Meldingen består av fem hovedkapitler om henholdsvis det politiske samarbeidet, de militære sider av sikkerheten, menneskerettigheter og demokratiutvikling, Toppmøtet i Lisboa og tilsynskonferansen i Wien samt norske vurderinger og prioriteringer.
Erklæringen fra Toppmøtet i Lisboa; Lisboa-erklæringen om en felles og omfattende sikkerhetsmodell for Europa i det 21. århundre; en ramme for våpenkontroll vedtatt på Toppmøtet i Lisboa i desember 1996; utvikling av sikkerhetsforumets dagsorden; og dokument vedtatt av de stater som er part i avtalen om konvensjonelle styrker i Europa, om omfang og retningslinjer for den prosess som er omhandlet i § 19 i Sluttdokumentet fra den første tilsynskonferansen for CFE-avtalen, følger som trykte vedlegg til meldingen.
Det blir i meldingen vist til at de politiske konsultasjonene innenfor OSSE ble videreført og styrket i 1996. Drøftelsene tok i stor grad utgangspunkt i OSSEs konkrete engasjement i ulike konfliktområder. Samtidig fortsatte man debatten om hvordan OSSE skal videreutvikle sine muligheter til å forebygge og håndtere kriser. Det var bred enighet om betydningen av tidligst mulig varsling av potensielle konflikter. Å enes om tiltak for tidlig varsling og rask inngripen kan likevel i konkrete tilfeller være vanskelig. Enkelte stater ønsker av ulike grunner å underslå at muligheter for konflikt foreligger.
Diskusjonene om utviklingen av en sikkerhetsmodell for Europa for det 21. århundre fortsatte i samsvar med beslutningen fra Toppmøtet i desember 1994. Drøftelsene i 1996 var konsentrert om hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for arbeidet med modellen. Det var enighet om at basis må være OSSEs utvidede sikkerhetsbegrep og prinsippet om sikkerhetens udelelighet. Hensikten med modellen vil være å etablere et felles område for sikkerhet, stabilitet og samarbeid.
Det vises videre til at vedtakelsen av en erklæring om sikkerhetsmodellen på OSSE-Toppmøtet i Lisboa i desember 1996 fastslo bl.a. prinsippet om at alle OSSE-medlemmer selv kan velge sikkerhetsarrangementer, alliansemedlemskap inkludert. Det ble også besluttet at arbeidet med sikkerhetsmodellen skal fortsette, og at Formannskapet skal rapportere om arbeidet til OSSEs utenriksministermøte i København 18.-19. desember 1997.
Det opplyses i meldingen at OSSE i 1996 fortsatte arbeidet med å forebygge, dempe og løse konflikter innenfor sitt område. OSSEs høykommissær for nasjonale minoriteter, som er en av OSSEs viktigste konfliktforebyggende instrumenter, fokuserte i 1996 sterkere på de grunnleggende årsakene til etniske konflikter, noe som ofte er forbundet med at etniske minoriteter i relativt større grad enn majoritetsbefolkninger lider under vanskelige økonomiske og sosiale forhold. Et hovedsatsingsområde var spørsmål knyttet til utdanning og kultur - et område hvor etniske minoriteter ofte føler seg tilsidesatt. Høykommissæren igangsatte i 1996 konkrete utdanningsrelaterte prosjekter i Albania, Den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia, Kirgisistan og Ukraina. Høykommissæren engasjerte seg 1996 også i situasjonen i Ungarn, Romania og Slovakia, i Baltikum, på Balkan, i Sentral-Asia og på Krim. Høykommissærens virksomhet bidro til å forebygge og dempe etniske motsetninger i de områder han arbeidet.
Det vises i meldingen til at partene i Dayton-avtalen anmodet OSSE om å lede forberedelsene til, og gjennomføringen av, frie og rettferdige valg i Bosnia og Hercegovina. Denne oppgaven var av største viktighet for å sikre en fremtidig demokratisk utvikling i landet. Valgene ble avviklet i september 1996 og dermed var et helt avgjørende element på plass for å komme videre i gjenoppbyggingsprosessen. For det andre ble OSSE gitt i oppgave å overvåke situasjonen på menneskerettighetsområdet og å bidra til å bygge opp demokratiet i landet. Som et tredje element anmodet partene OSSE om hjelp til å gjennomføre forhandlingene om regional stabilitet, sikkerhets- og tillitskapende tiltak og rustningskontroll.
Foruten i Bosnia og Hercegovina engasjerte OSSE seg gjennom sendelagene og andre kanaler og virkemidler i arbeidet med å forebygge, dempe og løse konfliktene i Tsjetsjenia, Nagorno-Karabakh, Moldova, Georgia, Ukraina/Krim, Tadsjikistan, Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia, Kroatia, Den føderale republikken Jugoslavia og Hviterussland.
Konflikten i Tsjetjenia hadde gjennom hele 1996 en sentral plass i drøftelsene i OSSE. OSSEs støttegruppe i Tsjetjenia bisto partene for å få i stand en forhandlingsløsning og med å overvåke brudd på menneskerettighetene.
