utgangen av 12. svangerskapsuke. Det var en forutsetning at kvinnen skulle få den rådgivning og hjelp hun trenger før hun treffer den endelige avgjørelsen. Etter utgangen av 12. svangerskapsuke ble det ikke foreslått endringer i søknads- og behandlingsprosedyren som ble innført i loven av 1975. I lovforslaget ble det foreslått en ny formålsparagraf som programfester samfunnets ansvar og plikter overfor barnet og dets oppvekstvilkår. Loven ble vedtatt og trådte i kraft 1. januar 1979. Det er senere bare foretatt mindre redaksjonelle endringer i loven.

Det er i kapitlet redegjort for de hovedområder som lov om svangerskapsavbrudd regulerer og for kapittel 5 i lov om medisinsk bruk av bioteknologi som regulerer fosterdiagnostikk.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen, Løbak Thoresen og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Nyhuus, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, viser til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 37 (1993-1994) Om lov om medisinsk bruk av bioteknologi fattet følgende vedtak:

« Stortinget ber Regjeringen legge frem en stortingsmelding om erfaringer med abortloven og spesielt drøfte veiledning og praksis etter 12. uke i lys av de nye muligheter den medisinske teknologien gir til å avdekke, forebygge og helbrede sykdom hos fosteret. »

St.meld. nr. 16 (1995-1996) om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd m.v. drøfter de forskjellige sidene ved dagens lov om svangerskapsavbrudd og de mulighetene den medisinske teknologien gir til å avdekke, forebygge og helbrede sykdom hos fosteret. Meldingen foreslår også en del tiltak for å forebygge uønskede svangerskap og dermed få aborttallene ned.

Komiteen ser positivt på at antall svangerskapsavbrudd har gått ned de siste årene, men mener at tallene fortsatt er høye. Komiteen har merket seg at det har skjedd en økning på 7 % i antall svangerskapsavbrudd i de 4 første månedene i 1996. Samtidig har p-pillesalget gått ned med 10 %. Komiteen mener at det må satses mye sterkere på å forebygge uønskede svangerskap.

Komiteen er enig i at moderne medisinsk kunnskap og teknologi skal kunne utnyttes til det beste for mennesker, og at dette må styres innenfor akseptable etiske rammer og hjemles i et strengt lovverk.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd fra 1979 viser at dette er en god lov, og at det ikke er grunnlag for endringer. Dagens abortlov har vist seg å være svært forutseende da den bygger på prinsippet om kvinnens selvbestemmelsesrett til og med 12. svangerskapsuke samtidig som fosterets graderte vern er et grunnleggende prinsipp. På denne måten er både hensyn til kvinnen og fosterets graderte vern ivaretatt. Disse medlemmer mener det derfor er riktig å videreføre dagens lov om svangerskapsavbrudd som gir kvinnen selvbestemmelsesrett til 12. svangerskapsuke, og at en nemnd, i samråd med kvinnen, tar avgjørelsen etter 12. uke. Disse medlemmer vil understreke at kvinnens mening må veie tungt da det er hun som må bære ansvaret for sin avgjørelse uansett hvilket valg hun tar.

Disse medlemmer vil vise til at ny og bedre teknologi gjør det mulig å få kjennskap til sykdommer og alvorlige skader hos fosteret på et stadig tidligere tidspunkt. Dette kan stille oss overfor nye etiske dilemmaer, men disse medlemmer mener at svaret på dette ikke er å redusere kvinnens selvbestemmelse innen 12. svangerskapsuke, eller å begrense adgangen til informasjon som kvinnen eller paret kan motta. Disse medlemmer mener at en viktig rolle det offentlige har i slike vanskelige etiske dilemmaer, er å legge praktisk til rette for at barn med funksjonshemming og deres nærmeste får en lettest mulig hverdag. Gjennom behandlingen av Velferdsmeldingen, Innst.S.nr.180 (1995-1996), ble det også vedtatt en rekke tiltak som skal bedre hverdagen for funksjonshemmede og familier med funksjonshemmede barn.

Disse medlemmer mener det også er riktig å fokusere på de positive sidene ved fosterdiagnostikk og den teknologiske utviklingen generelt. Gjennom stadig mer kunnskap er det mulig å hjelpe og behandle stadig flere lidelser hos fosteret.

Det ble i 1994 gjennomført om lag 14.500 svangerskapsavbrudd i Norge hvorav om lag 370 ble gjennomført etter 12. svangerskapsuke. Disse medlemmer mener at dagens antall svangerskapsavbrudd er høyt, og at det er et overordnet mål at det blir redusert. Disse medlemmer støtter derfor Regjeringens forslag i stortingsmeldingen om å styrke det forebyggende arbeidet. Opplæring i samliv, seksualitet og prevensjon er av vesentlig betydning, og skolens plass i opplysningsarbeidet må være sentral. I dag er ikke denne undervisningen god nok. Disse medlemmer vil derfor at slik undervisning skal bli obligatorisk i 8.-10. klasse, samt i den videregående skolen, og at det også gis et tilbud om samliv som valgfag.

God tilgjengelighet på sikker prevensjon er av avgjørende betydning for å begrense antallet uønskede svangerskap. Derfor foreslår disse medlemmer forsøksprosjekt med gratis p-piller og kondomer til ungdom under 25 år i flere kommuner. Utdeling av prevensjon er også et viktig tiltak siden høy pris på prevensjon kan være en barriere for unge folk i forhold til å beskytte seg mot uønsket graviditet. Disse medlemmer mener en samtale med helsepersonell om mulige bivirkninger, samt undersøkelse av blodtrykket, er tilstrekkelig for tildeling av p-piller.

Disse medlemmer er imot å innføre obligatorisk rådgivning for abortsøkende kvinner, og mener en obligatorisk rådgivning er i strid med kvinnens selvbestemmelsesrett innen utgangen av 12. svangerskapsuke. Disse medlemmer vil også peke på at 85 % av abortsøkende kvinner har bestemt seg for å foreta inngrepet når de oppsøker helsevesenet. Likevel er det viktig at alle får den informasjon de selv ønsker, og at den må være objektiv og nøytral. Informasjon og veiledning skal gis av det offentlige helsevesen eller annen offentlig virksomhet som helsestasjoner, familievernkontor etc. Informasjon basert på livssyn eller ideologi skal kunne gis som supplement til de kvinner som særlig ønsker det.

Disse medlemmer mener at celler og vev fra aborterte fostre skal kunne brukes på særskilte vilkår. Disse medlemmer vil understreke at beslutningen om svangerskapsavbrudd ikke skal kobles opp mot bruk av fostervev. Forespørsel om kvinnens samtykke til bruk av celler og vev fra det aborterte fosteret, skal skje etter at beslutning om svangerskapsavbrudd er tatt.

Det er i dag en restriktiv praksis på fosterdiagnostikk i Norge, og disse medlemmer mener denne praksis bør fortsette. Alle gravide kvinner skal tilbys en frivillig ultralydundersøkelse i 18.uke. Det gir sikrere fastsettelse av termin, undersøker om det er flerlingefødsel, samt lokaliserer morkaken. I tillegg kan visse avvik hos fosteret oppdages, som for eksempel at livsviktige organer som hjerne eller hjerte ikke er utviklet. Disse medlemmer mener det er viktig at kvinnen gjøres kjent med at den type opplysninger kan avdekkes ved en slik undersøkelse, og at det vil innebære at hun må ta stilling til om hun ønsker å fortsette svangerskapet eller ikke dersom det oppdages alvorlige avvik. Det er derfor viktig at kvinnen vet at tilbudet er frivillig. Hvis det foreligger medisinske grunner til det, kan flere ultralydundersøkelser gis.

Disse medlemmer mener det er viktig å skille mellom ultralyd som tilbys til alle gravide, og fostervannsprøve som tilbys kvinner i familier med høy risiko for å få barn med kromosomfeil eller som er eldre enn 38 år. Fostervannsprøven har som formål å finne alvorlige kromosomfeil hos fosteret. 40 % av disse kvinnene ønsker fostervannsprøve. Disse medlemmer vil vise til at Stortinget har vedtatt at denne form for undersøkelser av gravide for å påvise genetisk sykdom eller skade, ikke skal være en del av den rutinemessige svangerskapsomsorgen. Dette står fortsatt fast.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil peke på at den medisinske og genetiske forskningen i utgangspunktet har hatt et livreddende og helbredende formål. Ny medisinsk teknologi og forskning har ført til at vi kan få stadig mer kunnskap om fosteret på et stadig tidligere stadium i graviditeten. Utviklingen innen fosterdiagnostikk har særlig aktualisert spørsmålet om selektive aborter. Skal vi få mulighet til å velge, ikke bare om og når vi skal ha barn, men også hvilke barn vi vil ha? Kvinner blir på denne måten stilt overfor nye vanskelige valgsituasjoner. Disse medlemmer mener at Regjeringen ikke klart nok har markert de etiske dilemmaer samfunnet står overfor ved at ultralyd/genetisk fosterdiagnostikk kan foretas stadig tidligere i svangerskapet.

Disse medlemmer mener at all viten ikke bestandig blir brukt til det beste for menneskene. Fosterdiagnostikk og gentesting kan virke som et press på kvinnen og familien om å medvirke til at det bare er friske, funksjonsføre barn som blir født. Vi må aldri komme dit at vi bruker slike tester og slik diagnostikk til å produsere bare de barna vi helst vil ha når en ser snevert og kortsiktig på de ønskene enkeltmennesker har. Mulighetene til å manipulere med livet er mange, også forsøk med kloning har vært gjort. Disse medlemmer mener vi må ha et lovverk som setter klare forbud mot en slik utvikling. Disse medlemmer mener at for å begrense mulighetene til selektive aborter, må man være restriktive med fosterdiagnostikk og gentester. Det må skapes holdninger som sørger for at det utvikles et samfunn der det å ha et utviklingsavvik ikke blir til hinder for et fullverdig og godt liv. Kunnskap og medisinsk teknologi må brukes med den hensikt å redde liv og bidra til helbredelse av sykdom.

Disse medlemmer vil advare mot en utvikling hvor etiske grensesteiner flyttes og praktiske hensyn stadig teller mer. Disse medlemmer mener at søkelyset må rettes mot behovet for et lovverk der etiske retningslinjer er overordnet de mulighetene genteknologien åpner for.

Disse medlemmer mener at meldingen i svært liten grad har drøftet nærmere årsaker til at aborttallene holder seg høye til tross for omfattende seksualopplysning. Meldingen omfatter i stor grad statistisk materiale og en beskrivelse av dagens situasjon, og drøfter i mindre grad hvilke tiltak som må settes inn for å redusere de høye aborttallene. Spesielt skisserer meldingen svært få tiltak for å få ned aborttallene for kvinner mellom 20 og 29 år, som er den gruppen der antall aborter øker mest. For denne gruppen vil det være behov for andre typer tiltak enn overfor tenåringer.

Disse medlemmer vil evaluere lov om svangerskapsavbrudd m.v. ut fra spørsmålet om denne loven har ført til reduserte aborttall, og hva som kan gjøres for å få aborttallene ned. Disse spørsmål vil bli behandlet ut fra Senterpartiets verdisyn som er basert på det kristne verdigrunnlaget og humanistiske verdier i pakt med dette. Vi må ha respekt for alt som lever, fra livet starter til en naturlig død. Senterpartiets grunnsyn er formulert i stortingsvalgprogram for 1993-97:

« Senterpartiets holdning til etiske konflikter i starten og slutten på livet, bygger på det kristne synet på menneskeverdet og at livet er ukrenkelig. Et befruktet egg er spiren til et nytt menneskeliv. Samfunnet har plikt til, gjennom lovgiving og på annen måte, å gi fosteret og kvinnen egnet vern. »

Disse medlemmer mener spørsmålene omkring svangerskapsavbrudd må behandles med utgangspunkt i følgende:

1.	Respekten for enkeltmennesket og livets ukrenkelighet.

2.	Kvinnens situasjon.

3.	Mennesker skal ikke påføres lidelse.

4.	Hvilken tilrettelegging kan samfunnet gjøre overfor den enkelte i disse spørsmål og hvilken praktisk hjelp er mulig?

Disse medlemmer mener det er viktig at alle som vurderer abort, får nødvendig informasjon og rådgiving; derfor foreslår Senterpartiet obligatorisk rådgiving for kvinnen ved søknad om svangerskapsavbrudd. Land som praktiserer obligatorisk rådgivning, f.eks. Nederland, kan vise til langt lavere aborttall enn Norge.

Disse medlemmer mener det er viktig at vi er villige til å vurdere ulike tiltak for å redusere dagens aborttall, f.eks. bør bedre tilrettelegging for adopsjon overveies. Det er også av stor betydning for en gravid kvinne som vurderer abort, at hun føler trygghet for økonomi, bolig og muligheter til utdannelse.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å unngå hastebeslutninger i forbindelse med abortavgjørelsen. Det er et faktum at enkelte som har vært gjennom en abort, får psykiske problemer i ettertid som kan kobles til abortinngrepet. I denne sammenheng vil disse medlemmer igjen vise til Nederland, hvor det er pålagt 5 dagers betenkningstid fra abortinnvilgelse til mulig inngrep.

Disse medlemmer vil peke på at den kunnskap de nye diagnostiske mulighetene gir, gjør det nødvendig å trekke grenser mellom hvilke skader ved fosteret som skal danne grunnlag for å innvilge svangerskapsavbrudd, og hvilke som ikke kan anses å være av en slik art. I en slik vurdering mener disse medlemmer at man må legge avgjørende vekt på kvinnens og familiens samlede livssituasjon. Disse medlemmer kan ikke se at f.eks. Down syndrom i utgangspunktet skal gi grunnlag for abort etter 12. svangerskapsuke, og vil derfor presisere at hvis et foster etter 12. svangerskapsuke vurderes å være levedyktig, skal ingen kriterier automatisk føre til innvilgelse av abort, men hver søknad skal nøye vurderes ut fra abortlovens bestemmelser.

Disse medlemmer bygger sine standpunkt i de spørsmål vi møter i denne meldingen, på det kristne og humanistiske synet på menneskeverdet og respekten for den enkelte. Det innebærer at hver enkelt representant må ha lov og mulighet til å behandle disse spørsmål ut fra sin overbevisning og få avgi sin stemme i overensstemmelse med denne.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyres program ikke inneholder standpunkt til abortspørsmålet. Abort er sterkt knyttet til etikk og livssyn, og disse medlemmer mener en kan komme til ulik konklusjon ut fra et konservativt grunnsyn. De enkelte representanter i Høyre må derfor selv ta stilling til saken. Disse medlemmer vil likevel peke på at retten til liv er grunnleggende, og at menneskelivet ikke kan vurderes i forhold til andre mål. Utformingen av lovgivningen om medisinsk-etiske spørsmål knyttet til livets begynnelse, opprettholdelse og avslutning må skje innenfor rammene av det etisk forsvarlige. De teknologiske mulighetene for inngrep i naturlige livsprosesser vil stadig endre seg, men det endrer ikke innholdet i de etiske spørsmål. For Høyre skal det være etikken som setter grenser for bruken av teknologien.

Komiteens medlem Annelise Høegh fra Høyre vil påpeke at en av konservatismens grunnpilarer er tilliten til enkeltmennesket og dets vurderingsevne. Dette medlem mener at slik tillit også må gjøres gjeldende i vanskelige spørsmål som svangerskapsavbrudd og medisinsk teknologi som kan avdekke skade på fosteret . Fosteret har i dag et gradert vern. Avveiningen av hensynet til det fødte og ufødte liv er vanskelig uansett når i svangerskapet avgjørelse om abort skal tas. Dette medlem mener at kvinnen etter tilbud om informasjon og veiledning selv må ta avgjørelsen før 12. uke. Begjæring om abort senere i svangerskapet tas av en nemnd som skal legge vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon, og på hennes totale situasjon. Ikke noe abortkriterium gir altså automatisk abort. Etter dette medlems syn er det en utfordring å gi god nok informasjon og formidle kontakt til familier med funksjonshemmede barn slik at kvinnen og hennes familie kan få et så bredt beslutningsgrunnlag som mulig.

Det er blitt hevdet at dagens lov gir de som bærer et funksjonshemmet barn, et så vanskelig valg at de bør spares for det. Dette signaliserer at man tror at gravide kvinner tar mindre gjennomtenkte valg enn lovgivere, leger eller abortnemnder. Dette medlem kan ikke se det slik. Valgfrihet kan være vanskelig, men det blir ikke mindre viktig å kjempe for det av den grunn. Dette medlems utgangspunkt er at enkeltmennesker er i stand til å gjennomtenke dilemmaene livet stiller en overfor, og at vanskelige beslutninger ikke blir mer etiske av at det offentlige tar dem.

Dette medlem vil peke på at det går et fundamentalt skille mellom fosterets graderte vern og menneskets ukrenkelighet. Man kan ikke overføre lovgivningen om fosterets graderte vern til gradert menneskeverd og et sorteringssamfunn. Dette medlem viser til at en av våre fremste filosofer, professor Knut Erik Tranøy, skriver i sin bok « Medisinsk etikk i vår tid » (s. 143) at:

« Frykten for at selektiv abort skal komme til å medføre en nedprioritering av de mest vergeløse, de psykisk utviklingshemmede, er et konsekvensetisk argument som ville veie tungt om det hadde god støtte i fakta. Men det synes ikke å være slik. Jeg vet ikke om noe empirisk belegg eller faktum som støtter en slik tro. Det kunne for så vidt være omvendt: At den blotte mulighet av en nedprioritering fikk oss til å være ekstra varsomme. »

Dette medlem viser til at den cerebral pareserammede forfatteren Finn Carling sa i et intervju (Genialt nr. 1/94) at « når mange funksjonshemmede opplever at abort fordi fosteret er fysisk skadet, er en form for diskriminering, så har jeg meget vanskelig for å se det slik ». Han understreket at det må være foreldrene som avgjør abort og at « vi trenger en bevisstgjøring av foreldrene slik at de selv kan foreta et valg på et så godt grunnlag som mulig ». Dette medlem mener dette er uttrykk for en god konservativ holdning. Dette er å vise tillit til enkeltmenneskets vurderingsevne selv om valget er vanskelig. I fremtiden vil vi få et samfunn som i minst like stor grad som i dag utfordrer vår toleranse og respekt for dem som er annerledes. Respekten for det som er annerledes, er grunnleggende i konservatismen fordi menneskeverdet må gjelde uavkortet uansett intellektuell og fysisk utrustning, rase eller tro.

Komiteens medlem Ansgar Gabrielsen fra Høyre mener at fosteret har et selvstendig krav på rettsvern helt fra unnfangelsen av. Dette rettsvern er etter dette medlems mening ikke ivaretatt på en fullgod måte ved at en persons avgjørelse kan resultere i at livet avsluttes for et annet påbegynt liv. Menneskeverdet er ikke tilstrekkelig ivaretatt i dagens abortlov med det graderte vern fosteret er gitt.

Dette medlem vil også peke på den utviklingen som finner sted med hensyn til aborter etter 12. svangerskapsuke. Den nærmest automatiske innvilgelse av abort for 12.-16. svangerskapsuke kan dette medlem ikke se er i tråd med gjeldende abortlov. Dette medlem frykter en utvikling hvor man på et stadig tidligere stadium kan konstatere « avvik » hos fosteret, som i neste omgang blir begrunnelsen for å ta abort. Et samfunn som utvikler seg i retning av å sortere mennesker allerede på fosterstadiet, vil få resultater som de fleste nok ikke ønsker seg. Problemet vil nok vanskelig la seg løse innenfor dagens abortlovgivning selv om man sløyfer lovens § 2 c og gjør andre justeringer. Det vil til syvende og sist være selve selvbestemmelsesretten som blir skranken for det ønskelige.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti og medlemmet Ansgar Gabrielsen fra Høyre vil understreke at retten til liv er den mest grunnleggende av alle menneskeretter. Denne retten må gjelde fra unnfangelsen til en naturlig død. Menneskelivet begynner ved befruktningen når eggcelle og sædcelle smelter sammen, og da begynner også menneskeverdet. Allerede fra starten av er det nye menneskets genetiske anlegg bestemt.

Disse medlemmer mener samfunnet må ha en plikt til å beskytte og verne ethvert liv, også det ufødte barn som ikke har noen mulighet til å beskytte seg selv. Fosteret er et selvstendig individ og ikke bare en del av morens kropp. Lov om svangerskapsavbrudd innebærer at det ufødte barn er helt uten rettslig beskyttelse de 12 første ukene. Avgjørelsen om barnet skal få leve eller dø, overlates til moren alene. Dette betyr i realiteten en privatisering av avgjørelsesmyndigheten og en nedvurdering av fosterets menneskeverd.

Disse medlemmer viser til at abort er en interessekonflikt mellom moren og det ufødte barn. Dagens lov gir den ene part - moren - alle rettigheter til å avgjøre saken de 12 første ukene.

Disse medlemmer er uenig med Regjeringen i prinsippet om at fosteret skal ha et gradert vern, som øker med alderen. Et liv er et liv fra det starter ved befruktningen, og til det slutter ved døden.

Disse medlemmer vil peke på at utviklingen innen medisinsk teknologi gjør det mulig å fastslå utviklingsavvik hos fosteret stadig tidligere. Dette reiser nye etiske konflikter i forhold til abortloven og morens suverene rett til å avgjøre barnets mulighet til å bli født. Det åpnes muligheter for å sortere menneskeliv på fosterstadiet i større grad enn hittil. Moren pålegges et stadig større ansvar idet hun før 12. uke er alene om å avgjøre fosterets skjebne.

Disse medlemmer viser til at legevitenskapen gjør det mulig å berge stadig yngre for tidlig fødte barn. Avstand i tid mellom når et barn er levedyktig utenfor mors liv, og når livet avbrytes ved provosert abort, er stadig blitt kortere. Det er etisk uakseptabelt at et barn som fødes etter framprovosert abort, skal legges bort for å dø, hvis barnet i virkeligheten er levedyktig.

Disse medlemmer mener det ufødte barns rettigheter må gjenreises. Samfunnet må gi et rettslig vern fra befruktningen av. For å få dette til er det nødvendig med en ny lov som bygger på fosterets rett til liv. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å oppheve lov om svangerskapsavbrudd og i stedet foreslå en lov om vern av ufødt liv som bygger på følgende hovedprinsipper:

1.	Alle menneskefoster har rett til liv fra befruktningen av.

2.	Alle kvinner sikres støtte og hjelp under svangerskapet og etter fødselen.

3.	Begge foreldres rettigheter og plikter må fastlegges.

4.	Et svangerskap kan bare avbrytes i en kvalifisert medisinsk nødsituasjon, der det er alvorlig fare for morens liv på grunn av fysisk eller psykisk sykdom eller når svangerskapet er en følge av overgrep som incest og voldtekt, noe en uhildet instans må være med i bedømmelsen av. »

Disse medlemmer mener det er viktig å berge flest mulig menneskeliv. Dersom det ikke blir flertall for å oppheve dagens abortlov og forslaget om en ny lov som gir fosteret reelt rettsvern, vil disse medlemmer subsidiært fremme forslag alene eller sammen med andre partier om lovendringer som vil styrke fosterets rettsvern. Det gjelder bl.a. forslag om obligatorisk rådgivning, en formålsbestemmelse i abortloven, betenkningstid før abortinngrepet utføres og opphevelse av § 2 c i lov om svangerskapsavbrudd som bl.a. dreier seg om abort på grunn av funksjonshemming eller alvorlig sykdom hos fosteret.

Disse medlemmer vil understreke at det er nødvendig med en omfattende innsats både med svangerskapsforebyggende og abortforebyggende tiltak for å få redusert aborttallet. Samfunnet må yte aktiv hjelp og støtte til den gravide kvinne både under svangerskapet og etter fødselen, slik at hun kan se seg i stand til å bære fram barnet. Like viktig er det med holdningsskapende og etisk forankret undervisning om familieplanlegging og prevensjon for å forebygge uønsket graviditet. Disse medlemmer vil komme nærmere tilbake til dette under andre kapitler i innstillingen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at den medisinske utviklingen om få år vil stille oss overfor nye etiske problemstillinger som Regjeringens abortmelding ikke drøfter eller foreslår politiske retningslinjer for. Dagens debatt om abortmeldinga domineres av etiske problemstillinger rundt senaborter fordi avvik ved fosteret i dag som oftest påvises gjennom fostervannsdiagnostikk eller ultralyd etter 12. svangerskapsuke.

Dette medlem viser til at Regjeringa skriver i abortmeldinga at disse undersøkelsene kan erstattes av blodprøver av mor i 5.-6. svangerskapsuke om få år. Dette reiser nye etiske problemstillinger som overskygges av debatten om senaborter.

Tilgangen på stadig mer informasjon om fosterets helsetilstand vil uten en politisk/etisk debatt kunne utvikle seg til å bli et generelt valg om hvilket barn man vil ha. En slik utvikling stiller politikere og enkeltmennesker overfor en helt ny situasjon.

Regjeringa er ikke i forkant av denne utviklinga verken gjennom å foreslå retningslinjer for nye undersøkelsesmetoder, eller ved å reise den nye etiske debatten. Vi kan dermed om få år havne i samme situasjon som har preget disse problemstillingene fram til nå - nemlig at den medisinske utviklinga legger premissene for politiske vedtak som kommer i etterkant - ikke i forkant.

