Eit fleirtal i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Gard Folkvord, Trond Giske, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, frå Høgre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, frå Kristeleg Folkeparti, Randi Karlstrøm, leiaren Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S Sørfonn, frå Senterpartiet, Jørgen Holte, frå Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, og frå Venstre, Terje Johansen, viser til Innst.S.nr.211 (1996-1997) der komiteen og dei ulike fraksjonane la fram sitt syn på Langtidsprogrammet 1998-2001.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sine merknader i Innst.S.nr.211 (1996-1997) Foreløpig innstilling fra finanskomiteen om Langtidsprogrammet 1998-2001. Etter avgivelsen av den foreløpige innstillingen har det vært stortingsvalg og regjeringen Bondevik har avløst regjeringen Jagland. regjeringen Bondeviks økonomiske politikk og budsjettforliket mellom sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre må derfor sees i lys av de utfordringer som ble drøftet i Langtidsprogrammet.
Disse medlemmer vil understreke at behovet for stramhet i finanspolitikken er ytterligere forsterket siden den foreløpige innstillingen til Langtidsprogrammet forelå.
Disse medlemmer vil påpeke at en vesentlig årsak til dette er det ekspansive budsjettopplegg for 1998 som sentrumspartiene sammen med Fremskrittspartiet og Høyre vedtok i Stortinget.
Disse medlemmer konstaterer videre at sentrumspartienes merknader i foreløpig innstilling til Langtidsprogrammet inneholdt en løftepolitikk som de samme partiene i regjeringsposisjon ikke er i nærheten av å kunne innfri. Tvert om, i dag går signalene fra regjeringen Bondevik i retning av mulige innstramninger.
Disse medlemmer påpeker at det ikke var gjort noe forsøk på å beregne milliardløftene i fellesmerknaden kalt « vilje til ansvar », og det ble ikke vist vilje til å tilpasse politikken de store langsiktige utfordringene i norsk økonomi.
Disse medlemmer viser til at hovedutfordringene ved inngangen til et nytt årtusen er å sikre fundamentet for en videreutvikling av et solidarisk velferdssamfunn. Arbeiderpartiet vil kjempe for at arbeiderbevegelsens verdigrunnlag, ideene om likhet, frihet og solidaritet, skal få størst mulig gjennomslag også i det nye århundret. Det vil bli stilt store krav til fordelingspolitikken for å motvirke utslagene av blinde markedskrefter og økende egoisme. Skal vi klare å bevare oppslutningen om moderate og solidariske inntektsoppgjør må den økonomiske politikken sikre arbeid til alle og en rettferdig fordeling. Politikken må være framtidsrettet. Den må peke inn i en ny tid, en tid hvor ikke minst utfordringene i arbeids- og næringsliv er store. Skal vi klare å opprettholde et allsidig og konkurransedyktig næringsliv må særlig innsatsen rettes inn på etter- og videreutdanning. I årene som kommer vil ungdomskullene bli mindre. Nyrekrutteringen til arbeidsmarkedet vil bli lavere. Derfor er det ekstra viktig å satse mer på de som allerede er i arbeidslivet. En etter- og videreutdanningsreform vil gi den enkelte arbeidstaker økt kompetanse og nye muligheter. En etter- og videreutdanningsreform vil også være avgjørende for bedriftenes framtidige omstillings- og utviklingsmuligheter.
