Det fremmes i dokumentet følgende forslag:

       Som begrunnelse for forslaget viser forslagsstilleren til at tilstanden MBD/ADHD (Minimal Brain Dysfunction/Attention Deficit Hyperactivity Disorders) i økende grad har vært erkjent og akseptert i det norske behandlingsmiljøet for barn, men at det lenge har vært en oppfatning at tilstanden er en utviklingsforstyrrelse som barn og ungdom vokser av seg i modningsprosessen. Forslagsstilleren påpeker at det ikke dreier seg om avgrensede sykdomstilstander som man har eller ikke har, men om symptomer som spenner over et vidt spekter av nevrologiske utviklingsforstyrrelser.

       Det framholdes at mange barn har meget stor hjelp av innsatsen som skole, foreldre og fagfolk setter inn. Prognosen er bedre jo tidligere og bredere hjelpetiltak settes inn. Langtidsstudier viser at mellom 30 og 60 prosent fortsatt sliter med problemer i voksen alder.

       Det opplyses at en ut fra internasjonale studier må regne med at minst 3-5 prosent av barn har MBD-liknende problemer. I voksen alder forekommer tilstanden anslagsvis i 1-2 prosent av befolkningen.

       Etter forslagsstillerens syn har voksenpsykiatrien i Norge i liten grad hatt noe tilbud til disse pasientene. Betydningen av å få en diagnose understrekes.

       Forslagsstilleren påpeker at det i Norge er meget strenge regler for forskriving av sentralstimulerende midler idet det i henhold til forskriftene til lov om psykisk helsevern kun kan gis til barn og ungdom, og kun forskrives av enkelte leger, som regel spesialister i barne- og ungdomspsykiatri.

       Det er etter forslagsstillerens mening store variasjoner fra fagmiljø til fagmiljø når det gjelder kunnskap og erfaring med denne pasientgruppen og med store geografiske variasjoner. For forslagsstilleren er det derfor essensielt at en bygger opp kunnskap via et sentralt lærested hvor det også drives forskning, og som kan videreføre kunnskap til de fylkeskommunale voksenpsykiatriske poliklinikkene.

       Det pepekes i dokumentet at ny kunnskap om nevrobiologiske sammenhenger og om arvelighetsforhold har bidratt til nye muligheter for medikamentell behandling.

       Ut fra opplysninger forslagsstilleren er kjent med fra USA og ut fra den erfaringen en har hatt med enkelte voksne som har begynt med medisinering i voksen alder, ser en at medisinering i tillegg til annen behandling gir pasienten gode muligheter til e mestre sin egen situasjon.

       Forslagsstilleren anser at situasjonen er spesielt vanskelig for voksne med MBD, og viser til at tilbudet er mangelfullt, og at mange faller utenfor hjelpeapparatet. Det uttales at utredning og behandling av voksne bør være et satsningsområde, hvor spesialisering, samarbeidsformer, forskning og oppbygging av kompetanse blir prioritert.