Dette medlem mener at tilbudet om nye medisinske metoder for å undersøke fosterets tilstand, f.eks. blodprøver av mor, bør begrenses etter dagens regler for fostervannsdiagnostikk og ikke praktiseres slik tilbud om ultralyd til gravide gis i dag. Dette betyr at det er risikogrupper som skal få slike tilbud.

Dette medlem er imidlertid klar over at når tilbudet om undersøkelser av fosterets tilstand kan gis stadig enklere og billigere og uten risiko for fosteret, kan de retningslinjer som eventuelt vedtas i Norge på dette området, utfordres av mer liberale regelverk i våre naboland.

Dette medlem mener imidlertid at det er ønskelig at det norske regelverket holder tilbake - så langt som mulig - slik at ikke screening av fostre, jakt på fostre med avvik og « behandling » som ikke er behandling, men provosert abort - vokser seg fram som en del av svangerskapsomsorgen. En slik utvikling vil føre i retning av et sorteringssamfunn som kan gi enda mindre plass til mennesker med avvik, funksjonshemmede og andre som ikke passer inn i malen for hva som anses som « normalt ».

Dette medlem viser til at andre land har langt mer liberale regler for undersøkelser om fosterets egenskaper, og at dette f.eks. i USA har ført til at det er svært vanskelig å få helseforsikringer for personer med Down syndrom. Dette medlem mener at slike eksempler viser at også snevre økonomiske betraktninger kan styre samfunnets og enkeltpersoners etiske valg vesentlig.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at det er svært viktig at det så snart som mulig gis politiske retningslinjer for nye medisinske muligheter for undersøkelser om fosterets tilstand, før slike metoder blir ferdig utviklet og tatt i bruk.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen legge fram for Stortinget forslag til lovverk som skal regulere nye medisinske metoder som kan gi kunnskap om egenskaper ved fostre. »

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil innledningsvis vise til at Fremskrittspartiet stiller sine tillitsmenn fritt i moral- og livssynsspørsmål, og dette gjelder selvfølgelig også abortproblematikken. Dette medlem viser til at som en konsekvens av dette vil det være ulike syn i partiet på gjeldende abortlovgivning og på den foreliggende stortingsmelding om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd.

Dette medlem er personlig motstander av nåværende abortlov, men gjør likevel oppmerksom på at Fremskrittspartiet som parti er enig i den abortlov som i dag er gjeldende. Som en konsekvens av det som allerede er anført, viser dette medlem til at Fremskrittspartiets stortingsgruppe er fristilt i forhold til abortloven og vil også være det i forhold til behandlingen av St.meld. nr. 16 (1995-1996) i Stortinget.

Dette medlem viser til at den foreliggende melding ikke går inn for utvidet adgang til selvbestemt abort utover tolvte svangerskapsuke. Dette medlem støtter dette. Videre viser dette medlem til at meldingen heller ikke gir utvidet adgang til abort på medisinsk-sosiale kriterier etter attende svangerskapsuke. Dette medlem støtter også dette.

Fremskrittspartiet er enig i at det ikke innføres en tvungen veiledningstjeneste for gravide før tolvte svangerskapsuke, men er enig med departementet i at den frivillige veiledningstjenesten styrkes.

Dette medlem viser til at meldingen åpner for gratis utdeling av p-piller som et ledd i det forebyggende abortarbeidet. Dette medlem kan ikke si seg enig i dette forslaget idet dette medlem mener at det fortsatt bør være reseptplikt på p-piller, særlig med tanke på at enkelte kvinner ved bruk av p-piller kan få alvorlige komplikasjoner, noe som har vært dokumentert. Dette medlem mener at jordmødre ikke bør få anledning til å skrive resepter på p-piller. Dette medlem vil gå mot forslaget om gratis utdeling av p-piller som et ledd i det forebyggende abortarbeidet. Dette medlem kan heller ikke se at det er samfunnets oppgave å subsidiere seksuallivet på denne måte. Det samme vil gjelde for utdeling av gratis kondomer, eksempelvis i videregående skole, noe som Fremskrittspartiet tar sterk avstand fra, idet utdeling av gratis kondomer i skolen utvilsomt vil føre til en tidligere seksualdebut for ungdom, da gratisutdelingen av kondomer i seg selv kan oppfattes som et signal fra samfunnets side om tidlig seksualdebut.

Dette medlem sier seg enig i departementets syn når det gjelder helsepersonalets reservasjonsrett til kun å gjelde deltagelse i selve abortinngrepet, og at slik reservasjonsrett ikke kan aksepteres i forbindelse med forskning, behandling og bruk av fostervev og organer fra fostre. Dette medlem sier seg enig i departementets syn på dette området idet konsekvensene kan bli alvorlige i enkelte sykehus, nettopp i forbindelse med forskning og bruk av fostervev og organer fra fostre. Fremskrittspartiet ser positivt på bruk av fostervev og organer fra fostre i forskning, forebygging og behandlingsøyemed. Dette medlem avviser påstander om at bruk av fostervev vil øke abortpresset. Bruk av vev og organer fra fostre bør ikke ha en særbehandling i forhold til bruk av vev og organer fra døde mennesker generelt. Dette medlem mener at å gi helsepersonell eksplisitt reservasjonsrett når det gjelder behandling og bruk av vev og organer fra fostre, kan gi praktiske behandlingsmessige problemer for enkelte sykehus, noe helsevesenet totalt sett ikke er tjent med.

Stortingsmeldingen legger opp til restriksjoner på bruk av ultralyd i svangerskapsperioden og vil begrense slik ultralydkontroll til en rutinemessig undersøkelse i attende svangerskapsuke. Dette medlem kan ikke si seg enig i denne begrensingen i bruk av ultralyd, da ultralyd fortsatt er den sikreste metode for å påvise problemer med fosteret fra tiende svangerskapsuke og utover til fødsel. Dette medlem er imidlertid enig i at bruk av ultralyd både er kostbart og i normale svangerskap unødvendig. Dette medlem mener at en ikke i lov eller forskriftsform må begrense bruken av ultralyd i svangerskapskontrollen med refusjon fra folketrygden. Det bør være opp til den kontrollerende lege å vurdere hvor mange ultralydkontroller det er behov for i svangerskapsperioden. Dette medlem vil understreke at om rekvirering av ultralyd fra ansvarlig kontrollege skulle skje opptil flere ganger i svangerskapet, må slike kontroller som hittil refunderes av folketrygden.

Dette medlem viser i denne forbindelse til Fremskrittspartiets prinsipprogram hvor det om gen- og bioteknologi fastslås følgende: « Fremskrittspartiet ser positivt på kontrollert bruk av gen- og bioteknologien ». Dette medlem vil særlig her understreke nødvendigheten av at norske forskere og norske sykehus ikke ved en restriktiv lovgiving fratas muligheten til innen dette fagområdet å ligge på høyde med andre land i Vest-Europa det er naturlig å sammenligne seg med, både etisk og kulturelt. Dette medlem stiller seg noe tvilende til om det er fornuftig at kvinner som avgir fostre ved fremprovosert abort, på forhånd skal spørres om det aborterte fosteret kan benyttes i forsknings- og behandlingsøyemed. Dette medlem tror at en slik forespørsel kan være en ekstra belastning i en periode hvor kvinnen p.g.a selve abortinngrepet kan være i en viss psykisk ubalanse. Så langt dette medlem kjenner til, har man i dag ikke en lignende bestemmelse når det gjelder bruk av døde i forsknings- og behandlingsøyemed med unntak av organtransplantasjon hvor den avdøde på forhånd eller de pårørende i etterkant gir slik tillatelse. Dette medlem mener i alle fall at man her må få en lik lovgivning som gjelder bruk av vev av døde personer, og at man ikke spesifikt har en egen forskrift eller lovgivning for bruk av fostervev i forsknings- og behandlingsøyemed.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og medlemmet Annelise Høegh fra Høyre, viser til at kvinner har hatt rett til selvbestemt svangerskapsavbrudd innen utgangen av 12. svangerskapsuke siden 1979. Flertallet mener at prinsippet om retten for kvinnen til selv å bestemme innen 12. uke skal opprettholdes. Flertallet mener at erfaringene med dagens lov om svangerskapsavbrudd ikke gir grunnlag for å endre prinsippene i loven.

Flertallet vil vise til behandlingen av lov om bioteknologi hvor et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet uttalte:

« ....vil peke på at med hensyn til aborter etter 12. svangerskapsuke, må dette kun innvilges dersom det er særlige grunner for dette. Drøfting av abort i disse tilfellene stiller også store krav til den råd- og veiledningstjeneste som behandlingsapparatet må foreta. Her må det legges stor vekt på kvinnens og foreldrenes mulighet til med støtte fra samfunnet å dra nødvendig omsorg for et sterkt funksjonshemmet barn og den eventuelle lidelse dette barnet vil møte i framtida. »

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at bruk av fosterdiagnostikk, herunder ultralyd, ikke skal gis obligatorisk, men være et tilbud. Kvinnen må også gis grundig orientering om hva en slik undersøkelse kan avdekke, slik at kvinnen er kjent med eventuelle konsekvenser av slike undersøkelser før undersøkelsen foretas.

Dette flertallet mener at informasjon og veiledning er viktig. Dette gjelder både for å unngå uønskede svangerskap og i de tilfeller der kvinnen kommer i en situasjon hvor hun vurderer hvorvidt hun skal fullføre et svangerskap eller begjære svangerskapsavbrudd. Det skal være et offentlig ansvar å legge til rette for informasjon til og veiledning av kvinner som uønsket er blitt gravide.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser det som svært viktig at den informasjon og veiledning som gis, er nøytral og objektiv med respekt for kvinnen og den beslutning hun tar. Flertallet mener at veiledning og informasjon basert på ideologi og livssyn må komme som et supplement til det offentlige tilbudet og gis til de kvinner som ønsker et slikt tilbud.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Annelise Høegh fra Høyre, er enig i at kvinnens rett til selvbestemmelse vanskelig kan forenes med en lovfestet rett for barnefaren til å uttale seg. Det må være kvinnen som bestemmer om hun vil rådføre seg med barnefaren, slik 50 % også gjør i dag, og som stadig flere kvinner velger å gjøre.

Lov om svangerskapsavbrudd er i første omgang knyttet til valget om å få eller ikke få barn. I motsetning til 1970-tallets abortdebatt dreier 1990-årenes abortdebatt seg ikke bare om kvinners rett til selvbestemt abort, men også om hvordan kvinner skal forholde seg til mengden av ny informasjon om fosteret.

Med årene vil stadig mer kunnskap om fosteret kunne gis før 12. svangerskapsuke - innenfor tidsrammen av kvinners rett til selvbestemt abort. Dette flertallet kan ikke se at svaret på denne utviklingen er å frata kvinnen retten til selv å bestemme om hun skal ta abort.

Videre mener dette flertallet at en debatt om å flytte grensen for selvbestemt abort er en avsporing av de utfordringer vi i dag står overfor. En slik debatt, langs disse linjer, vil alltid være på etterskudd - teknologien vil som regel være raskere enn lovverket.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og medlemmet Annelise Høegh fra Høyre, vil vise til at da innstillingene til St.meld. nr. 25 (1992-1993) Om mennesker og bioteknologi og til Ot.prp. nr. 37 Om lov om medisinsk bruk av bioteknologi ble behandlet i Stortinget, sto kriterier og praksis ved senaborter sentralt i debatten. I den forbindelse vil flertallet vise til at et mindretall var opptatt av å tilstrebe en felles forståelse og ensartet praksis ved innvilgelse av svangerskapsavbrudd etter 12. uke - en praksis i tråd med lovgivers intensjon. Bakgrunnen for et slikt ønske var de opplysninger Regjeringen kom med i St.meld. nr. 25 (1992-1993) der den skrev:

« Praksis har ikke bygget på de tilrådninger flertallet i sosialkomiteen ga i Innst.S.nr.91 (1982-1983). »

Flertallet vil i den sammenheng også vise til at det i nevnte innstilling ble referert til en arbeidsgruppe, nedsatt av Helsedirektoratet, som hadde i mandat å se nærmere på abortpraksisen etter 18. svangerskapsuke. I innstillingen fra denne gruppen står det bl.a. at:

« For en del nemnders vedkommende framgikk det at lovforståelsen av de her relevante deler av lovverket avvek ganske sterkt fra det som er lagt til grunn for gjeldende rett. »

Komiteen er derfor fornøyd når Regjeringen nå fremmer forslag om å samordne dagens meldings- og registreringsordninger for svangerskap etter utgangen av 12. uke, med den hensikt å kunne føre et bedre tilsyn. Dette er ett av flere viktige tiltak for å få en samordnet og ensartet praksis ved svangerskapsavbrudd etter 12. uke.

Regjeringens varsling i St.meld. nr. 16 (1995-1996) om å oppdatere forskrift og veiledning til lov om svangerskapsavbrudd som følge av ny teknologi, er også et positivt tiltak.

Det viktigste initiativet fra Regjeringen er imidlertid forslag om å gi Statens helsetilsyn ansvar for å arrangere konferanser der medlemmer av abortnemndene samles og diskuterer praksis og erfaringer fra sitt arbeid i nemndene, bl.a. når det gjelder behandlingen av begjæring om svangerskapsavbrudd etter 18. uke.

Komiteen ser et slikt tiltak som helt nødvendig, og det er en god oppfølging av de kritiske merknader som kom fram i Innst.O.nr.67 (1993-1994). Tiltaket må også sees på som en direkte konsekvens av de merknader Helsedirektorates arbeidsgruppe kom med vedrørende abortpraksis etter 18. svangerskapsuke.

Det er i de forannevnte innstillinger lagt stor vekt på å se sammenhengen mellom de muligheter ny teknologi gir, og de mange etiske problemer og dilemma anvendelsen av denne teknologien stiller oss mennesker overfor. Vil f.eks. stadig mer og bedre informasjon om fosterets helsetilstand tidlig i svangerskapet kunne endre dagens aborttall? Vil den nye teknologien kreve at kvinner som i framtida ønsker å bære fram et funksjonshemmet barn, mer aktivt må forsvare et slikt valg? Vil stadig mer informasjon om fosterets tilstand kunne endre eller påvirke våre holdninger til funksjonshemmede i samfunnet? Vil kunnskapen om fosterets helsetilstand gjøre kvinnens valg lettere eller vanskeligere? Påvirker denne informasjonen helsepersonells holdninger til hva som er et verdig liv å leve?

Dette er noen av de spørsmål komiteen har ment har vært viktig å reise i debatten omkring enkeltmenneskers møte med det nye informasjons- og teknologisamfunnet, og partiene viser for øvrig til sine respektive generelle merknader.

Offentlige debatter kombinert med god og nøktern informasjon vil kunne bevisstgjøre kvinner om hvilke vanskelige valgsituasjoner bruken av ny teknologi vil kunne stille den enkelte overfor. Det kan medføre at noen kvinner velger bort muligheten for stadig mer informasjon om fosteret. Samtidig vil kvinner som mottar slik informasjon, kunne føle seg godt forberedt på hvilke vurderinger slik kunnskap vil kunne medføre.

Det er bl.a. gjennom skoleverket, samtaler, politiske debatter og fokus fra media at grunnlaget for å redusere aborttallene og hindre en utvikling mot et samfunn der det ikke er plass til alle, blir lagt. Det må skapes holdninger og sørges for at det utvikles et samfunn der det å ha et utviklingsavvik ikke blir til hinder for et fullverdig og godt liv.

Komiteen vil videre understreke at en viktig forutsetning for å motvirke at fostre med utviklingsavvik velges bort, er at tjenestetilbudet til funksjonshemmede og familier med funksjonshemmede blir kraftig styrket. I tillegg må ordningene for enslige forsørgere bedres. Komiteen vil i den forbindelse vise til Innst.S.nr.180 (1995-1996).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, støtter forslaget om at det er Statens helsetilsyn og fylkeslegene som fortsatt skal føre kontroll med abortlovgivningen og ikke et eget oppnevnt spesialutvalg. Flertallet viser i den forbindelse til at det statlige helsetilsyn så langt, etter flertallets skjønn, har skjøttet sin oppgave med kontroll med svangerskapslovgivningen på en tilfredsstillende måte, og at de etterhvert har opparbeidet seg en god rutine og kompetanse. Flertallet kan ikke se at saken er tjent med å etablere et eget byråkrati for å føre kontroll med abortlovgivningen når erfaringene med fylkeslegenes kontroll er så bra som den er.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til Innst.O.nr.67 (1993-1994) der Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fremmet forslag om å etablere et fast medisinsk/etisk utvalg for å overvåke abortpraksisen ved norske sjukehus. Utvalget skulle organisatorisk legges inn under Statens helsetilsyn, og sjukehusene skulle rapportere til utvalget om sin praksis for abort etter 12. svangerskapsuke i henhold til gjeldende lov og forskrifter.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti og medlemmet Ansgar Gabrielsen fra Høyre vil understreke at disse partiers holdning til etiske konflikter ved livets begynnelse har basis i det kristne synet på menneskeverdet og livets ukrenkelighet. Disse medlemmer mener at samfunnet gjennom lovgivning og på annen måte må gi fosteret og kvinnen egnet beskyttelse.

Disse medlemmer er av den oppfatning at det er kritikkverdig og uheldig at kvinner skal være nødt til å velge abort av økonomiske eller sosiale årsaker, eller fordi kvinnen ikke er kjent med hvilke alternativ og hjelpetilbud som finnes. Dessverre viser erfaringene at ikke alle får den rådgivning og hjelp de føler behov for, verken før eller etter abortavgjørelsen. Derfor mener disse medlemmer det er viktig å få en bedre rådgivning og sikre at alle nås med råd og opplysning.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vil særlig understreke nødvendigheten av at sykehus blir pålagt å sørge for at den gravide får tilbud om veiledning fra de eksisterende godkjente offentlige og private veiledningsinstanser.

Disse medlemmer viser til at meldingen drøfter rimeligheten av at barnefaren skal ha medbestemmelse i avgjørelsen om svangerskapsavbrudd, men disse medlemmer støtter ikke at dette lovfestes. Disse medlemmer mener imidlertid at det er riktig at også veiledningstjenesten på frivillig basis gjør det mulig at barnefarens mening i forhold til abortspørsmålet blir kjent for kvinnen før avgjørelse om svangerskapsavbrudd blir tatt.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Annelise Høegh fra Høyre vil peke på at den kunnskap de nye diagnostiske mulighetene gir, gjør det nødvendig å trekke grenser mellom hvilke skader ved fosteret som skal danne grunnlag for å innvilge svangerskapsavbrudd, og hvilke som ikke kan anses å være av en slik art. I en slik vurdering mener disse medlemmer at man må legge avgjørende vekt på kvinnens og familiens samlede livssituasjon.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti kan ikke se at f.eks. Down syndrom i utgangspunktet skal gi grunnlag for abort etter 12. svangerskapsuke, og vil derfor presisere at hvis et foster etter 12. svangerskapsuke vurderes å være levedyktig, skal ingen kriterier automatisk føre til innvilgelse av abort, men hver søknad skal nøye vurderes ut fra abortlovens bestemmelser.

2. Lovgivning og erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd i de nordiske land

2.1 Sammendrag

Alle nordiske land har i ca 20 år hatt egen lovgivning om svangerskapsavbrudd. Det er selvbestemt svangerskapsavbrudd i Danmark og Sverige. I Finland og Island tas avgjørelsen av legenemnd.

Det framholdes at det i de nordiske land synes å være en tendens til lavere aborttall i 1993 sammenlignet med siste halvdel av 1980-årene. Finland og Island har færrest svangerskapsavbrudd pr. 1.000 kvinner i fruktbar alder. Antallet er høyest i Sverige, etterfulgt av Danmark og Norge. I alle de nordiske land er aborthyppigheten høyest i aldersgruppen 20-24 år. Svangerskapsavbrudd pr. 1.000 levendefødte viser nedadgående tendens i de nordiske land, unntatt Island. Sverige hadde i 1993 flest abortinngrep i prosent av levendefødte (29 %), mens Finland og Island hadde færrest (15-16 %), og Norge 25 %.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen ser det som positivt at svangerskapsavbrudd blant unge jenter er synkende i alle de nordiske landene. Komiteen mener derfor at det er grunnlag for å få ned uønskede svangerskap ytterligere, dersom det settes inn flere og bedre tiltak rettet særlig mot målgruppene ungdom i de største byene og yngre kvinner. Det vises blant annet til et prosjekt på Stovner i Oslo der aborttallene er halvert etter at bydelen igangsatte en rekke tiltak. Oslo har fortsatt de høyeste aborttallene i gruppen 15-24 år. Samtidig har det vært en gledelig nedgang i antall svangerskapsavbrudd blant tenåringer i Oslo på litt over 13 % fra 1990 til 1993. Komiteen mener færre svangerskapsavbrudd kan forklares med det målrettede arbeidet blant tenåringer for å forebygge uønskede svangerskap. Komiteen mener derfor at svangerskapsforebyggende tiltak i storbyene bør prioriteres.

Komiteen vil peke på at Norge ligger relativt høyt på abortstatistikken i forhold til andre land det kan være naturlig å sammenligne oss med. Statistikk fra 1990 viser at f.eks både Nederland, England, Frankrike og Australia har lavere aborttall enn Norge. (Kilde: Induced Abortion. A world review 1990.)

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Annelise Høegh fra Høyre, er imidlertid kjent med at aborttallene i Norge og de nordiske landene er lave sett i en global sammenheng.

Flertallet tror dette i stor grad kommer av bedre opplysning og prevensjonsveiledning i våre land sammenlignet med andre land. Flertallet er kjent med at Sverige og Danmark har en lovgivning som i likhet med Norge gir kvinnen rett til selvbestemt abort innen et visst tidsrom. Sammenholdt med disse landene ligger Norge relativt gunstig an når det gjelder utviklingen i aborttallene. Flertallet har merket seg at det i Norge er store geografiske variasjoner i aborttallene, samt at storbyene ligger langt høyere enn landsgjennomsnittet. Den samme tendensen finner vi også i Sverige og Danmark.

Flertallet er kjent med at registreringen og statistikken utarbeides forskjellig fra land til land og kan i noen tilfeller være beheftet med usikkerhet slik at den ikke kan legges til grunn for entydige konklusjoner. Flertallet mener tallene fra land hvor abort utføres illegalt, er beheftet med stor usikkerhet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, har merket seg at abortlovgivningen ikke er lik i de nordiske land. I Norge, Sverige og Danmark er det selvbestemt abort, mens det er en legenemnd som fatter avgjørelser om svangerskapsavbrudd i Finland og Island basert på om kriteriene for abort er innfridd. Det er interessant å registrere at aborttallene i Finland og Island er langt lavere enn i Norge, Sverige og Danmark. Dette tyder på at lovverket også har betydning for antallet aborter som blir utført.

3. Svangerskapsavbrudd. Statistikk og utvikling. Metoder

3.1 Sammendrag

Fra midten av 1960-årene fram til midten av 1970-årene var det sterk økning i både antall begjæringer om svangerskapsavbrudd og antall innvilgede begjæringer. Antall innvilgede begjæringer økte fra vel 4.500 i 1966 til vel 15.100 i 1975. Antall illegale aborter er ikke kjent, og det er derfor ikke mulig å vite noe om hvordan det totale antall svangerskapsavbrudd utviklet seg i disse årene.

Utviklingen i antall svangerskapsavbrudd viser en relativt stor grad av stabilitet etter at gjeldende lov trådte i kraft 1. januar 1979. Etter 1979 var det en nedgang de første årene fram til 1982 (13.496), deretter en økning fram til 1989 (16.208). Fra 1989 har det vært en kontinuerlig nedgang og en må tilbake til 1984 for å finne lavere antall svangerskapsavbrudd enn i 1994 (14.533). Det framholdes at nedgangen sammenfaller i tid med den intensiverte forebyggende innsats mot uønskede svangerskap og abort, og til tross for at det i dag er flere kvinner i fruktbar alder og flere enslige kvinner. I perioden fra 1979 til 1994 har andelen svangerskap som ender med svangerskapsavbrudd, variert mellom 19 og 23 %, med høyest andel i 1986 og lavest i 1994.

Svangerskapsavbrudd forekommer oftest blant unge kvinner. Kvinner i aldersgruppen 20-24 år har klart høyest hyppighet. For denne aldersgruppen økte aborthyppigheten sammenhengende fra 1981 til 1989, mens det deretter har vært nedgang. Kvinner i aldersgruppen 25-29 år har nå nest høyest aborthyppighet, etterfulgt av kvinner under 20 år. I 1993 gjaldt 46 prosent av svangerskapsavbruddene kvinner under 25 år. I 1979 var det kvinner under 20 år som hadde høyest aborthyppighet. Hyppigheten i svangerskapsavbrudd blant unge kvinner var relativt stabil til slutten av 1980-årene, deretter har det vært nedgang. Blant kvinner i 30-årsalderen har abortratene vært omtrent uendret, mens det blant kvinner over 40 år har vært en halvering i ratene siden 1979.

I hele perioden 1979-94 er 97-98 % av avbruddene foretatt før utgangen av 12. svangerskapsuke. I 1994 ble 75 % utført innen utgangen av 9. svangerskapsuke.