Disse medlemmer avviser gjennomføringen av kostnadskrevende tiltak som trekker kvinner ut av arbeidsstyrken og øker overføringene med mangfoldige milliarder kroner. Kontantstøtteordningen for foreldre som ikke har barna i barnehage med offentlig støtte er uakseptabel for Arbeiderpartiet. Den representerer et helt nytt prinsipp som sier at du skal få kompensasjon for ikke å benytte et offentlig velferdsgode. Ordningen er også et stort steg tilbake i arbeidet for likestilling mellom kjønnene. Ordningen vil gjøre det vanskeligere å gjennomføre det som er viktigst, nemlig å få til et ekstra løft for eldre og helse i de nærmeste årene slik Arbeiderpartiets hovedprioritering vil være i langtidsprogramperioden.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet har en offensiv politikk i forhold til småbarnsfamilienes behov. Målet om full barnehagedekning innen år 2000 skal sikre småbarnsfamilienes valgfrihet. Foreldrepermisjonen skal gradvis utvides til to år med 80 prosent lønnskompensasjon, og det skal være stor grad av fleksibilitet i måten å ta ut permisjonstida. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet vil tilpasse takten i utvidelsen av foreldrepermisjonen både til situasjonen på arbeidsmarkedet og økonomien generelt. Reformen skal gradvis trappes opp, slik vi har gjort siden starten. Foreldrepermisjonen ble utvidet fra 18 til 52 uker i tidsrommet 1986-93. Det var nødvendig a skape bedre muligheter for alle til å være i arbeidslivet og samtidig ha god omsorg for barna. Disse medlemmer vil vise til at vi har klart å få opp yrkesdeltakelsen blant kvinner, fordi vi har lagt bedre til rette for barnefamilier ved å utvide foreldrepermisjonen og bygge barnehager. Disse medlemmer vil vise til at Arbeiderpartiet vil trappe opp reformene overfor småbarnsfamiliene skrittvis innenfor rammene av en ansvarlig økonomisk politikk og den øvrige velferdsbyggingen, bl.a. satsingen på helsetjenester, eldreomsorg og etter- og videreutdanning.
Disse medlemmer viser til at de overordnede målene for Arbeiderpartiets økonomiske politikk er å sikre arbeid til alle og en rettferdig fordeling, videreutvikle det norske velferdssamfunnet og bidra til en bærekraftig økonomisk utvikling.
Gjennom Solidaritetsalternativet har Arbeiderpartiet en helhetlig strategi for å øke verdiskapningen og sysselsettingen. Hovedelementene i Solidaritetsalternativet er:
| - |
å styrke næringslivets kostnadsmessige konkurranseevne, bl.a. gjennom et inntektspolitisk samarbeid som gir lav lønns- og prisvekst, |
| - |
å bedre myndighetenes økonomisk-politiske handlefrihet så sysselsettingen kan øke i privat og offentlig virksomhet, |
| - |
å gjennomgå offentlige utgifter for å redusere veksten i overføringene og |
| - |
å bruke arbeidsmarkedspolitikken aktivt. |
Disse medlemmer viser til at den økonomiske politikken de senere år har gitt gode resultater. Sysselsettingen har økt kraftig, arbeidsledigheten har gått ned, prisveksten er lav, rentenivået er betydelig redusert og reallønnsveksten har vært stor. Skal vi klare å trygge sysselsettingen og velferden må vi føre en ansvarlig økonomisk politikk som ikke gjør oss mer avhengig av å bruke inntekter fra petroleumsvirksomheten.
Disse medlemmer mener at vi i dagens konjunktursituasjon, med en sterk oppgang og økende press i norsk økonomi, må redusere bruken av oljeinntekter. Dette er nødvendig for å hindre for sterk pris- og kostnadsvekst, slik vi opplevde på midten av 1980-tallet. Da ble industrien og andre konkurranseutsatte næringer bygd ned, slik at det ble nødvendig å møte oljeprisfallet i 1986 med kraftige innstramminger i den økonomiske politikken.
Disse medlemmer mener at retningslinjene for den økonomiske politikken i årene framover må ta utgangspunkt i en videreutvikling av Solidaritetsalternativet:
| - |
Finanspolitikken må brukes aktivt til å jevne ut svingninger i økonomien, og den må være forsvarlig i et langsiktig perspektiv. |
| - |
Pengepolitikken må rettes inn mot en stabil kronekurs målt mot europeiske valutaer. |
| - |
Inntektspolitikken og arbeidsmarkedspolitikken må bidra til lav pris- og kostnadsvekst, slik at den kostnadsmessige konkurranseevnen opprettholdes og sysselsettingen understøttes. |
| - |
Økonomiens virkemåte må bedres, slik at landets samlede ressurser utnyttes best mulig. |
Disse medlemmer viser til at Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre fant støtte hos Fremskrittspartiet og Høyre i et budsjettopplegg som først og fremst bærer preg av at de som ønsker økte utgifter får økte utgifter og de som ønsker skattelette får skattelette.