I Moldova fortsatte OSSEs sendelag sitt arbeid med å legge forholdene til rette for en varig løsning på konflikten mellom myndighetene i Moldova og Transdnjestr.
Hovedoppgaven for OSSEs sendelag til Georgia i 1996 var i første rekke å spille en meglerrolle i dialogen mellom president Shevardnadze og lederen for Sør-Ossetia; Chibirov, med henblikk på å finne en forhandlingsløsning på Sør-Ossetia konflikten. Konflikten ble tilspisset ved at Sør-Ossetia erklærte at det ville bli avholdt et eget presidentvalg i regionen. Dette ble gjort til gjenstand for sterk kritikk under blant annet de løpende drøftelsene av konflikten i Georgia i OSSEs faste råd i Wien.
Sendelaget til Ukraina/Krim konsentrerte i løpet av de seks første månedene av 1996 sin virksomhet om forfatningsrettslige spørsmål, med særlig vekt på spørsmål i tilknytning til en egen grunnlov for Krim-halvøya. Etter lange drøftelser lyktes det Den ukrainske nasjonalforsamlingen 28. juni 1996 å vedta en ny og fullstendig grunnlov for Ukraina, hvor det slås fast at Krim utgjør en « udelelig, integrert og autonom del av Ukraina, med en egen forfatning ». Hovedsatsingsområdet for sendelaget i andre halvdel av 1996 var den meget vanskelige økonomiske og sosiale situasjonen til de deporterte befolkningsgruppene (hovedsakelig Krim-tartarer) som vender tilbake til Ukraina.
I løpet av 1996 arbeidet OSSEs sendelag i Tadsjikistan med menneskerettighetssituasjonen for repatrierte flyktninger. I tillegg tok sendelaget fatt i problemer i tilknytning til grunnleggende friheter og menneskerettighetsspørsmål, slik som de politiske partiers uavhengighet, redaksjonell frihet for massemedia, samt behovet for å gi domstolene en fri og uavhengig stilling.
Etter den kroatiske militæraksjonen for å reintegrere Krajina, sendte OSSE i 1995 en gruppe til Kroatia for å undersøke såvel de anklager som var kommet om vold mot den serbiske sivilbefolkningen som mulighetene for å etablere et langsiktig OSSE-nærvær. Gruppen anbefalte et OSSE-sendelag til Kroatia. Det ble i april 1996 vedtatt å sende et sendelag som var på plass 5. juli 1996. Sendelagets viktigste oppgaver er å yte assistanse når det gjelder beskyttelse av menneskerettighetene og rettighetene til personer som tilhører nasjonale minoriteter.
Etter de serbiske myndigheters kansellering av lokalvalgene i Den føderale republikken Jugoslavia i november 1996 kom situasjonen i Serbia i fokus, og OSSE oppfordret myndighetene til å respektere folkeviljen slik den var kommet til uttrykk gjennom valgene. Formannskapet sendte en delegasjon ledet av den tidligere spanske statsminister Felipe Gonzales til Beograd. Gonzales avleverte sin rapport helt i slutten av 1996. Denne slo fast at de opprinnelige valgresultater måtte stå ved lag. OSSEs faste råd ga i sitt første møte på nyåret 1997 rapporten sin klare støtte, og oppfordret myndighetene i Beograd til å følge de anbefalinger som var gitt. Norge var blant de land som ga Gonzales-rapporten sterk støtte.
Situasjonen i Hviterussland, med en stadig negativ utvikling i autoritær retning og konstitusjonell krise, har vært gjenstand for omfattende drøftelser i OSSE. Saken ble også behandlet på OSSE-toppmøtet der flere stats- og regjeringssjefer, blant dem statsministeren, advarte Hviterussland mot denne utvikling.
Formannskapslandets lederrolle i OSSEs krisestyringsarbeid ble ytterligere forsterket i 1996. Kravene til rask handling stiller imidlertid store krav til formannskapslandets administrasjon. Statsministeren foreslo derfor på Toppmøtet i Lisboa 2.-3. desember at det blir opprettet et krisestyringsfond for OSSE. Fondet skal stå til disposisjon for Formannskapet for hurtig utsendelse av personlige representanter eller diplomatiske grupper når situasjonen krever det. Flere land har reagert positivt på forslaget, men det vil antakelig ta tid før et endelig vedtak kan fattes.
Samarbeidet mellom OSSE og andre internasjonale organisasjoner ble styrket i 1996. Det nære samarbeidet mellom OSSE og Europarådet utviklet seg særlig godt. Samarbeidet videreføres i 1997.
Arbeidet med de militære sider ved sikkerheten fortsatte både innenfor OSSEs Forum for sikkerhetssamarbeid (FSC), Den felles konsultative gruppe (TJG) under CFE-avtalen og Den konsultative kommisjon for Avtalen om åpne luftrom (OSCC). Innenfor Sikkerhetsforumet konsentrerte man seg om spørsmål vedrørende iverksettelse av inngåtte avtaler og beslutninger. Toppmøtet i Lisboa vedtok en ramme for fortsatt rustningskontroll i OSSE. Dette arbeidet vil bli videreført i FSC.