Det er ingen økning i det totale antall innvilgede nemndbehandlede begjæringer etter 1979. Den viktigste grunn til innvilgelse av nemndbehandlede begjæringer har vært sosiale indikasjoner (§ 2 b). Begjæring på grunn av kvinnens helse (§ 2 a) viser en nedgang fra slutten av 1980-årene. Tilsvarende viser begjæring på sosiale indikasjoner (§ 2 b) en viss nedgang fra samme tidspunkt med en stabil tendens de siste år. Begjæring etter indikasjon nevnt i § 2 c (skade, sykdom, utviklingsavvik hos fosteret) viser en økende tendens fra slutten av 1980-tallet. Dette forklares først og fremst med økt omfang av fosterdiagnostikk, herunder bruk av ultralyd i svangerskapet. Denne økningen må ses i relasjon til at flere av utviklingsavvikene som nå diagnostiseres ved ultralyd i svangerskapet, tidligere først ble oppdaget ved fødselen. Det framholdes at det hovedsakelig dreier seg om dødelige/svært alvorlige tilstander som til dels er uforenlig med liv. Det uttales at det ikke er holdepunkter for at det har skjedd en liberalisering av nemndenes behandling av disse begjæringene.

Det gjøres i kapitlet også rede for metoder for svangerskapsavbrudd. Den medisinske utviklingen gir mulighet for å erstatte det kirurgiske abortinngrepet tidlig i svangerskapet med medikamentell behandling. Spørsmålet om medikamentelt utførte svangerskapsavbrudd bør ifølge meldingen utredes med tanke på eventuell utprøving av slike metoder også i Norge.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen mener at aborttallene, som i 1995 er ca 14.500 svangerskapsavbrudd, fortsatt er høye, og at det er nødvendig å sette inn ytterligere tiltak for å få ned tallene. Spesielt har komiteen merket seg at svangerskapsavbrudd skjer hyppigst i gruppen 20-24 år, og at det i denne gruppen skjer flere avbrudd enn i gruppen 15-19 år. Dette er en endring fra 1979, da det var gruppen under 19 år som gjennomførte flest svangerskapsavbrudd. Komiteen vil understreke at aborthyppigheten nå er større for kvinner mellom 20 og 29 år, enn for tenåringer. Uønsket graviditet i gruppen 20-29 år skyldes sansynligvis ikke at det er mangel på kunnskap om prevensjon. Stortingsmeldingen drøfter ikke årsakene til denne utviklingen og hva som kan gjøres for å motvirke økt aborthyppighet. Komiteen mener det bør forskes mer på årsaker til svangerskapsavbrudd i ulike aldersgrupper, og på virkningen av ulike tiltak for å forebygge både uønskede svangerskap og svangerskapsavbrudd. Komiteen ser positivt på at antall svangerskapsavbrudd har sunket de siste årene, og at dette spesielt gjelder de yngste jentene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, viser til at forskjellige undersøkelser viser at den seksuelle debutalderen i Norge har vært stabil de siste 20 årene, og at debutalder er knyttet til livsstil. Flertallet mener det derfor ser ut til at åpenhet om sex i ungdomskulturen ikke har påvirket debutalderen. Det samme mener flertallet kan sies om markedsføringen av kondomer og den økte tilgjengeligheten.

Komiteen mener at tiltak for å få ned aborttallene ytterligere spesielt må settes inn for aldersgruppen 16-24 år. Komiteen mener også at skoleetaten og helseavdelingene i kommunene må få større ansvar for å arbeide med forebygging av uønskede svangerskap. Komiteen vil vise til at jordmortjeneste kan være sentral i det svangerskapsforebyggende arbeidet, og at det nå er lovfestet at alle kommuner skal ha slik tjeneste. Komiteen vil understreke at det kommunale helsetilbudet, blant annet det som helsesøstre og leger står for, også skal ha en sentral rolle i det forebyggende arbeidet.

Utviklingen i antall svangerskapsavbrudd viser at sosial situasjon, forholdet til barnefaren, antall barn, og antall barn i varierende alder er faktorer som har betydning når kvinner søker svangerskapsavbrudd.

Komiteen har merket seg at antall svangerskapsavbrudd foregår hyppigst blant ugifte, deretter kommer samboende og så gifte kvinner. Komiteen er kjent med at det har vært en klar nedgang i andelen gifte kvinner som begjærer svangerskapsavbrudd. Samtidig er komiteen kjent med at antall kvinner som lever i samboerskap, stadig er økende. Komiteen mener det er vanskelig å si noe om hvordan samlivsmønsteret gjør det mulig å forutsi noe om forventet mønster i begjæring om svangerskapsavbrudd. Komiteen mener at det er behov for mer informasjon om sammenhengen mellom endringer i samlivsmønsteret og svangerskapsavbrudd, med tanke på et stadig mer målrettet svangerskapsforebyggende arbeid.

Komiteen er kjent med at det er store variasjoner av svangerskapsavbrudd fylkene imellom. Oslo har de høyeste tallene, tall som er mer enn dobbelt så høye som tallene for Sør- og Vestlandet. Finnmark, Troms og også til dels Nordland har høyere aborttall enn landsgjennomsnittet. Komiteen mener det er riktig å prioritere forebyggende arbeid i de fylkene som har de høyeste aborttallene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, mener at svangerskapsforebyggende arbeid kan skje gjennom forsøksordninger med utdeling av gratis p-piller og kondomer, samt målrettede informasjons- og holdningskampanjer. Opplysningskampanjer bør rettes særskilt mot ungdom og gruppen 20-29 år og skal rettes mot gutter i like stor grad som mot jenter.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, er kjent med at 97-98 % av alle svangerskapsavbrudd i perioden 1979-94 ble utført innen utgangen av 12. svangerskapsuke, samt at hele 75 % skjer før utgangen av 9. uke. Dette flertallet har merket seg at det har vært en liten økning i antall svangerskapsavbrudd etter 18. uke fra 1993 til 1994. Dette flertallet mener at økningen først og fremst kan forklares gjennom økt omfang av fosterdiagnostikk, herunder bruk av ultralyd i svangerskapet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil peke på at i de fleste av disse sene svangerskapsavbruddene har fosteret dødelige eller svært alvorlige utviklingsavvik som oftest er uforenlig med liv, og som for en stor del ville resultert i dødfødsler eller at barnet ville dø kort tid etter fødsel. Flertallet vil også peke på at i den totale sammenheng er det svært få svangerskapsavbrudd som gjennomføres etter 12. uke, om lag 370 i 1994, sammenlignet med de om lag 14.000 svangerskapsavbruddene før 12. uke. Flertallet mener derfor det er riktig og mest hensiktsmessig å sette inn større ressurser i det svangerskapsforebyggende arbeidet for å redusere antallet svangerskapsavbrudd som gjennomføres før 12. svangerskapsuke. Flertallet vil følge utviklingen av antall svangerskapsavbrudd både før og etter 12. svangerskapsuke nøye.

Flertallet har også merket seg at antall innvilgede begjæringer i primær- og klagenemndene har økt når det gjelder risiko for fosterskade, mens det har hatt en nedgang i sosiale årsaker. Dette bekrefter at det ikke har skjedd en liberalisering i behandlingen til primær- og klagenemndene. Videre er flertallet kjent med at det er lik praksis i nemndene, noe som indikerer at nemdene opptrer etter intensjonene i loven og at dette er en god ordning som gir likebehandling av alle uansett hvor en bor i landet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, vil peke på at dagens lov om svangerskapsavbrudd gjør at kvinner kan få avbrutt et påbegynt svangerskap på sykehus under trygge forhold. Flertallet ser det som positivt at problemene med illegale aborter, som ofte også utsatte kvinnene for en betydelig fare, nå er blitt helt borte i Norge.

Flertallet vil vise til at i dag utføres svangerskapsavbrudd i stor grad som et kirurgisk inngrep med full narkose. Dette er ressurskrevende fordi det krever en rekke ulike typer helsepersonell. Dessuten medfører et slikt inngrep alltid en viss risiko. Flertallet er kjent med at en metode for ikke-kirurgisk svangerskapsavbrudd - abortpillen - er i ferd med å bli tatt i bruk i Norge. Flertallet støtter dette, men mener kvinnen må få et reelt valg om hvorvidt hun ønsker medikamentelt eller kirurgisk svangerskapsavbrudd. God informasjon til kvinnen er en forutsetning for et slikt valg. Flertallet mener at tilbud om denne type svangerskapsavbrudd kun skal gis ved sykehus.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti og medlemmet Ansgar Gabrielsen fra Høyre vil peke på at antall aborter i Norge har vært relativt konstant gjennom mange år. Det er imidlertid urovekkende at antallet aborter ikke er blitt mer redusert bl.a. sett på bakgrunn av at prevensjonsopplysningen er blitt bedre, og at det nå er mer sosialt akseptabelt å være enslig mor.

Disse medlemmer vil understreke målet om å redusere antall svangerskapsavbrudd. Det er ikke akseptabelt at ca hvert femte påbegynte liv aldri får anledning til å bli født.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i meldingen uttaler at det antall svangerskapsavbrudd som årlig er utført i Norge siden 1979, innebærer noe forenklet at annenhver kvinne vil få utført et svangerskapsavbrudd i løpet av fruktbar alder (15 til 49 år), forutsatt at aborthyppigheten fortsetter. Dette viser til fulle hvilket stort antall aborter som egentlig gjøres her i landet, og nødvendigheten av å få tallet ned.

Disse medlemmer viser til at de aller fleste svangerskapsavbrudd skjer før 12. svangerskapsuke. Svangerskapsavbrudd etter dette tidspunkt behandles i nemnd og skyldes hovedsakelig sosiale årsaker og risiko for skade, sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret. Fra 1991 til 1994 skjedde det en kraftig økning i antall aborter på grunnlag av risiko for fosterskade/utviklingsavvik. Mens det i 1991 ble innvilget 92 begjæringer, var antallet i 1994, 144. Disse medlemmer mener dette er en svært urovekkende utvikling, og mener departementet må se nærmere på dette slik at denne negative utviklingen kan stoppe opp.

Disse medlemmer har merket seg at antallet kvinner som får utført mer enn ett abortinngrep, har økt sterkt fra 1980 til 1994. At ca 30 % av de som fikk utført abort i 1994, hadde fått utført én eller flere aborter tidligere, er et svært høyt antall. Disse medlemmer mener det er viktig å sette i verk tiltak for å reversere denne utviklingen, og vil be Regjeringen vurdere spesielle forebyggende tiltak rettet mot denne gruppen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er kjent med at en metode for ikke-kirurgisk svangerskapsavbrudd er i ferd med å bli tatt i bruk i Norge. Disse medlemmer støtter dette, men vil understreke at tilbud om denne type svangerskapsavbrudd kun skal gis ved sykehus. Kvinnen må selv velge hvorvidt hun ønsker medikamentelt eller kirurgisk svangerskapsavbrudd. Forutsetningen for at disse medlemmer støtter medikamentelt svangerskapsavbrudd, er at behandlingen skal medføre sykehusinnleggelse, og at oppfølging og kontroll av helsepersonell må skje på samme måte som ved kirurgiske inngrep.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at svangerskapsavbrudd i de aller fleste tilfeller skjer ved kirurgiske inngrep. Abortpillen som hittil ikke har vært i bruk i Norge, vil kunne forenkle abortinngrepet betydelig. Samtidig vil det føre til en privatisering av abortinngrepet. Kristelig Folkeparti fremmet allerede i 1989 et Dok.nr.8-forslag om at utprøving og bruk av abortpille ikke skulle tillates i Norge. Forslaget ble imidlertid ikke vedtatt.

Dette medlem vil understreke at bruk av abortpille i tillegg til å privatisere inngrepet, vil gjøre det enda lettere å skjule hva en abort virkelig er. En slik forenklet og mer lettvint abortmetode vil også dekke over alvoret ved å avbryte liv. Presset på mange kvinner til å ta abort vil dermed kunne øke. Abortinngrep ved bruk av abortpille vil måtte gjøres innen 7.-9. svangerskapsuke. Kvinnen vil dermed få økt tidspress på seg for å ta en rask avgjørelse. Betenkningstiden vil bli kort. Dette medlem vil også peke på at hvis pillen først gjøres tilgjengelig i sykehus, blir det vanskelig å stanse en videre utbredelse med påfølgende privatisering. Presset vil være økende på at den skal bli tilgjengelig for alle.

4. Informasjon og veiledning. Beslutningsprosessen

4.1 Sammendrag

Det understrekes i meldingen at alle kvinner som kommer i en situasjon der hun vurderer hvorvidt hun skal fullføre et svangerskap eller begjære svangerskapsavbrudd, skal få dekket sitt behov for informasjon og veiledning. Kvinnen skal i henhold til loven ha opplysninger om inngrepets art og medisinske virkninger. Dersom kvinnen ønsker ytterligere informasjon og veiledning, skal dette gis på en slik måte og ha et slikt innhold at det kan hjelpe kvinnen til å ta en beslutning med utgangspunkt i hennes konkrete situasjon og hennes eget verdigrunnlag og livssyn. Det er et rettssikkerhetsaspekt knyttet til at informasjonen og veiledningen gjennomføres på en objektiv, nøytral måte med respekt for at ansvaret for beslutningen om begjæring om svangerskapsavbrudd er kvinnens.

Det vises til at det ved ulike anledninger er fremmet forslag om obligatorisk sosialmedisinsk /etisk rådgivning, og at Stortinget har avvist slike forslag. Det konkluderes med at erfaringene med gjeldende lov ikke gir grunnlag for en annen vurdering av spørsmålet om obligatorisk rådgivning av alle abortsøkende kvinner enn sist det ble vurdert av Stortinget. Det redegjøres for ulike undersøkelser, og det konkluderes med at disse viser at kvinnene får den informasjon og veiledning loven forutsetter, og som de selv ønsker og har behov for. Det uttales at obligatorisk rådgivning av de fleste kvinner kan bli oppfattet som en lovpålagt formalprosedyre, og som om kvinnen selv ikke er i stand til å foreta de nødvendige vurderinger og avveininger.

En undersøkelse som det redegjøres for, viser at 85 % av kvinnene allerede har tatt sin beslutning om å begjære svangerskapsavbrudd før de kontakter helsevesenet. Det understrekes at det likevel er viktig at kvinnen får den informasjon hun ønsker, selv om det ikke har betydning for selve beslutningen. Det uttales at det ikke er holdepunkter for at kvinner som har fått utført svangerskapsavbrudd, på grunn av dette har forhøyet risiko for psykiske senkomplikasjoner, og at det at en del kvinner får sorgreaksjoner, er en naturlig reaksjon på linje med reaksjoner etter andre vanskelige valg og situasjoner i livet. Det understrekes at de kvinner som har behov for det, derfor på samme måte som i andre livssituasjoner som kan være vanskelige, skal få tilbud om oppfølging.

Det redegjøres for mannens rolle sett i relasjon til spørsmål om svangerskapsavbrudd. Det konkluderes med at det er ikke mulig å forene kvinnens selvbestemmelse med en lovfestet rett for barnefaren til å uttale seg, og at det på dette området må være den enkelte kvinne og hennes forhold til barnefaren som avgjør hvordan mannen trekkes inn i beslutningsprosessen. Erfaringene viser at mange kvinner, der forholdene ligger til rette for det, rådfører seg med barnefaren.

Informasjon og veiledning av abortsøkende kvinner forutsettes dekket av den offentlige helsetjenesten eller annen offentlig virksomhet, f.eks. sosialkontor, familievernkontor o.l. Det vises til at det siden innføringen av gjeldende lov i 1979 har skjedd en betydelig styrking av helsesektoren, og at kommunene i 1984 fikk ansvar for det helsefremmende og forebyggende arbeid, herunder helsestasjonsvirksomhet og skolehelsetjenesten. Det vektlegges videre at jordmortjenesten siden 1995 er en obligatorisk kommunal deltjeneste, og at det har skjedd en utbygging av familievernkontorene.

Det redegjøres for en undersøkelse foretatt ved alle landets 55 offentlige sykehus som foretar svangerskapsavbrudd. Undersøkelsen viser at i de fleste tilfeller er veiledningsbehovet ivaretatt før begjæring om svangerskapsavbrudd framsettes for sykehuset. I de få tilfellene kvinnen gir uttrykk for ytterligere informasjonsbehov i forbindelse med konsultasjonen før inngrepet, er det etablert beredskap på sykehusene for å ivareta dette. Omtrent halvparten av sykehusene oppgir at de har rutiner for henvisning utover den rådgivningen som sykehuset selv kan tilby, dersom kvinnen ber om det. Som de mest aktuelle henvisningsinstanser oppgis: medisinsk genetisk veiledning, sosialkontor, familievernkontor og helsestasjon. Enkelte ganger ønsker kvinnen å bli henvist til prest.

Videre framgår det at 15 av de 55 sykehus oppgir den frivillige organisasjonen Alternativ til abort i Norge (AAN) som en aktuell rådgivningsinstans for kvinner som er i tvil. Tre sykehus opplyser at det er etablert AAN-kontor i sykehusenes egne lokaler i tilknytning til gynekologisk/fødeavdeling. Det vises til at på bakgrunn av undersøkelser foretatt av Statens helsetilsyn, finner Helsetilsynet de formelle og uformelle samarbeidsordningene som AAN har inngått med 14 sykehus, uheldig, da denne praksisen kan gi kvinner som begjærer svangerskapsavbrudd, inntrykk av at AAN utgjør en del av det offentlige tilbudet når det gjelder råd og veiledning. Det understrekes i meldingen at helsevesenet har et særlig ansvar for å informere om det offentlige tilbudet og at tilbud om informasjon og veiledning basert på livssyn eller ideologi er et supplement for de kvinner som særlig ønsker det. Det skal ikke erstatte det offentliges tilbud om informasjon og veiledning eller framstå som en del av det offentlige tilbudet. Det uttales at det er viktig at helsepersonell som er ansatt i det offentlige, er seg sin rolle bevisst når det gjelder ansvaret det offentlige har for informasjon og veiledning. Det framholdes videre at Statens helsetilsyn og fylkeslegene skal påse at råd og veiledning basert på livssyn, jf. f.eks. AANs virksomhet, ikke skal framstå som en del av det offentlige tilbudet.

Det understrekes videre at den enkelte helsearbeiders egne individuelle vurderinger ikke kan avgjøre hvorvidt en pasient skal få den nødvendige informasjon og behandling, og at helsepersonellets reservasjonsrett bare gjelder for personell som utfører eller assisterer ved selve abortinngrepet.

Som et ledd i å styrke muligheten for informasjon og veiledning til kvinner som vurderer svangerskapsavbrudd, vil en vurdere om Helsetilsynets landsdekkende gratis informasjonstelefon for ungdom om samliv, seksualitet og prevensjon bør utvides til også å omfatte voksne. Fremmedspråklige kvinner med mangelfulle norskkunnskaper som er i en situasjon der de vurderer svangerskapsavbrudd, skal gis et likeverdig tilbud om informasjon og veiledning. Det skal tas utgangspunkt i innvandrerkvinnenes verdigrunnlag og livssyn.

I tillegg til en generell veiledning skal kvinner hvor det er diagnostisert utviklingsavvik hos fosteret, få tilbud om informasjon og veiledning fra personell som arbeider med funksjonshemmede barn, og fra de som har erfaring med funksjonshemmede, f.eks. habiliteringsteam, kompetansesentra for sjeldne diagnosegrupper og de funksjonshemmedes organisasjoner.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen vil peke på at det i Norge bor flere fremmedspråklige kvinner i fruktbar alder som til dels har mangelfulle norskkunnskaper. Komiteen kjenner ikke til at det finnes kunnskaper om hvorvidt innvandrerkvinner vurderer svangerskapsavbrudd ut fra andre kriterier enn norske kvinner. Innvandrerkvinner skal gis et likeverdig tilbud om informasjon og veiledning som norske kvinner. Det skal tas utgangspunkt i innvandrerkvinnens verdigrunnlag og livssyn. Det skal brukes tolk der dette er nødvendig. Komiteen vil derfor påpeke nødvendigheten av at helsepersonell som skal gi informasjon og veiledning til innvandrerkvinner i en slik situasjon, skaffer seg nok kunnskaper om deres verdigrunnlag og livssyn, da dette er en forutsetning for et likeverdig tilbud.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at det er et offentlig ansvar å bygge ut et godt og tilstrekkelig informasjons- og veiledningsapparat til kvinner som begjærer svangerskapsavbrudd. Flertallet legger vekt på at all informasjon som gis skal være objektiv, nøytral og kvinnens valg skal respekteres uansett veilederens personlige syn.

Flertallet viser til at både norske, svenske og danske undersøkelser viser at det store flertallet har tatt sin beslutning om svangerskapsavbrudd før de kontakter helsevesenet. I Norge har hele 85 % av kvinnene tatt en avgjørelse før de kontakter helsevesenet for å søke om svangerskapsavbrudd. Legen har likevel plikt til å gi kvinnen informasjon om inngrepets art og medisinske virkninger. Dersom kvinnen ønsker ytterligere informasjon, skal dette gis av legen, eller legen kan henvise til andre instanser. Også sykehuset har et klart ansvar. Erfaringer og statistikk viser at kvinnene mener at de får den informasjon og rådgivning som de har behov for. Fire av fem kvinner mener at de får oppfylt sitt behov for informasjon om inngrepets art. To av tre mener at informasjonen om de medisinske virkningene er bra. En mindre undersøkelse viser at det i dag er vesentlig flere som får informasjon enn det var for ti år siden. Likeledes har flertallet merket seg at avgjørelse om svangerskapsavbrudd der kvinnen tar avgjørelsen alene skjer i færre tilfeller i dag enn tidligere, mens avgjørelser sammen med barnefaren øker. Flertallet støtter i det vesentligste dagens krav til informasjon og veiledning, men mener at det kan være behov for en gjennomgang av rutinene.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Annelise Høegh fra Høyre, mener at dagens kvinner ikke velger lettvinte løsninger. En undersøkelse som ble foretatt ved Regionsykehuset i Trondheim i 1994, viser at hele 67 % var i tvil om sin beslutning om å ta abort i 1993, mens denne andelen var 22 % i 1983. Dette flertallet mener derfor at ikke noe tyder på at det er lettere for kvinnene å velge svangerskapsavbrudd i dag enn det var tidligere.

Komiteen mener at Helsetilsynets landsdekkende gratis opplysningstelefon om samliv, prevensjon og seksualliv som i dag kun er for ungdom, bør utvides til å gjelde alle som har behov for slike samtaler.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at erfaringene fra gjennomførte undersøkelser viser at en stor andel kvinner er tilfreds med informasjonen og veiledningen de får i dag, men er oppmerksom på at dette ikke gjelder alle.

Flertallet vil understreke behovet for at det finnes et godt utbygd rådgivningstilbud til alle de kvinnene som ønsker og har behov for råd og veiledning i spørsmålet om hun vil bære fram barnet, eller ønsker å gjennomføre et svangerskapsavbrudd. Flertallet mener at et slikt tilbud må bygges ytterligere ut, og vil derfor at dagens rådgivningstilbud i offentlig regi skal bli enda mere omfattende. Det er flertallets mening at rådgivning i en slik vanskelig livssituasjon må være objektiv og nøytral. Det er også nødvendig at de som benytter tilbudet om rådgivning, oppfatter at de blir sikret anonymitet. Dette gjør at flertallet ikke vil gå inn for obligatorisk rådgivning

Flertallet mener at AAN-kontorene kan være et supplement til det offentlige tilbudet. Flertallet er kjent med at AAN på oppdrag av Sosial- og helsedepartementet ble evaluert i 1995. Rapporten viser at kun 1/3 av henvendelsene var konsultasjoner knyttet til abortrådgivning. De fleste kvinnene som AAN har samtaler med, ønsker informasjon om rettigheter og økonomi. Evalueringen kan ikke dokumentere at rådgivningen AAN gir, har abortforebyggende effekt. Flertallet har også merket seg at AANs rådgivere har mangelfull kompetanse innen rådgivningsvirksomhet. Rådgivningen var preget av rådgivers abortsyn. Flertallet har også merket seg at samtlige var imot selvbestemt abort. Flertallet mener derfor at det er uheldig at 4 av 18 AAN-kontor har fysisk plassert seg på sykehus rundt omkring i landet. I tillegg har 10 AAN-kontor inngått formelle eller uformelle avtaler med sykehus. Svangerskapsforebyggende tiltak er mye mer enn å gi et tilbud etter at kvinnen er blitt uønsket gravid. AAN-kontorene er et tilbud kun etter at kvinnen er blitt gravid. Flertallet mener det er viktig å skille mellom et frivillig tilbud til kvinnen dersom hun er blitt uønsket gravid, og et offentlig tilbud for å forebygge uønskede svangerskap. Derfor mener flertallet at AAN-kontorene kan være et supplement til det abortforebyggende arbeidet, men at etablering i sykehus lett ville kunne forveksles med et offentlig tilbud. Flertallet er derfor imot en slik lokalisering av AAN-kontorene, og vil understreke at det er det offentliges ansvar å bygge opp et eget tilbud til alle som har behov for råd og veiledning.

Flertallet mener at det ikke kan dokumenteres at kvinner som har tatt abort, har høyere risiko for psykiske ettervirkninger på grunn av et slikt inngrep. Både en norsk undersøkelse foretatt ved Aker sykehus og en amerikansk undersøkelse gjengitt i tidsskriftet JAMA i oktober 1992 viser at psykiatriske senvirkninger er sjeldne.