Disse medlemmer viser til at det fordelingspolitiske opplegget som ble vedtatt av sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre ved inngangen til langtidsprogramperioden øker forskjellene i samfunnet, stikk i strid med hva Regjeringen Bondevik sa at den ville gjøre. Aksjeeiere med store formuer og næringsdrivende med de høyeste inntektene får store skatteletter i forhold til det opplegg som ble presentert av regjeringen Jagland. Gjennom aksjerabattene, lettelsene i delingsmodellen og 80-prosentregelen gis det en samlet skattelette i milliardklassen til aksjeeiere og næringsdrivende. I tillegg kommer skatteletten til rederiselskapene.
Disse medlemmer viser til at budsjettkompromisset mellom sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre øker risikoen for at norsk økonomi kommer ut av kontroll med økende pris- og kostnadsvekst. Budsjettets inndragende effekt reduseres. Bruken av oljepenger øker med om lag 5 mrd. kroner i forhold til regjeringen Jaglands opplegg. Det inntektspolitiske samarbeidet settes på prøve. Forskjellene øker. Aksjeeiere og næringsdrivende gis skatteletter i milliardklassen i forhold til regjeringen Jaglands opplegg.
Disse medlemmer vil vise til at regjeringspartiene sammen med Fremskrittspartiet og Høyre etter å ha svekket budsjettet i en tid med økonomisk høykonjunktur, nå overlater ansvaret for å holde igjen i den økonomiske politikken til lønnstakerne.
Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondevik fikk støtte av Fremskrittspartiet og Høyre til å heve minstepensjonene og innføre kontantstøtte. Utgiftene betales ved at det brukes mer oljepenger.
Den samlede utgiftsveksten for Statsbudsjettet 1998 slik det ble vedtatt av sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre, er over dobbelt så stor som i regjeringen Jaglands opplegg, hhv. 8 mrd. kroner og 4 mrd. kroner. Den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren reduseres til 1/4 prosent av BNP. Det betyr at den inndragende effekt av budsjettet bare tilsvarer en tredjedel av regjeringen Jaglands budsjett. Her var den inndragende effekt på 7 mrd. kroner eller 3/4 % av BNP.
Disse medlemmer viser også til at budsjettforliket mellom sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre gir en reell vekst i det private forbruk som er 1/2 prosentpoeng høyere enn Regjeringen Bondevik sitt opprinnelige opplegg. Stikk i strid med Regjeringen Bondeviks ønsker og uttalte målsettinger, vil Sentrumsregjeringen føre en politikk som ytterligere øker det private konsum.
Disse medlemmer viser til at det budsjettopplegget som sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre fikk vedtatt i fjor høst ligger godt inn mot det såkalte Sprekkalternativet i Langtidsprogrammet. Sprekkalternativet illustrerer en utviking hvor det brukes vesentlig mer av petroleumsinntektene i åra framover, bl.a. ved å øke det offentlige tjenestetilbudet og overføringene til private. Resultatene av en slik politikk over tid vil være store ubalanser som bygger seg gradvis opp i ly av høye oljeinntekter. En slik politikk vil selvfølgelig ikke være opprettholdbar over mange år. Før eller siden vil behovet for innstramninger melde seg. Da vil erfaringsmessig fordelingsvirkningene av de kutt og justeringer som tvinges fram ramme de svakeste i langt større utstrekning enn om politikken legges om i tide. Sprekkalternativet er en illustrasjon på hvordan markedet tvinger fram rom i økonomien hvis dette ikke gjøres av politikerne i tide.