Det opplyses videre i meldingen at tilsynskonferansen for avtalen om konvensjonell rustningskontroll i Europa, CFE, fant sted i Wien 15.-31. mai 1996. Konferansen var den første av denne typen siden CFE-avtalen trådte i kraft, 17. juli 1992. Formålet med Tilsynskonferansen var å gjennomgå avtalens faktiske gjennomføring og praktiske funksjonsmåte.
Tilsynskonferansen vedtok et sluttdokument som igjen fastslår CFE-avtalens betydning for europeisk sikkerhet. Videre ble det enighet om en løsning på det såkalte flankespørsmålet, det vil si det russiske krav om å få utplassere et større antall avtalebegrenset utstyr enn det CFE-avtalen tillater. Denne enighet ble nedfelt i et eget vedlegg, Anneks A, også kalt Flankeavtalen, som skal godkjennes av partene før avtalen trer i kraft. Fra norsk side ble avtalen godkjent ved Kgl. res. 26. oktober 1996.
Sluttdokumentet åpner opp for en videreutvikling og tilpasning av avtalen til nye forhold. En statusrapport om dette arbeidet ble fremlagt samtidig med OSSE-toppmøtet i Lisboa, 2.-3. desember 1996. Denne rapporten er blitt lagt til grunn for det videre arbeidet med CFE-tilpasningen.
Det opplyses i meldingen at innenfor den såkalte menneskelige dimensjon av OSSE-samarbeidet, dvs. menneskerettighets- og demokratiarbeidet, var fokus i 1996 særlig rettet mot gjennomføringen av OSSE-prinsippene og utviklingen av ulike instrumenter for å overvåke landenes etterlevelse. I løpet av 1996 arrangerte Kontoret for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter (ODIHR) en større konferanse om religionsfrihet. ODIHR arrangerte dessuten to regionale konferanser i Sentral Asia innen rammen av den menneskelige dimensjon. På Tilsynskonferansen i Wien i november 1996 ble alle spørsmål innenfor den menneskelige dimensjon drøftet. Dette ble gjort tematisk og slik at konkrete menneskerettighetsbrudd i medlemslandene ble tatt opp.
På Toppmøtet i Budapest desember 1994 ble det oppnådd enighet om å legge større vekt på den menneskelige dimensjon under drøftingene i de faste politiske organer i OSSE. I samsvar med denne enighet ble dette arbeidet ytterligere effektivisert i 1996. Viktigst var drøftingene av akutte krisesituasjoner som i Tsjetjenia, Nagorno-Karabakh, Hviterussland og situasjonen i Det tidligere Jugoslavia. Under de regelmessige drøftingene i Rådet om status for sendelagenes arbeid er det nå vanlig å ta opp spørsmål knyttet til menneskerettigheter, som anses som en integrert del av sendelagenes virksomhet.
ODIHR er som institusjon innen OSSE tillagt et spesielt ansvar for å overvåke valg i medlemsstatene. ODIHR samarbeider ofte med andre internasjonale institusjoner engasjert i valgovervåking, som OSSEs parlamentarikerforsamling, FN, Europarådets parlamentarikerforsamling, EU og de frivillige organisasjonene. I løpet av 1996 var ODIHR engasjert i valgovervåkning ved 11 valgobservasjoner i 10 forskjellige land.
På Toppmøtet i Lisboa 2.-3. desember tilbød statsministeren at Norge påtar seg vervet som formannskap for OSSE i 1999. Norge er eneste kandidat til vervet. Formannskapet for 1999 vil bli utpekt på OSSEs utenriksministermøte i København 18.-19. desember 1997.
Oppgavene formannskapet er pålagt er svært omfattende og arbeidskrevende. Planleggingen av det norske formannskap er derfor en prioritert oppgave for Regjeringen. Regjeringen har for øvrig tatt til orde for ytterligere å styrke formannskapets rolle innenfor OSSE, for derigjennom å effektivisere kriseforebyggings- og krisestyringsarbeidet.
Etter Regjeringens vurdering er den brede deltakelse og bredden i selve samarbeidet innenfor OSSE en styrke som i fremtiden bør kunne utnyttes enda bedre enn i dag. Alle saksområder, herunder menneskerettighetsspørsmål, demokratispørsmål, konfliktforebygging, krisehåndtering, rustningskontroll og nedrustningsspørsmål, henger sammen og bør følgelig ses i sammenheng. Ministerrådet og Det faste råd i Wien er etter Regjeringens vurdering de institusjoner som kan sette drøftelsene av enkeltsaker innenfor hvert enkelt av disse områdene inn i et helhetlig perspektiv. Regjeringen vil derfor arbeide for å styrke Rådet som aktivt konsultasjons- og beslutningsorgan i årene som kommer.