Flertallet vil vise til at disse partier under de siste års budsjettbehandlinger i Stortinget har fremmet forslag om henholdsvis å redusere og avvikle den offentlige støtten til AAN-kontorene og prioritere det offentlige forebyggingsarbeidet. Et flertall i sosialkomiteen, bestående av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, gikk i B.innst.S.nr.11 (1995-1996) inn for å redusere støtten til AAN med 3 mill. kroner.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at dagens rådgivning i det offentlige helsevesen ikke er god nok. Ikke alle får tilbud om rådgivning, og den rådgivning som gis er heller ikke tilstrekkelig. Omfanget av rådgivning varierer fra sted til sted og fra lege til lege. Evalueringen av AANs organisasjon og virksomhet som ble utført av DIAFORSK i 1995, viser at 58 % av de som har svart på spørreskjema, hadde vært i kontakt med lege eller helsesenter før de kontaktet AAN. 28 % av de som hadde vært i kontakt med helsevesenet, fikk ikke tilbud om å snakke med lege eller annet helsepersonell. Brukerne ga generelt uttrykk for at AAN ga dem støtte og hjelp på en bedre måte enn det offentlige helsevesen.

Disse medlemmer mener de signaler som framkommer i evalueringsrapporten, tilsier at det bør foretas en grundig evaluering av den offentlige informasjons- og rådgivningsvirksomheten overfor gravide kvinner.

Disse medlemmer viser til at frivillige tiltak som bl.a. Medisinernes seksualopplysning og Klinikk for seksuell opplysning driver med svangerskapsforebyggende tiltak. Det vil være viktig også å få evaluert den rådgivning og virksomhet disse og andre lignende grupperinger driver med tilsvarende den evaluering som ble gjort i forhold til AAN.

Disse medlemmer er ikke enig i meldingens negative omtale av AAN. Disse kontorene skal ikke erstatte det offentlige tilbudet, men de er et viktig supplement og/eller alternativ til det offentlige. På AAN-kontorene får kvinner tilbud om samtale og rådgivning. De opplever at de får støtte og hjelp og at noen lytter og er opptatt av deres situasjon. AAN-rådgiverne gir samtidig kvalifisert veiledning. De har utdannelse som sykepleier, jordmor eller sosionom.

All rådgivning som gis også fra offentlige kontorer, vil bære preg av de verdiholdninger rådgiveren selv har. Det er derfor helt umulig å gi en fullstendig nøytral rådgivning. AAN har som målsetting å redusere aborttallet. Rådgivningssamtalen skal gi kvinnen best mulig grunnlag for å ta avgjørelsen om abort eller ikke. Samtidig er utgangspunktet og grunnlaget for samtalen at det er kvinnen selv som til sist tar avgjørelsen.

Disse medlemmer viser til at DIAFORSK i oppsummeringen i sin evalueringsrapport om AAN uttaler:

« Det kan konkluderes på et samlet grunnlag at brukerne i meget høy grad slutter opp om den profil AAN sentralt ønsker å fremtre med både i teori og praksis. Den generelle vurdering fra brukerne er at AAN er et meget bra tilbud som må beholdes i tillegg til det offentlige. »

Disse medlemmer mener det er viktig å opprettholde det viktige abortforebyggende arbeidet som AAN-kontorene driver. Det er positivt om det kan utvikles et nærmere samarbeid mellom AAN og det offentlige helsetilbudet. Disse medlemmer vil støtte et fortsatt og utvidet samarbeid mellom AAN og sykehusene, og mener det bør legges til rette for at det kan opprettes AAN-kontorer på flere enn de 4 sykehusene der det er slike kontorer i dag, i tillegg til det offentlige tilbudet som gis.

Komiteen fremmer følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen foreta en grundig evaluering av informasjons- og rådgivningsvirksomheten i det offentlige helsevesenet og i private organisasjoner overfor kvinner både før og etter et svangerskapsavbrudd. »

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil igjen understreke viktigheten av å satse på en rekke ulike tiltak for å få redusert antall svangerskapsavbrudd. I denne sammenheng er også tiltak etter at kvinnen er blitt gravid, nødvendige. Kvinner som ønsker/vurderer abort som en løsning , må når de oppsøker helsevesenet, bli møtt med tilbud som skisserer en alternativ løsning. Dagens abortlov ivaretar ikke i stor nok grad det veilednings- og rådgivningsbehov disse medlemmer mener er nødvendig for at rådgivningen skal kunne brukes mer aktivt i det abortforebyggende arbeidet.

Disse medlemmer vil peke på at også de kvinner som ikke ønsker informasjon i tilknytning til abortbegjæring, vil ha nytte av slik rådgivning og informasjon. En abortsituasjon er en konflikt mellom det ufødte barn og moren. I denne forbindelse bør helsevesenet ha en plikt til å være et talerør for barnet, og gi moren orientering om hva et liv er, hva abortinngrepet innebærer, og hvilke hjelpetiltak som kan tilbys om hun velger å føde barnet. I denne sammenheng bør også adopsjon framholdes som et alternativ.

Disse medlemmer vil foreslå at det innføres en bestemmelse om obligatorisk rådgivning i abortloven. Det må være en offentlig plikt å gi slik rådgivning og for den abortsøkende å motta den.

Disse medlemmer finner at eneste mulighet til å sikre at alle får nødvendig råd og veiledning, er ved å gjøre denne lovfestet, og foreslår derfor:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til en ny bestemmelse i lov om svangerskapsavbrudd om obligatorisk rådgivning til alle abortsøkende kvinner. »

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader og til at dette forslaget er en subsidiær løsning for Kristelig Folkeparti.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti kan ikke se at obligatorisk rådgivning kan sees på som en motsetning til selvbestemmelsesprinsippet. Andre land som har tilsvarende lov som den norske, har obligatorisk rådgivning. Frankrike har f.eks. en ordning der det forutsettes en rådgivningssamtale ved sosialkontor, helsestasjon, familierådgivningskontor el.l. Det må gå 1 uke fra rådgivningssamtalen til inngrepet utføres slik at den gravide har betenkningstid. Et lignende lovforslag er til behandling i Spania.

Disse medlemmer vil også vise til de siste års erfaringer fra Ungarn. Etter kommunistregimets fall er det innført en ny lov. Kvinnen har fortsatt det avgjørende ordet, men det er innført lovfestede tiltak i form av prevensjonsveiledning, kunnskapsformidling og seksualopplysning. Det er etablert familievelferdssentre som kvinnene må oppsøke for å få hjelp og veiledning når de har søkt om abort. Etter å ha gjennomført samtale på senteret og underskrevet abortsøknad, må kvinnen vente 3 dager før inngrepet kan utføres på sykehus. Første hele året den nye loven virket, gikk aborttallet ned med ca 20 %. Tallene for 1994 viser en fortsatt nedadgående tendens.

Disse medlemmer har merket seg at meldingen søker å gi inntrykk av at det ikke er mange som får problemer etter et abortinngrep. Dette stemmer dårlig med erfaringene mange rådgivere har gjort etter møte med kvinner som har gjennomført en abort. Det vises i denne sammenheng bl.a. til uttalelser fra lege Gunhild Sundal offentliggjort i avisenVårt Land fra 17. april 1996. Tilsvarende erfaringer kan sosionomen ved kvinneklinikken på Ullevål sykehus, Reidun Loven, vise til. Av 500 kvinner hun hadde til samtale før abortinngrepet, kom 300 tilbake etter at inngrepet var utført fordi de hadde psykiske ettervirkninger de ønsket å bearbeide. Også rådgiverne ved AAN-kontorene sitter med lignende erfaringer.

Disse medlemmer mener det er viktig at kvinner som ønsker det, og også barnefaren, får hjelp til å bearbeide sine følelser og tanker etter et abortinngrep. Det vil kunne lindre den negative opplevelsen at de vises omsorg, og at noen tar tid til samtale. Flere steder i landet er det f.eks. etablert sorggrupper der de som har vært gjennom en abort, kan få samtalt om sine vonde følelser i denne forbindelse. I Norge er det gjort lite forskning omkring ettervirkningene av aborter. De undersøkelser som er gjort, har stort sett vært foretatt forholdsvis kort tid etter abortinngrepet. Undersøkelser fra andre land tyder på at kvinner også har psykiske langtidsvirkninger av abortinngrepet. Dette er forhold det også burde vært forsket mer på i Norge, og disse medlemmer vil anbefale at departementet tar initiativ til eller gir støtte til slik forskning.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet går imot obligatorisk rådgivning. Disse medlemmer vil likevel understreke at rådgivningen må bli bedre. I dag får ikke alle abortsøkende tilbud om rådgivning, og omfanget av rådgivning kan variere fra sted til sted og fra lege til lege. I 1993 hadde fire av fem kvinner som fikk utført svangerskapsavbrudd, fått oppfylt sitt behov for informasjon om inngrepets art i konsultasjonen der hun fremsetter begjæring om svangerskapsavbrudd. Når det gjelder informasjon om medisinske virkninger, var informasjonen dekket hos to av tre kvinner.

Disse medlemmer viser til lovens § 5 der det fremgår at legen (eller nemnda) skal gi kvinnen (eventuelt vergen) opplysning om inngrepets medisinske art og virkninger. Legen skal også opplyse kvinnen om at hun, dersom kvinnen ber om det, kan få informasjon og veiledning om den bistand samfunnet kan tilby henne. Disse medlemmer mener informasjon om den bistand samfunnet kan gi, er meget viktig i en slik beslutningsfase. Dagens lovtekst kan føre til at legene unnlater å informere om samfunnets støtteapparat, og disse medlemmer vil derfor stryke « dersom kvinnen ber om det » fra lovteksten. Det er grunn til å være kritisk til at kun to av tre kvinner får informasjon om de medisinske virkninger. Disse medlemmer forutsetter at lovens § 5 vedrørende legens informasjonsplikt om inngrepets medisinske art og virkninger oppfylles bedre enn til nå.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å endre lov om svangerskapsavbrudd § 5 slik at ordlyden i siste ledd: dersom kvinnen ber om det, fjernes. »

Disse medlemmer viser til at mange sykehus har standardiserte informasjonsskriv blant annet om svangerskapsavbrudd. Et standardisert informasjonsskriv skal gis til alle abortsøkende kvinner. Dette skrivet skal omhandle den bistand samfunnet kan gi kvinnen. Helsetilsynet kan eventuelt ha en tilsynsrolle for å følge opp at dette blir iverksatt. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

« Stortinget pålegger Regjeringen å iverksette en ordning der alle abortsøkende kvinner får et standardisert informasjonsskriv, som omhandler den bistand samfunnet kan gi kvinnen, og hvor hun kan få ytterligere informasjon om etiske aspekter ved svangerskapsavbrudd. »

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at en undersøkelse som ble foretatt ved Regionsykehuset i Trondheim i 1994, viser at hele 67 % var i tvil om sin beslutning om å ta abort i 1993, mens denne andelen var 22 % i 1983.

Disse medlemmer ønsker at kvinnen får en tenkepause på 5 dager mellom rådgivningssamtale med lege til inngrepet utføres. Abort er en så viktig avgjørelse at det er grunn til å gi den gravide en tenkepause. Disse medlemmer viser i den henseende til ordningen i Frankrike som fungerer etter slike linjer.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av lov om svangerskapsavbrudd som innfører en betenkningstid på 5 dager fra søknad om abort fremsettes, til inngrepet utføres. »

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at dette for Kristelig Folkeparti er subsidiære løsninger.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke behovet for informasjon og veiledning i forbindelse med både svangerskapsforebyggende arbeid og med søknader om svangerskapsavbrudd. Dette medlem mener likevel at kvinner i hovedsak har moralsk kapasitet til å avgjøre dette spørsmålet sjøl, uten å måtte rettferdiggjøre det overfor noen. Det må derfor være frivillig i hvilken grad kvinnen ønsker informasjon i forbindelse med søknad om abort, men det må være legens ansvar å forespørre kvinnen om hun ønsker slik informasjon.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 1.

5. Tilsyn og overvåking av praksis med lov om svangerskapsavbrudd og lov om medisinsk bruk av bioteknologi

5.1 Sammendrag

Det understrekes i meldingen at tilsyn med praktisering av lov om svangerskapsavbrudd og den fosterdiagnostiske virksomheten må ses som en del av det generelle tilsynsansvaret, og integreres i Helsetilsynets og fylkeslegenes løpende virksomhet. Det redegjøres for regelverket som regulerer dette.

Det redegjøres for tre undersøkelser som er foretatt av Statens helsetilsyn om henholdsvis abortnemndas avslag på begjæring om svangerskapsavbrudd etter lov om svangerskapsavbrudd § 2 b (sosiale grunner), om praktisering av helsepersonellets reservasjonsrett og om nemndbehandlede svangerskapsavbrudd på indikasjon etter § 2 c (skade, sykdom, utviklingsavvik hos fosteret. Av resultatene fra undersøkelsene framholdes spesielt at det hovedsakelig er svært alvorlige/dødelige utviklingsavvik som danner grunnlag for begjæring om svangerskapsavbrudd etter § 2 c, og at nemndene har en relativt lik praksis. Dette gjelder også vurdering av levedyktighet basert på diagnose. Det uttales at det ikke er holdepunkter for å påstå at det utføres flere svangerskapsavbrudd etter § 2 c i 1994 enn i de foregående år der det er stilt diagnosen Down syndrom hos fosteret.

Undersøkelsen vedrørende helsepersonellets reservasjonsrett viser at i tillegg til helsepersonell som har reservert seg mot å utføre eller assistere ved abortinngrep, har personell reservert seg mot stell og pleie av kvinnen. Reservasjonsretten gjelder ikke for dem som gir kvinnen stell, pleie og behandling før og etter inngrepet, og det uttrykkes derfor behov for at Statens helsetilsyn og fylkeslegene gjennom sitt tilsyn følger opp praktiseringen av loven og forskriften på dette punkt.

Det framholdes at Norge sammen med de øvrige nordiske land, har gode melde- og registreringssystemer vedrørende svangerskap og fødsel sett i forhold til øvrige land det er naturlig å sammenligne seg med, men at utviklingen innen fosterdiagnostikk gjør at det i dag er vanskelig å få den ønskede oversikt. Dagens meldesystem inneholder ikke opplysninger om det er foretatt fosterdiagnostiske undersøkelser og resultatet av slike. Det uttrykkes derfor behov for et samordnet melde- og registreringssystem som ivaretar de mål som er satt for melde- og registreringssystemene for fødsler, svangerskapsavbrudd og fosterdiagnostisk virksomhet. Man bør ifølge meldingen basere seg på de organer og institusjoner som allerede er etablert.

Medisinsk fødselsregister (MFR) skal gi oversikt over helseforholdene i forbindelse med svangerskap og fødsel. Det påpekes at melde- og rapporteringsordningene for fosterdiagnostikk bør ses i sammenheng med de som gjelder for fødsler og svangerskapsavbrudd, og at melderutinene til MFR derfor bør utvides til å omfatte alle avsluttede svangerskap etter 12. uke. Videre legges også rapportering om fosterdiagnostikk (medisinsk-genetiske servicefunksjoner) til MFR. Det vil gi løpende og samlet oversikt over virksomheten på disse områdene, og gi MFR mulighet for å ivareta oppgaven med overvåking av misdannelser. Det understrekes at det må etableres et system som både ivaretar hensynet til personvernet og hensynet til korrekt grunnlag for statistikk.

Det framholdes at det ikke bør skje en oppsplitting av kunnskap, innsikt og ansvar hva gjelder tilsynsfunksjonen og overvåking av dette området. På denne bakgrunn finner Regjeringen at det ikke er riktig å foreslå nye særskilte tilsynsorganer.

5.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, vil påpeke at reservasjonsretten i henhold til loven kun kan gis til de som utfører eller assisterer ved selve abortinngrepet. Helsepersonell som gir kvinnen stell og pleie, har ifølge dagens lov ikke adgang til å reservere seg. Etter de erfaringer som er gjort, er flertallet kjent med at selv om en del leger, operasjonssykepleiere og anestesisykepleiere har reservert seg, er det fortsatt svært få som benytter seg av denne retten, og at det i dag ikke skaper noe problem for sykehusenes arbeid. Flertallet ser derfor ingen grunn for at dagens lov skal endres på dette området.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, vil derimot peke på at en undersøkelse foretatt av Helsetilsynet viser at også helsepersonell som i henhold til loven ikke har adgang til å reservere seg, har brukt reservasjonsretten. Det er bl.a. kjent at enkelte kommuneleger i primærhelsetjenesten har påberopt seg reservasjonsrett både ved foreskriving av prevensjon og ved anmodning om innleggelse for svangerskapsavbrudd før 12. uke. Dette flertallet mener dette er uakseptabelt og ber Regjeringen følge opp loven og forskriftene slik at reservasjonsretten kun gjøres gjeldende overfor helsepersonell som har en slik rett. I den forbindelse er det av avgjørende betydning at Statens helsetilsyn følger opp med det tilsyn og den kontroll som er nødvendig, for å se til at lov og forskrifter overholdes.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og medlemmet Annelise Høegh fra Høyre, vil vise til at det ikke er belegg for å påstå at det i dag utføres flere svangerskapsavbrudd etter lovens § 2 c enn tidligere med f.eks. diagnosen Down syndrom. Flertallet konstaterer at kunnskap om fosteret som den nye teknologien gir oss, ikke synes å ha ført til endret praksis når det gjelder avveiningen mellom hensynet til moren og hensynet til barnet ut fra fosterets graderte vern. Undersøkelser foretatt av Statens helsetilsyn og fylkeslegene, viser at det i hovedsak er ved svært alvorlige eller dødelige utviklingsavvik det er gitt grunnlag for begjæring om svangerskapsavbrudd etter § 2 c.

Komiteen er kjent med at Statens helsetilsyn ba Kvinneklinikken ved Regionsykehuset i Trondheim foreta en undersøkelse av nemndbehandlingen ved avslag etter § 2 b. Komiteen har merket seg at praksisen i denne nemnda er at i de tilfellene der kvinnen er i tvil om hun vil gjennomføre svangerskapsavbrudd, avslås søknaden. Komiteen støtter denne praksisen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, mener at Norge har gode melde- og registreringssystemer for svangerskap og fødsel sett i forhold til øvrige land det er naturlig å sammenlikne seg med. Flertallet vil peke på at det er behov for en bedre samordning av dagens melde- og registreringssystem, men at det neppe er behov for å opprette nye registre. Medisinsk fødselsregister (MF) bør utvides til å omfatte alle avsluttede svangerskap etter 12. uke, slik at dette gjelder både fødsler, spontanaborter og svangerskapsavbrudd. Flertallet slutter seg til at det ikke er behov for å endre melde- og registreringssystemene før 12. svangerskapsuke.

Komiteen slutter seg til forslaget om at det nedsettes en arbeidsgruppe som skal vurdere de praktiske konsekvenser av endringer i meldesystemet for avsluttede svangerskap etter 12. uke. Videre skal arbeidsgruppen se på rapportering fra de som driver medisinsk-genetiske servicefunksjoner, om personvernet blir ivaretatt, de økonomiske konsekvensene og at det gis korrekt grunnlag for statistikken.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at det i dag er mangelfull rapportering og koordinering av innsamlede data vedrørende svangerskap og fødsel, og at det således ikke finnes statistikk over hvor mange senaborter som blir utført som følge av at det blir påvist skade på fosteret. Dagens meldesystem inneholder ikke opplysninger om det er foretatt fosterdiagnostiske undersøkelser og resultatet av disse. Disse medlemmer er av den oppfatning at kunnskap om praksis er en forutsetning for å kunne praktisere forsvarlige grenser, og foreslår derfor at det utarbeides et standardskjema der det i tillegg til statistiske opplysninger om type og omfang av utviklingsavvik skal påføres antall aborter foretatt etter påvist avvik. Opplysningene bør tas inn i Medisinsk fødselsregister (MF), eventuelt kan det opprettes et særskilt landsomfattende statistisk register for senaborter.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å opprette en landsomfattende statistisk registreringsordning for registrering av antall aborter totalt og antall aborter foretatt etter påvist avvik. »

Disse medlemmer viser til at helsepersonell som av samvittighetsgrunner ikke ønsker å utføre eller assistere ved abortinngrep, etter loven har rett til fritak fra dette. Enkelte kan ut fra sin samvittighet også ha problemer med å delta i andre oppgaver i tilknytning til abortinngrepet. Disse medlemmer vil ikke utvide reservasjonsadgangen i loven, men mener arbeidsgiver i slike tilfeller bør vise romslighet i forhold til de det gjelder, slik at de slipper å gå på akkord med sin samvittighet.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 1.

6. Forebygging av uønskede svangerskap og abort

6.1 Sammendrag

Det vises innledningsvis til at formålsparagrafen i lov om svangerskapsavbrudd har et helsefremmende og forebyggende innhold, og til at tiltak for å forebygge uønskede svangerskap sto sentralt i debatten om selvbestemt abort i 1978. Det redegjøres for forebyggingsarbeidet fra 1978 til 1990. I denne perioden ble det bl.a. bestemt at fylkeslegene i perioden 1984-87 skulle utarbeide en handlingsplan for hvert fylke for å intensivere arbeidet med svangerskapsforebyggende tiltak, og i 1987-88 utarbeidet daværende Helsedirektorat en egen handlingsplan for kommende 5 årsperiode.

Om forebyggingsarbeidet 1991-98 vises det spesielt til handlingsplanen for abortforebyggende tiltak 1991-94 og for den nye handlingsplanen for forebygging av uønskede svangerskap og abort 1995-98. Av andre forebyggende tiltak nevnes SUSS-telefonen (Helsetilsynets grønne linje for ungdom om samliv, seksualitet og prevensjon) med 50.000 henvendelser i 1995. Det uttales at kapasiteten i dag er sprengt, og at det er ønskelig å utvide denne. Det nevnes videre at Medisinernes seksualopplysning (MSO) i 1995 underviser om lag 6.000 ungdommer og 700 voksne som skal arbeide med ungdom og deres forhold til seksualitet, f.eks. medisinerstudenter, helsesøstre, jordmødre og lærere. Klinikk for seksuell opplysning (KSO) hadde i 1994 om lag 5.300 konsultasjoner og har i tillegg tilbud om undervisningsopplegg for ungdom og helsepersonell. Det vises også i dette kapitlet til AANs virksomhet og til en evaluering av denne virksomheten fra 1995. Det uttales at evalueringen bl.a. viser at brukerne er fornøyd med den hjelpen de har fått, men at årsaken til at brukerne oppsøker AAN, i liten grad er valget mellom svangerskapsavbrudd eller ikke. Det framholdes videre at evalueringen ikke har dokumentert at rådgivningen AAN gir, har abortforebyggende effekt, og at den har vist at AAN har mangelfull kompetanse innen rådgivningsvirksomhet.

Det understrekes at skolen har en særskilt viktig oppgave med å opprettholde et høyt kunnskapsnivå om familieplanlegging og positive holdninger til prevensjonsbruk. Det redegjøres hvordan læreplanene på de ulike undervisningstrinn søker å ivareta denne oppgaven.

Som kilder for kunnskap om prevensjonsbruk vises det til to landsomfattende spørreundersøkelser fra Statistisk sentralbyrå (1977 og 1988) og salgsstatistikkene fra Norsk Medisinaldepot. De to spørreundersøkelsene viser at det i perioden 1977-88 totalt sett er liten endring i hvor mange som bruker prevensjon. Det har vært en viss økning i prevensjonsbruk i aldersgruppene 20-24 år og over 40 år. Totalt brukte 91 % av kvinnene som hadde behov for det, prevensjon i 1988. Spørreundersøkelsene viser at det har skjedd en viss forskyvning i fordelingen av bruken av de enkelte prevensjonsmetoder siden 1977. Bruken av spiral er gått litt ned, mens bruken av p-piller har økt, noe som bekreftes av statistikkene fra Norsk Medisinaldepot. Kondombruken har holdt seg konstant.

Det vises til at Statens legemiddelkontroll høsten 1995 har spørsmålet om reseptstatus for p-piller, herunder postcoital antikonsepsjon ( « nødprevensjon »), til vurdering.

Det konkluderes med at evaluering av tiltakene innen det forebyggende arbeid mot uønskede svangerskap og abort viser at resultater best oppnås gjennom målrettete tiltak mot definerte målgrupper. Det understrekes at det forebyggende arbeidet må være kontinuerlig og av langsiktig karakter.

Det påpekes at holdningsskapende arbeid som gjør det vanlig å snakke om seksualitet og prevensjon på en trygg og åpen måte, krever engasjement fra lærere, helse- og sosialpersonell og andre. Det uttales at ulike frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner og andre fritidstilbud vil kunne bidra til å styrke ungdommens kunnskap og holdninger på området, og for øvrig at det HIV-forebyggende arbeidet har bidratt til å rette oppmerksomheten mot seksualitet og seksuell adferd, og alminneliggjort temaet som samtaleemne.

Regjeringen går inn for at undervisningen i samliv, seksualitet og prevensjon blir obligatorisk på ungdomstrinnet i 8.-10. klasse og i videregående opplæring, og at samarbeidet mellom skolen og kommunehelsetjenesten styrkes. Undervisningen vil bli fordelt på læreplanene for naturfag, samfunnsfag, heimkunnskap og utvidet kristendomsfag på ungdomstrinnet. I den videregående opplæringen vil undervisningen bli tatt inn i naturfag og andre relevante fagområder. Videre skal undervisningen i den videregående skole styrkes gjennom utvikling av et nasjonalt valgfag i samlivslære.

Det vil bli vurdert hvordan lærernes kompetanse for opplæring i samlivsspørsmål kan styrkes. Videre vil det i forbindelse med revisjon av rammeplanene for høgskoleutdanningen innen helse- og sosialfag bli vurdert å styrke opplæringen i samlivsspørsmål.