Disse medlemmer mener en forsvarlig økonomisk politikk må ta hensyn til to viktige forhold:
| - |
Den økonomiske politikken må ikke skape pressproblemer og svekke det konkurranseutsatte næringslivet i fastlandsøkonomien. Dette er nødvendig for å unngå store omstillingsproblemer når petroleumsvirksomhetens betydning avtar. |
| - |
Den økonomiske politikken må avspeile langsiktige statsfinansielle hensyn. Budsjettpolitikken må ikke skyve urimelige byrder over på dagens unge og framtidige generasjoner. |
Disse medlemmer viser også til Regjeringens nye anslag for petroleumsinvesteringene for 1998. Med de nye og langt høyere anslagene svikter Regjeringen Bondeviks premisser for budsjettopplegget grovt. Veksten i økonomien blir langt høyere med tilsvarende større fare for overoppheting. Dette er bl.a. årsaken til de klart høyere lønnsvekstanslagene for 1998 som SSB nylig la fram. Disse medlemmer vil understreke at anslag for petroleumsinvesteringer alltid har vært usikre. Det er derfor ikke i seg selv kritikkverdig at investeringsanslagene endres. Det disse medlemmer vil kritisere sterkt er at Regjeringen Bondevik i forbindelse med statsbudsjettet for 1998 aktivt gikk inn og reduserte anslagene for petroleumsinvesteringene med flere milliarder kroner, utelukkende for å skape et budsjettmessig rom for å øke andre utgifter på statsbudsjettet, bl.a. hjertesaker som kontantstøtteordningen. Nå viser det seg at Regjeringen Bondeviks budsjettering med høyst usikre anslag for petroleumsinvesteringene vil gjøre styringen av norsk økonomi langt vanskeligere ved inngangen til denne langtidsprogramperioden.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader i Innst.S.nr.211 (1996-1997) og erklæringa frå Regjeringa Bondevik av 21. oktober 1997.
Desse medlemene legg til grunn at langtidsprogrammet omfattar 4-års perioden 1998-2001. Desse medlemene meiner at det ved utgangen av perioden best kan vurderast om målsetjingane som er uttrykt i Innst.S.nr.211 er oppnådd.
Desse medlemene vil understreke at Regjeringa sin økonomiske politikk skal legge til rette for ei langsiktig, økologisk og forsvarleg ressursforvalting og arbeid for alle. Velferdssamfunnet føreset ein sunn økonomi. Det totale offentlege og private forbruket må vere på eit nivå som ikkje skaper eit uheldig press i økonomien, men som gjev rom for viktige fordelingspolitiske oppgåver. Penge- og valutapolitikken vil framleis bli retta inn mot stabil kronekurs. Partane i arbeidslivet bør oppmodast til eit inntektspolitisk samarbeid med bakgrunn i hovudlinene i innstillinga frå Sysselsettingskommisjonen.
Desse medlemene syner til at Regjeringa Bondevik betra vilkåra for næringslivet i høve til dei forslaga regjeringa Jagland la fram i sitt budsjettframlegg. Desse medlemene meiner dei endringane som Regjeringa Bondevik gjorde framlegg om i St.prp. nr. 1 Tl.03 (1997-1998) la opp til eit nøkternt, forsvarleg budsjett for 1998. Desse medlemene er merksame på at presstendensane i norsk økonomi har arbeidd seg opp over dei siste åra, og det er viktig at finanspolitikken har kontraktiv verknad. Desse medlemene viser til at Regjeringa Bondevik i St.prp. nr. 1 Tl.03 (1997-1998) la fram forslag om nedjustering av investeringar i petroleumssektoren på nye prosjekt som var planlagt handsama i 1998. Denne nedjusteringa vert effektiv.
Desse medlemene vil peike på at det nyleg er vorte kjent at det vil verte ein stor kostnadsauke i investeringane for 1998 i prosjekt som var vedteke før Regjeringa Bondevik la fram sitt budsjett for 1998. Dette legg eit ytterlegare press på økonomien og synleggjer at informasjon mellom utøvarane og styresmaktene om kostnadsutvikling og investeringane i petroleumssektoren må betrast.
Desse medlemene syner til at det justerte budsjettopplegget vil verke til å bremse veksten i innanlands etterspurnad med omlag 1/4 % av BNP. Den underliggjande reelle utgiftsveksten frå 1997 til 1998 blir omlag 2,25 % målt ved anslag i rekneskap for 1998 i forhold til 1997. Budsjettopplegget for 1998 er eit forsvarleg økonomisk opplegg, der det også er blitt rom for nye viktige fordelingspolitiske tiltak som auka stønad til minstepensjonistane og auka kontantoverføringar til barnefamiliane. Kommunesektoren er blitt styrka og ei rekke positive tiltak er etablert for å styrka og legge til rette for eit velfungerande landbasert næringsliv.
Desse medlemene meiner at skatte- og avgiftspolitikken skal bygge på:
| - |
skatte- og avgiftsauke på ressursbruk og forurensing vi ynskjer mindre av og tilsvarande lette på innsats og verdiskaping vi ynskjer meir av |
| - |
ei tilnærming i nivået for skattlegging av arbeidsinntekt og kapitalinntekt |
| - |
skattereglar som stimulerer til aktivt eigarskap i næringslivet |
| - |
sparing framfor auka forbruksvekst. |
Desse medlemene viser vidare til at ein gjennom dei årlege nasjonalbudsjett og revidert nasjonalbudsjett vil gjere dei naudsynte prioriteringane og eventuelle justeringar av den politiske kursen i programperioden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, og fra Tverrpolitisk Folkevalgte, Steinar Bastesen, viser til at disse partier ikke var representert i finanskomiteen i forbindelse med behandlingen av Langtidsprogrammet gjennom Innst.S.nr.211 (1996-1997). På denne bakgrunn er det lite formålstjenlig å kommentere dette nå. Disse medlemmer viser derfor til sine merknader i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1998.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader i Innst.S.nr.211 (1996-1997), for et utførlig syn på Langtidsprogrammet. Disse medlemmer viser til at Høyre ønsker å føre en langsiktig forsvarlig politikk, der den enkelte og familiene står i sentrum. Høyre ønsker at den enkelte familie skal få større valgfrihet, blant annet ved å få større råderett over egen inntekt. Dette innebærer at det offentlige må konsentrere sin innsats om kjerneoppgavene, og overlate flere oppgaver til andre. Det offentlige må ta ansvar for å utnytte ressursene som er dratt inn fra den enkelte gjennom skatter og avgifter, på en bedre måte enn i dag. Strukturreformer, konkurranseutsetting og privatisering er viktige virkemidler.
Disse medlemmer vil peke på behovet for en strammere økonomisk politikk i dagens konjunktursituasjon. Ved behandlingen av budsjettet for 1998 fremmet Høyre det budsjettforslag som var best tilpasset dagens økonomiske situasjon. Disse medlemmer understreker at Regjeringen har stående invitasjon til å drøfte effektive innstrammingstiltak med Høyre, og mener det er viktig at slike tiltak gjennomføres nå, før det er for sent. Disse medlemmer vil samtidig peke på at det er bred støtte fra både arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner og fra fagøkonomisk hold, om at slike innstrammingstiltak ikke bør være i form av skatte- og avgiftsøkninger, men i form av nedprioriteringer på utgiftssiden.