Det understrekes at det må være god tilgjengelighet på prevensjon da en finner grunn til å tro at økt tilgjengelighet og lavere terskel for å skaffe seg prevensjon vil bidra til å redusere antall uønskete svangerskap, spesielt hos unge kvinner. Det vil fra 1997 bli startet forsøk i noen kommuner med utdeling av gratis p-piller til kvinner under 25 år fra helsestasjoner, prevensjonskontor, lege eller apotek for å vurdere forebyggingspotensialet i dette tiltaket. Alternativt kan også subsidiering av p-piller vurderes. Det forutsettes at tiltakene kommer i tillegg til det ordinære forebyggingsarbeidet rettet mot ungdom. Det uttales at forsøket også bør omfatte hvilken finansiering som er mest hensiktmessig dersom ordningen skal innføres på mer permanent basis.

6.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, tror at økt tilgjengelighet og lavere terskel, samt lavere kostnad for å skaffe seg prevensjon vil bidra til å redusere uønskede svangerskap, og dermed få ned aborttallene. Den beste måten å arbeide på for å motvirke uønskede svangerskap er å satse på målrettede tiltak rettet mot bestemte grupper der uønskede svangerskap forekommer hyppigst. Arbeidet må være kontinuerlig og langsiktig. Det må derfor opprettes tiltak som er forankret i lokalsamfunnet og som er av varig karakter, f.eks. ved helsestasjoner. Flertallet støtter hovedmålene i Handlingsplanen for forebygging av uønskede svangerskap og abort i perioden 1995-98 og mener at det er realistiske mål å få ned aborttallene både i aldersgruppen 15-19 år og i aldersgruppen 20-24 år dersom innsatsen på det forebyggende området økes. Flertallet mener det er viktig at de målrettede tiltakene styrkes ytterligere og innrettes mot de yngste aldersgruppene, og at arbeidet også koordineres med forebyggingstiltak for seksuelt overførbare sykdommer.

Komiteen viser også til sosialkomiteens innstilling i forbindelse med Helsemeldingen der en enstemmig komité uttalte at det er

« ... grunn til å tro at seksualundervisningen i både grunnskolen og videregående skole for mange skolers vedkommende er mangelfull. Som følge av dette må det legges en helhetlig strategi med forpliktende deltakelse fra alle som har helse- og opplæringsansvar for barn og ungdom ... »

Komiteen vil peke på at undervisning og veiledningssiden må styrkes i lærerutdanningen og i utdanningen av helsepersonell. Skolehelsetjenesten og helsestasjonene vil være viktige brikker i det forebyggende arbeidet overfor ungdommen. Det er nødvendig med et utstrakt samarbeid mellom skoleverket og helsevesenet i dette viktige arbeidet for å få redusert aborttallet.

Komiteen støtter derfor Regjeringens forslag om at undervisning i samliv, seksualitet og prevensjon blir obligatorisk på ungdomstrinnet i 8.-10. klasse og i videregående opplæring. På tidlige klassetrinn bør kunnskapen om og retten til å bestemme over egen kropp inngå som del av undervisningen i fag der dette er naturlig. Konsekvensene må innarbeides i de nye læreplanene både for grunnskolen, ungdomsskolen og for videregående skole.

Komiteen mener det er viktig å bevisstgjøre ungdom i forhold til prevensjonsbruk. Men det er viktig at dette ikke skjer på måter som oppleves som « sex-press » eller som legger unødig stort ansvar på de unge jentene.

Flere frivillige organisasjoner som MSO (Medisinernes seksualopplysning), KSO (Klinikk for seksuell opplysning) og AAN (Alternativ til Abort i Norge) driver forebyggende arbeid gjennom veiledning, undervisning, prevensjon og andre rådgivende tiltak. Komiteen mener dette er positivt. Disse tiltakene skal være et supplement til de offentlige tilbudene. Det er viktig at også disse organisasjonene gir profesjonell faglig informasjon og aksepterer det valget den enkelte tar. Komiteen vil vektlegge at det er det offentlige, staten, fylkeskommunene og kommunene, som har ansvaret for at alle får den hjelp de har behov for uansett alder, sivilstand og hvor i landet de bor.

Antall svangerskapsavbrudd i Nederland er svært lave, ca 1/3 sammenliknet med Norge. Komiteen er kjent med at i Nederland er alle former for prevensjon (unntatt kondom) gratis. Sterilisering er mer vanlig i Nederland enn i Norge, og mer enn halvparten av befolkningen er steriliserte når de er 49 år. Det er vanlig at menn steriliserer seg. Komiteen mener det er positivt at menn også tar sitt ansvar for prevensjon. Ventetiden for å bli sterilisert er i Nederland under 2 måneder, og inngrepet gjøres poliklinisk og er gratis. I Norge omfattes ikke sterilisering av ventetidsgarantien, og det kan være opp til 3 års ventetid.

Komiteen vil peke på at det i Nederland satses mye på familieplanlegging og svangerskapsforebyggende tiltak. Dette er en viktig del av utdanningen for familielegene, som tar opp slike spørsmål med pasientene sine. Samlivsundervisning i skolen og informasjonskampanjer er andre tiltak som det er satset på. Det satses økonomiske midler på forskning omkring forebyggende tiltak og evaluering for å få kunnskap om hvilke tiltak som virker. Det gis også økonomisk støtte til ulike typer opplysningtiltak og initiativ i privat regi som kan redusere aborttallet. I Nederland er det også kort ventetid på sterilisering og lett tilgang på prevensjon. Det er imidlertid nødvendig å oppsøke lege for å få p-piller, noe som gir legene mulighet for å sette prevensjonsbruken inn i en sammenheng.

Komiteen er kjent med at det er nedsatt et utvalg (Lønning-2) som skal vurdere prioritering av ulike sykdommers alvorlightesgrad. Komiteen mener at lang ventetid kan være en årsak til at sterilisering ikke benyttes i særlig stor grad her i landet. Komiteen ber om at sterilisering av både menn og kvinner vurderes i denne sammenheng.

Komiteen vil understreke at det er en viktig målsetting å få redusert antall svangerskapsavbrudd. Dette må gjøres både med forebyggende tiltak for å unngå graviditet og ved å ha et godt utbygd hjelpeapparat både økonomisk og på andre måter slik at færrest mulig velger abort av økonomiske og sosiale grunner. Komiteen vil komme nærmere tilbake til dette under andre kapitler i innstillingen.

Komiteen er kjent med at det i noen kommuner er egne helsestasjoner for ungdom. Dette er tilbud som bør bygges ut flere steder. Både helsesøstre og jordmødre bør være viktige kontaktpersoner for ungdommen som samtalepartnere og rådgivere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, vil vise til at en rekke internasjonale undersøkelser viser at der ungdom vet mye om sin kropp, seksualitet og samliv, er den seksuelle debutalderen senere, de har færre partnere, og det blir færre aborter. Dette er viktig for å forhindre uønskede svangerskap, men også for å forhindre seksuelt overførbare sykdommer.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil derfor gå inn for at kondomer gjøres mer tilgjengelig for ungdom, og at de bør deles ut gratis. Kondom er et bra øyeblikksprevensjonsmiddel for unge mennesker, samtidig som det er den beste metoden for å motvirke seksuelt overførbare sjukdommer. Ikke minst er kondom et viktig virkemiddel for å bevisstgjøre guttene på deres ansvar for å hindre uønskede svangerskap.

Dette flertallet vil som en forsøksordning i en del kommuner gå inn for at jordmødre og helsesøstre, i tillegg til legene, har foreskrivningsrett for p-piller. Sannsynligheten er stor for at det vil være enklere særlig for de unge kvinnene å kontakte jordmor og helsesøster enn en lege for å få resept på p-piller, også fordi de ikke har så lange ventelister som legene. Terskelen for å få de unge kvinnene i tale blir lavere, og dermed øker også muligheten for å nå fram til en ønsket gruppe med veiledning og informasjon. For ytterligere å styrke tilgjengeligheten bør kommunens jordmor og helsesøster ha kontortid på ungdomsskolen. Dette flertallet mener det er riktig at jordmødrenes og helsesøstrenes kompetanse blir nyttet på en bedre måte i arbeidet med å forebygge uønskede svangerskap.

I de tilfellene der jordmor er i tvil om bivirkninger ved bruk av p-piller, bør kvinnen henvises til lege. En lettfattelig informasjon må følge med p-pillen.

Dette flertallet mener også det bør igangsettes forsøk med utdeling av gratis p-piller ved helsestasjon eller opplysningskontor i noen kommuner. Dette skal være et tilbud til kvinner opp til 25 år. Dette flertallet går imot at p-piller skal deles ut gratis fra apotek.

Dette flertallet er kjent med at resepter for p-piller foreskrives for ett år av gangen. Selv om dette burde være rimelig lang foreskrivningsperiode, ber dette flertallet departementet om å gi apotekene myndighet til å utlevere p-piller ytterligere én gang etter at resepten er utgått dersom det skulle være behov for det.

Dette flertallet er kjent med at spørsmålet om reseptstatus for høydoserte p-piller (angrepillen) er til vurdering i Statens legemiddelkontroll. Dette flertallet ser på angrepillen som en prevensjonspille som hindrer befruktning og mener at en slik pille er mindre problematisk enn f.eks. spiral som hindrer et befruktet egg å feste seg. Så langt kan dette flertallet ikke se at det er rapportert om alvorlige bivirkninger ved denne metoden, men at det er en del plager som kvalme, hodepine og brekninger som følger med. Dette flertallet tror derfor ikke det er grunn til å tro at angrepillen skal utvikle seg til å bli et vanlig prevensjonsmiddel, men kun være en nødpille. Dette flertallet mener også at dersom angrepillen skal være et middel for å forhindre uønskede svangerskap, må den selges reseptfritt på apotek, da timebestilling hos lege i de aller fleste tilfeller vil være utenfor den tidsrammen en slik pille kan brukes. Flertallet vil derfor gå inn for at angrepillen kan selges reseptfritt på apotek. Det er viktig at bruksanvisningen som følger med er enkel og lettfattelig.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener det er viktig å vise varsomhet med all medikamentbruk, da det ofte kan foreligge risiko for bivirkninger. Reseptfritak for medisiner må bare gis der dette anses som fullt forsvarlig og medikamentet er godt utprøvd og en har sikkerhet for minimale bivirkninger. Disse medlemmer er imidlertid av den oppfatning at veiledningselementet blir borte dersom det innføres en ordning med ukritisk utdeling av produkter som også medfører medisinske bivirkninger for kvinnene.

Disse medlemmer mener det gir grunn til bekymring at Statens legemiddelkontroll ønsker reseptfritak for høydoserte p-piller (angrepiller), og vil gå imot et slikt forslag.

Disse medlemmer viser til Regjeringens forslag om å igangsette forsøk med utdeling av gratis p-piller i noen kommuner fra helsestasjoner eller opplysningskontor for kvinner opp til 25 år. Tilgang på effektiv prevensjon er et vesentlig element i det svangerskapsforebyggende arbeidet, og disse medlemmer stiller seg åpne til å prøve ut forebyggingstiltak som kan bidra til å redusere aborttallene. Disse medlemmer er imidlertid svært skeptisk til om subsidiering av p-piller vil ha vesentlig svangerskapsforebyggende effekt.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet går inn for at jordmødre og helsesøstre, i tillegg til legene, skal ha foreskrivningsrett for p-piller. For å unngå alvorlige bivirkninger mener disse medlemmer at foreskrivning av p-piller må knyttes opp mot en betryggende medisinsk kontroll og oppfølging. Sannsynligheten er stor for at det vil være enklere særlig for de unge kvinnene å kontakte jordmor og helsesøster enn en lege for å få resept på p-piller, også fordi de ikke har så lange ventelister som legene. Terskelen for å få de unge kvinnene i tale blir lavere, og dermed øker også muligheten for å nå fram til en ønsket gruppe med veiledning og informasjon.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig å øke innsatsen for å få redusert aborttallet. For å få dette til må det settes i verk omfattende tiltak både for å forebygge uønskede svangerskap og for å redusere antall påbegynte svangerskap som ender med abort. Det er behov for både abortforebyggende og svangerskapsforebyggende tiltak for å redusere aborttallet.

Disse medlemmer vil peke på at arbeidet med å redusere antall aborter ikke bare er et spørsmål om å forhindre uønskede graviditeter. Det er viktig å nå fram med informasjon om hvilke hjelpetiltak samfunnet kan stille opp med for å lette byrdene for de som av ulike årsaker ser det som problematisk å få ansvaret for et barn. Abort må alltid være en nødløsning.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at ekteskapet er den beste og mest stabile ramme for seksuelt samliv og for barns oppvekst. Aborttallet er også lavest blant gifte kvinner. Det er imidlertid en realitet at andre holdninger til seksualmoral preger samfunnet i dag. De ulike svangerskapsforebyggende og abortforebyggende tiltak som settes i verk, må derfor legge dette til grunn slik at aborttallet kan bli lavest mulig.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er påkrevd å satse på forebyggende og holdningsskapende arbeid gjennom skolens undervisning. Samlivsundervisningen må være holdningsdannende og settes i en etisk sammenheng. De unge må lære å sette grenser og ansvarliggjøres i forhold til sine handlinger som baseres på egne valg. Orientering om prevensjon må være en del av undervisningen. Elevene må også få forståelse for hva et svangerskapsavbrudd innebærer, og alvoret ved en slik beslutning.

Disse medlemmer viser til at det også er behov for lett tilgang til prevensjonsmidler. Vellykkede forsøk både fra Sverige og Norge (Stovnerprosjektet), viser imidlertid at prevensjonsveiledningen bare har vært en bit av en større satsing med tett oppfølging av helsepersonell, samtalegrupper, samarbeid mellom skole og helsetjeneste og bevisstgjøring på egne valg og grensesetting. Også i Nederland er det en slik helhet i satsingen. Stovnerprosjektet er et eksempel på at en gjennom grundig arbeid ved samtaleopplegg, undervisningsopplegg, samarbeid mellom skole og helsetjeneste, rådgivning, veiledning i grensesetting og styrking av unge jenters identitet og selvbilde har fått en markert reduksjon i aborttallene og heving av den seksuelle debutalder. Dette resultatet er oppnådd uten at virkemidler som gratis utdeling av prevensjonsmidler er blitt brukt.

Disse medlemmer er kjent med at det i noen kommuner er egne helsestasjoner for ungdom. Dette er tilbud som bør bygges ut flere steder. Både helsesøstre og jordmødre bør være viktige kontaktpersoner for ungdommen som samtalepartnere og rådgivere.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti er redd for at en ordning med utdeling av gratis p-piller vil legge en enda større del av ansvaret for prevensjon over på jentene, og fremme bruken av p-piller som prevensjonsmiddel på bekostning av prevensjonsmidler som beskytter mot seksuelt overførbare sykdommer.

Dette medlem vil påpeke at bruk av p-piller er en så alvorlig inngripen i kroppens hormonsystem, at dette forutsetter grundig legeundersøkelse før resept på p-piller utstedes. Dette medlem går derfor imot forslaget om at kommunale jordmødre og helsesøstre skal kunne skrive ut resept på p-piller i tillegg til legen. For å unngå alvorlige bivirkninger mener dette medlem at foreskriving av p-piller må foretas av lege for å sikre betryggende medisinsk kontroll.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil peke på at holdningsskapende arbeid for å styrke bevisstgjøringen hos den enkelte på hva fosteret er, og hva en abort innebærer, er viktig slik at utgangspunktet for avgjørelsen blir at abort er siste utvei. Disse medlemmer mener det er behov for undersøkelser om årsakene til abort. En undersøkelse fra AAN-kontorene, presentert i AANs årsmelding for 1994, viste at hovedårsakene til kvinnenes abortønske er økonomi og forholdet til barnefaren. De samme hovedårsaker framkommer i en undersøkelse foretatt av sosionom Reidun Loven ved kvinneklinikken på Ullevål sykehus for å få klarlagt årsakene til at kvinnene valgte abort i perioden fra september 1992 til mai 1993. Disse medlemmer mener det offentlige må bevilge penger til mer omfattende undersøkelser på dette området over lengre tidsperioder. Ved å få klarlagt årsakene til abort, kan også mer relevante og målrettede tiltak settes i verk.

Disse medlemmer har merket seg at antall aborter øker mest blant kvinner mellom 20 og 29 år. For denne gruppen og enda eldre kvinner vil det antagelig være behov for enkelte andre typer tiltak enn overfor tenåringer. Mange av disse tar abort fordi et barn passer dårlig inn i forhold til utdanning eller karriereutvikling. Her er det nødvendig med en sterk satsing på holdningsdannende arbeid med utgangspunkt i at et ufødt barn også er et levende liv. Samtidig vil det nok også overfor voksne kvinner være behov for en bevisstgjøring på at sikker prevensjon er nødvendig hvis en vil unngå å bli uønsket gravid.

Disse medlemmer viser til at loven gir kvinner som ønsker det, rett til rådgivning i forbindelse med abort, men det er ingen plikt for kvinnene å motta rådgivning. Mange kvinner får derfor ikke tilstrekkelig informasjon om abortinngrepet og de alternativer som finnes. Disse medlemmer mener obligatorisk rådgivning vil være et viktig tiltak å sette i verk for å få redusert aborttallet. Rådgivningen må være individuell og tilpasset den enkeltes behov.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil understreke at den nye abortloven i Ungarn har ført til en stor reduksjon i aborttallet. Loven har en klar formålsparagraf om vern av fosteret, kombinert med obligatorisk rådgivning, 3 dagers betenkningstid og en rekke støttetiltak, bl.a. barnetrygd fra 16. svangerskapsuke. Dette medlem mener lignende endringer i Norge kan bidra til holdningsendringer og reduserte aborttall.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil peke på at også barnefaren bør trekkes med i rådgivningen. Siden press fra barnefaren er en av hovedårsakene til at kvinner velger abort, er det av betydning at han også får informasjon og rådgivning.

Disse medlemmer vil understreke at det er nødvendig å ha ulike rådgivningstilbud både i offentlig og privat regi. Det bør bygges ut landsomfattende kontaktapparat over hele landet hvor kvinner har trygghet for at de vil bli møtt av personer med faglig kompetanse som gir saklig informasjon, personlig omsorg og viser respekt for den enkeltes situasjon. AAN-kontorene er viktige brikker i denne sammenheng.

Disse medlemmer mener også det er nødvendig å mobilisere enkeltmennesker, frivillige organisasjoner og institusjoner til en koordinert og felles innsats for å redusere aborttallet. Det må f.eks. kunne gjøres ved å etablere samtalegrupper, barnevaktordninger og treffsteder for vanskeligstilte mødre.

Disse medlemmer mener det kan redusere aborttallet om det innføres en ordning med betenkningstid i abortloven slik en har i f.eks. Ungarn, Frankrike og Nederland. Dette vil gi kvinnene anledning til å tenke seg ekstra om noen dager før abortinngrepet utføres.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil foreslå at det innføres en ordning med svangerskapsstøtte på størrelse med ordinær barnetrygd fra 16. svangerskapsuke også i Norge. Med en slik støtte viser en fra samfunnets side at det ufødte barn også er et barn, og det vil være en oppvurdering av det ufødte barns menneskeverd. Samtidig vil en svangerskapsstøtte også bety et verdifullt økonomisk tillegg for kvinner som av økonomiske årsaker vurderer abort. Prinsippet om ytelser før fødsel, er i dag allerede innført i forbindelse med overgangsstønaden til aleneforsørgere idet denne utbetales i ettertid for 2 måneder før fødsel. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om innføring av en ordning med svangerskapsstøtte på størrelse med ordinær barnetrygd gjeldende fra 16. svangerskapsuke. »

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at de økonomiske støtteordningene overfor aleneforsørgerne må være så gode at ikke økonomi skal være avgjørende for om en kvinne som vil bli alene om omsorgen for barnet, velger abort eller ikke. Det vises i denne sammenheng til Innst.S.nr.180 (1995-1996), der Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti foreslår en rekke tiltak som ville bedret aleneforsørgernes situasjon, dersom de var blitt vedtatt. Disse medlemmer frykter at de tiltak flertallet gikk inn for, vil bidra til at aborttallet øker ytterligere.

Disse medlemmer mener at adopsjon bør kunne framholdes som et reelt alternativ til abort for kvinner som er i en vanskelig situasjon. Selv om adopsjon kan synes vanskelig, vil det kunne være en mulighet for flere dersom det tas opp i samtaler med den gravide som noe positivt. I denne sammenheng trengs det en holdningsendring blant folk slik at det å adoptere bort et barn ikke blir sett på som noe negativt.

Disse medlemmer vil gå inn for at det settes i verk forsøk der en utprøver forskjellige typer abortforebyggende og svangerskapsforebyggende tiltak. Tiltakene må evalueres for å få bedre kunnskap om hva som virker.

Disse medlemmer mener også det må bevilges mer penger til det forebyggende abortarbeidet. Det må settes av midler på statsbudsjettet som det kan søkes støtte fra til tiltak i regi av frivillige organisasjoner, menigheter, institusjoner og andre. Det må også gis støtte til ulike typer informasjonsmateriell, også materiell som skaper debatt og har en klar holdning til at et foster er et liv. Alle gode krefter må engasjeres, uavhengig av synet på abortloven, for å få en ansvarsmobilisering av befolkningen og et langt lavere aborttall.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 1.

7. Familiepolitikk. Støtteordninger

7.1 Sammendrag

Det vises innledningsvis til formålsparagrafen i lov om svangerskapsavbrudd hvor det understrekes at i tillegg til at samfunnet har ansvar for å forebygge uønskede svangerskap og abort slik at antall svangerskapsavbrudd blir lavest mulig, skal samfunnet så langt råd er sikre alle barn betingelser for en trygg oppvekst. Med dette forstås at samfunnet gjennom sin familiepolitikk og ulike tiltak, f.eks. støtteordninger, kan medvirke til at forholdene blir lagt til rette i forhold til barnefamilienes og aleneforeldrenes levekår.

I Handlingplan 1995-98 for forebygging av uønskede svangerskap og abort er disse spørsmål diskutert. Det vises der til at konklusjoner fra undersøkelser som foreligger pr. i dag vedrørende spesielle tiltak til vanskeligstilte gravide, går i retning av at det er vanskelig å fastslå noen sammenheng mellom slike tiltak og en reduksjon i antall svangerskapsavbrudd. Samtlige undersøkelser konkluderer med at den viktigste faktor når kvinner velger å begjære svangerskapsavbrudd, er deres samlivsforhold eller forhold til partner. Det konkluderes i Handlingsplanen med at utbygging av allmenne støtteordninger til gravide og småbarnsforeldre vil kunne være av betydning for noen av de kvinner som overveier svangerskapsavbrudd. Det dreier seg om ordninger i tilknytning til redusert arbeidstid for småbarnsforeldre og utbygging av barnehager.

Det redegjøres for ulike ordninger som er etablert for å gjøre barnefamilienes situasjon enklere og bedre, f.eks. barnetrygden, utvidelse av fødselspermisjonen, rett til sykepenger ved barns sykdom, utbygging av barnehageplasser, senkning av alderen for skolestart til 6 år og skolefritidsordningen. Det framholdes at tiltakene representerer gjennomføring av en helhetlig omsorgskjede som skal gi barnefamiliene mulighet for tid og trygghet.

I tillegg til de generelle tiltakene for barnefamilier redegjøres det for stønadsordninger som skal sikre ytelser for enslige forsørgere, som overgangsstønad, stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og nedkomststønad. Det vises til at det i St.meld. nr. 35 (1994-1995) Velferdsmeldingen er foreslått enkelte endringer i ordningene for enslige forsørgere.

I omtalen av tiltak for barn og unge med funksjonshemming legges det særlig vekt på at barn med funksjonshemminger har fortrinnsrett ved opptak til barnehager, og at de som trenger det, har krav på særskilt hjelp i skolen. Kommunene har plikt til å gi avlastning til familier med tyngende omsorgsoppgaver. Barn og unge har rett til grunnstønad dersom funksjonshemmingen medfører store ekstrautgifter. Hvis et barn med funksjonshemming trenger mer tilsyn og pleie enn sine jevnaldrende, kan det gis hjelpestønad. Det kan også gis såkalt forhøyet hjelpestønad hvis barnet krever spesielt mye tilsyn/pleie. Arbeidstakere som har omsorg for kronisk syke og funksjonshemmede barn har utvidet rett til sykepenger.

7.2 Komiteens merknader

Komiteen vil peke på at det har vært en bevisst politikk de siste årene å iverksette tiltak som kan bedre småbarnfamilienes hverdag. Tiltakene spenner over et vidt spekter; sterkt utvidet fødselspermisjon, engangsstønad, opprettelse av fedrekvote, tidskontoordning, utvidet rett til sjukepenger under barns sjukdom, sterk utbygging av barnehager, økt barnetrygd og småbarnstillegg.

Komiteen vil peke på at mange småbarnsfamilier er i en tidsklemme. De fleste etablerer seg og stifter familie i en periode av livet da de også er i en oppstartfase i arbeidslivet - de opplever at det kreves mye av dem, samtidig som de også ønsker å bidra mye. Barn krever mye tid og mange småbarnsfamilier har også en trang økonomi.

Komiteen mener vi fortsatt skal ha et samfunn hvor det er plass for alle. Den som er i den vanskelige valgsituasjonen om en vil bære fram et barn eller gjennomføre en abort, må ikke oppleve et press fra samfunnet om at enkelte barn ikke er ønsket.