Disse medlemmer har merket seg at Arbeiderpartiet siden de frivillig forlot regjeringskontorene tilsynelatende har vært opptatt av behovet for en stram finanspolitikk. Det er imidlertid klart at den nødvendige innstramming av finanspolitikken dreier seg om langt større beløp enn budsjettsvekkelsen som kom etter regjeringsskiftet. Dersom Arbeiderpartiet virkelig hadde ment alvor med sin uttalte bekymring for norsk økonomi, burde de lagt frem et langt strammere budsjett der det også var tatt høyde for de påplusninger som alltid kommer ved Stortingets behandling av budsjettet. Arbeiderpartiet valgte i stedet å legge frem et budsjett helt på grensen til det forsvarlige, der innstrammingsforslagene i stor grad kom i form av markeringssaker som nylig var blitt avvist av Stortinget, og som ville svekke næringslivets kostnadsmessige konkurranseevne. Disse medlemmer har merket seg at Arbeiderpartiet etter bare noen måneder i opposisjon har gitt slipp på sine ambisjoner om en stram finanspolitikk, og blant annet foreslår utvidete permisjonsordninger som langt overgår kostnadene ved kontantstøttealternativet. Samtidig ønsker Arbeiderpartiet en betydelig satsing på en etter- og videreutdanningsreform. Arbeiderparti-forslagene blir ikke billigere selv om man deler opp regningen.
Disse medlemmer viser til at Høyre i den foreløpige innstilling til Langtidsprogrammet uttrykte ønske om å støtte deler av sentrumspartienes fellesmerknad. Disse medlemmer konstaterer at sentrumspartiene i regjeringserklæringen fra valgkampen og i Voksenåsen-erklæringen har konkretisert sine standpunkter noe. Disse medlemmer konstaterer at Senterpartiet på mange områder har fått gjennomslag for sine standpunkter, og at erklæringen mangler økonomisk helhet og en borgerlig politisk profil.
Disse medlemmer mener at forhandlingene om 1998-budsjettet avdekket sentrumspartienes manglende evne til å prioritere. Høyre mener sterkere prioritering av oppgaver og bedre balanse i finanspolitikken vil være avgjørende for å unngå en overoppheting av norsk økonomi. Disse medlemmer viser til SSBs rapport Økonomiske analyser 1/98, som har følgende konklusjon:
|
« Disse perspektivene understreker at den økonomiske politikken bør legge avgjørende vekt på å unngå en overoppheting av økonomien, med langvarige skadevirkninger som mulig resultat. »
|
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Innst.S.nr.211 (1996-1997) for et utførlig syn på Langtidsprogrammet 1998-2001, men finner grunn til å komme med noen tilleggsmerknader.
Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti har stått sammen med partiene i sentrumsregjeringen om viktige mål i fordelingspolitikken og miljøpolitikken. Dessverre har sentrumsregjeringen på disse sentrale områdene beveget seg i feil politisk retning.
Dette medlem viser til B.innst.S.nr.I (1997-1998), og mener at både sentrumsregjeringens forslag til Statsbudsjettet for 1998, og forliket om budsjettet med Fremskrittspartiet og Høyre, vil bidra til å øke de økonomiske forskjellene i Norge. Denne høyredreiningen i fordelingspolitikken står i skarp kontrast til sentrumsregjeringens egne målsettinger i den såkalte Voksenåsenerklæringen:
|
« En sentrumsregjering vil søke å motvirke utviklingen i retning større forskjeller i økonomiske levekår (...) Skattepolitikken skal brukes til omfordeling ». |
Dette medlem mener at hvis de økonomiske forskjellene skal reduseres i perioden, må skattepolitikken skjerpes for de med høyest inntekter og formue, samtidig med en offensiv satsing for å løfte opp de svakest stilte.
Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti og partiene i sentrumsregjeringen har stått sammen om en radikal politikk for å redusere utslippene av klimaødeleggende gasser. I de avsluttende forhandlingene om en internasjonal klimaavtale i Kyoto i desember 1997, adopterte imidlertid sentrumsregjeringen Arbeiderparti-regjeringens posisjoner. Dessverre framsto oljenasjonen Norge som en brems i forhandlingene, ikke som en pådriver, slik partiene i sentrumsregjeringen tidligere har ønsket. Dette medlem vil uttrykke stor skuffelse over denne defensive holdningen til vår tids største miljøproblem, men det gir grunn til et visst håp at regjeringen etter forhandlingene sier den vil gå lenger enn avtalen krever. Gjennomføringen av klimapolitiske tiltak vil være et av de viktigste miljøpolitiske spørsmålene i perioden.
Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti setter barn og unge først i utformingen av politikken. Dette vil ha konsekvenser på en lang rekke områder, ikke minst når det gjelder en offensiv satsing på skolen. Dette medlem viser til at kontantstøtten har vært det overskyggende tema når det gjelder barne- og familiepolitikken den siste tiden. Dette medlem registrerer at Regjeringen har « låst » seg til et samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet i denne saken. Det har etter dette medlems vurdering som konsekvens at ikke barnas behov får høyest prioritet. Det store problemet med den modellen for kontantstøtte som foreligger er at kontantstøtten knyttes til om man bruker barnehageplass eller ikke - og ikke til om man velger faktisk å være hjemme med barna eller ikke. De økonomiske konsekvensene for de som velger barnehage framfor dagmamma eller praktikant blir store. Ved å velge dagmamma eller praktikant framfor barnehageplass legger modellen opp til å premiere småbarnsforeldre med inntil 40.000 kroner for ikke å benytte en barnehageplass. Dette vil kunne gi store negative konsekvenser spesielt for de private barnehagene. Dersom enkelte foreldre tar barna sine ut av barnehagen, kan det bli for få plasser igjen i barnehagen til at fortsatt drift kan sikres. Dette gir etter dette medlems vurdering mindre valgfrihet for småbarnsforeldrene.
Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti ønsker utvidet valgfrihet - en valgfrihet som skal komme barna til gode. Noen av de viktigste elementene i en slik politikk er:
| - |
Kontantstøtten må knyttes til om foreldre faktisk er hjemme med egne barn på heltid eller deltid. |
| - |
Valgfriheten bør utvides slik at familier og barn i større grad kan velge når de mener behovet for kontantstøtte er størst - enten barnet er ett eller ti år. |
| - |
Kontantstøtten bør følges med større mulighet til å velge deltidsplass i barnehage. |
| - |
Urettferdigheten i dagens ordning med fødselspermisjon, der over 20 % ikke har rett til lønn under fødselspermisjon, må rettes opp. |
| - |
Fedre må få selvstendige rettigheter til fødselspermisjon med lønn - slik Sosialistisk Venstreparti i budsjettsammenheng har foreslått gjentatte ganger. |
| - |
Tidskontoordningen må bli mer reell f.eks. gjennom bedrede rettigheter i lovverket. |
Dette medlem vil peke på at en politikk som setter barn og unge først må strekke seg langt ut over ett- og toåringer. Dette medlem viser til at folks kunnskaper er den viktigste nasjonalformuen Norge besitter. Denne formuen øker ikke dersom vi ikke satser konsekvent på skole og utdanning. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti har fått gjennomslag på enkeltpunkter - slik som økte rammer for 6-åringsreformen, kartlegging av egenbetaling og forskjellsutvikling i skolen, prinsippvedtak om at staten skal delfinansiere IT-investeringer i grunnskolen, prinsippvedtak om at borteboende elever skal fullfinansieres etc. - i den foregående stortingsperioden. Det gjenstår imidlertid svært mye når det gjelder satsing på barnehager, skole, barnevern, barn og miljø, en offensiv boligpolitikk for ungdom, studiefinansiering osv. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti vil gi disse områdene topp prioritet i årene framover, og at barn og ungdom vil bli satt først i Sosialistisk Venstrepartis politikk.
Komiteen viser til meldinga og til det som står framføre og rår Stortinget til å gjere slikt
vedtak:
St.meld. nr. 4 (1997-1998) - om Langtidsprogrammet 1998-2001 - vert å leggje ved protokollen.
|
Oslo, i finanskomiteen, den 19. februar 1998.
|
| Lars Gunnar Lie, |
Siv Jensen, |
| leiar og ordførar. |
sekretær. |