Komiteen mener at noe av den støtten det offentlige kan gi, er å bygge ut velferdsordningene for barnefamilier generelt og enslige forsørgere spesielt. Komiteen viser til behandlingen av St.meld. nr. 35 (1994-1995) Velferdsmeldingen og Innst.S.nr.180 (1995-1996).

Komiteen vil særlig peke på behovet for å tilrettelegge for barn og unge med funksjonshemming. Ved behandlingen av Velferdsmeldingen uttalte en samlet komité:

« Komiteen vil understreke at alle mennesker er like verdifulle og har det samme menneskeverd. Alle må sikres de samme muligheter til å delta i aktivitetene i samfunnet ut fra sine forutsetninger. Det er nødvendig å legge til rette for at funksjonshemmedes muligheter blir reelle. Fortsatt gjenstår det mye før funksjonshemmede kan oppnå full deltaking og likestilling. »

I tråd med dette sa sosialkomiteen at funksjonshemmede barn skal prioriteres ved opptak i barnehager, samt at barnehagene må ha tilstrekkelig ressurser slik at barna får nødvendig hjelp. Videre at funksjonshemmede i størst mulig grad skal integreres i vanlig skole, men at den enkeltes behov skal være avgjørende. Videre at det skal legges til rette for at de som har behov for spesielt tilrettelagte tilbud, får det. Under behandlingen av Velferdsmeldingen ble det også foreslått en rekke konkrete tiltak som vil lette hverdagen for voksne funksjonshemmede i forhold til bolig, tilgjengelighet til transport og en økt satsing for å gjøre det lettere for funksjonshemmede å være i arbeid. Blant annet ønsket sosialkomiteen at det skal iverksettes flere forsøk som gir funksjonshemmede fortrinn til stillinger i offentlige og private virksomheter. Komiteen vil videre vise til at det under behandlingen av Velferdsmeldingen ble foreslått å gjøre ordningen med personlige assistenter til et fast tilbud.

Komiteen mener det er viktig at det fra samfunnets side gis til kjenne at alle barn er like velkomne, uansett funksjonsevne. Det betyr at det offentlige må stille opp med ulike hjelpetiltak overfor foreldre som får funksjonshemmede barn. De må sikres nødvendig hjelp til å klare denne oppgaven under hele barnets oppvekst og også når barna blir voksne. Foreldrene må slippe å gå fra kontor til kontor for å få hjelp. Offentlige instanser må møte dem med en utstrakt hånd, i stedet for slik mange nå opplever, at de blir mistrodd om de virkelig trenger den hjelpen de ber om.

Komiteen vil understreke at foreldre som får vite at de får et funksjonshemmet barn, må få tilbud om å bli satt i kontakt med foreldre som er i en tilsvarende situasjon, eller andre som arbeider i en slik sammenheng. På denne måten kan de få støtte og gode råd om hvordan de kan innrette seg. Helsestasjoner, trygdekontor og sosialkontor må informere om den støtte og hjelp foreldrene kan få. De bør gis en brosjyre som forteller om rettigheter og hjelpetiltak, hvem som gir hjelpen og hvordan de kan få den. I alle kommuner må det være noen som stiller opp og vurderer den enkelte families hjelpebehov og rettigheter, samt bistår med søknader og med å skaffe de nødvendige hjelpetiltak. Det er uakseptabelt med lang ventetid. Søknadsprosedyrer og saksbehandling må forenkles og gjøres raskere.

Komiteen vil også framheve omsorgslønn og lovfestet rett til avlastningstiltak som viktige tiltak for familier med omsorg for funksjonshemmede.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Annelise Høegh fra Høyre, mener at en alvorlig etisk avgjørelse som spørsmålet om svangerskapsavbrudd er, ikke kan reduseres til et regnestykke om stønader, permisjoner eller barnetilsynsordninger. Å tro at dette er så enkelt for de kvinnene det gjelder, vil være å underkjenne andre menneskers dømmekraft. I en slik vanskelig situasjon kan ikke det offentlige ta avgjørelsen for den enkelte.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil peke på at enslige forsørgere har en større belastning ved å være alene om omsorgen enn familier med to foreldre. Ved behandlingen av Velferdsmeldinga ble det gjennomført en rekke endringer i ordningene for enslige forsørgere som hadde som formål å gi forsørgeren en bedre økonomi i de årene en mottar stønad, samt å gjøre det lettere å komme i arbeid for de enslige forsørgere som har en svak tilknytning til arbeidslivet. Det er en klar sammenheng mellom yrkesaktivitet og levestandard. Dette flertallet mener derfor at endringene som er gjennomført for enslige forsørgere, vil gjøre hverdagen enklere, samtidig som flere får mulighet til å bedre sin situasjon på sikt.

Dette flertallet vil understreke at enkelte barn krever mer tid, pleie og omsorg enn andre. Ved behandlingen av Velferdsmeldinga mente derfor flertallet (Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet) at:

« ... det må være mulighet for forlenget tid med overgangsstønad der særlige forhold tilsier det. Det gjelder for eksempel der barnet er sterkt pleietrengende, funksjonshemmet/varig sykt eller med store sosiale problemer. I slike tilfeller kan det gis stønad inntil barnet er 18 år. Det er også nødvendig å gi mulighet til overgangsstønad over flere år ved forbigående sykdom hos forsørgeren eller barnet inntil barnet er 10 år. »

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at støtteordningene overfor aleneforsørgerne er av betydning for hvorvidt gravide kvinner som vet de vil bli alene om omsorgen for barnet, tar abort eller ikke. Aleneforsørgernes situasjon blir drøftet inngående i Velferdsmeldingen og innstillingen til denne. Regjeringens forslag og forslagene fra flertallet i sosialkomiteen vil drastisk forverre levevilkårene for mange aleneforsørgere. Samtidig som alle partier uttrykker ønske om å redusere aborttallene, er det en stor fare for at omleggingen i stønadsordningene til aleneforsørgerne vil kunne føre til flere aborter.

Disse medlemmer viser til at Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ved behandlingen av Velferdsmeldingen har fremmet forslag som ville bedret aleneforsørgernes situasjon betydelig. Det gjelder størrelsen på overgangsstønaden, lengden på perioden aleneforsørgeren kan motta overgangsstønad, stønaden til barnetilsyn, rett til forsørgertillegg fra Statens lånekasse for utdanning og opprettholdelse av ordningen med nedkomststønad.

Disse medlemmer viser til undersøkelsen utført ved Nasjonalt senter for fostermedisin i Trondheim hvor det ble avdekket at det ble utført svangerskapsavbrudd i over 70 % av tilfellene der det var kjent kromosomavvik ved fosteret. En utvikling der svangerskapsavbrudd ofte foretas når det oppdages funksjonshemminger, kan føre til at det blir en allment akseptert oppfatning at det er en rett for den enkelte å få et funksjonsfriskt barn. På lengre sikt kan dette være med på å påvirke samfunnets og folk flests holdninger til funksjonshemmede i negativ retning.

Disse medlemmer mener det er nærliggende å hevde at det er sammenheng mellom økt antall aborter når det er påvist funksjonshemminger, og manglende trygghet for foreldre til å gi funksjonshemmede barn den oppveksten de ønsker. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å fokusere på de forhold funksjonshemmede barn og deres foreldre lever under, slik at det å føde det handikappede barnet fremstår som et reelt alternativ.

Disse medlemmer viser til merknader og forslag i Innst.S.nr.180 (1995-1996) hvor det presiseres at det offentlige spesielt må ta ansvar for at det blir gitt tilbud om barnehageplass, skole- og spesialpedagogiske tiltak, tjenlige avlastningstiltak og omsorgslønn for å støtte opp om de familier og foreldre som gir omsorg til sine funksjonshemmede barn. Med dagens kommuneøkonomi er spørsmål om f.eks. barnehageplass, spesialpedagogiske tilbud, avlastning, omsorgslønn og tekniske hjelpemidler svært ulikt håndtert i de forskjellige kommunene.

Disse medlemmer mener et viktig abortforebyggende tiltak er å sørge for at enslige forsørgere føler at de kan klare å være alene med den daglige omsorgen for barn. Disse medlemmer viser til merknader i Innst.S.nr.180 (1995-1996) der det blant annet sies at alle enslige forsørgere og deres barn må sikres gode og trygge levevilkår, og at det er helt uakseptabelt at flere enslige forsørgere og deres barn skal gjøres avhengig av sosialhjelp.

Disse medlemmer er enige i at spørsmålet om svangerskapsavbrudd ikke kan reduseres til et regnestykke om stønader, permisjoner eller barnetilsynsordninger, men vil understreke at for gravide kvinner som sannsynligvis vil bli eneforsørgere, vil støtte fra samfunnet og omgivelsene kunne være utslagsgivende i forhold til deres valg.

Disse medlemmer vil også vise til at det gjennom flere år nå har blitt fremmet forslag om å gi fedre selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger - sist i Innst.S.nr.180 (1995-1996). Et slikt tiltak er nødvendig for å få flere fedre til å ta ut permisjon ved fødsel - samtidig som det vil gjøre kvinnens situasjon lettere.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er nødvendig å legge til rette forholdene for småbarnsfamiliene, slik at familiene har mer tid til å være sammen. Småbarnsforeldre må gis mulighet for mer fleksibel arbeidstid, mulighet for deltidsstillinger, forlenget ferie og en økonomi som kan muliggjøre en redusert arbeidstid. Disse medlemmer vil fremheve økt stipendandel og lavere studierente i Statens lånekasse for utdanning, samt økt rentestøtte i Husbanken som tiltak med positive fordelingsvirkninger overfor småbarnsfamiliene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at et godt barnehagetilbud er en forutsetning for at småbarnsforeldre skal ha større muligher enn i dag til å kombinere omsorg og arbeid, eventuelt utdanning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil påpeke at kravet om full barnehagedekning står sentralt i Arbeiderpartiets likestillings- og familiepolitikk. Billige barnehageplasser til de som ønsker det, har også vært ett av flere momenter i en strategi for å bedre tilbudet for småbarnsfamilier. Disse medlemmer er bekymret for at den økende foreldrebetalingen fører til at enkelte ikke har råd til å ha barna sine i barnehage. Disse medlemmer ser behov for flere virkemidler og tiltak for å nå målene i den nasjonale barnehagepolitikken.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at et viktig tiltak for å lette « tidsklemmen » til barnefamiliene er å dele på arbeidet. Redusert arbeidstid vil uten tvil gjøre barnefamilienes situasjon langt lettere.

Dette medlem vil i den forbindelse vise til Innst.S.nr.195 (1994-1995) der Sosialistisk Venstreparti i Dok.nr.8:46 (1993-1994) la fram en rekke forslag til tiltak for deling av arbeid.

Kravet om full barnehagedekning har stått sentralt i Sosialistisk Venstrepartis likestillings- og familiepolitikk. Billige barnehageplasser til de som ønsker det, har også vært ett av flere momenter i en strategi for å redusere aborttallene.

I en tid der foreldrebetalingen øker og der privatisering og kommersialisering truer barnehagesektoren, ser Sosialistisk Venstreparti behovet for nye virkemidler og tiltak for å nå målene i den nasjonale barnehagepolitikken.

I den forbindelse vil dette medlem vise til forslag i Dok.nr.8:36 (1995-1996) fra Sosialistisk Venstreparti.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke at den familiepolitikk som føres, er av stor betydning for familienes muligheter til å gi barna en best mulig oppvekst. Disse partier har en rekke ganger fremmet forslag i Stortinget om kontantstøtte til foreldre med små barn. Med en kontantstøtte vil det bli mer like overføringer til alle barnefamilier uavhengig av omsorgsform for barna, og foreldrene vil få større valgfrihet med hensyn til arbeid på hel eller deltid i og utenfor hjemmet.

8. Bruk av ultralyd i svangerskapet m.v.

8.1 Sammendrag

Ultralydundersøkelser av gravide ble tatt i alminnelig bruk i Norge mot slutten av 1970-årene. På bakgrunn av en konsensuskonferanse om bruk av ultralyd i svangerskapet i 1986 ble det etablert et tilbud om en ultralydundersøkelse i 17.-18. svangerskapsuke til alle gravide. Om lag 98 % gjennomgår i dag en slik undersøkelse.

Det redegjøres for den tekniske utviklingen av ultralyd og for de muligheter en nå har for gjennom bruk av dette å diagnostisere utviklingsavvik tidlig i svangerskapet.

Det gis videre i kapitlet en orientering om den generelle svangerskapsomsorgen. Det vises bl.a. til at det er bred enighet om bruk av ultralyd på medisinsk indikasjon, og det gis en oversikt over de vanligste årsakene til at slike undersøkelser foretas.

Det påpekes at ultralydundersøkelse i svangerskapsuke 18 gir sikrere fastsettelse av fødselstidspunkt, diagnostisering av flerlinger og morkakens plassering. Ved ultralydundersøkelser blir det påvist utviklingsavvik hos ca 1,2 %. Forekomst av utviklingsavvik i befokningen generelt er ca 3 %. Det redegjøres for praksis dersom en finner utviklingsavvik gjennom ultralydundersøkelse.

I forbindelse med arbeidet med meldingen har Sosial- og helsedepartementet fått gjennomført to undersøkelser ved Nasjonalt Senter for Fostermedisin i Trondheim om bruk av ultralyd i svangerskapet og konsekvenser av dette, herunder svangerskapsavbrudd. Videre har departementet bedt Rikshospitalet om en oversikt over svangerskapsavbrudd etter ultralydfunn i 1994.

Den ene undersøkelsen omfattet over 19.000 fødsler i perioden 1987-93. Det ble totalt påvist utviklingsavvik hos 2,9 % fostre eller nyfødte innen en uke etter fødselen. Hos dem som fikk utført ultralydundersøkelse, ble det påvist utviklingsavvik hos 1,2 %. Av de utviklingsavvik som ble påvist med ultralyd, ble 62 % påvist ved såkalt rutinemessig ultralydundersøkelse, 30 % på medisinsk indikasjon, og 8 % av funnene ble gjort ved målrettet undersøkelse, f.eks. i forbindelse med fostervannsundersøkelse pga aldersindikasjon. Av dem som fikk påvist utviklingsavvik ved ultralydundersøkelse, ble det i 35 % av tilfellene utført svangerskapsavbrudd. 65 % valgte å fortsette svangerskapet. Hos noen av disse var de påviste utviklingsavvikene dødelige/ikke forenlig med liv. Av 35 funn med Down syndrom ble 16 diagnostisert ved fostervannsprøve og/eller ultralyd. Av de 16 som ble funnet, ble det utført svangerskapsavbrudd i 11 tilfeller, 3 fullførte svangerskapet, mens 2 fikk stilt diagnosen sent i svangerskapet.

En annen undersøkelse omfattet 442 gravide som i perioden 1987-93 ble henvist pga påvist utviklingsavvik ved ultralydfunn, antatte utviklingsavvik eller at de representerte en risikogruppe med tanke på påvisning av utviklingsavvik. Det ble utført svangerskapsavbrudd hos 39 %, mens 61 % fortsatte svangerskapet. Av dem som fortsatte svangerskapet, døde en tredjedel av fostrene enten før eller like etter fødselen.

Av ca 1.000 utførte ultralydundersøkelser på ulike indikasjoner ved Rikshospitalet i 1994 ble det funnet utviklingsavvik hos 97 pasienter, og av disse valgte 35 å begjære svangerskapsavbrudd. Det forelå i 60-70 % av disse tilfellene dødelige tilstander.

Når det gjelder faglige råd om bruk av ultralyd i svangerskapet, framholdes særlig den konsensuskonferansen som Norges forskningsråd arrangerte våren 1995 på anmodning fra Sosial- og helsedepartementet. Uttalelsen fra konferansen danner en del av grunnlagsmaterialet for Regjeringens vurdering og tilrådning om bruk av ultralyd i svangerskapet.

Som konklusjon på drøftingen av bruk av ultralyd i svangerskapet vises det bl.a. til at det reises etiske problemstillinger rundt diagnostisering av utviklingsavvik. Det uttales at så lenge diagnostiseringen skjer innen de fastsatte rammer, er det ikke diagnostiseringen av utviklingsavvik som reiser dilemmaet, men at dette oppstår når påvisningen av avviket fører til spørsmål om hvorvidt svangerskapet skal fullføres eller ikke. På bakgrunn av det framlagte materialet og de faglige råd, konkluderes det i meldingen med at det gode som ultralydundersøkelse i svangerskapsuke 18 representerer, må veie tyngre enn de vanskelige situasjonene som kan oppstå hos litt over én prosent av alle gravide som får utført ultralydundersøkelse. Alle gravide skal derfor gis tilbud om én ultralydundersøkelse i svangerskapsuke 18. Kvinnen skal være kjent med at undersøkelsen er frivillig, og at den kan avdekke forhold som kan ha konsekvenser for fosteret, kvinnen, paret og familien. Informasjon og veiledning til kvinnen er regulert i lov om medisinsk bruk av bioteknologi.

Det understrekes at dersom det påvises eller er mistanke om utviklingsavvik, må kvinnen følges opp raskt med tanke på å få en så sikker medisinsk diagnose som mulig og at dette er i samsvar med dagens praksis.

Det framholdes at den medisinske vurderingen av fosterets tilstand må i tillegg til en sikring av diagnosen , omfatte en vurdering av framtidige plager, funksjonsnivå og risiko for død eller alvorlig sykdom. I noen av tilfellene vil det være nødvendig å foreta en individuell vurdering av fosterets levedyktighet. Det må tas hensyn til at én og samme sykdom (diagnose) kan ha ulike alvorlighetsgrader og tilleggsavvik. Det betyr at man må akseptere at det på grunnlag av den medisinske vurderingen foretas sannsynlighetsvurderinger hva gjelder alvorlighetsgrad og konsekvensene av dette.

Det uttales at det ikke er holdepunkter for å hevde at det er i ferd med å utvikle seg en praksis i abortnemndene som som ikke er i tråd med bestemmelsene og intensjonene i lov om svangerskapsavbrudd. Det er hovedsakelig svært alvorlige og dødelige utviklingsavvik som fører til begjæring om svangerskapsavbrudd.

Etter Regjeringens syn ivaretar dagens lov om svangerskapsavbrudd hensynet til fosteret og hensynet til moren på en balansert måte også hva gjelder indikasjon for innvilgelse av begjæring om svangerskapsavbrudd etter lovens § 2 c. Det framholdes imidlertid at det på grunn av den medisinskteknologiske utviklingen bør skje en oppdatering av forskrift og veiledning til lov om svangerskapsavbrudd.

8.2 Komiteens merknader

Komiteen vil understreke at den teknologiske utviklingen av ultralydundersøkelser først og fremst har skjedd for å forebygge, lindre og behandle sykdom. Gjennom økt kunnskap er det mulighet å gi bedre og tidligere behandling både til mor og foster om det skulle fremkomme tegn til komplikasjoner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener bruk av ultralyd i 18. svangerskapsuke er nyttig. Det primære ved undersøkelsen er å fastslå om det vil bli flerlinger, morkakens plassering og en nærmere fastsettelse av fødselstidspunktet. Flertallet vil imidlertid presisere at ultralydundersøkelse er et tilbud til den gravide, og er ikke en obligatorisk undersøkelse. Bruk av ultralydundersøkelser bør begrenses der det ikke er behov. Flertallet mener at det som hovedregel ikke bør tilbys mer enn én undersøkelse, med mindre det er forhold ved mor eller fosteret som indikerer at det er medisinske grunner for flere. Flertallet mener det er viktig at den som utfører ultralydundersøkelser, har kunnskaper og kompetanse for å gjøre en slik jobb. Flertallet ber Regjeringen følge opp dette.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, viser til at fostervannsprøve er et tilbud til gravide over 38 år eller gravide som er i en risikogruppe. I de tilfellene hvor det påvises eller er mistanke om utviklingsavvik etter ultralydfunn, vil dette flertallet understreke nødvendigheten av at kvinnen får rask oppfølging, enten ved ytterligere ultralydundersøkelser foretatt av annen uavhengig spesialistkompetanse eller ved genetisk fosterdiagnostikk som kan bekrefte eller avkrefte unormale funn. Dette flertallet mener gravide som har fått påvist et alvorlig utviklingsavvik ved fosteret, må få tilbud om å møte familier som har vært i samme situasjon. Videre mener dette flertallet det er riktig at gravide blir satt i kontakt med fagfolk og interesseorganisasjoner som kan bidra med informasjon og veiledning.

Dette flertallet viser ellers til at det i de spesielle merknader til § 5-3 Genetisk veiledning og informasjon i Ot.prp. nr. 37 (1993-1994) heter:

« Ved funn av tilstander som ikke er dødelige, bør kvinnen/paret tilbys kontakt med ikke-medisinsk personell som har erfaring med funksjonshemmede. Det kan være naturlig å legge slik foreldreveiledning til habiliteringsteamene for funksjonshemmede barn eller kompetansesentrene for sjeldne diagnosegrupper. Eksempler på ikke-medisinsk fagpersonell kan også være foreldre med funksjonshemmede barn eller foreldreorganisasjoner dersom paret selv ønsker det. »

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet Fremskrittspartiet og medlemmet Annelise Høegh fra Høyre, viser til meldingen hvor det fremkommer at abortnemndene har relativt lik praksis både når det gjelder begjæring om svangerskapsavbrudd og vurdering av fosterets levedyktighet. Begjæring og innvilgelse av svangerskapsavbrudd fremmes i hovedsak der det er svært alvorlige eller dødelige utviklingsavvik. Flertallet mener abortnemndene fungerer etter intensjonen og har en betryggende praksis.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at utviklingen innen moderne medisinsk teknologi har ført til at praktiseringen av lov om svangerskapsavbrudd stiller den enkelte kvinne overfor nye problemstillinger. Blodprøver, fostertester og ultralyd kan etterhvert fortelle om fosterskader alt 4-5 uker ut i svangerskapet.

Disse medlemmer viser til at det i 1995 ble foretatt 144 aborter etter 12. uke som følge av påviste skader eller misdannelser hos fosteret. Dette er 34 flere enn året før. Undersøkelser foretatt av Statens helsetilsyn viser at økningen i hovedsak skyldes flere ultralydpåviste skader.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til uttalelsen fra Norges forskningsråds konsensuskonferanse om bruk av ultralyddiagnostikk i svangerskap som konkluderer med at rutinemessig bruk av ultralyd ikke har vist noen vesentlig medisinsk nytteverdi. Ifølge lov om medisinsk bruk av bioteknologi regnes ultralyd som fosterdiagnostikk og skal ikke være en del av den rutinemessige svangerskapsomsorgen for alle gravide.

Disse medlemmer mener at fosterdiagnostikk, herunder ultralyd, ikke skal være obligatorisk, men at det kan være et tilbud til de som ønsker det. Det må informeres om hva som kan sees på en slik prøve, slik at foreldrene på forhånd er klar over hvilke problemstillinger de kan bli stilt overfor etter en slik undersøkelse.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti er kjent med at det i dag ikke praktiseres noen godkjenningsordning for bruk av ultralydundersøkelser i svangerskapet, men at de fleste privatpraktiserende gynekologer gir tilbud om denne type undersøkelser.

Disse medlemmer vil kreve at institusjoner som ønsker å foreta ultralydundersøkelser, samt personell som skal utføre ultralydundersøkelser, skal omfattes av godkjenningsplikt på lik linje med de som driver med de tradisjonelle formene for fosterdiagnostikk.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til godkjenningsordning for institusjoner og personell som skal utføre ultralydundersøkelser, på lik linje med godkjenningsordningen som gjelder for annen fosterdiagnostikk. »

Disse medlemmer har merket seg at den raske utviklingen av ultralydteknikken har gjort det mulig å fastslå utviklingsavvik med større sikkerhet enn før. Det er også mulig å oppdage langt flere og til dels mindre alvorlige utviklingsavvik. På konsensuskonferansen om bruk av ultralyd i svangerskapet i 1995 kom det også fram at teknikken raskt vil utvikle seg videre i denne retning i årene som kommer.

Disse medlemmer vil peke på at den rutinemessige ultralydundersøkelse i 18. svangerskapsuke medfører store etiske dilemmaer. Den opprinnelige intensjonen med ultralyd var å finne antall fostre, fødselstermin og morkakeplassering med sikte på å redde liv. I dag brukes ultralyd like mye for å finne utviklingsavvik. Funnene som blir gjort, avgjør i stor grad om fosteret skal få leve eller ikke. På denne måten er ultralydundersøkelsene blitt et redskap for sortering av mennesker.

Disse medlemmer vil understreke at mange kvinner er totalt uforberedt på den situasjonen som kan oppstå dersom ultralyd gir indikasjon om utviklingsavvik ved det barn hun bærer på. Dette setter mange gravide kvinner i en vanskelig valgsituasjon - et valg hun burde sluppet å ta.

Disse medlemmer mener ultralydundersøkelse for å finne mulige funksjonshemminger, kan innebære en nedvurdering av funksjonshemmedes menneskeverd.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti og medlemmet Kvalbukt fra Senterpartiet vil understreke at det ikke må være en rett for den enkelte å få et funksjonsfriskt barn. Fosterets menneskeverd må være overordnet foreldrenes rett til å velge i denne sammenheng. Når norsk lov gjør det etisk legitimt å abortere foster med f.eks. Down syndrom, er dette med på å påvirke folks holdninger til funksjonshemmede. Disse medlemmer vil derfor foreslå å oppheve § 2 c i lov om svangerskapsavbrudd slik at det ikke lenger blir tillatt med abort ut fra eugeniske indikasjoner. Det vises til merknader og forslag om dette under kap. 9.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 1.

9. Genetisk fosterdiagnostikk

9.1 Sammendrag

Formålet med genetisk fosterdiagnostikk er i St.meld. nr. 25 (1992-1993) Om mennesker og bioteknologi beskrevet som et tilbud til familier i risikosituasjoner. Det ble slått fast at dagens restriktive praksis vedrørende tilbud om genetisk fosterdiagnostikk skal videreføres. Konkrete medisinske avgjørelser om i hvilke situasjoner fosterdiagnostikk skal utføres, vil ligge innenfor denne rammen og reguleres av lov om medisinsk bruk av bioteknologi.

Den alt overveiende del av genetisk fosterdiagnostikk utføres som fostervannsprøver på grunnlag av aldersindikasjon. Ca. 40 % av kvinner over 38 år ønsker fostervannsprøve. Prøvene utføres i dag mellom 13. og 16. uke i svangerskapet. Andelen svangerskapsavbrudd i forhold til antall utførte fostervannsprøver har vært rundt 4 % i perioden 1983-93.

Sett i et noe lengre tidsperspektiv vil resultatene av genetisk fosterdiagnostikk i stor utstrekning foreligge før utgangen av 12. svangerskapsuke. Det ble i St.meld. nr. 25 (1992-1993) slått fast at de samme prinsipper for anvendelse for fosterdiagnostikk skal legges til grunn enten undersøkelsen foretas før eller etter 12. svangerskapsuke.

Alvorlige og dødelige kromosomavvik og arvelige sykdommer skal fortsatt kunne gi grunnlag for svangerskapsavbrudd. Det uttales at informasjon om mindre alvorlige kjønnskromosomavvik som bifunn ved fosterdiagnostikk og de konsekvenser dette kan få, bør inngå i den genetiske veiledning og informasjon som kvinnen eller paret får.

9.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil vise til behandlingen av St.meld. nr. 25 (1992-1993) Om mennesker og bioteknologi hvor prinsippet om at den restriktive praksisen med fosterdiagnostikk skulle videreføres. Genetisk fosterdiagnostikk gis i dag som et tilbud til familier i risikosituasjoner.

Flertallet vil påpeke at meldingen la opp til at Norges i internasjonal sammenheng meget restriktive linje skal videreføres.

Fosterdiagnostikk skal være et tilbud til familier i risikosituasjoner. Den alt overveiende del av genetisk fosterdiagnostikk utføres som fostervannsprøver hos kvinner over 38 år.

Flertallet viser til flertallets (Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet) merknad fra behandlingen av lov om medisinsk bioteknologi:

« Flertallet vil understreke at formålet med fosterdiagnostikk må være å gi trygghet i svangerskapet for gravide som tilhører familier med alvorlig arvelig sykdom, eller hvor det av andre grunner foreligger økt risiko for at fosteret har alvorlig skade eller sykdom. »

Flertallet viser til de erfaringer som er gjort, og mener det er riktig å videreføre denne restriktive praksisen.

Flertallet viser til St.meld. nr. 25 (1992-1993) Om mennesker og bioteknologi der det ble pekt på at ny kunnskap gjør det nødvendig å trekke grenser mellom hvilke skader ved fosteret som skal gi grunnlag for å innvilge svangerskapsavbrudd etter 12. uke, og hvilke som ikke kan anses for å være av slik art.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, slutter seg til vurderingen om at dødelige og alvorlige kromosomavvik og arvelige sykdommer fortsatt kan danne grunnlag for innvilgelse av svangerskapsavbrudd. Dette flertallet vil videre poengtere at avgjørelsen om svangerskapsavbrudd må hvile på en helhetsvurdering, hvor kvinnens totale livssituasjon tas med i vurderingen. Dette flertallet vil understreke at det må legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til sine merknader under behandlingen av St.meld. nr. 25 (1992-1993) Om mennesker og bioteknologi.

Disse medlemmer vil legge vekt på de etiske sidene ved bruk av fosterdiagnostikk. Da ulike former for genetisk testing ble tatt i bruk for 15-20 år siden, var det for å være et hjelpemiddel for familier med høy risiko for å få et barn med avvik. Formålet var å gi trygghet i svangerskapet. I dag opplever disse medlemmer at det motsatte er i ferd med å skje. Når helsevesenet i dag stiller tester til rådighet, og skaden som påvises ikke kan behandles, knyttes det sterke forventninger til kvinnen om å ta abort.

Disse medlemmer mener derfor at en debatt om fosterdiagnostikk i dag i første rekke må dreie seg om eventuelle motsetninger mellom det hensiktsmessige - ønsket om mer kunnskap for å forebygge, lindre eller behandle sjukdom/funksjonshemminger - og de etisk vanskelige problemstillinger slik kunnskap og informasjon stiller enkeltmennesket, helsevesenet og samfunnet overfor.

Disse medlemmer viser til at man i dag har kommet langt i kartleggingen av menneskenes samlede arveanlegg. Allerede på fosterstadiet kan man i dag diagnostisere en lang rekke alvorlige sjukdommer og tilstander av ulik alvorlighetsgrad. Den nye fosterdiagnostikken kan med stadig større presisjon gi svar på fosterets helsetilstand. Bare i noen få tilfeller kan disse skadene behandles på fosterstadiet.

Disse medlemmer vil bemerke at resultatet fra undersøkelser som i utgangspunktet var tenkt for noen få, i dag berører nesten alle vordende foreldre. I denne situasjonen kommer stadig flere opp i vanskelige valgsituasjoner. Utviklingen i USA bekrefter at det er reell fare for at anvendelse av ny genteknologi på sikt vil kunne endre folks holdninger, normer og verdier på en slik måte at det undergraver det menneskesyn vi forfekter i andre sammenhenger. Fosterdiagnostikkens raske utvikling vil kunne føre til en praksis der sortering blir mer vanlig.

Disse medlemmer ønsker ikke en slik utvikling.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at fostervannsprøver i dag utføres mellom 13. og 16. uke i svangerskapet. I framtiden må en imidlertid regne med at fosterdiagnostikk vil bli utført på grunnlag av blodprøver av den gravide, og resultatene vil foreligge mellom 5. og 10. uke. Undersøkelsene vil også kunne påvise langt flere tilstander enn hva som er tilfelle i dag. Denne utviklingen innebærer at avgjørelse om abort eller ikke på grunnlag av utviklingsavvik eller andre forhold ved fosteret vil skje innen lovens selvbestemmelsesgrense.

Disse medlemmer mener Regjeringen i meldingen ikke har tatt denne utviklingen alvorlig nok. Stortinget la i sin tid til grunn at Regjeringen i meldingen også skulle vurdere praktiseringen av abortloven før 12. uke i lys av de muligheter medisinsk teknologi åpner for. Det er bare å konstatere at Regjeringen ikke ser eller ikke ønsker å ta på alvor de etiske problemer denne utviklingen fører med seg.

Disse medlemmer vil understreke at mulighetene som åpner seg for tidlige fosterundersøkelser, vil kunne føre til at det blir mer og mer vanlig at selvbestemt abort skjer på grunnlag av vurderingen av fosteret. Retten til selvbestemmelse blir dermed i stadig større grad en rett til å velge hva slags barn en vil ha, og til en sortering av mennesker på fosterstadiet. Disse medlemmer mener det må settes i verk tiltak for å unngå at vi får et slikt sorteringssamfunn som også legger et uforsvarlig stort ansvar på gravide kvinner.

Disse medlemmer viser til at dagens abortlov fører til at fosterundersøkelser hovedsakelig fungerer motsatt av å være livreddende. Utgangspunktet for disse medlemmer er at alle typer fosterundersøkelser må ha som formål å redde liv, ikke å forhindre at barn med ulike sykdommer og funksjonshemminger blir født.

Disse medlemmer går derfor inn for at fostervannsprøver og genetiske fosterundersøkelser bare blir tillatt i den utstrekning det tas prøver for å påvise lidelser det er mulig å behandle, samt prøver som gir større trygghet for moren og barnet i forbindelse med fødsel. For å unngå at selvbestemmelsesretten i abortloven benyttes i tilknytning til fosterundersøkelser, bør slike undersøkelser bare unntaksvis tillates før 12. svangerskapsuke.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om ulike tiltak som tar sikte på å regulere genetiske undersøkelser før 12. svangerskapsuke. »

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er av den oppfatning at det må skje en avklaring i forskrift eller veiledning til lov om svangerskapsavbrudd om hva som menes med « alvorlig sykdom » i lovens § 2 c, på bakgrunn av de muligheter som foreligger og vil foreligge til diagnostisering av et bredt spekter av sykdommer og misdannelser. Disse medlemmer ser det verken som mulig eller ønskelig med noen komplett liste over hvilke tilstander som generelt skal gi grunnlag for nemndene til provosert abort, men at det er nødvendig med et utvalg standpunktmarkeringer som tjener som felles kriterier, slik at vi får en innstramming i forhold til dagens praksis.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen foreta en avgrensing av hva som skal defineres som « alvorlig sykdom » i § 2 c i lov om svangerskapsavbrudd. »

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil peke på at fosterdiagnostikken åpner for store muligheter, men bruken av slik diagnostikk må skje på en slik måte at det ikke skjer en systematisk sortering av mennesker på fosterstadiet. Funksjonshemmede har samme menneskeverd som funksjonsfriske. § 2 c i lov om svangerskapsavbrudd gir mulighet til abort på grunnlag av funksjonshemming. Stort sett alle som ønsker det, får abort på slikt grunnlag.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti, medlemmet Inga Kvalbukt fra Senterpartiet og medlemmet Ansgar Gabrielsen fra Høyre mener det ikke er etisk legitimt å legge til rette for abort på grunnlag av funksjonshemming og sykdom, og vil derfor fremme forslag om å oppheve § 2 c i lov om svangerskapsavbrudd. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å oppheve § 2 c i lov om svangerskapsavbrudd. »

10. Behandling av fosteret i livmoren

10.1 Sammendrag

Det uttales at etter en fase med stor optimisme og entusiasme for noen år siden når det gjelder behandling av fosteret i livmoren, har erfaringer vist at resultatene ikke er så gode som man opprinnelig håpet på.

Det påpekes at dersom det diagnostiseres utviklingsavvik, må kvinnen og eventuelt hennes familie følges opp med bred informasjon, bl.a. om behandlingsmuligheter. Som et ledd i vurderingen av muligheten for å behandle fosteret mens det er i livmoren, må eventuell risiko for moren i forbindelse med behandlingen vurderes nøye.

Det vises ellers til at det foregår en internasjonal diskusjon om fostermedisin, bl.a. om etiske og juridiske spørsmål i forbindelse med morens rett til å gi samtykke på fosterets vegne til behandling av fosteret.

10.2 Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til vurderingene i meldingen om at det fortsatt er få sykdommer ved fosteret som kan behandles i livmoren. Komiteen mener at de juridiske vilkår og den etiske og faglige kontroll med denne type behandling i dag er av en god kvalitet.

Komiteen mener at i de tilfeller der barnet trenger behandling rett etter fødselen, er det en stor fordel at det på forhånd er kunnskaper om barnets sykdom. Komiteen mener at slike fødsler skal skje ved de sykehus som har nødvendig kompetanse. Dette vil også kunne begrense og lindre sykdommen. Komiteen mener det er vesentlig i en slik situasjon at barnet slipper lang transport rett etter en fødsel.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser klart positive sider ved at gravide som får påvist fosterskader som kan behandles, får tilbud om dette. I en tid med knapphet på helseressurser må vi likevel stille oss spørsmålet om det er etisk forsvarlig å prioritere teknologi, penger og personell for å påvise skader på det ufødte liv - skader som ofte ikke lar seg behandle - framfor å redde og behandle det fødte liv. Forskning, anskaffelse og bruk av bio- og genteknologi legger allerede i dag beslag på relativt store menneskelige og økonomiske ressurser innen helsesektoren.

Disse medlemmer viser til det nylig nedsatte « Lønning-utvalget » og mener at fostermedisin er et område som nøye må vurderes av utvalget.

11. Bruk av celler og vev fra aborterte fostre

11.1 Sammendrag

Det redegjøres innledningsvis for hvordan celler og vev fra aborterte fostre kan brukes i medisinsk forskning, vaksineutvikling, diagnostikk og behandling.

Det vises til at Regjeringen i september 1993 oppnevnte ei arbeidsgruppe for å utrede spørsmålet om bruk av celler og vev fra aborterte fostre. Arbeidsgruppas innstilling foreligger som NOU 1994:22 Bruk av celler og vev fra aborterte fostre.

Det redegjøres for hovedkonklusjonene i den enstemmige innstillingen som bl.a. går ut på at bruk av celler og vev fra aborterte fostre kan skje på særskilte vilkår, begrenset til medisinsk forskning, herunder vaksineutvikling/framstilling, diagnostikk og til transplantasjon ved alvorlig sykdom hvor det ikke foreligger andre behandlingsalternativer eller hvor tidligere behandlingsformer har hatt begrenset effekt. Arbeidsgruppa foreslår at kvinnens samtykke skal innhentes før bruk av forstervev til medisinsk forskning, diagnostikk og behandling. Det legges i innstillingen avgjørende vekt på at beslutningen om svangerskapsavbrudd ikke må koples til spørsmålet om bruken av fostervevet, og at det forhold at fostervev kan benyttes til noe nyttig, ikke må påvirke kvinnens avgjørelse om hvorvidt hun skal begjære svangerskapsavbrudd. Forespørselen om kvinnens samtykke til bruk av fostervev må derfor først stilles når beslutningen om begjæring om svangerskapsavbrudd er tatt. Det foreslås i innstillingen at helsepersonell som deltar i forsknings- og behandlingsforsøk hvor vev fra aborterte fostre benyttes, bør ha anledning til reservasjonsrett av samvittighetsgrunner.

Det redegjøres for høringen der forslagene til arbeidsgruppa i hovedsak fikk tilslutning fra institusjoner med tilknytning til helsevesenet, mens de møtte motstand særlig fra Kirkens organer og fra organisasjoner som har et restriktivt syn på svangerskapsavbrudd.

Det uttales at Regjeringens mål om fortsatt reduksjon i antall uønskede svangerskap og svangerskapsavbrudd er primært og skal aldri vurderes opp mot muligheten for å anvende celler og vev fra aborterte fostre til medisinske formål. Det framholdes at anvendelse av fostervev må vurderes i forhold til den grunnleggende etiske forpliktelse det er å hjelpe mennesker og helbrede eller lindre sykdom. Celler og vev kan utnyttes til det beste for alvorlig syke mennesker. Det vil derfor bli fremmet forslag til regulering av bruk av celler og vev fra aborterte fostre i tråd med de hovedprinsipper og den form for regulering som framgår av NOU 1994:22 . Lovforslaget vil bli fremmet som et nytt kapittel i lov om medisinsk bruk av bioteknologi. Den enkelte helsearbeiders egne individuelle vurderinger skal ikke avgjøre hvorvidt en pasient skal få den nødvendige behandling. Helsepersonellets reservasjonsrett skal fortsatt kun være knyttet til selve abortinngrepet. Det vil derfor ikke bli gitt adgang til utvidet reservasjonsrett for helsepersonell.

Det uttales at det ikke finnes holdepunkter for at generell kunnskap om mulig bruk av fostervev kan påvirke kvinnens beslutning om hun skal begjære svangerskapsavbrudd, og at forslagene i NOU 1994:22 til reguleringer dessuten vil sikre at beslutningen om anvendelse ikke påvirker beslutningen om svangerskapsavbrudd. Det framholdes at det ikke skal kreves samtykke fra mannen, og at han heller ikke bør ha krav på forhåndsinformasjon.

Det understrekes at en eventuell framtidig bruk av føtalt fostervev i medisinsk behandling må utføres som en del av godkjente, kontrollerte kliniske studier. Protokollene må derfor forelegges de regionale forskningsetiske komiteer. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tar sikte på å endre komiteenes mandat, slik at det blir adgang til innsyn i komiteenes tilrådinger.

Statens helsetilsyn skal utarbeide retningslinjer for respektfull og likeartet behandling av abortmaterialet.

11.2 Komiteens merknader

Komiteen vil understreke at det overordnede målet er å redusere antallet uønskede svangerskap og aborter, og at dette målet er overordnet de medisinske og faglige muligheter som bruk av fostervev gir.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet og lederen, Hornslien, Kristoffersen, Løbak Thoresen og Øye fra Arbeiderpartiet, slutter seg til vurderingene om at celler og vev fra aborterte fostre kan benyttes til medisinsk forskning under forutsetting av at klare vilkår er oppfylt.

Flertallet viser til at meldingen bebuder at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med tillegg til bioteknologiloven som gjør det mulig å benytte fostervev til forskning og behandling av fostre i mors liv og etter fødsel. Det forutsettes at kvinnen som har avgitt et foster ved abort, skal forespørres før vev kan benyttes fra det aborterte fosteret. Flertallet ser positivt på bruk av vev fra fostre både til forskning, utvikling av vaksiner og til transplantasjonbehandling og støtter derfor forslaget i meldingen.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil understreke at henvendelsen om bruk av fostervev ikke må kobles til spørsmålet om svangerskapsavbrudd.

Dette flertallet mener det skal være forbudt å gjøre bruk av fostervev innen familien. Bruk av fostervev må derfor anonymiseres.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har forståelse for at helsepersonell som deltar i forskning hvor bruk av fostervev forekommer, kan komme i alvorlige etiske dilemmaer, og støtter derfor forslaget i NOU 1994:22 om å innføre en reservasjonsrett for helsearbeidere som av samvittighetsgrunner vil reservere seg mot å arbeide med fostervev.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at det i dag er svært få som arbeider med forskning på celler og vev fra aborterte foster. Disse medlemmer mener det ikke vil skape nevneverdige problemer å gi disse en reservasjonsrett. Disse medlemmer vil presisere at dette skal gjelde kun det helsepersonell som deltar i forskning på celler og vev fra aborterte fostre, og er ikke ment å åpne for reservasjonsrett for andre grupper.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til merknader og forslag i Innst.S.nr.214 (1992-1993) og Innst.O.nr.67 (1993-1994) der disse partiene ba Regjeringen fremme forslag om at det skal være forbudt med forskning på og bruk av celler og vev fra aborterte foster. Disse medlemmer kan ikke se at nye opplysninger fra Regjeringen tilsier at et slikt prinsipielt standpunkt, basert på etiske og moralske vurderinger, nå bør fravikes.

Bruk av celler og vev fra aborterte fostre reiser etter disse medlemmers mening betydelige etiske problemer. Det er grunn til å tro at behovet for fostre fra provoserte aborter vil øke drastisk etterhvert som bruksmulighetene øker og flere behandlingsmåter blir mulige. Disse medlemmer mener det vil være svært vanskelig å skille abortavgjørelsen fra spørsmålet om det aborterte foster kan brukes til å fremme liv og helse.

Disse medlemmer vil understreke at celler og vev fra aborterte fostre ikke under noen omstendigheter må fremskaffes i den hensikt å skaffe materiale til forskning, diagnostikk eller behandling.

Disse medlemmer vil understreke at selv om bruk av fostervev foreløpig vil ha begrenset behandlingsnytte, vil dette endre seg i fremtiden. I Russland prøver man f.eks. bruk av fostervev i behandling av benbrudd som ikke vil gro. Både cerebral parese, schizofreni og Parkinsons sykdom er tilstander hvor bruk av fostervev og -celler kan være effektive. Det samme gjelder fremtidig behandling av kreft. Det kreves flere fostre til hver behandling, og sansynligvis kan bare 1 av 3 provoserte aborter benyttes. Dess flere behandlingsmåter som blir mulig, dess større vil presset bli for å få flere aborterte foster å bruke.

Disse medlemmer viser til eksempler der forskning og bruk av celler og vev fra aborterte forstre har ført til viktige medisinske framskritt som f.eks. vaksine mot røde hunder. Imidlertid mener disse medlemmer at en åpning for forskning på og bruk av celler og vev fra aborterte fostre ikke bare vil stille oss overfor svært vanskelige etiske avveininger, men også i vesentlig grad styre forskningsinnsatsen inn mot nettopp dette. Dermed vil en lovendring også kunne komme til fortrengsel for medisinsk forskning og utvikling med andre metoder og andre områder som ikke reiser de samme etiske dilemmaer. Meldingen viser selv til genterapi som et alternativ til forskning og bruk av celler og vev fra aborterte fostre.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« Stortinget går imot forskning på og bruk av fosterceller og -vev fra provoserte aborter og medisinsk bruk av slikt materiale. »

Disse medlemmer har forståelse for at helsepersonell som deltar i forskning hvor bruk av fostervev forekommer, kan komme i alvorlige etiske dilemmaer, og vil åpne for reservasjonsrett av samvittighetsgrunner for de som må arbeide med fostervev, hvis slik bruk skulle bli tillatt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om reservasjonsrett av samvittighetsgrunner for helsepersonell som må arbeide med fosterceller og -vev fra provoserte aborter. »

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at bruk av fostervev fra aborterte foster reiser betydelige etiske problemer. Et grunnleggende prinsipp i den kristne-humanistiske kultur har vært at mennesket er et mål i seg selv, ikke bare et middel for andre. Dette sikrer enkeltmennesket respekt og beskyttelse, og det betyr at et menneskeliv, uansett om det er ungt eller gammelt, ikke skal utnyttes selv om det kan hjelpe andre mennesker. Det betraktes f.eks. som uetisk å eksperimentere med dødende mennesker, selv om de er i koma og ikke føler det som foregår. Like uetisk vil det være å bruke organer fra henrettede fanger til transplantasjon.

Dette medlem vil peke på at ved å åpne for bruk av fostervev fra provoserte aborter, legges det til rette for å bruke et menneskefoster som middel for å hjelpe andre. Dette innebærer et skifte i vårt syn på mennesket.

Dette medlem vil også peke på at de norske transplantasjonslovene skal sikre at døende mennesker ikke skal bli misbrukt. Hjernedødkriteriene er bl.a. så strenge at nyfødte og spedbarn ikke kan oppfylle kriteriene. Norske leger kan derfor ikke transplantere organer fra døde nyfødte. Ved å åpne for å bruke vev og celler fra foster, går en i realiteten bort fra hjernedødkriteriene og gjeninnfører hjertedød som dødskriterium.

Dette medlem mener bruk av fostervev og -celler fra provoserte aborter i behandlingsøyemed, der en i prinsippet tar liv for så i neste omgang behandle for å redde liv, er uakseptabelt. Det bryter med det menneskesyn vi hittil har hatt. Dette medlem kan derfor ikke støtte en slik bruk av foster.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 1.

12. Juridiske problemstillinger i forhold til ny medisinsk teknologi. Konsekvenser for lov om svangerskapsavbrudd

12.1 Sammendrag

Kapitlet omhandler fosterets graderte vern og spørsmål knyttet til eventuelle endringer i lov om svangerskapsavbrudd i lys av den medisinsk teknologiske utvikling. Det omfatter bl.a. en vurdering av formålsparagrafen sett i relasjon til forslag i Dok.nr.8:53 (1994-1995).

Under drøftingen av fosterets graderte vern pekes det på at i spørsmålet om svangerskapsavbrudd er det hensynet til fosteret på den ene siden og hensynet til moren på den andre siden som danner dilemmaet. Det framholdes at en beslutning om svangerskapsavbrudd, uansett om den treffes av kvinnen selv eller av en nemnd, er uforenlig med et krav om et absolutt rettslig vern for fosteret. Fosterets vitale biologiske avhengighet av moren gjør konflikten spesiell. Fosteret kan ikke fjernes fra moren dersom det skal overleve. En sentral vektlegging på vern av fosteret vil derfor innebære at hensynet til moren må vike. Omvendt vil en ensidig vektlegging av hensynet til moren bety at hensynet til fosteret kommer i bakgrunnen. Det må gjøres et valg, og i loven har det ført til at fosteret er gitt et gradert vern. Valget er et kompromiss med utgangspunkt knyttet til den helt spesielle avhengighetsrelasjon som eksisterer mellom fosteret og moren.

Det redegjøres for fosterets rettsstilling. Det vises bl.a. til at i tillegg til lov om svangerskapsavbrudd, er fosteret gitt et definert vern gjennom straffeloven. Fosteret er også sikret gjennom generelle regler som beskytter den gravide kvinnen. Eksempler på dette er arbeidsmiljølovens vernebestemmelser med hensyn til den gravide kvinnen, helselovgivningens regler som sikrer kvinnen nødvendig helsehjelp under svangerskap og fødsel, samt bestemmelsene i folketrygdloven om f.eks. fødselspermisjon. Fra 1. januar 1996 gjelder en ny bestemmelse i lov om sosiale tjenester som på visse vilkår gir adgang til at gravide som misbruker rusmidler under svangerskapet, kan tas inn på institusjon og holdes tilbake under hele svangerskapet. Målet er å hindre eller begrense sannsynligheten for at fosteret påføres skade.

Prinsippet om fosterets graderte vern ligger innebygget som en forutsetning i all lovgivning som tar sikte på å regulere adgangen til svangerskapsavbrudd. Det graderte vern innebærer at kravet om rettslig vern av fosteret øker i takt med dets biologiske utvikling, dvs. med svangerskapets lengde. Ut fra denne oppfatning gir lov om svangerskapsavbrudd kvinnen adgang til å treffe den endelige avgjørelsen om svangerskapsavbrudd innen utgangen av 12. uke. Etter dette tidspunkt treffes avgjørelsen, i samråd med kvinnen, av en nemnd, som uttrykk for økende rettsvern for fosteret. Videre kommer dette til uttrykk gjennom at et svangerskap bare kan avbrytes etter utgangen av 18. svangerskapsuke dersom det er grunn til å anta at fosteret ikke er levedyktig. Unntaket er dersom fullføring av svangerskapet medfører overhengende fare for kvinnens liv eller helse.

Regjeringen anser at gjeldende lov balanserer hensynet til moren og hensynet til fosteret på en god måte. Det nedfelte prinsipp om fosterets graderte vern skal fortsatt gjelde, dvs. at kravene som legges til grunn for innvilgelse av begjæring om svangerskapsavbrudd, skal øke med svangerskapets lengde, jf. lovens § 2 femte ledd.

Spørsmålet om et tillegg til formålsparagrafen i lov om svangerskapsavbrudd som uttrykker fosterets menneskeverd og samfunnets plikt til å verne om dette, er vurdert i forhold til fosterets graderte vern. Det uttales at gjennom et tillegg som foreslått i Dok.nr.8:53 (1994-1995), vil hensynet til kvinnen måtte vike til fordel for hensynet til fosteret gjennom hele svangerskapet. Det framholdes at forslaget derfor vil komme i konflikt med den avveiningen som er gjort mellom hensynet til moren og hensynet til fosteret, og som i loven kommer til uttrykk gjennom prinsippet om fosterets graderte vern. Det fremmes ikke forslag om tillegg til formålsparagrafen.

Det understrekes at svangerskapsavbrudd bør utføres tidlig i svangerskapet av medisinske årsaker. Dette gjelder uansett tidsgrensen for selvbestemt svangerskapsavbrudd. Det vises til at de som mener at grensen for selvbestemt svangerskapsavbrudd bør senkes, begrunner dette med at den genteknologiske utviklingen gjør at eventuelle utviklingsavvik kan oppdages på et stadig tidligere tidspunkt. Til dette bemerkes at en i dag kan få genetisk kunnskap allerede om det befruktede egget, og at den ytterste konsekvens av dette derfor ville være at prinsippet om selvbestemmelse faller bort. Det uttales videre at en lavere grense dessuten i hovedsak vil ramme kvinner der fosterdiagnostikk overhodet ikke er aktuelt. Dette gjelder særlig for de yngre kvinnene. Dersom någjeldende 12-ukers grense for selvbestemt svangerskapsavbrudd blir endret til 10 uker eller lavere, vil det dessuten føre til at kvinnen får dårligere tid i beslutningsprosessen. Det fremmes ikke forslag om senkning av tidsgrensen for selvbestemt svangerskapsavbrudd.

Det vises også til at det fra enkelte hold har vært reist spørsmål om grensen for selvbestemt svangerskapsavbrudd bør utvides, f.eks. til 16.-17. svangerskapsuke. Begrunnelsen for dette er at i de første ukene etter perioden med selvbestemmelse begjærer kvinnen svangerskapsavbrudd i hovedsak på sosiale indikasjoner. Fra 15. uke avtar denne indikasjonen for svangerskapsavbrudd, og indikasjon på grunn av skade, sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret øker.

Det påpekes at de fleste begjæringer om svangerskapsavbrudd i 13.-16. uke dreier seg om forhold som gjelder kvinnens sosiale situasjon, herunder hennes mulighet til å dra tilfredsstillende omsorg for barnet. Det uttales at dette sett i forhold til det grunnleggende prinsipp om kvinnens selvbestemmelse før utgangen av 12. svangerskapsuke, og nedgangen i antall svangerskapsavbrudd, ville gjøre det forsvarlig ut fra disse vurderingene alene å utvide grensen for selvbestemmelse til utgangen av 16. svangerskapsuke.

Det vises imidlertid til at det i lov om svangerskapsavbrudd er lagt til grunn at « kravene for innvilgelse av svangerskapsavbrudd skal øke med svangerskapets lengde ». I dette ligger avveiningen mellom hensynet til moren og hensynet til fosteret, som i loven er nedfelt i prinsippet om fosterets graderte vern. Det uttales at en eventuell utvidelse av grensen for selvbestemmelse vil ha som konsekvens at fra samfunnets side gis fosteret samme grad av vern i perioden 13.-16. uke som i dag før utgangen av 12. svangerskapsuke.

Ifølge medlingen viser erfaringene at gjeldende lov om svangerskapsavbrudd danner et godt grunnlag for en forsvarlig og ensartet praksis hva gjelder de ulike problemstillinger av etisk og medisinsk art som reiser seg i forbindelse med svangerskapsavbrudd, herunder avveiningen mellom hensynet til fosteret og hensynet til kvinnen. En finner det derfor ikke ønskelig å endre disse forutsetningene. Det presiseres at svangerskapsavbrudd om mulig bør utføres tidlig i svangerskapet av medisinske grunner. Det fremmes ikke forslag om utvidelse av tidsgrensen for kvinnens rett til selvbestemmelse.

I lov om svangerskapsavbrudd § 2 c framgår at avbrudd kan skje når « det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom som følge av arvelig anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet ». Praktiseringen av loven etter denne indikasjon gjelder først og fremst utviklingsavvik oppdaget gjennom ultralyd eller annen fosterdiagnostikk. Helsetilsynets undersøkelser viser at det hovedsakelig dreier seg om svært alvorlige/dødelige utviklingsavvik som til dels er uforenlig med liv. Når utviklingsavviket er uforenlig med liv, vil fosteret dø enten før eller i forbindelse med fødselen, eller de første levedøgn.

Alvorlig sykdom, skade eller utviklingsavvik hos fosteret skal ifølge meldingen fortsatt kunne være indikasjon for svangerskapsavbrudd. Det avvises at dette dreier seg om et « sorteringssamfunn » idet det understrekes at det dreier seg om alvorlige situasjoner som kvinnen og hennes familie blir stilt overfor, og der de ulike forhold vurderes nøye.

Etter samlet vurdering anser Regjeringen at dagens lov gir en inndeling i hovedindikasjoner for svangerskapsavbrudd etter utgangen av 12. svangerskapsuke som det ikke er grunn til å endre. En finner at de gir et grunnlag for objektive vurderinger så langt det er mulig samt for de individuelle skjønnsmessige vurderinger som loven forutsetter. Det fremmes ikke forslag om endring i § 2 vedrørende hovedindikasjoner for begjæring om svangerskapsavbrudd etter utgangen av 12. svangerskapsuke.

Etter utgangen av 18. svangerskapsuke kan et svangerskap ikke avbrytes med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis. Lovens § 10 åpner for svangerskapsavbrudd uten hensyn til bestemmelsene i loven dersom svangerskapet medfører « overhengende fare for kvinnens liv og helse ». Det framholdes at abortnemndene utøver en praksis som er i samsvar med lovens krav og intensjoner. Det vises til Helsetilsynets undersøkelser.

Begrepet levedyktighet diskuteres bl.a. i NOU 1994:22 Bruk av celler og vev fra aborterte fostre. Det pekes på at det er vanskelig å fastsette et eksakt tidspunkt for levedyktighet. Mulighetene vil avhenge av tidspunktet for fødselen, fosterets tilstand ved fødselen og om det umiddelbart kan tilbys høyspesialisert medisinsk behandling.

Lov om svangerskapsavbrudd har ingen absolutt øvre grense for svangerskapsavbrudd fastsatt i antall svangerskapsuker. Det er imidlertid forutsatt at etter utgangen av 18. svangerskapsuke skal det foreligge særlig tungtveiende grunner.

Forutsetningen for svangerskapsavbrudd etter utgangen av 18. svangerskapsuke samt vanskeligheten med å fastsette et eksakt tidspunkt for levedyktighet, understreker nødvendigheten av en så sikker medisinsk diagnose som mulig. Det må ifølge medlingen aksepteres at det i den medisinske utredningen legges til grunn skjønns- og sannsynlighetsvurderinger.

Det uttales at det på bakgrunn av den medisinsk teknologiske utvikling er nødvendig å oppdatere forskrift og veiledning for å tydeliggjøre skillet mellom situasjoner der kvinnen begjærer svangerskapsavbrudd, og det som er en medisinsk vurdering sett i forhold til oppståtte medisinske problemer i svangerskapet, og eventuelle medisinske konsekvenser av dette. Videre gjelder det situasjoner der det foreligger sent oppdagede tilstander hos fosteret som er entydig uforenlig med liv. Det framholdes at det i veiledningen bl.a. bør klargjøres at dersom fødselen framskyndes på et sent stadium i svangerskapet (siste tredjedel) pga utviklingsavvik som er uforenlig med liv, er det ut fra hensynet til kvinnen da fosteret vil dø i forbindelse med eller kort tid etter fødselen som en følge av det påviste utviklingsavviket, og ikke som en følge av framskyndelsen av fødselen. Det understrekes at når så alvorlige utviklingsavvik først påvises så sent i svangerskapet, må kvinnens valg av tidspunkt for fødselen tillegges avgjørende vekt. Slik fødsel vil på vanlig måte bli meldt til Medisinsk fødselsregister, og praksis kan dermed overvåkes.

Det er ifølge meldingene ikke holdepunkter for å hevde at loven og lovens intensjoner på dette punkt ikke overholdes. Det uttales at lovens § 2 sjette ledd regulerer grensen for svangerskapsavbrudd på en forsvarlig måte. Det fremmes ikke forslag til endringer på dette punkt.

Det er ifølge meldingen heller ikke holdepunkter for å hevde at det er i ferd med å utvikle seg en praksis i abortnemndene som ikke er i tråd med bestemmelsene og intensjonene i lov om svangerskapsavbrudd. Det foreslås ingen endring i nemndstrukturen. Statens helsetilsyn får ansvar for jevnlig å arrangere konferanse for medlemmene av abortnemndene samt for representanter fra andre relevante institusjoner der ulike spørsmål knyttet til praktisering av lov om svangerskapsavbrudd blir diskutert på bred basis.

Det konkluderes med at det ikke fremmes forslag om endringer i lov om svangerskapsavbrudd. På grunn av den medisinsk teknologiske utvikling anser en imidertid at det er behov for oppdatering av forskrift og veiledning til gjennomføring av loven.

12.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og medlemmet Annelise Høegh fra Høyre, vil peke på at det er et unikt avhengighetsforhold mellom fosteret og moren. Adgangen til å gjennomføre svangerskapsavbrudd innebærer at det ikke er mulig med et absolutt rettslig vern for fosteret. Samtidig mener flertallet det er riktig at det rettslige vernet til fosteret øker i takt med svangerskapets lengde.

Flertallet mener derfor at prinsippet om fosterets graderte vern er en akseptabel løsning, og at erfaringer med praktiseringen viser at prinsippene i loven ikke bør endres verken før eller etter 12. uke.

Videre mener flertallet at avgjørelsen om svangerskapsavbrudd etter 12. svangerskapsuke skal treffes av en nemnd i samråd med kvinnen, og hvor det legges stor vekt på kvinnens mening og totale livssituasjon.

Flertallet vil derfor heller ikke støtte forslaget i Dok.nr.8:53 (1994-1995) fra representanten Sponheim, om et tillegg til formålsparagrafen som uttrykker fosterets menneskeverd. Flertallet mener et slikt forslag ikke lar seg forene med prinsippet om fosterets graderte vern, og hensynet til moren.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og medlemmet Annelise Høegh fra Høyre, vil peke på at erfaringer med loven viser at det er en lik praksis og håndtering av loven, samt at praktiseringen av § 2 c viser at det i hovedsak gjennomføres svangerskapsavbrudd som følge av dødelige eller svært alvorlige utviklingsavvik som er uforenlig med liv.

Dette flertallet vil peke på at svangerskapsavbrudd gjennomført etter 18. svangerskapsuke reiser særlige etiske problemstillinger. Det er i dag ikke anledning til å innvilge svangerskapsavbrudd etter 18. uke med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Svangerskapsavbrudd kan imidlertid innvilges om gjennomføring av svangerskapet innebærer en « overhengende fare for kvinnens liv og helse ». Dette flertallet mener undersøkelsene fra Helsetilsynet viser at praktiseringen av lovverket har vært i tråd med Stortingets intensjon. Dette flertallet mener derfor at vilkårene for innvilgelse av svangerskapsavbrudd etter 18. uke heller ikke bør endres.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti og medlemmet Ansgar Gabrielsen fra Høyre støtter ikke dagens lov om svangerskapsavbrudd og det prinsipp denne bygger på om et gradert rettsvern for fosteret. Disse medlemmer viser til forslag under andre kapitler i denne innstilling om en ny lov til vern av ufødt liv bygd på det hovedprinsipp at abort bare skal tillates når det er fare for morens liv på grunn av fysisk eller psykisk sykdom. Disse medlemmer gjør også unntak når svangerskapet er et resultat av en kriminell handling, som incest eller voldtekt.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti og medlemmet Inga Kvalbukt fra Senterpartiet har som målsetting at lovgivningen på dette området skal berge flest mulig liv, og støtter derfor alle endringer av dagens lov som går i en slik retning. Forslaget i Dok.nr.8:53 (1994-1995) innebærer at loven vil få en formålsbestemmelse der fosterets menneskeverd og samfunnets plikt til å verne om dette blir fastslått. En slik formålsbestemmelse vil gi signaler om at samfunnet anser det som best at et barn blir født, og at abort er en nødløsning.

Disse medlemmer vil framholde at menneskeverdet er absolutt og ikke kan graderes. Det tilsier at enkeltmennesket og samfunnet har en forpliktelse til å respektere og verne om den enkeltes integritet, egenart og egenverd under alle forhold. Livet starter ved befruktningen. Det må være en samfunnsplikt å tilrettelegge for at alle barn kan bli født - planlagte som uplanlagte, friske som funksjonshemmede.

Erkjennelsen av at menneskeverdet ikke kan graderes, tilsier at fosteret må sikres bedre vern.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer i lov om svangerskapsavbrudd slik at fosterets menneskeverd og samfunnets plikt til å verne om dette kommer til uttrykk i lovens formålsparagraf. »

Komiteens medlemmer Ola D. Gløtvold og Tove Kari Viken fra Senterpartiet viser til Senterpartiets merknad under kap. 1.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader under kap 1.

13. Økonomiske og administrative konsekvenser

13.1 Sammendrag

Det er i meldingen foreslått en vektlegging av informasjon og veiledning av kvinner som vurderer å begjære svangerskapsavbrudd, og at dette skal skje gjennom den offentlige helsetjenesten eller annen offentlig virksomhet, f.eks. sosialkontor, familievernkontor o.l. En slik vektlegging av målrettet informasjon og veiledning i kommunehelsetjenesten og på sykehusene bør ifølge meldingen kunne integreres i dagens virksomhet på området, og bør ikke tilsi økonomiske konsekvenser, f.eks. i form av nye årsverk i kommuner eller fylkeskommuner.

Undervisningen i samliv, seksualitet og prevensjon skal styrkes og gjøres obligatorisk på ungdomstrinnet i 8.-10. klasse og i videregående opplæring. Det tas sikte på å gjennomføre denne opprustningen av skoleverket gjennom bl.a. læreplanarbeidet. Tilpasningen av læreplanene vil kunne gjennomføres innen ordinære rammer. I opplæring om samliv, seksualitet og prevensjon på alle trinn bør samarbeidet mellom skolen og kommunehelsetjenesten styrkes. Videre er det ønskelig å forbedre opplæringen av lærere, leger og annet helsepersonell og styrke samarbeidet mellom skole og fritidstilbud m.v.

Undersøkelse med ultralyd er en medisinsk undersøkelse. I dag refunderer folketrygden 1-2 undersøkelser i svangerskapet. Det refunderes for ytterligere undersøkelser dersom det er medisinsk indisert. Det foreslås at alle gravide ved første svangerskapskontroll gis informasjon om tilbudet om én ultralydundersøkelse i svangerskapet i uke 18, mens undersøkelser på medisinsk indikasjon opprettholdes. Det forutsettes at dette vil medføre en reduksjon i antall undersøkelser pr. gravid (i dag 2,2 undersøkelser pr. gravid).

For å intensivere det forebyggende arbeidet og for å følge opp de konkrete forslagene i meldingen, er det nødvendig å vurdere å øke ressursene til dette arbeidet i 1997. Forslaget om tilbud om én ultralydundersøkelse vil kunne gi besparelse i trygdens utgifter. Departementet vil vurdere å foreslå at disse midlene benyttes til tiltak i tråd med de forslag som framkommer i meldingen. Forslagene til tiltak vil bli nærmere vurdert og fulgt opp i den ordinære budsjettprosessen.

Det vil bli fremmet lovforslag om bruk av celler og vev fra aborterte fostre, utformet som nytt kapittel i lov om medisinsk bruk av bioteknologi. Økonomiske konsekvenser av en eventuell framtidig bruk av føtalt fostervev i medisinsk behandling, vil bli fulgt opp i den sammenheng.

Når det gjelder familiepolitikk og støtteordninger, framholdes det at Regjeringen fortsetter sitt arbeid for å trygge situasjonen for småbarnsfamilier og enslige forsørgere. Det uttales at samfunnets støtte overfor funksjonshemmede og deres familier må bygges videre ut slik at ikke økonomiske eller sosiale grunner alene blir årsak til at kvinner føler seg tvunget til å begjære svangerskapsavbrudd.

Vedrørende de administrative konsekvensene vises det til at det er knyttet rettsikkerhetsaspekter til at den informasjon og veiledning som gis til kvinner som vurderer svangerskapsavbrudd, gjennomføres på en objektiv og nøytral måte med respekt for kvinnen og hennes valg. Helsepersonell og andre ansatte i offentlig sektor må sørge for at dette skjer. Kommunene og sykehusene må se sine samlede ressurser under ett og derigjennom etablere et differensiert veiledningstilbud. Administrativt krever dette kontinuerlig oppdatering om lovens og forskriftens bestemmelser om informasjon og veiledning til ansatte i offentlig sektor, jf. bl.a. profesjonslovgivningens krav til faglig oppdatering.

Den foreslåtte endring om at melding til medisinsk fødselsregister utvides til å omfatte alle avsluttede svangerskap etter 12. uke, dvs. i tillegg til fødsler, også spontanaborter og svangerskapsavbrudd etter utgangen av 12. uke, innebærer en administrativ innskjerping av melderutinene som krever et aktivt tilsyn og kompetanseoppbygging. Det skal nedsettes en arbeidsgruppe som skal utrede praktiske konsekvenser og ordninger slik at de foreslåtte endringene i meldesystemet kan iverksettes. Det forutsettes at det kan gjøres innenfor de respektive instansers budsjett.

Forebygging av uønskede svangerskap og abort krever at lærere, helse- og sosialpersonell m.fl. til enhver tid har kompetanse for å undervise om samliv, seksualitet og prevensjon. Faglig opprustning for undervisning og veiledning foreslås å foregå gjennom de ordinære kanaler innen etter- og videreutdanningsvirksomhet, læreplanarbeidet i skolen m.v.

13.2 Komiteens merknader

Komiteen vil særlig understreke behovet for tilstrekkelig økonomiske ressurser som følge av forslagene i innstillingen og meldingen og for å følge opp satsingen på det forebyggende arbeidet. Komiteen slutter seg til at besparelsene fra redusert bruk av ultralyd kan benyttes til forebyggende arbeid, men ønsker ikke å betrakte dette som et tak på midler til dette formålet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener det i statsbudsjettet hvert år må avsettes mer penger til svangerskapsforebyggende og abortforebyggende tiltak både i offentlig og privat regi. Frivillige organisasjoner, menigheter, institusjoner og andre som driver denne type arbeid, bør støttes økonomisk. Det må også bevilges mer penger til forskning om årsakene til abort, effekten av ulike forebyggende tiltak og ettervirkningene av abort på kvinner.

14. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av lov om svangerskapsavbrudd som innfører en betenkningstid på 5 dager fra søknad om abort fremsettes, til inngrepet utføres.

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 2

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til godkjenningsordning for institusjoner og personell som skal utføre ultralydundersøkelser, på lik linje med godkjenningsordningen som gjelder for annen fosterdiagnostikk.

Forslag 3

Stortinget ber Regjeringen legge fram for Stortinget forslag til lovverk som skal regulere nye medisinske metoder som kan gi kunnskap om egenskaper ved fostre.

Forslag 4

Stortinget går imot forskning på og bruk av fosterceller og -vev fra provoserte aborter og medisinsk bruk av slikt materiale.

Forslag fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti:

Forslag 5

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til en ny bestemmelse i lov om svangerskapsavbrudd om obligatorisk rådgivning til alle abortsøkende kvinner.

Forslag 6

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å opprette en landsomfattende statistisk registreringsordning for registrering av antall aborter totalt og antall aborter foretatt etter påvist avvik.

Forslag 7

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om ulike tiltak som tar sikte på å regulere genetiske undersøkelser før 12. svangerskapsuke.

Forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet:

Forslag 8

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å endre lov om svangerskapsavbrudd § 5 slik at ordlyden i siste ledd: dersom kvinnen ber om det, fjernes.

Forslag 9

Stortinget pålegger Regjeringen å iverksette en ordning der alle abortsøkende kvinner får et standardisert informasjonsskriv, som omhandler den bistand samfunnet kan gi kvinnen, og hvor hun kan få ytterligere informasjon om etiske aspekter ved svangerskapsavbrudd.

Forslag fra Senterpartiet:

Forslag 10

Stortinget ber Regjeringen foreta en avgrensing av hva som skal defineres som « alvorlig sykdom » i § 2 c i lov om svangerskapsavbrudd.

Forslag fra Kristelig Folkeparti, medlemmet Gabrielsen fra Høyre og medlemmet Kvalbukt fra Senterpartiet:

Forslag 11

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å oppheve § 2 c i lov om svangerskapsavbrudd.

Forslag fra Kristelig Folkeparti og medlemmet Kvalbukt fra Senterpartiet:

Forslag 12

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer i lov om svangerskapsavbrudd slik at fosterets menneskeverd og samfunnets plikt til å verne om dette kommer til uttrykk i lovens formålsparagraf.

Forslag fra Kristelig Folkeparti og medlemmet Gabrielsen fra Høyre:

Forslag 13

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å oppheve lov om svangerskapsavbrudd og i stedet foreslå en lov om vern av ufødt liv som bygger på følgende hovedprinsipper:

1.	Alle menneskefoster har rett til liv fra befruktningen av.

2.	Alle kvinner sikres støtte og hjelp under svangerskapet og etter fødselen.

3.	Begge foreldres rettigheter og plikter må fastlegges.

4.	Et svangerskap kan bare avbrytes i en kvalifisert medisinsk nødsituasjon, der det er alvorlig fare for morens liv på grunn av fysisk eller psykisk sykdom eller når svangerskapet er en følge av overgrep som incest og voldtekt, noe en uhildet instans må være med i bedømmelsen av.

Forslag fra Kristelig Folkeparti:

Forslag 14

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om innføring av en ordning med svangerskapsstøtte på størrelse med ordinær barnetrygd gjeldende fra 16. svangerskapsuke.

15. Komiteens tilråding

Komiteen viser til meldingen og det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre følgende

vedtak:

I.

Stortinget ber Regjeringen foreta en grundig evaluering av informasjons- og rådgivningsvirksomheten i det offentlige helsevesenet og i private organisasjoner overfor kvinner både før og etter et svangerskapsavbrudd.

II.

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om reservasjonsrett av samvittighetsgrunner for helsepersonell som må arbeide med fosterceller og -vev fra provoserte aborter.

III.

St.meld. nr. 16 (1995-1996) - Om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd m.v. - vedlegges protokollen.

Oslo, i sosialkomiteen, den 4. juni 1996.

Sylvia Kristin Brustad,	Signe Øye,	Valgerd Svarstad Haugland,
leder.	ordfører.	sekretær.

14.	Forslag fra mindretall	40

15.	Komiteens tilråding	41

Stortinget.no

Innstilling fra sosialkomiteen om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd m.v.

Dette dokument

Tilhører sak

Innhold

1.1 Sammendrag

1.2 Komiteens merknader

2.1 Sammendrag

2.2 Komiteens merknader

3.1 Sammendrag

3.2 Komiteens merknader

4.1 Sammendrag

4.2 Komiteens merknader

5.1 Sammendrag

5.2 Komiteens merknader

6.1 Sammendrag

6.2 Komiteens merknader

7.1 Sammendrag

7.2 Komiteens merknader

8.1 Sammendrag

8.2 Komiteens merknader

9.1 Sammendrag

9.2 Komiteens merknader

10.1 Sammendrag

10.2 Komiteens merknader

11.1 Sammendrag

11.2 Komiteens merknader

12.1 Sammendrag

12.2 Komiteens merknader

13.1 Sammendrag

13.2 Komiteens merknader

Forslag fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti:

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti:

Forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet:

Forslag fra Senterpartiet:

Forslag fra Kristelig Folkeparti, medlemmet Gabrielsen fra Høyre og medlemmet Kvalbukt fra Senterpartiet:

Forslag fra Kristelig Folkeparti og medlemmet Kvalbukt fra Senterpartiet:

Forslag fra Kristelig Folkeparti og medlemmet Gabrielsen fra Høyre:

Forslag fra Kristelig Folkeparti: